Vinnerliste

Hardangervidda - Kvennadalen Jeg bråvåkner, alarmen på mobilen jamrer løs for å minne meg på at jeg ikke har mer tid til søvn - dagen var kommet, eller rettere sagt natten var kommet for å bli plukket opp av en god kamerat og kollega om en halvtimes tid - klokken viser 03:00. Akkurat litt for tidlig kjenner jeg på blyloddet i hodet, selv for en skiftarbeider og småbarnsfar som ellers er vant med å være våken til alle døgnets tider. Men trøtthøten går fort over i iver og glede når jeg kommer på hva jeg skal den neste uken. Sekken er pakket dagen før med litt for mye (u)nødvendigheter for at man skal ha det trivlig på tur, den har bikket 30 kg og av erfaring vet jeg det blir tungt etter to tre timer - heldigvis skal vi ikke gå så langt før hovedcamp med lavvo settes tenker jeg mens pusser tennene og finner frem biltøyet. Husk rent undertøy, t-skjorte og sokker som skal legges igjen i bilen nå da, glemte det sist. Jeg hører kameraten min kjøre opp i oppkjørselen. Jeg rusler ned trappa og får på meg de slitne joggeskoene som er så evig behaglig på beina, løfter med meg sekken og hiver meg inn i bilen. Morratrynet til Martin, som jeg også heter, vitner om at det er flere som har hatt en litt for tidlig start på dagen. Han nikker til meg og sier med rolig stemme - Ja, da er vi klare for tur og alt er med?. Alt er med sier jeg så durer vi av gårde mot Skinnarbu for å rekke båten til Mogen. Etter tre-fire timer med frokoststopp og møte med den andre bilen som er fylt med eventyrlystne karer, står vi klare og venter på Fjellvåken II som skal frakte oss over Møsvatn rett inn i idyllen på Mogen. Turen tar 2 timer og koster rundt 300 kroner, en nydelig båttur over norges niende største innsjø. Kapteinen holder noen informerende taler om Liv Vollane - Fjellviddens herskerinne og om stedene vi passerer, ordene hans blir lengre og lengre borte før jeg dupper av etter den klinkende lyden fra Yatzy terningene til nabobordet. Før jeg vet ordet av det er vi (5 karer og en hund) iland ved Mogen, båten stanser 3 km fra turisthytta for vannstanden er for lav. Men vertskapet varter opp med transport av både ryggsekk og menneskekropp inn til hytta, helt greit tenker jeg - det blir nok av kilometer å bruke beina på ila denne uka. Fremme ved hytta så røsker vi med oss fiskekort og gjør de siste justeringene på sekker før vi legger i vei vestover langs Kvennavassdraget med Sandhøl som mål. Himmelen er faretruende mørk og varsler om at det kommer til å komme regnbyger før eller siden, det har regnet hele helgen før vi kom og yr.no melder om usikkert vær de første dagene. Vi velger ruten opp rundt Halvorsnuten lenger frem istedenfor ned langs Kvenna hvor det kan være veldig bløtt og gjørmete etter en regnfull helg. Men det gjør at vi må opp og oppover i ulendt med 30kg+ i sekken betyr tungt arbeid, noe vi var klare for. Vi sliter oss opp stigningen til Halvorsnuten - puster ut på toppen, hiver innpå med raske karbohydrater og iste før vi forsetter over platået. Ned gjennom lyng, vierkratt, myr, skog og noen timer senere står vi ved steinhytta ved Sandhøl - nå er vi rimlig slitne og stive i kroppen og klare for å sette camp. Vi sender en mann over myra og ned til bredden for å få oversikt over hvor vi kan bo, han kommet tilbake litt senere og melder om perfekt campsite - det hadde han rett i. Han fører oss ned til Sandhølvannet og viser oss en perfekt plass ved vannbredden med flat tørr grunn, ferdig rigga bålplass og sitteplasser. Mer enn nok plass til to lavvoer og idyllisk utsikt over Sandhøl med sine små øyer og fjellene i bakgrunn, jeg puster ut og nyter mens jeg kommer på at vi må få opp lavvoene før regnet ramler ned over oss. Og ikke før siste plugg og bardun er plantet i bakken pøser det ned, snakk om timing tenker jeg mens jeg titter ut gjennom åpningen ut i det grå regnværet. Atlas, hunden til Martin, har funnet seg til rette på teppet sitt i enden av lavvoen og jeg finner frem primus, kaffekjelen og en plastflaske med VSOP. Nå er det tid for ankerdram og senke skuldrene mens uværet pågår, regnet varer utover dagen frem til kvelden. Utpå kvelden lysner det og vi beveger oss ut av lavvoene, noen finner frem fiskestengene og andre samler kvist og kvast til bålet. Magnus er kjapt ute med å utforske elven og vannet med fluestanga, men kommer tomhendt tilbake dog mer vis over hvor steiner, høl og renner fisken kan stå i ved en senere anledning. Etterhvert samles vi rundt bålplassen for å fyre opp våt ved og diskutere hvor dagsturene skal gå de neste dagene, vi blir enig om utløpet til Vollevatnet over en pose Real og at før og etter fossen kan det stå fin fisk. Fluehuene kikker over boksene sine med bustete tøyfiller mens blydengerne går over slukene og meite utstyret, vi har dekket det meste av linja over fiskemetoder - hva vil den bite på? Kvelden farger skyene rosa over vidda og tiden er kommet for å krype ned i posen etter solen har gått ned bak fjellene, kroppene er slitne og klare for å få hvile før turen imorgen. Tidlig neste morgen steiker sola på duken og jeg ser opp gjennom topphatten at himmelen er blå, perfekt tenker jeg mens jeg hiver på meg jaktdressen og finner frem primus og pannekakemiks. Denne dagen skal bli fin! Folk kommer tuslende ut av lavvoene til lukten av nystekte pannekaker og kaffe, for en herlig morgen hører jeg Christoffer si og det har han jammen rett i. Christian henter seg drikkevann og speider utover Sandhøl på denne solfylte morgenen Etter frokost, kaffekos og nødvendige ærend borti lyngen så pakker vi fiskeutstyr og mat/drikke og setter kursen mot Vollevatnet. Alle vandrer glade over myrkrattet mot hovedstien før vi oppdager plutselig at vi ikke lenger bor på fastlandet - vi bor nå på en øy! Vannstanden har steget betraktlig over natten og det tørrlagte elvestrekket som vi gikk over for å komme hit har fylt seg opp snor seg rundt campen vår til andre enden av det som nå er en øy. Heldigvis er ikke dybden mer enn en drøye halvmeteren på det dypeste så jeg snører buksa godt rundt ankelen på Viking Getti støvlene mine og forserer lett over de noe spisse steinene på bunnen. Goretexmembran i dress og støvler er kjekt tenker jeg mens jeg kommer tørrskodd over til andre siden, de andre følger på. Noen barbeinte og jeg er livredd for at de skal skli og vrikke eller brekke ankelen, og minner dem på konstant om å være forsiktig. Alle mann på andre siden og ler litt av øya vår som har oppstått, forsetter vi videre mot destinasjonen. Drikkepauser og solkrem påførsel må til under blå himmel Etter en fin gåtur i noe myrete lende kommer vi frem til Vollevatnet, fossen bruser og buldrer oss velkommen. Fluehuene finner frem dagens plysjkledde våpen som kanskje skal sikre dem dagens prikkete trofeer. Jeg tar selv noen titalls kast med hver sluk før jeg setter meg til ro med kaffen og følger spent med på fluefiskerne om de kan få lurt til seg noen Ørreter fra vakene de kaster på. Etter en god stund med kun en liten prikkepetter innser vi at det kanskje ikke blir det helt store idag, vi fortsetter rundt omkring ved vannet kaster sporadisk på vak og områder det kan stå pen fisk uten større resultat. Vi får nøyer oss med to små og rusler tilbake til campen når dagen drar seg til ettermiddag, kanskje kveldsfiske ved Sandhøl kan gi bedre resultater. Hjemme ved Sandhøl har vannet roet seg og elva rundt øya vår synket i vannmengde, nå er det ikke mer enn til midten av leggen og de barbeinte syns det er helt greit. Fremme ved campen gjør vi klar til middag og primusen suser en velkjent lyd, Omnifuelen med bensin høres vel mer ut som en F16 som skjærer gjennom himmelen enn et behaglig gassbluss. Men lyden minner meg på at det er kalorier i vente, og det er noe man er klar for etter en svett gåtur i steikende sol. Plutselig hører jeg et hyl! Turkameratene min står stive av skrekk og peker ut i elva, blikket mitt følger pekefingerenes anvisning og får øye på et elvemonster som velter seg rundt i strømmen. Skrekkslagen som jeg er finner jeg frem speilrefleksen og telezoomen for å dokumentere. Etter ting har roet seg og elvemonsteret har forsvunnet nedover i vannet, så går jeg ned til bredden for å hente vann. Der finner jeg bortgjemt skatt som noen har lagt til kjøling, slike røde skatter trenger 10-12 grader for å være på sitt beste har jeg hørt. Jeg kjenner på temperaturen og den virker perfekt, til glede for alle åpner vi flasken med det mørkerøde innholdet og fyller koppene til alle mann. Når mat og væske er fortært sitter vi rundt det nylagde bålet mens sola farger himmelen rød når mørket faller på, bålet knitrer med sine gule flammer som slikker seg rundt kubbene og varmen brer seg i kroppen. Livet er herlig tenker jeg.. Neste morgen er gråere og fuktigere, men det gjør ingenting - det er en fryd å være på Hardangervidda og jeg nyter hvert eneste sekund av omgivelsene og stemning som brer seg over slettene - eller gjennom dalen i dette tilfelle. Vi fisker i Sandhøl denne dagen og det skal lønne seg. Det kommer et lett værskifte og vakene blir flertallige over hele vannet og i elven, Christian plasserer nøye ut en tørrflue ved et vak, flua ligner veldig på insektene som svever rundt over vannet, og smukk så kommer en lur Ørret og momser i seg godbiten. Ingen store, men flere mindre steikefisk blir lunch denne dagen og så lenge det biter kan man vel ikke klage. Sola kommer frem tilslutt og lager som alltid fantastiske farger på himmelen ved regnskyll, jeg roper til Martin at han må komme hit så jeg får et artig bilde av han. Opp med armene og strekk deg etter regnbuen roper jeg mens speilet klikker taktfullt inne i kamerahuset, regnbuen varer ikke lenge men jeg rekker å få noen riktig eksponerte bilder av fenomenet. Takk for opplevelsen kjære natur tenker jeg. Jeg slenger meg nedpå magen å speider ned på noen blomster nede ved vannet som speiler seg i riktig lys, objektivbytte i en fei og et par drag på innstillingshjulet og litt av Hardangerviddas flora er foreviggjort. Fotografering er halve turen for min del, andre halvdel er fordelt opplevelsen, stemningen, naturen og sportsfiske. Sistnevnte gikk ikke akkurat min vei denne gangen, men godt det ikke er kun det som er hele turen. Neste dag er det topptur, som jeg også er veldig glad i. Det trenger ikke være den høyeste toppen eller den mest tidkrevende turen, men bare veien opp er givende og naturen er flott. Utsikten bør være god og været må været klart - og denne dagen var den det. Lett overskyet med lite vind er været jeg foretrekker når man skal opp på en topp, liten eller stor. Blå himmel med steikende sol kan fort bli for varmt og bildene kan blir litt kjedelig med helt blå himmel, en lett overskyet himmel gir litt mer dimensjon i bilde og mer interresse syns jeg. Jeg fikk med meg Magnus, Christian og hunden Atlas med på tur til nærmeste topp, det var Sandhølnutan. De to andre ville være igjen å fiske. Med noen hundre meter stigning i til tider bratt terreng med myr og skog den første biten så tok det en drøy time opp til eggen og en fin rusletur bort til varden som representerte toppen av nuten. Flott tur i nydelig omgivelser for å si det mildt. Atlas ble rimelig tørst på turen opp og vi fant et lite fjellvann nedi eggen på vei bort. Undertegnede på den lille toppen med Vollevatnet i bakgrunnen og Honserudfossen lengst bak. Kvennavassdraget ned mot Møsvatn i bakgrunnen. Oversikt over Sandhøl med lavvocampen (hvis dere finner den) Magnus nyter utsikten og været. Fjell så langt øyet kan se Tid for litt sprell, toppninjaen dukker opp Det ble en liten blund i lyngen i fjellsiden, deilig å bare slappe av. Veien ned igjen tok en liten halvtime, vi spiste multer og drakk fjellvann og hadde så bra som det går an å ha det. Undertegnede ville også prøve å være litt toppninja. Det ble også litt mageligge for å fange litt mer av blomstene som beriket dette område på vei ned. Vel nede løpte Atlas ivrig over myra og utforsket hvert eneste gjørmehull han kunne finne, med snuten godt begravd langt nedi våt jordmasse plystret jeg på han. Som om han skjønte at jeg ville ha han i poserings posisjon hoppet han opp på nærmeste stein og stilte seg opp for fotografen. Vi koste oss resten av dagen ved campen med mat og drikke. Utover kvelden begynte vakene og vise seg i mangfold, til tider stor fisk som var oppe og snappet insekter eller slåss om plassen etter plaskene å bedømme. Vadere ble tatt på i all hast og fluene ble plassert ute på vannoverflaten, jeg lot slukene og markene ligge til fordel for fluefiskerne.Plutselig hogger det på en bedre Ørret i andre enden av snøret til Christian. Ropene tyder på bra fisk. Han kaller på bistand og Christian kommer ut til han med håven og jeg knipser ivrig med kameraet. Etter en fin fight ender fisken i håven og med et bredt glis har Christian fått turen hittils største Ørret som snuser på kilos grensa. Utrolig vakker sak og rødere i kjøttet går det nesten ikke an å få dem. Kveldsfiske forsetter til sola går ned, noen voldsomme plask tyder på at denne strekningen huser en mye større fisk. Den får vi aldri på kroken, og svømmer i Sandhøl ennå om ingen andre har lurt den. Solnedgangen viser seg fra sin bedre side denne kvelden også, og jeg er kjapt ute med reisestativet og vidvinkelen for å fange fargene på bildebrikken. Etter mørket har falt på er bålet i full fyr og Ørreten til Christian legges i folie med masse smør og krydder og nytes til det fulle. Alle får en god smakebit og bedre Ørret har jeg sjelden smakt. Dagene forsetter med vandring og utforskning både med og uten fiskestang ut fra campen i alle retninger, det er så behaglig å gå rundt i denne naturen og bare nyte inntrykkene. Den siste ekspedisjonen gikk til Skvetta, elva som renner inn i Vollevatnet nordfra. Terrenget var krevende langs bredden med mye kratt og buskas, og stien bort var veldig utydlig til tider men vi fant greit frem. Her var det mange fine høl og kulper som fluefiskerne fant seg til rette i. Også her får Christian en flott Ørret på kiloen, litt større en den ved campen. Han er overbegeistret over fangsten og fornøyd med uttellingen. Han var den eneste som fikk fisk av grei størrelse, resten av gjengen måtte nøye seg med pinner ikke større enn håndflaten. Turen ble avsluttet etter en uke og vel tilbake på Mogen i vente på Fjellvåken II sitter vi å tenker tilbake på for en fantastisk uke vi har hatt inne i Kvennadalen. Tusen takk for denne gang Hardangervidda, vi ses igjen ! Mvh

Har ikke personlig erfaring med Nallo GT, men har brukt Fjellheimen Superlight 3- Camp mye denne sesongen. Har fra før Fjellheimen X-treme 2-Camp. Sistnevnte har vært med på viddeturer hvor vi har blitt overrasket av snøstorm. Har aldri følt meg ukomfortabel. Var veldig spent på Superlight. Sålangt har jeg ikke opplevd mere enn stiv kuling og kraftig regn i dette teltet, noe som var helt problemfritt. God plass, lav vekt, god ventilasjon og praktiske detaljer. Har ingen problemer å anbefale dette! Det kommer garantert til å bli benyttet på noen turer på senvinteren også. Har venner som har brukt dette vinterstid i åpent lende på Sennalandet i Finnmark uten problemer, men da er det greit å ta endel forhåndsregler.

Et par raske "sneak peeks" fra sommerferien 2013. Mere kommer!

Søndag 4. aug.: Startet på parkeringsplassen (Vargebakkan) til Knutshøe ca. 8.30. Gikk opp til Høgdebrotet via Bukkehåmåren og Kvassryggen. Derfra videre til Steinflytinden. Med min 160 cm var det ikke helt enkelt å komme helt opp til varden på denne toppen. For å komme bort til Tjønnholstinden gikk vi litt tilbake og nedover i sia på sørsiden av Steinflytinden. Tok med oss to sekundærtopper litt nordvest for Tjønnholstinden. Returen gikk ned fra Tjønnholstinde. Totalt tok turen ca 13 timer, med middels lange pauser.

Har campet et par ganger i Synnervika i påvente av båten, det finnes flere plasser å slå opp teltet på - og som er litt mer skjermet. Det er bare å traske seg en liten tur i området og ta en sjekk

Sist jeg var i synnervika for noen uker tilbake var det noen som campet der på gresset ved siden av der båten blir parkert for vinteren. Det så ut som et noenlunde flat område, men ligger godt synlig for de som kommer forbi og rett ved siden av en lite trafikert vei.

Jeg kommer til å kjøre bil fra Oslo Lindap så det er ikke noe problem å komme til Elgå eller Synnervika. Dette skal heller ikke være noen fisketur, men rett og slett en vandretur med masse naturopplevelser og livskvalitet. Jeg tror jeg vil prøve meg på turen din Lars. Høres ut som en perfekt tur for meg. Akkurat noe sånnt jeg tenkte på. Nå er det bare å dra å kjøpe kart, og starte planleggingen. Tenkte å dra siste helgen i august. Har du noen forslag på campplass første natten før vi tar båten på fredags morgen? Går det greit å campe i Synnervika? Kan også campe andre steder da vi har bil. Takker for innspill og forslag fra dere begge og alle andre.

Hvis du primært skal ha en sekk til dagsturer og kortere overnattingsturer er nok Osprey blant sekkene som gir mest igjen for pengene. Fantastisk passform, god kvalitet, praktiske og innovative løsninger og en vekt få andre kan matche. Talon 44, Exos 46, Kestrel 48, evt Atmos 50 som er min favoritt. Lav vekt og gode kompressjonsstropper gjør at du kan ha en sekk som dekker et større bruksområde. Dersom du skal bruke sekken til klatring, skibestigning etc kan det være greit å se på litt kraftigere sekker.

Det er vell Bredflangre?

Støtter denne. Jeg bruker gjennomsiktige "Zipper" matpakkeposer fra Topp-its til småsaker, én til førstehjelp/teip/plaster, en til (kompakt) kameraet, en til lommebok/mobil osv osv. Disse posene får du kjøpt på dagligvaresjappa - og de har glidelås. Lett å se hva som er i de, og med en sånn rundt kameraet tør jeg å ha det i jakkelomma selv om det skulle regne/yre litt.

Da er kart over byfjellene anskaffet hos DNT og nytt kompass dertil! Takker alle dere her inne på forumet som har bidratt så velvillig med generøse, detaljerte og nyttige råd til denne lysegrønne fjellvandrer, det har vært inspirerende og bidratt til at prosessen med å komme igang med mitt "telte i fjellet prosjekt", har blitt til en både spennende og kjekk ting. Jeg har jo slettes ikke vært alene om dette med så mange som har tatt seg tid til å dele erfaringene sine, så takk igjen

Min første tur hadde jeg en -10 sovepose midt på vinteren. Det var nok en god del kaldere. Jeg fikk ikke opp teltet og ikke fyr på bål eller primus. Var en fin tur!

litt av He he, litt av en blod pris, når man kan lage et sev, av et billig webcam til en 50 lapp og et par planker fra skjulet

En liten fasit eller bare litt enkel folkeopplysning siden det ikke har vert så stor respons. Røsslyng har navnet sitt fra gammelnorsk og betyr hestelyng. Ordet hross finnes fremdeles i islandsk og betyr hest. Røsslyng ble, helt tilbake i vikingetiden, brukt som hestefor. Norges og verdens minste tre heter Museøre (Salix herbacea) og vokser i Norske høyfjellstrøk. http://no.wikipedia.org/wiki/Mus%C3%B8re

Må bare henge meg på denne anbefalingen. Har brukt denne i snart 1 år til alt fra topptur til kortere overnattingstur. Kanonsekk !!

Kronisk høydeskrekk og Hurrungane, kan det gå bra? Jeg har hvertfall fått min ilddåp i dette dramatiske landskapet denne uka og la meg si først som sist, dette har gitt en utrolig mersmak! Jeg dro opp tidlig onsdag for å møte en kompis på Turtagrø. Etter en flott tur med bil fra Årdal over mot Turtagrø, stoppet vi ved foten av Store Soleibotntind, en myk start for en pyse. O2-opptaket fra sykkelsetet funket bra i steinura for vi var oppe på toppen på no time. For meg med liten erfaring var det gøy å klyve opp de siste metrene, selv om den garvede tinderangler hadde gått denne toppen i blinde med storm fra alle kanter. Toppen åpenbarte et landskap som var helt fantastisk! Austabotntindane, Store Ringstind, Dyrhaugsryggen..... Toppene er en ting, men det som pirrer meg er ryggene! Liste seg bortover en smal egg fra topp til topp, det må bare være noe for meg! Etter fem minutter med nytelse av utsikten kommer tåka og like etter dette kommer nysnøen, rett og slett helt fantastisk med nysnø midt i august Det er jo dette jeg alltid har lest om, i Jotunheimen får man ofte fire årstider på tur, magisk. Turen ned blir glatt, men tunga rett i munnen så går det helt fint. Tilbake til Turtagrø og opp med teltet.... I biblioteket leser vi at toppen vi har gått på beskriver som en enkel spasertur, så vi må heve lista for dag 2. Vi bestemmer oss for Store Dyrhaugstind. "Ryggen smalner inn på toppen og går over i en dramatisk rygg". Hmm, nå blir jeg vel liggende våken i teltet. Vi rekker akkurat en blå time og Storen i all sin prakt før soveposen kaller, sovner som en stein.... Frokost 08.00, tåka ligger tett rundt oss, men klok av erfaring fra dagen før så var det jo akkurat slik da også. Vi begynner på den lange ryggen mot toppen. På cirka 1500 moh kommer regnet og vi tar en liten pause og ser ann tåka. En snau halvtime etterpå slutter regnet og vi fotsetter retning himmelen. En ny "topp" erstatter den neste oppover før vi aner at noe er på gang like over 2000 meter. Fjellet går over i tåke og akkurat som vi hadde lest, stup rett ned mot breen. Jeg står 5 meter fra kanten og kjenner at det kiler i magen, tarmene vil ut og styggen sjøl prøver å dra meg utfor kanten. Slapp av, pust med magen..... Vi fortsetter opp mot fortoppen og plutselig ser vi rett ned i Ringsdalen også. Jeg kjenner at pustingen og gode tanker i topplokket hjelper sakte med sikkert, svimmelheten er borte, det samme er styggen sjøl. Vi kommer opp til fortoppen, jeg er i ekstase og adrenalinet bobler. Arne Næss hadde sikkert flira godt av meg, her står jeg på trygg grunn med bobler i blodet. Selve toppunktet ligger rett der borte, men akk så fjernt for meg og psyken min...... Jeg våger meg litt videre, puster rolig, enda litt videre. "Lett og fin klyving" stod det i boka, jeg stopper under selve toppen, har så lyst, men dette er over mitt nivå. Kameraten står tilbake på fortoppen minst like nervøs som meg, jeg snur og går tilbake. Jeg har sprengt grenser, flyttet fjell, overvunnet en skrekk bare ved å tusle ut dit. Jeg setter meg ned for å få blodet under kokepunktet, tåka kommer og går, Store Ringstind ruver like ved, Storen på andre siden, jeg er midt oppi dette landskapet jeg bare har lest om, sett på bilder. Jeg er hekta...... Dagen derpå, jeg sitter hjemme, burde jobbet, klarer bare å google ord som "Hurrungane" Store Dyrhaugstind" "Austabotntindane" "Falketind", bestiller nytt liggeunderlag på Sportslageret, mitt fra klasseturen i 95 suuuger, googler litt til, "Norgesguidene", klikker inn på 5 dagers fjellsportkurs i Hurrungane, sms til kompis, "hva tror du?" Vi er med begge to, han er like starstrucked som meg. Klarer ikke tenke, er som en unge i dag, en unge som savner den nye lekeplassen sin, som bare fikk et lite glimt av den og som vet at han har så sinnsykt mye igjen og utforske i verdens vakreste, mest skremmende og mest magiske lekegrind. Nevnte jeg starstrucked? Ja, jeg er starstrucked..... Til dere garvede ranglere, snart, en eller annen gang i nær framtid kommer en turrapport med luftige egger og fancy begrep og tall som angir vanskelighetsgrader, bare ikke ennå. Jeg må fordøye dette først, komme videre, gleder meg. Prøve å jobbe litt kanskje....