Vinnerliste

Om vinteren: ullundertøy ullsokker og ei finlandshette type forsvaret. Om sommeren: bare nettoen. Et lite tips. Ei nalgene eller stålflaske fylt med kokende vann, isolert av ullsokkene du hadde på deg på dagtid sørger for 3 ting: 1. Om du putter den sovepsoen før du legger deg, har du en varm sovepsose å krype nedi når det er leggetid. 2. Varmen fra flaska holder deg varm hele natta. 3. Når du våkner er sokkene du brukte som isolasjon tørre som knusk og klare for en ny dag. 4. vannet kommer fremdeles til å ha en god lunk om morran, så der har du vaskevann om du vil vaske søvnen ut av ansiketet Rune

Bidrag til fotokonkurransen for august 2013: TrailStar har landet i Munkenbukta, Fredrikstad. Bildet er tatt med et knøttlite Samsung CyberShot W570-kamera.

Løfter opp igjen denne tråden - liten sak for mange, men kanskje ikke ... Ikke bra, som kommersiell aktør burde de være seg sitt ansvar bevisst og fjerne disse. Man kan si mye om bolting eller ikke, vedlikeholdsansvar m.m. Og selv om de fleste av oss kanskje sier ja takk til begge deler for variasjon og utfordring, så er det jo en førende bolteetikk gitt av UIAA, norsk tindeklubb - med utgangspunkt i sporløs ferdsel og hvordan områdene til nå har vært benyttet som man må forholde seg til. Hvis ikke er det fritt frem for alle å ta seg til rette med drill, uavhengig av miljøaspekter og opplevelser som andre søker på kort og lang sikt. "In Norway, the alpine climbing community treasures very highly our code of ethics summed up in “leave no trace”. It is generally considered unacceptable to add bolted anchors on ice and mountain routes, to make it easier, safer and more convenient to climb the routes. The same applies for adding bolts on parts of the pitches. The Norwegian Alpine Club considers natural protection an important and integral part of ice and mountain climbing. We aim at preserving the potential for adventurous climbing in the Norwegian mountains for future generations of climbers. Our code of ethics thus makes it necessary to wait for the right weather conditions and aquire the necessary skills, instead of adding bolts. This is the only way to ensure the full, unspoilt adventure remains for everybody to be explored, and not just for the first ascentionists. Furthermore, the Norwegian Alpine Club finds it totally unacceptable for climbers to claim a right to choose their own style and ethics when climbing in Norway. We find that this is not unique for Norway, but also applies for other countries, such as the UK, regarding grit climbing and Scottish winter climbing Så er rutene etablert som trad og i ett område hvor det ikke boltes så bør de forbli uboltet og være ett tilbud til de som søker trad og de utfordringer og opplevelser som det gir. Som klatrer aksepterer jeg dermed at ikke alle ruter er for meg mht risikoeksponering, sikkerhet og margin. Jeg kan ikke som enkeltindivid pålegge ett fellesskap at det skal tilrettelegges ned til mitt nivå (chipping av tak, tettere bolting, utlagte tau, rapellanker, merking m.m.), noe som direkte vil redusere den opplevelse og variasjon som andre søker på kort eller lang sikt. Derfor må det debatteres; om det er boltet av en kommersiell aktør på Hettpiggen på en tradisjonell fjellrute, på nye mikslinjer eller fjerning av bolter i Bohuslän på etablerte sportsruter - både av førstebestigere eller av de som kommer etter og går det på trad. Kan vi som vanlige "fjellturister" gjøre noe: Ja, vi kan jo påvirke med holdninger og delta i debatten. Ønsker vi faste installasjoner i naturen? Og vi kan f.eks stille kritiske spørsmål til guide-/opplevelsesfirma og de som holder kurs m.m. om de følger "sporløs ferdsel" og velge bort de som ikke gjør det...enig/uenig..?

Dette var en fantastisk ide; 70-års gave til vår mor. 07 august kjørte vi fra flate Hedmarken i et fantastisk vær og kom frem til Øvstebø hvor vi sjekket inn for to netter. Torsdag var det overskyet men varmt- perfekt vær for å gå dalen ned. Vi valgte å gå over Bjønnstigvarden til tross for at det hadde gått ras i nedstigningen. Det er utrolig utsikt fra toppunktet og stokken før nedstigningen; en perfekt plass for en rast. Raset hadde tatt stien, men det var ikke noe problem å passere punktet og fortsette. Noen hadde gått rasbanen nedover- men dette er ikke å anbefale av to grunner; det er ustabile rasmasser videre nedover og du vil ha store problemer med å komme ned igjen på stien langs elva (dette ble fortalt oss av driveren av kiosken i Vassbygdi, Vi var åtte personer i alderern fra 8 til 71 år og brukte 8 timer på turen. Da hadde vi to matstopp underveis; Bjønnstigvarden og Sinnarheim. Dette var en perfekt gave som satte spor og skapte opplevelser for alle.

Har samlet lenkene til sommerens mange turer i Dolomittene her. Har stort sett holdt meg rundt Sella-gruppen i Nord-Italia, og nesten alle turene har vært via ferrata (klettersteig), som altså betyr tøffe ruter med sikring i stålwire underveis. Legger ut dette fordi det kan inspirere andre, eller fordi det kan være mye nyttig informasjon om området å hente her, for den som søker info om Dolomittenes østre del. Lenkene peker til turer som alle sammen har tekst, bilder og kart, samt gps-spor nedlastbart for turene. Til slutt tar jeg med teksten fra høydepunktet, bokstavelig talt, i sin helhet; Marmolada, Punta Penia, samt noen bilder. 25.juni: Sassongher (2665m): Stoppet av mår! http://peakbook.org/tour/60293/Stoppet+av+m%C3%A5r%21.html 26.juni: Cirspitze west (2620m): http://peakbook.org/tour/60463/Cirspitze+west.html 26.juni: Via ferrata Brigata Tridentina: http://peakbook.org/tour/60400/Ropt+tilbake+p%C3%A5+plass+i+wiren%21.html 27.juni: Piz Lech (2911m): http://peakbook.org/tour/60468/Piz+da+Lech+-+og+et+uhyre+luftig+punkt.html 29.juni: Sass Ciapel (1551m) m.fl topper: http://peakbook.org/tour/60602/Sn%C3%B8vassing+over+Alta+via+della+Creste.html 30.juni: La Mesola (2727m) og "skyttergravs-ferrataen": http://peakbook.org/tour/60691/Rundt+kvasse+spir+og+gjennom+huler.html 1.juli: Friklatring i Sellatårnene (2598m) mm: http://peakbook.org/tour/60734/Friklatring+i+Sellat%C3%A5rna.html 1.juli: La Locomotiva (2418m): http://peakbook.org/tour/60733/La+Locomotiva+-+en+artig+oppvarming+til+Sella-t%C3%A5rna.html 2.juli: PIz Selva (2941m) m.m (Ferrata delle Meisules): http://peakbook.org/tour/60855/Heftig+via+ferrata+-+og+langtur+i+v%C3%A5t+sn%C3%B8.html 24.juli: Colac (2715m): http://peakbook.org/tour/63999/Colac+-+artig+klyvetur.html 27.juli: Sasso Piatto (2964m) mm i Sassolungo-massivet (Oscar Schuster-ferrataen): http://peakbook.org/tour/64048/Herlig+rundtur+i+Sassolungo-massivet.html 28.juli: Marmolada, Punta Penia (3343m) - høyest i Dolomittene: Endelig var dagen kommet da sommerens hovedmål, Marmoladas høyeste punkt Punta Penia, skulle bestiges. Værvarselet var helt topp for hele dagen, og vi var tidlig på plass ved taubanen som starter i NV-enden av Lago de Fedeia like nord for toppen. Dette var en overraskende antikk sak, med plass for to på en liten plattform med gjerde rundt. Vi måtte løpe inn på plattformen, om ikke taubanen skulle stoppes helt, og en kar låste porten etter oss. Stille seilte vi oppover fra 2050 moh og helt opp til 2625 moh - svevende over morenelandskapet. Det er tydelig at breen har trukket seg kraftig tilbake her. Framme ved Rifugio Pian del Fiacconi var det skiltet "Ferrata" mot høyre (vest) og like etter måtte vi gå 20-30 meter nedover, der et stikryss pekte ut veien mot vest. Dette er ikke enkleste vei til topps, for den ville vi heller returnere på. I stedet fulgte vi grei merking langs en sti i stein og grus, som ledet 200 hm nedover (!) og rundt en kilometer vestover, før den rundet tett oppunder og rundt en loddrett hammer, og oppover i sørvestlig retning. Snart fikk vi øye på Vernel-breen (Ghiacciai del Vernel) og bratta opp til Forcella della Marmolada. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvor i alle dager ruta egentlig gikk opp dit, for det så styggbratt ut. Vernel-breen Vi fulgte tråkket oppover breen, som slett ikke var så bratt som fryktet. Vi gikk lett uten stegjern, og siden det var morgen og hardt i snøen, og tydelige spor, gikk vi også usikret, til tross for at vi hadde tau i sekken. Vi så heller ingen antydninger til sprekker noen steder. Også de fleste andre vi så gikk uten tau oppover her. Snart kunne vi se masse folk oppover i fjellveggen til skaret, der det tydeligvis var wire montert, men også folk som alt var langt oppe på nordvesteggen på Marmolada. Dette skulle bli gøy! Wire opp til Forcella della Marmolada (2910m) Jeg hadde ikke fått med meg at det var sikret opp til skaret, men det var en lettelse. Ellers hadde vi måttet bruke tau og sikringsmidler her. Ferrataen var likevel ikke spesielt vanskelig, men det var litt vått her og der, og noen få små-utsatte punkter. Den følger en grov hylle som skrår oppover innunder en loddrett fjellvegg. Herfra kom det stadig småstein og isbiter og vanndråper fallende, så hjelm er obligatorisk. Med wire som sikring ble det bare moro å rusle opp, og i skaret fortsatte wiren direkte ned mot sørvest (rute 606) - som er eneste rute opp til Marmolada som ikke krever kryssing av bre. Via ferrata forcella Marmolada - NV-ryggen En ny wire startet imidlertid i skaret og ledet direkte oppover de bratte svaene mot øst. Her var det trinn montert, og uten disse - og wiren - ville det straks bydd på seriøse klatretekniske utfordringer. Denne ferrataen var blant de tøffere jeg har gått, og vått fjell og glatte sva sørget for ekstra spenning. I tillegg merket vi en kraftig sidevind, som bare økte ettersom vi vant høyde. I blant var det grei egg uten wire, mens det andre steder var både trinn og stiger og ganske utsatt. Etter en lang seksjon med stiger, kom vi til et kinkig punkt: Det var advart i føreren om at wiren mange steder kunne ligge under snø og is langt ut på sommeren, siden ruta er nordvendt og den høyeste i Dolomittene. Vi opplevde i slutten av juli bare ett slikt punkt; det var ganske luftig, utsatt og bratt, og en tjukk blåis dekket wiren over 2-3 meter. Derfor var det litt flaks at et tysk følge på 5 akkurat var på vei ned, og rappellerte forbi dette punktet. Dette skapte kø, og for at tyskerne skulle få plass i wiren der vi sto, ønsket de at vi brukte tauet deres til å komme oss opp - "ja, selbstverständlich", det passet fortreffelig! Jeg nøyde meg med å holde meg i tauet, men dro meg opp over ispartiet og klikket meg inn i wiren på oversiden. Så var det ganske greit videre. På rundt 3250 meter sluttet sikringen, og vi gikk litt nedover egga og over i NV-flanken. Herfra var det snø opp, men ikke spesielt bratt eller utsatt. Jeg fikk imidlertid brått en kraftig banking i hodet, som sørget for stadig økende plager resten av turen. Lars-Petter gikk i forveien til topps, mens jeg måtte senke tempoet i takt med hodebankinga. Punta Penia - opptur og nedtur Rett ved toppen ligger en liten hytte, der folk kjøpte drikke. Jeg så også den kvasse egga mot øst og bort til Punta Rocca, hvor en taubane kommer opp. Der hadde jeg vært i tåka noen uker tidligere. Noen klatrere drev på nede i skaret rett under toppen vi sto på, Punta Penia. Vi knipset bilder så det holdt, for her var utsikten eventyrlig, før vi spiste mat. Dette var mitt - og Lars-Petters 5.høyeste fjell til nå. Oppholdet på toppen ble likevel ikke så lenge, både fordi det blåste sterkt i sola, og fordi min hodepine stadig tiltok, æsj. Både appetitt og toppglede fordunster når migrenen setter inn, og jeg tok en pille mot dette. Likevel tok vi oss tid til å utforske toppunktet bak hytta i nord, men denne var lavere enn toppen med jernkorset på. Retur normalveien Vi var nå spente på utfordringene ned normalveien, som burde være mindre enn de vi hadde støtt på til nå. Det var de også, heldigvis. Ned et par hundre meter på nordryggen gikk det greit uten stegjern, selv over det som lignet en skarp snøkam fra toppen. Dype spor i snøen i kombinasjon med bruk av staver, gjorde det hele svært greit, syntes jeg. Så ble det bar klippe, men her går ruta ned renneformasjoner mot øst. Her var det også sikret med wire, så vi slapp fortsatt taubruk. (Jeg var forberedt på enkle rappeller her, men føreren må ha vært gammel.) Grei klyving ned 150 hm, som egentlig kunne vært gått uten wire også, mener jeg. Det var mye folk og en del løst, så hjelmen ble brukt. Så kom vi ned på Marmoladabreen, og nå kom tauet endelig til sin rett. Her så vi tydelige sprekker, og det var i begynnelsen ganske bratt også. Lars-Petter brukte isøksa som sikring, mens jeg klarte meg med stavene. Stegjerna forble i sekken, selv om de fleste rundt oss gikk med dette. Det gikk i sikksakk nedover, og tråkket svingte utenom alle sprekkene, naturlig nok. Snart ble det mindre bratt, og vi kunne øke tempoet, og passerte også en del folk som fulgte tråkket slavisk. Nede ved taubanen nådde hodepinen, til tross for tabletten jeg tok på toppen, uvante og nye høyder, og jeg var sjeleglad for at vi kunne "seile" helt ned til 2050 meter igjen. Jeg sto med øynene igjen og kjente hvert pulsslag i topplokket - forferdelig! Dette hadde utviklet seg til en historisk saftig migrene, for det slapp ikke taket ned ved bilen heller, og Lars-Petter kjørte meg etter en times hvil ned til campingplassen. 6t tok rundturen vår, regnet fra Rif. Pian del Fiacconi. Først etter et par timer nede på campingplassen - og etter noe SALT MAT - vendte "livet tilbake". Jeg tåler helt tydelig ikke høyde som andre folk, og sliter jo med migrene i hverdagslivet også. Dette er i grunnen veldig leit... Nå var sommeren over i Dolomittene for min del, og vi satte kursen nordover. Lenke: http://peakbook.org/tour/64117/Marmolada%3B+h%C3%B8yde-+og+sluttpunkt+Dolomittene.html NB! (Noen av høydene på toppene i peakbook, som lenkene peker til, er oppført med akkurat 1000 m feil høyde...)

Søndag 4. aug.: Startet på parkeringsplassen (Vargebakkan) til Knutshøe ca. 8.30. Gikk opp til Høgdebrotet via Bukkehåmåren og Kvassryggen. Derfra videre til Steinflytinden. Med min 160 cm var det ikke helt enkelt å komme helt opp til varden på denne toppen. For å komme bort til Tjønnholstinden gikk vi litt tilbake og nedover i sia på sørsiden av Steinflytinden. Tok med oss to sekundærtopper litt nordvest for Tjønnholstinden. Returen gikk ned fra Tjønnholstinde. Totalt tok turen ca 13 timer, med middels lange pauser.

Kan du ikke bare slå opp teltet i kjent terreng ? Der du har gått turer i skog og mark som liten. Hvis du befinner deg i en times avstand elns. fra transportvei spiller det ikke så mye rolle om alt blir vått og teltet brenner ned heller; Bare dra hjem og lær av erfaringen. Du er nødt for å ha noen "tøffe" netter ute for å lære hva som funker tenker jeg. Hvor farlig er det egentlig å bli våt og kald ? For øvrig kan jeg anbefale deg å pakke alt i poser, iallefall det tørre skiftet og soveposen din. Husk en vanntett pose/lomme til mobil o.l. Hvis du pakker ting i samme kategori i poser for seg, så er det enkelt å finne det uten å måtte plukke opp 200 og x gjenstander fra bakken etter å tømt sekken når regnet høljer ned. lettere med en 3-4 bæreposer som kan tas ut/inn. en stabil hodelykt bør du ha for å finne det du skal i mørket for med ferske navigeringskunnskaper kan det ta litt tid å komme frem... Linjeskift er oppskrytt !

Det ble ingen tur til Lierne i sommer. Men vurderer å ta en tur dit andre uken i september. Er det for seint i forhold til fiske og at det kan bli i kaldeste laget, snø kanskje? Tenker å gå med sommeroppakningen, noen justeringer vil så klart bli gjort etter vær og forhold.

Nesten så vi burde samle nybegynnerråd i en egen tråd for oversiktens skyld.

Finse - Kjeldebu har godt merket sti, selv med snøfonner over Helvetesnutene, men de er kanskje borte nå. Stiene er bra, men du bør/må ha med kart og kompass - ta en kikk på et kart og legg merke til hvor langt det er mellom spor av folk. Mer enn nok plass å gå seg bort på i dårlig vær. Selv med et enkelt kompass og et 1:100.000 kart er du godt hjulpet. Kartet gir også svar på hvor hytter og stier er. Skjønt, ikke alltid like godt til å gjøre oppmerksom på bølger i terrenget - der du går opp og ned, opp og ned, opp og ned, salig i troen på at over neste haug...

Over heia med truende tåke. Fra Langavatn er det en grei tur ned til Blåfjellenden gjennom Blåstøldalen. Det tar alltid litt tid å komme av gårde. Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og lite vind. Alle på Langavatn skulle videre til Blåfjellenden. Der ville det bli en del folk natt til søndag. De staute katene fra Tau, hadde forsøkt å fiske i Langavatn, med bare et napp som resultat. Det ble påstått at det var en fin og stor fisk som hadde sluppet unna, etter å ha vært het oppe i steinene. Det er ikke alltid så tørt i bakken nedover mot Blåstøldalen som på denne turen. Selv myrene i Blåstøldalen var delvis tørre. Det var med andre ord lett å gå. Men som alltid, selv om turen er godt under tre timer så blir det ”tungt” på slutten og det er kjekt å se hytta dukke opp over kanten. På hytta var det ”tilsyn”. To jenter som hadde sommerjobb. Det tok en skikkelig omgang med renhold. De hadde tatt turen opp Fidjadalen, og merket stien. 18,5 timer med merking og gåing. En imponerende jobb. Nå bør det være enkelt å finne fram i dalen. Ut over dagen kom det en del folk. Fra Langavatn kom ”den harde kjerne fra Tau” med fersk fisk fra Rundevatn. Det ble en skikkelig bra middag den kvelden. Fra Sandvaten kom det gamle kjente. Det var svært hyggelig igjen å hilse på Inger og Arne. Vi har møtt på fjellet en god del ganger opp gjennom årene. Det har alltid vært noen kjekke kvelder når vi er på samme hytte. Og så sent som i slutten av juni traff jeg to tyskere som også kjente Arne. Det ble væromslag i løpet av natt til søndag. Regn og tåke. Om morgenen så det ikke bra ut. Tåka lå lang nede på fjellsiden og det regnet. Ikke hyggelig vær for en tur alene over Stutaheia. Men som så ofte før, etter frokost med egg og bacon og en runde med renhold, var forholdene bedre. Jeg mente det ville bli ennå bedreforhold etter hvert, og i alle fall ikke dårligere. Jeg pakket sekken (lett) og tok av gårde over myrene mot Mørkedalen. Det er noen drøye bakker oppover mot Stutaheia. Her gjelder det å holde igjen, ellers brennes alt kruttet lenge før toppen. Jeg tok det med ro, og passet på å fylle flasken med vann. Det var litt yr akkurat da, så det ble ikke en lang pause. Men jeg tok på en tynn fleece. Det var kaldt i bakken, og det ville ikke være stort bedre oppe i høyden på bare heia. Tåka lå på toppene bak meg. Vel oppe kjente jeg at trekken kom fra nord. Det betød at tåke sannsynligvis ville holde seg vekk. En lettelse. Det er ikke helt enkelt å finne merker og nødlinger om tåka blir tett. Selv med kart og kompass vil det gå sakte over heia om stien skal følges. Og det skal ikke mange metrene til før stien ”forsvinner”. Det er ikke mange fastpunkene å holde seg til. Småvannene er ofte det beste, men om omrisset forsvinner i tåka, er det ikke lett å se hvilket vann som ligger forran, eller for den saks skyld hvor stort det egentlig er. Det ble en grei tur over heia. Tørt på fjellet og ikke regn eller vind. Det å ha spart litt på kreftene kjennes bra opp de siste bakkene mot stidelet til Høgaleitet. Det ligger på godt over 1100 moh. Ned mot Sandvatn går det greit. Kneet kranglet litt i de bratteste bakkene, men det er uansett enklere å gå ned enn opp. Vel nede på stien mellom Sandvaten og Lortabu, var det bare å konstatere at turen egentlig hadde gått alt for fort. Det er det lille stykket over høgheia som et ”tur”. Resten er mer ”transport”. Det ble ikke bading i kulpen i Lysebekken. Sola kom ikke skikkelig gjennom, men hjemme var det sol. Litt urettferdig det der. En litt lang helgetur var over. To lange dager (7 timers turer), med en kort i mellom. Det er kjekt å kunne hake av en skikkelig tur også i 2013. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Du bør ta med kart og kompass selv om det er merking hele veien. Hvis tåka setter inn, er det fort gjort å miste merkingen. Har gjort det flere ganger selv, på tross av at jeg har forsøkt å følge med så godt som mulig i slike situasjoner. Når det gjelder tid, så kan du vel regne 3-4km/t avhengig av hvor tung sekk du har på ryggen og hvor god form du er i. 14-15 mil á 8 timer pr dag skulle bli 5-6 dager. God tur i alle fall. Det blir sikkert en fantastisk opplevelse!

Sol og langtur. Det ble en god del titting på YR i slutten av forrige uke. Værmeldingen ble bedre og bedre etter hvert. Jeg hadde egentlig planlagt å tilbringe en langhelg på Blåfjellenden for å få på plass en del lemmer i myra. Med god værmelding ble det en kjapp omlegging av planene. For å kunne komme et stykke inn i heie, kan det ikke bli for lang kjøretur før start. Jeg har noen ganger tatt rundturen fra Lortabu forbi Sandvatn til Langavatn og neste dag til Blåfjellenden, for så å ta turen tilbake til bilen på Lortabu. Det var på tide å gjenta en gammel klassiker. Det er to lange dager, med en kort tur på lørdagen. Det gir litt tid til jobbing på hytta. Det var en bråte biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Jeg regnet med at det ville være en del på vei innover, men jeg traff bare to jenter, og de fortalte at det hadde gått en kar innover, som skulle til Mohidler. Jeg ville derfor, som vanlig, bli temmelig alene. Det kunne jo være at noen hadde overnattet på Sandvatn og gått videre. Turen inn til Sandvatn er en av de ”letteste” jeg vet om. Etter stigningen opp langs Lysebekken, er det mange flate partier og slake bakker. Det var greit å gå, tørt og fint. Litt vind i mot, som nok gjør det tyngre enn vanlig på en langtur. På Sandvatn var det ikke en kjeft. Det var heller ingen som hadde gått mot Langavtn. Etter en liten pause, fortsatte jeg mot stidelet mot Børsteinen. Den biten er satt opp til å ta en time. Jeg har alldri kommet særlig under denne tiden, men det brukes bare hele timer på kartene, så en time er nok det nærmeste. Men for mange vil det da ta en god del mer. Ikke mye liv, men jeg skremte da opp en flokk ryper. Oppstigningen til Strålausheia er tung. Det går jamt opp en god stund, og det er en del kneiker før toppen. Vel oppe på Strålausheia er det enkelt. Bare granitt, og nødlinger på rekke. Det eneste er at ”noen” setter opp varder utenom stien. Det kan lage litt forvirring i tåke og under dårlige forhold. Det er ikke mange spisse topper eller andre ting som merker seg ut. Det er vidt utsyn over stein – og mer stein. I år er det lite snø. Normalt er det mulig å krysse over en del revner på fenner. I år måtte jeg helt ned før jeg kunne klatre opp noen meter til stien på andre siden. Etter en stund kommer Strålaus toppen til syne. Den ligger helt ut mot Langavatn, ett godt stykke fra Strålausheia. Litt underlig det der. Det nærmer seg kveld da jeg fikk se Langavatn (både hytta og vannet) nede i bakken. Jeg hadde gått og ”fabulert” om full hytte, og hvor da en enslig sjel skulle finne en seng. Hytta var tom. Det kom et par fra Nedreland. De var på vei rundt Lysefjorden, og hadde bre noen dager igjen før den rundturen var fullført. Det kom også fire karer fra veien, så det ville bli en del folk på hytta den natten. Sent, nærmere 10:30 så vi tre gutter på stien fra Sandvatn. De hadde tatt samme turen som meg, men startet noe før 6. Og var fremme i det mørket senket seg, og det ble vanskelig å se. Fin (om enn litt vågal) ”timing.” Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Thor ("Primuskongen") har oppdaterte sider på Facebook + en på Google Sites der du bl.a. finner en veldig god artikkel om drivstoffvalg. Manaslu-primusene han selger har jeg ikke prøvd selv, men såvidt jeg skjønner skal det være kopier av Primus 210, som i sin tid var brukt på ekspedisjoner. Det er solide greier i så fall, om litt gammeldags etter min smak (jeg tør ikke å bruke den høye brenneren i mitt en meter høye tunneltelt). Viss primusene dine fungerer, bør vedlikeholdet være begrenset til å smøre pakningene. Det følger med silikonfett til Nova-settet som kan brukes til begge + litt symaskinolje på lærpakningene i pumpene; ellers er det jo enkelt å finne noe tilsvarende smørestoff på f.eks. Biltema. Jeg vil forresten anbefale deg å sile fyringsparafinen gjennom et filter ned på tanken eller drivstofflaska du skal bruke, siden jeg tipper at den har stått på en gammel tank der det gjerne er litt rusk. Kaffefilter i trakta fungerer helt greitt.

Jeg synes ikke problemet er å finne sko som er hverken gode eller stive nok/ myke nok eller vanntette. Problemet er å finne sko som tåler noen topper opp og ned uten at de er utslitt etter et par helger.....

Inntrykket mitt fra våre turer i Huldreheimen er at området rundt Storeskag (nå nedlagt) og Haldorbu, og Liumseter er noe myrete og fuktig, mens lengre nord er traseene tørrere. På stien mellom Storhøliseter og Skriurusten er det likevel noen myrete partier.

Siden jeg ikke vet hva de allerede kan, kommer jeg med litt mer tips. Husk å pakke ting i vanntette poser. Ryggsekker er ikke vanntette. Det holder med søppelsekk og plastposer, de varer som regel en hel eller en halv tur. Reservepose er praktisk. Fyrstikker pakker du også i plastpose. Ta med 2 esker og pakk dem inn på forskjellige steder. Et par opptenningsbriketter er kjekke å ha når bålet ikke vil starte. (Var ikke noe problem hos meg denne tørre sommeren) Ellers er en kartmappe som du kan ha rundt nakken veldig praktisk hvis du skal navigere mye. Ta med en penn der du kan tegne inn teltplasser på kartet. Hvis du har en flat kompass, kan den også ligge i mappen. Noe annet er dobesøk. Jeg pleier nå å ta med en liten plastpose (selvoppløsbar grønnafvallspose fra kommunen) til å samle brukt dopapir i. Om kvelden kaster jeg hele posen på bålet. Eller tar dem med hjem. Posene veier lite og brenner fint. Hvis du går litt sent på sommeren, tar du med hodelykt. Det er noe jeg av og til glemmer, siden vi er så vant til å telte i Finnmark midt på sommeren. Husk vannbeholder. En flaske er praktisk å ha i teltet om natten. En litt større flaske er praktisk i camp. Ikke alle camp kan lages like nær vannet. Det kan lønne seg å ta med litt ekstra salt mat, som chilinøtter. Det kan du ha behov for når du har gått og svettet mye i veldig varmt vær. Bok er kjekt å ha på kvelden. Som hodepute kan du bruke genseren din. Det selges også små oppblåsbare hodeputer som jeg etterhvert har kjøpt, fordi genseren ikke alltid ligger godt. Kommer ikke på mer nå, bortsett fra at du må veie sekken før du begynner å gå. Er den for tung, må du pakke om, f.eks, ta med færre klær og færre "kjekt å ha" ting.

Ut på tur, aldri sur Tatt fra Stortinden med utsikt mot Skreifjorden og Nordmannsjøkelen på Seiland.

Avhengig av vær, men om noen få uker og utover !

Eventuelt kan man jo bare dra ut på tur? Det er ikke så hokus pokus. Mye velmenende råd til folk på forumet, men ofte i overkant forsiktige. Kom deg ut og skap din egen tur.

Du har virkelig noe å glede deg til, den gode følelsen det gir etter første natt alene i telt . Dette ga meg mer enn 14 dagers sydentur . For tre år siden hadde jeg min første telttur alene i påsken , jeg var 48 år , bestemte meg for at dette skulle jeg klare , mørkeredd som jeg var Kjøpte fullt utstyr, pakket sekken og la i vei. En times fottur gjennom skogen og ut til sjøen. Opp med telt og klargjøring av bål. Kaffelars med Bailis for å sikre meg at jeg måtte bli Fikk Sjøørret på kroken som ble stekt på bålet om kvelden. Ble ikke særlig med søvn den natten med turøksa i hånden . Stod opp til sol og morgendis , sitte der i stillheten , kan nesten ikke beskrives. Etter dette har det blitt noen turer, da uten turøks God tur

Er helt enig i at det er lurt å begynne med en enkel tur, der teltingen er det viktigste. Mitt råd er å sette seg med kartet og finne frem til et fint lite vann som bare ligger noen få hundre meter fra parkering. Da kan du være helt trygg på at du kan gå tilbake til bilen om du trenger det. Det kan være lettere å våge den første aleneturen om man vet man har retrettmulighet. Forsøk å visualisere utsikten når du ser på kartet for å finne frem til stedet. Når du kommer frem kan det være lurt å bruke litt tid på å finne den beste plassen å sette opp teltet. Flatt terreng, ikke for nær maurtue, grei avstand til vann, mulighet for evt bål, feste for plugger osv. "Føl" på soveplassen med føttene for å kjenne om det er noen røtter eller spisse steiner som kommer til å gi ubehageligheter gjennom natta. Sett opp teltet med en gang du kommer frem, og prøveligg så soveplassen. Så er det bare å sette seg ned og få over kaffen.. Tryggheten og mestringsfølelsen kommer ganske fort når man får noen gode opplevelser. Du bør starte nå, mens kveldene er lyse og nettene varme. Verre å ta den første natta i frost og bekmørke. God tur!

Hvis du klipper klørne før dere reiser kommer ikke teltduk og hund til å være noe problem. Klørne slites noe under bruk også. Jeg har også vært veldig ukritisk til at hunden får tråkke på det oppblåsbare liggeunderlaget mitt (exped) Det har gått fint i tre år. Jeg hadde nok ikke lagt dyret utenfor uten å vite at den tåler det. Jeg har en hund som tåler en del kulde, men akkurat som oss mister han også kroppsvarme når han er sliten. Da må jeg se det ann. Bærer han kløv blir han mer sliten enn vanlig. Ville tipse deg om å ha plass i sekken til det hunden bærer. Siden den er to år har du sikkert ikke brukt kløven så mye på hunden enda og oppdaget alt som kan skje. Den første kløven jeg hadde på min hund lagde gnagsår på sidene etter en uke på tur. Da kunne han selvfølgelig ikke bære denne mer, og jeg måtte ta den. Materialet på innsiden av kløven var rett og slett for grovt for han. Ellers kan det skje andre ting som gjør at han kanskje ikke burde bære... Greit å ha muligheten allefall. Frysetørket vom er kjempebra som tilleggsfor. Jeg bruker det mye i jakta for å hinde at hunden tar av for mye. Men ha med knotter i tillegg da vom i seg selv ikke inneholder nok næringstoffer for hunden. Gjerne litt ekstra, da hunden, akkurat som du, trenger mer mat når i aktivitet og når det blir kaldere. Jeg har et større telt enn dere, men min hund får alltid ligge på et liggeunderlag inne i teltet. Jeg har jervehiet med foring (foret er løst og jervehiet kan brukes uten for) som han får ligge inni om natta. Om sommeren nå holder det i massevis å bare ligge inntil på eget underlag. Men jeg har med jervehiet uten for da det kan være greit for han også å få ly for været i pauser o.l. Jervehiet har også en isolert grunnflate som beskytter for varmetap mot bakken. Ta med en potesalve og litt førstehjelp til hunden. (basimysin, jod, tape og bandasje) Sjekk labbene og utsatte steder hvor kløven har vært hver kveld. Når det gjelder ruta vet dere best hvor langt dere kommer dere på en dag og hva som er for kort eller for langt. Så jeg skal ikke uttale meg om det. Lykke til, og kos dere utrolig masse!

Ja, jeg burde kanskje ikke sagt meningen min om denne tråden, ettersom det kanskje er noen som er uenig med meg? Alle andre kan derimot si meninga si. Bare alle er enig, da er det greit å diskutere. Det er dessuten ganske dumt av deg å referere til en bok på biblioteket som et svar på min kommentar til trådstarter. Du syns jo helt klart at jeg er frekk i kommentaren min, så da senker du deg "ned på mitt nivå" med en kommentar av samme slag tilbake? Jeg gidder ikke skrive mer i denne tråden. Den handler om at kanskje noen muligens har hatt en hund løs, som kanskje muligens har drept en sau eller to. Det finnes nok av useriøse hundeeiere der ute som setter hundefolket i et dårlig lys, så vi trenger ikke hjelp til det.

Har ei lita Berner Sennen-tispe på litt over året God rase som er med på ALT. Kan være sofahunder, men kan også være utholdende trekk- og kløvhunder. Foretrekker sistnevnte vi da, så i morgen skal vi kjøpe kløv til frøkna.

Jeg liker å være utilgjengelig når jeg reiser til skogs, så da gidder jeg ikke være avhengig av mobilen på tur. Den er med kun hvis vi virkelig trenger. Greit å ha når man er på tur med små barn. . . #- Mobil -#

iPhone med på tur ? Nei da tar jeg heller med en ekstra sjokoladeplate....