Vinnerliste

Snøhetta -Vesttoppen Efter 31 års fravær skulle årets fjeldtur i år gå til Dovre. Egentlig underligt, for i Dovre skinner solen altid, i alt fald når jeg er forbi, således også i år. Sammen med mine døtre, Cecilie på 24 og Amanda på 13 (Sebastian valgte for første gang i ni år ikke at deltage på årets fjeldferie) tog vi natbussen fra København til Oslo, dernæst toget fra Oslo op gennem Gudbrandsdalen. Desværre var et godstog afsporet nogle dage forinden i Kvam, så der gik togbusser fra Lillehammar til Dombås, hvilket indebar en forsinkelse, så vi ikke nåede bussen til Snøheim kl. 13. På Hjerkinnhus fandt vi kortene frem, købte kolde drikke og havde forberedt os på at slå tre timers ventetid ihjel, da en ekstrabus ankom. Fin service af Snøheim at sende en ekstrabus, når der var knas med togtrafikken. Vi gjorde os hurtigt klar og tog bussen op. Under busturen var vi heldige at se to små grupper moskus. Dog var det stadig vor ambition også at møde dette facinerende dyr ude i naturen. Vi ankom til Snøheim 15.30, to timer efter det forventede tidspunkt. Lidt ærgerligt, for i det fine vejr var det nærliggende at gå en toptur om eftermiddagen til Snøhettamassivet. Trods dårlige odds tidsmæssigt valgte vi dog at gøre forsøget. Vi tilmeldte os den sene middag kl. 20, fyldte to drikkedunke, tog hver en trøje om livet og begav os af sted mod Vesttoppen. Stortoppen havde jeg allerede besøgt i min ungdom i 1980 og 1982, og det lykkedes mig at promovere Vesttoppens fortrin. Det blev noget af et race mod toppen. Amanda var ærgerrig og satte fra start et hårdt tempo. Siden måtte jeg, ligeledes ærgerrig efter at nå en ny 2K-top, tage over. Cecilie, knap så ærgerrig og trængende til fødeindtag, sagde dog stop, da vi kl. 17.30, en halv time før vor aftalte turning point, nåede topryggen et par hundrede meter under slutmålet. Hun gav dog Amanda og mig grønt lys til at fortsætte det sidste stykke op, idet vi lovede at gå turen nok en gang, hvis omstændighederne talte herfor. Således fortsatte Amanda og jeg det sidste stykke op og stod kl. 17.45 på højeste punkt, der helt som forventet overgik Stortoppen i flere henseender. For det første er toppunktet ikke skæmmet af et militært byggeri. For det andet, selvom der også går en del mennesker til Vesttoppen, er man ikke en del af en folkevandring. Og for det tredje er Vesttoppen en anelse dramatisk om end ikke skræmmende med stub til tre sider. Personligt brugte jeg hovedparten af de 5-10 minutter, vi blev på toppen, til at udfordre stuppene og studere den videre og nok så skræmmende rute til Hettpiggen, mens Amanda fra topvarden nød udsigten udover den ganske fjeldverden. På nedturen var Amanda og jeg efterhånden mærket af det hårde tempo op ad fjeldet. Cecilie havde derimod haft godt af sin pause og satte tempoet retur så vi lige akkurat nåede middagen på Snøheim kl. 20. Storstygge Svanåtinden Første morgen på Snøheim vågnede vi til strålende solskin, og vi besluttede at forfølge et af vore primære mål hjemmefra, nemlig Dovres andet store fjeld, Storstygge Svanåtinden. Vi brugte to timer på indmarchen fra Snøheim til Svanådalen, hvor første udfordring bød sig til, nemlig elven i bunden af dalen. Det lykkedes ikke at finde et egnet sted, hvor vi alle kunne komme tørskoede over. Øverst oppe, ved udløbet af vandet i 1500 meters højde, var elven dog tilpas rolig og ikke særlig dyb. Her smed pigerne støvler og strømper, mens jeg selv stak bare fødder i støvlerne for at stå bedre fast, hvorefter jeg støttede Cecilie og Amanda over vandet. Vel ovre elven spiste vi halvdelen af vor niste, mens mine støvler tørrede en anelse i solen. Dernæst påbegyndte vi bestigningen af fjeldet. Først holdt vi til venstre, hvor fjeldet så fastere ud og mindre stejlt. Et godt valg, idet vi hurtigt og enkelt kom over den første stejle stigning. Dernæst ventede en lang stenet skråning, hvilket dog ikke er specielt slemt, så længe det går opad bakke. Eggen det sidste stykke op Klyvning på eggen Efterhånden nåede vi eggen de sidste 200 højdemeter, som jeg havde set frem til som turens højdepunkt. Her kommer man tæt på stuppen ned mod bræen øst for Storstygge. Dog er det muligt at holde ned på venstresiden, hvis det bliver for luftigt. Efterhånden blev vi konfronteret med nogle fremspring, som tvang os venstre om. Stigningen tog efterhånden til, og hænderne måtte tages til hjælp, men vejen op gav sig selv, også selv om Amanda ikke følte sig helt sikker på de skrå klipper. Jeg klatrede dog umiddelbart efter hende klar til at gribe og generelt bød eggen kun på morsom klyvning, måske som man kan forestille sig på Besseggen i pionertiden inden stien blev så tiltrådt. Vi nåede toppen af eggen, som kan ses under det meste af opstigningen. Her fladede fjeldet øjeblikkeligt ud, og der resterede kun omkring 50 meter i næsten plant terræn til topvarden. På Storstygge Svanåtinden Vi blev på toppen en halv time, hvor vi nød solen og varmen samt en eminent udsigt udover den ganske fjeldverden. Videre nød vi at have verden helt for os selv. Fra Snøheim havde vi ikke set et menneske. Fjeldturismen omkring Snøheim er tilsyneladende helt koncentreret omkring Snøhetta, mens de mange tinder omkring Svanådalen tilsyneladende får lov at ligge øde hen. Lidt paradoksalt men heldigt for os. Omsider måtte vi påbegynde nedstigningen. Denne gik langt lettere end frygtet. Ruten gav atter sig selv, og Amanda, der havde følt sig utryg under opstigningen, kurrede let og elegant ned ad de skrå klipper. Nede ved stenskråningen begyndte vi at være mærket af væskemangel. Vi havde medbragt 1½ liter vand fra dalen. Men i sol og varme var det i underkanten. Vi sigtede mod og fandt et snefelt, vi havde observeret under opstigningen. Dette gav os dels nogle hurtige meter nedad, dels fandt vi en smeltevandskilde ved bunden af snefeltet at slukke tørsten i. Nede af fjeldet krydsede vi elven på samme måde som på udturen. Vi spiste resten af vor niste og påbegyndte dernæst vandringen retur til Snøheim. Mod slutningen begyndte det tordne over Snøhettamassivet, men selv nåede vi tørre hjem, og først om aftenen begyndte det at regne over Snøheim. Vesttoppen for anden gang Også anden morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, og en ny toptur bød sig til. Amanda og jeg havde jo lovet Cecilie endnu en tur til Vesttoppen af Snøhetta, men håbede i det skjulte, at Cecilie ville afstå, så vi kunne gå mod Stortoppen og Midttoppen. Cecilie ville dog helst mod Vesttoppen igen, og selv om hun spurgte til vores ønsker, havde vi jo givet vort ord, og ingen af os ønskede at ændre Cecilies beslutning. Altså stilede vi nok engang mod Vesttoppen. Fulgte først folkevandringen mod Stortoppen, men drejede efterhånden mod venstre. Vi gik denne gang i et mere adstadigt tempo med tursæk indeholdende niste, vand og regntøj. På små tre timer nåede vi over den første pukkel og videre til det sted på topryggen, hvor Cecilie havde stoppet i første forsøg. Her stillede vi tursækken og indtog halvdelen af vor niste. Mens vi spiste begyndte det at tordne på den anden side af Snøheim. I næsten vindstille vejr mente vi dog ikke, tordenen var en trussel for vor færd. Vi spiste roligt færdig og fortsatte mod toppen, nu en anelse hurtigere, da vi havde ladet rygsækken stå på ”Cecilies Place". På Snøhetta Vesttoppen Vi nåede toppen, denne gang alle tre, og gav os atter god tid til at nyde det for os danske lavlændere lidt dramatiske topmiljø. Efter et kvarter på toppen begav vi os retur, da vi fornemmede tordenen rykke gradvist nærmere. Vi nåede sikkert ned af fjeldet, men under den sidste halve times vandring tilbage til Snøheim, da tordenskyerne var rykket stadig tættere og havde fået forstærkning nordfra, så vi nærmest havnede i en sandwich, undgik vi ikke regn og hagl og kunne glæde os over, at regntøjet befandt sig i vor tursæk. Rheinheim og moskussafari Også tredje morgen på Snøheim vågnede vi til solskin, men tiden var ikke til flere topture, hvis vi ønskede at gå den planlagte trekant Snøheim-Rheinheim-Åmotdalen-Snøheim inden vor hjemrejse. Vi pakkede vort grej, afregnede på Snøheim og begav os mod Rheinheim. Turen fra Snøheim til Rheinheim er ikke særlig lang. Allerede ved middagstid efter et par timers vandring var vi fremme og indkvarterede os på et af familierummene. Vi spiste vores niste og tog et spil kort, mens vi lod en torden passere, som var trukket op. Dernæst pakkede vi en tursæk og begav os ned gennem Stroplsjødalen i håb om at finde moskus. Sidste år havde Cecilie haft stort held på denne strækning, da hun gik med sin kæreste. Det samme held skulle dog ikke tilsmile os. Forbi Stroplsjøn havde vi stadig ikke fundet dyrene, og Amanda, træt efter tre topture, begyndte at beklage sig. Vi spurgte andre vandrere, som vi mødte på modsat vej op gennem dalen. De havde alle set moskus, hvilket motiverede os til at fortsætte. Vi måtte dog helt ned til Kaldvelldalen, før vi fandt dyrene, og da kun som små prikker langt oppe ad fjeldsiden. Kun det faktum, at pletterne bevægede sig og noget, der lignede en moskussafari, befandt sig på sikker afstand under omtalte pletter, kunne identificere objekterne som moskus. Det var naturligvis fristende at gå op mod moskussafarien og opleve dyrene på nærmere hold, men Amanda var træt, der ventede to timers returmarch, og vejret var uforudsigeligt med torden i flere retninger. Vi besluttede at stille os tilfredse med at have set dyrene på afstand og begav os retur til Rheinheim, idet vi nåede at få gavn af vores regntøj. For mig var det desuden en stor oplevelse at genopleve et område, jeg havde vandret i for mere end tredive år siden, ligesom det blev bekræftet, at Kaldvelldalen præcis som under mine besøg i ungdommen synes at fungere som moskussens Mekka. Åmotdalen På Rheinheim vågnede vi for første gang på ferien til en overskyet himmel. Vi håbede for de af vore medgæster på Rheinheim, der skulle på Snøhetta, at det måtte klare op i løbet af dagen. Selv påbegyndte vi turen til Åmotdalshytta gennem Leirpullskardet. Endnu engang håbede vi forgæves at møde moskus. Andre vandrere, vi snakkede med, havde dagen forinden mødt moskus på strækningen, ligesom Cecilie året forinden havde mødt dyrene i Leirpullan umiddelbart vest for Rheinheim. For os viste okserne sig dog ikke. Fra toppen af Leirpullskardet kiggede vi ind over Trollheimen og udover de fladere områder, vi skulle gå ned i. Vi fortsatte ned i Åmotdalen, og omkring kl. 14 ankom vi til hytten efter en forholdsvis kort dagsmarch. Vi var dog efterhånden godt brugte, og vi trængte til en rolig dag, så vi nød eftermiddagen på Åmotdalshytta, som for mit vedkommende kom til at omfatte badning i søen. Hen mod aften blæste det op, og en strid og vedvarende regn satte ind. Vi tænkte, at vejret nu skiftede, og vi kunne se frem til at gå sidste dag retur til Snøheim i heldagsregn. Foreløbig var vi dog inden døre, og en regnfront tager normalt kun 6-7 timer at passere. Retur til Snøheim – endelig moskus Regnen var holdt op, da vi vågnede i Åmotdalen, og himlen var blå med hvide højtliggende skyer, men temperaturen var faldet, og det blæste stridt. Amanda kom ind på, at vi kunne gå over Snøhetta til Snøheim. Hverken Cecilie eller jeg var dog særlig stemte for det alternativ med oppakning og et lidt uforudsigeligt vejr. Amanda var heller ikke insisterende og mente sikkert heller ikke sit forslag reelt, så vi holdt os til planen om at returnere til Snøheim vestom Snøhetta-massivet gennem Svanådalen. Vi fulgte stien fladt langs Åmotsvatnet mod sydvest, inden vi drejede om i syd op under Drugshø og videre op i skåret mellem Langvasstinden og Larstinden. Passet er en stejl og stenet affære, og med de lavere temperaturer måtte vi finde handskerne frem, men en fantastisk flot tur er det med mange spektakulære tinder. Først vandrede vi mod flotte Drugshø, dernæst op i den snævre portal mellem de majestætiske tinder, Langvasstinden og Larstinden, og endelig Svanådalen med Svanåtinderne, heriblandt Storstygge, og Bruri. Egentlig synd, at ikke flere besøger dette område. Ligesom under vor bestigning af Storstygge Svanåtinden mødte vi stort set ikke andre mennesker på vores vandring. Moskus Ved udgangen af Svanådalen, da vi var kommet ind på den kendte strækning, vi havde gået ind mod Storstygge Svanåtinden, skete det endelig at vi kom tæt på moskus. Det var Amanda, der var årvågen, mens vi andre stirrede ned på stien, vi gik ad. ”Er det moskus?” udbrød hun og pegede på nogle sælsomme pletter 300 meter væk på den anden side af en lille dalbund. Og det var det. En lille flok på syv dyr holdt siesta på en læfuld og solbeskinnet skråning. Vi slog os ned, nød oplevelsen og filmede dyrene, inden vi fortsatte rundt om det næste hjørne, og der, kun 50-100 meter fra os, kom endnu en moskus os i møde nede i dalbunden. Cecilie, der gik forrest, sprang tilbage, mens jeg trådte frem, telepaterede lidt med dyret og enedes om at passere hinanden i ro og fred. Herefter resterede blot 1½ times jævn vandring frem til Snøheim. Vi ankom trætte og mætte af oplevelser efter en forrygende uge i Dovre, som havde givet alt, hvad vi kunne have håbet. Og alligevel havde Dovre endnu en lækkerbisken at diske op med: Den efterfølgende dag, efter påbegyndt hjemrejse til København, opdagede jeg fra toget mellem Hjerkinn og Dombås en elgko i Fokstugumyrin. Det gik dog så stærkt, at jeg ikke kunne nå at udpege dyret for mit rejsefølge og dele oplevelsen.

Den CR'en av Onkel Jo gir spesielt mening for de som har lest Norway: The Northern Playground av William Cecil Slingsby. Turrapporten finnes åsså på bloggen vår: http://olsendriver.blogspot.no/2013/08/storen-walkabout-3-4august-2013.html HTHT* - Et hull av første rang *hytte til hytte tur Skrevet av: Onkel Jo På hytte til hyttetur: Kjetil, Dag the Dog og jeg Andre: Svært få S&D: Turtagrø - Klubhytten – Styggedalen –Vormeli – Midtmaradalen - Turtagrø Da vi nærmet oss Turtagrø etter to dager på tur, håpet jeg at noen skulle stoppe oss og spørre om vi hadde vært på Storen slik at jeg kunne svare: Nei. Vi har gått rundt. Yr meldte helt koko sprutregn alle relevante steder på lørdagen, men søndagen skulle være ok. Dårlig vær for klyving, men fint vær for å dramatisere en fottur. Vi gikk opp til Klubhytten fredag kveld, tente peisen og tok plass i sittegruppen under oljemaleriet og museumsgjenstandene. Utenfor herjet møkkaværet og nede ved vannet lå et nedblåst, gjennomvått telt. Ved midnatt så vi to karer som prøvde å reoppsette teltet i kuling og regn. De hadde hatt en lang dag på Storen, og vi inviterte dem til å overnatte på Klubhytten. De takket ja. Styggegdalsbreen. Stor vannføring gjorde at vi måtte krysse breen. Neste dag kledde vi oss for sterk vind og 40 mm nedbør (per time. Red Anm). Vi gikk et stykke tilbake mot Turtagrø før vi fulgte en umerket sti over brinken mot Styggedalen og kom tett innpå tre reinsdyr med svære gevir. Litt syd for stien ligger et eldgammelt fangstanlegg med traktemurer, fallgraver og bogasteller. Tre store reinbukker. Den ene haltet. Håper det går bra med den. Elven som renner ut av Styggedalsbreen på nordsiden gikk hvitt, og vi lette etter krysningspunkter flere steder, før vi fant ut at det letteste måtte være å svinge over breen. Den ytre tungen er slak og sprekkløs, men var helt utrolig glatt i regnværet. Det ble litt slap stick komedie der vi stotret oss over uten steggjern. Kraftige byger, mørke skyer, dystre fjellvegger, morenelandskap og glinsende blåis. Det kan være veldig fint å gå på tur i drittvær. Gjertvassdalen. Eller Wolverine Walley om du vil. Den egentlige Styggedalen er et trangt, steinete gjel som ligger øst for Styggedalsbreen. Kulingkastene dro godt i klærne da vi rundet kanten til Gjertvassdalen og kunne se ned i Utladalen. Hytten som ligger like under Keiserpasset har blitt blåst flere hundre meter ned i lien. Den så underlig ut der den lå, tilsynelatende intakt, i en 30 graders helning. Skybrudd som i Thailand. Dagens kruks lå foran oss. Krysningen av en særdeles flomstor Gjertvasselv. Den beste muligheten var å ta langt oppe i botnen under breen, før sideelvene gjør den for vill. Akkurat da vi sto midt ute i elven, i underbuksen, med iskaldt, fossende brevann vann til knærne, kom dagens aller kraftigste regnskyll. Stemningsfullt. Vormeli. Det tropiske hølet midt i Jotunheimen. Ser du Vormelihytta på bildet? En time senere gikk det bratt ned i Utladalshølet til Vormeli. Bregnejungel, blomster, fossesprut, regnskog. Det har bodd folk her, nede i dette gigantiske gjelet, i bunnen av Jotunheimen. Vormeli betyr den varme li. Frodig, men utilgjengelig og langt, langt unna folk. Korteste vei til sivilisasjonen om vinteren var Fortun. 10 timer. Ingen klarte å bo fast her særlig lenge, men det var lenge støler under gårder i Fortun. Slingsby brukte Vormeli som utgangspunkt for førstebestigningen av Storen, og kun han og svært få andre har klart å ta seg ned juvet til Årdal. Det er ikke langt, men svært farlig om vinteren og om sommeren går må du gå langt oppe i dalsidene. Noen velsignede ildsjeler i Vormelis Venner har satt den ene bygningen i stand for enkel og overnatting. Det finnes ikke merkede løyper i området, men tre til dels utydelige stier leder ned i Utladalshølet. Alle er ganske bratte og gir deg en følelse av at Vietkong kan angripe når som helst. Rustik gentleman i rustik hytte. Til venstre: Originalen til barnebokfiguren Dag The Dog. Til høyre: Originalen til tegneseriefiguren Onkel Jo. Legenden Sulheim. God stemning på tur. Morgenstund i tropene. Fargene er ikke justert på bildet. Orkidé. Multe som trenger litteranne mere tid. Opp Midtmaradalen med Sydveggen på Storen midt i mot. På søndag fulgte vi elven nedover mot Årdal til vi kom til Kirkestigen. Her går stien bratt opp mot en gigaklippe med flotte spir. I følge Marco finnes universets feteste teltplass på toppen av denne klippen. Været var det aller beste da vi entret Midtmaradalen. Naturkjenneren Dag the Dog pekte ut vandrefalk, kongeørn på himmelen og et vell av blomster på bakken som jeg vanligvis ignorant tråkker på mens jeg har blikket rettet mot toppene. Midtmaradalen er vidunderlig. Lettgått mellom vakre buldresteiner. Glemte storvegger på venstrehånd, kultklassikeren Midtmaradalsryggen på høyre hånd og Storen rett frem. Mannen og Kjerringa er lavere enn totusenmeter og T-stien er lagt ned, så her er det tomt for folk og desto mer natur. Klarer du gi navn til alle überklassiske veggene, toppene, ryggene, breene og chausseene i dette bildet? Men det var ikke tomt for folk på Bandet. Vi satt å så litt på joikahælvetet opp mot Storen. Folk i rappell bare hundre meter over hytten. Folk spredt utover på de merkeligste steder. Kaos. Vi ruslet ned til Turtagrø og snakket om at vi var svært fornøyd med å være fotturister i dalene fremfor «tindebestigere» på Storen akkurat denne helgen. Kjetil og Dag har bilder. <CR slutt> Under Storen og Slingsbybreen. Jubileumsveggen. Veggen med blant annet ruta Ny Tid. Sjekk den gylne klippen til tross for drittværet.

Utforsking av brekanten der vi skal opp neste dag. Ikke lett å komme opp her uten teknisk utstyr! Bilde av Arne Ranvik. Lettere å gå under Grønlandsisen! Sprekker på Nordgletcher. Eneste tegn til folk vi så var denne gamle leiren fra 80 tallet. Høyere opp. Bilde av Arne Ranvik Håpet på mye hardere snø, men den kalde sommeren på Grønland i år hadde ikke laget det enda. Bilde av Arne Ranvik Teltleir dag 4. Større panorama (1Mb) Graving av teltleir. Bilde av Arne Ranvik. Å så voknet vi opp til dag 5! http://www.youtube.com/watch?v=H-jBpUglQ0Q På tur opp til 1810m toppen. Frokost! Tørking av kamera og kart, alt ble vått! Vi så flere Polarharer på turen, her er bilder av en av dem. Jeg som tar bilde av polarharen! Bilde tatt av Arne Ranvik Valhaltinde Fosser ned fra Nordbosø Enda en flott foss Havørn sett på dag 10. Taxi over elva inn til Narsarsuaq. Tilbake til sivilisasjon! Så gikk vi opp til Mellomlandet å fikk se litt kalving fra denne breen, desverre fikk jeg ikke tatt bilde/filmet noe av det. Mygg og småfluer var det mer enn nok av da det sto på som værst!

Dette er egentlig en jubileumsgave til en trofast turkompis, så det går ikke på stashbudsjettet mitt. Dvs det egentlig ikke noe jeg har anskaffet meg, så posten er litt OT. Min MSR Whisperlite Internationale er født i juni 1993, og ble adoptert av meg etpar måneder etterpå. Han har en lun og god humor, men er litt sær i kosten til å være multifueletende. F.eks. er ikke parafin noe han liker, da soter han i beste fall og blir direkte grinete om man prøver å servere det på vinteren. Så han har igrunnen stort sett levd på Heptan, og nå i det siste 4-takters miljøbensin fra FK. Og han har holdt vekta si på ca 260 g imponerende konstant. Her er jubilanten, han er jo litt søt når han sover (selv om han begynner å bli litt smårusten)? Dvs. ca nå fyller han 20. Og jeg slår til med en overaskelsespresang: en ny pumpe. Han har hatt mange pumper oppover tidene, men de ditcher ham en etter en. Da blir det innimellom noe grining. Litt avhengig av hvor og hvordan de velger å gjøre det slutt. De tre typene pumpene han har hatt: En grå og svart pumpe var hans første. Han har hatt minst tre av dem. Disse veide ca 50 g. På disse ble justeringshjulet av aluminium skrudd direkte ned i pumpehuset av plast. Når disse gjengene ryker får man fuel overalt og pumpen blir instant ubrukelig. Festet til pumpestangen var to små plastknotter. Disse hadde også en lei tendens til å ryke. Da ble pumpen noe mer krøkkete å bruke, men den fungerte likevel sånn passe. I tillegg var pumpestangen i ett stykke, noe som gjorde at man ofte vridde stangen ut av lås under pumping. Dette kan være en av årsakene til at festene ofte røyk. Warningen er egentlig bare en reklame for MSR fuelflasker. Den neste pumpen var en lekker grå og rød sak. Han har bare hatt en av dem, og de har hengt i hop i åresvis, og den funker helt greit ennå. Mulig det kan bli litt sjau når jeg kommer trekkende med en ny babe til ham. Disse pumpene veier ca 55 g. Forskjellen fra de helt grå er at enden av pumpestangen snurrer fritt. Det gjør at man ikke vrir ut stangen under pumping. De to låseklakkene og de tilsvarende hakkene i pumpehuset er litt feitere enn på de grå. Den beste forbedringen er at justeringshjulet skrus ned i en muffe av metall. Dvs. gjengene blir ikke trashet så fort som på de grå. Denne muffen stopper også åpningen av justeringen (i motsetning til på tidligere pumper, der man maks skulle åpne fire omdreininger, dersom man skrudde mer demonterte man ventilen). Warningen på pumpa har tatt helt av og man trenger ikke lengre ta med noe annet lesestoff på turen. Den er i grøssersjangeren så sarte sjeler bør ikke lese den sent på kvelden. Denne nye pumpa veier rundt 65 g. Jeg sammenlikner med den forrige pumpa, men har en mistanke om at det er en missing link mellom dem. Denne pumpa er en stor endring fra de to forrige, kan vel nesten kalles for en redesign. Jeg har ikke testet den skikkelig, så jeg er litt usikker på hva jeg mener om den, men førsteinntrykket er OK. Pumpestangen og innfestningen av denne har blitt endret. Nå skal det nok mer til for å ødelegge dette festet. Stemplet i enden av pumpestangen er i gummi, mot tidligere lær. Lær funket greit, men kunne tørke ut og krølle seg. Reguleringen har også blitt endret. Fra et tidligere behagelig hjul til en slags flippflopp ståltrådgreie. Denne justerer en ny type ventil (av messing). Messingmuffen som støtter ventilstangen er større og skrus nå på utsiden av pumpehuset. Flaskepakningen har blitt en schvær greie, der man tidligere brukte samme pakning som på flaskekorkene. Lufttilførselen har blitt endret til å være en integrert del av pumpehuset og ventilen for luft har blitt flyttet inn i denne. Det virker som om denne ventilen er lettere å løsne enn før, får håpe at den ikke rister løs av seg selv i flaska under transport. Fuelinntaksledningen har blitt noe lengre og har fått et fancy kunststoffilter istedetfor det ærverdige messingfilteret. Og så virker det som om MSR har resignert når det gjelder advarsler. Selv om de nå skriver på begge sidene av pumpa har de ikke tatt med ordet "warning". Nå er det egentlig bare en trivelig oppfordring. Jubilanten under testkjøring av ny babe: Han rødmer litt, det er sikkert fordi den forrige pumpa ligger og skuler i bakgrunnen:

For en liten tid tilbake hadde jeg 5 fantastiske dager langs Nærøyfjorden. Turen startet i Jordalen, gikk via Bakkanosi, Skarsnosi, Rimstigfjellet, Breiskrednosi, ned til Hjølmo, opp Handadalen, ut til Svamsnosi for så å gå via nydelig furuskog i Lærgdende og avslutte i Fresvik. Min egen konklusjon når turen var over var at turen ble som en Best of plate, perlene kommer helt uavbrutt på en snor. Mer utsikt, villere stup, smalere fjord og finere terreng for vandring skal man leite lenge etter!! Ligger en film fra turen på denne linken: http://vimeo.com/71354761 (får ikke lagt filmen inn direkte her OK admin) http://www.stianmedsekken.net Utsikt fra Bakkanosi Teltplass på kanten av Breiskrednosi

Hadde to uker ferie i sommer som det måtte gjøres noe med. Etter å ha vurdert litt bestilte jeg flybiletter til Narsarsuaq sør på Grønland etter å ha sett litt på kart. Så for meg ett område nord for flyplassen som var sånn passe distanse, passe ukjent og sånn akkurat passe ekspedisjon uten at jeg måtte søke om det! Å så overtalte jeg en venn om å bli med på galskapen! Gikk ut av flyet til overskyet og 6c i Narsarsuaq. Det lå mye mer snø igjen på fjellet enn jeg hadde beregnet og ifølge de på turistkontoret der var årets vår og sommer uvanlig kald. Men iløpet av timene på ettermiddagen kom sola fram for fullt, og slik ble det de neste 4 dagene, med dagtemperaturer på rundt 15c helt opp til da vi begynte å traske på råttensnøen på 1000m. Målet var å bestige minst en topp i Kornerup land, ett nesten innesperret land mellom brearmer og selve Innlandsisen. Det klarte vi, selv om en real tredagers snøstorm satte stopper for å nå den høyeste toppen på vel 2400m, måtte vi nøye oss med en topp på 1800m. Tilsammen ble det 200km i meget kuppert terreng. Sekken min målte ca. 25kg ved start, men på slutten var den ned på 17kg. Max. distanse på en dag var 25.2km. Under snøstormen gjorde vi ett forsøk på å returnere ut fra Kornerup land. Det ble heller vanskelig da tåke kom inn for fullt på turen ned til den 4km lange brearma som må krysses for å komme inn og ut av Korneruplandet. Vi satte opp teltet å håper på bedre vær til kvelds. Men det fortsatt og fortsatte. I løpet av de neste 60 timene fikk vi en oppholds på nesten 10minutter, men ellers regnet det kraftig (minst 100mm) og snødde, så vi tok ikke sjansen på å krysse før det var over, altså etter 61 timer! Kart med ruta vi gikk. Overnattinger på de hvite dottene. Grønland fra flyet. Rett over Narsarsuaq Airport En del timer etter landing var vi oppe ved isbreen Ser litt trøtt ut, men det er meg med sekken! Bilde tatt av Arne Ranvik Sjekker ut veien i forveien! Bilde tatt av Arne Ranvik Teltleir første natt Utsikt mot fjellene i Kornerup land. Landskapet i Johan Dahl Land. Innsjøen "Hullet", demt opp av smeltende isbreer bryter ut i ny og ned. Sist var i Juli 2012, nå lå isbergene spredd rundt på bakken. Stort Panorama (4Mb) 20m høye isfjell, sinsykt tøft å gå imellom disse! Arkitektur!

Jeg har heller ikke noen statistikk (og jeg tviler vel på om det fins), men jeg har en rekke situasjoner bare de siste par årene som ville gitt meg problemer i lave sko. For eksempel når ankelen kiler seg fast mellom steiner i ura, eller når en stein har gitt etter og jeg har havnet på yttersiden av foten, hvor stive støvelskaft har reddet meg. Om man går på opptråkkede stier skjønner jeg at man kan gå på lettere sko, men i mitt fjelliv er ikke dette normalsituasjonen. Jeg kan ikke la skoene diktere hvor jeg skal gå. Hadde jeg gått på lave sko ville jeg vel vært tvunget til å se mer ned på hvert tråkk. På jakt (både fjellrype og rein) må øynene være mye mer ute på terrenget rundt meg. Det gjelder også når jeg er på jobb i høyfjellet.

Frilufts.blogg.no er bloggen vår som vi kommer til og legge ut litt om turene vi er på. Hvem andre blogger?

Er en dame på 45 som nylig har kjøpt meg et enkelt tomannstelt og et såkalt "gapahuk" telt (litt redd tomannsteltet blir for tungt å bære...), en god sovepose og et underlag. Fra før har jeg stormkjøkken som jeg håndterer riktig så bra . Jeg bor i Bergen og drømmen er iblant å kunne å ta enkle turer i egnen / byfjellene, og overnatte i telt en natt. Vil gjerne hente frem kart og kompass også, prøvde det i min barndom, bare for moro skyld igrunnen. Elsker freden og roen i naturen, men en travel jobb og hverdag har gjort at jeg hittil har skygget unna å våge å ta denne drømmen på alvor. Men..., jeg har altså aldri prøvd dette før og lurer rett og slett på hvordan man begynner... Ser for meg at jeg vandrer prøvende omkring med sekk på ryggen seende småfåret ut, og at jeg våkner opp om morgenen med en bekk rennende inn i teltet og en haug japanere stående utenfor teltdøren. Så! Hvordan begynne for å komme over nybegynner angsten? Noen gode tips til den lysegrønne settes umåtelig stor pris på

Kjempefine bilder, turen høres og flott ut! harepus nummer 2 ler jeg av fortsatt !

Panorama av isbreen, siste bilde i rapporten!

Teltleir, dag 3, rett forran brearma Nordgletcher!

På et Tilt-Shift objektiv kan man både rotere (tilt) og forskyve (shift) selve objektivet relativt i forhold til bildeplanet. Ved å gjøre dette kan man selv bestemme hvor og med hvilken vinkel fokusplanet skal ligge(nrk beta) Vanligvis brukes altså speilrefleks med eget tilt shift objektiv for å oppnå denne effekten som ofte kalles miniatyr effekt (tar du bilde av en by med tilt shift ser det ut som en lego by) Jeg har akkurat kjøpt meg et Sony rx 100 (http://www.dinside.no/902280/sony-cyber-shot-dsc-rx100)som jeg bruker i tillegg til speilrefleksen. Dette kameraet har en effekt som simulerer tilt shift på en veldig bra måte. Er et kamera jeg på det varmeste kan anbefale til de som vil ha kanon bildekvalitet i et lite kamera. Har det alltid klart i lommen når jeg er ute på tur

Kan du utdype dette? Det er relativt bratt opp, vil tro at mange hunder vil få problemer et eller annet sted på veien.

Flotte bilder og inspirerende video, så ut som en meget fin tur! Likte valget av teltplass på Breiskrednosi altså!

Her har du et Hilleberg Keron (tunneltelt) som settes opp i vind (100 km/t) på Grønland. Virker som at det er uten stormatter også. http://www.youtube.com/watch?v=lFKgMKq9kwc

Med Fondsbu som utgangspunkt kan jeg anbefale å ta båten fra Fondsbu til Torfinnsbu - Gjendebu - Fondsbu. Dette er en lett tur. Turen gjennom Svartdalen mellom Torfinnsbu og Gjendebu er veldig flott. Har gått denne turen selv. Dere kan jo selv velge om dere vil ta en overnatting på Torfinnsbu. Turen fra Gjendebu tilbake til Fondsbu er også fin. Dere kan også legge turen innom Olavsbu hvis dere har tid. Noe lengre etappe, men fin tur. Når det gjelder Aurlandsdalen, så e det ein flott tur. På sommeren går det buss fra Vassbygdi tilbake til Østerbø/Ål eller til Flåm. Ikkje så lett å parkere bil på Finse Då blir det Haugastøl eller Geilo. Tar du turen innom Flåm må du regne me mange Cruise passasjerer som tar Flåmsbanen. Fin tur å gå ned Aurlandsdalen, ta buss te Flåm, Flåmsbanen og bytte tog mot Oslo.

Å gå i steinur utan å sjå ned, er ein treningssak.

Da jeg gikk Aurlandsdalen for mange år siden (kjempeflott tur!) parkerte vi bilen i Vassbygdi og tok bussen tll Østerbø. Ser mange skriver at det er dårlig bussforbindelse og at mange tyr til taxi til Flåm og derfra Flåmsbanen til Myrdal og bytter til Bergensbanen som stopper på Finse i retning Oslo.

Nå beveger jeg meg for det meste utenfor sti og vei når jeg er i fjellet. Det er mye blokkmark og løse stener. Skulle gjerne hatt lettere sko enn de jeg går med, men jeg tør bare ikke gå med noe som er så lavt at de ikke kan hindre et overtråkk når jeg er alene og langt fra folk. Tenker dere ikke på det? Jeg skjønner at en lettere sekk vil redusere sjansen for ubalanse og overtråkk, men selv uten sekk ville jeg ikke turt det. (Dessuten er jeg nødt til å gå med ganske tung sekk når jeg er på jakt eller på jobb i fjellet) Dette er et ærlig spørsmål, ikke en post for å provosere i en tråd om lett utstyr..

Det er ingen "big deal" å gå ut for å ligge en natt eller to i telt. Sjekk ut sidene til Bergen turlag og så tar du deg bare en tur i nærheten av en av deres hytter. Da har du muligheten til å komme deg i hus hvis alt mot formodning skulle gå galt. Jeg mener at du kan slå opp telt minimum 150 meter fra hytta. http://www.bergen-turlag.no/index.php?fo_id=1198 Når du skal finne teltplass så kan det være fristende å slå opp teltet på en slett gress- eller sandslette nede ved vannet, men her er det stor fare for at du våkner med vann i teltet hvis det begynner å regne. Groper og forsenkninger i terrenget med gress eller sand kan ofte være steder der vannet samler seg når det regner. Se etter forhøyninger i landskapet, lyngdekte små koller eller rygger. Hvis det er antydninger til stein eller grus på toppen så kan dette være en morene fra istiden og disse stedene blir sjelden våte. Her forsvinner vannet like fort som det kommer hvis det skulle begynne å regne. Så er det bare å slå leir, lage mat og slappe av. Husk at alt går ganske mye saktere når du er ute på tur. Ikke stress. Ta deg god tid med alt du gjør, og når du ikke har mer å gjøre så bare sitter du der og lytter til stillheten. Det er ti ganger bedre enn valium for en stresset bergenser. Det kan kanskje være litt uvandt å ikke ha noen å snakke i munnen på, men det blir du fort vant til. Hvis du vil øve deg på å bruke kart og kompass så er det viktig å lære deg å forstå hvordan de tingene du ser i terrenget blir gjengitt på karet. Gå langs en merket løype og sjekk kartet jevnlig mens du går. Se på fjell, bekker og vann og se hvordan de ser ut på kartet. Å ta ut en kompasskurs kan du øve på hjemme i stua. Skal du gå etter kompasset så er det enklest hvis du tar ut en kurs fra der du står og til et sikkert punkt i terrenget. Så går du i den retningen kompasset viser. Er det liten sikt eller mørkt så ser du deg ut et punkt i riktig retning, går til punktet og ser på kompasset igjen. Så ser du deg ut et nytt sikkert punkt i riktig retning og fortsetter. Det er ikke verre enn det.

Det er muligens ikke så langt bort til våre heier? Det er en grei rundtur i Frafjordheiene med mellom 3 og 4 timer mellom hyttene. Det er mulig å starte forskjellige plasser, men rundturen går mellom Langavatn, Sandvatn og Blåfjellenden. Dette er selvbetjenet (Langavatn) og ubetjente hytter (Sandvatn og Blåfjellenden), men du bør ikke la det "skremme". Etter min mening er det kjekkere å besøke slike hytter. Du kommer nærmere innpå folk, og selv om det medfører litt arbeid (matlaging og rengjøring) så gjør normalt dette ikke så mye. Det blir uansett en del timer på hytta. Midt i ukene kan du risikere å være alene på hyttene, og du treffer uansett ikke mange folk mellom hyttene.

Hallingskarvet? Tidligere i sommer gikk jeg Haugastøl-Raggsteindalen-Geiterygghytta-Finse. Det er en ganske fin, snill og variert tur.

Kjøpte jakken for noen måneder siden og har brukt den en del i sommer, blandt annet på turer på Hardangervidda og i Etnefjellene. Foreløpig konklusjon er at det er en kjempejakke for sommerturer. Synes luftesystemet fungerer veldig bra, mye bedre enn på jakker med en liten glidelås under hver arm. Et minus er at om man ønsker maks lufting må alle lommene være åpne. Regner det blir en våt så regnjakke må være med i sekken.

Skulle på tur i dag og kjørte som før opp en grusvei. Men ble idag stoppet av en bonde som sa jeg kjørte ulovlig på hans private vei. Det var ikke skiltet med privat. Hvordan skal man vite om en vei er privat og kjørte jeg virkelig ulovlig når det ikke var skiltet med innkjøring forbudt?

Den fisken holder seg faktisk mange dager hvis du bare salter den svært rikelig. Gni det inn overalt, ikke vær flau med saltet. Putt i en tett plastboks, etter rikelig salting. 3-4 dager går helt fint. Gjør dette sommerstid på fjellet selv!

Mulig jeg er preget av å ha løpt orientering en del år, men hadde aldri i verden byttet ut et sikkelig kompass med et digitalt enten det befant seg i ei klokke, på en gps eller som en eller annen app.

I helgen fikk jeg min aller første havabbor. En utrolig spennende fangst med skikkelige krefter. Da fisken var kommet på land kom det like godt en helt fryktløs mink bort for å skaffe seg litt middag. Noen andre som har opplevd lignende nærkontakt med mink? http://vimeo.com/71756190 from http://vimeo.com/user11788539 on https://vimeo.com.

Men det er ikke sikkert at alle er og oppfører seg som deg og meg.

Jeg prøvde også noen steder mellom Haukeliseter og Sirdal og det er tydeligvis langt frem til det blir dekning her, om det nå blir dekning her noen gang.

Takk for at du fikset filmen, ser mye bedre ut enn bare linken. Bildet er tatt ved bruk av en tilt-shift funksjon i kameraet. En veldig artig funksjon å leke seg med. Her er enda et eksempel på tilt shift fra den nydelige furuskogen i Lægdende:

Denne sekken er fantastisk bra! Guttungen på 12 år fikk den når han var 10. http://www.xxl.no/Root/Villmark/B%C3%A6re-og-frakte/Ryggsekker/Breheimen-Jr-45L/p/1072609_1_Style