Vinnerliste

Årets første fjelltur. (Tilhørende bildet ligger i galleri) Guttungen hadde lyst på en fisketur etter fjellørret. Jeg så muligheten i å kombinere fiske med telt og sovepose. Hardangervidda Øst ligger greit til for oss og ved å sette bilen ved Synken er vi jo nesten oppe på vidda. 8 juli klokka seks på kvelden parkerer vi bilen på Synken. Båten på Mår legger fra kai og har med seg en håndfull fjellfolk innover mot Mårbu. Selv hiver vi sekkene på ryggen og legger i vei opp Mårshallene. Høydemetrene plusses ganske så umerkelig på der vi går med nydelig utsikt over Mår. Bikkja bærer kløv med sin egen mat, dekken og en vindsekk. Dette er hennes første tur over flere dager med kløv. Vi er litt spente på hvordan hun vil takle det. Stien vi følger er litt steinet, men når det flater ut mot toppen er det godt å gå. Vi går nesten rett vestover og har ennå kvelden siste solstråler rett imot. På vei ned mot Reksjåene kan vi ettehvert se 3 telt ved Grysletjønni. Vi er egentlig klar for å sette camp og få oss litt mat og begynner å se etter en passelig teltplass. Bunuten på 1315 moh kan rundes både på nord og sydsiden. Vi velger sydsiden og går langs Sudfjorden og setter camp på landtunga i den vestre enden av vannet. Klokka er nå ni på kvelden og guttungen prøver noen sveip med fluestanga. Noen spredte vak ser vi, men de tar ikke det han byr. 9 juli er godt igang når vi kryper ut av posen. Været har endret karakter noe vi også merket på vindkastene i natt. En blir vár for været når en ligger i telt. Skydekket er på plass og vinden er tiltagende. Vi fortsetter vestover og går i flott terreng på høyden som skiller Midtfjorden og Bergbutjønni og noe senere også Nordfjorden. Langs Nordfjorden ser vi desverre flere steder søppel i form av hermetikk plast og store 5l. plastkanner stukket ned mellom store steiner. Hvilke fjellfolk er det som ikke kan ta med søppla si hjem ? En blir litt trist når en ser dette griseriet. Når vi nærmer oss Vesle Reksjåen får vi vestaværet rett i mot. Vel framme ved vannet tar vi en liten lunsjpause og vurderer samtidig om vi like godt skal sette camp her. Morenehaugen vi lunsjer på rommer såvisst teltet vårt, men resultatløst prøvefiske gjør at vi vil videre. Neste vann ligger rett innenfor Nasjonalparken og her finner vi en fin flat plass for teltet. Desverre ligger det bra med søppel her også og vi samler sammen litt av det værste. Utpå kvelden får guttungen fisk. Etter mye spinner og flue bytte tar den endelig på en pimpel med lyskrok. Det viser seg være svært så effektivt. Rundt midnatt er vi så kalde at vi lengter etter å krype ned i posen. Vinden tar skikkelig og noen stabiliserende sidestep må tidvis til for ikke å miste balansen i kastene. Bikkja har brukt dekken helt siden vi satte camp. Hun er tynnpelset og liker ikke vind i «håret» Bella har sin plass inne i teltet uansett vær, men setter nok ekstra stor pris på det i natt. ...Faktum er at hun er helt i ekstase når hun ser teltet. Det har hun vært helt fra hennes første telttur i fjor våres. Nå er det nok at vi spenner ut bunnduken og straks vil hun «inn» og legge seg. Det hender jeg setter opp teltet i stua noen ganger i løpet av vinteren (selvstående kuppeltelt) og så fort jeg får åpnet glidelåsen smetter hun inn og legger seg..... I fotenden mellom oss legger vi ut vindsekken hennes. I bunnen er det et liggeunderlag så her har hun det godt. Før jeg selv kryper i posen sjekker jeg alle barduner. Kjedelig å stå opp om natta fordi en glemmer det på kvelden. Vi lukker ventilen på vindsiden for glippen mellom duk og bakke lufter godt nok. I kveld er jeg glad innerteltet har mer enn bare myggnett i dørene. Mens vi forrige natt hadde halvt duk og halvt myggnett i begge dørene velger vi i kveld å trekke duken helt opp. Det blir merkbart lunere med en gang. Jeg ligger litt på ank gjennom mesteparten av natta. Lurer litt på om jeg bardunerte godt nok. Innimellom kommer det noen gode regnbyger og når vinden kaster det mot duken bråker det skikkelig. Ut på morgenkvisten spakner vinden og jeg slapper mer av og får litt god søvn. 10 juli og himmelen smiler til oss. Stekt fjellørret som er rød og fin i kjøttet setter frokosten i ett helt nytt lys. For 25, 30 og 40 år siden var det lite ferdig turmat å få kjøpt så da gikk det mye i havregrøt til frokost. Jeg spiser fortsatt havregrøt på tur og er glad for å bli mett, men det er egentlig ikke noen «højdare» Men idag er det altså ørret til frokost og det er noe helt annet. Vi koser oss med maten og tar oss god tid. Vi sjekker kartet og synes vannene øst for oss ser fristende ut. Etter ei lita fiskeøkt river vi leiren og er på ny på vandring. Det gode liv må vel dette være, ikke avhengig av noe, bare sjekke fristende vann på kartet og settekursen dit. Vi legger i vei østover og opp hellinga på nordsida av Bergnutane. Her er ikke sti, men likevel lett og fint terreng. I det vi kan se det vestre Viktjønn og vi har nådd høyeste punkt tar vi en tidlig lunsjpause i lé for vinden. Vi spiser og drikker og etterpå legger vi oss på ryggen og ser skyene drive forbi. Det vestre Viktjønn deles i to av en morenerygg. Her finner vi en helt perfekt teltplass. Etter at camp er satt begynner vi å fiske i vannet syd for oss, men oppdager at det lille vannet på vår nordside har noen gigantiske vak. Her får vi fisk, men ikke så mye som vakene tilsier. Vi erfarer at antall vak ikke sier noe om antall fast fisk. Vi har likevel fått til maten, fisk av god kvalitet som er rød og fin i kjøttet. Det blir stekt ørret og stekt rogn til dessert. Og jammen får vi besøk av en liten reinflokk også. En fin naturopplevelse. På kvelden løyer vinden og når vi kryper i posen er det en helt annen temperatur enn det var forrige kveld. Bella velger å legge seg oppå vindsekken uten dekken og sover godt gjennom hele natten. 11 juli våkner vi av sola som steiker på teltduken. Vi drar ned glidlåser for å få frisk luft inn. Med på kjøpet får vi mengder av mygg som bare har ventet på byblod. Sola steiker og myggen surrer, her er ikke fred å få. Vi kommer oss på beina og smører på med myggolje. Til Bella bruker vi Autan myggmelk sensitiv siden det ser ut til at hun ikke reagerer nevneverdig på denne. Myggen holder seg i hvrtfall unna så da virker det nok. I dag er det ikke et vindpust og vi ikler oss myggnett i tillegg til myggoljen. Det vanskliggjør frokosten som også i dag er ørret, men føles allikevel å være et godt valg. På denne så fantastiske dag i fjellet får guttungen nok. Myggen vinner den psykiske kampen og han kaster inn hånkle. Han vil hjem. Vi river leiren og setter kursen mot parkeringen på Synken. Den søndre delen av Viktjønn har over middels mengde av stein som må forseres. Vi tar det med ro og kommer velberget fram på pynten med utsikt ned mot Holken. Herfra går det på god sti ned fjellsiden hvorpå vi følger stien på nord-øst siden av Holken. Vi ser spredte vak her og der, men guttungen er ikke i fiskemodus lenger. Vi følger stien langs Store Vikbekken før vi bestemmer oss for å skjære tvert over for så å møte på stien ved Mårshallene. Det viser seg å være et godt trekk og vi møter stien i det den faller ned mot parkeringen ved synken. På vår vei ned møter vi først to unge gutter som er på vei opp mot Viketjønn og nesten nede på Synken en til som også er på vei til det samme område. Foruten disse tre unge herrer er de tre teltene ved Grysletjønni de eneste vi så / møtte på vår tur. En fin, men så altfor kort tur er over. Bikkja greide seg over all forventning. Like ivrig hver morgen og kløven var ingen hindring. Bompenger, 5o,- Fiskekort uke, 600,- parkering pr d 50,- Bompenger føler jeg er greit, men både fiskekort og parkering er for dyrt. Man kan alltids diskutere hva som er dyrt, men her sitter jeg med en følelse av å bli lurt uten egentlig å skjønne på hvilken måte.

Hei ;- har tenkt meg en skikkelig sykkeltur i de siste 2 uker av august. Jeg leker med tankene om å begynne med Rallarvegen helt ned til Flåm. Deretter Rv50 fra Aurlandsvangen tilbake mot Hol, hvor jeg har parkert bilen. Det er veien langs Geiterygghytta, altså. Det hva jeg lurer på: er det overhodet mulig med sykkel gjennom de tunnelene som finnes i starten av Rv50, dvs ved Aurlandsdalen? Noen er ganske lenge ser det ut som på kartet, og det virker litt nifst akkurat der. Håper det er noen folk her som kan svare på dette. Er åpen til alternative forslag Mvh, Jaap

Jeg fant denne nettsiden. Noen folk som er glade i hund og tur har begynt (den er ikke komplett) på en liste over hytter som er tilrettelagte for hund. http://friluftshund.net/dnt.php Kanskje flere finner den nyttig..

For en liten tid tilbake hadde jeg 5 fantastiske dager langs Nærøyfjorden. Turen startet i Jordalen, gikk via Bakkanosi, Skarsnosi, Rimstigfjellet, Breiskrednosi, ned til Hjølmo, opp Handadalen, ut til Svamsnosi for så å gå via nydelig furuskog i Lærgdende og avslutte i Fresvik. Min egen konklusjon når turen var over var at turen ble som en Best of plate, perlene kommer helt uavbrutt på en snor. Mer utsikt, villere stup, smalere fjord og finere terreng for vandring skal man leite lenge etter!! Ligger en film fra turen på denne linken: http://vimeo.com/71354761 (får ikke lagt filmen inn direkte her OK admin) http://www.stianmedsekken.net Utsikt fra Bakkanosi Teltplass på kanten av Breiskrednosi

Hvis du har grunnleggende kunnskaper om klatring og bruk av enkelt sikringsutstyr så anbefaller jeg dette: http://www.nordnorskklatreskole.no/fjellklatring.html, evt sjekk lenkene til RAS, der finner du gode og seriøse aktører.

http://fjellsportforum.no/index.php?fo_id=5727 http://nortind.no/index.php?option=com_usereditcontact&view=liste&layout=viewcat&catid=12&Itemid=103&lang=nb Her har du/I en oversikt over seriøse aktører som tilbyder kurs og opplæring innen klatring.

Problemet med bufe (kyr, sauer og hester) rundt teltet er at de ofte er veldig nysgjerrige og har en tendens til å trakke rundt uten tanke for at et lite telt ikke tåler like mye som en traktor. Sauer legger seg ofte helt inn på teltduken og griser til noe fryktelig. Alt som ligger utenfor teltet kan da ofte enten være ødelagt eller trakket langt ned i gjørma som dannes når passe mengde kumøkk blandes med våt jord. Det beste er å unngå å telte på slike steder. Disse dyrene eier ikke respekt for friluftsfolk og har ingen forståelse for at folk som ligger i telt ofte ønsker å være i fred. "De driter stort sett i alt".

Det går nok. Men ha godt med lys på sykkelen, både framme og bak, for det er dårleg lys i fleire av tunellane. Stadvis har det vore heilt mørkt dei seinare åra.

Startet min blogg idag. Kommer til å legge ut litt turerfaringer og bilder. Holder på med ett innlegg om siste langturen, Hardangervidda på langs alene med telt nå i sommer. www.villmarksfeber.blogg.no er også mulig å følge via Facebook, link på siden.

Tiur 3. Stuter / okser er vanligvis ikke noe stort problem. Jeg mener å ha hørt at det ikke er lov å ha okser eldre enn 12 måneder gående ute i områder hvor almenheten har adgang. Jeg hadde en gang en slik okse gående på et jorde som grenset til hagen min. Den gikk med en flokk kviger og hensikten med dette var at kvigene skule bli drektige. På grunn av dette ble denne oksen etter hvert i meget slett lune og gjorde hva den kunne for å passe på kvigene sine. Dem rensket ganske effektivt området for einerbusker som den brukte til å vise hvor sinna den var. En nabo av meg stod og vasket bilen og oksen stod på andre siden av gjæret og brølte og rotet i jorda. Han hadde små barn som ikke fikk sove og gikk derfor over gjæret for å jage dyret vekk. Resultatet ble tre brukne ribbein. Bonden ble informert og gikk ut for å sjekke dyret. Han ble stanget gjennom et strømgjære og et ganske solid nettinggjære. Oksen ble gående på jordet og hver gang jeg var ute i hagen og jobbet kom den og fortalte meg hvem som var sjefen. Jeg begynte da å gå bort til gjæret og snakke med den, og før sommeren var over så kom den jevnlig til gjæret mitt, når jeg var ute i hagen, for å bli klødd. Vi ble ganske gode venner, men jeg holdt meg på min side av gjæret og han var på sin side. Det kan være ganske mye godt naboskap i et lite, eller kanskje et solid, gjære. Nå er denne oksen blitt biff for lenge siden, men et artig sommerminne ble det likevel.

Kan gledesstrålende og ørlitt stolt melde om at den første telturen på åsen med vesla (6 år) er gjennomført med stor bravur! Og det fristet til gjentagelse for oss begge Turen gikk til Nedre Tverrvatnet på Veståsen i Nordre Land, en plass der jeg har mange gode barndomsminner fra. Vi dro oppover på lørdag og parkerte bilen rundt klokka to. Jeg hadde lagt opp til å gå inn til leirplassen, cirka 500 meter, med hele oppakningen fordelt på to sekker. Vesla måtte fint bære egen sekk, selv om hun endte opp med kun å bære sitt eget liggeunderlag, sitt eget smågodt og badedrakt. Resten ble visst opp til meg Med teltet oppe og leirplassen i orden gikk dagen fort unna med vassing, utforsking av spennede bekk,pølsegrilling og myggklasking. Og ikke minst lesing av Ronja Røverdatter! Finere setting for høytlesning av den historia skal man lete lenge etter Natta gikk kjempefint og vesla var så flink til å sove i telt (ikke første gangen i telt, har "øvd" litt på campingplass og på hytta), og sov helt til ti på søndag. Søndagen gikk unna i en fei med med mer vassing, utforsking av bekk samt et maurprosjekt jeg må innrømme at jeg ikke helt fikk taket på, men framgangsmåten var svært så vitenskaplig. Ved middagstider pakket vi sammen leiren vår og la turen strategisk innom bestemor på hjemveien Neste tur er allerede på prat!

Hva er det som gjør at abboren er så utskjelt? Det er til stadighet klaging ovar at det er for mye bein i abbor. Ja det stemmer at det er mye bein, men renses den riktig så er problemet løst. Jeg har laget en liten fiske film om fisking og rensing av abbor som nå ligger på YouTube

Har ikke hatt klattermusen men har hatt min alpha sv i 8-9 år nå og den er utslitt. Kommer til å kjøpe ny og da Samme modell da jeg rett og slett elsker den. Løsninger, passform, kvalitet, the lot.

Blir provosert av visse folks holdninger.. Hvorfor skal det være så fordømt lite forståelse for at vi mennesker er forskjellige? Om noen vil ligge nedgravd i en snøhule i ingenmannsland og gnage på de nedfryste tærne sine på randen av sult eller sitte i et telt rett utafor døra å spille dataspill på en pc, så må vel folk få lov å velge selv? Selv tar jeg med smarttelefon som brukes i flymodus med musikk på kveldene og aktiveres av og til for å sjekke værmeldinga. Trådstarter: Det høres ut som du er relativ fersk i gamet, men her finnes det ingen fasit i det heletatt. Ta med deg det du selv føler for og som gjør at du koser deg når du er på tur, det er tross alt det eneste det handler om! Etterhvert finner du ut av hva du ønsker å ha tilgjengelig, og hva du fint kan la være hjemme neste gang

Lett sekk ja! Don't get me started. Lurer på hvorvidt villmarksliv er interessert i slikt. Har vel egentlig ikke inntrykk av det.

Jeg stiller i en annen klasse enn de som til nå har svart. Ikke mye skau der jeg normalt ferdes. Heia er bar, og ligger mellom 700 og 1100moh. Telt eller tarp blir ofte noe mer ekstremt på grunn av vind og/eller regn. På våre kanter er nok overnatting i selvbetjente/ubetjente turistforeningshytter absolutt det mest vanlige. Jeg har selv ca 30 overnattinger i slike hytter i året. Fordelene er lett sekk, hyggelige menesker, bedre mat. Mulighet for tørking av klær. Det teller også litt for en gammel kropp å kunne ligge godt, i det minste på en madrass. (Det å vaske opp med folk du møtte dagen før, og ha det hyggelig, er i seg selv nesten verdt hele turen.) Ulempene er prisen på overnattingen, og at det er andre folk i hytta. Det er nødvendigvis ikke mange andre på samme stien, avhengig av hvilken sti som velges. I tillegg må det gjøres en liten innsats med vask og rydding, og som nevnt oppvask.

Sjekk ut bloggen vår https://turhistorie.blogspot.com/ 27.07.2013 - 28.07.2013 Fast fisk i Reinheimen. Ny helg, ny tur. Etter den dårlige fangsten i områdene ved Tjønnebu sist helg bestemte vi oss for en ny tur denne helgen. Øystein hadde reist til Bergen, men en annen bekjent som heter Bjarte var sugen på å bli med, Kristian var klar for å gjøre et nytt forsøk denne helgen også. Da vi diskuterte hvor vi skulle prøve lykken var Bjarte ivrig på at vi skulle ta turen til Slufsane i Langfjelldalen, Norddal fjellstyre gjør en kjempe jobb med å sette ut fisk i disse områdene. Værmeldingene var mildt sagt ustabile, men vi tok sjansen og ble enig om en tur fra lørdag til søndag. Det kribler alltid ekstra i magen når man skal på tur i en nasjonalpark. Da vi parkerte ved Slettvikane var det strålende sol og alle tre så frem det neste døgnet med forhåpentligvis godt fiske og fjasing til langt ut på natten. Vi fulgte Langfjelldalen et stykke innover før vi tok av stien og gikk langs ei elv som rant ned fra Slufsane. Ei bratt oppstigning som vi hadde gruet oss til. Det viste seg å ikke bli så ille som fryktet, men i det vi tok av stien så begynte det å regne, ikke bare litt regn, men veldig veldig mye. I løpet av den neste timen åpnet himmelen seg totalt og gjorde tre fiske-ivrige sunnmøringer gjennomvåt. Vi måtte stoppe for en liten diskusjon om det var trygt å fortsette. Tordnet braket og vi kunne se lysglimtene fra lynet. Vi bestemte oss for å fortsette, om det regnet like mye når vi var fremme var planen å snu. Så skjedde det som gjør turlivet så herlig. Da vi kom frem viste det seg at å slå leir ved vannet kunne bli vanskelig, her var det mye stein. Men ca 100 meter fra vannet fant vi ei åpning i steinura som passet perfekt for to telt. I det vi tok av oss sekken stoppet regnet, de mørke skyene var blåst bort og frem kom solen. Vi fikk nå mulighet til å tørke alt som hadde blitt vått og den skepsisen som hadde bygd seg opp var nå byttet ut med rein glede. Toyota`n parkert i Slettevikane. To karer som gleder seg til tur. Turen startet i lett terreng. Her var humøret på topp, snart skulle været gi oss hodebry. Her forlot vi stien og gikk langs elven mot Slufsane. Leiren er etablert og vi fikk mulighet til å tørke det som hadde blitt vått. Da vi hadde fått tørket det meste av utstyret og teltene var slått opp ble stengene montert og strategier lagt. På mitt første kast så jeg at det fulgte en fin ørret etter sluken, men den ville ikke ta. Jeg byttet sluk, men den fulgte bare etter uten å bite på. Det ble en del aktivitet på vannet og vi kunne se en del vakringer rundt omkring. Jeg kjente at fiske feberen slo inn, og mente jeg så storfisk over alt. Fiskefeber kan gi sånne hallusinasjoner. Bjarte hadde tatt med fluestanga og bestemte seg for å gjøre et forsøk med den. Jeg hadde ikke særlig trua og sendte et par småspydige kommentarer uten at det stoppet han. Plutselig hørte jeg et plask og så fluestanga til Bjarte bøyde seg. Etter en kamp som føltes veldig lang sprellet det endelig en fin ørret i håven. Vekten viste nøyaktig 0,5 kg, et prakteksemplar av en fjellørret. Blank i skinnet og knallrød i kjøttet. Bjarte ble naturligvis jublende glad, spesielt med tanke på at hans tidligere rekordfangst på fluestanga var en ørret på 180 gram. Det var bare å gratulere. Dette gjorde at stemningen ble svært god og vi fikk virkelig trua på at det var mulig å få fin fisk her. Vi var spente på om fisket ville innfri. Slufsane 1126 meter over havet. Bjarte finner frem fluestangen. Jeg og Kristian holdt oss til slukfiske, kanskje vi bør ta med flueduppen neste gang. Hallkilos fjellørret. God stemning etter fisken ble landet. En fjellørret slik en fjellørret skal være. Ivrig fluefisker. Ut på kvelden ga vi oss med fisket og selv om det hadde sett så lovende ut ble det ikke mer fangst en den ene, men veldig fine ørreten til Bjarte. Vi var uansett fornøyd, og de neste timene gikk diskusjonen om hvor stor fisk vi trodde det var mulig å få her, og vi var alle enige om at det var snakk om kilos, minst. Leir i steinura. Fin utsikt. Solnedgang. En nydelig kveld Ut på kvelden ble det helt stille på vannet. Grubler over hvordan fisken skal lures neste gang. Etter solnedgangen kom månen frem. Panorama bilde av leiren. Neste dag hadde det blåst opp en del. Vi pakket ned sakene og tok noen siste kast i håp om å lure noen av de storfiskene vi hadde snakket om natten før, men vi måtte vende hjem uten noe mer fangst. Etter sakene ble pakket ned tok vi en siste fiskerunde. Bjarte har fått fisk og stresser ikke. Viktig med gruppebilde. To staute karer i vakker natur. Det var lettere å gå ned enn opp. Vi konkluderte med at turen hadde vært bra. Må kanskje pakke lettere på neste tur. Dette en tur som virkelig innfridde. Vi fikk fin fisk, jeg sier alltid vi når det var noen andre som fikk fisken. Kontrasten fra å tvinge seg oppover fjellsiden i piskende regn og med gjennomvåte klær, til å komme frem i strålende sol og alt som var vått kunne tørke, var rett og slett en herlig opplevelse. Så med andre ord, det er gode muligheter for at jeg tar turen hit igjen. Kristian har vært så snill å latt meg bruke en del av bildene han tok på turen til denne turrapporten, han har speilreflekskamera og tar bilder som blir en hel del bedre enn mine. Han er vel en bedre fotograf også. Så takk for det Kristian. Vis artikkelen på bloggen

Slik en tur skal være. Jeg var egentlig litt skeptisk til å ta denne turen. Med trening på onsdag, arbeid og tur både torsdag og fredag, hadde jeg muligens fått "nok". I alle tilfeller måtte det bli en enkel tur. Men med det været vi har hatt, hadde jeg likevel lyst på en tur i heia. En tur til Sandvatn ble valget. Den er litt kortere enn Tomannsbu som var alternativet. og det går mye nedover på hjemveien. Lett sekk og tørr bakke gir gode forhold. Det var litt regn på bilruta oppover. Det var fortsatt mørke skyer rundt om, men jeg hadde ikke en dråpe regn på turen. Det var til og med en god del sol, og da ble det varmt i bakkene. Øverst i de første bakkene pleier det å ligge snø til langt ut på sommeren. I fjor var det snø til oktober her. Nå var det ikke snøflekken, selv om bakken tydet på at det ikke var spesielt lenge siden snøen forsvant. Det gikk greit innover, og jeg fulgte med på klokka. Det gikk ikke så fort som før i verden, men forskjellen er ikke så veldig stor. Kjekt å konstatere for en gammel kall. Jeg møtte en gjeng ungdommer som var på vei mot Blåfjellenden rett før hytta. Det vil nok ta en stund før de er framme. De må antakelig ta til takke med madrasse på en hems - om det ikke blir på gulvet i stua. Det ble ikke lange pausen på hytta- en halv time. Egentlig ikke nok til å få tilbake lysten på returen, men jeg kunne jo ta det med ro.... Det er en ting jeg sliter litt med - å ta det med ro... Det ble klokkekikking også på returen, og litt konkuranse med mitt gamle jeg. En svært grei tur tilbake. Bedre turvær en det jeg hadde denne dagen kan jeg vanskelig tenke meg. Opp mot 20 grader, litt vind og passelig mengde sol og skyer. Perfekt. Jeg ble selvsagt litt stiv og støl etter hvert, og det ble litt vanskelig å jogge ned bakken. Men ned kom jeg. I bunn av Lysebrekka er det en uovertruffen badekulp. Jeg diskuterete med meg selv om jeg skulle stoppe for en dukkert. Var det sol og det kom ingen i mot, så fikk jeg ta en stopp og hoppe uti. Nede ved badekulpen var det gode nok forhold for et lite bad. Sol og lite vind. Vannet var varmt. Ikke så rart, det har rent over varme svaberg fra langt oppe i fjellsida. Det er en av livets gaver å få soltørke en litt trett kropp etter en dukker i (ikke så) kaldt fjellvann. En stopp på Byrkjedalstunet for lapp med rørte jordbær avsluttet en nesten perfekt tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Blåfjellenden torsdag - fredag og Sandvatn lørdag. Nå som du er så godt i gang, hvor går turen på søndag? Etter noen dager med hage og husarbeid etter retur fra ferie i Italia så hadde det ikke vert av veien med en søndagstur. Jeg får se hva jeg finner på.

Det finnes nok ingen "regler" for sånt. Du vet selv best hva du er i stand til og ikke. Begynn forsiktig og øk lengde/belastning etter hvert som du ser hva du klarer. Er man tung så går det selvfølgelig ut over tempoet, spesielt i motbakker. Jeg ville nok sett bort fra tidsangivelser satt på ruter slik f.eks. Turistforeningen gjør. Hvorfor skal det egentlig bety så mye hvor fort man går? Staver for å avlaste knær i tungt terreng er en god idè. Så lenge du ikke er så tung at du rett og slett ikke klarer å gå, så kan du også gå i fjellet. Jeg har besteget Kilimanjaro og Elbrus og vært opp til ca 6200 moh. på Aconcagua. På alle de turene har nok min bmi ligget på mellom 34 og 37. Jeg ferdes også relativt mye i norske fjell og har mye glede av det.

"En natt til på skumunderlag håper jeg å unngå." Lenge leve skumunderlaget! Slår definitivt et slag for skumunderlagene som man kan herje med og bruke tøft over lengre tid, uten at man trenger å være redd for å bålsvi eller skjære hull i det. Har tre stk i ulike vektklasser, fra et superlett kjøpt til 49,- fra Jula og opp til Ajungilak Bamse til vinterbruk. Sover som en stein på de. For øvrig har undertegnede, for å stå klar til stevnemøter med storørreten og storrøya i Troms, akkurat investert i: 1 stk Berkley Twilight Travel 9" firedelt haspelstang m/Mitchell Avocet Gold III / 904 ML + 2000 snelle. 1 spole Berkley Trilene 0,24 mono. To pakker 25g Jensen-silder assortert farge.

Blogging er for mange en fin mulighet til å skrive for et publikum for første gang (ja, man kan jo selvsagt også gjøre det på et forum som dette). Selvfølgelig kan man risikere at ingen leser det, men om man ikke skriver noe, blir man i hvert fall ikke lest. Å vite at noen derute kanskje vil finne glede ved de linjene man skriver er en fin tanke. Kjør på, blogg løs og sett spor!

Hei Kjartan! Avklarende innlegg. Du har tydeligvis utstyret i orden og erfaring fra teltliv. Som du kanskje ser av mitt første innlegg la jeg en del fokus på sikkerhet da jeg er skeptisk til å gi råd om at ting er enkelt spesielt på snaufjellet vinterstid når man ikke vet erfaringsgrunnlaget til den som spør. Du skriver: Du bør ta høyde for å kunne bli værfast noen dager inne på fjellet og har du en hule/snøgrop som backup vil jo det være fornuftig. Hvis ikke vil nok det å skulle ligge flere dager i en Jervenduk Ekstrem i snøstorm tvinge deg til å ha så lite lufting at det dannes mye kondens. Ved å lufte mye får du jo snø inn som er enda verre. Da vil du kunne være i en kritisk situasjon. Familien var værfast inne på Hardangervidda påsken 2008 og da vi returnerte til bilen ved Dyranut og ikke fikk start, åpnet jeg panseret og skvatt, motorrommet var fullstendig pakket med snø, det samme var takboksen. Jeg skjønner at du ønsker å teste ut hvordan du kan klare deg med enkle løsninger. Personlig er jeg nok hva jeg vil kalle villmarking light, da jeg nå søker å ha det komfortabelt på mine teltturer sommer som vinter. Liggeunderlagene blir tykkere og tykkere Varmt, tørt og mykt vil jeg ha det i leir, med mulighet til å smelte vann og varme mat i fortelt og bruke brenner til varme i innertelt. Ser at det kan virke som at jeg maser mye om sikkerhet her, men det er faktisk utfordringer du kan komme opp i, og jeg ønsker bare at du skal være forberedt.

Etter at planen om skitur i Jotunheimen gikk i vasken,så vendte vi snuten mot Finnskogen istedenfor. Dag 1 - 5.12.11 Vi forsover oss ikke denne gangen,tross det har blitt en vane hver gang vi drar på tur. Vi kommer likevel ikke avgårde før rundt 12 siden vi begge jobbet natt. Vel fremme ved Fall parkerer vi bilen for så å se hvordan det ligger an med hytten skal ligge her. Uheldigvis med denne turen så rakk vi ikke å gjøre noe research på hyttene før vi dro. Hytta ved fall finner vi ikke så vi spaserer ned på vestsiden av Fallsjøen for å slå opp teltet. Kvelden er preget av knaking i isen,rim og flott utsikt over Fallsjøen. Til middag er det pasta fra pose. Turen synker inn og vi ligger å leser en god stund før vi sovner. Dag 2 - 6.12.11 Fantastisk soloppgang Vi bestemmer oss for å kjøre bilen opp mot Tyskedammen for å se hvordan det står til med hytten. Da vi kommer frem finner vi den låst og lukket,ingen overraskelse. Vi parkere inn på en skogsbilvei opp mot Klintkoia. Så er sekken på ryggen og vi vandrer opp til koia og tar andre natt der. Koia er en liten jaktkoia og vi er begge litt usikre på om det faktisk er DNT koie,da det ligger en annen hytte på andre siden av veien hvor Klintkoia er markert. Utenfor finner vi 3 elgholder,elgmage og en haug med elgbein. Dag 3 - 7.12.11 Planen for dagen er å gå over grensen og mot Herresokoian. Vi følger en skogsbilvei forbi og rundt elgklinten til vi kommer til grensen mot Sverige. Derfra er det markert umerket sti på kartet. Denne stien var ikke å finne,ser ikke ut som om noen har spasert her på år og dag. Innimellom kommer det noen blåmerkinger i plastikkpapir,men bare innimellom. Etter mye kuppert skogsterreng er vi godt over grensen og har havnet inn på en ny skogsbilvei. Denne følger vi et godt stykke for så å svinge over en frossen myr mot Herresokoian. Vel fremme ved Koien b llir vi begge meget overrasket. Denne koien er noe av det kosligste vi har sett på lenge. Gjesteboken indikerer at ingen har vært her siden Juli. Fullt med ved blir koien fort varm tross den er gjennomfrossen. Kvelden bruker vi på å gå tur opp nærmeste topp. Dag 4 - 8.12.11 Treg morgen,man blir sløv av å sove inne i varmen. Kaffen og risengrynsgrøten blir kokt og vi sløver i boken før vi setter av gårde. Planen videre er å gå opp til Skråckarberget. Turen over heia er lettgått og i fantastisk skog. Nede id alen blir stemmningen ødelagt av hyttebebyggelse og skogsdrift. Stemmningen kommer seg igjen da vi kommer frem på Skråckarberget. Husmannsplassen her er øyegodt. Koia har utrolig enkel standar og den ser nesten falleferdig ut. Gjenomtrekk,det kan jeg skrive under på at det var. Med en liten åpen peisplass midt i koia ble det utrolig koselig. Ute har det begynt å snø kraftig mens vi spiser middag. Kvelden blir utrolig avslappende foran bålet og med det kraftige snøværet ute. Dag 5 - 9.12.11 Planen for dagen er å gå helt opp til Medskogen. Det droppervi for vi har begge M77 møkkastøvler og blir våt på beina bare ved å tenke på snø. Vi snur derfor snuten tilbake mot Herresokoian. Turen over går raskt og vi ser mye spor av elg. Utpå kvelden da hytta er oppvarmet finner vi ut av at vi skal ta en aldri så liten dukkert i bekken som ligger 100m bortenfor hytten. Det var kaldt. Dag 6 - 10.12.11 Idag bestemmer vi oss for å gå tilbake til Klintkoia for å og sjekke an forholdene for å komme oss ut med bilen,vi er nemmelig ganske langt inne på en dårlig skogsbilvei. Etter at forholdene ser bra ut velger vi å dra hjemover,vi har i baktankene at det kan komme mer snø og at vi kan bli sittende fast.

Hei, Var en tur på Nona lørdag 19/11. Det var enda ikke kommet mye snø i Troms. Toppen er høyest på Grytøya, like utenfor Harstad. Det er viktig å gå rett vei på denne toppen, det gjorde jeg ikke i juni 2007 og kom da heller ikke opp. Det er fint på denne tiden like før sola går for vinteren. Jeg legger ved noen bilder. Flere bilder og fullstendig rapport på http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn/nona.html Hilsen Petter

Er en i Lofoten på årstider hvor Nordlandssommerens evige dag har forlatt egnen, finns det fortsatt et vell av småturer hvor en kan nyte naturens skjønnhet. I leiebil kjørte vi E10 fra Svolvær og nordøstover til Raftsundbroen hvor vi tok av sørover langs østsiden av Raftsundet til Digermulen. Langs Raftsundets vestside strekker en imponerende, alpin tinderekke seg sydover til Rulten, en av Slingsby’s førstegangsbestigninger. Fra boka ”På tur i Lofoten” hadde vi lest at det går en fin tur fra Digermulen og opp på Keiservarden. Denne toppen har vel navnet fra Keiser Wilhelm’s to bestigninger av toppen. Så begeistret var han av naturen at han var ytterligere fire ganger i Digermulen. Det går en fin opparbeidet sti opp lia under de store svaene under fortoppen, Digermulkollen. På toppen av Keiservarden er det reist to store varder, hver med inskriptsjon med dato for keiserens besøk.

Torsdag 13 oktober. En nydelig morgen på Evje. Minus 4, vind og skyfritt. Vi bestemte oss for å dra til Lysebotn og ta turen inn til Kjerag. Været skulle være like bra der. Nå skulle det ikke bli noen repetisjon av turen til Prekestolen. Køgåing med kravlende italienere og japanere på lakksko og jesussandaler fristet ikke. En flott tur opp Setesdalen, men ble litt betenkt over Brokke-Suleskard med 10-15 cm snø over 900 meter. Heldigvis var det mindre snø vestover og etter 2 timer var vi på parkeringsplassen ved Ørneredet ovenfor Lysebotn. Oppstigning mot Kjerag på blanke berget: Litt snø og noen glatte partier, men en fin tur innover: Lysefjorden lå blank og fin i oktobersola: Dag måtte selfølgelig en tur ut på Bolten, men under madammens strenge oppsyn. 970 meter skal det være ned. 70 eller 970, hadde vel ikke merket forskjellen...: På tilbakevegen. Lysebotn i fugleperspektiv: Frua satt vistnokk pris på kjettingvandring. Her nesten tilbake til Ørneredet. Summa sumarum, en kjekk dag i Lyseheia i overgang høst/vinter. Totalt 5 timer med pauser. Møtte vel 15-20 fotturister, ikke 500. Og bra var det...