Vinnerliste

Må bare fortelle om de to barna våre, som ble skikkelige fjellgeiter i sommer. T (gutt, 6 år sist mars) og R (jente, blir 9 i november) var med i tre uker på to forskjellige familiehytter, og i den tiden hadde vi to moderat lange teltturer, en lengre tur til turisthytte med 12 km gange hver vei, pluss sykkel og båt, samt en tredagerstur. Den siste var først til Peer Gynt fra Mysusæter, 9 km, med overnatting i steinbu for barna, mens vi voksne sov i telt. Dagen etter bestemte vi oss for å prøve barnas første skikkelige topptur. Ideen var at vi snur hvis vi må, og ingen skal gråte for det. Men oppover gikk det, med sjokolade, rosiner og flottere og flottere utsikt, og til slutt var vi på toppen av Bråkdalsbelgen, en del av Smiubelgenmassivet, 1915 moh. Det som overrasket meg aller mest var hvor utrolig mye energi som bor i disse små kroppene. Selv etter 7 timer (4 opp, 3 ned) topptur var de i full sving etter middag, med kollbøtter, løping og slå hjul rundt på plassen ved turisthytta. Og de er ikke spesielt atletiske ellers i året. Ingen fotball eller fritidsaktiviteter som skulle tilsi uvanlig god form. Dette sier jeg for at dere skal vite - kjære foreldre: Ikke undervurder barna deres! Hvis stemningen er god og barna forstår hvilket fantastisk kick dere får av å gå tur er nesten alt dere klarer mulig også for de små. Hilsen mamma med hakeslepp.

Med Sir Lunchalot på tur i Børgefjell nasjonalpark 22-26 juli 2013. Mandag morgen er her og jeg er oppe for å gjøre siste rest på aluminiumskanoen som etter å ha ligget med ødelagt kjøl i mange år endelig har fått sin etterlengtede overhaling. Vi krysser alle fingre for at kanoen er sjødyktig, og at den vil holde noen harde dager i fjellet. Vi får pakket siste rest av pakningene, maten kommer på plass og ellers det vi tror vi har behov for. Ikke overraskende pakkes også ned diverse ‘kjekt å ha’- ting, som vi helt sikker kunne lagt igjen hjemme, i hvert fall i min sekk.. Etter frokost laster vi opp på bil, får kanoen på taket og kommer oss i veg mot Børgefjell nasjonalpark, kun med en kort stopp på Steinkjer for å kjøpe litt smør og padleårer til kanoen. Det får vi nok sikkert bruk for! Etter litt om og men falt valget for turområde til Børgefjell. Selv har jeg ikke vært i området før men min bror, Martin som er min makker på turen, har vært i Børgefjell og kunne på forhånd bekrefte at det var et fantastisk område. Været har til nå vært av typen elendig sommervær, og vi har avventet med tur til godværet var på vei inn. Nå sies det i alle fall at vi skal få godt vær i uka som kommer, men det gjenstår å se. I dag har vi i hvert fall været på vår side. Sola steiker, og vi har fire timer i bil foran oss. Det går fint, vi vet jo hva vi har i vente. Turen er planlagt relativt godt, samtidig som vi er forberedt på å måtte gjøre vesentlige endringer om kanoen skulle finne på å ta inn for mye vann. Det vil si… Vi har vel ingen plan B, men det finner vi ut av. Vi er i fjellet, vi er på tur, vi gir ganske blankt i hva klokka viser, og vi har all verdens med tid. Vi tar det som det faller seg, Hakuna Matata! Siste klargjøring før vi sjøsetter! Vi ankommer innfallsporten til nasjonalparken i Naustervika ved Namsvatnet i sør litt utpå ettermiddagen. Selve Namsvatnet er ikke en del av nasjonalparken, men veldig mange tar denne veien inn. Det går båttransport inn til enden av vannet, noe vi naturligvis ikke benytter da vi har vår eminente kano med oss. Vi får kanoen ut, laster opp, og starter på første etappe. En drøy mil med padling venter før vi går i land rett vest for Reirtangen. Herfra spenner vi oss foran kanoen og traver oppover lia retning det nederste vannet i Storelva, lokalt kjent som Kamelen. Vi finner teknikken raskt, og får en riktig så effektiv forflytning med storsekk på ryggen og kanoen festet i sekkens magebelte. Det er slitsomt, men det går. Og ingen av oss forventet at det skulle bli noen lett tur, noe som heller ikke var intensjonen, overhode. Vi nærmer oss vannet, og ser vannoverflaten der nede. Det er noen gode høydemeter ned dit. Meget gode. Vi forsøker å bære kanoen ned en steinete sti som følger skrålia bortover, men innser at det blir tungvint. Etter noen vurderinger på hvordan vi skal få kanoen helberget ned, får vi øye på et lite åpent felt rett ned mot vannet, og vi tenker umiddelbart det samme. Hvorfor ikke.. Det er meget bratt. Jeg overdriver i hvert fall ikke om jeg sier omtrent 45 grader helling fra vannet. Vi kjører på, bremser kanoen med tøylene, og i løpet av et øyeblikk er vi på vannet igjen. Effektivt! Vi padler på ut fra land for å rømme bort fra mygg og andre ulumskheter, før vi roer ned og ser oss om etter en fin camp for natta. Etter å ha funnet et godt sted, kort fra den strålende vakre fossen i nordenden, slår vi leir. Vi fisker litt, uten hell, spiser litt tørrfòr, og kryper godt ned i soveposene. Camp første natt Fra elvekanten ved første camp Dag to våkner vi til strålende vær, og et stk alt for varmt telt. Vi har et godt stykke foran oss i dag, så vi pakker sammen relativt tidlig. Før vi setter i gang etappen for fullt, tar vi en liten joggetur ned til en kirke vi fikk øye på i går. Det er merket på kartet som Kristi Krybbe, og viser seg å være et lite kapell, som er privat eid, påbegynt bygging i 1952 og ferdigstilt i 1959. Vi får noen historier ifra en meget hyggelig eldre herremann som tilbringer det meste av sine somre i den tilhørende hytten, og rekker også å få et godt fisketips, som for øvrig ikke hjalp oss så mye, før vi returnerer til kanoen og fortsetter på dagsetappen; ‘’det gjelder å vite hvor fisken står, og når den står der’’. Vi vandrer med kanoen på slep opp til Djupvatnet, hvor vi på nytt nyter det fantastiske landskapet før vi sjøsetter. Vi nyter vær og natur mens vi padler nordover, og etter en lunsj på en idyllisk liten øy i den nordre delen av vannet begynner vi på videre stigning og forflytning både til lands og til vanns nordover langs elv og vann opp mot Blyvatnet og Jengelvatnet, som er vårt mål for dagen. Vi har stadig fiskestanga ute så lenge kanoen er på vannet, og etter en god del timer med kroken i vannet begynner vi å synes at fisket i Børgefjell er noe oppskrytt. Vel oppe på Jengelvatnet finner vi et fint sted ved utløpet til elva som går videre inn i nasjonalparken hvor vi slår opp teltet, og gjentar rutinene fra gårsdagen med fiske og mat før vi tar kvelden rundt midnatt. Særdeles lite fisk å få fortsatt. Det som så vidt er nevneverdig er vel en liiiten stekeklar ørret. Morgenfiske like ved camp! Nydelig utpå den lille øya midt i fossen! Kristi Krybbe, Kapellet vi besøkte dag 2. Før sjøsetting ved Djupvatnet. Vakkert. Onsdag! I dag er det vi velger å kalle hviledag. Vi satser på å bli her hele dagen, uten flytting av camp. Med hviledag menes i denne sammenheng litt i underkant av 8 km fottur med fiskestang før lunsj og omtrent 9 km topptur til en av 1000meterstoppene i nærheten, nærmere bestemt 1096m, før middag. Etter frokost og et morgenbad går fisketuren fra camp ved innløpet til Jengelvatnet, opp til Kyllingen på ca 770m, østover over ryggen mot Store Kjukkelfjellet i sør hvor vi passerer på omtrent 940m, og ned lia mot neste vann på 716m med et navn så enkelt som Jabpenjaavretjh. Her får jeg turens første nevneverdige ørret! Iveren stiger i to allerede ivrige nordtrøndere, og etter en liten stund trekker vi nedover elva og stopper ved neste vann. Martin stopper ved elvemunningen, mens jeg går noen ekstra meter. Vi kaster, jeg får napp. Drar den opp, og vi har enda en finfin ørret. Vi kaster igjen, og jeg får fisk på ny. Uheldigvis glipper den en halvmeter før den er på land. Martin kommer forbi meg, og vi står på omtrent samme sted. På fire nye kast har vi fire til. Endelig! Nå har det løsnet! Det var det han mente med riktig tid og sted! Det stilner litt, og vi bestemmer oss for å trekke videre ned mot camp. Klokka har blitt godt utpå ettermiddagen, og vi har fortsatt et stykke igjen ned dit. Da blir det noe annet enn havregryn eller frysetørket til mat i dag! God stemning! Etter en bedre ørretmiddag, godt krydret med chili og lime, roer vinden seg på nytt, og vi oppnår det som viser seg å bli den verste myggperioden i løpet av hele turen. Vi hadde planlagt en middagshvil nå, men når myggen klikker utenfor, og varmen fra sola klikker inne i teltet, bestemmer vi oss for å foreta oss noe. Greit, da ble det topptur! Vi ser litt på kart, litt rundt oss, peker, og legger i vei. ‘’jeg tror vi må ta det litt rolig i starten’’ hører jeg brodern si. ‘’sånn at vi har litt å gå på mot toppen og på tilbaketuren!’’. Her kan det vel passe seg å nevne at han er toppidrettsutøver, og driver med langrenn på høyt nasjonalt nivå. Det gjør ikke jeg. Jeg nikker, smiler og sier meg helt enig, og har en viss anelse i bakhodet om at begrepet ‘rolig’ gjerne har forskjellig betydning i hans og mitt vokabular. Dette viser seg for øvrig raskt å stemme. Han legger i veg i sitt tempo, og jeg ligger bak i mitt eget. Han venter på meg innimellom, men jeg vet at jeg ikke kan pushe tempoet mitt ytterligere uten å gå på en skikkelig smell. Det gjør jeg for så vidt uansett. Tempoet opp er relativt høyt, og jeg er ganske ferdig når jeg når toppen. Turen tilbake, med bratt nedoverbakke blir ikke noe bedre for min del, og vegen tilbake til teltet føles noe lengre enn turen opp. Men det var en utrolig fin tur! Det blir enda et forfriskende bad i elva, før vi tak kveldsmat og kryper inn i teltet. Fra camp tirsdag til torsdag Fra fisketuren, passeringen ved Store Kjukkelfjellet Rett sted til rett tid! Dette fikk vi på 5 små minutter! Minste på ca 200g+, største på ca 700g. Vi står opp tidligere i dag. Klokka er vel 6-7 eller noe i den dur. Varmen blir så intens at det er uutholdelig temperatur inne i teltet. Vi har kommet til torsdag, og i dag skal vi starte på tilbaketuren. Målet for dagen er Namsvatnet, og vi velger omtrent samme rute som på turen inn. Vi drangler ved frokosten, og nyter siste morgen inne i nasjonalparken. Utpå formiddagen, etter å ha snudd for å hente den avglemte fisken som lå til kjøling i elva, er vi på tur nedover i landskapet. Vi har en ny dag med padling, bæring, padling og bæring, igjen og igjen. Det går mye raskere i dag enn det gjorde på tur opp. For det første har vi tyngdekraften med oss og har mye mer nedoverbakker, samtidig som vi vet hvor vi skal gå. Vi slipper å ha mange korte stopper for å vurdere veivalg. Vi får også tatt kanoen litt mer etter elva enn vi kunne på tur opp, så også her henter vi litt. Et par steder bærer vi sekkene over stryket først, for så å padle kanoen ned etterpå. Vi havner på siden et sted, der vi blir hengende på en stein. Det er ikke langt unna at elva kommer opp i kanoen men vi kommer oss videre. Vi tar en liten matpause ved sørenden av Djupvatnet, før vi starter på nest lengste og nest siste bæreetappe. Vi rangler oss ned med Sir Lunchalot, som er kanoen vår, ned den siste krattfylte kneika mot Kamelen, får konoen på vannet og padler i veg. Vi begynner å bli såpass rutinerte nå, at vi bruker utrolig lite tid på vekslingen mellom bæring og padling. I det vi setter kanoen på vannet ser vi to andre folk rett på andre siden. Lurer på hva de tenker, når de ser to galninger komme ut fra tetteste krattet med en kano, kaster den på vannet, også er de borte. Vi padler et stykke langs vannet, og det er klart for aller siste etappe med bæring! Det begynner å kjennes i beina. Siste etappe begynner der første sluttet på tur inn. Vi gambler på samme vei, men motsatt, altså opp den 45graders bakken. Vi bærer sekkene, årene og annen vekt opp først. Det er baktungt, og padleåra er god støtte opp bakken. Vi bærer det til vi er helt oppe på flata, før vi snur og henter Sir Lunchalot. Han ligger å dupper i vannet, og vi vurderer om vi må ta han opp et annet sted, men vi velger å gi det et forsøk. Lett!! Det går jo som smurt! Kanoen er raskt oppe ved sekkene men på grunn av mengder med mygg og klegg, som det har blitt mye mer av etter vi kom litt lavere i terrenget igjen, tillater vi oss heller ikke nå all verdens med tid til å hente pusten før vi begir oss videre med pakning og kano. Siste etappe går også kjempefint, og vi bruker totalt ca 1 time og 20 min fra Djupvatnet, via Kamelen og ned til Namsvatnet. Da har vi en drøy mil inn til parkeringen. Vi padler litt over halvvegs, og tar en liten stopp ved Rekarvasselva. Planen var å ta en natt til ikke langt fra bilen, og kjøre tilbake fredag morgen for å rekke et familiearrangement. Da været fortsatt er nydelig, og alt ligger til rette for en gloheit morgendag også, vurderer vi det slik at vi heller vil bruke fire timer med kjølig senkveldsvær i bil, enn å ta bilturen i formiddagssola i morgen. Selv om naturen fortsatt er fin, føler vi heller ikke at vi lengre er ute i villmarka. Det er hytter overalt, og båtmotorene bråker tilnærmet kontinuerlig. Vi kaster oss i kanoen og legger i vei. Vi har selvfølgelig motvind, men vi holder et rimelig høyt tempo. Når vi nå først har bestemt oss, vil vi komme oss raskest mulig tilbake til bilen slik at vi kommer oss hjem før midnatt. Etter et par øyeblikk er vi framme. Før vi laster opp i bilen tar vi en dukkert i vannet, som de sier skal være omtrent 13 grader. Det føles varmt, for vi har bare vannet i elva lengre oppe i fjellet til å sammenligne med. Eventyret er over, og snuten er vendt hjemover i bil. Vi er skjønt enige om at det har vært en tur! En bra tur! Fra vår ferd langs den flotte Storelva! Tre kvarter før midnatt er vi vel hjemme, etter fire lange dager i fjellet. Modern venter med spekemat og eggerøre, og det smaker like godt som alltid. Oppskværet kan vente til i morgen.

Sjekk ut bloggen vår https://turhistorie.blogspot.com/ 27.07.2013 - 28.07.2013 Fast fisk i Reinheimen. Ny helg, ny tur. Etter den dårlige fangsten i områdene ved Tjønnebu sist helg bestemte vi oss for en ny tur denne helgen. Øystein hadde reist til Bergen, men en annen bekjent som heter Bjarte var sugen på å bli med, Kristian var klar for å gjøre et nytt forsøk denne helgen også. Da vi diskuterte hvor vi skulle prøve lykken var Bjarte ivrig på at vi skulle ta turen til Slufsane i Langfjelldalen, Norddal fjellstyre gjør en kjempe jobb med å sette ut fisk i disse områdene. Værmeldingene var mildt sagt ustabile, men vi tok sjansen og ble enig om en tur fra lørdag til søndag. Det kribler alltid ekstra i magen når man skal på tur i en nasjonalpark. Da vi parkerte ved Slettvikane var det strålende sol og alle tre så frem det neste døgnet med forhåpentligvis godt fiske og fjasing til langt ut på natten. Vi fulgte Langfjelldalen et stykke innover før vi tok av stien og gikk langs ei elv som rant ned fra Slufsane. Ei bratt oppstigning som vi hadde gruet oss til. Det viste seg å ikke bli så ille som fryktet, men i det vi tok av stien så begynte det å regne, ikke bare litt regn, men veldig veldig mye. I løpet av den neste timen åpnet himmelen seg totalt og gjorde tre fiske-ivrige sunnmøringer gjennomvåt. Vi måtte stoppe for en liten diskusjon om det var trygt å fortsette. Tordnet braket og vi kunne se lysglimtene fra lynet. Vi bestemte oss for å fortsette, om det regnet like mye når vi var fremme var planen å snu. Så skjedde det som gjør turlivet så herlig. Da vi kom frem viste det seg at å slå leir ved vannet kunne bli vanskelig, her var det mye stein. Men ca 100 meter fra vannet fant vi ei åpning i steinura som passet perfekt for to telt. I det vi tok av oss sekken stoppet regnet, de mørke skyene var blåst bort og frem kom solen. Vi fikk nå mulighet til å tørke alt som hadde blitt vått og den skepsisen som hadde bygd seg opp var nå byttet ut med rein glede. Toyota`n parkert i Slettevikane. To karer som gleder seg til tur. Turen startet i lett terreng. Her var humøret på topp, snart skulle været gi oss hodebry. Her forlot vi stien og gikk langs elven mot Slufsane. Leiren er etablert og vi fikk mulighet til å tørke det som hadde blitt vått. Da vi hadde fått tørket det meste av utstyret og teltene var slått opp ble stengene montert og strategier lagt. På mitt første kast så jeg at det fulgte en fin ørret etter sluken, men den ville ikke ta. Jeg byttet sluk, men den fulgte bare etter uten å bite på. Det ble en del aktivitet på vannet og vi kunne se en del vakringer rundt omkring. Jeg kjente at fiske feberen slo inn, og mente jeg så storfisk over alt. Fiskefeber kan gi sånne hallusinasjoner. Bjarte hadde tatt med fluestanga og bestemte seg for å gjøre et forsøk med den. Jeg hadde ikke særlig trua og sendte et par småspydige kommentarer uten at det stoppet han. Plutselig hørte jeg et plask og så fluestanga til Bjarte bøyde seg. Etter en kamp som føltes veldig lang sprellet det endelig en fin ørret i håven. Vekten viste nøyaktig 0,5 kg, et prakteksemplar av en fjellørret. Blank i skinnet og knallrød i kjøttet. Bjarte ble naturligvis jublende glad, spesielt med tanke på at hans tidligere rekordfangst på fluestanga var en ørret på 180 gram. Det var bare å gratulere. Dette gjorde at stemningen ble svært god og vi fikk virkelig trua på at det var mulig å få fin fisk her. Vi var spente på om fisket ville innfri. Slufsane 1126 meter over havet. Bjarte finner frem fluestangen. Jeg og Kristian holdt oss til slukfiske, kanskje vi bør ta med flueduppen neste gang. Hallkilos fjellørret. God stemning etter fisken ble landet. En fjellørret slik en fjellørret skal være. Ivrig fluefisker. Ut på kvelden ga vi oss med fisket og selv om det hadde sett så lovende ut ble det ikke mer fangst en den ene, men veldig fine ørreten til Bjarte. Vi var uansett fornøyd, og de neste timene gikk diskusjonen om hvor stor fisk vi trodde det var mulig å få her, og vi var alle enige om at det var snakk om kilos, minst. Leir i steinura. Fin utsikt. Solnedgang. En nydelig kveld Ut på kvelden ble det helt stille på vannet. Grubler over hvordan fisken skal lures neste gang. Etter solnedgangen kom månen frem. Panorama bilde av leiren. Neste dag hadde det blåst opp en del. Vi pakket ned sakene og tok noen siste kast i håp om å lure noen av de storfiskene vi hadde snakket om natten før, men vi måtte vende hjem uten noe mer fangst. Etter sakene ble pakket ned tok vi en siste fiskerunde. Bjarte har fått fisk og stresser ikke. Viktig med gruppebilde. To staute karer i vakker natur. Det var lettere å gå ned enn opp. Vi konkluderte med at turen hadde vært bra. Må kanskje pakke lettere på neste tur. Dette en tur som virkelig innfridde. Vi fikk fin fisk, jeg sier alltid vi når det var noen andre som fikk fisken. Kontrasten fra å tvinge seg oppover fjellsiden i piskende regn og med gjennomvåte klær, til å komme frem i strålende sol og alt som var vått kunne tørke, var rett og slett en herlig opplevelse. Så med andre ord, det er gode muligheter for at jeg tar turen hit igjen. Kristian har vært så snill å latt meg bruke en del av bildene han tok på turen til denne turrapporten, han har speilreflekskamera og tar bilder som blir en hel del bedre enn mine. Han er vel en bedre fotograf også. Så takk for det Kristian. Vis artikkelen på bloggen

Med base på Krossbu ble tre topper innen rekkevidde valgt ut. Første dag gikk til Skeia i Smørstabbtindene. Fin start på dagen med utsikt mot Horungane. Leirbreen med Skeia til høyr Vi gikk opp til laveste punkt på eggen mellom Veslebjørn og Skeia. Morsom klyving langs eggen til toppen. Taulag på vei opp sydvesteggen. Neste dag dro vi til Berdalsbandet for å gå på Austabottind. Storen dukker opp gjennom Soleiskar. Mye folk på grunn av kurs. Greie kursledere som lot oss gå forbi taulagene. Kursleder hadde lagt ut tau på toppen, men lot oss velvillig passere. Siste dag gikk til Svellnostind (Ymelstind) fra Juvasshytta via Porten og Storjuvbreen. En del rein på Styggebreen. Mye blokker på breen inn mot Porten.Har ikke sett slikt tidligere. Bratt ned fra Porten og ut på Storgjuvbreen. Nedstigning fra Svellnostind. Torden og regn nede i Bøverdalen mens vi hadde oppholdsvær. Så kom tåka. Trist å se at snøkappen på Glittertind er nesten borte.

Nå ser det ut til at saken løser seg. Mine barn passer naboens katt mens de er på bilferie i Europa. I går tikket det inn en melding på telefonen med spørsmål om alt var bra med hus og katt, og det var det. De var i Kroatsia og nå hadde de akurat satt nesen nordover. Etter et besøk i Venezia tirsdag eller onsdag så skulle de hjem via Østerrike og Tykland. Hurra, da passerer de jo flyplssen og kan sikkt hente kameraet vårt. Så nå fyker det en del meldinger frem og tilbake mellom Norge, en liten bobil et sted i søreuropa og en flyplass utenfor Venezia.

Friluftsguruen Ray Jardine (ikke la deg lure av en rotete hjemmeside, denne karen har noen netter ute), har påpekt at en stor fordel med presenning/tarp er at du ikke er avhengig av en slett plass for å sette det opp, slik som med et telt. Når målet er en plass å ligge på og tak over hodet, er det ikke nødvendigvis så farlig om du ha med en busk under tarpen. Dette er jo litt varierende med hvor mange personer som skal få plass på en gang, flere personer krever mere plant underlag. Et alternativt oppsett er (etter inspirasjon fra MLD Trailstar og lignende produkter) å feste en kort bardun (5-30 cm kanskje) i hvert barduneringspunkt lags kanten. Dette medfører at du kan løfte nederste del av tarpen opp fra bakken og på den måten skape nok gjennomtrekk til å motvirke mye av kondensproblematikken som ellers ofte oppstår ved endukere. Da kan du også få løftet kanten opp slik at du ikke er avhengig av et plant underlag for å beskytte duken. Jeg skal se etter spinnakertape, alternativt selvklebende nylonlapper. Hvis spinnakertapen er sterk nok ser jeg for meg at jeg kan benytte denne for å lage et barduneringspunkt oppe på flaten også. Et stoffbånd eller bred tråd som sys fast med en liten løkke på, og så tape på tvers av båndlenden for å sikre det. Mest som en H der midtstreken er barduneringspuntket og "stolpene" er tape. Ikke så lett å forklare, men jeg skal se på det og komme med bilder når jeg har en løsning klar. Vil ta tid, men må vel klare å gjøre noe slik i løpet av høsten...

Her er en liten snutt fra en 8 dagers tur til Lofoten. De fleste klippene er riktig nok kun fra de to første dagene da det var sol, resten av turen var det så utrolig mye vind, regn og lave skyer at det ikke ble noe særlig filming. Hovedsaklig er klippet filmet i Kvalvika, Horseidvika og fjellene rundt. http://vimeo.com/70281669

Selv graver jeg meg alltid en grop i skauen. Djupt ned, sommer som vinter. Fyller gropen med granvar. Kommer det folk forbi stikker jeg et par kongler i øra og gjemmer meg under granbara. Så stikker jeg hue opp og skriker BØØØ!!! Dem kaller meg ikke skauskrømten for ingenting.

Det var i fjor sommer at jeg fant ut at Kyrkja kunne være en fin fjelltopp å bestige. Noen måneder senere satt jeg på bunnen av Kyrkja i småregn og tåke. Lenger kom jeg ikke. Det var lite aktuelt å gjøre noe forsøk. I helgen som var, var det meldt godt vær i området rundt Leirvassbu, og jeg, kone og hund fant det for godt å kjøre nedover til Jotunheimen. Det var Midtre Tverrbottinden som var målet. Ut fra boken til Per-Arne Andersen, På tur - Leirvassbu, skulle det være en grei tur. Men med en hund som er med på fjelltur for første gang, og en kone uten verdens beste balanse, så kom vi ikke lenger enn til Leirholet. Men en flott familietur ble det. Kyrkja ble et mål for dagen etter, mens kone og hund skulle bruke dagen rundt Leirvassbu. En tidlig start ble det ikke, men jeg kom meg avgårde med godt mot. En klar og blå himmel, sol, mild bris og en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr. Et videokamera i lommen og et kamera rundt nakken. Det tok selvsagt ikke lang tid før det ble noen stopp for nettopp å ta bilder. Tenkte i utgangspunktet å komme meg opp på Kyrkjeoksle først, for å ta bilder mot Kyrkja, men det ble med tanken. Fulgte naturlig veivalg frem til bunnen av Kyrkja og brukte ca. 2 timer i...hm...mitt vanlige tempo. Kikket opp mot Kyrkja og kunne se noen prikker her og der, som bevegde seg både oppover og nedover steinura. Litt stresset var jeg, av flere årsaker. For det første har jeg et snev av høydeskrekk. Jeg har gått til Galdhøpiggen fra både Spiterstulen og Juvasshytta, så det er ikke noe som gir seg utslag av at jeg beveger meg i høyden. Det er mer de luftige partiene som jeg vet eksisterer nær toppen. For det andre, så følte jeg at jeg var litt sent ut, og ville ikke være sistemann til å ta fatt på oppstigningen, og så stå nær toppen helt alene for ikke å ta sjansen på å gå videre. Jeg så noen gå oppover en snørenne som er nederst. Andre gikk ved siden av. Jeg valgte snørenna, og fant ut, halveis opp, at dette ikke var så lurt. Mye krefter gikk med. Etterhvert valgte jeg å gå til venstre for denne. Det gikk bedre å gå på steinene. Litt forsiktig måtte jeg være, så kameraet rundt nakken ikke skulle få seg en ufrivillig kræsj i stein. Det har dessverre skjedd før. Jeg hadde opprinnelig to par foran meg som jeg prøvde å holde følge med. Men etterhvert forsvant de ut av syne. Når jeg kikket meg bak en gang i blant, kunne jeg ikke se noen som kom etter meg. Stress...stress. Ellers var turen frem til det første luftige partiet helt grei. Rett før jeg kom dit, så kom det et dusin mennesker nedover. Jeg hadde sett dem på toppen gjennom telelinsen litt tidligere. Ikke alle av dem så ut som de var så utrolig fjellvante, men det vet man aldri. I det vi passerte hverandre, tenkte jeg at hvis alle hadde vært på toppen, så måtte jeg klare det også. Fremme ved det første luftige partiet var jeg muttters alene. De jeg passerte var borte fra synsfeltet og de jeg visste var foran meg, var sikkert på toppen. Dette var jo ikke bra. Jeg kikket fremover og så bare en vegg av stein. Det var to lysere partier. Det ene til venstre og det andre til høyre. Jeg gikk litt frem og tilbake for å se om det var naturlig å komme opp begge veiene, eller om ett var mer naturlig enn det andre. Etterhvert fant jeg ut at opptigning på venstre side var mest naturlig. Jeg kikket oppover i 5 minutter. Det så ikke direkte vanskelig ut. Spørsmålet var vel om det var like enkelt å komme seg ned igjen. Det gikk i hvertfall greit å klatre opp det første luftige partiet. Kamera og videokamera var på dette tidspunktet pakket godt ned i sekken. Rett etter dette partiet var det en varde, og jeg bet meg merke i hvilken side av varden jeg hadde kommet opp på. Der møtte jeg det ene av de to parene jeg hadde prøvd å henge meg på. De var allerede på vei ned. Det andre paret kunne jeg se på toppen. De var også på vei ned, men de klarte ikke helt å finne riktig vei frem til det andre og siste luftige partiet. Etterhvert klarte de å finne ut av det, samtidig som jeg kom meg til bunnen av dette. Vi stod og kikket på hverandre med noen meters høydeforskjell. Jeg spurte om det var flere på toppen, men det var det ikke. Jeg spurte om det var enkelt å komme seg til toppen etter at jeg hadde kommet meg opp det luftige partiet, og det var det. Jeg stod der og tvilte litt og lot dem komme ned først. Det så litt ekkelt ut. Jeg stod der helt til de forsvant fra synsfeltet. Nå stod jeg der alene. Til å begynne med så dette luftige partiet svært vanskelig ut. Etterhvert så det enklere ut. Problemet for mitt vedkommende var at det var luftig. Og at jeg fremdeles ikke helt kunne se toppen av Kyrkja. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg sikkert kunne komme meg opp men ikke nødvendigvis ned. Det var jo et dilemma. Jeg satte fra meg sekken og tok meg en velfortjent pause. Klarte ikke helt å nyte utsikten før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk mot det nederste luftige partiet for å ta noen bilder. Da kom en av de som nettopp hadde kommet ned fra toppen oppover igjen. Han hadde glemt av en sekk en eller annen plass. Han brukte ikke mange sekunder på å komme seg opp det nederste luftige partiet.For å være ærlig så tenkte jeg tanken, "500 kroner for å følge meg til toppen". Men det var bare en tanke som kom og gikk. Uansett, før jeg fikk tatt et blunk, så hadde han funnet sekken, og noen sekunder senere hadde han allerede kommet seg ned det første luftige partiet. Jeg satt en halvtimes tid i håp om at det skulle dukke opp flere som skulle til toppen. Jeg hadde nesten gitt opp. Sekken var på ryggen og jeg var i ferd med å manne meg opp til å gå ned det første luftige partiet og godta nederlaget, når det dukket opp et nytt par i horisonten. Jeg nærmest sprang mot det øverste luftige partiet. Som om jeg var på vei opp. Barnslig? De var kjappe til bens og vi nådde det øverste luftige partiet samtidig. Jeg kom meg greit opp. Etterpå lot jeg dem passere og sa som sant var at jeg hadde høydeskrekk og valgte og følge dem videre til topps. Ingen høydeskrekk når jeg satt på varden og ingen foreløpige tanker om nedstigningen. Jeg bare nytet den fantastiske utsikten. Samtidig var det en veldig god følelse av å ha nådd toppen. For mitt vedkommende er det en helt annen følelse enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Etterhvert kom det flere til toppen. Nedover igjen gikk jeg mellom de to jeg hadde fulgt til topps. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg følte at jeg ikke klarte å finne de rette grepene, at jeg ikke klarte å plassere føttene riktig og at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for å gå ned med ryggsekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Og jeg følte at den liksom kom i veien for meg hele tiden. Jeg kom meg omsider ned det øverste luftige partiet. Det som virket som en evighet var nok ikke så lenge i virkeligheten. Det som var mest oppsiktsvekkene var at jeg heller ikke var særlig høy i hatten når jeg kom meg ned det nedeste luftige partiet heller. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Nå skal det sies at jeg ikke klarte å observere noen av de andre med særlige problemer med å komme seg ned. Og det er ikke få som bestiger Kyrkja og faktisk må ned igjen. Så jeg tror nok det meste ligger i psyken. Men det er i hvertfall min opplevelse. Jeg var utrolig stolt etter å ha kommet meg ned de luftige partiene. Og selvsagt for å ha vært på Kyrkja. Akkurat der og da sa jeg til meg selv, "aldri mer", og i hvertfall ikke å vandre over luftige fjellpartier. Men jeg ser ikke bort fra at det blir en tur til Kyrkja også ved en senere anledning. Jeg tok flere bilder og laget en liten video av turen. Jeg har prøvd å få med de luftige partiene. Men jeg skal innrømme at jeg var litt for stresset til å bruke mye tid på det. Ellers var det et fantastisk opphold på Leirvassbu. Min kone hadde kjøpt inn champagne for å feire toppturen med. Om noen uker er jeg nedover igjen og da er det Besseggen som står for tur. YouTube video fra turen til Kyrkja fra Leirvassbu: Bilder er lagt ved. Både fra utsikten før Kyrkja er nådd, oppover mot toppen og selve utsikten.

Ja. Siste utgave med vanntette glidelåser. Kjøpte den i tidløs svart. En sesong, og meget fornøyd!!

Åh, det var på fellesturen? Jeg liker å stirre lumsk på folk som sover.... muhahahaha!

Klasse 7-8 er greit til sjøørret, men det blir litt tungt til fjellfiske med tørrflue. Ikke lett å presentere små tørrfluer med såpass tungt utstyr. Men er det billig så kan det sikket være en grei inngang til fluefisket. Generelt kan man vel si at i fluefiske spiller ikke snella så stor rolle. Det er stanga som er viktig. Og at man har et godt snøre som er i samme klassen som stanga. Når du bruker den til sjøørret ville jeg satt på en synkefortom og så en nylonspiss på denne for å komme litt under overflaten. Med såpass tungt utstyr ville jeg brukt en lang fortom.

Tenkte å legge til hva og hvor mye jeg har kost meg med jervenduken siden den ble kjøpt. Om vinteren har den fungert som telt. Det vil si at jeg har overnattet rett oppå snøen med liggeunderlag, sovepose, mat, klær, mobiltelefon osv inni. Koselig og intimt Ellers blir den godt brukt som poncho på turer når det begynner å regne. Pakker meg og sekken inn i duken som holder oss tørr og varm. Ellers er den perfekt ved pauser på turer. Før tok jeg med ekstra tykke klær som nå er erstattet med duken. Om sommeren bruker jeg den også til å tørke svette klær ved å sitte i duken (ca 15 min) og åpne godt opp på toppen ved halsen for å slippe ut fuktighet. Vi som familie har brukt duken som en felles svær dyne i teltet om sommeren. Da er det liggeunderlag og "dynen" som holder oss varm gjennom natten. Dette sparer oss for litt vekt. (1 jervenduk fremfor 3 soveposer). Også perfekt til picnic som underlag oppå gress, sand og småsteiner. På helgetur med venner for å campe og grille, holder den meg varm utover kvelden når det blir kaldere. Bare til å ta av skoene og trekke seg inn i varmen Nå er det kanskje mer enn nok og folk har forstått poenget men jeg har litt mer Gikk en 6 timers tur med noen som ikke helt hadde kledd seg riktig i forhold til temperatur. Etter en lengre spisepause mot slutten av turen, fikk en jente problemer med å holde seg varm nok til å gå videre (ble så kald at hun ikke ville bevege seg mer). Samme problemet fikk de to små hundene da solen gikk ned og det ble en god del kaldere. For en iskald jente og to hunder ble det en grei løsning med å gå ned fra fjellet med duken over seg og hundene inni. Takk til duken for mange gode minner så langt

Har sett snellen m/snøre til salgs på E-bay for ca 120,- . Stanga er jeg ikke helt sikker på, aldri hørt om Zebco Thunderbird, men andre Zebco fluestenger har jeg sett ha gått for rundt 100-200,-.