Vinnerliste

Som en forberedelse til en forestående høy tur ville jeg finne en solid motbakke å øve meg på. Fra Rjukan sentrum til Gaustatoppen er det ca 4,2 km horisontalt og 1,6 km vertikalt. Ruta starter ca 150 m øst for Rjukan jernbanestasjon. Herfra og helt til topps så jeg ikke ett eneste menneske, en stor kontrast til normalruten. Jeg fulgte T-merket sti opp lia i mange småslynger og var oppe på stidelet mot Selstali etter 50 minutter. Herfra fulgte jeg T-merket sti langs gammel traktorvei i retning Svineroi til den siste hårnålsvingen, der jeg begynte å klyve ryggen opp. Kjerringhylla er et fint utsiktspunkt langs traktorveien, det ble en liten matbit og et bilde av industribyen sett ovenfra der. Man kommer forholdsvis raskt opp til ca 1800 m. Videre er det et godt stykke langs ryggen. Det tar litt tid, men er fremkommelig for de fleste. En bratt hammer rundet jeg på nordsiden, her var litt luftig, men ikke akkurat vanskelig. Etter 3 timer jevn jobbing var jeg på toppen, fortsatt alene. Jeg fikk en halvtime for meg selv, og satt enda en halvtime. Antrekk: Kortbukse og T-skjorte. Jeg kom meg bort til tårnet og marsjerte bare forbi turisthytta (styrkemarkering). Etter å ha forlatt de store horder langs stien, satt jeg kursen ned mot Gausdalen. Tok livet med ro i solsteiken, badet i Fikstjernet, svømte ut til et skjær ute i vannet, der steinene var varme under vann. Bedre badetemperatur her oppe enn i Oslofjorden. Selstali seter var neste lange pause. Stedet er flott drevet og et eldorado for barn, med kuer, kalver, sauer, høns og ender som ungene kan stifte bekjentskap med. Samme budeia som for 20 år siden, Nanfrid lager nydelig rømmegraut. Vil også reklamere for seterprodukter de selger der, men fikk dessverre ikke noe med meg selv, da et drøyt døgn uten kjøling i sommervarmen ville drept varene. Så ble det rolig rusling et stykke til langs noen vann og bratt ned lia til Rjukan(også kalt norges geologiske anus) igjen. En nydelig dag i fjellet, sunt for kropp og sjel.

Jeg har ikke venner som deler interesser, men til slutt ble jeg lei av å kjede meg alene og ville imponere venner med en telttur, helt alene. For å vise hvor koselig dette så ut som tok jeg med kompakt fotoapparatet mitt og tok 3 bilder på turen. Et av leiren, et av en gammel vannmølle som var ved bekken og et bilde inni teltet. Disse bildene ble postet i et blogg-innlegg som jeg har delt med venner på Facebook. Jeg har mange venner som liker å spille tv-spill og dataspill, men noe så enkelt som en gåtur eller sykkeltur ute er ikke diskutabelt, uansett hvor korte turene måtte være. For å nå ut til venner med hva jeg gjør på fritiden, skriver jeg en personlig blogg og det er en del venner som følger den. Derfor laget jeg en tur-rapport og har skrevet om hva som skjedde megge dagene, på en oversiktlig måte. Rapporten hadde neppe kunnet friste noen uten bildene! Dette er innlegget med bildene http://smsindre.wordpress.com/2013/07/26/forste-teltturen-alene-2/ Mange tørr ikke å reise ut på telttur alene. Jeg var selv en av de. Utstyret er dyrt å kjøpe, men jeg ville ikke utsette erfaringene og hadde fra før teltutstyret og ryggsekk. Uten bil, men med buss, kom jeg meg raskt ut av byen og raskt tilbake til byen. Med bildene håper jeg at jeg klarer å få med venner på en telttur i framtiden! Jeg har allerede delt bildene...

Folk bør være varsom dersom en Jackalope står og tramper utenfor. Så fort du titter ut av teltet vil den være klar til å stange ut øya dine og spise de som apertiff, før den spiser resten av den blinde, fortapte kroppen din. Og dersom du ikke kommer ut, vil den bare stange igjennom teltduken og ta deg uansett. Eneste den ikke klarer å stange igjennom er Kerlon 1800. Med andre ord, så er du ikke trygg med telt lettere enn 3 kilo. Lykke til alle sammen. Jeg håper så mange som mulig overlever denne sesongen. Sent from my iPhone using Tapatalk 2

Det vil som regel gå godt. Heldigvis. Jeg og en kamerat var en gang på rypejakt. Det var så sent på året at myrkanter og vannseg var begynt å fryse. Vi skulle ned en bratt skrent og kameraten min var kommet seg ned på en berghylle. Herfra krøp han baklengs på alle fire ned en smal kløft på siden av et 10 -15 meter høyt stup som endte i en steinrøys. Jeg kom litt etter ham og da jeg hoppet ned på berghylla som var dekket av gress og mose steg jeg ut på kanten for å se hvor høyt det var ned. På kanten var det frosset en diger issvull under mosen som kameraten min hadde sett, men ikke jeg. Jeg oppfattet bare halve advarselen hans før beina forsvant under meg og inne i hodet mitt så jeg, i brøkdelen av et sekund, et scenario med steinrøys, blod, brekte bein og helikopter før overlevelsesinnstinktet tok over. Jeg vred meg rundt i luften som en katt og landet med knærne inn i berget under kanten og armene og hagla over kanten. Slaget var så hardt at et av skuddene i hagla gikk av, heldig vis i retning bort fra der kameraten min var på vei ned. Litt av treverket på kolben ble slått av mens jeg satt som en krabbe og klamret meg til gress og frosset mose. Med litt hjelp kom jeg meg opp på berghylla igjen, men jeg må innrømme at jeg skalv litt i knærne da jeg forsiktig kravlet baklengs ned kløften som var den eneste farbare veien ned. Ja det fantes en annen vei ned, men den var noe lenger og den gang var det visst viktigere å spare en liten halvtime enn å komme seg sikkert ned. I dag lever jeg stort sett etter mottoet: "Livet er for kort til å ha dårlig tid". Kanskje vi burde si som indianerne: "Tid er ikke noe som går, det er noe som kommer". God tur videre.

Min erfaring er at de surrer seg om de bare er festet i den ene enden. Har du fire hunder er det ofte to kjønn representert; med løpetid er det veldig viktig å kunne feste i begge ender.

Jeg har fire hunder. Som regel finner jeg ett par store steiner (i skogen er jo ikke dette noe tema) å feste de to endene til. Det er lurt å ha med seg en del ekstra tau om det er langt mellom steinene. Om jeg ikke finner en slik plass, fester jeg hundene enkeltvis med mindre steiner. Vanligvis er de trøtte og slitne etter en lang dag med kløv, så de legger seg somregel bare ned for å sove.

Tenkte å legge til hva og hvor mye jeg har kost meg med jervenduken siden den ble kjøpt. Om vinteren har den fungert som telt. Det vil si at jeg har overnattet rett oppå snøen med liggeunderlag, sovepose, mat, klær, mobiltelefon osv inni. Koselig og intimt Ellers blir den godt brukt som poncho på turer når det begynner å regne. Pakker meg og sekken inn i duken som holder oss tørr og varm. Ellers er den perfekt ved pauser på turer. Før tok jeg med ekstra tykke klær som nå er erstattet med duken. Om sommeren bruker jeg den også til å tørke svette klær ved å sitte i duken (ca 15 min) og åpne godt opp på toppen ved halsen for å slippe ut fuktighet. Vi som familie har brukt duken som en felles svær dyne i teltet om sommeren. Da er det liggeunderlag og "dynen" som holder oss varm gjennom natten. Dette sparer oss for litt vekt. (1 jervenduk fremfor 3 soveposer). Også perfekt til picnic som underlag oppå gress, sand og småsteiner. På helgetur med venner for å campe og grille, holder den meg varm utover kvelden når det blir kaldere. Bare til å ta av skoene og trekke seg inn i varmen Nå er det kanskje mer enn nok og folk har forstått poenget men jeg har litt mer Gikk en 6 timers tur med noen som ikke helt hadde kledd seg riktig i forhold til temperatur. Etter en lengre spisepause mot slutten av turen, fikk en jente problemer med å holde seg varm nok til å gå videre (ble så kald at hun ikke ville bevege seg mer). Samme problemet fikk de to små hundene da solen gikk ned og det ble en god del kaldere. For en iskald jente og to hunder ble det en grei løsning med å gå ned fra fjellet med duken over seg og hundene inni. Takk til duken for mange gode minner så langt

Fra jeg ankom toppen til jeg var nede på Rjukan tok det 6 timer. Halvparten av tiden gikk med til 3 lange pauser, på toppen, bading og rømmegrøt på Selstali - sånn anslagsvis. GPS-sporing burde jeg jo selvsagt ha styra med på en slik tur, men er lite bevandret i dette teknikkens vidunder, som da heller ikke var med på turen.

Blåhø er ihvertfall ikke noe problem med hund. Jeg har aldri hatt med unger oppå der, men det er i utgangspunktet ikke noe problem. Litt langt og høyt, men ikke noen vanskelig tur, så om 10-åringen er vant til og liker det går det sikkert fint

Slik en tur skal være. Jeg var egentlig litt skeptisk til å ta denne turen. Med trening på onsdag, arbeid og tur både torsdag og fredag, hadde jeg muligens fått "nok". I alle tilfeller måtte det bli en enkel tur. Men med det været vi har hatt, hadde jeg likevel lyst på en tur i heia. En tur til Sandvatn ble valget. Den er litt kortere enn Tomannsbu som var alternativet. og det går mye nedover på hjemveien. Lett sekk og tørr bakke gir gode forhold. Det var litt regn på bilruta oppover. Det var fortsatt mørke skyer rundt om, men jeg hadde ikke en dråpe regn på turen. Det var til og med en god del sol, og da ble det varmt i bakkene. Øverst i de første bakkene pleier det å ligge snø til langt ut på sommeren. I fjor var det snø til oktober her. Nå var det ikke snøflekken, selv om bakken tydet på at det ikke var spesielt lenge siden snøen forsvant. Det gikk greit innover, og jeg fulgte med på klokka. Det gikk ikke så fort som før i verden, men forskjellen er ikke så veldig stor. Kjekt å konstatere for en gammel kall. Jeg møtte en gjeng ungdommer som var på vei mot Blåfjellenden rett før hytta. Det vil nok ta en stund før de er framme. De må antakelig ta til takke med madrasse på en hems - om det ikke blir på gulvet i stua. Det ble ikke lange pausen på hytta- en halv time. Egentlig ikke nok til å få tilbake lysten på returen, men jeg kunne jo ta det med ro.... Det er en ting jeg sliter litt med - å ta det med ro... Det ble klokkekikking også på returen, og litt konkuranse med mitt gamle jeg. En svært grei tur tilbake. Bedre turvær en det jeg hadde denne dagen kan jeg vanskelig tenke meg. Opp mot 20 grader, litt vind og passelig mengde sol og skyer. Perfekt. Jeg ble selvsagt litt stiv og støl etter hvert, og det ble litt vanskelig å jogge ned bakken. Men ned kom jeg. I bunn av Lysebrekka er det en uovertruffen badekulp. Jeg diskuterete med meg selv om jeg skulle stoppe for en dukkert. Var det sol og det kom ingen i mot, så fikk jeg ta en stopp og hoppe uti. Nede ved badekulpen var det gode nok forhold for et lite bad. Sol og lite vind. Vannet var varmt. Ikke så rart, det har rent over varme svaberg fra langt oppe i fjellsida. Det er en av livets gaver å få soltørke en litt trett kropp etter en dukker i (ikke så) kaldt fjellvann. En stopp på Byrkjedalstunet for lapp med rørte jordbær avsluttet en nesten perfekt tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Har kjørt whisperlite på bensin godt under 20 blå, og det er ikke noe problem i det hele tatt. Parafin styrer jeg unna året rundt, og hvertfall når tempraturen kommer ned på det blå feltet. Whisperlite klarer ikke å varme parafinen opp bra nok når det blir kaldt ute, og man risikerer at den ikke blir varm nok til å gå over i gassform selv mens man koker på primusen.

Bidrag til Juli Solnedgang på Fjorda siste uka i Juli. Fin 3 dagers tur med Far, barn og Bestefar. "Fjorda på sitt beste" Pentax k5, sigama 10-20mm

MSR Whisperlite International er ihvertfall 20 år gammel, den fikk f.eks. Editors' Choice Award from Backpacker magazine i 1994. Whisperlite International var en videreutvikling fra Whisperlite (der forskjellen er at International er en multifuel brenner, og kan brenne parafin). Iløpet av de siste 20 årene har International har blitt videreutviklet, bl.a. med nye dyser (større diameter på gjengene, ristenål) og med nye bein (plater istedetfor trådbeina). Dvs. dagens International er en oppgradert International som er en oppgradering av Whisperlite

Under Grønlandsisen, tatt 12 Juli.

Tja.. Det kommer vel helt an på øyet som ser. Etter mange år med 95-liters sekk har jeg solgt den og bytta til 110-liters. Opplever en helt annen bærekomfort med den nye sekken enn den gamle når det blir litt vekt i den. 20kg + er uproblematisk nå. I tillegg har jeg plass til å unne meg mer mat og drikke med på tur, luksus rett og slett. Så har jeg også godt med plass hvis jeg trenger å bære fisk med tilbake. En annen, og viktig ting for meg, er når jeg drar på vinterturer. Da er teltet større, klesplaggene flere og tykkere, og man har gjerne med mer drivstoff, mat osv. Mer utstyr medfører at ihvertfall jeg har behov for større sekk. Men nå skal det også sies at jeg ønsker en sekk jeg kan bruke på lengre turer i felt, en uke eller to. Jeg har da også en Bergans Telemark 60 til kortere turer.

Jeg hadde med mobil på 16 dagers tur nå, følte litt for det pga jeg hadde med to av ungene og den 3. var hjemme med faren, men jeg klarte ikke over to uker uten å vite hvordan det gikk med henne med vanskelig epilepsi. Men avvent fra internett blir man fort, selv om man tror man klarer seg uten. Jeg startet mobilen til avtalt tidspunkt og fikk som regel sendt en sms. Batteriet på min 2 år gamle htc holdt i 16 dager uten problemer, og den har i utgangspunktet dårlig batteri. En sparer mye vekt på å gjøre seg uavhengig av internett og får tid til å nyte naturen man dro ut for å besøke. Helt ærlig, jeg hadde ikke orka å bære på en batteripakke og nettbrett, i allefall ikke på korte turer som på ei uke.

Fy f.... Går det an. Leser et par av innleggene her, og konstaterer at verden så definitivt har endret seg. Og jeg er jævlig usikker på om det er til det bedre, for å si det slik. Når man nå ikke engang kan stikke ut i naturen uten internett, da er det for meg bare et endelig bevis på at vi er på vei uttafor stupet.

Vel.. Jeg tenker vel heller slik at hvis venner er hjemme og er på Facebook så har det det kanskje ikke så gøy. FB blir mer tidtrøyte i mangel på annet å gjøre.

Etter min mening er det veldig stor forskjell på dagsturer og overnattingsturer. Det er når man har lagt seg i teltet, mørket faller på og vinden begynner å sukke og puste i furutoppene at det begynner og bli nifst. Da blir man liggende å lytte til krisling og krasling og andre rare lyder i natten. For noen år siden gikk jeg en halvannen ukes alenetur rundt i de mest avsidesliggende områdene i Femundsmarka. Og etter mange dager i fullstendig stillhet og ensomhet, da jeg satt inne i teltet og ordnet med ett eller annet hørte jeg plutselig et fryktelig høyt og intenst skrik rett utenfor teltduken. Jeg så aldri hva det var, men tror nok det må ha vært en rev. Pussig nok var det like ved Revsjøen. Det jeg tenkte på etterpå var at skriket bare så vidt fikk meg heve øyebrynene. Jeg vet ikke hvorfor, men etter noen dager alene i villmarken får jeg en nesten unaturlig stor sinnsro. Men en gang ble jeg faktisk litt bekymret. Jeg lå alene i en gammen tømmerhytte langt inne på fjellet i et ganske vanskelig tilgjengelig område. Og sent en kveld etter at det hadde blitt mørkt hørte jeg plutselig tramping utenfor. Det hørtes ut som om det var utenfor døren. Det kan da ikke være mulig at det kommer vanlige folk hit nå, tenkte jeg. Jeg dristet meg til å titte ut av et av de små grå vinduene, og der satt en diger hare og trampet i bakken med bakbeina.

Hei... Jeg må nok være den mest patetiske. Jeg er ikke en gram-fanatiker. Men med den mengden av turutstyr jeg har, så er jeg klar for ekspedisjon hvor som helst i verden... Vel mangler kun en boblebukse. For jeg har alt, og om det ikke eksisterer så har jeg lagd det selv. Jeg er utstyrs-freak. Og det er mye værre enn en gramjeger. En gramjeger kjøper utstyr for å ha mer trivsel på turer, og kanskje sprenge sine egne grenser. Man kommer vel lenger på kortere tid om man er lettere.... Jeg er mer på "oi den var kjekk, sånn trenger jeg". Så nå etter 3 år sitter jeg med 3 telt, 6 soveposer, 7 liggeunderlag, 3 primuser, masse regntøy og superundertøy, vandrestaver, drikkesystemer, hodelykter osv... Om jeg skal på en tur en helg, så fyller jeg bilen helt full. For gudene vet hva jeg kommer til å trenge. Og hver gang jeg returnerer så har jeg brukt ca 25% av det medbrakte, inkludert klær. Men når det er sagt så er komforten bra. Min kone er heller ingen turvandrer (jobber med saken), og vi må helst være nær dusj og toalett. Dette gir mer utfordring, men ikke noe jeg kan legge noe skyld på. Heller kan jeg spekulere i om at jeg har noe beduin-blod i slekta. For min "camp" ligner deretter. Og det er ikke nok med at jeg har nok utstyr til meg selv. Men jeg har også nok utstyr til å ta med 3 til 4 andre på tur... Så fortvil ei. Det er en lang vei for dere å gå før dere når meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det egentlig, annet at jeg flirer litt over det. Men min skjebne har to veier. Enten bli med i utstyrs-OL (evt ta initiativ til å starte et), eller legge meg inn på en eller annen psykiatrisk avdeling. Uansett så har jeg gjort mitt bidrag til utvikling av turutstyr. Og min erfaring er: man trenger egentlig ingenting for å nyte den fantastiske norske naturen. Som min kone sier: Norge er som et postkort. Vær veldig klar over det! Ingen andre i verden er like heldige som oss