Vinnerliste

Ikke bare arbeid. Denne uka startet turlivet tidlig. Det ble å stikke av fra arbeid tidlig torsdag. En grei måte å avslutte uka på. Årsaken til denne litt uvanlige starten på turlivet, skyldes at Egil ville være med inn til Blåfjellenden for å få opp safen. Jeg hadde snakket med ekspertene, og de var sikkre på at det bare vare noe som var stukket inn i låsen. Og det var det. En tikrone. Med kronene ute av låsen, var alt i orden. Vi handlet inn mat på KIWIen på Ålgård, og var på vei opp mot Hunnedalen ikke mye over et. (ikke fortell dette til sjefen...) Det var en del biler på parkeringsplassen- Det kunne tyde på at det var folk i heia, selv midt i uka. Med bakgrunn i at Egil syntes det var litt lite å dra inn til hytta bare for å fikse låsen på safen, hadde vi også med utstyr til å legge inn lys på dass. Det veier. Sekkene var nok noe tyngre enn vanlig, og vi tok det med ro oppover bakkene. Værmeldingen truet med tordenbøyer og noen skikkelige regnbøyer. Det hang noen mørke skyer rundt oss, og vi gikk og kjente etter om det kom noen dråper. Men vi fikk ikke regn på oss før helt på slutten. Og selv da ble det bare litt "forsøk" fra værgudene. Temperaturen var så pass god at Egil ikke tok på seg noe, men gikk ned i bare shortsen. Jeg tok på regnjakka. Han ble våt, men ikke særlig kald. Jeg ble også våt, men varm. " /> Ellers var turen inn som vanlig en kjekk historie. Vi tok igjen en enslig jente på teltur. Egil tok en liten prat med jenta. Hun slo opp teltet på den lille holmen midt i Leitesånå. Vi fikk en hyggelig stund innover med masse småprat om heia og gamle turer. Nede på hytta begynte vi å jobbe. Egil med safen, noe som var gjort på 5 minutter. Jeg med å vaske gulvmopper. Vi gikk selvsagt å kikket etter folk, og det kom tre karer med store sekker. De tok inn på annekset. På hovedhytta fikk vi besøk av to hyggelige jenter, en gutt som kom fra Langavatn og to eldre herrer fra nordtyskland. (Eldre enn både meg og Egil, og vi er godt voksne). De hadde gått opp Fidjadalen. Og brukt 11 timer. Dette var karer som hadde gått en tur før. Lette sekker og ikke for mye mat medbrakt. Det er likevel litt imponerende at de tar ut på en slik tur. Turen hadde den ene av de gjort for en del år siden. Den var blitt lenger med årene. Vi praten en del ut over kvelden, og vi fant faktist ut at vi hadde felles kjente. Verden er ikke svært stor. Vi fikk også besøk av en fellestur fra STF. De var 8 stk. og de tok inn på annekset. Det ble totalt et bra besøkstall til å være en torsdag. Fredagen ble brukt til å legge inn lys på dass. Vi har klart oss uten lys siden hytta ble bygd, men ut over høsten, vil det sikkert vise seg at dette er noe som burde ha vært på plass for lenge siden. Kjekt med forbedringer. Klokka ble omtrent tre før vi tok ut. Det var fortsatt tørt i bakken og lett å gå. Det var fortsatt så pass varmt at vi gikk uten noe på overkroppen. Og den lille trekken vi fikk på oss, var bare grei. Også denne ettermiddagen var det mørke skyer rundt oss, og som på torsdagen lurte vi på nå regnet ville komme. Vi fikk det ikke på oss før vi var i bakken nedover mot hyttebyen. Som dagen før, tok ikke Egil på seg noe, mens jeg hev på meg regnjakken. Vi møtte en del folk som skulle inn på hytta, og siste person vi møtte var en enslig jente som ville inn til hytta. Det er nesten like mange jente som gå alene som mannfolk. Og, ikke helt overraskende, Egil kjente jenta. Det var egentlig lagt opp til en dugnadstur, men selv om vi jobbet (spesielt Egil) mange timer, ble det likevel tid til å prate med andre og se på og diskutere naturen rundt oss. En kjekk tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Så flott at du fikk deg ei overnatting i telt da Sindre, det gav vel mersmak kan jeg tenke meg, øvelse gjør mester veit du:-)

Farlig og farlig. Ett ekorn holdt på å gi meg hjertestans for snart 20 år siden, da det hoppet ned på telt taket mitt og begynte å løpe rundt på det sånn ca. kl. 0400 på morran. Og så holdt jeg på å irritere på meg høyt blodtrykk sekundene etter da jeg forsøkte å jage det vekk for å få sove videre, og ekornet ikke tok hintet. Så en viss risiko er det jo...

Video from our recent trip, hiking six days through Alvdal Vestfjell and into the Rondane

Fra 25.-26. juli reiste jeg alene med buss ut av Haugesund for å telte alene på fjellet, men begynte med Tveitalifjellet som er et lavt fjell med tette skoger og enkelt for nybegynnere. Jeg brukte 4. manns telt, men det var så vanskelig å finne god plass til teltet at jeg måtte ligge på midten i teltet. Det var mye veps, flott og mygg der, men jeg la teltet over blomstene og sprayet meg myggspray, men i 50 grader er det begrenset hvor lite jeg svetter. Det har nesten ikke regnet der, mer sannsynlig ikke regnet på lang tid. Jorden var hard, men til slutt fikk jeg løst problemet. Dette bildet tok jeg av leiren min før jeg hadde tørket meg i skyggen. Mygg var irriterende og for å slippe mest mulig unna de, måtte jeg ligge i gangen til kuppelteltet mitt. Jeg var så svett etter å slått opp teltet at jeg ikke visste om det allerede var fiasko eller suksess. Det var ikke en overraskelse, men en plage. Jeg hadde fått langt større problemer uten myggsprayen, så den sparte jeg på utenom nødsituasjoner. Utgangen lå i et stup. Hadde ikke myggen plaget meg så mye, hadde jeg greid å fått inngangen fra bekken, men jeg måtte heller satse på å plassere inngangen vekke fra fjellveggen. Jeg hadde med Åpnespis på turen, men det kjøper jeg ikke igjen. Det smakte lite og polarbrødene mettet mye mer enn Åpnespis, som er hermetikk som er selvkokende. Neste gang kjøper jeg to pakker polarbrød istedenfor en pakke og pålegg. på denne turen brukte jeg smøreost som pålegg. En pakke kjeks og 1,5 liter brus smakte ekstra godt på telttur. Og så hadde jeg vannkanne i teltet til å fylle opp vannflasken på natten og ellers når myggen plaget meg ute. Når jeg var ute fylte jeg vannflasken direkte fra rennende vann i bekken. Dette var en opplevelse som fristet meg lite å reise fra. Jeg har alltid vært sånn at jeg gruer meg til å reise, men når jeg er på tur gruer jeg meg til å reise hjem. Jeg tenkte denne gangen at jeg mange venner reiser på tur, så hvorfor kan jeg ikke gjøre det samme... Av en rar grunn følte jeg at jeg begynte å høre rockemusikk tone inn og ut. Løsningen var radiolytting, istedenfor musikk som var innelåst i hjemlengselen. Nå er jeg imponert over hvor enkelt det er å reise på en billig tur uten å nødvendigvis høre trafikk-støy (unntatt helikopter og fly) eller andre snakke. Men for all del bør man bruke telt som har skikkelige stenger og er vanntett. Det har aldri regnet gjennom teltet mitt, det er minst samme temperaturen i teltet som ute. Jeg hadde med meg værstasjonen som jeg fulgte værsituasjonen direkte på. Grei mulighet når myggen er plage hver gang jeg åpner døren til teltet, men det regnet litt på kvelden og litt på natten, så det var ikke så mye mygg neste morgen. Nå vil jeg imponere venner og andre bekjente og har skrevet innlegg i den personlige bloggen min og lagt ut alle 3 bildene mine fra turen. Der har jeg skrevet om hvordan turen foregikk på torsdag og fredag. Jeg lurer faktisk på hvorfor det er uvanlig å telte i skog og fjell, utenfor der folk bor og bare nyte stillheten. Går an å ta med nettbrett og mobilt bredbånd hvis det er så viktig, eller en bærbar DVD-spiller, radio osv. Link

Jeg har ikke venner som deler interesser, men til slutt ble jeg lei av å kjede meg alene og ville imponere venner med en telttur, helt alene. For å vise hvor koselig dette så ut som tok jeg med kompakt fotoapparatet mitt og tok 3 bilder på turen. Et av leiren, et av en gammel vannmølle som var ved bekken og et bilde inni teltet. Disse bildene ble postet i et blogg-innlegg som jeg har delt med venner på Facebook. Jeg har mange venner som liker å spille tv-spill og dataspill, men noe så enkelt som en gåtur eller sykkeltur ute er ikke diskutabelt, uansett hvor korte turene måtte være. For å nå ut til venner med hva jeg gjør på fritiden, skriver jeg en personlig blogg og det er en del venner som følger den. Derfor laget jeg en tur-rapport og har skrevet om hva som skjedde megge dagene, på en oversiktlig måte. Rapporten hadde neppe kunnet friste noen uten bildene! Dette er innlegget med bildene http://smsindre.wordpress.com/2013/07/26/forste-teltturen-alene-2/ Mange tørr ikke å reise ut på telttur alene. Jeg var selv en av de. Utstyret er dyrt å kjøpe, men jeg ville ikke utsette erfaringene og hadde fra før teltutstyret og ryggsekk. Uten bil, men med buss, kom jeg meg raskt ut av byen og raskt tilbake til byen. Med bildene håper jeg at jeg klarer å få med venner på en telttur i framtiden! Jeg har allerede delt bildene...

Jeg må med en gang si at det nok ikke er for "andre" jeg driver på med dugnad (eller skriver innlegg her og på bloggen for den saks skyld), men ene og alene for meg selv. Å kunne gå innover i heia og ha "ærend" gir meg mye. Blå Fjellandet er for meg et helt spesielt sted. For STF blir det nok ikke enklere å finne folk som ønsker å yte noe for felleskapet. Noen oppgaver går nok i "arv" ved at den som har oppgaven får med seg en som kan overta. Jeg tror alle som ønsker det vil kunne finne en passelig oppgave om det er ønskelig ("reklame...") om de tar kontakt med STF.

Kanskje det å ta turen til et vann eller elv gjør den enda mer idyllisk. Lettere å finne billedmotiver også. Om du ikke er spesielt interessert i fisking, kan du jo bedrive "Donald-fiske" dvs. mark og dupp som du kan sitte å se på

Trådstarter: Så utrolig unødvendig å lage en tråd om dette! Her er det ingen bevis i det hele tatt! At de har funnet to sauer som de ikke vet hva har dødd av betyr ikke nødvendigvis at det er løse hunder som er årsaken! Du lager bare kvalm, akkurat som den forrige tråden din om hunder på hytter. Jeg har selv vært på turistforeningshytter flere ganger denne sommeren og jeg har snakket med både de som driver hyttene og folk jeg har møtt der. Jeg har et helt annet inntrykk nå, enn det jeg hadde av hundelivet på hyttene etter at jeg leste den negative tråden din. Heldigvis! Du hauser opp filleting som om du skulle hatt for lite spenning i livet ditt. Når du har fakta om at løse hunder har drept sau, DA kan du lage en tråd. Inntil videre foreslår jeg at du slarver om det med nabokjerringa.

Etter det bilde du la ut av teltplassen din å dømme er jeg helt sikker på at det går fint å sette opp et tunneltelt. De er lettere og billigere enn kuppeltelt. Å drasse på og sette opp et 4-mannstelt i skog er jo rimelig demotiverende. Det er viktig at du får spent det ordentlig opp om det skulle begynne å regne ellerså kan det fort bli vått inni. Disse svanene og dems morgenrutiner tror jeg ikke du skal tenke så mye på, du har sovet der en natt og svanene kan like godt være en tilfeldighet. De har ingen interesse av å komme inn i teltet ditt og stjele maten din, uavhengig av om teltet har vindu eller ikke. De går ikke til angrep om de ikke føler seg truet. Alle telt har vel duk over hele? Det er jo liksom noe av poenget med telt. Men om du er fornøyd med teltet du har så er det jo ingen grunn til å bruke penger på et nytt. Om været er bra trenger du ikke telt engang, bare kanskje en myggnetting til å tre utenpå soveposen så du ikke blir spist opp iløpet av natta. Og husk, jo mindre du overveier og tenker igjennom ting, dess lettere er det å bare dra. Begrenset hvor galt det kan gå i området du campet, så du kan nok trygt legge igjen litt av hodet hjemme og heller ta med litt "villmann"

Tja, du kan ju alltid kolla Sierra Nevada. Det är väl så det heter ned mot Granda och Malaga och därikring. Området norr om Malaga är fint, ser ut ungefär som här i Norge. Annars kan du ju fortsätta söder ut till Marokko. Skapligt stabilt politikst. Även LIbanon kan vara fint. Skapligt stabilt just nu, internt, men Syrien som riskmoment. Makedonien kan också vara intressant som vandringområde. Jag vet man i Makedonien försöker bygga upp en turistindustri med hytter och grejjor för att locka till sig nordeuropeiska vandringsturister. Fint land med massor av berg och bra mat.

Det går fint an å lære en hund å komme på innkalling og gå pent forbi andre hunder. Også de som ikke er skeptiske (jeg vil definitivt ikke ha en skeptisk hund). Problemet er vel heller mange hundeeieres mangel på selvinnsikt. Hunder som kommer på innkalling på et tomt jorde kommer ikke nødvendigvis når det er sau eller andre hunder der. Det er ikke umulig å lære dem, men folk har litt problemer med å innse hva de har. Folk har også en stor tiltro til at deres hund er verdens snilleste og de må jo få hilse... eh nei, de må ikke det... Nå er jo ikke båndtvangen til for å beskytte andre hunder og folk. Det går under loven som sier at man alltid skal ha kontroll over hunden din. Du skal ikke la den løpe bort og plage andre uansett når på året det er, men det er ikke tvang om fysisk bånd for å ha den kontrollen. Båndtvangen er til for å beskytte viltet i en sårbar periode når de får unger og for å beskytte bufe. Der står det at hunden skal føres i bånd eller være inngjerda. Da holder det ikke med at man tror man har kontroll. Jeg skal innrømme at jeg bryter båndtvangen selv jeg, men det er på nøye utvalgte plasser uten sau hvor jeg har full kontroll. Definiftivt ikke på tur i fjellet hvor det beiter sau, selv om jeg tror jeg ville klart å rope dem inn fra sau også.

I morgen er vi i gang! En gjeng flotte mennesker med forskjellige funksjonsnedsettelser skal igjen forsere Hardangervidda. Hils gjerne på oss om dere er i nærheten! http://telemark.turistforeningen.no/article.php?ar_id=38959&fo_id=683#.Ue5JK5bUG7Y.facebook

Bidrag til Juli Solnedgang på Fjorda siste uka i Juli. Fin 3 dagers tur med Far, barn og Bestefar. "Fjorda på sitt beste" Pentax k5, sigama 10-20mm

Hr selv arcteryx alpha sv nå på 9ende året og er utrolig fornøyd. God passform, kvalitet og veldig bra løsninger på f.eks hette og andre stramminger. 9 år har den vart, den er utslitt og jeg trenger ny. Det blir samme jakke og modell.

Tatt i går kveld ved Langesjøen på østre hardangervidde

Jeg steker kyllingfileter i stekeovn, kjører de til små biter i hakkebollen til stavmikseren og tørker. Sveller i 10 min og koker i 5 min. Prøvde med større biter i fjor og det ble harde greier, men slik vi gjorde i år funket gull og smaken var like bra, selv om bitene var små.

Som vanlig i ferien var det opp kl. 08:00. Kona tar da sin faste joggetur, mens jeg leker med kamera og bilder Jeg vil først skryte litt siden hun det siste halvåret har mistet 25+ kg og løper minst 70 km i uka. En helt ny kone full av energi og overskudd. Etter at hun var ferdig med sin daglige tur kom hun med et forslag om skogstur. Trodde ikke mine egne ører når hun sa: Vi går en tur til Fløyta, og så tar vi med en kajakk, Bærer den mellom oss. Går så greit så. Ja jøss... Er jo ikke mer enn et par kilometer med motbakke, og med min kondis blir det sikkert en kjempe-tur :-0 Men samtidig kunne jeg jo ikke takke nei til litt padling, så jeg slo til og ble med Innover (oppover) skogen bar det, og her var det ikke snakk om noen pause. Her var det bare å skifte arm i fart om man ble sliten. Legger, armer og hode ble bombardert av klegg og flekkflue, så det fristet ikke akkurat å stoppe heller. Oppover, oppover og oppover... PUH.. det er ikke bare bare å ha en kone i så god form. Hvor ble det av henne som alltid var litt smågretten og sliten ? Hun som alltid ville stoppe og ha pause ? Neeei da: Nå er vi snart fremme, en liten bakke til nå. Ikke langt igjen!!! Pokker heller, har plutselig fått personlig trener og motivator. Bit tenna sammen, bare bit tenna sammen..... Men snart var belønningen der, og alt slitet på veien glemt Snart fikk gamle Hagen gjøre det han liker best. Nemlig padle kajakk på et stille skogstjern Fikk til og med mannet meg opp til årets første bad I tillegg til å være personlig trener og motivator fikk hun i oppgave å være fotograf, noe hun tok på strak arm Trengte jo litt dokumentasjon på at vi faktisk gjennomførte denne galskapen!!! Men hvor lenge var Adam i paradis ? Etter en snau halvtimes avslappende padling og bading tikket det inn en sms på mobilen: Dine briller er klare for henting hos Specsavers Jessheim. Det var da som svarte.... Opp av vannet og på med klærne. Klokka var nesten 13:30 og Specsavers stengte kl. 15:00. Min personlige trener- hælvete så sitt snitt igjen. Opp med farta. Ingen tid å miste... Et to, et to... skulle tro man var i militæret. Hun tok seg til og med tid til å fotografere pinelsene.... Oppover og nedover bar det.. Plutselig var den der. Min reddende engel og medsvorne i kamp mot overmakten. At en stålorm kunne ha slik påvirkningskraft hadde jeg aldri trodd. Plutselig stoppet konvoien fullstendig opp, og det ble et svare spetakkel når jeg forlangte et bilde av "uhyret" he he.. Men sporty kom hun så nære hun turte for å få knipset det bilde jeg forlangte. Men alle pauser har en ende, også denne. Farten økte, for vi hadde jo mistet tid på mitt tullball. Nå var det bare å bite tenna sammen, lene seg forover å sette full fart hjem. Siste bildet taler for seg... Takk skal du faan meg ha Vis ekstern blogg

De lovene vi har allerede burde gi nok rom til å beskytte både folk, fe og annet. Det er allerede adgang til å skyte hunder som gjør skade. Dette er det nedfelt spesielt i hundeloven, og de generelle nødrett og nødvergeparagrafene i straffeloven åpner i tillegg for straffri avverging av skade eller angrep. Om det er et problem med løse hunder så ser jeg ikke bort ifra at en grunneier med rifla over skuldra vil sende et passelig signal om han påtreffes. Det skytes en håndfull hunder som utøver skadeverk hvert år allerede. Ta ut de hundene som eierne ikke klarer å holde kontroll på, men ikke svartmal det hele med å lage enda fler problemer eller ubehag for hunder med kompetente eiere. Vi kan heller ikke forby traktorkjøring på vei fordi det er en og annen tosk av en bonde som liker noen kilometers haleheng med biler.

Og forslag til tiltak for å få hundeeiere til å overholde båndtvangen var?

Tenker du nå på lengere turer i fjellet med hund på sommeren? Her har jeg hatt med mine på lengere turer ettpar sommere på rad nå, det har gått veldig fint Vi sørger for mye væske gjennom turen, og de stedene vi passerer vann, lar vi hundene vasse til godt oppunder buken, eller svømme/bade skikkelig om det er mulighet for det. Vi fyller også på flasker med vann underveis og sørger for å kjøle de ned uten for lang tid mellom hver gang. Spesielt viktig er under magen/buken og hodet. Når de fores til morgen og kveld så får de ekstra med vann i maten sin, så vi skal være helt sikker på at de får i seg nok væske. På de varmeste og lengste distansene så har de også fått tilskudd av elektrolytter som vi har fått fra veterinæren. Dehydrert og syk hund på fjellet er noe vi absolutt vil unngå. I tillegg har vi stort sett på potesokker om vi går mye på fjell og sola steker. Flere timer på glovarme steiner er ikke godt for hverken tempraturregulering eller poter

Drar på tur og går utifra at det går bra. Det vil helst gå godt, ikke sant? Jeg er redd hoggorm, det innrømmer jeg glatt, ekte fobi. Så innimellom tenker jeg på hva om det kryper en hoggorm inn i teltet. Men det stopper meg ikke fra å dra på tur, for jeg har jo en god porsjon fornuft og.

Det var egentlig dette jeg lurte på. Fant noen bilder på moontrail også som viste meg at selve døra med myggnetting går så langt opp at jeg kan ligge i innerteltet og se ut på stjernehimmelen. Da er det bare å vente på første og beste tilbud på Allak:)

Pga. nachspiel til langt utpå Lørdagsmorgenen 30 Juli og ingen søvn deretter var det lett å sovne 18.00 på Lørdags ettermiddag. Voknet så opp 01.05 natt til Søndag og følte meg svært så energisk. Passet godt, for værvarselet for Trolla, Trollheimens høyeste fjell lovet nesten for godt vær. Så jeg kjørte sørover og gikk fra veien ved Hoåsbrekka 05.30. Det lå tåke godt oppåver sidene i Sunndalen og tok en time lang pause da jeg nådde toppen av første oppåverbakke ved 900m i håp om at sola skulle komme frem. Det gjorde den å turen gikk så videre opp i Fossbotnin under selve fjellet hvor siste oppstigning begynner. Gikk standard-ruta opp som ikke krever sikring men som blir ganske luftig etter hvert. En del løs stein, og litt småfuktig underlag her og der selv om sola grillet godt på veggen. Nådde toppen i solsteiken med tåke liggende i dalene opp til 1000m. Forstår at dette kalles Trollheimens mest spektakulære fjell, kult fjell! "Dagen derpå" må jeg si at det kjentes med så mye motbakk så det kan anbefales andre å ta med telt å ta basecamp på noen flotte gress-flater på rundt 900-1000m under selve toppen. Tåkebilder fra den evig-varende oppåverbakken fra Hoåsbrekka. Flere tåkelag. Tåka trekker seg tilbake og fjellet kommer til syne. Fra Fossbotnin, fjellet ser ikke spesielt brutal ut herfra. Utsikt fra ca. 1400m. Utsikt ned fra ca. 1600m. Østlige topper og Trollatraversen. En av flere liksom-topper for selve toppen. Mot toppen med to stk. sprekinger allerede på toppen! Utsikt fra toppen. Epic view!

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..

Her er en liten turapport fra min lille visit i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 13.-20.Aug 2010 Litt seint, men alikevell........(som vanlig er min trofaste labrador Buddy med) "Lønsdalen stasjon neste" lød det fra høyttaleren i kupeen. Endelig!! Buddy og jeg har sittet på tog i 17 timer og begynner å bli litt lei. Vi befinner oss i Nordland, nærmere bestemt mellom Bodø og Mo i Rana, nord for polarsirkelen. I nydelig sensommer vær går vi ut av toget og inn i naturen, trekker inn den friske nordnorske fjelluften. Foran oss, mot vest ligger Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark badet i sol. Den kjente gode følelsen av spenning og forventning stormer rundt i kroppen. Et nytt villmarks eventyr venter. Saltfjellet-Svartisen er en av de få, vist ikke den eneste nasjonalparken en kan gå av toget og rett inn i. Toget var i rute og vi ankom Lønsdalen stasjon ca kl fire Fredag ettermiddag. Sekken veide gode 30 kilo og kjentes godt på ryggen. Overgangen fra nesten et døgn med stillesitting i tog-setet til fysisk aktivitet ble litt voldsom. Svetten rant som en foss, men det er godt å være igang! Vi fulgte Turistforeningens merkede rute forbi Kjemåvatnet og videre vestover langs Kjemåbekken. Her er det lettgått og fint terreng. Det store Kjemåvatnet lå speilblankt omkranset av dvergbjørk og så riktig innbydende ut. Men jeg ville komme meg over tregrensen før kvelden og så meg ut et lite navnløst vann på sydsiden av Lønstinden 977moh. Lønsdalen stasjon som var startstedet ligger på 504moh og de 473 høydemetrene kjentes godt i beina og svettedråpene hang løst. Vannet ligger ca halvannen km syd for stien og er derfor en perfekt leirplass. Da leieren var satt monterte jeg fiskestanga og gjorde noen spede kast i vannet. Ikke et napp. Litt skuffende, men kvelden var vakker, mat hadde jeg nok av og det var mange dager igjen av turen så fisk blir det nok alikevell. Dag to våknet Buddy og jeg av den velkjente lyden av regn som pisket på teltduken. Vinden rev og slet i den tynne nylon boligen og det lå ann til en hviledag. Allerdede.... Vi ble liggende å høre på natur kreftenes "sang" til litt ut på ettermiddagen. I tre tiden ble det lenger mellom regnbygene og rastløsheten tok overhånd. Leieren ble pakket og vi la i vei videre vestover. Vi rundet rundt på nordsiden av Lønstinden. Lønstinden består egentlig av fire topper som som ligger på rad og rekke. Den høyeste toppen er 1506 moh og den laveste 1376. Et flott syn i klart vær, men denne dagen var det alt annet enn klart. De lave tåkeskyene og den sterke vinden gjorde sikten svært begrenset og følelsen av å være helt alene og isolert blir forsterket. Jeg holdt Buddy i bånd så ikke han skulle forsvinne i tåken. Område mellom Lønstinden og Søre Bjøllåvatnet består for det meste av steinur og det kan være krevende å gå her med tung sekk. Slikt terreng stiller store krav til godt fottøy med god støtte for anklene og man må se godt etter hvor man setter beina. Etter ca syv km kom vi til Lønstindvatnet hvor vi slo leir for kvelden i le av en morenerygg. Det ble nok en fiskeløs, men fin kveld. Dag tre satte vi kursen videre mot vest i retning Søndre Bjøllåvatn, visstnok en av Norges beste Røyevann!!, men med en frisk kald vind fra nordvest hadde jeg små forventninger til å få fisk. Været klarnet opp og det var et kjempe syn som møtte oss da vi kom over åskammen fra Steinsdalen og lia ned mot Søndre Bjøllåvatn. Dalen vi nå kom til heter Bjøllådalen som strekker seg fra nordre Bjøllåvatn og helt ned til den avskjæres av Dunderlandsdalen og E6 ca 40 km lenger sør. Vi rundet rundt på nordsiden av Søndre Bjøllåvatn og krysset Bjøllåga på broen som er satt opp her før vi satt kursen sydover på vestsiden av vannet. Her skjedde det en dramatisk forandring i landskapet. Da det var nesten utelukkende stein og ur på østsiden av dalen, var det her grønt og frodig. Gress og lyng så langt øye kunne se. En fryd å gå på. Vi dreide igjen vestover et par km nord for Saltfjellstua. Her er det en kjempe utsikt nedover i Bjøllådalen. De første dvergbjørkene begynner å vise seg ved utoset av vannet og det er et flott syn å se elva slynge seg nedover den frodige dalen . Vi slo leir ved Stallgropavannet. Vinden var fortsatt temmelig frisk fra nordvest og satte nok en gang en effektiv stopper for det helt store fisket, men et par små ørreter lurte jeg før kvelden og det smakte herlig til kvelds. Da jeg dro ned glidelåsen på teltet den fjerde dagen og gløttet ut lå vannet helt speilblankt. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Endelig væromslag! Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen. Det å planlegge turen underveis og ta spontane rutevalg er en del av den store frihetsfølelsen som jeg setter veldig stor pris på og sikkert flere med meg. Og siden jeg alltid reiser alene er det få innvendinger og uenighet i leieren... Det hender Buddy sier ifra, men da jeg som sjef har dobbelt stemme er det som regel jeg som vinner..... Jeg bestemte meg for å gå videre vestover inn i den øde villmarka ved Storstormdalen og Hedningefjella. (Til og med navnene i dette område er øde) Her er ingen stier, ingen hytter og svært sjelden folk og en fantastisk natur! Fjellsidene er dekket med frodig gress og lyng. Nede i dalen renner elven Tollåga i rolige buktninger blant små bjørk og gressenger. Oppe i liene går reinen og beiter og over hodet svever en stor Ørn. Stillheten og roen er total. Buddy og jeg suger inn hvert eneste sekund med stor ærbødighet for denne fantastiske villmarka som denne dagen smiler til oss fra sin beste side. Vellvitende om at her inne er det ingen nåde for den som ferdes når naturen bestemmer seg for å vise krefter. Her er det svært værhardt og ingen steder å søke hjelp vist ulykken skulle være ute. Fantastiskt !!! Vi tok oss god tid denne dagen. Følelsen av å være alene med naturen er sterk og kjentes godt i kropp og sinn. Da kvelden nærmet seg trakk vi opp på Simlefjellet for å finne en passelig leirplass. Vi slo oss ned ved Tørrvatna rett syd for Simlevannet. I solnedgangen liggende utenfor teltet med kaffekoppen og Buddy sovende ved siden av meg tenkte jeg på noe vårt store villmarksikon og eventyrer Helge Ingstad sa en gang da han var langt inne i den Canadiske villmarken alene; " Her sitter jeg i bare skjorte-ermene utenfor mitt telt. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet og jeg føler meg som millionær" Den femte dagen smilte fortsatt Saltfjellet til oss og jeg bestemte meg, etter og ha studert kartet, for å dra videre opp på Hedningefjellet. Område her oppe har en generell høyde på ca 1100 moh og er svært værutsatt. Goldt og ugjestmildt terreng med stein og oppsprukne rabber av skifer preger landskapet. Vi tok det rolig som vanlig og nøt den store utsikten som etterhvert åpnet seg mot vest. Her kom de store isbreene på Stormdalsfjellet tydelig frem og var et vakkert og mektig syn. Etterhvert kom vi ned i Hedningdalen hvor det ligger et par små tjern ved et brefall fra Steinfjellet. Det smaragd grønne vannet lå som et speil og så svært innbydende ut for en liten dukkert i det varme været. Men jeg besinnet meg fort da jeg forsiktig stakk det ene beinet uti. Iskaldt. Ikke så rart da isbreen på den andre siden går helt ut i vannet. Men dette stoppet ikke Buddy, som elsker å bade hele året. Han hoppet gladelig uti og tok seg et par runder i rundt i det iskalde vannet. Hedningedalen ender i en bratt skrent som fører ned i en dal som heter Vestergila. Denne ligger ca 250 meter lavere enn Hedningedalen. Jeg så denne bratte skrenten da jeg studerte kartet, men jeg tok en velurdert kjangs på at det lot seg gjøre å komme seg ned og takket være det gode været gikk det helt greit, men det er ikke å anbefale å gå ned her i dårlig sikt. Man må snirkle seg ned i våt steinur og stupbratte skrenter som går på kryss og tvers og ras-faren er stor her på vinteren og våren. Det gir litt ekstra kick å ta noen slike kjangser, tøye grensene litt. Det å føle litt på sine egne grenser å strekke seg litt etter nye utfordringer er bare sundt iblant. Vi kom vell ned i den idylliske dalen hvor gresset sto grønt og blomstene nikket til oss i den svale kveldsbrisen. Vi fulgte elven Sirkàjàvrre noen km før vi slo leir. Da leieren var satt tuslet jeg ned for å gjøre et spedt forsøk på å få litt kveldsmat. Jeg hadde to stenger med på denne turen. En med spinner/sluk og en med mark og flue. En liten spinner med en opphengsflue for igjennom luften og landet perfekt i bakevjen etter en stor stein midt i elven. Med det samme spinneren traff vannskorpen var det fast fisk og like etterpå satt det en på flua også. Jeg kvakk til, hadde ikke forventet dette. Fisket har vært labert tidligere på turen så dette kom helt uventet. Fiskene ble kjørt forsiktig og et par minutter etter lå en fin ørret og en røye og sprellet i gresset foran meg. I motsetning til vanlig feber som gjør deg slapp, virker fiskefeberen helt motsatt. Jeg ble ivrig og adrenalinet steg. Her var tydeligvis masse fisk. Jeg gjorde tre kast til og det utrolige skjedde at etter totalt fire kast hadde jeg seks ørreter og to røyer!!! Det satt to fisk på hvert eneste kast!! Har aldri opplevd maken til bett. Jeg tvang meg selv til å slutte, middagen for både Buddy og meg var reddet og mens kveldsolen forsvant bak fjellene i vest nøt Buddy og hans eier en uforglemmelig fiske middag. Det vaket konstant i den lille elven og det skal stor selvdisiplin til å la stangen stå. Men man skal ikke ta mer enn det en trenger og her var tydeligvis mer enn nok fisk så det var bare å "hente" når jeg ble sulten igjen. I ti tiden rullet vi mette og gode inn i teltet å sovnet til den lette klukkingen av elven som rant stille forbi. Ikke den verste kvelden jeg har hatt...!! Dag seks ble vi liggende rolig til lagt utpå kvelden. Delvis fordi Buddy var sliten etter de siste dagers gåing og dels fordi dette var det nærmeste vi kunne komme paradis på jord akkurat da. Mat nok i massevis i elven, nydelig varmt vær og en fantastisk villmarksfølelse i kroppen. Buddy brukte dagen til å sove mens jeg gjorde noen kast med stangen når jeg var sulten og ellers bare slappet av og nøt livet. I syv tiden på kvelden pakket jeg sammen og sa farvel og på gjensyn til denne fantastiske plassen før vi satte kursen mot øst og Tespdalen. Tespdalen starter ved Bjøllåneset ved Dunderlandsdalen og ender ved Tespvanna hvor det går en sti over til Bjøllådalen. Vi måtte krysse to elver for å komme inn på DNT stien som går fra Bjøllånes ved Dunderlandsdalen og opp mot Saltfjellhytta. Her måtte jeg ta et valg; Mot nord og over til Bjøllådalen eller mot syd og ned Dunderlands dalen? Valget falt på det siste. Vi la kursen sydover langs elven Tespa et stykke før vi slo leir for siste gang på denne turen. Den syvende dagen trasket vi videre ned den idylliske Tespdalen. Her er en av de gamle ferdselårene som gikk over Saltfjellet før veien kom. De første små bjørkene dukket opp og omtrent halvveis ned i dalen krysset vi polarsirkelen for siste gang i år. Det er noe helt spesielt å være på tur her nord. Det er så mye fin villmark nord for polarsirkelen. Dette er virkelig stedet for den som vil oppsøke den store ensomheten og nyte livet i uberørt natur!! Etter syv deilige dager alene møtte vi sivilisasjonen ved Bjøllåneset og E6. Her satt vi oss på bussen tilbake til Mo i Rana. Saltfjellet-Svartisen er en udiskutabel pærle av nordnorsk natur! Vi har vandret gjennom alt fra stein-ørkner til frodige enger med grønt gress og blomster. Her er rolige og lune daler og spisse utilgjengelige tinder og isbreer. Veldig variert natur som gjør forflytningen spennende og utfordrende. Men det kan være svært værhardt her og er man i områder med isbreer, må man være obs på ras og kalvinger. Skal du alene på tur i Saltfjellet-Svartisen er god planlegging, forsiktighet og godt fottøy viktig. Dette gjelder jo for alle turer, men spesielt her. Turistforeningens rutenett går kun i de mest sentrale områdene og dalførene, så er du ute etter å oppsøke ensomheten i uberørt villmark er det veldig gode muligheter for det her. Spesiellt vil jeg anbefale område mellom Riebitjåhkkå, Simle fjellet og Hedningfjellet. Har var følelsen av å være alene med naturen og fjellet merkbar. Fantastisk!! God tur!!!!

det som slår meg som mindre voksent er vel denne reaksjonen på en litt usvevende overdreven tråd på ett internettforum ang. vekt på turutstyr. "voksne folk" tenker jeg. hva en ting veier er nok ikke så knekkende likegyldig for deg som du tror? bruker du stål/jernkjeler og panne på tur? Tar du med oppsagd ved? Dessuten så kan du si hva du vil om enkeltvekter, men hvis du blåser helt i det blir sekken fort tung. Ett sunt forhold til hva en trenger/ikke trenger og er nødvendig i disse dager da det finnes for mange blanke ting en stakkar kan fylle boden sin med, og med deretter tyngre opppakning. Om noen velger og trekke dette lengre enn andre og du ikke ser poenget, kan det kanskje slå deg att det har flere fordeler enn att sekken skal få "jentevekt"? eller att andre har andre behov enn deg? Sparer du ett par kilo er det mer plass til mat (lengre tur?) eller øl eller mange andre muligheter. Hvis du bare rusler rundt i skauen og går fra bålplass til bålplass så er det ikke så farlig heller. Men hva telt og sovepose og klær veier blir straks mer interessant når du f.eks skal ha 10kg klatreutstyr i tillegg. Om temaer som dette ikke har noen interesse for deg, så er det vel strengt talt ikke noe poeng og slenge inn meningen din , bare fordi den er din? er ikke gramteller selv, men det er lov å tenke seg om 2 ganger "voksne folk"..