Vinnerliste

Jeg bor i Haugesund og for å slå opp telt i friluft, må jeg reise ut til en av nabokommunene eller lenger. På den første teltturen alene vil jeg helst ikke reise så langt og tror at å begynne å Sveio kommune kan være en grei løsning. Den kommunen grenser mot Haugesund. Har ikke bil, så buss blir eneste måten å reise ut av byen på. Til å begynne med vil jeg bare ligge ute en natt og reise hjem neste dag. Vet ikke hva som kan være lurt å ha med i matpakken på en telttur, om det er nok med en pakke eller to med polarbrød og pålegg eller noe med. Vannkanne skal jeg ta med. Ellers tar jeg med en sjokolade og 0,5 liter brus. Det er godt på lange turer, men hjemme bryr jeg meg ikke om det. Hva med å finne områder der det ikke er så mye myr? Og er det sånn at jeg kan stole 100 % at kartet viser rett hvor det er myr, også hvis jeg ser kartet på internett?

Skal legge meg denne på minne i tilfelle eg nokon gong skulle finne noko som tilhøyrar deg. Du treng nok verken gje frå deg eller øydeleggje den kjære gulpebollen din. Farge på klypa saman med dei synlege nummera er tilstrekkeleg til å identifisere bonde og sau. Som Fjellbokken poengterar har bonden da moglegheita til å ta eit søk i rett område og han treng heller ikkje bekymre seg for den sauen når vinteren sett inn og sauen fortsatt ikkje har returnert frå beite.

Ser ut som om avgjørelsen ang været var så som så. Det skifter fælt og litt bedring i sikte. Men valget blir Hadangervidda nå. Dette med at det er så inni helvete med folk gjør det litt lettere å svelge. Tipper om jeg får til å legge turen i slutten av august eller starten av september blir det nok litt andre forhold ang folkemengden... Uanz folkens, en god sommer og god tur til alle som drar ut på sine årlige turer med familie og venner. Bra blir det nok for de fleste får vi håpe. Og skitt fiske.

Klart trådstarter kunne spart seg kommentaren om hundeeiere generelt. Jeg tror nok det var ment som en frisk avslutning på innlegget for å provosere og engasjere, noe som forsåvidt virker å ha fungert bra Du sier det så fint selv: Derfor synes jeg du møter deg selv i døren med utsagn "høres ut som du har møtt alt for få folk i livet ditt..., kanskje du bør vurdere telt langt fra folk og dyr...", samtidig som du åpenbart ønsker en saklig diskusjon. Dette er ugreie utsagn om en enkeltperson, og tilhører en annen kategori enn generaliserte utsagn som at "hundeeiere er merkelige dyr". NB: Man kan med rette påstå at JEG møter meg selv i døra med denne posten, da jeg selv har flere noenlunde usaklige poster på dette forumet. Dette grenser imidlertid til en diskusjon om metadiskusjonen, en såkalt metametadiskusjon, og da frykter jeg Tor Magnus kommer tilbake med en enda sintere rødfarge i neste post. Det vil vi helst unngå

Moderatorkommentar: Metadiskusjoner, i.e. diskusjoner om tråden, er ikke nødvendig. Moderator gruppen har latt diskusjonen gå så det betyr at trådens innhold regnes som akseptabelt. Dersom noen ønsker å klage på innholdet på en tråd så kan den rapporteres til moderator via Report knappen som finnes på alle meldinger.

Hvis du skummer gjennom innlegget mitt en gang til, så ser du at jeg ikke er særlig interessert i "Hund på DNT-hytter". Jeg er mer interessert i hvor tåpelig det er å starte en tråd om det på denne måten. Det er ikke saklig å skrive at hundeeiere er noen merkelige dyr, og de små episodene han referer til er for tynt grunnlag for å lage en storm rundt det. Hvis jeg skulle skrive et innlegg om alle idiotene uten hund som jeg møter, så hadde jeg ikke hatt tid til annet. Verden er full av dem, men verden er også full av folk som ikke syns de er idioter. Derfor vil det alltid bli mange svar på en sånn post. Folk liker å diskutere, og det er greit, men så lenge det er saklig.

Dessverre vil det alltid være noen hundeeiere som setter andre hundeeiere i et litt dårligere lys. Ikke at jeg syns dette var så ille, men for eksempel ved å ikke plukke opp etter bikkja si. Akkurat som det er noen sure syklister som ødelegger for andre hyggelige syklister og noen illsinte langrennsløpere som ødelegger for andre langrennsløpere. Felles er at vi er alle mennesker, som bør prøve å leve sammen i ro og mak selv om ikke alle er helt like. At du tilfeldigvis møtte et par hundeeiere som sleit litt med å få til hundeholdet gir ikke deg rett til å dømme hundeeiere nord og ned. Høres ut som du møter alt for få folk i livet ditt og har rett og slett ikke opplevd hverken verre eller bedre. Dette var ingen god grunn til å starte en ny tråd. Faktisk så syns jeg at du lager mer kvalm med denne tråden enn jeg fikk inntrykk av at disse hundeeierne gjorde på hytta. Kanskje du bør vurdere telt, ja. Et stykke fra folk. Og dyr.

Først av alt tommel opp for at du tørr! Den første turen alene er stor milepæl for den enkelte og du kommer til å lære masse. Det største skrittet er å bare gjøre det. Ønsker deg lykke til og god tur! Unn deg noe godt på turen, ta gjerne med en bok eller litt musikk på en liten radio eller lign, det hjelper godt på

Forrige lørdag var siste dag i en lengre godværsperiode på Helgeland, så helgen ble benyttet til et støt på Ølfjellet (Ørfjellet), 1751 m.o.h. Gikk fra Lønsdal stasjon fredag kveld, og campet ved Kjemåvann. Lørdagens rute gikk på rødmerkingen til halvveis inn Steindalen, før vi ved elvekrysset tok av stien og fulgte elven nordover. Ølfjellet ble tatt direkte via sørflanken, stort sett greit med innslag av lett klyving. Trass en del skyaktivitet som kom og gikk var det storslagen utsikt til blant annet Svartisen, Børvasstindan, Lofoten, Rago, Blåmannisen, Sulis og Okstindane. På returen tok vi med den sørlige naboen Addjektind (1444), en mindre luftig, men flott utsiktstopp.

Håper du får en fin tur. Viktig å ta med seg noe "ekstra godt". Kosfaktoren øker betraktelig!!

Jeg har ikke tenkt å ødelegge denne gulpebollen for å se etter noe telefon nr. Og jeg har heller ikke tenkt å gi fra meg denne bollen. Finders keepers....

Kjøpte en Osprey Talon 33L til min kone og et drikkessystem 2l fra Osprey til meg. Alt fra Fjellsport.no og på vei i posten allerede.

Ok, hadde en mistanke om dette. Det finnes så enormt mye flott natur i Norge utenom de mest eksponerte områdene der man kan vandre i ukesvis uten å treffe noen. Bare her i Nord-Trøndelag er det mange perler

Da har jeg snakket med Østerbø, og de sier at føret er greit og at de har hatt folk som gikk samme rute som oss for et par dager siden. Så da er vi noenlunde klar for tur Noen som vet om ruten er godt merket? Kan det evt være et problem med merkingen pga snø?

    Skal ein ha telt til vinterbruk i fjellet, er det ingen grunn til å avfeie såkalla ekspedisjonstelt som overkill. Det er ingen fornuft il å velge eit dårlegare telt bare fordi det er færre dagsetapper heim att.

Tipper det er trådstarter, om det er Miss Winther sitt innlegg du refererte til!?

Snart 70 innlegg i denne tråden rettferdiggjør vel dens eksistens. Åpenbart et tema som engasjerer mange. Deg inkludert.

Du kan gjøre det unna rimelig kjapt hvis du vil. Men meningen er vel og ikke padle hele dagen kanskje. Vi startet på kvelden på KJærringsjøen, padle småvann til camp mellom Kallsjøen og Uthussjøen. Så var et camp der for natten. Videre neste formiddag via småvannene og ned til Rogen fra Østre Rødsjøen hvor det ble lunsj. Så videre på Rogen til "grensecampen" Reva. Dit kom vi om ettermiddagen. Så med et døgn til kan du vel være nede ved Femund hvis målet er å padle meste mulig og fortest mulig.

Har Osprey Argon 85 som jeg er veldig fornøyd med. Solid, god å bære og praktiske detaljer. Er nok alltid under 20 kg, så hvordan den er med virkelig tung bør vet jeg ikke, men mener nå at sannsynligheten er stor for at du har tatt med for mye om du bærer så tungt.

Jeg er allergiker. Skal jeg kreve at alle vinduer holdes lukket på våren slik at jeg slipper å nyse mens andre kan få heteslag? Kan jeg kreve at Plantasjen pakker blomstene sine i folie når jeg skal dit og kjøpe grill? Skal jeg kreve at hestene som daglig rir forbi huset mitt skal ta en annen rute? Skal jeg kreve forbud for hund på bussen? Eller skal jeg kanskje forsøke å være tolerant? Slik jeg er tolerant for barn som ofte bråker særs mer enn hunder. Slik jeg er tolerant for han som ikke vasket opp koppen sin. Ikke fordi han spekulerte i det og tvinnet mustasjen, men fordi han helt ærlig glemte det. Slik jeg er tolerant mot han som snorker, fordi han helt sikkert ikke gjør det med vilje(?). Slik jeg er tolerant mot de som ikke vil byssanlulle når jeg vil. Toleranse er som kjent det fine honnørordet som de siste årene er blitt skiftet ut med motpolen "null"-toleranse. Et ord det ser ut som visse lokallag i DNT har tatt til sitt hjerte. Nulltoleranse for ditt og nulltoleranse for datt. "Reglene er der og jeg er firkanta som en eske. Basta.". Er du ute etter alenetid og er lite rund i kantene så beklager jeg å måtte si at en turisthytte er skivebom i så måte. Det er jo også det som gjør det så hyggelig på disse hyttene mener nå jeg; menneskene, historiene og den (generelt) gode stemningen. Min erfaring med hundeeiere og øvrige hyttebesøkende er gjennomgående god, og de lytter og tar hensyn. De roer ned gitarspillinga når du spør pent. Folk med andre opplevelser bør kanskje ta sin egen "diplomatiske" fremgangsmåte til revurdering? Denne diskusjonen er kremeksempelet på storm i vannglass.

Som allergiker burde jeg egentlig hatt sterke meninger om dette temaet. Jeg burde bedt hundefolket bruke tabasco som øyedråper og stappe en hårete, skitten ullsokk i kjeften før de la seg for å kjenne hvordan det er å ikke få puste, fordi bikkja ikke kunne overleve sommernatten uten å sove i fotenden. Men jeg liker hunder og har ikke noe problem med folk, så jeg har ingen sterke meninger. Har heller ikke opplevd det som noe problem med hverken bikkjer, rødvin eller gitarspilling på de hyttene jeg har besøkt. Kanskje fordi jeg ikke har sovet på en hytte sør for Dovrefjell? Det er selvsagt synd at jeg ikke får dele den knallfine leirplassen din Eirik78, men siden jeg av og til snorker, så er det kanskje like greit. Jeg vil jo ikke ha skylden for at du får ødelagt nattesøvnen. Men kommer du bortom der jeg har teltet vanker det en godbit på bikkja og varm kaffe til deg. En kommer langt om en snakker sammen, og ikke graver seg ned i hver sin skyttergrav. Men det er helt greit om bikkja ikke gnikker seg på klærne mine mens vi sitter ved bålet og blir enige om en løsning som gjør at både allergikere, hundefolk og andre kverulanter kan få en trivelig tur.

Det kan ut i fra mitt ståsted virke som om folket angriper det hele fra litt ulike perspektiver... Mitt hode tilsier inntil videre: 1. Reglene som til enhver tid er gjeldende de ulike steder skal selvfølgelig overholdes i 99.9 % av tilfellene hvor hundefolk kommer (alt 2 nevner unntaket). 2. Eneste grunnen jeg kan komme på hvorfor man evt må kunne se gjennom fingrene er dersom hundens ve og vel ( og da mener jeg noe mer enn at det den er sliten og at det er litt ruskete vær), type alvorlig sykdom/fare for liv og helse, skader o.l. 3. At man ikke er enige i reglene spiller ingen rolle i forhold til alternativ 1. De skal respekteres om ikke alternativ 2 inntreffer. Når det er sagt bør DNT kunne lage bedre ordninger (kjenner ikke veldig godt DNT). Dette er jo noe eventuelle ildsjeler kan jobbe mot. Jeg reagerer om folk driter i reglene, det være seg "hundeproblematikken" eller om de dropper vask etc. Den ene gangen jeg har benyttet meg av DNT hytte ble jeg værende med så og si hele vaskingen fordi enkelte (les nærmest alle de andre ignorerte det). Jeg reagerer også på, og enda sterkere om folk velger å overse om en hund faktisk er ille ute og kjøre. Da må det virkelig være mulig å utvise såpass skjønn. Om alle bare hadde brukt hodet hadde det ikke vært noe problem hehe Mvh

Hva med å bo i telt? Det er faktisk ikke så ille...

Heisann mindviruz og REJOHN I Norge har man hjelpeplikt når det gjelder dyr. Det står skrevet i Dyrevelferdsloven, og den kan du lese på lovdata.no ----- De som bruker turistforeningshyttene er med å betaler for å bruke hyttene. Hyttene tilhører vel alle som er med å betaler. Det er derfor systemet fungerer. Det gjelder også hundeeierne. På flere hytter er det også lagt i en tilleggsum når hund får bli med inn. Noe jeg synes er helt greit. Enda en løsning forøvrig. Og igjen er vi inne på eksluderingen jeg nevnte i mitt første svar. Jeg forstår ikke hvorfor det må være enten eller når det er så lett å tilrettelegge for alle. Jeg irriterer meg over ting som skjer på turistforeningshytter akkuratt som noen her irriterer seg over hunder. Det er ikke det som er saken. Poenget er toleranse! Hundeeiere ønsker samme rettigheter og hensyn som vi må ta til andre menneskers person, holdninger og oppførsel.

I Stavanger turistforening er det tilnærmet ingen hytter som er tilpasset for hund. Og jeg mener mye av problemet ligger i tilpassingen. Jeg har hund (strihåret vorsteh) og skjønner godt at allergikere også vil bruke hyttene og at jeg må ta hensyn til det, akkurat som de burde skape rom for at noen ønsker å ha hund med på hyttene. Jeg er ikke glad i å høre barnegråt hele natta f.eks men jeg skjønner at turistforeningens hytter hører også disse til. Det jeg vil fram til er at på turistforeningshytter må alle gi og ta litt. Så til dette med utehunder. Min hund står ikke ute hele året. Og har derfor ikke pels tilpasset f.eks vintertempraturer. Den kan ikke ligge ute eller et sted hvor det ikke er varme. Det gjelder også ikke tette vedskjul hvor det er samme temp som ute. Jeg synes delingen mellom hovedhytte og anneks er super. Hunder ikke får være i hovedhytten, men OK på annekset. Det er en løsning som gjør det levelig for alle. Trondhjem turistforening har f.eks hundebur i gangen på de hyttene hvor det ikke finnes anneks. Gangen (vindfanget) må være isolert for at dette skal fungere for alle. En annen mulighet er et hunderom (akkurat som røykerom i gamledager) Men det aller beste hadde vært å isolert vindfanget eller vedskjulet eller et annet rom, laget noen båser og hatt en madrass i bunn. Da kan vi som hundeeiere ha med jervenduk og legge hunden der. Da kan også flere hunder være i samme rom (pga båsene) uten at det blir et problem. Det finnes mange løsninger. Jeg føler ofte diskusjonene handler om at den ene eller den andre må fortrenges. Det burde være mulig å ha plass til alle på fjellet og på hyttene. Hund er tross alt veldig viktig i friluftslivet til mange. Så en historie en gang jeg måtte bryte reglene: Jeg ankom Blåfjellenden en gang. Vi hadde hatt skikkelig dårlig vær. Lang historie kort, hunden min hadde båret kløv hele turen, var sandblåst av snøen som hadde blåst huden av nesa hans. Han er ingen pysehund og ved normale omstendigheter hadde han greid seg fint på et teppe i gangen. Men denne gangen tok jeg han med inn. Han lå utkjørt helt under ovnen til dagen etter. Haldor er ingen pysehund, men av og til har de også spesielle behov. En annen gang skulle vi gå fra Haukeliseter til Ådneram. Da utviklet hunden kennelhoste (en slags lungebetennelse) underveis. Han ble skikkelig dårlig, og vi måtte avbryte turen og bære hunden ned. Han holdt på å stryke med på denne turen. Denne gangen møtte vi på mennesker som forsøkte å nekte oss å ha han inne på hytten. Det kan virke som det har oppstått et slags generelt hat mot hunder. Og jeg har i mange tilfeller opplevd liten forståelse for at en hund er et levende vesen som ikke alltid har det tipp topp. Noen ganger er de sline, syke eller skadd. Da er ikke tilpasningsdyktigheten til et kaldt skjul med gjennomtrekk så stor. Jeg tror mange glemmer dette. Jeg har meldt meg ut av Stavanger turistforening og inn i Trondhjem turistforening på grunn av dette med hund. Jeg vil presisere at jeg ikke mener min hund skal gå foran og være med inn overalt. Jeg mener det må finnes rom for alle. Og at tilpassing av hyttene i mange tilfeller ville løst mye!

Siden ingen andre sjokkerende nok har kommet med råd om oppakking: Pakk så lett som mulig. Dere trenger vann og vindtette klær. Jeg liker å gå med vindtette klær og ha en lett regnbukse og regnjakke å trekke på meg om det blir dårlig vær, men mange er også fornøyd med goretex. Bruk gjerne det dere har fra før. Ellers: Pakk lett! Det er ikke mye dere trenger, på hyttene har de alt av mat og drikke etc. Dropp masse hygieneartikler, vann og såpe har de på hyttene. Håndklær fås utleid på betjente hytter. Ellers har blant annet DNT en pakkeliste, men det er kanskje ikke alt på denne listen som er absolutt nødvendig. http://www.turistforeningen.no/pakkeliste/

Bra og relevant tema Kikut! Det er spesielt de lange turene jeg har problemer med «å rekruttere» turledsagere. Det er jo en viss logikk i dette, alt fra andres familiesituasjon, ferie til rådighet, prioritering osv. Mens på korte turer, for eksempel kveldsturer, dagsturer eller helgeturer er det som regel alltid en eller annen som kan være med. Til tider prioriterer jeg turer så hardt at jeg ofte må dra alene. Så det er både turprofilen og turfrekvensen som nærmest presser fram aleneturer. Færre turer er uaktuelt, så slik sett tror jeg at jeg over tid har bygd meg opp mentalt på å være alene. Derfor mener jeg dette også er en rutine som har blitt modnet over mange år. I mine yngre dager betydde det mye å få bekreftelse på storfangsten, i det hele tatt var det litt mer konkurranse på fleste områder underveis. Dette er det helt slutt på. Nå er det kun de sosiale aspektene som er sentrale, for eksempel gode samtaler, tilberede og dele et godt måltid, eller småpraten om alt mellom himmel og jord mens man går. Så er det som «Puuse» nevner personlighetsaspekter som spiller inn: >Ekstrovert: Utadvendt, tilføres energi ved å være sosial over tid. >Introvert: Tappes av energi ved å være sosial over tid. Ekstrovert og introvert er dermed sagt ikke stabile vektorer. Men dette er litt vel mye å fordype seg i her. Larsdx nevner bål, og der stemmer jeg i. For meg er hele prosessen rundt sanking av og klargjøring av brensel/ved viktig. Da går det fort to tre timer. Generelt er lediggang på tur roten til at hvert fall jeg opplever tendenser til lengsel og ensomhet. Derfor, Jo lengre turer, jo mer planlegger jeg sysler underveis. Jeg leser. Over tregrensa har jeg ofte med stearinlys som erstatning for bålet, for selv i et lite kubbelys er det mye kos. Jeg har musikk på mp3-spiller, der forskjellige mapper har musikk til avslapping, vandring osv. Men jeg etterstreber ikke å bruke mp3-spilleren for mye. Jeg legger ofte camp til plasser med mulighet for å vandre til andre vann, eventuelt besøke topper/nuter. Fotografering og filming er også fine avbrekk i monotonien som kan oppstå, hvert fall på lengre turer. Har også med en liten kortstokk, og det blir noen runder kabal i dårlig vær. Et quizhefte er også bra tidsfordriv. Ellers så fisker jeg mye. Spesielt i dårlig vær legger jeg ut bunnmark på flere plasser slik at jeg blir tvunget til å gå hyppige rundturer, alternativet er å ligge i teltet, da kommer også tendensene til lengsel og ensomhet. Jeg flytter camp ofte på langtur, sjeldent ligger jeg mer en tre dager på samme plass. Det skaper brudd, og gir hvert fall meg ny glød med tanke på nye vann og nytt område. Dette kan man også gjøre på helgetur. På neste tur vurderer jeg å ha med en trekloss i passe størrelse, litt sandpapir og en god kniv slik at jeg kan spikke et eller annet. Jeg har hørt at noen tar med seg en pad og ser film, men helt der er ikke jeg enda, da skal det bli ganske så kritisk. Helt konkret, hva med å lage en film? Da blir du på en måte litt tvunget til å planlegge og ta dette med deg inn i det meste du skal foreta deg. Dobbel bonus, du holder deg i aktivitet, og vi her på FF får se resultatet! Nikke.

Varmt ja! Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065. Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj... Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start . Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss . Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen. Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes . Langs himmelranda Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen... Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna... Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette! Lekk... eller? Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt . Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir! Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss! Den lille10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også... Vegskille Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke... Ørkenvandring mot ”polstjerna” Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh! Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna... Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset... --- PS. En så innholdsrik og vakker dag, i et så storslagent landskap, lar seg ikke beskrive med få ord. Bær derfor over med meg for en litt lang rapport. Videre så klarer jeg heller ikke å formidle turen med med få bilder, det vil gi så store huller i innholdet. Legger derfor også ut uvanlig mange bilder. Men la oss gjøre et eksperiment: se på dem som om det var en bildebok! Og en bildebok m/ 6-7 bilder er jo heller fattigslig, derfor kan du her bla deg gjennom 25! Og bilder fra våre vakre og kjære fjell er da ikke det verste man kan se på heller...? (Maksimer bildestørrelsen i nettleseren for optimal visning)