Vinnerliste

Mine hunder og jeg bruker telt. Turisthytter og turistforeninger gir vi blanke i. Årsaken finner vi i denne tråden.

Jeg og samboeren har akkurat kommet hjem fra en 3 dagers fjelltur. Turen startet og sluttet ved Sørbekksæter i Sør-Aurdal, da vi har hytte der. Turen var ment som en skikkelig kosetur da samboeren ikke har mange teltnetter på CVen. Derfor pakket vi med vin, brus, masse snop, ordentlig mat osv osv. Altså latterlig mye luksus, men det var litt av poenget. Jeg ville at det skulle bli en så bra opplevelse som mulig, og det ble veldig vellykket! En ny tur blir det allerede om 6-7 dager Den første dagen gikk vi til Fjellvatnet. Et lite, men flott fjellvann, kun 7km fra start. Her fikk vi hele dagen i strålende vær, og 2 ørreter bet på kroken også! Det ble mye god mat og bålkos utover kvelden. Vi sløvet og hadde god tid morgenen etter. Først ved 15 tiden var leirplassen ryddet og alt pikkpakket i sekkene. Turen gikk videre ned i vassfaret. Stien ned er utrolig bratt og med 30kg på ryggen ble det god trening for lårmusklaturen. Vi fulgte Nevlingen oppover mot Suluvatnet hvor vi egentlig tenkte å slå camp for natten. Her fant vi ikke helt den teltplassen vi hadde sett for oss, så vi fortsatte inn i sumpen/mygghølet oppover Strøselven. Her var det helt uaktuelt å slå leir pga all myggen. Etter en kjapp titt på kartet, krysset jeg fingerene for at fossefallet ved Høgfossen kunne redde oss fra å bli myggmat. Det viste seg at jeg hadde rett. Ved Høgfoss er det ganske åpent og luftig, så det var minimalt med mygg. Eneste problemet var at de gode leirplassena var på andre siden av stryket. Da var det bare å kle av seg buksa og vade over, og vi kom oss begge helskinnet over med tørr bagasje. På denne siden av elva var det svaberg og flott. Vi badet i elven, lagde ørret til forrett, viltgryte til hovedrett, snop til dessert og vin i koppene. Først klokken 02:00 krøp vi inn i soveposene og sovnet. Nok en gang pakket vi campen langt utpå dagen og tok oss videre på ferden. Vi gikk opp til Strøsdammen og derifra opp til Slasætra som ligger på ca 1000 meters høyde. Så kom utfordringen. Vi bommet på stien vi skulle gå videre. Vi skjønte at vi gikk feil retning, så da var det opp med kartet og prøve å finne ut hvor vi var. Kompasskursen ble staket ut og jeg sa: ”rett frem skal vi…” og fikk til svar: ”…og rett frem går vi!”. Det ble 3-4km i tungt myrterreng før vi kom inn på den riktige stien. Derifra var det plankekjøring i lett terreng tilbake til hytta. Oppsummert var det en kjempetur med noen slitsomme partier, men det var verdt det! Og samboeren er ikke lenger skeptisk til telt, og ny tur blir det om en knapp uke!

Kl 11.30 i dag, fredag startet vi å gå. I dag går vi til Nesodden. Humøret er på topp. Den første natta har vi fått plass på "hytta" til Tonje og Kjell den første natta. Det blir nok teltliv etter hvert, så det er vi glade for. I morgen tar vi båten til Oslo og legger av gårde opp Groruddalen i retning Gardermoen. Deretter venter litt over 60 mil med vei, skog og fjell på oss.Dette blir spennende. Siste finpuss. På vei ut av bygda. Foran "Heer-treet". Les også i bloggen vår

Tenker du nå på lengere turer i fjellet med hund på sommeren? Her har jeg hatt med mine på lengere turer ettpar sommere på rad nå, det har gått veldig fint Vi sørger for mye væske gjennom turen, og de stedene vi passerer vann, lar vi hundene vasse til godt oppunder buken, eller svømme/bade skikkelig om det er mulighet for det. Vi fyller også på flasker med vann underveis og sørger for å kjøle de ned uten for lang tid mellom hver gang. Spesielt viktig er under magen/buken og hodet. Når de fores til morgen og kveld så får de ekstra med vann i maten sin, så vi skal være helt sikker på at de får i seg nok væske. På de varmeste og lengste distansene så har de også fått tilskudd av elektrolytter som vi har fått fra veterinæren. Dehydrert og syk hund på fjellet er noe vi absolutt vil unngå. I tillegg har vi stort sett på potesokker om vi går mye på fjell og sola steker. Flere timer på glovarme steiner er ikke godt for hverken tempraturregulering eller poter

Flere her nevner bruken av telt. Jeg bare tenker, turistforeningen står for friluftsliv til folket. Grunnen at vi har de kvistede løypene og de rødmalte stiene er lavere treskel for å benytte seg av naturen. Ikke alle har ressurser til overnatte i telt, finne fram, og lage mat ute og så videre. Jeg synes det er fint at alle får drive med friluftsliv på sitt nivå. DNT generelt er bra et bra tiltak som gjør at mange kommer seg ut. Men STF har en jobb i gjøre i forhold til integrasjon av hund på hyttene. Hund er viktig for mange. Faktisk nødvendig for noen. Også for de som ikke er hardbarka nok til å ligge i telt og lage mat ute. Eller for gamle til å ta den belastningen når de har muligheten med hyttene. Jeg kan fremdeles ikke forstå hvilke tungtveiende grunner STF har for dette forbudet som ikke kan løses på en akseptabel måte for alle. I de fleste hytter kunne dette blitt løst enkelt med en hundehytte og en hundefri hytte. Noen steder er det slik allerede. Det finnes noen hytter i STFnettverket hvor det tillates hund. Andre steder må kanskje litt tilrettelegging til. Jeg hadde allefall vært den første til å melde meg på slik dugnad.

Hvem må ha hele fjellheimen tilrettelagt? Er det for mye å be om å kanskje ha muligheter for litt ly om man skulle være veldig uheldig med været? Ikke bare for folk, men også for hundefolk, eller er det bare greit for folk uten hund å ta seg inn på hytter eller koier om det skulle være nødvendig? Jeg ser virkelig ikke problemet med å kunne ta hensyn til begge parter. Overdrivelse er alltid en slager.. Ingen krever noe som helst, men det hadde vært hyggelig om også hunder ble mer akseptert på tur. Ingen her bruker hund som en unnskyldning for å få bruke hyttene, for all del, det vel nesten mer omvendt fordi man som hundeeier ofte ikke føler seg helt velkommen, eller forstått, når man har med seg bikkja på tur. Og da tyr man ofte til andre løsninger. Det er ikke alltid et telt er mulig - situasjoner kan oppstå. Og sånt kan man ikke forutse.

Vi er to kamerater som gikk en uke på tur i Femundsmarka fra lørdag 8. juni til fredag 14. juni 2013. Turen startet med at vi begge tok toget til Røros fra hver vår ende. Vi møttes der og tok turen videre ned til Langen gjestegård. Derfra startet vandringen østover innover i Femundsmarka. Første dagen gikk vi ikke særlig langt. Vi kom til Nordvika utpå ettermiddagen en gang, og slo like godt leir der for dagen. Rolig start. Vi hadde med et lite tomannstelt som jeg bruker som enmannstelt. Gikk greit til å sove i om natta, men det var utrolig digg å ha med tarpen. Den slo vi gjerne opp et lite stykke unna teltet. Tarpen ga oss ly for både vind og regn. Markfiske er sløve greier... Vann til kaffen! Neste dag gikk vi et godt stykke øst/nordøst. Vi gikk mellom Åbbårtjønna og Grunnhåen og videre i retning Stortjønna. Her var det furuskog, litt myrer, og overalt lå det svære steinblokker. Vi hadde tenkt å telte langs Stortjønna et eller annet sted, men når vi kom til vannet var det skikkelig ruskevær. Sur og kald nordavind og regn. Vi pushet de siste kilometerne oppover til Muggsjølia, en gammel seter som nå er åpne koier som Statskog eier. På kartet mitt var Muggsjølia feilaktig merket som en ubetjent DNT-hytte, men det viste seg altså ikke å stemme. Teltet henger til tørk inne i koia. Her er de to byggene som fungerer som koier. Deilig å komme hit etter en lang dags vandring i skikkelig ruskevær! Neste dag gikk turen sørøst. Vi skulle til Volsjøan som ligger litt høyere oppe i et helt annet landskap enn furuskogen vi hadde vært i til nå. Men først måtte vi stoppe litt langs Nedre Muggsjøen, som faktisk viste seg å ha en råflott sandstrand! En liten stopp ble det også der Mugga renner ut i Nedre Muggsjøen i form av tre bekker/små elver. Her var det bare å ta av støvlene og vasse over på svært glatte, runde steiner. Vannet var iskaldt og vi gikk ganske sakte for å ikke gli på steinene og falle i vannet, så det gjorde ganske vondt i føttene etterhvert. Det var fint å bli tørr og varm på beina igjen etterpå! Etter vadingen ble det lunsj, før vi gikk siste turen oppover i fjellet til Volsjøan. Her var det slutt på furuskogen og et utrolig vakkert landskap! Denne kvelden var det litt duskregn og ganske kald vind. Her var det igjen flott med tarpen som sørget for god ly. Landskapet oppe ved Volsjøan er flott å se på, men ganske karrig. Vi gledet oss til å komme litt lavere ned, og neste dag gikk turen sørover over Gråvola og Stormyråsen til Langeggtjønnan. Dette bildet er tatt oppe på Stormyråsen. I bakgrunnen kan man se Langeggtjønnan, med den høye, smale moreneryggen som går som en knivegg gjennom vannet. Det var fint å endelig få denne utsikten over denne delen av Femundsmarka. Vi kom til Langeggtjønnan utpå dagen på tirsdag. Etter tre dager med skikkelig ruskevær ble det nå endelig blå himmel og sol, varmt og relativt vindstille. Kun en svalende liten bris. Dagen ble brukt til å slå leir, vaske klær, en liten kattevask og tørking av klær og utstyr i finværet. Her ble vi værende hele onsdagen også. Vi var ganske slitne i føtter og bein, og været var nydelig, så vi tok en hviledag her. Vi bare slappet av, tuslet rundt i bar overkropp (digg å kjenne varmen på kroppen når man har vært kald noen dager!) og fisket litt. Nå var det endelig blitt rolig på vannet og en mild sønnavind, så da beit fisken. Fire små stekeørret! Det smakte godt. Her var det kjempefint. Etter hviledagen på onsdag, tok vi torsdag morgen turen videre til Røvollen. Dette er en selvbetjent DNT-hytte. Sammenlignet med de første dagene av turen vår, var dette en veldig kort etappe. Og det var egentlig helt greit. På Røvollen sjekket vi inn og spiste litt mat fra proviantlageret. Fint med litt variasjon! Utover dagen møtte vi en del andre folk her, det er tydelig at dette er et sted mange er innom. Enda vi var på tur før sesongen virkelig begynner. Vi delte ut frokostblanding, bacon og litt sjokolade rundt bålet. Til gjengjeld fikk vi både pølser, lompe og vin(!) Fredag pakket vi sekkene våre for siste gang og gikk utover til brygga. Herfra tok vi Fæmund II opp til Synnervika. Deretter gikk turen opp igjen til Røros, før vi igjen tok tog hver vår vei. Vi hadde en kjempefin tur! Nå er det bare å finne ut av hvor neste års ukestur skal gå...

Pleier snøen å ligge lenge på vei opp? Vil det være "greit" å gå opp i begynnelsen av juli eller bør en vente til august for å være sikret tilnærmet snøfri rute?

Regner med du snakker om X20 her når du sier lillesøster? Dette er et flott kamera i sin klasse, men rekker ikke X100S til anklene når det gjelder bildekvalitet og ISO ytelse. Husk at X100S har APS-C sensor som er MYE større enn den i X20. Greit nok, man har ikke zoom på X100S, men kan du leve uten det så løp og kjøp

Det stemmer nok det ja:) Kaller meg "Bjerknez" over alt hvor jeg ferdes jeg

Kjører et Sony NEX-5 hybridkamera.

@Tessatroll må si meg enig att det er veldig viktig og ha det litt ekstra fint på tur spesielt med mat/snop osv har og med tlf med en del barne filmer på slik att junior får se på det før han sover,fungere og veldig fint når man må gjøre noe annet og han er veldig trøtt/umulig (slik som når man kommer frem etter lang ski tur og skal slå opp telt og han er helt umulig bare kaste han i soveposen og fikse telte/fyre opp osv) Når det gjelder og gå med tung sekk så er det jo mulig og ta sykkelvogna med seg og eller campe i nærheten av en "vei" eventuelt sykkel tur,har vi gjort veldig mye i det siste (siden vi har 2 stk som ikke går noe speisielt selv) fungere veldig fint det og,er jo ikke om og gjøre og gå lengst mulig på en øde fjelltopp men og ha det fint ute Når det gjeldersovepose til barn er det ikke spesielt lett og finne ut av tempratur, er en del info/diskusjons her http://www.fjellforum.no/topic/24795-tips-til-4-mannstelt-og-soveposeliggeunderlag/

Neida, fikk det i Storgata

Trango, hund i tjeneste har tilgang over alt. (førerhund, politi hund, militærhund)

Pentax K5 her. Ganske så kompakt til å være speilrefleks i toppklassen . Sitter veldig godt i mine hender og veldig bra utvalg i kompakt kvalitetsoptikk. Eneste minuset med Pentax er at utvalget av optikk over 300mm er ganske så tynt. De har nylig kommet med en 560mm 5,6, Nå er ikke disse ekstremtelelinsene noe å tenke på for de fleste lommebøker eller ryggsekker. Posetivt med Pentax er Mye for pengene når man kjøper hus. Værtetting i innstegsmodeller samt de dyrere modellene. ganske kompakte hus. Byggekvalitet. Ergonomi, Bildestabilisator i huset slik at man får stabilisering på alle objektiver, til og med på eldgamle m42 objektiver. Verdens beste Norske kameramerke-Facebookside. "Pentaxianere i Norge" Om man velger Zoom kan man for eks gå for 12-24 F4, 16-50 F2,8, 50-135 F2,8 eller 60-250 F4 Eller går man fastoptikk veien så har man en del å velge i, Ei rekke kan være 15mm F4, 21mm F3,2 35mm F2,8 macro, 70mm F2,4 Disse 4 lagt etterhverandre er ikke lenger enn 14cm og veier ca 700gram. Bildekvaliteten på disse er det svært lite å utsette på. Itillegg vil man kanskje ha en 200mm eller 300mm Så er man veldig godt dekket. Om man bytter ut 35mm macro med en 40mm 2,8 så blir størrelsen på alle 4 objektivene 9,5cm 550gram. Finn ett apc-s system som matcher dette Disse 4 er omtrent på samme størrelse og vekt tilsammen som Canon 15-85 F3,5-5,6 men canon har nesten 2cm større diameter. Og her vinner Pentax helt klart på kvalitet, Nå er det jo en ganske så stor prisforskjell også da men dette var for å illustrere størrelsen. Canon Sitt alternativ i Fastoptikk blir over dobbelt så stort og dobbelt så tungt. Dog med gjennomgående større lysstyrke. Nå har jeg skryti litt av Pentax Syns de fortjener litt omtale da de ikke er så veldig synlige i markedet og mange rett og slett glemmer dem og hopper på Canikon bølgen. Men når det er sagt så er ikke Canon eller Nikon dårlige. Alle merkene har vell sine greier og man kan alltid kikke over på naboen og ønske at sitt merke også hadde sånn og sånn. Det gjelder også Pentax. Det viktigste er at man finner ett kamera som ligger godt i hendene og har menyer og knapper som faller seg naturlig for deg, samt har de objektivene til den prisen man ser for seg. Bildekvaliteten på det aller meste av utstyret er mer enn bra nok til den bruken de aller fleste av oss har. Og til slutt, ett kamera som ligge igjen hjemme får man ingen bra bilder med. Altså det er bedre å droppe hele speilrefleks opplegget om man ikke gidder å bære det med seg. Nøyer man seg med kit objektivene og ikke har noen planer om å oppgradere så vil jeg også Anbefale noe annet. Disse objektivene er sjelden så gode at det kan forsvare å bære på den ekstra størrelsen av ett systemkamera.

Hvorfor har dere med treet? God tur!!

Jeg tar kun speilrefleksen med på enkelte dagsturer. Ellers holder jeg meg til mobil. Men jeg kommer muligens til å spandere på meg et bedre kompakt etterhvert. Helst en værtettet variant.

Hvordan forholder man seg egentlig til førerhunder på DNT-hytter? I utgangspunktet så kan man ikke nekte adgang for personer med førerhund. Lovverket er presisert her i de senere årene. Har ikke funnet noe om hytter, men hoteller kan ikke nekte førerhunder. Mange restauranter nektet med henvisning til lokalenes benyttelse til næringsmidler. Her ble det presisert at adgang kun kan nektes til de rom der mat/næringsmidler produseres og lagres. Altså kjøkken, lager etc. men ikke i arealer ment for kunder. Det er også på hoteller aksept for at ingen hunder har adgang til allergirom ol. Det er vel ev. i en slik forbindelse at unntak for DNT-hytter kan komme inn. Nå er antagelig ikke førerhunder noen utbredt problemstilling på så mange turisthytter men tanken slo meg.

Kanskje på sin plass med et par regler til: - Har du med barn er det ditt ansvar å oppdra de på forhånd så de ikke hyler og skriker hele natta. - Er du fryktelig skravlesyk er det ditt ansvar å holde kjeft når folk ikke vil høre på skrytehistoriene dine. Hunder kan irritere, folk kan irritere enda mer. Jeg er glad jeg foretrekker telt framfor en hytte med masse fremmede, irriterte mennesker. En hund som står ute alene hyler fordi den er et flokkdyr og flokken er borte, mens den ligger på et fremmed sted og muligens er litt redd for om den har blitt lagt igjen der fullstendig overlatt til seg selv. Hunder som hyler hele natta når de er sammen med eieren sin tror jeg hører til sjeldenheten.

I stort sett uteslutande Pentax K10D. Jag har en Panasonic LX2 också, men den blir väldigt lite använd.

Jeg er allergiker. Skal jeg kreve at alle vinduer holdes lukket på våren slik at jeg slipper å nyse mens andre kan få heteslag? Kan jeg kreve at Plantasjen pakker blomstene sine i folie når jeg skal dit og kjøpe grill? Skal jeg kreve at hestene som daglig rir forbi huset mitt skal ta en annen rute? Skal jeg kreve forbud for hund på bussen? Eller skal jeg kanskje forsøke å være tolerant? Slik jeg er tolerant for barn som ofte bråker særs mer enn hunder. Slik jeg er tolerant for han som ikke vasket opp koppen sin. Ikke fordi han spekulerte i det og tvinnet mustasjen, men fordi han helt ærlig glemte det. Slik jeg er tolerant mot han som snorker, fordi han helt sikkert ikke gjør det med vilje(?). Slik jeg er tolerant mot de som ikke vil byssanlulle når jeg vil. Toleranse er som kjent det fine honnørordet som de siste årene er blitt skiftet ut med motpolen "null"-toleranse. Et ord det ser ut som visse lokallag i DNT har tatt til sitt hjerte. Nulltoleranse for ditt og nulltoleranse for datt. "Reglene er der og jeg er firkanta som en eske. Basta.". Er du ute etter alenetid og er lite rund i kantene så beklager jeg å måtte si at en turisthytte er skivebom i så måte. Det er jo også det som gjør det så hyggelig på disse hyttene mener nå jeg; menneskene, historiene og den (generelt) gode stemningen. Min erfaring med hundeeiere og øvrige hyttebesøkende er gjennomgående god, og de lytter og tar hensyn. De roer ned gitarspillinga når du spør pent. Folk med andre opplevelser bør kanskje ta sin egen "diplomatiske" fremgangsmåte til revurdering? Denne diskusjonen er kremeksempelet på storm i vannglass.

Som allergiker burde jeg egentlig hatt sterke meninger om dette temaet. Jeg burde bedt hundefolket bruke tabasco som øyedråper og stappe en hårete, skitten ullsokk i kjeften før de la seg for å kjenne hvordan det er å ikke få puste, fordi bikkja ikke kunne overleve sommernatten uten å sove i fotenden. Men jeg liker hunder og har ikke noe problem med folk, så jeg har ingen sterke meninger. Har heller ikke opplevd det som noe problem med hverken bikkjer, rødvin eller gitarspilling på de hyttene jeg har besøkt. Kanskje fordi jeg ikke har sovet på en hytte sør for Dovrefjell? Det er selvsagt synd at jeg ikke får dele den knallfine leirplassen din Eirik78, men siden jeg av og til snorker, så er det kanskje like greit. Jeg vil jo ikke ha skylden for at du får ødelagt nattesøvnen. Men kommer du bortom der jeg har teltet vanker det en godbit på bikkja og varm kaffe til deg. En kommer langt om en snakker sammen, og ikke graver seg ned i hver sin skyttergrav. Men det er helt greit om bikkja ikke gnikker seg på klærne mine mens vi sitter ved bålet og blir enige om en løsning som gjør at både allergikere, hundefolk og andre kverulanter kan få en trivelig tur.

Etter en del tips så bestemte jeg og mine to kamerater oss for å dra til Norefjell og gå en rundtur det. Turen gikk fra Tempelsetra inn til Holmevatn, deretter opp på stien fra Toveseter til Høgevarde bort til Høgevarde og så ned til Tempelsetra igjen. Total distanse 24 km. Førstegangstur for oss alle, så det var litt eksperimentering med sekker og hvor mye vi hadde med oss. Var 23kg for meg, delvis fordi vi hadde med oss ferskmat for matlagingen. Overnatting foregikk i telt/lavo. Meg Vår første campsite, ved Holmevatn. Vi kom ikke opp til Tempelsetra før ved 18-tiden, og det tok oss nesten fire timer å komme inn til Holmevatn. Vi fulgte ikke helt stien til å begynne med, som gjorde at det tok lengre tid, og mer krefter brukt for å komme seg opp og innover. Gikk heldigvis kjapt å få teltet satt opp. Mine to turkammerater, som tørker fjellstøvlene sine (som ikke tålte fukt like bra som mine ) Utsikt over Holmevassnatten/Drotninggutunatten, fra oppover Donkeliåsen. Vi gikk på tvers rett over istedet for å følge stien bort til Fiskeløysingen og opp der. Observerte også en reinsdyrflokk før vi dro, som vandret bortover Donkelåsen (for langt borte til å ta bilde av med mobilkamera). Utsikt fra rett nord fra Donkelitjenn mot stien opp mot Gråfjell. Donkelitjenn. Utsikten sørvest fra siden av Gråfjell, du ser Gaustatoppen til høyre i bildet. Høgevarde i det fjerne. Bare ned til krysset til Tempelbekken og så opp den siste seige bakken igjen før vi setter leir andre dag. Ranten, som ser mye mer skemmende ut fra vestsiden enn fra østsiden hvor vi gikk. Vår teltplass på lørdagen, i le av vinden akkurat på vestsiden av kanten. Vi vurderte å telte ved det større vannet ved hytta, men vinden stod fra sørøst og rett inn der. Utsikten nordover over hvor vi kom opp, mot Ranten. Utsikten østover. Vi kom oss ikke opp til Høgevarde, vi hadde egentlig planlagt det for søndag morgen, men vi skulle akkurat opp på lørdagskvelden da tåken kom sigende inn. I løpet av natten var det et relativt kraftig uvær, med vind og nedbør. Når jeg kikka ut kl 4 om morgenen var det hvitt utenfor, ca 2-3 cm med snø på bakken. Slik var det kl 7. Forsvant fort etter dette. Når vi dro nedover kl 10 var det bart igjen, men med tåke over toppen fremdeles. På vei nedover lettet det igjen og vi var nede ved Tempelnatta rundt kl 11:30. En flott tur, med fantastisk natur, og en god test for oss alle. Vi fant gode og dårlige ting med oppakningen vår og erfaringer til neste tur vi skal på.

Synes det er godt å se at noen holdninger ikke har forandret seg de siste 30 år. Det gjør meg sikker på at valget jeg den gang tok var riktig. Synes det er fantastisk å våkne opp på morgenen med bikkja på underlaget ved siden av meg. Dnt er ikke en interesseorganisasjon for meg og nyter derfor ikke godt av mitt bidrag. Hverken økonomisk eller ved annen innsats.

Turistforeningen (DNT) er vel en forening for folk og ikke dyr? Hyttene bør vel dermed være forbeholdt folk? Jeg er altfor glad i dyr til å han noen!

Når det gjelder en som kommer med en skadet hund: Man har plikt til å hjelpe mennesker i nød i fjellet. Ikke hunder. Men prøv å sette dere inn i en hundeeiers situasjon, med en skadet hund. Kanskje det tilogmed står om livet til hunden. Det er nok ganske fortvilende å bli nektet adgang til hytten da, og jeg kan se at man nermest blir desperat etter å redde sin beste venn. Noen ser på hundene som barna/familien sin, og noen har kaskje ikke noen andre heller. Noen feirer jul alene med hunden sin, hvert år.. Hva hvis det var ditt eget barn som var skadet, og det ikke var tillatt med barn på hytta? Ville du da latt barnet ditt igjen alene utenfor hytten, eller ville du gått ut igjen i natten og muligens frøse ihjel sammen med barnet ditt?

I Stavanger turistforening er det tilnærmet ingen hytter som er tilpasset for hund. Og jeg mener mye av problemet ligger i tilpassingen. Jeg har hund (strihåret vorsteh) og skjønner godt at allergikere også vil bruke hyttene og at jeg må ta hensyn til det, akkurat som de burde skape rom for at noen ønsker å ha hund med på hyttene. Jeg er ikke glad i å høre barnegråt hele natta f.eks men jeg skjønner at turistforeningens hytter hører også disse til. Det jeg vil fram til er at på turistforeningshytter må alle gi og ta litt. Så til dette med utehunder. Min hund står ikke ute hele året. Og har derfor ikke pels tilpasset f.eks vintertempraturer. Den kan ikke ligge ute eller et sted hvor det ikke er varme. Det gjelder også ikke tette vedskjul hvor det er samme temp som ute. Jeg synes delingen mellom hovedhytte og anneks er super. Hunder ikke får være i hovedhytten, men OK på annekset. Det er en løsning som gjør det levelig for alle. Trondhjem turistforening har f.eks hundebur i gangen på de hyttene hvor det ikke finnes anneks. Gangen (vindfanget) må være isolert for at dette skal fungere for alle. En annen mulighet er et hunderom (akkurat som røykerom i gamledager) Men det aller beste hadde vært å isolert vindfanget eller vedskjulet eller et annet rom, laget noen båser og hatt en madrass i bunn. Da kan vi som hundeeiere ha med jervenduk og legge hunden der. Da kan også flere hunder være i samme rom (pga båsene) uten at det blir et problem. Det finnes mange løsninger. Jeg føler ofte diskusjonene handler om at den ene eller den andre må fortrenges. Det burde være mulig å ha plass til alle på fjellet og på hyttene. Hund er tross alt veldig viktig i friluftslivet til mange. Så en historie en gang jeg måtte bryte reglene: Jeg ankom Blåfjellenden en gang. Vi hadde hatt skikkelig dårlig vær. Lang historie kort, hunden min hadde båret kløv hele turen, var sandblåst av snøen som hadde blåst huden av nesa hans. Han er ingen pysehund og ved normale omstendigheter hadde han greid seg fint på et teppe i gangen. Men denne gangen tok jeg han med inn. Han lå utkjørt helt under ovnen til dagen etter. Haldor er ingen pysehund, men av og til har de også spesielle behov. En annen gang skulle vi gå fra Haukeliseter til Ådneram. Da utviklet hunden kennelhoste (en slags lungebetennelse) underveis. Han ble skikkelig dårlig, og vi måtte avbryte turen og bære hunden ned. Han holdt på å stryke med på denne turen. Denne gangen møtte vi på mennesker som forsøkte å nekte oss å ha han inne på hytten. Det kan virke som det har oppstått et slags generelt hat mot hunder. Og jeg har i mange tilfeller opplevd liten forståelse for at en hund er et levende vesen som ikke alltid har det tipp topp. Noen ganger er de sline, syke eller skadd. Da er ikke tilpasningsdyktigheten til et kaldt skjul med gjennomtrekk så stor. Jeg tror mange glemmer dette. Jeg har meldt meg ut av Stavanger turistforening og inn i Trondhjem turistforening på grunn av dette med hund. Jeg vil presisere at jeg ikke mener min hund skal gå foran og være med inn overalt. Jeg mener det må finnes rom for alle. Og at tilpassing av hyttene i mange tilfeller ville løst mye!

Mannfolk er underlige dyr. De dømmer alle utifra et par episoder....

Alle som kjører turist gjennom Setesdal burde ta en tur over Lisle Fånefjell. Her er 500 års veghistorie samla i tre bolker. Over, rundt og gjennom fjellet. Startsted syd for Fånefjellstunnellen, 7 km syd for Bygland Sentrum. Koordinater: 32V 432880 6515750 Vi brukte 1 1/2 time rundt i moderat tempo. Skeptisk blikk i starten mot truende regnsbyger: Gamlevegen fram til 1923 snor seg oppover ura i skikkelig gaupeterreng. Mellom steinene var det stor epleproduksjon tidligere. All jord i bruk dengang. Her gikk riksvegen til Kristiansand i 500 år: Grei distanse fra byen: Fra toppen av skaret går det en grei sti ut til utsiktsplass på Lisle Fånefjell: Her har engelske ingeniørsoldater laget et barnesikkert utsikt / grillsted: Nedturen på nordsiden av fjellet med opptil 7 meter høye kilsteinmurer: Står like godt i dag: Etter et par hundre meter i retur på asfaltvegen går gamlevegen fra 1923 i en bue rundt fjellet. Egentlig er det forbudt å gå her pga rasfare, men solid hull i nettingen og ogsåmulighet for å svinge seg rundt på yttersiden: Fin gammel riksveg. Husker såvidt vi kjørte med bil rundt her før tunnellen kom i 1963: Snart fremme med solid overdekning: Det er lunt inne i den bratte vika og faunaen er rik. Og været ble bare bedre og bedre. En flott søndagstur: Kart:

har prøvd å finne noen bilder , vet ikke om de er til noe hjelp. bilde 1 viser hvordan jeg har festa opphengs kjettingen til wire bilde 2 ca lengde på kjettingen , dette er litt smaks sak bilde 3 løkke i hver ende av wire bilde 4 hunder opp stalla på lang wire+ en utenom

Fra ca 1500 moh. Skålatårnet:

I helga observerte jeg de første store vulgatadøgnfluene oppe på åsen. Dette kan gi mulighet for godt fiske, så i dag stakk jeg til skogs! Kom til vannet ca klokka 10, omtrent når vulgataen pleier å dukke opp. Kald nordavind gjorde det ganske surt, men ganske snart kunne jeg se de første. noen småfisk vaka også. Brukte litt tid på i fiske etter disse, men vakinga stilna fort. Rusla videre til "steinen". Her blåste det såpass at flue funka dårlig. Litt pragmatisk må man være, så selv om turens siktepunkt var flue fiske ble den lille beastmasterstanga plukka fram. Harryen ble vraka til fordel for en 15g blå jensenpirk. Etter få kast kjente jeg litt småristing, abbor? Økte farten på sluken og gjorde et par smårykk. Ristinga kom igjen etterfulgt av et solid rykk og en pen ørret i været! Etter noen spennende minutter var dagens middag sikra! Utrolig artig å kjøre fisk på lett utstyr! Ca 700g. Knall rød i kjøttet og eget velmakende. På andre sida av vatnet hadde to flyteringfiskere dukket opp. De la seg til utafor neset 100meter unna meg og kasta inn mot land. Et par kraftige plask av kjempende fisk fikk dem til å snu seg. Pirken hadde lurt en ny fisk. Et par artige minutter fulgte og en ny fisk kom på land. Litt mindre, men særdeles pen med røde prikker. Middagen var allerde sikra og det finnes ikke ubegrensete mengder fisk her, så den fikk svømme videre for å vokse seg større. Meget godt fornøyd rusla jeg tilbake dit jeg startet. Kaffekok og observasjon av mulige vak sto på programmet. På veien slo jeg av en prat med den ene flyteringfyren. Var såpass i godlune nå at jeg tipsa dem om at det var bedre dit jeg skulle og sa de gjerne måtte ta turen over halvøya selv om jeg var der. Hadde ikke før satt over kaffekjelen før det var vak på pent kastehold, det vil på denne kronglete plassen si maks 8 meter ute. Helst nærmere! Klarte å bomme på tilslaget på to fisker mens kaffevannet kokte. Kaffekoppen ble fyllt, men fikk knapt smakt på den før ny fisk var på kastehold! Flue ble lagt ut og etter et par minutters venting satt endelig årets første vulgatafisk. En liten tass på ca 250g, som ble frigjort fra kroken uten å bli løfta opp. En stund senere skjenka jeg i en ny kopp kaffe. Det som endte i koppen var mest kald grut, så ny prosjon ble satt på. Mens kaffen fikk trekke fikk eg den gode ideen å rusle inn i den grunne vika for å ta bilder av vulgataen, hvis det var noen der da. Det var det, men litt for langt ute til å få noe godt bilde. Og brått var den borte: Jeg kunne se flyteringfiskerne var på vei så kaffen ble droppa inntil videre for å kunne fiske på denne fisken som virka noe større. Løp tilbake og henta stanga. Dette er midt i et kratt, med så lite plass at selv rullekast er problemtisk. Med min noe begrensa kasteteknikk havna flua kanskje 5 meter unna, med under en meter vann under seg. Det fikk den ligge et par minutter. Omtrent i det flyteringgutta var i ferd med å gå i båtene inne i vika forsvant flua i et beskjedent plask. Tilslag og fast fisk! Jeg kjente med en gang at den var større enn den forrige, men ble overraska da jeg fikk se den i vannet. Pen fisk. Tror den også ble overraska for nå ble det mer fart i den! Etterhvert fikk fisken den tvilsomme ideen om å svømme inn mot land for å gjemme seg blant kvist og siv. Den gikk seg selvsagt fast og jeg måtte krongle meg rundt trær i vannkanten for å få den løs. Dette gjentok seg et par ganger og støvelen ble brått full av vann. Sikkert god underholdning for tilskuerne! Til slutt gikk den seg helt fast 30 cm fra land. Heldigvis ganske sliten nå, så den ble stående i ro helt til håven var rundt den. En nydelig fisk på flotte tegninger. 950 g! Pen fisk til å være her i skogsnorge! Litt senere fikk jeg også tak i en vulgata som ble fotografert sammen med en kopi: En knallstart på sesongen! Har faktisk aldri fått 3 fisk på over halvkiloen på en tur i dette vannet før,og det begynner å bli ganske mange turer hit etterhvert. Det eneste som mangla var kilosfisken. Kanskje senere i uka? Nå kan jeg i alle fall fiske med lave skuldre i visshet om at fjorårets resultat allerede er slått. Vulgatafiske er utrolig artig. Nærmest en form for smygjakt slik det var i dag. Utrolig visuellt, og ikke minst med mulighet for å treffe de store fiskene hjemme. En av de andre fiskerne fikk også en fisk til slutt. Dette var i nærheten av steinen der jeg tok mine på sluk. Kloss inntil land tok en fisk i underkant av kiloen flua hans.

Hei! Dette innlegget er en rapport fra Røverreisers tur til Oseanias høyeste fjell Carstensz Pyramid (4884 moh). Her har jeg tatt med den viktigste informasjonen som skal til for at andre kan nå toppen på samme vis som oss. Vi har bare tatt turen en gang, og da gikk vi Illaga-ruten, og i tillegg tør jeg ikke å garantere for at alt det de lokale sier stemmer. Røverhistoriene fra turen handler også litt om kannibaler, kjempeanakondaer og ukjente tropesykdommer. Da jeg for et års tid siden begynte å planlegge en tur til Carstensz Pyramid (flere steder kalt Puncak Jaya), oppdaget jeg at det var vanskelig å finne god informasjon om fjellet på nett. I motsetning til for eksempel Kilimanjaro og Aconcagua, så er det ikke så mange som har vært på Oseanias høyeste fjell, og det finnes veldig få reiseberetninger derfra. I tillegg er nesten all informasjon fra folk som til syvende og sist ønsker å selge deg et opplegg. Røverreiser ”selger” bare gode historier. Her har jeg samlet alt det som jeg tror er greit å vite om fjellet, og våre tips etter å ha brukt Illaga-ruten inn til fjellet. Her er oppskriften på Carstensz. Innhold Om Carstensz Pyramid Hva som trengs Tid og planleggingen Måten vi gjorde det på Avtalen vi gjorde Budsjett Betaling Utstyrsliste Helse Drikkevann Været Klatringen GPS-posisjoner Turen dag for dag Generelt om turen Guidene Lokal kultur og bærerne Lokale myndigheter Vind, vær og fly Det viktigste av alt Om Carstensz Pyramid Carstensz Pyramid (CP) 4884 moh, er det høyeste fjellet i Oseania, og en av ”The Seven Summits”. Fjellet ligger i Indonesia, omgitt av New Guineas dype jungler. Heinrich Harrer var den første til å bestige fjellet, og det skjedde i 1962. I lange perioder har det av flere grunner vært umulig å nå fjellet. Først og fremst pga at myndighetene ikke har tillatt turisme i området. Nærmeste nabo til fjellet er den gigantiske Grasberggruven http://en.wikipedia.org/wiki/Grasberg_mine. Gruven er verdens største gullgruve, og en av de største kobbergruvene. Gruven er svært lønnsom, og viktig for Indonesias økonomi. Den har et frynsete rykte på miljøsiden, og eierne ønsker minst mulig innblanding fra ”fremmede”. Vaktholdet er derfor strengt, og Indonesias hær inngår i det. Gruveselskapet har kun sporadisk latt utenforstående ferdes på deres eiendom og veier. Randi Skaug fikk bruke denne (snar)veien til fjellet, men fikk ikke lov til å fotografere eller skrive noen om gruven. http://www.randiskaug.no/randiimedia/1185268485 De innfødte i området er i hovedsak Danifolket, de er et naturfolk som lever i stammer og små landsbyer. Disse stammene krever inn ”bompenger” fra de fremmede som er på tur i området, prisen fastsetter høvdingene, og den varierer. Det kan være flere stammer som skal ha sitt, og får de det ikke slik de vil, så kan de blokkerer veien. I området har også geriljaen Free Papua Movement sitt tilholdssted. De ønsker løsrivelse, og ligger i strid med Indonesias myndigheter, som betegner gruppen som en terroristgruppe. De har flere ganger gjennomført angrep på gruven, tatt gisler og også likvidert klatrere. Alt dette har ført til at mange klatrere unngår fjellet, og man heller velger å klatre Mt. Kosciuszko i Australia på beskjedne 2228 moh. Myndighetene tillater nå ferdsel i området, men det kreves tillatelse fra en rekke instanser, som politi, militære og lokal administrasjon. Den politiske situasjonen er også roligere enn på lenge, og det er kanskje nå et gunstig tidspunkt på å komme seg på toppen. Gruveselskapet har imidlertid fortsatt stengt muligheten for oss vanlige dødelige til å nå fjellet via deres område. Man kan velge å leie helikopter i Timika eller Nabire å fly over alle problemene og lande i BC (Base Camp). Prisen for det er ca 13 000 dollar, pr pers, og ikke en særlig heroisk måte å gjøre det på. Eneste eventyrlige alternativ er en fottur på ca 5 dagsmarsjer, fra flystripene enten i Sugapa eller Illaga, opp gjennom jungelen, ut på åpne myrer og inn til fjellet. Som de fleste skjønner er det en utfordring bare å nå foten av fjellet. Dette er hovedgrunnen til at det er flere som har vært på toppen av Mt. Everest, enn Carstensz. Fjellet er det laveste av de "Seven summits", men det regnes for å være det klatreteknisk vanskeligste, uten at klatringen av den grunn er spesielt vanskelig. Hva som trengs Du trenger litt turutstyr, lett er bra, og du må ha brukt sånt før, minimumsliste følger. Noen gode venner, 50 000 kr, 20 dager, litt vilje og godt humør . Noen av dere bør ha litt peiling på klatring, og kanskje viktigst, dere må kunne ta vare på dere selv andre steder enn på sofaen hjemme i Norge Tid og planleggingen Begynn planleggingen flere måneder i forveien. Det er ikke noe sesong for CP, det ligger nært ekvator, det regner mye, og du kan dra året rundt. Har hørt at geriljaen har en periode senhøstes da de feirer og er ekstra aktiv, men vet ikke om det er fakta. Vi dro i april, da er det en overgangstid i regnsyklusen, og været følger ikke mønsteret med regn morgen og kveld. Vi bestemte oss for å fly inn til Bali (Denpasar), det er også mulig å fly inn til Jakarta. Om du får ledig tid, kan Bali by på sol og strand mens Jakarta er en storby. Vi hadde 20 dager fra vi forlot Norge til vi var tilbake i Norge igjen. Det forsvinner noen dager i reising i begge ender, så du skal ikke beregne noe særlig mye mindre på en lignende tur. Planen vår var kun å ha 1 guide som tok oss med gjennom jungelen, og til fjellet. Vi skulle ikke ha bærere eller leie noe utstyr. Det skulle gjøres billig, vi skulle være raske, lette og fleksible og derfor ville vi ikke være en del av en hvilken som helst større gruppe. Måten vi gjorde det på Skal du gjøre det på samme måte som oss, må du ha en lokal kjentmann. Han må være god i engelsk, for du skal skrive og prate mye med han. Han må også ha kontaktene som skal til for at offisielle og uoffisielle betalinger og tillatelser blir så billige og bra som mulig. Jeg var i kontakt med ca 15 ”turfiksere", dvs omtrent alle du finner når du Googler CP. Da vi skulle følge vårt, Røverreisers, turkonsept, ble mange fort eliminert. Det finnes sikkert mange dyktige turfiksere, en er Bob Sumoked http://climbcarstenszpyramid.com/. Trass i en kritisk post spredt på noen nettfora, valgte vi han, og han gjorde en god jobb for oss. Han er en tidligere guide, som nå driver eget selskap, og han kjente mange av nøkkelpersonene i Illaga og Pinapa. Avtalen vi gjorde. Vi ble tilslutt 6 personer på turen, jo flere, jo billigere blir det pr person, og tilslutt ble det 4500 USD. Det er ganske billig, men jeg tror også at om du er tidlig ute, og kanskje jobber en del med flere turfiksere, kan du få det noen hundre dollar billigere. Men det er jo en sjanse å ta. Plutselig møter du på en billig superamatør. Avtalen med Bob var at han for den prisen skulle fikse følgende: - Hjelp med å fikse alt av nødvendige ”avtaler” med lokale stammer, gerilja, politi, militære, lokal administrasjon. - Reisetillatelse for Indonesia. - Bob skulle hjelpe oss i alle evt. oppdukkende forhandlinger med lokalbefolkninga. - Flybilletter fra Bali til Nabire. - En Overnatting i Nabire - Fly fra Nabire til Ilaga eller Sugapa. Det flyet var chartret til oss. - Stille med 1 guide. Ingen tipsing til guide. - Ordne med FLEKSIBLE flybilletter tilbake til Bali, slik at vi kunne dra til Bali og nyte livet straks vi var ferdig med fjellet. Inn til fjellet reiste vi via Nabire, ut reiste vi via Timika. - Vi skulle være effektive hele veien. Uten at det var avtalt på forhånd, sørget også Bob for sikkert oppbevaring av bagasjen vår mens vi var på fjellet, samt at vi hadde egne sjåfører hele tiden i Nabire. Budsjett Slik så hovedtrekkene budsjettet ut; Flybilletter Norge – Bali – Norge 8 – 10 000 kr. Betaling til ”turfikser” Bob 4500 USD = 30 000kr Betaling til stammer & gerilja = 3000 kr Så kommer de vanlige mindre utgiftene, eks. hotell på Bali, mat osv. Så må man jo hele veien være forberedt på de uforutsette utgiftene, for vår del ble det betalingen til gerilja og stammene i Pinapa. Betaling 3 måneder før avreise betalte vi første 30 % av summen til Bob. Vi betalte 40 % i underkant av en måned før turen, og fikk da samtidig oversendt tillatelsene pr e-post. Til disse tillatelsene trenger myndighetene en kopi av passet, (sjekk derfor tidlig at du har ett gyldig pass for turen) og passbilde mot RØD bakgrunn. De siste 30 % betalte vi når var tilbake i Illaga etter å ha vært på fjellet. Utstyrsliste Skal du bære alt selv, kan du ikke pakke med deg alt. ”Travel light, freeze at night”. Jo mindre du sliter, jo lettere avklimatiseres du også til høyden. Basert på de erfaringer vi gjorde på fjellet, mener jeg dette er en passende liste. - 1 sett undertøy, bokser, lang longs og underskjorte. Eks Brynje||. - Lette, allround fjellstøvler. Det er ikke behov for støvler, joggesko, klatresko etc. Da du kommer til å bli søkk våt, er det fint om fottøyet ikke blir 1 kilo tyngre. Vi diskuterte en hel del, og ble enige om at fottøy lik forsvarets vanlige marsstøvel er et godt valgt, den er lett selv om den er våt og tørker fort. - Skallbekledning jakke og bukse, bør være vind og vanntett. Har buksa GODE lufte-muligheter er dette den eneste buksa du trenger for turen. - Lett, komprimerbar og varm jakke til kveldstid og toppstøt dag. Noen gikk for en fleecejakke. Jeg gikk for en liten og komprimerbar dunjakke, og det var en vinner hele turen. - Hansker, hvor lett du fryser på fingrene får avgjøre hvor tykke de er. Du skal klatre og rappellere i dem, så de bør være tynne og slitesterke. Fjellet på toppdagen er skarpt. - 1 par ullsokker, som bør holdes tørre til toppdagen - 1 par tynne sokker - Solbriller - Caps/hatt - Lue (og evt buff, skjerf el) - Hodelykt - Sovepose, ett sted mellom minus 5 og pluss 5 er nok bra. Jeg hadde med meg en til pluss 5, frøs aldri, men lå med dunjakken på. Om teltet er lite, dere ligger tett osv, så klarer du deg med en pluss 10 pose. - Liggeunderlag - Telt - Sekk, 80-90 liter er stort nok. - Plastposer eller vanntettbager - Om du ikke har mulighet for det i lommene på jakken, eller å henge en flaske på klatreselen, trenger du en liten sekk for vann (camelback), kamera og sjokkis til toppdagen, evt du kan bruke topplokket på storsekken. - Klatresele - 1 8er, taubrems eller lignende. - 1 ropeman (anbefales), jumar eller tilsvarende. - 2 Slynger - 1 Skrukarabin - 2 Karabiner - Hjelm, og det trenger du, for det er en del løs småstein. - Måltider, frokost, lunch middag/kvelds for 10 dager. - Mat "underveis". Sjokolade, nøtter/rosiner/mandler/tørket frukt, energi barer, osv... - Energidrikk, noen som kan sette litt god smak på myrvann med vannrense tabletter. - Krydder, vitaminer, tranpiller, det kosttilskuddet du ikke klarer deg uten. - Mulitbrenner, du kan IKKE regne med å få kjøpt gass på New Guinea. Vi fyrte med bensin. - Vanntettpakket fyrsaker - Ca 1 liter fuel - Skje - Kokekar - Pisseflakse / evt backup til cammelback. - Plastposer, kan brukes i skoene, fjerner friksjon, kan forbygge gnagsår, holder deg tørr i en time. - Liten kartmappe, det finnes ikke brukbare kart over området, men den holder penger, pass og nødvendige papirer tørre. - Lite kompass - Klokke - Sprit servietter el. Noen for å holde god hånd hygiene - Vannrense tabletter - Ymse fot og fuktighets kremer eller talkum pudder om du har behov for det. - Solkrem, høy faktor og liten tube. - Tannkrem og børste - Dopapir - Myggspray (ikke et must) - Personlige medisiner, eks Malarone. - Nok Rupies og USD. Ting vi hadde i felleskap - Elastisk bandasje (støtte bandasje) - 4x4 kompresser - Plaster - Silketape eller sportstape - Compeed - Liten pinsett - Barberhøvel - Steristrips - Allergimedisin - Smertestillende og febernedsettende, eks Pinex - Kraftig smertestillende, eks Paralgin Forte - Betennelsedempende, Brexidol, Celebra osv. - Mot diare, Loperamid/Imodium - Anitbiotika, for infeksjoner i sår, i lunger, i tannkjøtt, osv. - Fucidin salve/krem - Strips - Elektrikertape - Nål & trå - Snøre - Multitool - GPS - MP3 - Kamera - SPOT - Satellitt telefon - Ekstra batterier til alt. - 30 meter klatretau - Diverse kamkiler, vanlige kiler etc. - Såpe, det finnes flere innsjøer og elver man kan vaske seg i. - Campsko på deling i teltet, du finner sandaler til 10 kroner som veier 25 gram i Nabire. Dette er tilstrekkelig, luksusen kan være å bære en lett sekk. Men dette er også minimum, tror ikke man kan kutte så mye på denne lista. Du blir kanskje fortalt før turen, slik vi ble av våre guider, at joggesko og støvler er tingen. Det er bare tull. Det som ikke er like tull, er poncho eller paraply. Ponchoen kan du også sette tau i hjørnene på å spenne opp, paraplyen er en vinner når det brått begynner å regne, og du jobber med noen som må holdes tørt. Begge delene kan du samle regnvann i. Helse Det var mye regn. Selv om det flere formiddager var sterk sol, var man mye fuktig. Er man våt, vasser i gjørme og myr, kanskje litt kald, og man bruker kroppen mye, i tillegg til at man er i høyden, er det lett å få infeksjoner og bli syk. Enten under eller etter turen var det flere som fikk noe ”rusk” i lungene. I tillegg hadde vi noen tilfeller av vanskelige infeksjoner i små sår. En fikk behandling på Bali, og to av oss etter en stund i Norge. Undertegnede hadde etter turen betahemolytiske streptokokker og gule stafylokokker (MRSA), som er resistente mot vanlig antibiotika i infiserte sår. Hygiene blir ekstra viktig, og bruk alle muligheter til å få tørket klær og kropp. Ved å gå inn til CP slik vi gjorde, får man en god avklimatisering til høyden. Selvsagt kan man allikevel noen av dagene føle seg redusert, men høyden er ikke en stor utfordring. Har ingen vært i høyden før, bør flere lese seg opp på høydemedisin før turen. Det er mulig å dø av HACE eller HAPE, også på ”lave” CP. Som alltid, sjekk hvilke vaksiner og evt. påfyllinger man trenger for turen. Hvilke vaksiner som er anbefalt finner man her: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?MainArea_5661=5631:0:15,2386:1:0:0:::0:0&pid=233&trg=MainArea_5661 Det er anbefalt og spise malaria profylakse (forebyggende). Når det gjelder forsikring dekker de fleste forsikringer en slik tur, men dobbel sjekk også det. En kan også lese på UD sine hjemmesider om reiseråd http://www.landsider.no/traveladvice/. Drikkevann Å finne vann blir ikke noe problem. Har du mulighet til å fylle opp noen liter klarer du deg fint gjennom dagen. På vår Camp 3 som lå på en åsrygg samlet vi regn og myrvann, i BC mente den indonesiske ekspedisjonen at vannet i en av innsjøene var ”bra nok”. Ellers finner man klart rennende vann med noen timers mellomrom hele turen. De fleste av oss brukte vannrensetabletter, i tillegg kokte vi en del vann, spesielt det vi ikke hadde en god magefølelse med, eks i BC. Ingen fikk mageproblemer, heller ikke dem som ikke brukte vannrensetabletter. Men jeg vil anbefale å gjøre noe med vannet før man drikker det, da mange andre har hatt problemer med magen på turen. Været CP er ikke stedet for å oppleve ekstremvær. I starten var det riktignok varmt og fuktig, midt på 30-tallet. Vi hadde frostnetter i Camp 4 (vanlige camp 5) og i BC. På toppen kan det sikkert bli kaldere, men det lå rundt 0 når vi var der. Solen er sterk rett under ekvator, og blir enda sterkere i høyden. Været skiftet mange ganger hver dag. Det var aldri noe vind å snakke om. Tåke/lavt skydekke er vanlig, spesielt i høyden. Det lysner før kl 0600, og ble mørkt rundt kl 1800. Klatringen Klatringen er enkel, og det er mer snakk om klyving enn klatring, på vår norske skala er det vanskeligste gradering 3-, og det er topptau. Et sted på toppryggen skal man over en Tyrollertravers. Det er en fordel om alle kjenner utstyret man skal bruke, og jo mer tid man har hatt med utstyret, jo bedre vil det gå. Vår beste klatrer klatret først, fant ruten og sjekket sikringene. OBS! fjellet spiser tau, og de fleste tauene var nokså slitte når vi var der… Gjør de grep som må til for at du skal være trygg. På turen ned må man på noen partier rappellere, men man kan gjøre det enkelt og bare kroppsrappellere. GPS Posisjoner Vi tok fix flere ganger dagen underveis. Da vi ikke hadde kart, fordi det ikke finnes, var det vår forsikring om at vi skulle finne veien hjem på egenhånd. Garanterer ikke for at posisjonene er nøyaktig der vi lunchet eller campet, men det ligger i området, enten på veien vi gikk inn eller ut av området. Om du kopierer posisjonen inn i Google Map, http://maps.google.no , ser du hvor det er. Når det gjelder høydene, er det slik at det krever bedre GPS-signal for å få helt riktig. Turen dag for dag Vi fløy fra Norge mandag 5. april. Landet på Bali den 6., reiste fra Bali kvelden den 7., reiste via Jakarta og Ambon og landet i Nabire på formiddagen den 8.. Det var en uhensiktmessig og lang flyreise som var bestilt av vår venn Bob. 8. Torsdag. Vi lander i Nabire på formiddagen. Vi flyr til byen Nabire. På flyplassen møter vi de 3 guidene til Bob, henholdsvis Josh, Brian og Hatta. Vi skulle bare ha 1 guide, men det var nå blitt 3. Josh er sjefen, og snakker best engelsk, Brian kan språket til Danifolket. Hatta kan ikke noen av delene, og det viser seg vel senere at han ikke er guide, men sjåfør. Vi kjører til 1 av de 2 hotellene i byen, og møter Bob. Siden vi hadde reist natten gjennom, blir det en rolig dag. Da man hadde folketelling i Nabire var det 2000 som ble talt, resterende boikottet tellingen. Vi tipper det bor ca 10-12 000 i byen. 9. Fredag. Utstyrsdag i Nabire Vi ordner med betaling og prøver klatreutstyret sammen med guidene i noen trær på en strand utenfor Nabire. Minibankene i Nabire fungerer sporadisk, og man bør ikke baserer seg utelukkende på dem. Det er to internettkafeer, men linjene er trege, og vi kom oss ikke på nettbank fra dem. 10. Lørdag. Planlagt avreise til Illaga Vi drar til flyplassen i Nabire i 0730-tida. Flyet som Bob har chartret for oss, flyr først turer som det måtte kansellere tidligere i uken. Vi venter. Så blir været for dårlig til å lande i Illaga, og dagens flyving for vår del kanselleres. Laber stemning, og vi drar tilbake på hotellet. Resten av dagen leier vi Nabires "beste" båt med mannskap og drar til en idyllisk øy som en nederlender har gjort til ferieparadis for dem som kan betale. Da de for tiden driver med oppussing, har vi ettermiddagen på øya omtrent for oss selv. BESØK ANBEFALES. Nabires beste båt får ikke overraskende motorstopp på vei tilbake, men vi blir tilslutt berget av noen fiskere i en motorisert kano. Når vi kommer tilbake til hotellet, får vi høre at flyet vi skal fly med neste dag, ikke kom til Nabire som planlagt i går, avreisen neste morgen blir utsatt noen timer. 11. Søndag. Vi flyr til Illaga! Vi drar igjen til flyplassen, og etter litt er vi på flyet vårt til Illaga. Pilotene er to briter, som kan fortelle at de jobber med to norske piloter her nede. På turen til Illaga er det spesielt klart, og pilotene legger turen over den beryktede Graseberg gruven og langsmed Carstensz Ryggen. Pilotene hadde aldri tidligere flydd slik og fått sett gruven og toppen da det stort sett er tåke og skyer. Gruven er kolossalt svær, men det er jo jungelen også. Bob viser oss fra flyvinduet det han tror er veien inn til fjellet, men det viser seg å være feil vei når vi begynner å gå. Vi lander på flystripa i Illaga. Det er oppstandelse, og vi blir fulgt av sikkert 100 personer den halvtimen det tok å gå ned til selve Illaga og politistasjonen der. Illaga Pos: S3 58.439 E137 38.532 Høyde 2296m. Bob møter noen av sine lokale kontakter, og vi må innom politi, militære og den lokal administrasjonen før vi kan fortsette. Dette går nok ikke like glatt om du ikke har en som kjenner forholdene og som snakker språket. Det tar tre timer før vi kan fortsette. Bagasjen vi ikke skal ha med oss på fjellturen, blir oppbevart på politistasjonen. Vi går opp til Pinapa, det er ikke langt, 1t og 15 min. Pinapa Pos: S3 59.794 E137 36.672 Høyde 2417 I Pinapa blir vi invitert inn på overnatting til landsbyhøvdingen Luter, og vi skjønner at det er et obligatorisk stopp. Er ikke noe å si verken på gjestfriheten eller interessen rundt oss 6 hvite. Det blir landsbymøte på utsiden av huset til Luter, det er mye som må diskuteres, blant annet så liker ikke de lokale at vi nordmennene skal gå uten bærer. ”Bærerlaget" til guidene blir plukket ut, hvor sjefen for laget visstnok har en sentral rolle i geriljaen. Reglene blir gjennomgått. Det skal gås fra klokken 0700 til 1700, og det skal ikke stjeles. Det var annonsert at geriljasjefen selv i løpet av kvelden skulle komme, og vi skulle gjøre de nødvendige betalingene til han. Han dukker ikke opp, og vi overnatter i huset til landsbyhøvdingen. 12. Mandag. Inn i jungelen. På morgenen dukker i stedet det som angivelig skal være 2 representanter fra geriljaen opp. Med mansjeter og bryskt blikk går de gjennom utstyret vårt på jakt etter våpen. Utsendingene hadde fått i ordre å kreve mer enn de 20 000 millioner rupies Bob tidligere hadde antydet, mens vi hadde tenkt å prute prisen ned. Vi har ikke så mye å forhandle med, og dårlig tid, så prisen blir 20 millioner rupies for alle oss 6 (i underkant av 20 000 NOK). Andre ekspedisjoner har måtte betale 20 mill per person. Tross alt ikke så galt da. Med betalingen følger også en garanti på at vi skal kunne ferdes trygt. Under hele seansen med myndigheter, stammer og gerilja i Illaga og Pinapa tror vi Bob gjorde en god jobb for oss. Det virker som han har gode kontakter, samt også en viss respekt blant de "riktige" lokale personene. Etter betalingen forlater vi Pinapa litt over klokken 9 på morgenen, og begynner på den "ekte" gåturen. Det er et ganske stort følge, vi er 6 nordmenn, 3 guider som har 6 bærere, de 6 bærene har et hjelpelag med en mengde unger som flyr foran og bak, noen bærer litt, andre fekter med mansjetter og fyrer bål. Mens vi går oppover i jungelen blir det klart at ”guidene” våre ikke kan veien. Etter noen timer tar vi lunsj i det første åpne området vi kommer til. Lunch1 Pos S4 01.406 E137 34.674 Høyde 3082 Dette er også første mulige campested etter Pinapa. Turen fortsetter oppover, langs med en rygg, men så vil ikke bærerne mer når vi klokken 1500 kommer til et mulig campsted. Vi overtaler dem til å fortsette, men vi går ikke mer enn i 40 minutter før de setter seg igjen, og påstår at det er siste camp sted på mange timer. Vi etablerer camp. Camp 1 Pos: S4 01.942 E137 34.115 Høyde: 3275 Med tanke på at vi nå har passert 3000 høydemeter, var det greit å ikke sove høyere den første natten. Det er minst 13 fra landsbyen som følger oss hit. 13. Tirsdag. Ut av jungelen. Vi hadde avtalt at vi skulle dra klokken 0700, men det tar litt tid før guider og bærere er klare. Turen fortsetter oppover, jungelen blir tynnere og det er flere lysninger. Vi passerer noen greie telt/camp steder i løpet av de første timene, alle ligger litt høyere enn stedet vi sov på. Det er til tider ganske bratt og gjørmete, og det blir enda tyngre pga høyden. Men etter noen timers gange, begynner vi å komme ut av regnskogen. Vi ser over dalen, og til flyplassen i Illaga og konstaterer at vi ikke har gått særlig langt i luftlinje. I det vi går opp og ut av dalen, og ”opp” på fjellet, er det en bekk på venstre siden, her kan det være greit å fylle vann, da det er en stund til neste sted med rennende vann. Fra nå av flater det mer ut, og alle ungene sendes hjemover. Bærerne tar pause hvert kvarter og det blir en lang og god lunsjpause. Lunch2 Pos S4 02.081 E137 31.055OG Høyde 3687. Vi fortsetter en drøy time til vi kommer til området hvor Camp 2 på denne ruten vanligvis er. I stedet for å ta den "vanlige veien" rundt fjellpartiet, knekker vi her opp venstre, og begynner på en snarvei gjennom fjellpartiet. Det er mange ganske bratt bakker, og det går ikke så fort. Bærerne vil på ny ha camp lenge før klokken 17, det blir nye forhandlinger, og vi fortsetter til ca 1600. De leter da opp en hule hvor vi slår leir. Ved å overnatte her taper du ca 100 høydemeter til stien, men du kan ligge tørt. Camp2 (Hule) Pos: S4 02.341 E137 28.496 Høyde 3650. Det er kun plass til 1 telt under berget, og vi sover under åpen himmel sammen med bærene. Sosialt, rundt bålet spanderer vi det vi har med av luksus, tørrfisk, sjokolade og tobakk. Det finnes en vannkilde tett ved hulen. 14. Onsdag. Eventyret om regnskogfolket som ikke tålte regn. Morgenen starter med at bærene er missfornøyde med at de bare får låne klær av ”americanos” (oss) når de fryser på kveldene, de vil EIE, ikke låne, våre 5000-kronersjakker :S. Dårlig stemning og irritasjon i begge leirer. Vi fortsetter turen gjennom fjellene. Det tar en liten time før landskapet flater ut, og litt senere går stien bratt ned i en dal. Her er det en elv som etter kraftig regnvær sikkert kan være utfordrende å krysse. Vi krysser elven minst 5 ganger i løpet av den første timen, slikt tar tid. MEN; det finnes en nokså åpenbar, raskere, alternativ rute over en liten rygg først til venstre nede i dalen, da sparer man også noen krysninger. I dalen er det flere mulige teltplasser, og her ligger også angivelig den vanlige Camp 3. Vi fortsetter opp en ganske bratt bakke, noe ulendt terreng før vi tar lunsj. Lunch3 Pos S4 02.074 E137 26.133 Høyde 3745 Her har vi utsikt over dalen vi nettopp har forsert. Foran oss ligger et myrområde. I slutten av lunsjen begynner det å regne, og bærene setter seg under den blå pressenningen de bærer med seg, og vil ikke gå videre. Kort fortalt går det nå flere timer av dagen til flere runder med forhandlinger og diskusjoner med bærerne. Hver gang det starter å regne, stopper de, fyrer bål og vil etablere camp. Det diskuteres blant oss, mellom de 3 ”guidene” og bærerne. Noe før 1600 stopper de for tredje gang, og situasjonen virker fastlås. Vi er frustrert fordi vi nesten ikke har forflyttet oss siden lunsjen. Stedet de har stoppet på er elendig for oss som bor i telt. Vi får tilslutt bærerne til å fortsette en time til. De sterkeste av dem setter av gårde i bra tempo, ruten går over en tung myr, uten en eneste pause. Klokken går, og kl 1715 er vi oppe på en rygg i enden av myren og har brått nådd det området som vanligvis er Camp4!, vår camp nr 3. Endelig god stemning! Camp 3 Pos: S4 01.431 E137 20.254 Høyde 3809. Resten av feltet med guider og bærere er spredt langt bak. Vi hjelper de første bærerne med å samle ved til bål før det blir mørkt. Endelig campsted er det sjefen for bærerne, Papa, som bestemmer. Han er godt kjent, og finner som regel de beste stedene. Selv om det har regnet mye, er det ikke noe rennende vann nært campen. Det blir mørkt, og er vanskelig å lete. Det blir regnvann og myrvann til kvelds. 15. Torsdag. Vi nærmer oss fjellet. Det tar tid før guidene og bærerne er klare, vi avtaler at vi fortsetter ned fra ryggen og krysser en elv ca 15 min fra campen. Der fyller vi vann mens vi venter på guidene og bærerne deres. Elven er ganske stri, og var den heftigste krysningen vi gjorde på turen. En av guidene klarer å kaste sekken sin i elven, i stedet for over elven, til hans lykke klarer vi akkurat å berge den. Turen fortsetter opp over noen rygger og mindre myrer, før vi kommer til en rygg der vi får utsikt over en innsjø. Her blir vi fortalt at om det blir sagt så mye som ett ord så lenge vi kan se den innsjøen, vil det bryte ut regnvær, innsjøen vil fylles, og elven fra sjøen vil bli UMULIG å krysse. Etter innsjøen er det mange nye rygger. Bærerne løper omtrent opp bakkene, før de stopper og tar lang pause på toppen. Frustrerende og drive med bakkeintervaller på en slik fjelltur. Vi spiser lunsj på toppen av en rygg med god utsikt og sur vind. Lunch 4 Pos S4 01.495 E137 17.810 Høyde 3714 m Kort tid etter lunchen vil bærerne etablere camp, selv om klokken ikke i dag heller er i nærheten av 1700. Diskusjoner og forhandlinger IGJEN. Vi går litt, og så forhandler vi litt. Så låser alt seg, og vi spiller ut siste kort som fungerte dagen før: "Ok, la gå, vi gir oss, vi etablerer camp, men vi går en time først da?" Det fungerer og bærerne er med, og setter igjen av gårde som dagen i forveien i bra driv. De har bestemt seg for å nå det som er Camp 5. Der er vi 1715. Vi går nå samme sti som på Sugapa-ruten, og området er brukt som Camp 5 for begge rutene. Camp 4 Pos: S4 01.817 E137 12.018 Høyde 3671 (dette ligger under en bergheller i ly for regn) Camp 4 Pos: S4 01.687 E137 11.760 Ligger noen hundre meter bortenfor overnevnte og er nok det området som hyppigst blir brukt. Begge stedene er det frustrerende å se hvor mye søppel som flyter. Det har vært en lang dag, noen av oss er slitne, bærer og guider er slitne, og alle får ros for bra innsats. Vi planlegger turen til BC. Vi presenterer vår plan, om at Hatta, den svakeste guiden, blir igjen med bærerne for å passe på utstyret vårt. Men alle guidene skal være med til Base Camp, + 1 av bærerne, selveste han som heter CHUCK NORRIS . Guidene lurer på om vi kan bære dems utstyr også, noe vi av prinsipp sier nei til. 16. Fredag. BC (Base Camp) Siden siste del av torsdagen ble lengre en ventet, utsettes starten til 0730. Guidene er ikke i nærheten av å bli klar til tidspunktet, og det er strålende sol, og en kjærkommen mulighet til å få tørket klær og utstyr, så vi drøyer enda en halv time. Vi lar alt overflødig utstyr ligge igjen i Camp 4 og setter kursen mot BC. Chuck Norris og Josh setter avgårde i ett kjent hodeløst tempo i starten. Fra innsjøen og opp bakken (se bilde) er det greit driv, vi styrer nå pauser og går i vårt eget tempo. Etter "motbakken" og over flatene, begynner det å bli langt bak til guidene Hatta og Brian. Vi irriterer oss over å måtte vente på dem i dag igjen. Før New Zealand-passet, blir vi enige med Josh (og Chuck) om at vi på egenhånd kan gå i for veien til BC, mens guidene og Chuck kommer etter. Vi bestemmer oss for ikke ta lunsj før vi er i BC. Veien mellom camp 4 og BC er overraskende krevende, det går opp og ned, og over flere pass. Vi vandrer rundt i tåkeheimen i fjellet, en noe upresis veiangivelse fra Josh gjorde det slik at vi var litt forsiktige slik at vi ikke havnet inn på gruveområdet. Men så letter tåken noen sekunder, og vi ser ned på BC med 10-12 telt. To punkter på veien til BC. Punkt1 Pos: S4 02.439 E137 11.511 Høyde 4004 Punkt2 Pos: S4 03.556 E137 09.939 Høyde 4476 Ikke ta noen av stiene som knekker av til høyre, de går til gruven. Hold venstre, BC ligger ved den øverste av to innsjøer. I BC møter vi en indonesisk 7summits-ekspedisjon. De er 6 klatrere som skal på alle toppene, og har med seg et stort team med blant annet kamerafolk og kokker. Siden de er indonesiske, blir støttet av regjeringen, og har fått brukt veien via gruven. Mange av dem skal på toppen av CP. I alt har de med seg 1,5 tonn med utstyr, i skarp kontrast til oss. De er hyggelige, og byr oss på te. Vi bytter mat med dem, og de tilbereder et kjærkomment måltid med ny smak til oss. Etter en time eller to kommer guidene og Chuck Norris til BC. Vi prøver igjen å overtale Hatta, og kanskje også Brian til å vente i BC mens vi gjør toppstøtet, men Hatta SKAL på toppen, og vi blir enige om at de skal starte med en times forsprang. Jeg tror Hatta og Brian er lett høydesyke. Alt vel med oss, og vi legger oss tidlig på kvelden. 17. Fredag. Toppdagen Vi står opp 0200, gjør oss klare, og oppdager at Hatta og Brian ikke er kommet seg avgårde enda. Guidene tipper stormkjøkkenet i forteltet, og teltet deres er nær ved å ta fyr. Vi hiver oss på, og får slokket flammene. Klokken 0300 går vi alle 9 fra BC, og over en rygg og ned i Yellow valley, etter en liten time er vi ved innsteget til fjellet, og Hatta og Brian kjører sitt eget løp og ligger alt et stykke bak. Vi starter klatringen, og det går greit oppover. Josh, den siste guiden, skulle klatre som sistemann sammen med oss, han blir også hengende bak og snur etter hvert ned. Vi bestemmer oss for å klatre til toppen alene. Klatringen er rimelig enkel og vi både hører støy og ser lys fra gruven. Det ligger litt snø de siste hundre meterne før toppen. Toppen bestiges rundt klokken 0700. Toppen Pos S4 04.736 E137 09.563 Høyde 4861 (Toppen er 4884 moh). Vi snur ned, og møter ved Tyrollertraversen av alle Hatta, alene, og fast bestemt på å nå toppen, Han er ikke ordentlig utstyrt, vi bruker lang tid på å prøve å få han med oss ned, men han er nekter å snu. Fra toppen og ned til innsteget bruker vi rundt en time. Klokken 0915 går vi 6 samlet inn i BC og får en varm mottakelse av de Indonesiske klatrerne og de to andre guidene. Vi spiser lunsj, river leir og setter i retning av vår Camp 4 med Brian. Josh og Chuck skal være igjen å vente på Hatta. Det går igjen sent med Brian, og vi prøver å motiverer han hele veien til campen. Når vi ankommer camp 4 ca 1600 har de resterende bærerne flyttet litt på campen. Resten av kvelden sitter vi rundt bålet til bærerne og planlegger returen til Illaga. Vi har enda ikke klart å komme i kontakt med Bob på satellittelefon for få gitt beskjed om at vi er nede, slik at han skal kunne ordne med flybilletter. Etter at vi hadde lagt oss, klokken 2300, kommer de to siste guidene til Campen. 18. Lørdag. Vi begynner å gå som egen gruppe Det er Brians bursdag, og vi vekker han (tidlig ) med bursdagssang og varm frokost. Det blir mer planlegging med guidene og bærerne under frokosten, og vi blir tilslutt enige om at vi skal få en av de sterkeste bærerne som vår egen guide på returen, og at vi med han, kan fortsette i vårt eget tempo på veien hjem. Vi skal holde han med mat, nødvendig utstyr, og telt. Men vi må først i fellesskap komme oss trygt over en kryssende sti til en rivaliserende stamme til bærerne Vi begynner å gå rundt klokken 9, og en drøy time etter, mye tidligere enn hva sagt under frokosten, slipper sjefen for bærerne oss 6 nordmennene samt Iriam (bærer). Fra nå av gjør vi turen som en egen gruppe, mens guidene og de resterende bærerne deres går i sitt eget tempo. Stemningen er god og tempoet er bra. For første gang møter vi andre på stien, det er to lokale fyrer som er kjenninger av Iriam. Det er mindre vann i elven ved vår camp 3 (se torsdag) og vi går over camp 3 ryggen ca 1530. Det regner og myrene er fulle av vann, og tunge å gå på. Når det blir mørkt er vi på en av de store referanseløse myrområdene, der stien er vanskelig å følge. Vi går en liten time i mørket, før vi finner en plass som er tørr nok til å slå opp camp, 2 km før stedet vi spiste lunch på onsdag den 14. Iriam sover med oss i ett tomannstelt, trangt, men god stemning når MP3 spilleren og Trygve Hoff kommer på. 19. Søndag. Tilbake i Pinapa Vi står opp klokken 0500, river camp i lysningen, og er i gang med å gå 0540. Vi går etter noen km ned i dalen der vi må krysse elven flere ganger, men Iriam viser oss en lettere vei (se onsdag 14.) Etter at vi har krysset elven for siste gang, tar vi frokost. Iriam prøver å fyre bål. Etter frokost går vi opp bakken ut av dalen, og prøver som avtalt klokken 0900 igjen å ringe ut med satellittelefon uten å nå gjennom til verken Josh eller Bob. Vi fortsetter gjennom det kuperte landskapet der vi overnattet i hulen (vår Camp nr 2) og ut på det mer duvende "savanne"-landskapet. Tempoet er bra, men det begynner å røyne på og vi tar pause i 12tida samme sted som vi spiste lunsj tirsdag den 13. Vi fortsetter gjennom det lett kuperte landskapet. Etter hvert begynner det å regne. Iriam gjennomfører et rituale for å få været til å bli bedre, dansing og bønnesang og været blir bedre for en kort periode Da vi begynner å gå ned mot regnskogen begynner det å regne mer og mer, når vi passerer stedet som var vår første overnatting i telt, bestemmer vi oss for å knuse på til Pinapa og kanskje Illaga uten å ta lunsjpause. Turen gjennom jungelen går i bra tempo, men det er langt, gjørmete, glatt og veldig vått. Når vi nærmer oss Pinapa tar Iriam hyppige pauser, der han skifter klær, endrer på oppakkningen sin flere ganger, og kaster søppelet han har båret på de siste dagene i elva! Vi er framme i Pinapa 1700. Siden vi ikke har med oss noen som kan fungere som tolk, blir kommunikasjonen på tegnspråk. Bob får vi ikke tak i, og vi blir invitert, som sist, til å bo hjemme til landsbyhøvdingen Luter. Stemningen og kontakten vi får utover kvelden er topp. Vi får servert middag, og det blir både kort triks og ”vri åtter” før vi legger oss. 20. Mandag, og vi flyr ut Vi står opp klokken 0500 for å rekke så tidlig som mulig ned til Illaga, og kanskje ha sjansen på å rekke et tilfeldig fly derfra på morgenen. Landsbyhøvdingen er ikke hjemme, men kona hans følger oss ned til Illaga. Det viser seg nå at høvdingen selv sto opp 0300 for å dra til stedet Bob er, og få han til å møte oss i Illaga. Etter litt leting møter vi Bob ved politistasjonen. Fra nå av går ting veldig fort, vi kommer oss til flyplassen med all bagasjen, og får fly derfra ca 0900 til Timika. Vi må betale litt ekstra for det, men god stemning å komme seg til Bali. På flyplassen i Timika står to sjåfører som Bob har skaffet og venter på oss. Da vi ikke ser ut etter mange dager i jungelen, tar vi ett rom på et hotell for å dusje og skifte klær. Etter litt sightseeing i Timika tar vi fly til Bali utpå dagen. De resterende dagene. Da vi hadde gjort returen en del raskere enn hva man kan forvente, + at alt klaffet usedvanlig bra med flyet fra Illaga til Bali, så fikk vi nå noen dager i solen på Bali. Noen av oss dro også en tur til Jakarta, og hadde en overnatting der. Flybilletten får du tur-retur for rundt tusenlappen. Jakarta har kanskje ikke så ekstremt mye å by på, men det er sørøst Asias største by, er kjent for trafikk kork, en moské, en katedral og en svær fornøyelsespark. Golden Crown er etter norsk målestokk, er stort diskotek, der det spilles syretrance og happy hardcore til morgenen. På storskjerm viste de tysk bundesliga når vi var der, og i sterk kontrast til Bali, kan du være eneste vestlige på utestedet. Sykt og bør oppleves. Generelt om turen Vi var hele veien redd for at det skulle ta mange dager i Illaga før flyet kunne dra og at vi som en følge av det skulle komme til å miste flyet fra Bali til Norge. I vår plan da vi reiste fra Norge så skulle vi bare ha 1 overnatting i Nabire før vi fløy til Illaga, det ble 3, og disse dagene ville vi ta igjen i løpet av turen. I tillegg så mente guidene våre at ruten fra Illaga er lengre en fra Sugapa. Derfor pushet vil hele tiden på for å nå lengre hver dag. Det skal noen til for å gjøre returen raskere enn det vi gjorde, beregn for sikkerhetsskyld mer enn to dager på den. Guidene Guidene fungerte ikke som guider, men som tolker. Josh ledet mange timer med forhandlinger mellom oss og bærerne og var en tålmodig sjel. Vi møtte ellers bare en person i Illaga og Pinapa som kunne engelsk, det var nestsjefen på politistasjonen i Illaga, så der hadde guidene en nøkkelrolle. Ellers hadde de aldri gått Illaga-ruten før, de viste ikke veien, men uttalte seg villig vekk (helt feil) om avstander og tid, spesielt Brian. Og egentlig var jo det meste av det de sa helt fullstendig på viddene. Men de var hyggelige folk, og i ettertid så kan man jo le av alt. Lokal kultur og bærerne Det er jo mye artigere å reise på tur når man lever tett sammen med lokalbefolkningen. Å dele tørrfisk dratt på Trænabanken med en landsbyhøvding i New Guinea kun i ført penisfuteral, skjer ikke hver dag. Med norske øyne tar de ganske lett på avtaler, eks om hvor lenge man skal gå hver dag. Nå kan nok noen sitasjoner tilskrives misforståelser som oppsto pga at det i gruppen vår ble snakket 4 forskjellige språk. Nå er det også slik at de fleste som går på Carstensz bruker Sugapa-ruten, og derfor finnes det der bærere som har en viss erfaring. Det kan tenkes at bærerne på Illaga-ruten etter hvert også blir mer ”proffe”. I Pinapa opplevde vi en kjempe gjestfrihet til landsbyhøvdingen Luter og den mye yngre, smartere og vakrere kona hans. Det er nok vanlig at fremmede blir Luters gjester og at betaling til stammene og geriljaen skjer her. Vi betalte litt for oppholdet morgenen etter. Lokale myndigheter For vår del gikk det som smurt i Illaga, men jeg er ikke i tvil om at det kan by på store problemer om ikke ting skjer slik de ønsker. Noe er nok skuespill og noe demonstrasjon av makt. Når det gjelder gruveselskapet er de heller ikke til å kimse med, vaktene er bevæpnet for å kunne skyte terrorister og andre ”inntrengere”. De kjører en tøff linje ovenfor slitne bortkommende turgåere som prøver seg på en snarvei til sivilisasjonen. Ikke prøv på noen superlure løsninger. Vind, vær og fly. En dag forsinkelse er ikke noe å snakke om. Vi fikk inntrykk av at det var litt "hips som happ" når det gikk fly, men det var vanligvis flere ganger i uken fly til Illaga fra både Nabire og Timika. Derfor er det greit å være forberedt på at det kan bli venting. Jeg tror vi hadde griseflaks når vi på returen kom på flystripa i Illaga morgenen den 20 og at det gikk fly med en gang, som vi fikk plass på! Jeg ser ikke bort fra at Bob ordnet det slik at vi fikk plassen til noen av lokalbefolkningen. Alternativet er jo at vi fikk de seks siste plassene av de fjorten på flyet, noe som virker rart. Viktigs av alt De lokale er naturfolk, men det betyr ikke at de nødvendigvis skjøter alt i naturen på en bra måte, SPESIELT når det gjelder FORSØPLING. De er nok vant med at ting råtner og blir til jord om litt, men det gjelder jo ikke plast, brusbokser, paraplyer, sko osv. I Camp 5 (vår camp 4) som er felles for både Sugapa og Illaga ruten ser det alt nå ikke ut. DERFOR HAR ALLE SOM FERDES TIL CARSTENSZ ET ANSVAR FOR Å SNU DENNE TRENDEN. I tillegg skjønner flere at det er mulig å tigge penger fra oss ”turister”. Dersom CP etter hvert blir ett fjell mange drar til, kan det bli en lang søppelsti inn til fjellet, og langs den følger det tiggere. Ikke gi penger til folk som ikke fortjener det! Så skulle det jo handle som kannibaler. Ryktene om at det er utbredt kannibalisme blant de lokale er noe overdrevet. Det ble bare sporadisk under turen grillet snadderkjøtt… VI HADDE EN KJEMPE TUR! Alle de problemene vi støtte på var vi forberedt på å møte! Turen var en suksess, unike opplevelser, alle på toppen, alle vell hjem til riktig tid reis i vei, god stemning . Nyttige linker: http://www.latitude.no/Dagbok/dagbok-carstensz-pyramid-jan-2010 PS Helt håpløst at man ikke kan sette opp bildene i den rekkefølgen man selv vil

Anderstinden er den vanskligste av de høyeste toppene i fylket, med et virvar av rennesysytemer i 800 høydemeter før det er klatring på slutten. Vi kom oss opp på 1500 moh og hadde bare selve toppen igjen. Etter å ha brukt 9 timer opp til 1500 moh måtte vi returnere etter at første forsøk på å nå toppen mislyktes for å ha litt lys på nedturen. En stund vurderte vi å grave oss ned å vente på dagslys igjen for å komme oss ned... Vi startet fra samme sted som ved et besøk til Store Lakselvtinden/Tomasrenna. Vi parkerte rett nedenfor gammen i Lakselvbukt. Kjøreturen til startstedet tar ca 1 time fra Tromsø. På grunn av mange renner, høye pinakler, stup/vegger i rennene og det bratte terrenget var det vanskelig å treffe rennene som vi hadde tegnet inn på forhånd. Etter 9 timer på tur, 7 av de i det bratte rennesystemet med mange møter med renner som stoppet i vegger og stup, med påfølgende traversering eller en bit ned for å bytte til en annen renne var vi oppe på 1500 moh og “bare” hadde de siste 25 høydemeterne igjen. Du kan følge hovedrenna i ca 300 høydemeter mot toppen så du kommer i skaret mellom fortoppen til Venstre og hovedtoppen som ligger mellom to ca 15 meter lavere topper. Renna var ca 50 grader de siste 300 høydemeterne, med enkelte brattere partier. I snitt er nok rennesystemet over 45 grader fra 800 moh og opp. Vi prøvde å klatre opp i skaret mellom. Fortoppen til Venstre og hovedtoppen, det var vanskelig med tidshorisonten vi hadde da klokka var bortimot 19 før vi startet på de siste meterne. På bilder fra tidligere ekspedisjoner til Anderstinden ser det ut som de siste meterne er klatret litt lengre til høyre på toppeggen. Det skal i følge folk som har vært der ikke være vanskelig klatring, men med lang ruter, vanskeligheter med å sette sikringer(må grave seg ned gjennom snøen og sette bolter i berg) og mangel på dagslys gjør toppen til fylkets K2. Har hørt om en del folk som har brukt mange forsøk på å nå toppen, selv Ben Johnsen som skrev boken "Lyngsalpene" brukte 2 forsøk. Og folk som ikke har kommet seg opp selvom de har brukt mange forsøk...Toppen ble førstegangsbesteget i 1948 av noen svensker. På nedturen måtte vi ta noen rapeller for å slippe å skifte så mange renner. Vi skiftet vel bare renne en gang på nedturen som vi brukte nesten 5 timer på ned til vi var ferdig med det bratte partiet på ca 700 moh. Etter 16 timer på tur var vi nede med bilen igjen klokka 01.15 i mørket… Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/anderstindennordre-lakselvtind-1525-moh/

Takker for alle gode svar og tips! Henrik

Pentax K20D!