Vinnerliste

Etter påske forsvant liggeunderlaget mitt fra utstyrsboden. Et ganske nytt 450 grams Thermarest Neo Air Xtreme til den nette summen av 2500 nok. Søkte grundig gjennom hele huset flere ganger, endevente alle skap, drev detektiv virksomhet blandt guttene for å finne synderen men kom ingen veg. Brummet og gikk rundt og var forbannet. Anså den til slutt som tapt og pengene ut av vinduet. Så i dag kom svigerdatteren til kona og sa følgende: Jeg lånte denne plastikkremsa sist gang jeg var her og la den under lakenet til lillegutt dersom det skulle komme noen dråper, men tror ikke han trenger den mer.........

Håpe alle som leser dette tar seg en tur innom bloggen vår. Her kan dere lese om alle våre turer. https://turhistorie.blogspot.com/ Sommeren 2011 var vi på en "padle ekspedisjon" i Rogen naturreservat og Femundsmarka. Bildene fra turen er ganske dårlig grunnet feil innstilling på det ene av kameraene. Håper likevel at noen får glede av å lese denne turrapporten. Vi hadde nylig gått til innkjøp av en Allykano. Den hadde hittil bare blitt brukt på en kort tur i Osvassdraget utenfor Bergen, og vi hadde nå bestemt oss for at vi ønsket å dra på en lengre padletur i litt villere omgivelser. Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for Rogen naturreservat og Femundsmarka. Vi bestemte oss for følgende rute: Kjäringsjön - Rogen - Bredasjön - Store Våndsjön - Vonsjøen og samme veg tilbake. Vis Rogen naturreservat og Femundsmarka i et større kart Da vi ankom Kjäringsjövollan strålte solen, men vi så skumle skyer sigende mot oss på himmelen og inn i mellom tordnet det. Her gjelder det å komme i gangs raskt for å finne en leirplass. Vi fikk ordnet med fiskekort, betalt for parkering de neste to ukene, montert kanoen og padlet i veg. Kjäringsjövollan. Mye utstyr. Vi gleder oss. Kano pakket og alt er klart for utforske denne "villmarken" Fra Kjärringsjön ble det litt bæring og slit før vi kunne slå opp leir ved bredden til Rogen, her var det fint. Det hadde begynt å mørkne og det var stille på vannet. Det var to fornøyde padlere som sovnet ut på natten og gledet seg til turen videre. Fornøyd med å være fremme ved Rogen. Kathrine lager den daglige havregrøten, nam nam. Vi padlet langs Rogen et godt stykke før vi fant en øy gruppe som så fin ut og padle etter så å vi fikk krysset. Vi hadde blitt advart om at Rogen kunne være skummel og vi måtte være forsiktig når vi skylle krysse denne innsjøen. Vi måtte vente ei natt før vinden roet seg nok til at vi så på det som forsvarlig å krysse til andre siden. En av mange fine strender man kan ta seg en pause på. Det ble ei natt her ved Rogen for å vente på at vinden skulle roe seg. Sommerens eneste bad. Kvelds idyll. Neste etappe ble å bære kanoen og padle over noen små vann før vi kom til Bredasjön. På kartet så dette ut som en smal sak, men det viste seg å bli tyngre enn planlagt. Når vi endelig var fremme padlet vi ikke langt før vi fant en perfekt leirplass. Det tok ikke lang tid før teltet var slått opp og middagen var spist. Når mørket senket seg vart det fisking som resulterte i en ørret på ca 6 hekto og ei gjedde på ca 1,5 kg, det vart et solid kveldsmåltid. Vi trivdes så godt på denne øya "vår" at vi ble her ei natt til. Vi traff på to andre padlere som kunne fortelle om dårlig fiske de siste dagene, forøvrig de eneste menneskene vi traff etter vi forlot Rogen. Klar til å krysse. Ikke noe problem å krysse når været ble så bra. En gapahuk på andre siden av Rogen, her begynte en tung bære etappe. Endelig fremme ved Bredasjön, det ble litt av et slit opp hit. Første og eneste ørreten på denne turen. Kathrine er storfornøyd med gjedda si. Grei kvalitet på ørreten her. Så kom det en liten byge, den forsvant heldigvis fort. Når det først regnet, så regnet det en del. To andre padlere på tur, de kunne rapportere om dårlig fiske de siste dagene. En liten dorgerunde som ikke ga resultat. Blikkstille på vannet. En grei utsikt å nyte kaffen til. Bredasjön viser seg fra sin beste side. Turen videre gikk videre til Store Våndsjön. Været var bra, men noe ustabilt. Midt på dag sitter vi på en liten øy og spiser pannekaker til lunsj, men plutselig begynner det å blåse kraftig, den stille sjøen blir plutselig hvit av skum og bølger som slår opp etter land. Vi bestemte oss derfor for å slå opp leir her og heller padle videre neste dag. Da vi våknet var vinden såpass rolig at vi kunne fortsette. En av de mindre tjørnene mellom Bredasjön og Store Våndsjön. Alltid like herlig å være ferdig med bæringen og padle utpå et nytt vann. Her skulle vi stoppe for lunch, men ble hele natten siden det etterhvert blåste opp. Ikke ideelle padleforhold. Neste leir ble på norsk side, Vonsjøen, ikke så langt unna Larsholm. Det hadde begynt å blåse relativt kraftig igjen og dette skulle vise seg å vare ei stund. Vi hadde leir her en del dager, vi fiske, gikk dagstur langs Vonsjøen,og til tjørnene idet som kalles "Krattland" . Fisket var ikke noe særlig, vi fikk ei gjedde på ca tre kg og en abbor på ca hallkiloen. Men vi storkoste oss, en veldig vakker og uvant natur for oss som har for det meste trasket på høyfjellet på Sunnmøre. En av nettene våknet Anders av noen rare lyder, han åpnet øyene og så en liten skygge i forteltet. Det viste seg å være en røyskatt som hadde gått løs på matlageret vårt, vi fikk skremt den vekk og konstatert at den hadde gnagd gjennom matposen og forsynt seg med sjokolade og pannekakerøre. Egentlig en morsom opplevelse og vi ble ikke særlig sinte, sjokolade hadde vi nok av. Men det skal sies at Anders ikke var særlig høg i hatten når han våknet av disse lydene, bra at Kathrine var der og passet på. 3 kg. Gjedde smaker bra det, hvert fall med mye saus. Vonsjøen, Krattvola til venstre. Klar for en dagstur i Krattland. Her var det tungt terreng å bevege seg i. Steinur etter steinur. Vonsjøen i det fjerne. For en frekkas! Sjokoladetyven. Da vi var klare for turen tilbake blåste de en del på Vonsjøen. Vi holdt oss nært land og var svært forsiktig. Men tross mye vind var det sol og egentlig en veldig fin dag og vi tok oss god tid for å nyte naturen. Da vi kom til bredden av Bredåsjön blåste det så mye at vi bestemte oss for å ligge her ei natt før vi skulle padle videre.Vi slo opp tarpen inne i skogen og brukte resten av kvelden på Toro gryte og høytlesing fra ei Jo Nesbø bok. Neste dag stod vi opp ganske tidlig med et håp om at det skulle være roligere vind, og det var det. Men da vi kom ut på Bredåsjön blåste det opp igjen og vi måte bare komme oss inn på land så fort som mulig. Her fant vi en veldig fin leirplass, med ly for vinden og det endte opp med at vi ble her et par dager. Her var det noen småvann som så spennende ut, da vi startet å fiske tok det ikke lang tid før vi hadde landet både en del små harr og en abbor på 800 gram. Anders toppet dagen med ei gjedde på 4,5 kg! En kamp som varte flere minutter med heftig utras på snella og kraftig hjertebank hos fiskeren. Men selv med ei 0,20 sen vart gjedda landet og jubelbrølet runget ut i skogen. Grensa mellom Norge og Sverige. Tok bildet på veg tilbake. Lunchpause før vi forflyttet oss mot Bredåsjön. Grunnet mye vind på Bredåsjön ble det ei natt her. Bunnmeite. 800 gram. Kampen er i gang. 4,5 kg. Vinden ville ikke gi seg og vi bestemte derfor for å padle siste del av Bredåsjön på natten. Denne natten glemmer vi aldri da vi padlet i bekmørket, månen lyste opp og speilet seg i det blikkstille vannet. Fisken vaket rundt kanoen og vi så noe som svømte forbi oss som vi aldri har blitt enig om hva var. Anders mente det var et lemmen, mens Kathrine mente det var en slange. Det er fortsatt et mysterium. Klar for nattpadling. Neste dag var vinden borte og solen skinte. Vi bar kano og sekk til Rogen og krysset uten problemer. Rogen viste seg fra sin beste side med speilblankt vann og ikke så mye som et lite vindpust som brøt vannflaten. Vi hadde tenkt til å ha ei siste leir natt her, men bestemte oss for å fortsette til Kjärringsjövollan, fristelsen for et solid matauk i Røros ble for stor. Pakket og klar for siste etappe. ' Etappen fra bredsjøen til Rogen gikk en del lettere på tilbaketuren. Å krysse Rogen under slike forhold var en verdig avslutting på denne turen. Da var vi over, og er klar for siste etappe mot Käringsjön Da vi satt i bilen og kjørte mot Rørøs var begge enige om at dette hadde vert en herlig tur, og at en eller annen gang skulle vi tilbake hit. På forhånd var vi litt "bekymret" for at det skulle være mye folk i disse områdene, men etter vi forlot Rogen møtte vi to personer på Bredsjøen og ellers hadde vi alt for oss selv i de ca to ukene vi fartet i disse svensk norske skogene. Så vi anbefaler absolutt folk å ta seg en tur hit, og spesielt med kano. God tur! Håper du tar en tur innom bloggen vår. her kan du lese om flere turer og vårt nye prosjekt 2014. Bruk linken under. Vis artikkelen på bloggen

Nyttig og interessant tråd! Eg reiser på min første overnattingstur i marka åleine i morgon, gler meg til det. Som ein del andre her er eg glad i å vere for meg sjøl, men kanskje vert det litt leitt å ikkje ha nokon å skravle med over raudvinsglaset (eller, som er tilfellet denne gong: kakaokoppen). Vanlegvis på tur er eg glad i å lese, skrive og teikne. Eg er ikkje noko flink til å teikne, men øver på tur. Gråblyant og ei lita notisblokk har eg med meg uansett. Eg skriv mykje frå turane, og får sjeldan så god lesero som i naturen. Bøker du kanskje aldri hadde gidda å lese til vanleg, vert kjempekjekke på tur, fordi roen er ein heilt annan. Eg tek gjerne med meg klassikarar frå litteraturhistorien som eg gjerne "skulle ha lest", men aldri har teke meg tid til. PS: Eg er heilt fersk her, og meldte meg inn for fem minutt sidan. Det verkar som eit kjekt forum, med mange veldig fjellvante folk og ganske annleis enn det der felles-aktivitet-action-hysteriet til Turistforeningen. Håper du får ein god tur, Kikut!

Bra og relevant tema Kikut! Det er spesielt de lange turene jeg har problemer med «å rekruttere» turledsagere. Det er jo en viss logikk i dette, alt fra andres familiesituasjon, ferie til rådighet, prioritering osv. Mens på korte turer, for eksempel kveldsturer, dagsturer eller helgeturer er det som regel alltid en eller annen som kan være med. Til tider prioriterer jeg turer så hardt at jeg ofte må dra alene. Så det er både turprofilen og turfrekvensen som nærmest presser fram aleneturer. Færre turer er uaktuelt, så slik sett tror jeg at jeg over tid har bygd meg opp mentalt på å være alene. Derfor mener jeg dette også er en rutine som har blitt modnet over mange år. I mine yngre dager betydde det mye å få bekreftelse på storfangsten, i det hele tatt var det litt mer konkurranse på fleste områder underveis. Dette er det helt slutt på. Nå er det kun de sosiale aspektene som er sentrale, for eksempel gode samtaler, tilberede og dele et godt måltid, eller småpraten om alt mellom himmel og jord mens man går. Så er det som «Puuse» nevner personlighetsaspekter som spiller inn: >Ekstrovert: Utadvendt, tilføres energi ved å være sosial over tid. >Introvert: Tappes av energi ved å være sosial over tid. Ekstrovert og introvert er dermed sagt ikke stabile vektorer. Men dette er litt vel mye å fordype seg i her. Larsdx nevner bål, og der stemmer jeg i. For meg er hele prosessen rundt sanking av og klargjøring av brensel/ved viktig. Da går det fort to tre timer. Generelt er lediggang på tur roten til at hvert fall jeg opplever tendenser til lengsel og ensomhet. Derfor, Jo lengre turer, jo mer planlegger jeg sysler underveis. Jeg leser. Over tregrensa har jeg ofte med stearinlys som erstatning for bålet, for selv i et lite kubbelys er det mye kos. Jeg har musikk på mp3-spiller, der forskjellige mapper har musikk til avslapping, vandring osv. Men jeg etterstreber ikke å bruke mp3-spilleren for mye. Jeg legger ofte camp til plasser med mulighet for å vandre til andre vann, eventuelt besøke topper/nuter. Fotografering og filming er også fine avbrekk i monotonien som kan oppstå, hvert fall på lengre turer. Har også med en liten kortstokk, og det blir noen runder kabal i dårlig vær. Et quizhefte er også bra tidsfordriv. Ellers så fisker jeg mye. Spesielt i dårlig vær legger jeg ut bunnmark på flere plasser slik at jeg blir tvunget til å gå hyppige rundturer, alternativet er å ligge i teltet, da kommer også tendensene til lengsel og ensomhet. Jeg flytter camp ofte på langtur, sjeldent ligger jeg mer en tre dager på samme plass. Det skaper brudd, og gir hvert fall meg ny glød med tanke på nye vann og nytt område. Dette kan man også gjøre på helgetur. På neste tur vurderer jeg å ha med en trekloss i passe størrelse, litt sandpapir og en god kniv slik at jeg kan spikke et eller annet. Jeg har hørt at noen tar med seg en pad og ser film, men helt der er ikke jeg enda, da skal det bli ganske så kritisk. Helt konkret, hva med å lage en film? Da blir du på en måte litt tvunget til å planlegge og ta dette med deg inn i det meste du skal foreta deg. Dobbel bonus, du holder deg i aktivitet, og vi her på FF får se resultatet! Nikke.

Håper alle som leser dette tar seg en tur innom bloggen vår. Her kan du lese om flere turer og vårt nye prosjekt i 2014. https://turhistorie.blogspot.com/2012/08/enare-munkelva.html Vi hadde noen rolige dager på campingen i Karasjok her drakk vi iskaldt øl og spiste indrefilet av reinsdyr. Fine dager. Vi fikk hentet kanoen på posten og handlet inn mat. Siden forflyttingen på neste tur stort sett skulle foregå i en kano unnet vi oss en del luksus på matfronten. Vi fikk sendt opp en 80 l dufflebag som ble fylt opp med mat.   Vi hadde planlagt å ta den klassiske "Monsen ruta" på denne turen, men planene ble endret rett før start etter gode råd fra en trivelig kar fra Sunnmøre. Vi skulle dermed padle følgende rute Ivalo - øst siden av Enare - Kyneljavri - Suolisjavri - Munkelva. Dette var kanskje den turen vi hadde gledet oss mest til på forhånd, forventnigene var skyhøye og motivasjonen på topp. Vi tok så buss fra Rica hotell Karsjok til Ivalo. Vi hadde så mye utstyr at vi tok en taxi fra campingplassen til hotellet, han måtte kjøre to ganger frem og tilbake for å få med alt. Vi tok bussen til rutebilstasjonen i Ivalo og herfra var det kun 50 meter til Ivalojohki som skulle føre oss til Enare.  Første dagen padlet vi ned til munningen til Enaresjøen, her slo vi opp den første leiren på denne turen. Når vi padlet dette stykket ga det ikke den største villmarks følelsen siden vi padlet forbi hytter, hus og båter. Etter en del nedbør de første dagene snudde været og vi hadde strålende sol. Dette været varte stort sett hele tiden mens vi padlet Enare, men vi fikk noen dager med sterk vind der vi valgte å være på land. La det være sagt med en gang, Enaresjøen kan være skummel, plutselig kan det komme kraftig vind og den ellers så rolige vannflaten blir om til et inferno av høye bølger og hvitt skum. Dette opplevde vi selv, heldigvis kom vi oss på land rett før de verste bølgene kom. På grunn av dette holdt vi oss nært land når vi padlet resten av turen. Klar for start ved Ivalojohki Spesielle båter de hadde i Finland Enaresjøen i det fjerne. Vi fikk ikke mye fisk i Enare, men noe fangst ble det. Solnedgangene var magisk Varmt i luften, kaldt i vannet Nattpadling Harr på 1,1 kg Når det først blåste opp var det greit å holde seg på land Enaresjøen er enorm, her ser vi ikke land på andre siden Ellers var Enare et eventyr fra dag en, rolig padling i strålende sol, bading, bålfyring og en utrolig vakker solnedgang nesten hver eneste kveld. Vi brukte ca to uker før vi forlot Enaresjøen og padlet inn i Kyneljavri. Med andre ord, vi tok det som vanlig rolig. Alle som har planer om å padle her bør ta seg god tid i de nordøstre delene av sjøen, dette er virkelig ei perle. De nordøstre delene av Enare er virkelig ei perle Speider ut i det store intet. Grei utsikt å våkne til Vi hadde mye sol på denne turen, noe som ikke vises på kroppsfargen Blåbær og multer spiste vi nesten hver dag Etter å ha padlet over Kyneljavri, Suolisjavri og Tuulisjavri vart det en del bæring og lining før vi kom til Utuanjoki vassdraget. Dette ble slitsomme dager, men det gikk fremover og så lenge vi ikke begynte å stresse gikk det bra. Ved et av vannene vi passerte traff vi et finsk par som var på vandretur i dette området. Fisketips og gode råd om rutevalg ble utvekslet. De hadde tatt turen hit flere somrer på rad og hadde god kjennskap til hva vi kunne forvente av tunge tak på den videre ferden. Dagen etter padlet vi videre, eller bærte videre blir vel mer riktig å si, og etter en dag og ei natt kom vi til Alimmainen Porijarvi. Det gjorde oss glade. Her var det lagt inne en tre dagers pause for å tørke kano og utstyr før vi skulle padle Munkelva. Her var slutten på Enaresjøen for vår del Trekking av kano opp til Kyyneljavri Tørking av klær og sko Største ørreten på turen. 1 kg, tatt i Suolisjavri Det begynte å bli mange bæringer nå, på veg til Tuulijavri Ikke mulig å padle her Fra Tuulijavri til Vuontisjarvet ble det mye tung bæring Leir ved Alimmainen Porijarvi Fisking i Utuanjoki Gaffa kan brukes til alt. Klar for nye tak ned Utuanjohki og over grensa til Munkelva. Pause ved Vuontisjarvet Sandstrand rundt hele vannet Rett før grensa til Norge Får ikke lov til å poste flere bilder på denne siden. Om noen vil lese og se resten av bildene må dere nesten gå inn på bloggen. http://panneband.blogspot.no/2012/08/enare-munkelva.html eller så kan du lese del to her http://www.fjellforum.no/topic/27743-enare-munkelva-del-2/

Hatt en kjempefin tur til Bolsetnipa ( Skei i Jølster ) i dag. Uheldig med været så ble dårlig med utsikt men med hyggelig selskap gjør det jo ikke noe . Men godt man hadde med seg gps for ellers så hadde man ikke funnet varden på toppen. Må nok prøve turen på ny så man får med seg den fine utsikten som folk skryter så av.

En langtur – frem og tilbake. Det var lagt opp til sosiale forpliktelser på søndagen. Det stemte dårlig med været. Sol, forholdsvis varmt, lite vind og tørt i marka. Det måtte bli en liten vri på dagen. Jeg snakket med broderen på lørdagskvelden. Vi kunne starte tidlig. 09:00 ville gi oss nødvendig tid til en tur ut og inn til en av hyttene i Hunnedalen. Vi kom oss av gårde et minutt før tiden. Det ble en runde på turmål i bilen oppover. Jeg hadde sett for meg en tur til Sandvatn, mens broderen insisterte på Blåfjellenden. Han hadde ikke vært innover i år, og mente den første turen i heia burde gå til Blåfjellenden. Det var vanskelig å argumentere mot dette. Det ble Blåfjellenden. Bedre vær enn på søndag, er det vanskelig å tenke seg. Det ble en fire sols tur – i motsetning til forrige søndag som var tre bøtters tur. Kontrasten var stor. Sol, lite vind og heller ikke for varmt. Stor sett ikke en sky på himmelen. Vi startet litt forsiktig. Det lønner seg som regel på de litt lengre turene. Nå hadde vi begge lette dagstursekker, så vekten var ingen hindring. Det ble litt om og men rundt hvor vi ville møte de første som var på vei tilbake til Hunnedalen. Siden vi hadde startet tidlig, så ble ikke det før omtrent halvveis. Vi stoppet ikke for å drikke i saftbekken, broderen mente det ville holde å ta en klunk ved vaet. Det kom vi ikke på før et stykke ned i bakken. Vi møtte en del folk. Fedre med sønner og familier. En utenlandsk familie på fem – tre småbarn, en i bæremeis, en på skuldrene til far og en som gikk selv. Det kunne selvsagt ikke gå fort. Vi tok de igjen på vei tilbake omtrent halvveis. Og da hadde de egentlig gått lenger enn det vi trodde de ville gå. Nede på hytta var det et ungt par som holdt på å ”sale opp”. De gikk en stund etter at vi kom, men snudde ganske kjapt. De hadde glemt å skrive seg inn og betale. Bra gjort. Det i motsetning til gjengen fra forrige uke… Hjemover tok vi det rolig opp bakken, men fra toppen av bakken og bortover flyene ble det vanlig fart. I det fine været var det lett å holde farten oppe. Det ble likevel tungt det siste stykket. For meg fordi det var 4 dagen og for broderen fordi det var første skikkelige langturen dette året. Men været var strålende. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vel da vet du det tåler slikt om du skulle være uheldig selv

Får bare understreke at jeg har verdens beste svigerdatter, tross alt.

Da har jeg fått prøvd Zegul Greenland GT litt mer og tenkte å dele mine siste erfaringer mens de ennå sitter friskt i minnet Denne helgen (7-9 juni) var det sommerleir på Hvaler, og som vanlig var vi en vennegjeng som la turen til Storesand. For meg er sommerleiren blitt en tradisjon og noe jeg må ha med meg. Denne gangen gledet jeg meg ekstra siden jeg forhåpentligvis skulle få teste Greenland GT i litt bølger Fredag ettermiddag var campen rigget, og Bernt, Frode, Svein Erik, Lena og jeg bestemte oss for å ta en ettermiddag/kveldstur til Tistler. Fredagens rute. Ikke lange turen (ca. 13 km tur/retur), men håpet var at ettermiddags brisen skulle gi litt bølger. På turen ut blåste det ca. 7-8 sm fra sørvest. Dette ga kun små vindbølger, men allikevel en indikasjon på hvordan kajakken tok bølgene. En og annen bølge var kanskje oppunder 1 meter, og da hørtes og kjentes det godt Zegul Greenland GT stamper i motsjø. Skikkelige plask med god sjøsprøyt i ansiktet. Lengden på 545 cm gjør at den først slår i vannet med baugen, for så å gi et kraftig plask med hekken he he.. Ganske morsomt, og til tider litt irriterende. Man føler liksom at den bremser litt når det blir så mye plasking. Men hadde ingen problemer med å holde følge med eks. Valley Etain 17.7, Zegul 520 LV som går vesentlig mykere i bølgene. Veien hjem derimot ble for meg som tidligere har slitt med å fange surf en hysterisk morsom opplevelse. Vinden økte til ca. 9-10 sm og ga morsomme vindbølger. Her var det bare å velge seg en bølge. To kjappe fremdriftstak og vips... SURF!!! Tidligere har jeg slitt med timing og at bølgene har passert under kajakken (Etain 17.7). Greenland GT fanget samtlige bølger jeg forsøkte meg på. Jeg klarte også å ta igjen bølga hvis den var iferd med å passere. To kraftige åretak og man tippet over og ned i bølgedalen. Det er også såpass volum i baugen at den kommer opp igjen selv om nesa borer seg inn i bølga foran Hvis kajakken vred seg var det bare å kante den litt, og den skiftet retning. Greenland GT er så stødig og ligger så støtt på kant at det aldri føltes utrygt å kante den. Tidligere har jeg vært litt reservert ved kanting i bølger, men i denne kajakken ble det nærmest en sport Lørdagen ble jeg med på en tur rundt Sandøyene. En tur på ca. 25 km sammen med 21 andre glade padlere. På vei over til Herføl hadde vi ørsmå dønninger i ryggen. Også disse fanget GT opp slik at jeg nesten ikke behøvde å padle. Veldig energisparende med slike egenskaper på tur. Vi brukte 5 timer på turen med pauser på til sammen ca. 1 time. Dette gir en reell fart rundt 6 km/t., noe som var helt uproblematisk i GT. I følge turleder var det ny rekord for denne turen (i regi av sommerleir), så da føler jeg meg trygg på at Greenland GT ikke er en sinke sett opp mot andrer kajakker på tur Sittestilling og komfort oppleves som veldig god. Retningsstabiliteten like så. Skeg brukte jeg kun hvis jeg ønsket å ligge lengst mulig på en surf (grunnet dårlig teknikk hos meg selv, slik at jeg ikke mistet fart når kajakken vred seg). Den viser lite eller ingen tendenser til å vri seg opp mot vinden i de forholdene som var denne helgen, og hvis den styrte opp mot vinden var det bare å kjapt justere den ved å kante. Dette selv om jeg hadde lastet all vekt i bakre skott Søndagen var jeg på rullekurs for å finpusse teknikk og rette feil. En fantastisk kajakk å rulle med. Knakk koden til stormrulla også Sittestilling og den store cocpit-åpningen gjorde at jeg uten problem kunne legge hodet helt ned på fremdekk. Så langt har jeg kun funnet stamping i motsjø som negativt, men dette oppveies enkelt av kajakkens andre egenskaper. Jeg kan på ingen måte konkludere siden jeg foreløpig kun har brukt den i veeeldig snille forhold, men førsteinntrykket er fremdeles godt Jo, en ting til: For å justere setet fremover eller bakover må man eventuelt lage nye hull til setet selv. Det finnes ingen justerings muligheter fra fabrikk. For meg er dette uproblematisk, men for andre kan det være noe man ønsker å gjøre. Men før jeg tester den til litt røffere padling skal det monteres KeelEasy på både kjøl og knekkspant Så glad blir man i en Zegul Greenland GT: Bildet er tatt ved teknikktrening i Sagstusjøen For dere som ikke har lest første del jeg skrev om kajakken kan dere finne innlegget her: Førsteinntrykk Zegul Greenland GT Vis ekstern blogg

Karuss, som stort sett all karpefisk, er som regel dårlig matfisk. Den er fullt spiselig, men karpefisk finner mye av maten sin på bunn, og siden det som regel er mudderbunn i vann der de finnes tar de smak av dette. Tror det var karuss Cato Bekkevold snakket om da han beskrev smaken "som å bli driti i kjeften". Nå har han det med å smøre tjukt på, men det er ikke noen særlig god reklame for karuss som matfisk uansett...

På en hyttetur for mange år siden våknet jeg midt på natta av et høyt skrik. En av de andre hadde reparert soveposen med sikkerhetsnål...

Mitt bidrag for juni: Fjordglød!

Håper alle som leser dette tar en tur innom bloggen vår. Da blir vi glad:) https://turhistorie.blogspot.com/ Ytre Billefjord - Stabbursdalen - Alta .03.06.2012 - 23.06.2012 Vis Ytre Billefjord - Stabbursdalen - Alta i et større kart Første tur var ferdig, nå var det på tide med tur to. Vi tok bussen fra Kirkenes til Lakselv, ei lang melkerute, men mye fint å se på vegen. Vi bodde i Lakselv noen dager, her brukte vi tiden på å handle inn fiskeutstyrog mat og siste planlegging av rute. Vi la opp til et begrenset matlager, siden planen var å få mye fisk. Vi var litt usikre på hvordan isforholdene var oppe i fjellene nå, men vi gamblet på at dette ville gå bra siden det hadde vært sommer og isfritt i Pasvikdalen, da må det vel være bra her også?. Det skulle vise seg å bli en aldri så liten tabbe. Når alt var klart satte vi oss på bussen med sommerfugler i magen. Bussjåføren var snill nok til å sette oss av ved en grusvei litt etter Ytre Billefjord. Det var sol, varmt og blå himmel. Sekkene var tunge, og vi gikk sakte men sikkert oppover grusveien. Optimismen var på høygir og vi så frem til ca tre uker med fiske, kos og utforsking av dette området. Vi gikk ikke lange marsjen første dagen, da vi kom frem til vannet vi skulle slå leir viste det seg at her var det is , mye is. Ja ja, vi får vente med fiskeriet, uansett håpte vi at det ikke kunne ta lang tid før isen gikk i denne varmen. Dessuten fant vi en liten isfri vik der vi kunne ta et par kast. Det ble ingen suksess. Vi gikk en liten "topp tur" for å nyte utsikten over Porsangerfjorden. Leir ved Stuorrajavri. Ikke lett å fiske her. Fortsatt en del snø på fjellet. De neste dagene handlet stort sett om vandring til nye vann, som ikke var isfri. Dessuten begynte været og bli dårligere, det ble kaldere og mer nedbør. Men vi holdt motet oppe, vi var alltid like optimistisk før vi kom til et nytt vann, kanskje det er isfritt her? Vi blie stort sett skuffet. Dessuten begynner vi å merke at vi ikke har den største menyen om dagene. Frokost er en bitte liten riengrynsgrøt hver, lunsj er noen få ruter sjokolade og middag består av en stk Toro gryte med en potemos som vi deler. Vi sulter ikke, men angret på at vi ikke hadde med litt mer mat. Stort sett var vi sulten når vi skulle legge oss, og nettene ble brukt til å drømme om herlig feit mat og snop. Leir ved Gothejavri. Etterhvert ble døgnet snudd og mye av vandringen ble gjort seint på kvelden, eller nattestid. Når vi ankom Skaiddejavri så vi at det sto to jordgammer ved vannet. Den ene var åpen, men på veggen stod det tydelig beskjed om at her skulle vi helst ikke overnatte, vi følte oss ikke særlig velkommen. Det endte med at vi slo opp teltet nede med "stranden". Et vann som lå 100 meter lenger nede viste seg å være isfritt, men det enste som skjedde her var at to sluker blir ofret til fiskegudene. Jordgamme ved Skaiddejavri. Noen som dristet seg ut på isen. De neste dagene ble det vått og fuktig vær. Når vi ikke gikk ble vi stort sett liggende i teltet og lese bok eller høre på podcast. Takk til radioresepsjonen for god underholdning. Vi begynte å nærme oss nasjonalparken, og tro det eller ei, solen var tilbake. Helt blå himmel og herlig varme, selv om vi var sliten gikk vi med et smil om munnen og nøt tilværelsen. Ved grensen til Nasjonalparken møtte vi to karer fra DNT som var i full gang med å merke sti. De ga oss gode råd om hvor vi burde krysse elvene vi skulle passere på turen, dessuten kunne de informere om at det var isfritt på Nuorttat Bastinjavri som lå rett innenfor parken. Vi takket for hjelpen og gikk videre. En liten kulp som måtte fiskes i før vi skulle inn i Nasjonalparken. Da vi kom til Nuorttat Bastinjavri hadde det skyet over igjen, men fiskelysten var stor og det tok ikke lang tid før stengene var montert. Vi gikk rolig ned til vannet og stilte oss ved en elveos. Her er det full aktivitet og vi ser flere ørreter som ligger i vannskorpen og slurper i seg fluer og andre herligheter som kom drivende ned elven. Her var det ikke vanskelig å få fisk, vi hadde napp på hvert tredje kast. Etter en halvtime lå syv herlige ørreter i lyngen med vekt på mellom halvkiloen og kiloen. Vi ga oss med fiskingen og tilbrakte resten av kvelden fråtsende i deilig fisk. Kokt og stekt ørret, endelig kunne vi spise oss stappmett! Vi ble her et par dager før turen gikk videre. Nuorrttat Bastinjavri. Planen var nå og gå til Suohpasluoppal som er en stor kulp i Stabburselva. Før vi kom hit måtte vi krysse Stuora Navggastatjohka, noe som ble en våt opplevelse. Elven var stor grunnet all snøsmeltingen, men etter rådene vi fikk av de to karene fra DNT fant vi en plass der elven var grunnere og vi kom oss over. Når vi kommer frem til kulpen ble vi med en gang gira på å begynne å fiske, dette måtte være en god fiskeplass. Vi fant en del rester etter leirplasser noe som kunne tyde på at dette var en populær plass å stoppe. Etter x antall timer uten så mye som et napp ga vi opp. Resten av kvelden ble brukt til bål fyring og ei "nydelig" Toro gryte. Her krysset vi. Stuorra Navggastatjohka. Suhpasluoppal. Ruten gikk videre til Bohkosjavri -Ruhkkojavri -Holmvannet og Veivannet. Før vi kom til Bohkosjavri så vi en elgku og en kalv som sto å beitet ca 100 meter fra oss. Et herlig syn, noe som minnet oss på at vi var veldig glad for å være her, selv om turen ikke hadde blitt helt som planlagt. Når vi slo leir ved Veivannet var mye av utstyret vått grunnet tre elevkryssinger og en del regn, men vannet var isfritt. Etter et par timer med fisking lå to ørreter i gryta med nudler og fiskesaus som tilbehør. Nam nam. Et militært fly som kom susende over oss. Stor elg og liten elg. Stabburselva i det fjerne. Her ble det nok en vading, Bohkosjoka. Lite fisk å få i Bohkosjavri. Ruhkkojavri, fortsatt mye is her. Dagen etter var det regn og kraftig vind. Det var tungt å komme seg ut av soveposen, kle på seg våte klær og sko. Vi begynte å glede oss til å komme til Alta og få en varm dusj. Planen var å slå leir ved Tverrfjelltjønna, men det endte opp med at vi gikk hele vegen ned til Bjørnstad. Her ringte vi til en taxi og ble kjørt Alta River camping. Her endte vi opp med å bli fire dager for å Tørke alt utstyret, vaske klær og spise god mat. Vi gikk flere småturer langs Altaelva for å se på alle laksefiskerne. Vi fikk sett en heldig mann som fikk en laks på ca 10 kg, flott opplevelse. To glade vandrere som gleder seg til en varm dusj. Altaelva. Oppsummering av turen: I etterpåklokskapens navn burde vi utsatt turen et par uker for å unngå isbelagte vann, men samtidig var det fint å være her på et tidspunkt der vi fikk mye av parken for oss selv. Vi skulle gjerne hatt litt mer mat, men det skal koste litt å ikke få fisk. Alt i alt var Stabbursdalen en fin opplevelse. Men vi fant en del boss etter folk som hadde vært her tidligere, spesielt langs Stabburselva, ikke noe særlig. Må vel være mulig å forvente at folk rydder opp etter seg. Men utenom litt søppel er dette et område ei perle, spesielt for de som er glad i å fiske, men da bør du ta turen i juli eller august. Schallabais. Håper alle tar en tur innom blogge vår. Der kan du lese om alle våre turer, og det nye prosjektet i 2014. http://panneband.blogspot.no/

For meg kan også ensomheten bli plagsom når jeg er lenge på tur alene. Kjenner meg veldig igjen i andre når de beskriver at de trenger noe å sysle med. Det beste jeg synes man kan gjøre når man er i naturen er å se på den. Det høres kanskje litt banalt ut, men av og til blir man litt for travel med å komme seg fram, og det eneste man egentlig ser er stien framfor seg og fjelltoppene rundt seg. Stopp opp og lytt til fuglene. Sett deg ned på kne og studer en mose, fang et insekt, følg variasjonen i vegetasjonen fra havnivå til snaufjellet. Naturen er stor, bare man går nærme nok. Som konkrete tips i den gata kan jeg nevne 3-4 ting som ofte gjør turene mine rikere: - Lommekikkert. Rundt halsen gir den mye glede (i sekken er den bare vekt). Plutselig ser man f.eks at fugl ikke bare er fugl, eller at den tålmodige fiskeren på andre siden av vannet bare var en stein. - En fauna/flora. Med en bok om fugler, insekter, moser, karplanter etc kan man ligge i teltet og finne ut hva slags plante/dyr man har/hadde foran seg. Gjør det enda mer interessant å stoppe opp underveis, og kanskje plukke med seg noe. Det finnes kompakte feltvennlige utgaver for det meste, som ikke veier stort. www.naturogfritid.no har et rikt utvalg bøker. - Kamera. Gjør også at man må stoppe opp og se mer. Samme som med kikkerten, godt nedpakket i sekken blir det lite verdt. (-Lupe. Veier ingenting, og gir deg muligheten til å se det aller minste som kryper og vokser i naturen. Nyttig verktøy til "jobben" med å bestemme arter, om man ønsker å gjøre det. Men vær obs, å stå med nesen plantet i en mosegrodd berghylle kan gi rare blikk fra forbipasserende ) Noe av dette blir kanskje litt geeky og strevsomt for mange, men kort sagt: stopp opp og se naturen på nærmere hold enn vanlig, så får du kanskje noen nye opplevelser, samtidig som tiden går. Ellers er jo fisking en aktivitet som gjør at tiden flyr og regnværet glemmes. Ha en god tur til uka

Det kjøres vel en del snøscooter langs veien til Nasjonalparken, forbi Sortbrysttjern og videre inn til Ellenvannet forbi Ellenkoia, av de som har rein på beite der om vinteren. Men hvor det går videre er ikke godt å si. Om det kun har vært kaldt og mye snø så er det et slit å forflytte seg der inne da det fort kan ligge en meter dyp snø over alt. Var på tur der i mars og da klarte vi å karre oss inn til Pilolakoia på spor som gitt på kryss og tvers.. så ut som de hadde flyttet reinene og det var litt av et styr å forflytte seg med pulk. Alternativet var å vasse i en meter snø... Heldigvis hadde noen gått et par dager før oss så vi så noen skispor her og der så vi fant veien. Siste km inn til hytta var bare skispor så da var vi sikker på å finne frem. Var også scooterspor videre langs grensa og ned til Grenseparvasshytta - et gikk tilbake inn på Ellenvannet mens et annet fulgte grensa opp på Kranglfjellet. Var et skispor som videre langs grensa som vi visste gikk til treriksrøysa da vi var der men snøen var så dyp at hundene hadde store problemer med å bevege seg i terrenget. Så planen om å nå treriksrøysa ble det ikke noe av. Vi lå ei natt på Ellenkoia og ei natt på Pilolakoia.. Pga snøen dro vi heller opp fra Munkefjord til områdetvest for Midtfjell. Der er det mye mer vind så man kan gå på ski hvor man vil.

Håpe alle som leser dette tar seg en tur innom bloggen vår. Her kan dere lese om alle våre turer. https://turhistorie.blogspot.com/ 01.07.2012 - 30.07.2012 Endelig var sommeren her. Neste tur skulle gå fra Ifjord til Sirbma. En kosetur fra dag en! Dette er et område som er kjent for godt ørret og røye fiske, nå levde ikke kilos ørreten trygt. Vis Ifjord - Sirbma i et større kart Etter et par dager i Lakselv var vi klare for neste eventyr. Tanken på at vi skulle svinge stanga hver dag i en hel måned var bare helt herlig. Sekkene var pakket til bristepunktet da vi gikk av bussen noen få kilometer før Ifjord, her fulgte vi en kort grusvei før oppstigningen til høyere terreng begynte. Sekkene var propp full av mat og alt for mye fiskeutstyr, tror fiskesjappa i Lakselv var fornøyd med dagens omsetting etter vi hadde fullført vår handel der. Første marsj ble ikke lang, fiskelysten verket i kroppen og teltet ble slått opp ved et lite vann som så spennende ut. På vei hit var været veldig skiftende, først sol, så regn, så snø og tilbake til sol. Etter å ha slikket en hel del sol i lyngen vart fiskeutstyret montert og vi fisket oss grundig gjennom en del av vannene i nærheten. Resultatet første dagen ble heller dårlig og det endte med at vi kokte oss pasta til middag. Selv om vi ikke fikk fisk var humøret på topp, vi visste at vi hadde så god tid at det ville bli utallige muligheter til å lure storfisken. Når vi kom til neste leirplass bestemte vi oss for at døgnet skulle bli snudd og fisket skulle foregå på natten. Mens vi ventet på at natten skulle komme satt vi ved teltet, drakk kaffi og hadde høgt lesning fra ei bok om Roald Amundsen. Når klokken var ca 0200 begynte vi å fiske, planen var å fiske, fiske, fiske. No skulle vi ha fisk. det tok ikke lange tiden for første røyen lå i håven, ikke de største men bra matfisk. Rett før vi skulle gi oss kjente Anders at det rykte i stangen, et solid mothugg blir gjort og kampen var i gang. Dette var turens største fisk så langt, etter noen minutter lå det ei røye på 1,1 kg sprellende på land. Før vi la oss spiste vi et solid måltid bestående av stekt røye og bacon. Ren luksus. Det var ikke vanskelig å få sove etter den middagen. Rett i koma begge to. Røye på 1,1 kg. Ikke noe å si på kvaliteten. Vi tok oss god tid på denne turen, vi hadde stort sett to eller tre overnattinger med hver leirplass. På Ifjordfjellet ligger det fristende fjellvann som perler på ei snor, og vi fisket i stort sett alle vi hadde i nærheten. Herlig leirplass. Sushi ala Finnmarksvidda. Synkronfisking. Fornøyd fisker. Da vi kom til et vassdrag som var blitt anbefalt av kjentfolk var vi ekstra spente, her skulle det være mulig å få stor ørret. Leir ble etablert og forventningene var store. Det var tydelig at dette var et godt besøkt område, langs vannet fant vi mye rester etter tomflasker og anna søppel. Ikke bra, synd at folk ikke rydder opp etter seg. Bålfyring ble en smal sak her, rundt omkring lå det sekker fulle av ved som bare ba om å bli brukt. Etter å ha snudd døgnet bestemte vi oss nå for å komme tilbake i vanlig døgnrytme. Vi merket at det gjorde oss sløve og døsig å være våken på natten og sove på dagen. Derfor ble fisket her stort sett gjort på dag og kveldstid. Det skulle vise seg å ikke være så negativt. Vi fikk rikelig til maten, både røye og ørret. Ca midt på dag ble det tatt ørret på 1,1 1,2 og 1,3 kg så og si på samme plass. Vi var stor fornøyd. Alltid like kjekt å fisk. 1 og 1,1 kg. 1,3 kg. Foliebakt ørret og fløtegratinerte poteter. Vi ruslet videre og etter en beskjeden økt ankom vi Dollajavri. Planen var å innlosjere seg i Dollahytta Da vi kom hit var hytta opptatt, vi slo opp teltet noen hundre meter fra hytten. Etter kort tid så vi det kom en kar gående mot oss, tydeligvis han som bodde i hytta. Han satt seg ned og slo av en prat. Han fortalte villig om gode fiskeplasser og selvopplevde fiskeskrøner. Han har vært på denne hytten hver sommer i to uker de siste 20 årene, det var onkelen hans som i si tid var med på å bygge Dollahytta. Før han gikk inviterte han oss inn på kaffi. Etter en stor kanne kaffi var drukket sar han at dette er siste dag på hytta og han gikk i tilbake i morgen. Vi er hjertlige velkommen til å ta over hytta etter han. For en kjerne kar, kjekt å møte slike folk på vidda. Dagen etter flyttet vi inn, for ei koselig lita hytte. Vi tilbringte tre dager her. Slappet av i hytta, drakk kaffi og hørte på radio.Noe som vi spurte om var greit før vår nye venn vendte nesen hjemover, det var det selvfølgelig, han skulle ta med nye batterier neste gang han kom tilbake. På veg til Dollahytta. Det vart ei natt i telt ved Dollajavri før vi kunne flytte inn i Dollahytta. Røye rett under kiloen. Herlig å kunne bo i ei hytte noen dager. Dollajavri. Nå begynte vi å nærme oss Sirbma, og vi merket at trafikken av andre mennesker økte. Vi fisket i elver og vann og fikk rikelig med fisk. Til allt hell fant vi ei åpen hytte etter noen dager med regn slik at mye av utstyret hadde blitt vått. Her ble telt og klær tørket. Dette var en liten del av ei større hytte som sto åpen, takk til de som er så snille å la et slikt krypinn stå åpent. Guorgajohka. Åpen koie ved Gurteluoppal. Vi begynte nå å følge et atv spor som gikk hele vegen til Sirbma. Vi merket at lysten etter snop, øl og junkfood økte og vi satte opp farten. Da vi kom til enden av turen vart teltet slått opp ved Tanaelva. Vi handlet på den lokale butikken og trykte i oss alt vi hadde drømt om de siste dagene. Neste morgen tok vi bussen til Karasjok, og vi var klar for neste opplevelse. en måneds padletur fra Ivalo til Munkefjord. Snart fremme i Sirbma. En liten blund etter et stort måltid ved Tanaelva. Fornøyde vandrere klare for nye eventyr. Oppsummering: Ifjordfjellet og Laksefjordvidda er et drømme område for de som er gald i å fiske. Her er det ikke vanskelig å få nok fisk til middagen. Terrenget er lett forflytte seg i, og en fin plass til å slå opp leir finner du over alt. Største utfordringen er å bestemme seg for hvilke vann som skal fiskes i. Her er det så mange muligheter at man ikke har sjangs å rekke over alt. Siden vi følte at matsekken var litt for liten på turen i Stabbursdalen, tok vi med oss rikelig med mat på denne turen. Dette gjorde at sekkene vart unødvendig tunge, vi kunne også helt sikkert redusert en del på fiskutstyret. Noen ting lærer vi aldri. Så må vi også si at det er synd når man finner søppel etter andre mennesker. Heldigvis var det få plasser vi fant dette, men det ødelegger litt av inntrykket. Men alt i alt er vi ikke i tvil om å anbefale en tur hit for de som måtte ønske det, her er det gode sjanser for å oppleve et godt fiske. God tur. Håper du tar en tur innom bloggen vår. Her kan du lese om flere turer og vårt nye prosjekt i 2014. bruk linken under. Vis artikkelen på bloggen

De isskruebeskyttere jeg har fra Petzl og Black Diamond ser ud til at være fuldstændig identiske bortset fra farven, hvor begge er forskellige nuancer af orange, men hvor BD er lidt mere røde. De kan byttes rundt, som man har lyst til. De jeg har fra Grivel er lidt større i diameter, så de sidder ikke ordentligt fast på Petzls og BDs skruer, der åbenbart er lidt tyndere. Min konklusion er derfor: Petzl og BD er kompatible m.h.t. beskyttelsesdupper, men Grivel passer ikke med de to andre.

Viktig å skille mellom "ensom" og "alene". Jeg er sjelden "ensom" på tur. "Alene" er jeg som oftest. Jeg har handlet inn bøker til sommerens turer nå. Det kan bli "landligge" i dårlig vær og kjekt med både en liten radio og en bok da. Jeg er ungdomsskolelærer og lengter etter ro og fred

Jeg er gjerne alene på tur, men liker å ha noe å feste oppmerksomheten på. Mitt beste tips: fyr bål. Utrolig hvor mye selskap det er i et bål.

Kan det ha noe med personligheten å gjøre? Det sies at det finnes to hovedtyper: Ekstrovert: Utadvendt, tilføres energi ved å være sosial over tid Introvert: Tappes av energi ved å være sosial over tid. Ser på meg selv som introvert. Jeg er gjerne sosial og liker å være på tur med andre, men noen ganger føler jeg behovet av å være alene, for eksempel på tur.

Så et innslag på Dagsrevyen i kveld hvor en ansatt i Mattilsynet viste en aldeles rørende omsorg for kongekrabba. En fisker fra Kjøllefjord på Finnmarkkysten fikk ikke lenger lov å vise fram utysket til turistene om bord på Hurtigruta. Dette da vesenet, slik jeg forsto det, nærmest ville pådra seg PTS, posttreumatisk stressyndrom, ved å være borte fra sitt naturlige miljø i en halv times tid. Etter mange underlige påstander, toppet intervjuet seg med at representanten for Vesenet slo fast at krabba kunne bli sjøsjuk under frakten ut til Hurtigruta. Undertegnede må ærlig innrømme at sympatien ville vært atskillig større hvis et eller annet offentlig Vesen hadde ivaretatt f.eks. skolebarn som blir sjuke ved å bli fraktet milevis med buss til skolen hver dag etter at skolen deres har blitt lagt ned. Men kongekrabbas ve og vel er tydeligvis et viktig offentlig anliggende. Det samme er alskens andre kreaturer som nærmest blir tillagt menneskelige egenskaper. En grunn til denne utviklingen, hvor dyr og mennesker nærmest blir satt i samme kategori, må nok tilskrives fanatiske dyrevernere. Pga. noen brodne kar har de klart å diskreditere en hel næring, pelsnæringen, og er sikkert vel fornøyd med det. Neste skritt på veien er å gjøre dyr til egne rettssubjekter. Det betyr at i det øyeblikk det blir forbudt å bruke meitemark som agn på kroken, kan du risikere å bli saksøkt av samme. Tydelig at vi fjerner oss mer og mer fra naturens realiteter.

Politisk korrekthet på sitt beste imho.

Det er nesten så man kan lure på om denne tråden er fjellforums svar på "facerape"

Om denne bigfoot hadde eksistert ville vi sett den. Klart vi finner nye arter av forskjellige slag hvert år, men disse er alt fra små fugler til innsekter. Bigfoot er rett og slett for stor til at vi ikke hadde oppdaget den. Disse bevisene du snakker om, hvor har du de ? Jeg har sett noen filmer av dette dyret, og det er åpenbart fake. Jeg garanterer ikke at den ikke eksisterer, men å kalle ignorant fordi jeg ikke tror på bigfoot blir feil igjen Gi meg film der de åpner opp dyret og konstaterer at det ikke er en vanlig bjørn, så tror jeg det.

Måtte sjekke om den meldingen var fra 1. april. Vil jo påstå at fordi om noe helt klart ikke var bjørn så betyr det jo ikke at det er bigfoot. Det får meg litt til å tenke på denne luringen:

Trolljeger Otto Jespersen er observert i Evje's dype skoger. Det er noe på gang............

Tanken på at Lars Monsen ikke kommer til å lage flere villmarksdokumentarer (àla Nordkalotten og Canada) er trist, dersom det er tilfelle at ryggen hans er overbelasta. Villmarksdokumentarene hans (og bøkene fra disse) er det beste og mest inspirerende av villmarksrelatert TV og litteratur som er laget.