Vinnerliste

En munk elsket å spille golf, men han hadde bare søndagen til disposisjon, noe han egentlig ikke hadde. Dette irriterte St Peter og han uttrykte sin misnøye til Gud. "Ta det rolig", sa Gud, "dette fikser jeg". Neste søndag snek munken seg av sted til golfbanen, og hva skjedde; jo han slo "hole i n one". Og ikke nok med det dette gjentok seg enda en gang. St Peter ble enda mer irritert og sa til Gud: Du sa du skulle fikse dette"? Ja, jeg gjorde det sa Gud, for han kan ikke fortelle det til noen". Og nettopp det er kanskje mer verd enn hele turen; å dele opplevelsene. Jeg har en gledelig opplevelse som jeg bare må fortelle og som faktisk betyr alt for mitt turliv. 15 mars falt jeg på isen, slo bakhodet og venstre skulder. Siden hodet er temmelig kompakt gikk smerten raskt over, men etter en stund viste MR at to sener hadde røket i venstre skulder. Dette gjorde armen temmelig ubrukelig, og særlig om natten hvor den ble helt lam. Legene pølste på med smertestillende, som ikke hjalp, og som jeg sluttet med. Men så kom jeg til den rette fysioterapaut, Joda, bildet viste helt riktig at to sener var røket, MEN han oppdaget noe mer. I en slimpose var det betydelig med væske. En lege trakk ut 16 ml blodvann, satte en injeksjon kortison, og vips var smertene borte. Riktignok skal jeg til ortoped på onsdag, for operasjonsvurdering, men i dag kunne jeg ta opp sykkeltreningen igjen. Det ble ikke lange turen, men jeg var i gang. Og for mitt indre blikk dukket Hardangervidda opp. Hipp, hipp hurra. Ingen spektakulær opplevelse å berette, ingen topptur, ingen ditt og ingen datt, men sykkelturen i dag var det første skritt på veien, og som sagt; enhver tur, stor eller liten begynneralltid med det første skritt.

Fortvil ikke! Det er mange UL'ere som sverger til dette så du får teste først. Jo du kan vaske det vekk.

Har en skuff full av slike brennere og tabletter men har ikke brukt de så mye da de legger igjen et tykt belegg på gryten. Og så lukter de tørrfisk!

Har akkurat bestilt meg en 11.5gram tung kjele/Esbit holder og noen pakker med 14grams Esbit terninger. Blir nok å kombinere med noe titanfolie som jeg allerede har (ca 15gram) og everynew titankjele. Skal prøve meg på dette i sommer for å slippe å ha med Crux Lite brenneren min (72g) samt gassboksen (194g full) som vanligvis har vært med på kortere turer... Skal vistnok kunne varme rundt 0.6l vann med en Esbit terning, på ca 12minutters. Koker ofte vann til en real turmat + en kopp pulverkaffe, og veldig ofte i forteltet eller et sted med god le for vind.

Jeg har en vanntett ca 45 liter rulletopp sekk i Cuben fiber (50g) Den fyller hovedrommet på sekken og i den har jeg dunquilt, klær og eventuelt andre ting som ikke skal bli vått. Fordelen med dette er at sekken alltid vil være "full" selv om man har spist mye av maten eller har på seg mye klær (dunposen fluffer opp og fyller sekken) , man slipper også regntrekk til sekken.

Er en fin tur inn fra Tomasvatn, bro over Storelva, helt greit fiske i Orrekvatn, og neste stopp er da Jengelvatnet, der er det muligheter for stor ørret. Gikk selv opp til orrekvatn på den alderen, men kan være fint å campe der, og så gå videre dagen etter.

TIlbake til TS sitt spørsmål. Hvilken sekk skal han kjøpe? Jeg ville gått for en 80-liter eller der omkring. En pakkrammesekk er noe du kjøper hvis du vet at du får bruk for det senere, som jakt eller lange ekspedisjoner med mye i sekken. Hvis en 7 dagers her og der og ellers kortere er planen, da mener jeg pakkramme er overkill. Noen her inne kan fortelle deg at de bruker 60-liter eller mindre på 7-dagers tur. En forutsetning for det er at du da ha sovepose, liggeunderlag, telt og kokesystem som er tilpasset minst mulig vekt og plass. Jeg har , f.eks. fortsatt den gamel soveposen som tar hele plassen (og litt til) i bunn av sekken. Tenkt litt på komprimert størrelse på underlag og sekk når du skal kjøpe dette. Er du oppmerksom på pakkevolum på sovepose, telt og underlag så tregner du ikke en lastebil på ryggen for å ta med deg en bærepose i utstyr. Det aller aller viktigste er at du ikke kjøper sekk uten å ha prøvd den i butikken med vekt (20 kg +) i. Gå i trapper. Få butikkpersonellet til å stille den riktig inn for deg. Kan de ikke det, få tak i en med mere kunnskap eller gå i en annen butikk. En vond sekk ødelegger turen nesten like mye som blodige gnagsår. Det blir et evig irritasjonsmoment. Sekken skal du (forhåpentligvis) ha i mange år. En sekk er ikke noe som tilpasser seg deg slik en sko kan gjøre.

Det skjønner du vel. Da vil jo alle få vite at han spiller golf på søndagen i stedet for å gjøre det munker skal gjøre på søndager.

brent "hull" i lommeboka å kjøpt meg en dunsovepose Xero 750... sparer raskt 1kg i sekken og plass

Ahh ja spekekjøtt eller aller best tørket reinkjøtt! Takk for påminnelse, jeg lå på isen og jafset i meg reinpølse i vinter. Jeg skal helt klart peise på ei reinkjøttpølse når jeg skal på tur på fredag. Øltreninga (bære 25 kg i lysløypa for å trene til tur) gikk bra i dag så jeg satser en 6er Mack 1877 når jeg stryker til fjells!

Exped Downmat er en god og behagelig løsning, kombinert med bamse tåler det streng kulde. Chairkit er en fin bonus

Detta ser skikkelig bra ut, håper det kommer flere bilder? Håper også at det kommer flere turer? Tøft av Marihøna å bli med som eneste jente!!

Dessverre, statistikk har jeg ikke, men jeg tror likevel at DNTs rutenett bidrar til at folkehelsen (i visse lag av befolkningen) er bedre enn den ville vært uten. Ikke nødvendigvis bare pga fjellturene i seg selv, for jeg er enig med deg i at for folk flest er ikke fjellturene hyppige nok til at de bidrar vesentlig til folkehelsa, men det er et par andre aspekter i dette også: 1) DNT er ikke bare rødmerka stier i fjellet. De har plenty arrangementer i nærmiljøet for alle aldersgrupper. Her i Trondheim er det bl.a. et Barnas Turlag som arrangerer turer på barns premisser, en fjellsportgruppe for de som liker tøffere turer enn ordinære fellesturer og en veterangruppe som arrangerer et mangfold av turer sommer som vinter. Dette bidrar i minst like stor grad til folkehelsa som fjellturene, og hva gjelder barna kan det skape en genuin turglede som de forhåpentligvis drar med seg videre i livet. 2) Tanken på de helgeturene man håper å få til, eller den ene ukesturen man skal i fjellet bidrar til at man gidder å holde seg i form enten i marka nær hjemmet eller på et treningssenter, og for de fleste er det tross alt nærmiljøet som er den viktigste arenaen for å holde seg i form. De færreste kan være på tur så mye som de egentlig ønsker. 3) Den mentale helsen: Det er ikke bare den fysiske helsen som er viktig når vi snakker folkehelse. Stadig flere nordmenn bruker antidepressiva for å komme seg gjennom hverdagen, og jeg er overbevist om at mange av disse burde hatt tur på resept i stedet for piller. For meg personlig er tanken på sommerturene i fjellet et viktig bidrag for å komme meg gjennom vinterhalvåret (hvem liker ikke å drømme liksom??), og de dagene jeg faktisk er i fjellet bidrar med ro, glede, avspenning, lykke og mye mye mer, og når jeg er vel hjemme igjen bidrar minnene til et bedre liv og minnene skaper drømmer om nye turer. 4) En fjelltur og du er hekta! Jepp, slik var det for meg. Jeg var på dagstur til Forollhogna etter å ha lest om turen i Adressa. Stien er riktignok ikke DNT-merket, men likevel så tydelig at du ikke kan gå feil. Etter den turen visste jeg at jeg kom til å vende tilbake til fjellet gang etter gang, samtidig som bruken av markaområdene eskalerte og så absolutt bidrar til min fysiske og mentale helse. Jeg er neppe unik i så måte. En siste kommentar eller kall det gjerne et sleivspark Ut fra redselen som en del har for å gå i kø i fjellet, så skulle en tro at det var så mange på hyppige turer i fjellet at det bidrar til folkehelsa

Fra Gjende til Turtagrø. Over de høyeste fjelde.. Prolog: Bror min Otto G med solid klatre- og friluftserfaring har i flere år gått med en drøm om å bestige Norges 10 høyeste fjell. I en tur og uten påfyll av forsyninger. Andre prosjekt har kommet i vegen og selv har jeg vært litt lunken til et såpass strevsomt fysisk prosjekt på sommerstid. Men rundt påsketider ble loddet kastet og vi bestemte dato for start på turen. I tillegg ble Ole fra Skien, en venn av Otto hektet på ideen og meldte seg på. Ole er også en erfaren klatrer med masse friluftserfaring fra forsvaret. Toppene som vi ville innom var: Galdhøpiggen 2469 m Glittertinden 2464 m Store Skagastølstinden 2405 m Store Styggedalstinden Ø. 2387 m Skarstinden 2373 m Vesle Galdhøpiggen 2369 m Surtningssui 2368 m Store Memurutinden Ø. 2367 m Gjertvasstinden 2351 m Sentraltinden 2348 m Så kan man vel diskutere primærfaktorer o.l.......... Da ryggsekkene etter opplasting av klær, mat, brensel, telt, 100 m tau og sikringsutstyr tippet over18 kilo bestemte vi oss for å starte ved Gjende / Memurubu i syd. Spise ned vekta på sekkene og kjøre inn teamet før den mest krevende delen i Hurrungane. Turen ville kreve normal vinterutrustning minus ski. Ruta ville da bli som følgende: Memurubu-Surtningsui-Store Memurutinden-Glittertinden-Galdhøpiggen-Vesle Galdhøpiggen-Skarstinden-Gjertvasstinden-Store Styggedalstind-Sentraltinden og Store Skagastølstinden. Dag 1. 25. juni 2008. Gjende/Memurubu-Surtningsui-Veobrean-Store Memurutinden. 25 km – 1860 høydemeter. Om bestigningen av Surtningsui er det vel ikke allverdens å fortelle om. Vi la turen oppover Memurudalen. Etter stien å dømme har det gjennom årtider gått tusenvis føre oss. Været var nydelig og toppene i Rundt Memurubreeane dukket opp som perler på en snor. Reinsdyrflokker traff vi på nede i den grønne dalen og Gjendealpene kom etter hvert til syne bak oss. Fast snø traff vi på 1500 moh, men over 2000 m var det kommet en del nysnø med et skarelag på toppen som gjorde fremdriften treg. På 2200 m la igjen sekkene i den videre ruta mot nord. Godt å slippe den styggtunge vekta på ryggen de siste hundre høydemeterene mot toppen. Den første toppen ble feiret med håndtrykk, sjokolade og solkrem. Vi var på vei! Vi inntok en solid lunch i skaret føre 2196 Søre Blåbreahøe. Videre på godt snøføre over noen småtopper og holdt høyden nordover mot Styggehøbreskardet og kom inn på eggen på sydsida av Veobrean. Møtte en nabb på eggen som stengte for oss , men ungikk den på venstre side. Litt sleipt og bratt var det, men kom oss rundt og deretter ned den bratte eggen til Veobrean. Oppunder Memuruskardet fikk vi opp teltet, hadde en god middag og en liten strekk før kveldstur til Store Memurutinden. Med stegjern og isøks ble den bratte snøbakken nord for Store Memurutinden klatret. Et feilsteg her og vi hadde fått en fin rutsjetur langt utover Veobrean. Klokka 23 stod vi på toppen. Feiring ! Enda var sola godt over horisonten og vi fikk et fint skue ut over Jotunheimen denne midtsommerskvelden. En god halvtime etter var vi i teltet og nede i posan på Veobrean. Dag 2. 26 juni. Veobrean-Glittertind-Spiterstulen. 27 km – 890 høydemeter. Andre dagen rant like fin som dagen før. Flott å våkne på bre i 2100 meter og kjenne sola begynne å ta. På med sele og tau og videre på breen. Styrte vest for Veobretinden og deretter rett nordover og aust for Veobreahesten og bratt ned brefallet til Skauttjønne. Krysset over Skauteflyet i 1600 meter og traff på stien mellom Glitterheim og Spiterstulen. Her ble så det meste av sekkeinnholdet lagt igjen før vi strauk oppover mot Glittertind retning Glitterrundhøe. Videre opp til vi traff stien fra Spiterstulen og deretter var det bare å spasere bort eggen til topp no.2 i Norge – Glittertind. Feiring ! Godt med snø her oppe nå så egentlig var vi vel en del høyere enn Galdhøpiggen. Vi nøt været og prøvde å få sendt avgårde noen meldinger her oppe i ifra. Nedturen til provianten var gjort på en time og en god lunch ble inntatt før den heller kjedelige stien ned til Spiterstulen. Ovenattet ½ km nedenfor turisthytta og utenfor området for kjøpepress. Turens statutter skulle følges poengterte turleder Otto. Dag 3. 27 juni. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Styggebreen-Vesle Galdhøpiggen-Porten-Storgjuvbreen. 28 km – 1864 høydemeter. Tredje dagen startet med litt vekslende vær. Skylaget så ut som det låg på 2000 meter, men sola var stadig fremme. Vi seg oppover stien mot Galdhøpiggen i turistfart. Holdt stort sett følge med folket med lette sekker eller uten. Rene folkevandringen. Passerte Svellnos og rasta litt oppunder Keilaugs topp. Tok en god pause på toppen (feiring !) og kikka bort på turens videre mål. Konstanterte at det var et stykke igjen til alle 10 var tatt men nå hadde vi jo 40 % og 2 av 3 solide motbakker unnagjort. Tok nå stien nedover mot Styggbreen og Juvasshytta. Litt av hvert av farende folk møtte vi nå som alle taulagene var gått ned. Ikke alle hadde utstyrt seg for høyfjellet. Nede på breen bandt vi oss inn og tok vi sikte på et par nunatakker som stakk opp over mot Vesle Galdhøpiggen. La fra oss det meste av utstyreret her og la i veg mot Løyfti på Vesle Galdhøpiggens nordside. Klatret opp på eggen her (en 2-er?) og videre innover eggen til varden på toppen. Nummer 5 av ti var tatt !. Fikk en ufyslig hagl- og sluddbyge på oss på nedturen, lettkledde som vi var. Tilbake og på med sekkene før vi gikk mot Porten. Nysnø gjorde nedturen gjennom porten sleip og glatt men vi slapp unna sikring. En slynge i veggen tydet på at ikke alle hadde vært like heldige med underlaget her. Vel nede på Storgjuvbreen seg tåka på igjen og siden klokka var nærmere seks tok vi like godt kvelden midt på breen. Dag 4. 28 juni. Storgjuvbreen-Illåbandet-Skarstind-Nordre Illåbreen-Hammarstulen i Leirdalen. 12 km – 370 høydemeter. I dag skulle Skarstinden til pers. Skulle bli den første klatretoppen da vi etter å ha rundet Illåbandet gikk for langt mot nord. Letteste veg opp hadde vel vært opp i skaret nord for Nåli. Men slik vi gikk kom vi opp i skaret rett syd for Skarstind. Snørennene som gikk mot skaret var lange og bratte og endte i steinrøysa nede mot Nordre Illåbreen. Har ikke funnet beskrivelser av støt mot dette skaret og det ser ut som det er lite brukt. Etter å ha sikret oss og etablert standplass i toppen av snørenna ble Ole sendt oppover. Snart haglet det med is nedover renna. Både fra Ole som hogg seg veg og trinn oppover i en 3 meter loddrett frossen foss, samt nysnø og is som løsnet fra henget over oss. Etter en halv time hadde han fått dradd seg opp over isen, kommet seg en 10 meter oppover i en ny snørenne. Her fikk han sikret tauet og nestemann, meg kunne gå på. I det jeg skulle dra meg inn over toppen av fossen løsnet taket til isøksa og bums rausa jeg halvannen meter ned og ble sittende å dingle i tauet. Rapellfestet til Ole hadde løsnet, men heldigvis, han hadde satt inn to ekstra. Neste forsøk gikk greit og ikke lenge etter var også Otto kommet opp. Herifra var det bare plankekjøring mot toppen med stegjern og øks. Så var det å feire topp no.6 på ruta over Norges høyeste. Rapellen ned skaret gikk greit og en heks ble satt igjen. Siden det nå var blitt adskillig mildere var det stadige issprang som gjorde retretten noe usikker, men nede under fossen i snørenna bedret det seg. Vi beholdt tauet på og sikret oss nedover. Litt surt å måtte gå opp igjen 100 meter da ingen husket på å få med seg sekkene ned. Turen ned snørenner og kampesteiner til N.Illåbreen av bratt og tung med stor opp-pakning. Godt deretter å kunne kruse nedover på tvers av breen og følge Nordre Illåi nedover mot Leirdalen mens Skarstind hele tiden kneiset bakom oss i solskinnet. Turen ned til Leirdalen så ut som å bli en enkel sak helt til Søndre Illåi dukket opp og sperret vegen med god vannføring. Det ble å søke seg oppover et par kilometer og krysse over denne tverrelva til Nordre Illåi på snebro. Gode og trøtte kom vi ned til vegen i Leirdalen og hvilken overraskelse. Her på en leirplass lå det ved ferdig oppkappet. Det var bare å fyre opp og tørke klær. God lavlandscamp ! Dag 5. 29 juni. Hammarstulen i Leirdalen-Leirvassbu-Gravdalen-Storutladalen-Jervassbøen. 30 km – 400 høydemeter. Dagens 3 mils etappe ble nærmest for en hviledag å regne. De eneste høydemeterene ble tatt på 8 km asfalt opp til Leirvassbu. På veg opp ble vi fristet til å bryte alle etiske prinsipper. En ung dame søkte etter overgang over Leira for å bestige Geita men broa hadde vårflommen tydligvis tatt med seg. Hun tilbød oss skyss opp til Leirvassbu, men fikk forklart turens mål og mening. Takk alikevel til sprek, blond ung dame med tykk flette. På Leirvassbu måtte vi likevel inn for å få litt førstehjelp. Ole hadde dagen før kjørt steghjernet inn i leggen og fått ei rift. All takk for hjelpsom og hyggelig betjening (og fjellfører) på Leirvassbu. Kaffeen vi ble traktert med smakte himmelsk. Så gikk det videre nedover Gravdalen på en delevis snødekt gammel anleggsvei før vi etter Gravdalsdammen kom inn på stien ned Storutladalen. Krysset Storutla og Jervvasselva før teltet kom opp i bjørkeskogen på Jervassbøen. Bål ble fyrt opp og klær tørket før regnet satte inn for fullt. Dette lovet ikke bra for neste dag over Styggedalsryggen. Dag 6. 30 juni. Jervassbøen – Jervasstind 6 km – 1450 høydemeter Det hadde regnet fra seg i løpet av natta og tåka drev unna. Temperaturen var såpass lav at vi så en god del nysnø på toppene rundt oss. Turen opp på Jervasstind er egentlig en laaang, lang bakke. Et kort stykke på rundt 2000 moh måtte klyves og vi sikres oss oppover den siste snøeggen. Her var det langt ned på sidene. Været var vekslende med tåkebanker avløst av flott solskinn. Da vi til slutt stod på toppen seg tåka inn fra syd og umuligjorde all fremdrift. Det ble en heller laber feiring av turens syvende stortopp. Grunnet dårlig sikt og mye nysnø utsatte vi rappellen ned i skaret føre Store Styggedalstinden. 5 meter under toppen måtte teltet opp samtidig som vinden økte på. Det var en heller utolmodig, skjeggete og rufsete fjellvandrere som tidlig på ettermiddagen måtte krype i hi. Utover kvelden bedret heller ikke været seg og vi satte klokka til vekking på 0200 for å få litt hvile og starte tidlig neste dag. Var ute på et nødvendig ærend rett før midnatt og fikk se en uforglemmelig solnedgang i nordvest. Vinden var fortsatt hard men tåka lå langt nede, muligens på 16-1800 meter. Dag 7. 01 Juli. Jervasstind – Styggedalen – Keisarpasset – Turtagrø 16 km – 250 høydemeter Klokka 02 var det like gale. Vind og fuktig, tett tåke. 3 timer etter var tåka letta og vinden spaknet. I 6-7 kuldegrader fikk vi i oss den siste frokostpakka, begynte å pakke ned og klargjøre oss for de siste 2000 meterene over Styggedalstindene, Centraltinden og Storen. Men før teltet var nede blåste det opp igjen og tåka steg mer og mer opp mot oss på 2350 meter. Snart var det like gale som dagen før. En telefon til yr.no bekreftet vår mistanke om retur fra Jervasstinden. Meldingene gikk ut på forverring til regn på ettermiddagen. Lite lystne var vi på å bli sittende eksponert på ryggen i drittvær i flere dager, selv om den så fristende ut i spredte solglimt. Otto og Ole hadde gått over ryggen året før under ypperlige forhold i august og hadde en god aning om hva som var i vente i forhold til teltplasser med mer. Så dermed var det bare å ta den tunge veg ned att. På med sele og tau for å gå ned snøeggen igjen. Spora ver nesten utviska fra i går. Deretter krysse ned i Styggedalen. Store stup her og det var vel et av dem som kostet livet til to tsjekkere her for noen år siden. Keisarpasset og Helgedalen ble trådd ned mens vi hele tiden hadde blikket opp mot Styggedalsryggen som kom og gikk i tåka. Hadde vi vært for feige ?? Ankomsten til Turtagrø var vel ikke helt som ønsket, men duverden for en følelse å hive av seg tunge sekker og skitne klær etter ei uke over de høyeste fjelde. Epiolog: Over de høy fjelde. 7 dager – 144 km – 6100 høydemeter. Ja så gikk ikke min bror Otto – G’s drømm i oppfyllelse. Så nær, så nær. Kun 2000 meter bort til siste topp på lista. Men en fin tur ble det likevel. Flere flotte dager i Jotunheimen og et team som fungerte utmerket sammen. Noen nye topper og flere gamle for oss alle. Men turen blir nok ikke tatt om igjen av oss. Vi har sjekket en del og ikke funnet at den er gjort før, som vi vet. Men utfordringen ligger der til alle fjellfolk. Når vi med en snittalder på 50 år kunne ta 97% av turen uten noen fysiske problemer burde det være mange fjellfolk som kunne ha prøvd seg, dersom de har guts til å gjennomføre den. Så kan man si at vi burde ha stått på å ta den siste biten også. Men med tanke på at det var 3 kjerringer, 12 unger og 4 bikkjer som ventet hjemme var det vel best vi avsluttet i tide. Da vi ankom Turtagrø var all føring på Storen utsatt for de neste dagene på grunn av forholdene, så det var flere enn oss som reserverte seg. Men en dag står vi nok på Jervvasstind igjen og tar resten.

Enhver fjellentusiast som har kjørt riksvei 15 til Måløy må ha lagt merke til Hornelens flotte profil i sør; spiss og stupbratt som den er. 860 høydemeter fordeler seg på akkurat 500 horisontale meter, og fra enkelte vinkler ser nesten toppkronen ut til å være overheng. Store sprekkdannelser på toppen følges visstnok med argusøyne av forskere, som håper å forutsi når enorme steinmasser kan løsne og falle ut i havet – noe som igjen vil forårsake en veldig flodbølge. Sprekkene er kjent fra eldgammel tid, og gamle sagn vil ha det til at skip som tuter i det de runder klippen, risikerer å utløse ras. Hekser skal også ha brukt toppen som hvileplass på reiser i gamle dager. Jo, jeg hadde hatt denne flotte tinden lenge på programmet, blant alpetopper, totusenmetre og fylkestopper. Med en ukes ferie i området bare måtte det bli mulighet for en tur. Vi besøkte en familie i Måløy de første to dagene, og da faren (som aldeles ikke var noen fjellmann) i huset advarte mot den farlige bratte turen opp, var det egentlig å hive bensin på bålet: Jammen skulle jeg opp dit! Et kjempemessig høytrykk hadde lagt seg over hele Sør-Norge, så alt neste dag var jeg klar for tur, og tok første ferge om morgenen fra Måløy mot Bremanger. Hornelen tok seg flott ut fra ferga, og jeg var spent på i hvilken stand stien fra nord var i. Det var sparsomt med opplysninger om denne på nettet. På kartet (og på gps-en) var ingen sti tegnet inn, men ved en bekk ser det ut til at en skulder leder helt opp til platået i nordvestlig retning, drøyt 2 km vest for toppen. Det var her jeg ville prøve meg om stien forsvant. Jeg fulgte rv 616 østover i rundt 10 minutter, og rett før undervannstunnelen tok jeg av mot Hunnskår/Hornskår og kjørte til veis ende. Et par andre biler sto her på snuplassen, og jeg tok det som et godt tegn. Stien var ganske tydelig bortover (østover), og snart viste et skilt at jeg var på rett vei. Jammen var det ikke t-merket med rødt også! Da skulle det jo gå helt greit. Bratt og stekende hett opp skulder i nord Stien svingte snart 150 grader og oppover skulderen på kartet – akkurat som jeg hadde trodd. Jeg fylte opp litt vann i bekken, men passet på å ikke bære på for mye i varmen. Det kom nok til å bli nærmere 30 grader i dag, og det var vindstille og stekende hett allerede. Skygge var det overraskende lite av enda det var nordvendt sti. Jeg gikk ganske hardt, og tok igjen et ektepar fra Stavanger (som jeg meget overraskende møtte igjen på toppen av Fanaråken om lag en ukes tid seinere.) Svetten silrant, stien var bratt, og jeg vant fort høyde. Etter hvert (en time) flatet det ut, like før Nonsnakken på 550 m, og svingte rett sørover. Litt berg og dalebane her, forbi noen vann, der jeg fylte opp alle vannflasker, fordi det videre så ut til å bli mye steinørken. (Det viste seg å være rett – etterpå var det ingen skikkelige bekker.) På rundt 750 hm svingte den tydelige og rødmerkete stien i sørøstlig retning – endelig. En spiss topp i nordøst lurte meg en stund, da jeg trodde det var toppen, men jeg skulle rundt denne, og skuffende ned igjen (!) nær 100 hm. Men nå var det toppen jeg så foran meg – definitivt. Litt vindpust gjorde at jeg fortsatt klarte å holde brukbar fart, men jeg hadde nok åpnet litt for hardt nede i brattbakkene. Artig klyving i grov ur mot slutten, nesten som på en Jotunheimtopp. Flere digre sprekker i fjellet ble observert, og jeg voktet meg vel for å ramle ned i disse – da jeg ikke kunne se bunn. Reine bresprekkene dette! Må være farlig på vinteren? Etter 2t og 45 min i friskt tempo kom jeg til topps, og nøt flott utsikt til alle kanter. Mye blått (hav og fjord) og breer i det fjerne, og egentlig flottere og mer variert utsikt enn fra mange topper på Østlandet. Godt jeg ikke har hengt meg opp i 2k-begrepet… Måløy var lett å identifisere, og jeg ringte kona og ba henne se etter meg i kikkert. I den lille steinhytta som var oppmurt like ved, fant jeg toppbok i en kasse og et digert flagg. I kassen, men under toppboka, lå det noen blader (Skjulte Skatter), og forundret kjente jeg igjen disse bladene; fra menigheten jeg tilhører; Den kristelige menighet, på folkemunne kalt Smiths Venner – en oppbyggelig overraskelse i fjellheimen. Når det gjelder flagget skulle jeg visstnok ha satt opp mens jeg var på toppen, men jeg hadde det for travelt til å utforske stupet mot øst. Kjente på en gammel og kjent følelse av kvalme og svimmelhet et øyeblikk, da jeg så 850 meter rett ned i vannet under meg. Reneste Bruraskaret i Trollveggen dette! Lyden av en motorbåt langt der nede nådde meg, og jeg lurte på om de kunne se meg her oppe? Jeg utforsket den løse kanten mot stupet og eggen et lite stykke mot et annet toppunkt i nord ganske forsiktig, for enkelte steder kunne jeg se flere hundre meter ned omtrent mellom beina. Dette var spennende og gøy! Skjønner godt at det knytter seg en del sagn til denne toppen. Ruslet så ned og vestover, og fulgte den bratte nordsida, og opp på en topp på 889 meter – faktisk høyere enn Hornelen. Det var denne jeg hadde sett tidligere på turen, som tok seg fint ut fra stien. Intet navn på denne, men jeg døpte den ”Hornelen Vest”. Snart kom jeg ned på den rødmerkede stien igjen, og fulgte samme vei tilbake. En rekke folk kom oppover, og alle lurte på hvor lenge det var igjen til toppen. Totalt 6 timer, 13 km og 1100 hm. Legger ved kartutsnitt av gps-tracket fra turen opp, da jeg fulgte den rødmerkede og gode stien. Til informasjon: En lengre sti, men mindre bratt, og som er merket av på kartet går opp fra sørvest. Jeg vil likevel klart anbefale stien fra nord, men regne kanskje drøye 3-3,5 timer…