Vinnerliste

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Eg trur i denne tråden vi grovt sett kan dele turfolk inn i tre grupper: 1. Turfolk som redusere risikoen på turer og har et stort og brennende ønske om å komme seg trygt hjem. 2. Turfolk som egentlig ønsker å redusere risikoen på turene sine, men som ikke lykkes helt. 3. Og mindretallet som må ha høyere risiko på turer for å føle at de lever. Det eg synes er viktig med det trådstarter setter fokus på er i hovedsak å nå gruppe 2. (Gruppe 1 og 3 er mer bevisst sine valg). Gruppe 2 risikerer å bli skadet og dø i fjellet uten å ha "sett", vært klar over risikoen deres tur innebar. Kall de dumme, men kanskje mer konkret personer som mangler kunnskaper og/eller konsekvenstenking. Skulle denne gruppen i verste fall dø i fjellet, vil de som den eneste gruppa, i den grad vi kan gradere døden og i den grad man kan gradere den etter sin død, oppleve døden som totalt meningsløs. Personlig føler eg at eg tilhører gruppe 1. Eg reduserer risiko. Hvis eg en dag har redusert risiko til et nivå eg regner som akseptabelt, men likevel befinner meg på feil sted til feil tid, så skal eg "stå inne for" min skadde ankel eller min død. Det samme kan helt sikkert gruppe 3 også gjøre. Som en liten digresjon kan eg nevne at eg kjørte mc i mange år, men eg sluttet da eg følte risikoen ble større enn gleden ved det. For meg ville det bli totalt meningsløst å bli hardt skadet i en mc-ulykke for så å ikke kunne drive et aktivt friluftsliv som eg virkelig setter pris på. Gruppe 2 bør vekkes, så de slipper å bli skadet eller dø på det de selv ville omtalt som en meningsløs måte på et meningsløst sted.

Det å skulle diskutere trening/oppdragelse/veiledning/rettledning/dressur av hunder er som fylle honning i et badekar, ta et bad, forså å løpe inn i nærmeste bjørnehi og rope; her er den lille søtnosen din! Altså ensbetydende med bråk! Det samme gjelder diskusjonen om båndtvang. At begrepene man bruker blir oppfattet ulikt er en side av saken. Det å diskutere dette på et forum har vist seg å være problematisk da ord forblir åpne for egne tolkninger, samt at formidleren ikke kan tillegge nyanser innen forklaringene slik man kan når man er tilstede i samme rom. Derfor synes jeg det er et viktig moment i forumdiskusjoner å tenke seg til at senderen har de beste hensikter med sine innlegg. Jeg kan innrømme at det har tatt noen tusen ord i diskusjoner på nett, før jeg forsto dette selv. Og enda gjør jeg "feil", men har de beste hensikter. Hvert eneste dressurkurs jeg har vært på har instruktørene forsøkt å overføre totalt forskjellig innlæringsprinsipper. Omtrent alle hundeeiere jeg har pratet med har sin formel, sin fasit og sin mening om hva som er best for både sin og min hund. Jeg personlig har strandet på den enkle filosofi at det er som med hund som det er med mennesker. Alle er forskjellig, og bør behandles deretter. Det jeg til nå har funnet ut er at forholdet mellom individer fungerer godt når man er klar, bestemt og tydelig i ulike situasjoner. Når det er sagt så er rang en del av hundenes liv. Det samme gjelder for mennesker. Hvem vil vel ha en usikker sjef på jobb med flakkende blikk? Hvem vil vel jobbe for en etisk forkastelig sjef? Hvem vil vel betale for en personlig trener som er usikker på øvelsene eller ikke er motiverende? Et eksempel er at når barna var små var jeg klar og tydelig på at de skulle gå pent langs veien på grunn av farene ved å havne ut i veibanen. Jeg hadde forventninger om etterfølgelse av mitt «krav» fra mine barns side, og jeg gjennomførte dette konsekvent. Om dette betydde at jeg måtte brumme litt, så gjorde jeg det. Betydde det at jeg måtte holde barnet fast foran meg og snakke direkte, så gjorde jeg det. Min datter var den jeg måtte være konsekvent med, mens sønnen min trengte jeg knapt å gi beskjed til. (Sånn har vi det enda) Samme gjelder for hunden. Har jeg gitt beskjed om fot når vi går på trafikkert vei, så betyr det fot. Etterkommes ikke dette så brummer jeg eller bruker fysisk berøring. Det er i begge tilfeller helt uaktuelt å drive med positiv forsterkning når det er sikkerhet det dreier seg om. Når det gjelder hund ønsker jeg å rette min konsentrasjon mot trafikkbildet, ikke holde orden på hund med pølsebiter. Min forrige hund tok seg friheter, som min datter gjorde. Mens hunden jeg har nå, med få unntak, går pent fot, og ligner min sønnen. En annen ting jeg har blitt mer bevisst på er kroppsspråk. Har jeg «kroppen» med i kommunikasjonen med hunden så responderer den bedre. Dette gjelder både når jeg ønsker å få mine «krav» etterfulgt og i lek. Her er det sikkert hundeeiere der ute med andre erfaringer. I fare for å fremstå som kald, så må jeg likevel si at jeg er forsiktig med å tillegge hunden menneskelige egenskaper med menneskelige behov. Når det er sagt så påstår jeg ikke at hunder ikke skal ha kos og oppmerksomhet, men det er forskjell på den kjærligheten jeg uttrykker ovenfor mine barn og ovenfor hunden. Fler av oss her sikkert har sett hundeeiere behandle sine hunder som om de var deres små barn. Ellers følger jeg et fast regelsett for hundeholdet: 1.Jeg går først inn og ut av ytterdører. >> Jeg er klar over at andre ikke har problemer med sine hunder selv om de får lov til dette. 2.Hunden skal sitte og holde blikket rettet mot meg før den får mat. >> Dårlig erfaring med ukontrollert foring av hund. 3.Når jeg spiser mat skal hunden holde en viss avstand og ikke stirre på meg. >> Med en labrador tar jeg ingen sjanser. 4.Jeg går tur med hunden, ikke omvendt. >> Kanskje det mest komiske jeg ser er når en hundeeier henger etter en heseblesende hund. 5.Det er mine begrensninger som hindrer hundens utvikling og muligheter. Derfor prøve å få hunden, med utgangspunkt i dens forutsetninger, til å mestre så mye som mulig. Det er lov å prøve ting man i utgangspunktet trodde ikke var mulig, så lenge det er trygt for hunden. >> Som 3-åring lystrer han nå for eksempel kun håndbevegelser. >> I vann hopper han fra store høyder sammen med meg. >> Vi øver fortsatt på å dykke. Kanskje denne sommeren? >> Ny øvelse er å hente menneskedukke i vann. Det blir spennende. En ting skal jeg innrømme. Det har blitt gjort noen feil underveis i oppdragelsen av både barna og hunder. Skulle bare mangle. Oppdretteren av den hunden jeg har nå sa at de fleste gjør feil underveis, men at hundene heldigvis er svært tilgivende og trofaste mot sin eier. Så må man passe på at ikke dette aspektet blir et påskudd for å få ut egen frustrasjon. Nikke.

Mulig jeg tar feil, men jeg får et inntrykk av at du må ha en teori på alt, noen ting må man bare klare å se. Det er ingen fasitsvar på hundedressur, på samme måte som det ikke er noen fasitsvar på barneoppdragelse, selvom endel førskolelærere mener det er noe galt med barnet om det ikke oppfører seg som boka sier. Vel, min hund kan ikke lese og har ikke den minste ide om hva boka sier om hundedressur eller hvordan mennesket mener en hund skal oppføre seg. Det er derfor viktig at man som eier klarer å finne fram til hva som fungerer på sin hunden og ikke. Er man ikke i stand til å se sånt bør man kanskje ikke ha hund. Altfor mange ganger fikk jeg beskjed om å være mer "klovn" på innkalling for å få hunden til å komme raskt. Og hver gang måtte jeg vise at det ikke funker på min hund. Som valp syns han det var fryktelig skummelt når mor var klovn, men kom gjerne bort om jeg ropte på han med en hyggelig stemme, satte meg ned på huk og klødde han forsiktig på brystet da han kom. En gang har jeg vært borti en instruktør som klarte å se at det er forskjell på dyra. På innkalling på bronsemerket sa dommeren bare "det var jo en bra fart for å være Bajas, og han hadde ihvertfall et jevnt tempo". Han visste at min skeptiske og bedagelige hund ikke kunne sammenlignes med en Border Collie på stereoider. Men selvom jeg har en skeptisk hund hadde han vært enda mer skeptisk om jeg aldri hadde sagt ifra når han gjorde noe galt. Han vil ikke ta sånne avgjørelser selv, men syns det er helt greit at jeg forteller han det.

Ved valg av dagstursekk, er eg meir oppteken av at han er god på ryggen, enn at han ikkje er større enn naudsynt. Det er tross alt den sekken som vert mest brukt gjennom året. Eg vel heller ein halvfull sekk på 85l som er god på ryggen, enn ein sekk på 40l som ikkje er god på ryggen. Ein annan fordel med å ha ein halvfull sekk, er at eg enkelt når tak i kva som helst i sekken, utan å tømme han.

Jeg skjønner bildet ditt, men om det skulle skje meg håper jeg det skjer ved bilen etter endt tur. Av praktiske årsaker, ingen leteaksjon f eks. En opplevelse jeg stadig tenker på skjedde en kveld oppover Oksladalen på Lifjell. Foran meg går en mann som jeg etter hvert tar igjen. På fjellmanns vis slo vi av en liten prat og mønstre nok hverandre litt også. Min tur uniform var korrekt, utstyret likeså. Men hva med han? Gummistøvler! og bambus. Og jeg kunne ikke dy meg jeg måtte spørre: Hvor gammel er du? 78!! Og jeg tenkte - og jublet litt innvendig: "Du har enda en time opp til Kloksteintjønna i rolig gang. Og jeg forestilte meg det videre forløpet. Han tok livet med ro, slår opp teltet, fyrer opp gammelprimusen, trer på en marktugge og harver opp kveldsmaten. Og jeg tenkte videre: Om jeg gjør som han - kanskje jeg også har 15 gode år på fjellet i vente. Om jeg tar livet med ro - og ikke stresser. Jeg gikk litt lenger en han, men vi hadde det samme ritualet; jeg slo opp mitt lille Akto, fyrer opp omnifuelen, og tar fram fluestanga. Og kanskje klarte jeg klarer å overliste et par ørreter det husker jeg ikke, men jeg hadde da mat, og kunne slange meg trett, mett og lykkelig utenfor teltet, vifte vekk et par innpåslitne mygg, og se på Uni som koser seg med et griseøre Det er 7 år siden dette hente, og skjønt uhellet var ute for en stund siden på en islagt bygate, håper jeg at en operasjon skal gjøre susen, og siden jeg er i det romantiske hjørnet, kanskje blir jeg tatt igjen av en ungdom som kan gjøre de samme refleksjoner som meg. Bare for ordens skyld. Et hjertesukk fra min optiker en gang jeg kom med nok et par ødelagte briller: "Tom du tilhører kategorien viltre unger og uvørne menn". Og for å minne om at jeg er litt av en macomann. Og om en time skal jeg ta en råsjanse: Ut å kjøre bil. Og skulle uhellet være ute - var det til sykehuset jeg skulle likevel. På røntgen.

Jeg er gammel. Og følger heller ikke fjellvettreglene. Men jeg går defensivt. Tar, som torø, ingen sjanser. Snudde f. eks på siste tur fordi elva gikk for stritt. Går saktere ned bratte bakker enn mange andre. Og sikrer (unødvendig) på utsatte steder. Motto: sikkerhet er noe du tar hensyn til hele tiden, ikke noe du tenker på når det har gått galt. (Men, for å spore av denne tråden også, jeg tenker ikke på hva vannet jeg drikker inneholder, eller om det er "farlig" med tilsetningsstoffer i mat, eller om stråling er farlig og liknende ting.)

Mange ganger i forskjellige tråder kommer vi inn på områder som kan virke som en avsporing, men som er høyst relevant i debatten. I den forbindelse har jeg oppfordret bidragsytere til å ta slike "avsporinger" opp som eget emnet under en annen post. Slik hender også i lenken: "Er min førstehjelpspakke grei"? Som hovedsak er det flott å få innspill og tips om hva førstehjelpspakken bør inneholde, men viktigere er det som flere kommer inn på - å ikke få bruk for innholdet. Siden jeg for det meste går alene, skjønt man er ikke alene med hund, er mitt motto på tur: "Jeg går defensivt"! Dette betyr, som jeg har nevnt flere ganger her på nettet, at jeg aldri tar en sjanse. Vurderer jeg bekken litt for bred til å hoppe over, krysser jeg den ikke før jeg finner et egnet sted. Likevel, om man er aldri så forsiktig kan et uhell alltid skje, og om jeg likevel skulle gli, falle og omkomme, så vet min kone at det skyltes et uhell, og ikke et produkt av overmot. Om du synes at å kalle lenken "Å gå defensivt" kun gir assosiasjoner på selve marsjen, kom gjerne med et bedre forslag, men for meg fanger det hele turen, som å slå leir i tide, forsiktig omgang med primusen, uansett vær alltid å ha et undertøy sett tørt osv. Håper at flere melder seg på her og sier sin mening, slik at vi kan skape en "holdningskampanje", og kanskje endre uttrykket: Å gå defensivt til : "Det er dumt å ta sjanser".

@EvenAug: Det står at du er 20år, det forklarer jo en hel del om hvorfor du gjør det du gjør . Når jeg var 20år drev jeg med stuping, og alle klipper og berg langs kysten der det så ut til å være mulig å kaste seg utfor, nesten uansett høyde, ble erobret. Om 30år er du kanskje bestefar, har et vondt kne, og mest sannsynelig "modnet" i forhold til hvordan du tenker og handler idag. Ikke ment som kritikk! Tvert imot. Det er en naturlig utvikling på livets vei. Kanskje du sitter her på FF i 2050 med interaktive briller og rister på hodet av ungdommen som absolutt må til månen for å få utløp for sin iver etter ektraordinære naturopplevelser Nyt å være i gruppe 1! Hopp lett over gruppe 2, og gled deg til gruppe 3, det er faktisk ikke så ille . Nikke

Og jeg gikk over Grønland, på hendene i storm, med bare en sminkepung til utstyret; dermed må alle andre også klare seg med det....

Har bestemt meg. I kveld er det slutt på å gå defensivt. Slår ut håret, går ut med søpla, uten GPS, SPOT, og uten å melde fra til kona. Så får vi se om jeg lykkes med å ta en sjanse jeg også.

Har den samme sjøl. Funker som bare det, men det er lurt å ikke kjøpe de største eggene man finner i butikken. Det kan bli litt for trangt inni eggboksen da. Bruk middelsstore egg.

Klart, det finnes flere metoder, og en så enkel atferd som dekk vil jo lett kunne trenes inn på en valp med litt lokking. De mest fanatiske klikkerkjerringen er derimot ikke for lokking, hehe Enig om godbitbruk. Jeg prøver å bruke mye lek. Baller, draleker, osv. Er ikke alle ting det passer på, men innkalling og slikt er perfekt. Jeg har en hund som er veldig glad i ball, og da tar man to fluer i en smekk: kaster ball nr. 2 som belønning for å hente ball nr. 1.

Dette kan være et godt råd om andre triks ikke fungerer. Men det finnes bedre måter som ikke innebærer makt, man kan lede hunden til å gjøre den ønskede handlingen for så å belønne. Venter man til hunden gjør det du ønsker får du fort en hund som går for en sitt-dekk-stå-på plass gjentatte ganger fordi det har fungert før for å få en godbit. Min hund har en tendens til å legge seg om han syns han har sitti for lenge på plass uten å få belønning. Jeg måtte bruke teknikken du forklarer for å lære han dekk fordi jeg ikke klarte lure han på andre måter. Han plukket fort opp at å legge seg førte til godbit og det slo litt feil vei, noe som igjen førte til at jeg måtte bruke mye tid på å lære han å bli sittende inntil han fikk en ny kommando, selvom han syns det var lenge å sitte i 5 min uten å få godbit. Foring betyr stryk og rett ut på konkurranser og det kan være lurt å minimere godbitbruken etterhvert som man faktisk kan forlange at hunden gjør det du ber den om.

man kunne jo prøve og si nei

Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Slikt gjør at man får lyst til å skrive mer. Og det er sant som Torø skriver; skjønnheten ligger ofte i detaljene - de små, men akk så store øyeblikkene. Frostperlene en tidlig høstmorgen. En sprellende bekkørret. Eller den første gangen man satte en pinne i en maurtue. Enkle opplevelser som får oss til å lengte ut.

Jeg blir ganske frustrert og en del forbannet hver gang folk trekker frem disse stakkars, stakkars redningsmannskapene. Mange av de er akkurat samme type folk som de som henger i fjellhyllen. De elsker jobben sin og de utfordringene og risikoen som følger med. Her er en link som er verdt å lese om du vil høre hva de selv mener. http://www.norskluftambulanse.no/ekstremsport-redning-for-enhver-pris/

Men jakthunders medfødte instinkter blir jo også forsterket: Når du skyter ned en fugl for laikaen din, så får den jo en belønning (positiv respons) for å stå å bjeffe opp i trærne. Haglen blir klikkeren, og fuglen som detter ned blir forsterkeren

Er enig, men er mer på ski og sneskuter, hadd mange skumle episoder opp gjennom. En del kontroll og en liten dose flaks. Pleier å si: Det er først når du er skikkelig redd du kjenne at du lever. Men forsøker å ikke ta unødige og høyrisikosjanser på fjellet, ivertfall ikke alene. Æ e ikke så veldig ung mere så e mest bare dum

Du har mye på hjertet. Jeg ser du har moderert språkbruken og karakteristikker av andre siden de første innleggene. Fortsett gjerne med det, det går fint an å diskutere sak uten å rakke ned på og omtale personer og meninger med nedsettende ord. Det er lettere å bli tatt på alvor da. Du fremsetter påstander om løgn, jeg er sikker på at både vi og han du omtaler som løgner hadde satt pris på hvordan du kan grunngi en slik uttalelse. Det er jo ganske drøyt å fremsette slike påstander anonymt på nettet.....

Jeg har to hunder som er av samme type, men som reagerer like ulikt som det du illustrerer her. To mynder, men den ene er whippet (myk) og den andre saluki (hard, mer "primitiv" og stolt i gemyttet).

Jeg syns vi skal kunne skille mellom oppdragelse og trening. Jeg har mange av de samme reglene for deg, som slik jeg ser det handler om at hundene som lever med oss skal ha klare rammebetingelser. Det gir rett og slett bare mer forutsigbarhet, mindre usikkerhet. Men jeg korrigerer ikke om hundene gjør "feil" i forhold til disse tingene. Jeg bare venter, til de "husker" hvordan det egentlig gikk. Jeg er heller ikke like nøye med alle hundene. F.eks. er jeg mer opptatt av at han som er litt stresset rundt maten (veldig matglad) skal sitte og se meg i øynene før han får man, enn han som er litt like glad og ikke hopper i matskålen uansett. Det med ytterdøren er jeg ikke veldig nøye på, så sant jeg ikke ser tegn til at hundene drar meg ut av døren når vi skal på tur. Trening handler om å lære nye ting. Hvordan skal vi gjøre det? Jeg holder meg til positive metoder, fordi jeg vet det funker. Når det er innlært kan jeg fint droppe trening og tenke mer "oppdragelse". Da forventer jeg at de skal vite hva de skal gjøre, men jeg river de ikke i ørene om de gjør feil. De lærer av slik korrigering, men de lærer også det ikke lønner seg å prøve noe selv og være selvstendig. Jeg vil ha selvstendige hunder, men selvstendige hunder som er lydhøre og oppmerksomme på meg.

Nydelig og elegant skrevet - smerten ligger der som et bakteppe, men overskygger ikke erfaringer, og naturens skjønnhet og detaljer.

Fantastisk morsom og levende beskrivelse av turen din. Gleder meg til flere turrapporter. Som opprinnelig indre østfolding syns jeg dette var kos å lese.

Herlig

Takk for at du deler innholdet - av Koppen. Du burde snart hete Kruset

Trygg ledelse kan ikke defineres fordi ingen hunder er like. Jeg har ikke hatt to hunder som har trengt den samme type ledelse. Noen trenger det litt mer bestemt, som da jeg som 13 år fortalte Dobbermannen veldig tydelig at du faen ikke knurrer til meg. Han knurret aldri til meg igjen og det var aldri noe mer tull etter det. Hadde jeg gjort det samme med hunden jeg har nå hadde han daua (ikke bokstavlig) han blir jo satt ut bare det flyr en veps forbi, den kan jo tross alt stikke. Men når han gir meg finger'n (om du har hund skjønner du hva jeg mener) så sørger jeg for å fortelle han at det ikke er akseptert. Jeg gir ikke en hund juling eller biter de i øret fordi jeg har blitt oppdratt til at man ikke løser konflikter med vold og fordi jeg ikke har noe ønske, nytte eller glede av å skade andre. Som du nå kanskje har forstått så er ikke min hund av tøffeste sort. Jeg må tvinge han gjennom alt jeg vet er trygt men som han tror er farlig. Startet som valp med at jeg måtte dra han med på tur, gå mellom biler, se på gravemaskiner, ha han med inn på jobben, lage litt bråk. Tror ikke noe av dette så spes positivt ut, men nå kan han gå midt i Oslo, sove mens jeg setter igang med Hilti'n, stå midt i veien når det kommer en bil o.s.v. Hadde jeg ikke gjort alle disse tilsynelatende stemme tingene hadde han hatt det jævlig nå fordi han hadde vært redd for alt. Istede blir han stadig mer trygg på seg selv og meg.

Tusen takk. Da blir det tur på butikken så snart de åpner igjen

Hei Jeg tror du gjør noe riktig,men ikke alt . Primus Omnifuel er en multifuelbrenner som i hovedsak brenner renset bensin og parafin. Finfyr er RØDSPRIT laget av Arcus!!!. Rødsprit er noe du kan bruke til forvarming. Hvis du har fylt flaska med Finfyr må du tømme det tilbake på Finfyr flaska og erstatte det med renset bensin (grønn kanne på Statoil eller Felleskjøpet). Dyse 37 er beregnet for dette. Så kan du bruke samme fremgangsmåte med det nye brennstoffet. Lykke til!! mvh jenspetter

10. CHOICE OF NOVICE OR EXPERT ROUTES 9. A CLIMB CAN LAST ALL DAY 8. GUIDEBOOKS TELL YOU HOW MANY VISITORS HAVE BEEN THERE BEFORE YOU 7. CAN PICK THE LENGTH AND DIAMETER OF YOUR ROPE 6. THERE IS ALWAYS SOMEONE BACKING YOU UP IN CASE YOU FALL OFF 5. YOU CAN LEAVE YOUR PROTECTION BEHIND FOR THE NEXT GUY 4. LOTS OF TIGHT CRACKS 3. IT'S NOT CONSIDERED KINKY TO WEAR A HARNESS 2. THE ONLY RUBBER YOU WEAR IS ON YOUR FEET 1. THERE ARE STILL ROCKS THAT HAVEN'T BEEN TOUCHED

Behold slynga, kast karabineren. Kan den ha tålt fallet? Absolutt. E det verd å ta sjansen? Absolutt ikke.