Vinnerliste

Takk til jlkm som kom med fasiten til oss Nå trenger ikke vi å lure og diskutere dette mer.

Stormåsen berører et viktig og kanskje livreddende punkt hentet fra Forsvaret om enkeltmannspakkas plass. I venstre brystlomme! Dersom en er såret skal den skadedes EP brukes (buddy bubby care). Din er din om andre skal behandle deg. Heldigvis er vi vanligvis ikke i en krigssituasjon på fjelltur (hvert fall uten kuler og krutt), men det hadde faktisk vært en god ide om vi alle tilstrebet å ha førstehjelpsutstyret på samme sted, f eks i lokklommen på sekken, og liten akuttpakke på seg, gjerne i venstre brystlomme. Personlig har jeg aldri i mitt lange friluftsliv fått bruk for førstehjelpsutstyret, kan faktisk ikke huske å ha satt på en plasterlapp engang. Mange som kjenner meg vil sikkert nekte å tro det, fordi jeg "sivilt" har bidratt til at stort arbeidspress for ambulanse, legevakt, skadestuer og sengepost, og skapt mye bekymring i heimen. Kun en gang slo en akilles seg så vrang at jeg måtte evakueres med helikopter. Dette står fremdeles for meg som et dobbelt mareritt, For da vi tok av vaket fisken som aldri før. Grunnen til at jeg unngår skader på fjellet er nok et bevisst valg som jeg til nå aldri har gått på akkord med: Å GÅ DEFENSIVT. Dette betyr at jeg tenker meg om minst to ganger ved forsering av en hindring. Og kanskje det viktigste: Jeg slår leir FØR jeg blir skikkelig sliten

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Mye interessant i bilder og tekst. Jeg ble sittende lenge forleden og kikke på bilder. Ved første øyekast var det ikke overveldende, men med litt prøving av søkefraser og forskjellig gikk tiden helt fra meg. Anbefales! http://digitaltmuseum.no En eksempelside under søkefrasen "kokeapparat": http://www.digitaltmuseum.no/things/kokeapparat/SUM/SUM.10875?query=kokeapparat&search_context=1&count=60&pos=9

Har Skarven og er veldig fornøyd. Jeg kjøpte de i en størrelse som passer med den type sokk jeg bruker. Det er skinnsko, og de går ut og former seg etter foten.

Har selv brukt alfa king (eller hva den nå het) og bruker nå crispi skarven. Jeg byttet skoene ut fordi jeg syntes alfaen ble altfor løs på foten og jeg var vel egentlig aldri helt fornøyd. Erderimot superfornøyd med mine skarven og anbefaler de gjerne til andre. Men selvfølgelig, du må prøve de for å se at de passer foten.

Trygg ledelse kan ikke defineres fordi ingen hunder er like. Jeg har ikke hatt to hunder som har trengt den samme type ledelse. Noen trenger det litt mer bestemt, som da jeg som 13 år fortalte Dobbermannen veldig tydelig at du faen ikke knurrer til meg. Han knurret aldri til meg igjen og det var aldri noe mer tull etter det. Hadde jeg gjort det samme med hunden jeg har nå hadde han daua (ikke bokstavlig) han blir jo satt ut bare det flyr en veps forbi, den kan jo tross alt stikke. Men når han gir meg finger'n (om du har hund skjønner du hva jeg mener) så sørger jeg for å fortelle han at det ikke er akseptert. Jeg gir ikke en hund juling eller biter de i øret fordi jeg har blitt oppdratt til at man ikke løser konflikter med vold og fordi jeg ikke har noe ønske, nytte eller glede av å skade andre. Som du nå kanskje har forstått så er ikke min hund av tøffeste sort. Jeg må tvinge han gjennom alt jeg vet er trygt men som han tror er farlig. Startet som valp med at jeg måtte dra han med på tur, gå mellom biler, se på gravemaskiner, ha han med inn på jobben, lage litt bråk. Tror ikke noe av dette så spes positivt ut, men nå kan han gå midt i Oslo, sove mens jeg setter igang med Hilti'n, stå midt i veien når det kommer en bil o.s.v. Hadde jeg ikke gjort alle disse tilsynelatende stemme tingene hadde han hatt det jævlig nå fordi han hadde vært redd for alt. Istede blir han stadig mer trygg på seg selv og meg.

Jeg sier ikke at man skal sluke rått alt som sto i artikkelen, eller at det var særlig bra skrevet. Men har du lest hva du selv har skrevet? Det er angrep fra første setning, så hvem er det egentlig som frykter noe her? Dessuten er det vel ikke bare straff/belønning som utgjør hvor lydig hunden blir. En hund som har en tydelig leder er i de aller fleste tilfeller en mye tryggere hund enn en som er litt usikker på om den selv må ta ledelsen noen ganger. En hund som er trygg på deg og stoler på deg vil også være lettere å få til å gjøre ting for deg. Et godt sammspill og en trygg ledelse er viktig for at hunden skal trives og for at den skal bli lydig. Du må til en hver tid sørge for å være mer interessant enn alt annet, klarer du det får du lett en hund som gjør det du ber den om.

Her er nok en som har skaffet seg en Denali Llama til sommerens bravader. Har brukt Alley i snart 20 år, men dette blir jo et noe annerledes konsept. Problemet er bare at jeg nå har så mye bærbart utstyr at jeg snart må leie en svenske når jeg skal på tur.

Den er ikke bare veldig uinteressant, den er også ufattelig dårlig og ufint skrevet, og proppfull av reindyrkede faktafeil og brister i forutsetningene. Jeg ser veldig lite grunn til å ta denne seriøst. Skal man tro, eller skal man vite? Det du skriver her er en av de mest utbredte misforståelsene blant hundeeiere. Alfahann-begrepet har vi lagt bak oss for lenge siden, bikkja driter i deg. Satt på spissen. Det det finnes langt bedre belegg for, er at hunden er et sosialt vesen som gjennom årtusener i menneskelig nærvær er blitt det dyret som er suverent best tilpasset et samliv med menneskedyret. De er sosiale vesener med mye de samme behovene som oss - som feks kjærlighet, tilhørighet, mestring, selvfølelse. Og for oss så også for hundene, den mest banale læringsteori er det eneste som forklarer hvordan de lærer sine ferdigheter; - Positiv forsterkning - Negativ forsterkning - Positiv straff - Negativ straff En hund LÆRER IKKE ferdigheter som sitt, bli, hopp og sprett, gjennom "lederskap", slik det defineres av disse som driver med rangstiger og dominans- og alfateorier. Til syvende og sist er all læring brutt ned i de fire punktene, hverken mer eller mindre. Det eneste som gjenstår da er å diskutere hva hunden opplever som belønning eller straff. Visste du at hunden er det eneste dyret som greier å følge menneskers blikk, altså registrere hvilken vei du ser, og deretter identifisere hva ditt blikk er festet på? Et litt artig faktum som i øyeblikket kanskje ikke har så mye med saken å gjøre, men som jeg synes illustrerer veldig godt hvor ekstremt godt tilpasset en hund er til å samarbeide med mennesker. Og dette er en av de forutsetningene som brister, det du skriver her er tull og tøys, en god gammeldags misforståelse. Eller løgn, om du vil dra den riktig langt. Men, det er i alle fall noe av det som gjør at de nevnte artiklene fra HFG faller sammen. Det kan så godt være at noen få av disse som kaller seg atferdskonsulenter roper høyt om at positiv forsterkning er eneste riktige måte å gjøre ting på. Men til det må det også tilføyes flere ting. For det første kan hvem som helst gå hen og kalle seg atferdskonsulent, man behøver ingen kvalifikasjoner overhodet. Tittelen er fritt vilt, og egentlig litt ubrukelig. Dette gjør at å i det hele tatt omtale "atferdskonsulenter" som en homogen gruppe mennesker med en felles mening blir helt, fullstendig feil, og det rammer de som prøver å drive litt seriøst med dette på en veldig dårlig måte. For det andre tror jeg veldig mye blir veldig misforstått, plukket ut av sammenhenger og blåst ut av proporsjoner av "partene" i mange slike diskusjoner. Ta for eksempel ordet "lederskap". Hva i alle dager er egentlig det? Det finnes ingen allmen god forklaring på det ordet, alle har sin tolkning, og når man så tar det i bruk i en diskusjon eller liknende så kan man mene en ting, og bli oppfattet som noe radikalt annerledes. Man er nødt til å bli mye tydeligere i dette, begynne å kalle en spade for en spade. Lederskap, dominans, korrigering, straff, vold, osv, er ord det kan ligge høyst subjektive meninger bak, de kan være innmari tåkete, og lar seg nesten ikke lenger bruke skikkelig fordi det er så mange meninger om disse. Jeg har sett voksne mennesker bruke store mengder energi og tid på å krangle om lederskap og straff, inntil det viste seg at de egentlig var helt enige - de hadde bare vidt forskjellige meninger om hva ordene betydde og innebar. Personlig tror jeg dette oppgulpet fra HFG heller bunner i frykt. Som dere vet er det slik noen ganger at angrep er det beste forsvar (ofte forståelig nok om man kjenner seg svak i forhold til sin "motstander"). Jeg ser en bunnløs frykt for det nye og kanskje litt ukjente, disse nerdene som har lest noen bøker og kaller seg eksperter, og attpåtil sier at det jeg gjør er galt.

Du binder faktisk både åra og båten i deg selv? Det er det jeg liker å kalle dødsfelle. Jeg bruker ikke en gang fangline på kanoen når jeg padler. Det er svært ubehagelig(egenerfart) og farlig å hekte seg fast i noe sånt i en allerede stresset situasjon. Personlig vil aldri anbefale noen å binde sammen noe som helst når en padler.

Har ikke fått pøvd de ennå - bortsett fra i boden. Setebagen imponerer: masse plass. Prøvd bare med telt, men vil tro at telt, liggeunderlag og sovepose får plass. Sweetrollen fikk også plass til telt med god margin - men virker litt mer "krøkkete" i bruk. Vil tro at telt/liggeunderlag og sovepose får plass i den også. Det burde ikke være alt for vanskelig å lage siden egen sweetroll ut av en pakkpose.... Konklusjonen var egentlig at det jeg frykter mest er "Volvo 240 komplekset": dvs at jeg tar med alt for mye bare fordi jeg kan. Skisessongen fikk en liten revival i pinsen...så det det går vel ihvertfall et par uker før jeg kommer meg på en ny overnattingstur. Usikker på om det blir på ski eller sykkel... (Kunne ta en natttur for å teste....)

Fin sykkel. Her er min for noen dager siden. Geilo, ved Grønnebakken Røde Kors hytte. Desember i fjor. Helt sjef å dra på langtur med sykkelen, men det forutsetter at man skaffer seg lettvektsutstyr. (Eller kjøper en sykkelhenger for stasj).