Vinnerliste

Forsøker meg på en liten turrapport fra en hyggelig 5-dagers tur i femundsmarka. Vi var tre stk som kjørte E6 nordover fra Oslo i retning Røros en mandags morgen i slutten av april. Dette skulle bli vinterens siste skitur og planen hadde opprinnelig vært å loffe rundt mellom de åpne koiene i nasjonalparken. For min del var det første gang isfiske skulle gis et skikkelig forsøk. Vi skulle egentlig ha med oss en pulk hver, men en førerapport fra Engerdal fjellstyre fikk oss til å tvile sterkt på hvilken årstid vi ville møte, så glassfiberpulkene fikk bli igjen hjemme til fordel for to billige parispulker og store ryggsekker. Pakkelistene vokste seg til "ekspedisjonsstørrelse" for å dekke et bredt spekter av forhold. Dermed var det med spenning vi kjørte ned til kaia i Synnervika. Femunden var dekket av hvitt, men det var ingen snøflekker å se på land. Vi møtte vi en lokal kar som var i ferd med å kjøre vekk scooteren for sesongen, som kunne betrygge oss med at isen fortsatt var nærmest metertykk. Det var en lettelse, og vi fulgte hans tips om å gå over til Røosbua på østsiden av femunden. Langt over til andre siden av femunden. Vi hadde kommet oss sent avgårde, så det ble mørkt i løpet av de omtrent to timene det tok å bevege seg over til andre siden av innsjøen. Jeg synes det var spesielt å gå ute på en så stor isflate. Ensformig gåing, men vi fikk samtidig ett flott rundskue. Ved utløpet av Røa var det en stor åpen råk som gikk flere hundre meter ut på vannet. Den var heldigvis lett å se, så det var ikke noe problem å holde god avstand i en vid bue. Kunne ca en halv kilometer fra land konstatere, littegrann skuffet, at det var bållukt i lufta. Røosbua var i bruk av to fyrer som gikk norge på langs. Dette skulle vise seg å være de eneste folkene vi så i løpet av turen. De bød oss inn for å overnatte, men ettersom hytta bare hadde tre sengeplasser, bestemte vi oss for å heller sove under åpen himmel. Røos-området var virkelig et teltplass-eldorado, med tørt og jevnt underlag så og si overalt langs bredden. Området bar preg av å være mye brukt, og man kan nok takke de som har satt opp en utedo for at det ikke er så grisete rundt omkring i skogen. Det ble en fin utenatt og det lille snødrysset vi fikk om morgenen er på lang vei å foretrekke fremfor vekkerklokka hjemme. NPL-erne var tidlig oppe, og vi labbet over til ferdig oppvarmet hytte Uvanlige hjelpemidler til gapahuk på barmark. Statsskog eier Røoskoia, og ifølge informasjonen jeg hadde funnet på nettet skulle det ikke være overnattingsmuligheter der. Dermed var det litt merkelig å oppdage at hytta var innredet på lik linje med andre åpne koier. Ut fra det som står skrevet i hytteboka er det vanlig å sove her og vi bestemte oss for å overnatte på hytta frem til noen andre andre ville benytte den. Selv om det er fint å sove ute, synes jeg ikke akkurat at det ødelegger villmarksfølelsen å sove inne så lenge det er en enkel hytte. En i følget vårt hadde litt problemer med akkillesen, så vi slo fra oss den opprinnelige planen om gå fra koie til koia. Før hver dagstur pakket vi ned tingene våre, ettersom vi forventet at det ville komme noen andre til hytta mens vi skulle være ute, men det kom aldri noen. Deilig i solveggen ved Røosbua Ved flere av de utallige bålplassene som var anlagt i området fant vi stokker som var forsøkt påtent. I en 200-meters radius fra hytta var sikkert 30 plasser hvor folk hadde hatt bål. Vi brukte noen av de halvbrente stokkene til å fyre bål på den utmerkede plassen rett nedenfor koia. Bacon hører alltid med på tur. Enda bedre på bål enn i panna. Stjerneklart ved Røosbua Vi gikk flere turer langs Røavassdraget og oppe på høydedragene både nord og sør for elva. Ble positivt overrasket over hvor lett det var å bevege seg, selv på blokkmarka. Vanligvis forbinder jeg vårturer til fjells med mye slaps og bløtt underlag. I marka var så og si all snøen smeltet. Noen få flekker her og der, men ikke noe problematisk å gå til fots. Veldig glad for at jeg hadde med vanlige fjellsko i tillegg til skiskoene, da sistnevnte ikke er noe særlig på stienete underlag. Det ble en del fine dagsturer innover i marka, fra halvannen til to og en halv mil hver dag ca. Hadde forholdsvis stor aksjonsradius ettersom vi kunne bevege oss lett på islagte vann. Isen hadde kun gått på selve Røa og ved inn- og utos på de litt større innsjøene. Vi prøvde isfisket i flere vann, men fikk bare én abbor. Øvre Roasten En av hyttene på Røvollen Røa Bro over Røa Stor-Svuku i kveldssol Frister også absolutt å komme tilbake til området, spesielt med kano eller annen farkost. Følelsen av å ha hele femundsmarka for seg selv var fantastisk, spesielt når jeg egentlig nærmest hadde sett for meg horder av folk. Godt at området, slik som de fleste andre steder, kan være lite besøkt utenfor de mest hektiske ferietidene. Dårlig sikt på vei hjemover. Væromslag på Femunden.

I went back this winter to this icecave, which I discovered last year at Hoglandlake. Now I slept in the icecave. I spent about 3 hours to make pictures/video's in this long icecave. At the end used my last fire wood to make a nice campfire. This wood has been skied up at 2009 .............. so it was dry... Perfect way to end the winter part of this long expedition, which took me about 400 days out in the field over the last 4 years

I helgen var vi en gjeng på 7 som la ut på den klassiske turen Josten på langs. Vi hadde været i mot oss fra starten. De fleste timene av turen gikk i tett tåke så må nok gå turen igjen for å få sett litt mer. Det lille jeg fikk se var uansett helt nydelig!!! Legger noen bilder av turen her. Om du vil lese hele turrapporten og se flere bilder er det bare å klikke inn på http://www.stianmedsekken.net

hm, jeg ble bare littegrann misunnelig på turen deres Herlige bilder!

Jeg postet tilsvarende på friflyt og etterhvert var det en der som kom med en link til peakbook.org, der det var en historie om en passende ski... http://peakbook.org/Annemor/tour/53867/P%C3%A5+en+ski+ned+hele+Fl%C3%B8tatind%21+Er+det+mulig%253F.html Nå har eieren hentet skien.

Det er jeg enig i, men i dette tilfellet vet man jo hva man skal forske på. Man har bakterien, man ser at kroppen lager antistoffer, vi har en rekke symptomer å jobbe ut i fra, men det vi virkelig trenger er å finne en måte å oppdage den på og ikke minst bekjempe den. Når det gjelder ME er det verre da man har langt mindre å jobbe ut i fra, men det er en annen sak.

At man ikke gidder å høre på tullball betyr ikke at det er fordommer mot å forske.

Ola Dunk er litt spesiell. Om så vitenskapen står samlet bak uttalelser om at noe er trygt velger han å heller høre på rykter om noe annet. Enten fra aviser eller ”dokumentarer” på TV. Ingenting er mer hardnakket enn rykter. Og pressen er mestere i å misbruke vitenskapelig materiale, noe vitenskapen gjentatte ganger har kritisert. Tema har vært oppe til debatt og vitenskapelig utredet gjennom et halvt århundre. Ingen har påvist annet enn at demente har høyt innhold av aluminium i hjernen. Kilden for dette er forurenset drikkevann, over- og feilmedisinering, tilsetninger av alskens rare aluminiumsforbindelser i vaksiner, deodoranter og gudene vet hva. Det som ville vært virkelig interessant var hvor mange med høyt innhold av aluminium i hjernen som IKKE var demente, men utgangspunktet er at aluminium ikke hører hjemme og har noen funksjon i menneskekroppen i motsetning til forskjellige andre grunnstoffer, også tungmetaller, derfor skal ikke aluminium finnes i hjernen. Jeg kan ikke huske ett eneste tilfelle hvor en produsent av kasseroller, bakeformer, drikkebokser eller hermetikk har stått frem og påstått at produktene er helsebringende eller ufarlige. Det kan jo selvsagt skyldes at jeg faktisk er påvirket av stoffet Men jeg kan huske opp til flere undersøkelser som ikke har funnet noen sammenheng og sågar et par-tre som kategorisk av avvist sammenhengen. Når det gjelder dieselbiler er dette ren politikk og intet annet. Det er laget dieselmotorer med lavt partikkelutslipp, men det betyr jo ikke at alle motorer som går på diesel er miljøvennlige. Om en ikke har ekstreme matvaner behøver en på ingen måte å finlese varedeklarasjonen. I så fall er nok maten i seg selv er et større problem.

Stemmer. AL blir brukt i mange produkter, også i forbindelse med mat og drikke. At AL er så mye brukt er ingen garanti for hvor trygt det er. Tenk bare på alle typer helseråd vi har fått fra helsemyndighetene opp gjennom årene. I det ene øyeblikket er det farlig med "datt", så endrer alt seg og "ditt", som vi ble oppfordret til å spise mer av, blir farlig i stedet. Dieselbiler ble vi fortalt var bedre enn bensinbiler. Nå er det motsatt. I min barndom var melka vi fikk radioaktiv, men helsemyndighetene mente at det var viktigere å drikke melk enn å la være. OK, godt å vite. Noe annet som er godt å vite er at mange av de produktene vi bruker i dag blir fremhevet som helsebringende eller ufarlige -av produsentene. Vi vanlige folk har lite å stille opp med. Vi må bruke de varene vi får tilgang til, og forholde oss til uttalelser fra den ene og den andre som sies å sitte med fakta. Jupp, nå er jeg i ferd med å prate meg ut i det blå, ser jeg, så jeg avslutter like godt her. Når alt kommer til alt må hver og en selv velge hva vi skal tro på av info, og velge produkter ut fra det så langt som mulig. ER aluminium farlig som kokekar? Jeg vet ikke. Men det går noen rykter. Derfor velger jeg andre produkter siden jeg nå kan. For jeg er mye på tur, og jeg vil ikke sitte der ute og finlese hva slags mat jeg kan lage i kokekarene mine for at det ikke skal være farlig. Da bytter jeg heller kokekar. ..og tenner en røyk. Så hva er egentlig vitsen med å bry seg. Men det var en artig debatt, da!

Fin video, sprø mann: Anbefaler å følge ham på YouTube, mye interessant (og morsomt).

Det holdt for meg @mindviruz. Nå skal det sies at man ikke kan være 110% sikker på at det var borrelia, ettersom testene er så dårlig. Det de kunne se var at kroppen hadde dannet antistoffer mot bakterien, samt at jeg hadde hatt et flottbitt med utringning i forkant av sykdomsperioden. Legene virket til å ha dårlig kunnskap om borrelia og de ville helst finne en annen forklaring. Jeg ble testet mot alt mulig rart før de rettet blikket mot borrelia. Da de til slutt innså at det høyst sannsynlig var det som feilet meg, kontaktet de en spesialist i Sverige for å rådføre seg om behandlingen. Det ble bestemt at de skulle teste en 2 ukers intensiv kur for så å ta en vurdering. Nå er det gått mange år og jeg er helt frisk. Etter behandlingen ble formen bedre og bedre, og et halvt år senere var jeg i gang med treningen for videre satsing på toppidrett. Det som virker til å være vanskelig med borrelia er at folk reagerer forskjellig på det (utmattelse, lammelser, hjerteproblemer osv osv), og at det er vanskelig å påvise det. Derfor tror jeg det er viktig at det nå rettes oppmerksomhet mot at vi mangler kunnskap om sykdommen.

Ser ut som dere hadde en kjempetur! Kjenner jeg er bittelitt missunnelig:-)

Jeg forstår det slik at du har handlet inn kart fra Ryfylkeheiene - fra Haukeliseter og sørover (Sirdal/Lysebotn), eller muligens mer mot Bykle? Når det gjelder det første området så er det fisk i en rekke vann, og medlemsskap i DNT gjelder som fiskekort. Med 14 daget til disposisjon, rekker du over det meste. Turen mellom Haukeliseter og Sirdal tar 7-8 dager (eller ennå lenger sør - ned til Frafjord - 11 til 13 dager). Helt tidlig i juli kan det fortsatt være mye snø høyest oppe. Fisk: F. eks går stien mellom Krossvatn og Vassdalstjørn/hovatn over Pøylånå. Kjent som en god fiskeplass. Nærmere Lysebotn mellom Eiavatn og Nilsebu ligger Storådalen som også er kjent for fisket.

Herlig, takker for fin rapport. Godt å starte dagen med en tur rapport.

Her har jeg skrevet litt om turen: http://www.fjellforum.no/topic/27410-vinter-og-v%C3%A5rtur-i-femundsmarka-294-til-35/ Hyggelig med litt "etterspørsel", sånn at jeg fikk en liten puff. Har aldri skrevet turrapport før.

Kom 2 gavekort fra Oslo Sportslager til meg i dag - hver på 500,- Dette blir premier nå i Mai og Juni - bare å ta bilder - burde være fine forhold nå! Husk å stemme

Monsen eller ikke så er det noe som skjer når man ikke får hjelp hos det offentlige. Ar selv kjempet i årevis med mageproblemer og ryggplager. Det skremmer meg hvor lite leger kan i dag. Om du ikke har en diagnose selv eller en ide er du ofte ute og kjører er min erfaring. Hatt flere leger opp gjennom åra men stort sett det samme. Skal ikke være sånn. Er i disse dager selv til ryggbehandling hos alternative medesinmenn for å få orden på ryggen. Når du får noe som hjelper er det samme for meg om det er hos kvakksalvere eller fastlegen eller hva pokker en går til. Viktigste er at man får hjelp. Tror ikke folk som ikke har hvert i slike situasjoner der man ikke får hjelp av legestanden kan uttale seg for dere aner ikke hvor jævelig det er å gå med enorme smerter og ikke få noe som hjelper. Når du en dag prøver noe alternativt, ja da blir du der for det funker. Viktigste er å bli kvitt plagene, ikke navnet på legen eller stedet du får det. Amen...

Fikk testet paraplyen i morges og kan underskrive på at den er best i bare regn. Legg til noen vindkast, så blir det fort vått. Men jeg bruker nu aller helst paraply til lunsj i Theaterkaféen - det spruter gjerne litt av champagne.

Påstandene om at askeavkok OG behandlingen til Norsk Boreliose senter virker, er basert på anektodemateriale. Norske sykehus MÅ basere seg på vitenskaplige metoder.

Huffda, registrerer at vi har inntatt skyttergravene, men tviler på at hverken pasient eller lege (evnt. annen helbereder) er tjent med hvem som har mest og best (kraftigst) ammunisjon eller sikter best... Jeg har heller ikke særlig tro på at den med de tyngste "semantologiske" kunnskaper behøver å være den beste problemløser. Kanskje kunne det være en ide og legge tilside skytsene, løfte hodet over sandsekkene og spørre hverandre fordomsfritt om ett og annet? Jeg stiller første spørsmålet fordomsfritt og basert på mange års observasjoner og undring. Jeg er en noenlunde voksen fyr med en ikke helt overdreven avslepen hukommelse. I hverdagen har det undret meg hvor mange (alle, eller i det minste de aller fleste) har tatt sine antibiotikakurer for fillesaker jeg til dags dato ikke engang i et bevisstløst øyeblikk ville finne på å konsultere en lege om. Jeg har også to barn (nå voksne) som aldri har tatt (fått?) noen antibiotikakurer (uten at noen av oss har grunner eller kinnskaper om å savne dette). Men så til spørsmålet, et jeg faktisk har litt problemer med å formulere korrekt og i tråd med min oppfattelse av egen kunnskap, men jeg prøver allikevel. Det synes (for meg og mange med meg) som om et for mange middels halsonde utløser et pressenede behov for antibiotika og sykemelding. Hvis et voksent og ellers oppegående menneske "går på trynet" av noe legestanden ikke helt klarer å finne ut av, ville det ikke vært mer hensiktsmessig å la disse forkjølelsene gå over av seg selv og heller tilby disse som får beina slått vekk under seg en antibiotikakur?! I det minste som et forsøk? Jeg vil anta det går adskillelig mange forkjølelser på hvert (antatt) tilfelle av borrelia.

Kronisk høydeskrekk og Hurrungane, kan det gå bra? Jeg har hvertfall fått min ilddåp i dette dramatiske landskapet denne uka og la meg si først som sist, dette har gitt en utrolig mersmak! Jeg dro opp tidlig onsdag for å møte en kompis på Turtagrø. Etter en flott tur med bil fra Årdal over mot Turtagrø, stoppet vi ved foten av Store Soleibotntind, en myk start for en pyse. O2-opptaket fra sykkelsetet funket bra i steinura for vi var oppe på toppen på no time. For meg med liten erfaring var det gøy å klyve opp de siste metrene, selv om den garvede tinderangler hadde gått denne toppen i blinde med storm fra alle kanter. Toppen åpenbarte et landskap som var helt fantastisk! Austabotntindane, Store Ringstind, Dyrhaugsryggen..... Toppene er en ting, men det som pirrer meg er ryggene! Liste seg bortover en smal egg fra topp til topp, det må bare være noe for meg! Etter fem minutter med nytelse av utsikten kommer tåka og like etter dette kommer nysnøen, rett og slett helt fantastisk med nysnø midt i august Det er jo dette jeg alltid har lest om, i Jotunheimen får man ofte fire årstider på tur, magisk. Turen ned blir glatt, men tunga rett i munnen så går det helt fint. Tilbake til Turtagrø og opp med teltet.... I biblioteket leser vi at toppen vi har gått på beskriver som en enkel spasertur, så vi må heve lista for dag 2. Vi bestemmer oss for Store Dyrhaugstind. "Ryggen smalner inn på toppen og går over i en dramatisk rygg". Hmm, nå blir jeg vel liggende våken i teltet. Vi rekker akkurat en blå time og Storen i all sin prakt før soveposen kaller, sovner som en stein.... Frokost 08.00, tåka ligger tett rundt oss, men klok av erfaring fra dagen før så var det jo akkurat slik da også. Vi begynner på den lange ryggen mot toppen. På cirka 1500 moh kommer regnet og vi tar en liten pause og ser ann tåka. En snau halvtime etterpå slutter regnet og vi fotsetter retning himmelen. En ny "topp" erstatter den neste oppover før vi aner at noe er på gang like over 2000 meter. Fjellet går over i tåke og akkurat som vi hadde lest, stup rett ned mot breen. Jeg står 5 meter fra kanten og kjenner at det kiler i magen, tarmene vil ut og styggen sjøl prøver å dra meg utfor kanten. Slapp av, pust med magen..... Vi fortsetter opp mot fortoppen og plutselig ser vi rett ned i Ringsdalen også. Jeg kjenner at pustingen og gode tanker i topplokket hjelper sakte med sikkert, svimmelheten er borte, det samme er styggen sjøl. Vi kommer opp til fortoppen, jeg er i ekstase og adrenalinet bobler. Arne Næss hadde sikkert flira godt av meg, her står jeg på trygg grunn med bobler i blodet. Selve toppunktet ligger rett der borte, men akk så fjernt for meg og psyken min...... Jeg våger meg litt videre, puster rolig, enda litt videre. "Lett og fin klyving" stod det i boka, jeg stopper under selve toppen, har så lyst, men dette er over mitt nivå. Kameraten står tilbake på fortoppen minst like nervøs som meg, jeg snur og går tilbake. Jeg har sprengt grenser, flyttet fjell, overvunnet en skrekk bare ved å tusle ut dit. Jeg setter meg ned for å få blodet under kokepunktet, tåka kommer og går, Store Ringstind ruver like ved, Storen på andre siden, jeg er midt oppi dette landskapet jeg bare har lest om, sett på bilder. Jeg er hekta...... Dagen derpå, jeg sitter hjemme, burde jobbet, klarer bare å google ord som "Hurrungane" Store Dyrhaugstind" "Austabotntindane" "Falketind", bestiller nytt liggeunderlag på Sportslageret, mitt fra klasseturen i 95 suuuger, googler litt til, "Norgesguidene", klikker inn på 5 dagers fjellsportkurs i Hurrungane, sms til kompis, "hva tror du?" Vi er med begge to, han er like starstrucked som meg. Klarer ikke tenke, er som en unge i dag, en unge som savner den nye lekeplassen sin, som bare fikk et lite glimt av den og som vet at han har så sinnsykt mye igjen og utforske i verdens vakreste, mest skremmende og mest magiske lekegrind. Nevnte jeg starstrucked? Ja, jeg er starstrucked..... Til dere garvede ranglere, snart, en eller annen gang i nær framtid kommer en turrapport med luftige egger og fancy begrep og tall som angir vanskelighetsgrader, bare ikke ennå. Jeg må fordøye dette først, komme videre, gleder meg. Prøve å jobbe litt kanskje....