Vinnerliste

Jeg har vasset gjennom Østmarka fra Ellingsrudåsen og nedover mot Lutvann. Det er snø, mye snø, men stiene er gått opp og er greie å gå i. Sekken er pakket med en sovepose, et liggeunderlag og litt mat. Men nå begynner det å mørkne og det ser egentlig også litt mørkt ut. Det er nemlig vanskelig å finne ved i den våte skogen og utenfor stiene er det vanskelig å bevege seg i snøen som fortsatt er ganske dypt. Håpet om utenatt nummer fem i år begynner å svinne. Skal jeg feige ut? Men så! I en skråhelling nedover i retning Lutvann ser jeg død gran. Her er det muligheter. Telefonen ringer mens jeg sanker ved. Kjæresten lurer på om jeg ikke heller skal komme hjem? Hvorfor i all verden skal jeg ligge ute i skogen, bare noen få kilometer fra nærmeste vei? Det virker jo helt meningsløst? Jeg fortsetter å sanke grannkvister og selv om veden er våt får jeg etterhvert i gang bålet. Det brenner friskt. Etterhvert senker natten seg. Og ja, jeg hører av og til lyden av sirener og fly som suser over hodet mitt. Men kvelden kommer og himmelen er stjerneklar. Bålet gir god varme. Jeg legger vekk boka og stirrer inn i flammenefrem til de slukner og jeg sovner. Hvis dette er meningsløst, er det helt greit.

Toppturfolk er gjerne flittige brukere av naturen også ellers og dermed har jakker og annet utstyr flere bruksområder enn kun en engangsgreie. Greit at folk sikkert kan klare seg med mindre men hvor går grensa? Skal folk slutte å kjøre BMW, MErcedes, audi og alle andre merker som ikke er billigste sort? Skal ikke folk få kjøpe 42" tv fordi man kan se det samme på en 32"? Noen ønsker å bruke penger på sydenturer og flatfyll, andre kjøper seg ustyr for å kunne bedrive hobbyen sin. Samme for meg, sålenge jeg får gjøre som jeg vil.

Det kan virke som om andres naturopplevelse kan bli dårligere av det. Jeg har ikke tenkt på det før jeg leste denne tråden - Hvordan oppfører jeg meg? Det hender jeg går i fjellet eller marka med en knallblå Norrøna-jakke, og jeg vil nødig støte noen med å gå rundt med denne. Bør jeg bære ekstra tungt eller gå utenom oppmerkede stier for å kompansere på noen måte? Gjøre meg til klovn ved å "skli" og brekke beinet? Det var idiotisk av meg å ta av lappen med nedsatt pris, det ser jeg nå. Andre forslag?

Ålesund by K.Sund, on Flickr Bynært "fjell", fin kveldstur

Vi bruker ofte å gå turer til en liten veifast øy som heter Kvaløya. Her er det både buldreterreng og fjære - ungene kaller det lek å klatre i skjæringene Tapatalk

Ikke noe meningsløst ved dette, sove må en uansett, og hva er da vel bedre enn å tilbringe natten ved et bål? Koselig stemningsbilde og rapport!

Ble en Granite Gear Blaze til slutt. Bestilte også en WM Ultralite sovepose . Da har jeg allerede spart over 3kg på sovepose og sekk...

Kem som egentlig e mest hysterisk, De som bruker masse penger tid og energi på utstyr, eller de som legg nesen opp i ka andre prioriter?

Gått på fjellet alene siden jeg var 10-12 når. Det vil si nesten 30 års fartstid på fjellet. Det går ikke en dag uten at jeg ønsker meg på tur, eller tenker på tur. Fiske, jakt, trening. For meg er friluftsliv rekreasjon, ladde batteri, finne meg selv, roe ned tempo, kutte ut stress, jobbtanker og det meste annet. REs tanker er nært mine, bortsett fra at jeg ennå elsker utfordringer. Mestringsfølelse og selvtillit er kansje ord å nevne. Lange, seige turer. Teste meg selv og flytte grenser. Alene sprenger jeg ikke grenser (om det er farefullt), men flytter. Grenser for hvor lenge og hvor langt jeg går, hva slags vær jeg går i. Utfordre været, selv om været ikke lar seg utfordre. Det er jeg som må tilpasse meg etter været. Vi bodde 4 år i Trondhjem. Da vi flyttet dit fra Finnmark hadde jeg ingen planer om å flytte "hjem" igjen. Men å bo i en såpass stor by, med høyere tempo. Trafikk, skole, jobb, folk overalt, gjorde min lengsel etter fjell og friluftsliv enda større. Joda Trondhjem har jo fjell, Meråker, Sylan og andre flotte plasser. Men for meg var det mye kjøring i forhold til hva jeg var vant til. Var vant til å ta fjellstøvlene på og gå rett ut i marka. Plutselig måtte jeg kjøre 1-3 timer for å komme ut på jakt/fiskeplasser og når disse plassene var dårlige jakt og fiskemessig sammenlignet med det jeg var oppvokst med så ble det liksom ikke det helt store. Konklusjonen ble at jeg måtte tilbake /hjem. Fjellet, jakta, fisket og friluftslivet i Nord var egentlig noe jeg tok for gitt, det var jo der. Utafor stuedøra. Men flytter du så er det ikke der. Registrerte at det betydde mer for meg enn jeg var klar over, og at jeg måtte nordover igjen Nå tenker jeg at jakt, fiske, friluftsliv er en stor del av min livskvalitet. Noe jeg må ha tilgang til og mulighet for når jeg ønsker og når jeg har behov. Jeg trener en del, og liker å holde meg i fysisk form nettopp med tanke på dette. Om jeg plutselig ikke klarer å gå på fjellet, det være seg grunnet sofakropp eller noe annet så tror jeg at en vesentlig del av meg, min identitet og glede er borte. Ble kansje mer personlig og nært dette enn planlagt, men det er for meg ett seriøst tema. Kan jo avslutte med det som står nederst på mine profil. Uten at jeg tror på Gud eller er noe hard på dikt så er dette ett dikt jeg har sansen for. Har sagt til min samboer at den skal stå på gravstein min Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud, der byder i højden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ud; her oppe på vidden er frihed og Gud, der nede famler de andre. -Henrik Ibsen-

Kjørte opp til Spiterstulen fredag ettermiddag. Veien over Flya var ikke noen nytelse så tidlig, med telehiv og greier. I et tre etter Bessheim så jeg noe jeg trodde var plastikksøppel fraktet til tretoppen av vinden, men det viste seg å være en ugle! Hvit og liten, med sorte flekker. Det er første gang jeg kan huske å ha sett en ugle. Litt moro! Dårlige vei Om veien over Flya bar preg av nylig åpning, så var Visdalsvegen atskillig verre! Kan ikke huske at den har vært i slik forfatning noen gang, issvuller og issørpe, delvis smeltet og panserhard og glatt. Balansegangen mellom å ta det rolig og pent pga store ujevnheter, og å ha fart for å komme opp bakkene, var ikke enkel, så jeg var glad da det etter hvert ble mer vinterføre. Parkerte noen kilometer før Spiterstulen, og la meg i bilen for å sove. Heillstugubreahestene Betalte 50 kr for veien inne på Spiterstulen tidlig neste morgen, og la i vei noe før klokka 8. Det var skyggefullt, kaldt og litt motvind, men jeg visste det kom til å bli bedre. Knallhardt føre sørover i Visdalen, men blå swix funka ganske greit. Svingte av og fulgte stort sett Heillstuguåe, som var fint å gå oppover på, og først inne ved brekanten, tok jeg på fellene. Her tok jeg også en rast, siden sola skinte, mens breen lå mørk i skyggen. La i vei oppover breen i stadig økende mengde pudder. Hyggeligere enn steinhard skare, men var litt spent på om det kunne bli kladding etter hvert. Stemningen steg ettersom mer av Heillstuguryggen kom til syne, jeg kom ut i sola igjen, og vinden avtok! Gikk snart bare å trøya oppover – for et liv! Puddermengden her oppe var godt og vel 15 cm, så det ble en del brøyting resten av turen. Holdt godt nord for Nordre Hesten, siden det var en del store sprekker der, og var etter totalt 3,5 timer på den lille bandet sørvest for årets første 2k-topp, med Midtre Heillstugutinds stupbratte flanke i ryggen. Spenningen lå i en bratt liten hammer, som visstnok kunne omgås. Jeg hadde med stegjern og isøks i sekken, men satte igjen hele sulamitten på bandet, og tok kun med meg stavene. Det var ikke rare biten, så jeg kunne gå ned igjen hvis jeg trengte noe. Et bratt sva med gode tak, som var helt bart, var cruxet, men bare moro klyving under disse forholdene, og så var jeg oppe, herlig! Tok det pent og konsentrert ned igjen, og skled lett bort og noe ned til Søre Hesten, som var såre enkel å bestige. Nå lå jeg godt foran «skjema», og skjønte at det var god tid til mer moro på denne fantastiske dagen. Satt litt i hytteveggen på den lille brehytta på bandet her, og kjente sola varme skikkelig! Søre Heillstugutind Søre Heillstugutind sto igjen på lista mi, og var et opplagt mål nå. Turen ned og bort breen var såre lett, men så kom det jeg fryktet: Kladding. Det kom brått og det kom voldsomt. I den solvendte østhellinga ble det særlig problematisk; bratt, 15 cm løssnø og heftig kladding. Jeg stoppet tvert, satte igjen sekken og tok av skiene, og gikk til fots oppover. Det ble et hardt stykke arbeid, men bedre enn å surre med ski og sekk, og ikke minst langt lettere vekt totalt. Skaren under løssnøen holdt ikke alltid, andre ganger sparket jeg rett i skjulte steiner, og atter andre ganger skled jeg på isen under løssnøen; kort sagt spennende for hvert skritt. Ettersom jeg svingte opp nordeggen støtte jeg på enkelte løse fonner der jeg sank nedi til over knærne! Andre steder var det hard skare. Jeg søkte mest mulig stein. Det ble noen heseblesende pustepauser underveis; dette var trim av ypperste klasse. Gleden ble derfor desto større da jeg nådde toppen, og fikk ny utsikt på en del kjente, og mindre kjente fjell. Hinnotefjellet Veien ned gikk selvsagt lett, men med noen forræderske hull, som sluker foten og der en stein blokkerer leggbeinet fra å bøye beinet framover. Men skal ikke ha for stor fart nedover når man møter på slike. Det kan fort bli stygge brudd. Jeg var obs, og det gikk bra. Kladdinga på skia avtok heldigvis så snart jeg var nede fra solhellinga og jeg kunne skli og gå lett sørøstover mot skardet ved Hinnotefjell. Her ble ski og sekk igjen forlatt, og jeg fikk nye 200 hm med baksing slik som ved forrige topp – litt tyngre denne gangen. Hinnotefjellet gir svært god utsikt mot Gjendealpene, og det var fullstendig vindstille! Utrolig! Så var det klart for en dryg retur til Spiterstulen, men med mye nedkjøring som burde gjøre turen lett. Forlot vel skaret ved Hinnotefjellet ca kl 16. Noen stor glid var det ikke snakk om, for stort sett så jeg ikke skituppene på min vei over breen. Svingte tett oppunder Memurutind vest 1, for å sjekke til seinere hvordan det er å ta seg opp der på snø. Det er bratt, men bør gå ved greie snøforhold. På kryss og tvers nedover breen så jeg noen jernstenger her og der. Kan det være målepunkter for breforskerne, mon tro? Til slutt havnet jeg i skyggen, men fikk litt kveldssol nede i Visdalen igjen, der jeg så å si staket meg helt fram til Spiterstulen, som nå, kl 18 lå akkurat i skyggen. Bare to timer fra skaret ved Hinnotefjellet og ned hit, og det i rolig tempo. 10,5 t på tur totalt. Kjekt med en bil å sove i, så slipper en stresset med å rekke Flya, som er nattestengt.

29.03.-13 Nå hadde jeg og Ivar Nerdal pakka sekkene med tau, økser, stegjern, kiler og friends i tillegg til alt det stæsjet som er påkrevd å ha med i dagens toppturfikserte samfunn, da for å være god kamerat. Med dette menes spade, søkestang, batteridreven pipedings, skihjelm og alskens pikkpakk. Jaja, vi tar det som trening tenkte jeg da jeg på lang avstand kunne se at Jutullene (som var målet) tydeligvis hadde brattere anmarsj i år. Ivar som bor i Nerdalen og kikker rett på Skarfjells nordvegg fra frukostbordet var helt enig. Det var nok blitt brattere. opptråkket spor til Grasdalen åpenbarte seg da vi entra åkeren i Nerdalen. Idet stigninga begynte stussa vi lenge over hvorfor de som hadde gått her ikke hadde brukt staver, det var jo ingen kringlespor i snøen, var det paralympics-folk som hadde traska opp her? Antagelig var det bare noen som hadde kjørt ned, for det var fullt av svinger oppe i lia. Hvor de kom fra vet vi ikke med sikkerhet, for det var ingen spor opp (med kringler). Snøen var som beskrevet av kamerat og pioneer fra gullkysten, Tustnastabbenes erobrer, selveste Toralf Furseth. 30 cm pudder plassert lett og luftig på klinkende skare. Vi holdt oss unna rennesystemene og bøksa oss rett på den steinete ryggen som går fra Grasdalen til Jutullene. "Følg rygg, vær trygg" runget ut i de bratte fjellsidene mens vi bestemt og taktfast masjerte opp, opp og opp. Det var tungt, skaren slapp taket på pudderet og vi klarte ikke å gå opp bratta med ski, skaren holdt derimot ikke vekten av oss lammelårspisende ålvundeidinger med tunge ryggsekker når skia hang på sekkene. Steike for et slit. Kl 13 var alt dyvått av svette, vi hadde fremdeles et stykke igjen og snøen ble dypere og tyngre for hver høydemeter. Til slutt ga vi opp, velta oss ned på en stein og glefsa i oss nistepakka. Vi myste bort mot Nordveggen på Skarfjell og ble enige om å traversere ut dit for å få ei nedkjøring der som plaster på såret. Ingen klatring idag. Her var snøforholdene temmelig lik det vi hadde jobba med tidligere på dagen, pudder som ikke ville ligge i ro på skaren. Vi kryssa oss over hele flanken i øvre del og kjørte en safere linje i østsida før vi kryssa oss tilbake mot grasdalen i bunnen av ura. Nordveggen ser enorm ut på nært hold, og dødens dal åpenbarte seg som en interessant sak som skrådde seg opp mot himmelen. Kan nevnes at undertegnede gikk på trynet så det sang etter nede i henget. Resultatet ble utgraving av ei grop på størrelse med et alminnelig meteorkrater grunnet jakten på den forsvunnede ski. Når folk nede i dalen spør hva det krateret de skimter der oppe er for noe, sier jeg bare at det er slik ålvundeidinger bruker å grave snøprofil. Ja, gropa er faktisk synlig fra virumdalen. Fikk i det minste inspisert litt, været var bra og helsa ble sikkert ikke dårligere av dette heller. Mysteriet med manglende spor opp til Grasdalen ble løst. Vi oppdaga skispor lengre vest, nesten i sida opp mot hesthøgda som dro seg ned i grasdalen igjen og fortsatte opp breen mot kongen. Variant.

Dette var som sagt første forsøk, vil bare forsikre meg om at jeg ikkemblir dårlig på tur. Neste gang blir det nokk så jeg marinerer og forhåndssteker kjøttet. For å konkludere da, for andre som gjerne vil tørke mat i ovnen; 5mm tykke skiver av svin tar i en moderne varmlufsovn ca 12 timer ved 60 grader. La døra stå litt på gløtt. For å være på den sikre siden mtp. Bakerievekst, salte/mariner kjøttet først. Saltet vil også trekke fuktigheten ut av kjøttet som gjør at det vil tørke fortere. God tørking

Oida. Jeg avslutta med 10 min på 100grader med døra igjen. Håper jeg berger

Når det kommer til den norske rødspriten så er det mest lukten jeg ikke er så glad i. Det virker litt unødvendig. Kanskje man skulle destilert sin egen sprit? Helt enig i at det å dele på utstyr er kjekt og en vektsparing, men ser det heller som en bonus, et sted å hente enda mer vektsparing.

Arne Næss ble engang spurt om hvorfor han klatret. Han svarte da følgende: "Det var ikke jeg som begynte, det var dere som sluttet." Tare Tekstum som var med på Ingen Grenser, sa vell dette: "Hvorfor sitte inne når alt håpe er ute." Ganske fine sitater begge to synes jeg, som på et vis svarer litt på spørsmålet til trådstarter

Tenker at det må være fordi sykkeldekkene setter stygge spor i bakken som bruker lag tid på å forsvinne. Tunge kropper og lite kontaktflate gir høyt marktrykk. Ser flere steder i Nordmarka hvor stiene er syklet i stykker. Dype spor som gjør at stiene blir ekstra gjørmete. Disse fatbikene ser interessante ut. Er de feite dekkene store nok til å forhindre skade på marka?

Jeg har tørket mye mat det siste året til turmat, men av kjøtt går det i vanlig mager kjøttdeig, stekt og ternet kylling og røkt skinke. Kunne tenkt meg litt mere variasjon på proteinkildene. Jeg spekulerer på hvordan det er å tørke kyllingkjøttdeig, jeg er mere redd bakterier pga mange overflater enn MUK. Hva tror dere, er det helt trygt? All maten skal jo varmebehandles før tørking og selvsagt kokes før spising. Men det med kylling og spesielt malt er noe jeg er usikker på. Det er jo et alternativ å male noen kg kyllingfilet også da, men det er så lettvint å kjøpe. Det finnes sikkert mye fint å kjøpe av turmat altså, men jeg kan ikke spise gluten, og må av helsemessige årsaker spise lavkarbo( ikke til diskusjon), så jeg må lage turmaten selv. Bruker egg og spekeskinke i tillegg, men jo mere jeg tørker, jo mere vekt sparer jeg( sparer sikkert mye på de 28kg som jeg er lettere og).

@Imse Personlig så ville jeg foretrukket å male den selv. Hvis du maler bryst så får du nok et mye lavere fettinnhold og bedre holdbarhet. Så lenge du holder det rent og tørker det umiddelbart så er det rimelig problemfritt ville jeg tro.

Ja det litt hipp som happ, første gangen jeg tørker mat. Men sluttresultatet ble faktisk bra. 1kg ytrefilet av svin redusert til 285g. Nå gjenstår det bare å se om jeg blir matforgiftet Kan legge til at hele prosessen tok 12 timer.

Flott, takk for svar. Finn skulle sende meg en ny parafindyse kostnadsfritt. Virkelig ålreit, så jeg tenkte han måtte få litt skryt her

Absolutt ikke meningsløst. Digger slike turer selv. Man kan dra seint, ikke vandre så langt, og er man ekstra lat så har man med seg noen vedkubber og så er kvelden satt for en runde med bålpreik.

Jeg er en av de hysteriske det snakkes om tidligere i tråden. Jeg har flere Arc'teryx jakker, dunsoveposer fra Western Mountaineering, flere Hilleberg telt osv. Jeg vurderer å selge alt nå og kjøpe meg noe skikkelig billig utstyr for å øke turgleden. For å være sikker på at jeg kjøper noe som er akkurat godt nok vil jeg rådspørre meg med noen av forståsegpåerne ovenfor for de vet dette best. Med ironisk hilsen OS

Paiformer og slikt er robust som vindskjerm, småformer og forskjellig slikt. De har på Europris, Biltema og mange slike steder. Jeg har gått opp i vekt og styrke på vindskjermen. Fordi jeg bl.a også bruker den som stativ til stekepanne og syntes det ble mye bal med de lette i vinden på fjellet.

Tjah, tråden starter jo med: "La oss nå heller rette oppmerksomheten mot naturopplevelsene vi søker og glem alt det fancy utstyret noen tror de trenger for å oppleve dette. Leve det enkle friluftslivet!" .. som om det er noe feil med fancy utstyr og som om det går på bekostning av naturopplevelsene. Jeg bruker svært lite penger på utstyr selv, men ser ikke helt motsetning mellom utstyrhysteri og naturopplevelser som trådstarter har som poeng i starten av tråden. Jeg tar meg selv i å sjekke opp turutstyr når jeg sitter hjemme og ikke er på tur, så det er jo til en hvis grad en form for surrogat mens man sitter inne.

Er ikke alltid nødvendig å dra langt av lei for å få den rette stemningen. Helt fint Larsdx.

Jeg puttet den tørkede kjøttdeigen oppi nesten ferdigkokt gryte bare for å varme opp, og merket ingen forskjell på kylling- eller storfekjøttdeig.

Den kommentaren her synes jeg oppsummerer tråden veldig bra.

Uansett. En liten bag/kasse med noen tørre og varme klær i bilen, samt litt langtidsholdbar proviant og litt vann på en plastflaske som tåler å fryse er sikkert ikke dumt. 1,5 liers imsdalflasker er ganske fleksible, og om man tømmer ut en bitteliten skvett, og klemmer ut litt luft av flasken før man setter korken på tåler den godt å fryse. Legg den allikevel ikke slik at klærene blir våte om den skulle begynne å lekke. Da klarer man seg veldig lenge om man klarer å komme seg ned til bilen. Full tank med drivstoff før man dra inn i fjellet er nok heller ikke dumt, og gjerne en mobillader som passer i sigarettuttaket også.

Å tørke kyllingkjøttdeig fungerer supert! Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

man sparer mye penger hvis man planlegger og kjøper inn i motsatt sesong så godt man kan. Hender jo noe går i stykker som må erstattes, da er det ikke like enkelt så klart. Men f.eks kjøpe skiutstyr på våren for neste sesong, kjøpe typiske villmarksartikler som lette soverposer og slikt på høsten. Så at skøytestøvlene mine begynner bli såpass slitt at de går ut første del av neste skisesong, ergo bel det er par nye til 50% for et par uker siden. Greier man handle inn mye av ustyret slik så er plutselig ikke kvalitetsting så dyrt lenger. Noe er dog sjelden på tilbud så der må man betale.

Skulle ønske jeg var 1,70 og ikke var to meter lang, for da hadde jeg spart 25% vekt på mindre klær, sovepose og annet... Ser poenget med å redusere vekt, men er ikke religiøs på det. Men har funnet ut gjennom erfaring at den enkleste måten å redusere vekten på en enkel måte hvis man går flere på tur, er å pakke sekkene sammen. Tømme sekken foran hverandre og diskutere seg gjennom innholdet. Man bærer på mye av det samme, og da kan det legges bort en del dobbelt utstyr.

Hva man skal med en kjele er vel rimelig innlysende. Kniper vekt? Den sporten gidder ikke jeg å delta i da jeg rett og slett ikke har noe behoiv for det. Og en kjele på 1,2 liter kan ikke romme 10 liter nei. Fyren på Videoen er forøvrig ikke amerikaner. Mike er fransk canadier, og vet nok mer om hva som funker og ikke funker i villmarka enn de fleste Nordmenn kan drømme om. Og hva som er skammelig i videoen bør du forklare nærmere. Ta gjerne kontakt med Mike selv isteded for å fornærme han anonymt på et norsk forum. Men skal vi ta amerikanerne. En av dem sa noe lurt en gang: "Alle må få lov å gå sin egen tur"...kansje det er du som må lære deg å jukse litt.

Fin sykkel. Her er min for noen dager siden. Geilo, ved Grønnebakken Røde Kors hytte. Desember i fjor. Helt sjef å dra på langtur med sykkelen, men det forutsetter at man skaffer seg lettvektsutstyr. (Eller kjøper en sykkelhenger for stasj).

Dette er en veldig lett variant: http://andrewskurka.com/2011/make-your-own-windscreen-for-fancy-feast-stove/ men da må man nok lage ny for hver tur Selv bruker jeg en tykkere folie (ala den som brukes i engangs griller) husker ikke hvor jeg kjøpte den (har hatt den i mange år) Men dette er så lett utstyr at det kanskje bør diskuteres videre her? http://www.fjellforum.no/topic/26977-ultralettpakking-utstyr-og-erfaringer/#entry251312

Utsikt fra gårsdagens skitur. trykk på og zoom inn

Her er utstyrshysteri:

I 1976 var jeg i ferd med å ta av på utstyrsfronten. Min familie og jeg var beordret til Andøya, et eldorado for friluftsliv. Og ikke nok med det der fikk jeg gode kontakter for å handle alt som kunne tenkes av friluftsutstyr for en billig penge fra USA. Og jeg hev meg på - og det var spesielt en flott sak - en en komplett dun jakke og bukse. Den måtte jeg bare ha. Det var da min kone stilte meg ett spørsmål - og samtidig gav svaret: Hva er hensikten med ditt friluftsliv? Jeg trodde det var å klare seg med det enkle?!! Den satt! For med alt det fantastiske utstyret jeg var i ferd med å anskaffe ble en tur til Bødalen - omtrent som å sitte hjemme i stua. Ingen utfordring. Jeg ble ingen asket etter dette, men adskillig mer nøktern, og faktisk noe av det utstyret fra den gang er i full bruk i dag. Legger ved 5 bilde fra 1979. Teltet er et kassert nylon endukstelt jeg fikk av Velferden. Det var ikke verre enn at etter en omgang med symaskin ble det riktig så bra. Men om det holdt tett for påvirkning utenifra, så var kondensen mer enn plagsom, og siden vi manglet fortelt måtte vi ut når maten skulle lages - regn eller ikke. Og regnet gjorde det - hele tiden. Inntil en morgen opprant - med et par timers oppholdsvær. Men. til tross for regn, vind og kulde og innimellom litt opphold, bet fisken overraskende bra, og når jeg tenker tilbake er det ingen tur jeg har så gode minner fra som denne.

Fossefall og stjerner, tatt ved elva Nævra i Malvik

Slik så det ut nært toppen av Sissihøa i går. Fant aldri toppvarden, slitsomt å krype irundt i total whiteout å stormkast! Å slik så det ut under Jostedalsbreen i August iår!

Ikke bare for utlendinger at friluftslivet er eksotisk. Tross økt oppslutning om friluftsliv blant nordmenn de siste årene, er det fortsatt ufattelig mange nordmenn som aldri setter sine ben i skog og mark og som definitivt ikke hadde kunnet bruke kart og kompass for å finne frem. Fint for oss som trives best ute uten store folkemengder rundt oss, synd for de som enda ikke har oppdaget gleden ved å være ute.

For en del år siden fikk jeg en ny kollega på jobben. Han var fra Etiopia, men hadde levd mesteparten av livet sitt i Italia. En dag kom han inn på kontoret mitt med følgende spørsmål: "Kan du klare deg / overleve i naturen?" Ja, hvordan det? "Kan du finne mat, kan du fange en fisk og lage mat av den ute i den norske naturen? JA, selvfølgelig! (Jeg er da en ekte nordmann.) "Da vil jeg snakke litt mer med deg." For ham var en del ting som vi tar som en selvfølge, noe ekstremt eksotisk som han stort sett bare hadde sett på film. Jeg tok ham med på en søndagstur til Prekestolen, stekte pannekaker på primusen og drakk vann fra bekken og da det ble litt for varmt midt på dagen så fylte jeg bare vann i capsen min og satte den på hodet. Vannet rant nedover kroppen og hodet ble behagelig avkjølt en halv times tid. Han var et typisk bymenneske, var helt "skutt" etter turen, men også veldig fascinert over hvor avslappet jeg var når vi kom bort fra sivilisasjonen. Når han ikke lenger kunne se veien og bilen sin ble han nervøs og anspent, og tanken på å oppholde seg i slike omgivelser over lengre tid var ganske skremmende for ham. Dette med friluftsliv, å gå på tur uten mål og mening, er noe vi nordmenn tar som en selvfølge, men det er tydelig at dette ikke er så selvfølgelig for en del andre mennesker. Men at dette har stor verdi er det vel ingen tvil om. Derfor synes jeg det er veldig viktig å ta vare på denne tradisjonen, holde på allemannsretten og hindre at "uberørt" natur ødelegges av tankeløs menneskelig fremferd. Eks. Kraftutbygging, kraftlinjer, veier og all verdens byggverk og motoriserte fremkomstmidler. Vårt friluftsliv er tydeligvis ganske eksotisk for ganske mange mennesker i denne verden og vil nok, i fremtiden, få enda større verdi enn i dag.

Et vanskelig spørsmål. Egentlig tror jeg de fleste her inn ikke trenger det svaret. Vi hører til i naturen. Vi er en del av den. Men samtidig så er ikke vi et helt vanlig dyr. Vi nyter naturen på en annen måte. Natur gir ro, harmoni, glede, spenning og mening. Det fremste symbolet på menneskets unike forhold til naturen er ilden. Ingen andre skapninger sitter i timesvis og stirrer inn i et bål mens de har sitt livs beste øyeblikk. Eller stirrer på de levende bølgede stripene av glør som tyrved skaper i soten i en peis. Det er urmennesket i oss som vekkes til live i slike øyeblikk. Det var da ilden ble vår venn og allierte at vi ble mennesker! Jeg har selv vokst opp med natur. Siden før jeg kan huske. Jeg limer inn et innlegg på bloggen min her som forklarer mye av hvorfor jeg ble bergtatt av natur. " Fjellet i mitt liv! Fjell og natur har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Jeg har vært med på tur siden jeg satt i bæremeis og var stor nok til å holde hodet oppe av meg selv. Jeg debuterte som fluefisker før toårsdagen min. Jeg stabbet langs Lågen ved Lesja med det ytterste leddet på ei bambusraje og bleia full av møkk. Fisk fikk jeg nok ikke før noen år senere, men en lidenskap var født og ble utviklet gjennom hele oppveksten. Fra 6-7 årsalderen var jeg med på jakt. Oppe tidlig om morran og ut i skogen. Ofte kunne det være kaldt for en liten pjokk. Jeg hadde formaninger om å være stille og holde meg bak far. Og det gjorde jeg. Rett som det var stoppet han opp for å lytte, mens jeg ble lydig stående rett bak. Gjerne i et blauthøl eller en iskald bekk iført mine gummistøvler. Nå har aldri jeg hatt lett for å fryse, men må nok innrømme at jeg har bitt i meg neglespretten mer enn en gang der jeg trasket i hælene på opphavet. Om somrene var vi på ferietur på fjellet. Hele familien pluss mormor og bestefar. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor-Elvdal og mange andre steder. En sommer leide vi hytte på Storhøliseter i det som kalles Gausdal Vestfjell. Ei uke med fisking og fjellturer. En dag skulle vi gå oppover mot Storhøpiggen rett bak setra. Bestefar ville heller fiske, og tok veien mot elva istedet. Vi kom aldri på toppen. Bror var bare 4-5 år tror jeg. Far hadde isjias. Mormor hadde småsko som knapt nok dugde til å krysse stuegulvet, og vi gikk mot toppen i ura utenfor der stien gikk. Så vi snudde. Men den turen har alikevel betydd uendelig mye for livet mitt senere. Jeg fikk toppfeber da. Noe som nok er uhelbredelig. Jeg klarer ikke å gå rundt en topp. Jeg må oppom for å se meg rundt før jeg labber ned igjen. Nesten 30 år senere kjøpte jeg ei bok av Erik W. Thommesen som heter «Kremtopper i Norge» Han beskrev Storhøpiggen som det fjellet som startet hans lidenskap for fjelltopper, og som hele livet hadde betydd noe spesielt for ham. Da gikk det opp for meg at dette gjald jo også for meg. Det var der oppe det startet for meg også. Jeg hadde sikkert ikke ofret toppen en tanke på over 20 år, men nå kom minnene tilbake. En godværsdag sist sommer dro jeg oppover, og gikk opp på toppen av Storhøpiggen. Og det var en spesiell følelse å stå på toppen og skue videre innover mot Jotunheimen, Dovrefjell, Rondane og flere av de andre kjente fjellområdene. På en måte var det noe som falt på plass. Det var fint å minnes gleden jeg hadde følt over turene i barndommen. Jeg trodde jeg skulle føle glede og melankoli over endelig å ha fullført noe jeg begynte på for over 30 år siden. Men på toppen så skjønte jeg at det var ikke snakk om å fullføre noe som helst. Jeg kom endelig på toppen, men det i seg selv er bare en del av noe større. Det var ingen seier å endelig ha klart det. Toppen er enkel. Men det var minnene som betød noe denne turen. Jeg husket så godt denne turen for mange år siden. Hva som rørte seg oppi hodet og hvor skuffa jeg var da vi måtte snu like under toppen. På en måte så ble jeg bevisst på noe som langt på vei hadde gjort meg til den jeg er i dag. Hvor mye turen den gangen skulle bety senere i livet og hvordan den har preget meg. Noen år senere da jeg var midt i tenårene så fikk familien leid ei seter i Rendalen på åremål. Den lå et par kilometer fra Trysilelva ved grensa til villmarksparadiset Engerdal. Det ble mange fine somre og vintre der oppe med fisking og turer. Men halvannen mil nord for setra ligger det et fjell. Et stort fjell! Et fjell som jeg i de siste årene har betegnet som «fjellet i mitt liv!» Rendalssølen! En gigant av et fjell som rager 1000 meter over terrenget rundt. Jeg lærte av bygdefolket der oppe at når du kom opp lia fra Åkrestrømmen og fikk øye på fjellet, så måtte lua av. Sølen betyr noe spesielt for de som bor rundt den. Og det er noe spesielt med dette fjellet. Kanskje er det den dominerende størrelsen og den isolerte beliggenheten. Kanskje er det de rolige slake liene oppover som brått brytes av de voldsomme stupene mot nord. Det er noe trygt over Sølen. Udramatisk, men samtidig voldsom og mektig. Jeg husker min første tur til toppen. Jeg hadde med telt og skulle overnatte i fjellet. Hadde selvfølgelig pakket med alt for mye så sekken veide nok drøye 20 kilo. Det er et stykke å gå før du kommer inn til selve fjelltoppen. Men endelig kom jeg opp til Skardet og tjernet som ligger der. Da ble det en rast og litt mat før jeg gikk mot toppen. Sekken tok jeg med, dum som jeg var. Var ikke sikker på om jeg skulle gå samme vei ned igjen. Men opp kom jeg og for en utsikt!! Følte jeg kunne se halve Norge og mye av Sverige. Og det stemmer faktisk langt på vei. Sølen har en av de videste utsikter i landet. I Sør-Norge er det bare Gaustatoppen og Høgevarde som har videre utsikt. Vel nede fant ut at jeg skulle gå gjennom Skardet og inn i Sølenholet på baksiden. Det ble en lang tur. Vanskelig ur gjorde at jeg måtte gå temmelig mange høydemeter ned før jeg gikk opp igjen. Inne i Sølenholet sto jeg ved foten av stupet under toppen. 700 meter nesten rett opp. Nå var det fremdeles bare ettermiddag så jeg ville gå tilbake å slå opp teltet ved tjernet. Det ble en slitsom tur tilbake. Bæringa av en tung sekk opp på toppen og ned igjen hadde kostet. Og regnet kom da jeg hadde kommet meg på plass i teltet. Men natta ble god. Sov godt som jeg alltid gjør i telt. Dagen etter var regnet borte, og i strålende vær kunne jeg gå ned til setra igjen. Det har blitt mange turer på Sølen senere. Minst et par ganger i året må jeg opp dit. Nå har vi ikke lenger setra og det er litt synd. Men jeg tar ofte turen på gamle trakter for å gå tur eller fiske. Villmarka i Nord-Østerdalen er noe helt spesielt. Femundsmarka er jo mest besøkt i området, men det finnes mer enn nok av minst like flott natur i nærheten der du kan være helt alene uten å vasse i folk og spor etter dem Og midt i dette riket ligger Sølen. Rolig og uforanderlig og passer på. Trygg og mektig! Fjellet i mitt liv!

Mine helter er de som i en alder av 60-80 år fremdeles har fysikk som en 30 åring, og fremdeles går mye på fjellet. Har gått på fjellet med en del sånne og det er artig når en blir utfordret/testet av "seniorene". Det være seg rask gange, tung sekk, jakt eller fiske. Tilnærming til naturen: Jeg forsøker å gi mine barn den gleden jeg har med friluftsliv. Jeg drar ikke ungene med milesvis inn på fjellet med tung sekk i fars tempo. Det er å drepe friluftsgleden før den er født. (Er selv oppvokst sånn, husker mine første turer med gubben som ett evig slit). Jeg kan alltids dra på egoturer med langt og gå, uggent vær, lite fisk og kun jeg får fisk. Minimalt med utstyr og komfort Drar heller koseturer på steder som er bra, hvor de får fisk og komfort og mat er vesentlig. Om far må bære ryggsekk på 30-40kg i en time eller to så er det greit. I sommer bærte jeg inn en bryter av en sekk 45-50kg, med to telt + tarp. 2-3 soveposer + underlag. Mye god mat. Kort sagt alt utstyr for 4 i dårlig vær. Var kaldt, men alle hadde det bra. Det er artig å se friluftsgleden og mestring i barna. Ingenting gleder meg mer. Håper at de også kan bli selvstendig på fjellet, slik jeg er. Enda ett dypt svar, på ett seriøst tema.

Fordi jeg trenger den roen jeg får inni meg når jeg tusler rundt i skogen og på fjellet. Og gleden naturopplevelsene gir. Og fordi friluftslivet er så mye enklere enn livet ellers. I naturen er det kun tre ting som er viktige: Vite hvor man er, ha nok næring i kroppen og ha nok klær til å holde seg varm. Alt annet kan man glemme på tur og bare nyte turen. Har brukt naturen i ca 10 år, men veldig aktivt de siste 4-5 og er totalt avhengig av det for å ha det bra.

For meg er det naturlig å være i naturen. Totalt utilpasset bylivet.

Fordi det fremdeles gir meg intens glede, mestring, opplevelser, tilstedeværelse og ro, selv etter snart 40 år med telt/turliv Det får meg også til å oppleve mitt liv i eget tempo, styrt utifra basale behov. De enkle tingene (en kopp kaffe, måltider, stille stirring inn i bål o.s.v.) gir en stor glede og tilfredstillelse.