Vinnerliste

Noen bilder fra et par isfisketurer jeg har vært på tidligere i vinter (februar/mars), på Ringvassøya utenfor Tromsø. Ringvassøya er velkjent for god ørretbestand i svært mange vann. Dette har, i motsetning til påsketuren på snøscooter, vært skiturer med Alpinist'en på ryggen.

Alt det som blir sagt her, stemmer også for meg. I en ganske lang periode var jeg overdrevent fokusert på utstyret. Den perioden sammenfalt med at fjellet var noe helt nytt for meg, så det er ikke så rart at alt utstyret man er nødt til å anskaffe, særlig for vinterturer, krever en viss oppmerksomhet. Men jeg overdrev det inntil et punkt hvor selve årsaken til at jeg faktisk gikk til anskaffelse av det, forsvant. Årsaken er jo nettopp det dere beskriver. Nemlig det enkle. Jeg vet at godvær er fantastisk, slik som nå for tiden. Jeg var på tur alene i påsken, kun meg, bikkja og et lite telt på Hardangervidda (jf. fjellforumrapport: http://www.fjellforum.no/topic/26759-hvorfor-våkne-opp-på-vidda/). Strålende vær hver dag, ikke en sky. Kaldt om natten, men det gjorde ingenting. Jeg var varm. Men jeg kjenner av og til, kanskje ofte, et savn etter dårlig vær, hvor nettopp det enkle, som for eksempel teltet, står frem med større styrke. For når været er dårlig og det enkle (slik som telt, sovepose, primus, vann, enkel mat, noe klær, eventuelt ski og pulk) viser seg å være mer enn nok også da, synes jeg at jeg får forelagt meg et bevis på at det enkle faktisk er mer enn tilstrekkelig. Gleden av å ligge i teltet og kjenne at vinden river i det (det behøver ikke å være storm, frisk bris er nok til å kjenne på dette). Gleden av å gå i regn og sludd, eller snø, eller kulde, sette opp teltet, skifte klær, krype ned i posen, få varmen og drikke en varm kopp med kaffe, te, solbærtoddy... spise et varmt måltid... Lytte til været utenfor. Regnet på teltduken. Hvis det er trær i nærheten, hvordan de kjemper i vinden.. bruset fra den store skog... Og så åpner man teltet neste dag... Det er tystere nå. Kanskje solen stikker frem, kanskje skyene fremdeles ligger tungt over terrenget, men det er ikke verre enn at man kan gå ut av teltet og strekke seg, kanskje gå og fiske, legge seg utenfor og spise frokost, pakke og gå videre forbi neste fjelltopp, eller inn i neste dal, over neste pass... Alt du trenger i sekken på ryggen, eller i pulken som henger på bak... Eller bare bli liggende. PS. Nedenfor er det et bilde av et sted man kunne finne på å bli liggende (Stabbursdalen i september, Finnmark):

Min gamle svigermor blir 80 år til høsten og i høstferien har hun invitert hele familien til Rhodos. "Kjempefin plass, all inclusive, massevis av svømmebassenger og aktivitetstilbud. Spa, gratis mat og gratis bar etc. etc." Jeg får eksem og nervøse rykninger i munnvikene bare jeg hører navnet, og bildene fra stedet gjorde at jeg nesten fikk feber. Jeg skalv på hendene og sølte kaffe på duken. Hva i huleste skal jeg gjøre der?! En dag eller to hadde kanskje gått, men en hel uke. Er det noen som kan anbefale en eller helst flere aktiviteter for en "normal" nordmann på Rhodos? Helst aktiviteter som krever fjellsko, ryggsekk eller sykkel, eller helst alt samtidig. Jo, selvfølgelig er det mulig å bli hjemme, men da blir jeg vel erklært "Prsona non grata" for resten av livet. Jeg foreslo litt forsiktig om det kanskje var et høyfjellshotell her i Norge, eller kanskje et koselig sted f.eks. syd i Tyrol som kunne være interessant, men ble brutalt "klubbet ned". Svigers skal til Syden og ferdig med det.

Lenge siden sist jeg la inn rapport nå. Knoting med å legge inn bilder må ta en stor del av skylda for det, sånt funker mye greiere på peakbook hvor jeg ikke trenger å skalere. Her er rapporten med bilder, selv om det av ymse grunner ble få bilder nå: http://peakbook.org/Øyvindbr/tour/53482/Beste+Jotunpåske+siden+1975%2C+året+før+jeg+ble+født!.html Det skulle jo egentlig være ei Tromspåske dette her. Men stadige meldinger om betydelig rasfare og dødsras gjorde meg betenkt. Siste uka før avreise meldte yr bedre vær, men det skulle komme nytt påfyll av snø og uvær med økende rasfare i løpet av palmehelga, så bare tanken på topptur i Troms ga meg nesten magesår. Jeg sendte melding til Sondre om at jeg trakk meg, og før han svarte at han var helt enig og nå planla Strynepåske begynte jeg å planlegge Jotunpåske med Jan Petter som uansett hadde tenkt seg dit. Værmeldinga for gode gamle heimen i mitt hjerte var helt usannsynlig bra. Seint lørdag kveld la vi i vei innover fra Spiterstulen med blytunge sekker, spesielt min trur jeg. Jeg tør ikke være minimalist i den vinterlige norske fjellheimen og tar med massevis av klær og mat. Turen sørover og etter hvert opp mot platået på 1353 moh oppunder Hellstuguhøe ble en aldri så liten prøvelse. Enda en nedtur var det å finne ut at gassboksen jeg hadde med ikke passa til primusapparatet mitt. Jeg fikk sjekke på Spiterstulen neste kveld, for nå gjaldt det å fokusere på Hellstuguryggen, og jeg hadde tross alt 4,5 liter drikke. DELER AV HELLSTUGURYGGEN 24. MARS Etter ei god natts søvn fordi jeg nå har massevis av gode vinterklær og Thermarest-liggeunderlag pluss at vi kunne breie oss ut i hvert vårt telt våknet vi til en kjempefin og skyfri dag. Det bar bratt oppover ryggen mot Hellstuguhøe, og snart meldte problemene seg i form av bråsynking, glipptak (til fots, skia måtte selvsagt på sekken) og smertefulle spark i steiner som snøen skjulte. Enkelte steder var det så isete eller rett og slett vanskelig på grunn av småsva at det tok evigheter å forsere en halvmeter. Humøret mitt fikk seg en knekk, man blir mer irritabel når man i utgangspunktet er sliten, og primusfadesen og kommende væskemangel spøkte i bakhodet mitt. Omsider kom vi oss endelig opp på toppen av Hellstuguhøe og kunne fokusere på hovedgrunnen til at vi var her, nemlig utsikt. Denne toppen er garantert en av de med lavest status på Hellstuguryggen, men vi var samstemte i at utsikten var førsteklasses! Jotunheimen pyntet til vinterfest i Øyvindvær er fantastisk uansett hvilken av toppene man er på, men de tre siste åra har jeg blitt ganske begeistra for landskapet og dimensjonene omkring Hellstugubrean. Vi måtte se å komme oss videre, og der det var betryggende steiner å se gikk vi så nær stupkanten som mulig. En småbakke ned og litt lengre bakke opp, nå med skia på beina, og vi var på den såkalte Nørdre flata nordøst for Nordre Hellstugutind. Både herfra og fra selve Nordre Hellstugutind var utsikten over de nærmeste omgivelsene helt rå! Hovedgreia er brebassenget der hvor Hellstugubrean umerkelig går over i Vestre Memurubrean, med sin utforming og fjellsider, rygger og tinder rundt minnet det rett og slett om selveste Weyprechtkrateret på Beerenberg! Og bak tronet selvsagt Gjendealpene som sett fra nord kan konkurrere mot hva som helst, bare slått av Hurrungane. Resten av heimen blir litt mer hverdagslig fordi toppene gjennomgående er lavere og litt langt unna. Men de har jo litt av noen omgivelser å konkurrere mot. Og ryggen mot Midtre Hellstugutind så tøff og estetisk ut i vinterdrakt. Dit skulle vi! Som både Jørn og Sondre pleier å si så kunne jeg konstatere at veien videre så litt hårete ut, eller skal jeg heller si bustete (som jeg vel bare har fra Jørn)? Ryggen er nok stort sett grei på tørt og bart fjell, men snørygger skulle snart bli synonymt med problemer og lidelse for oss. Jan Petter er fortsatt i bedre form enn meg og litt bedre på bevegelse, men det var tøft for han også. Jeg hadde det enda verre, så ille at jeg ved en anledning sank så brått at resten av kroppen ble knekt bakover og til sida så det bar nedover i flanken i det som jeg opplevde som en slags saltomortale. Jeg hadde ikke tatt strake veien ned i Urdadalen, men kunne jo slått meg. Det hele fortonte seg bare som en slitsom opplevelse. Bortsett fra dette dreide det seg mest om slit og synkeskritt over de to småtoppene og videre opp mot det som skulle bli høyeste tinden for dagen. Litt krongling uti sida måtte til, men så var vi der. Et gjensyn for meg, men en ny topp for Jan Petter. Flott var det, men væskemangel og lite drikke tilgjengelig la en liten demper på gleden. Seint var det også, vi hadde brukt lang tid til Midtre på grunn av snøproblemene, så Store var det bare å glemme. Vi tok med oss N2-toppen på veien, men N1 ble for krevende i denne omgang. Dermed seilte vi nedover breen, og sjøl om jeg er breskeptiker så følte jeg meg ganske trygg på dette betongføret. Vi måtte iallfall få med oss en av breahestene, og det ble selvsagt Søre. For min del frista ikke Nordre fordi det er verre med sprekker ditover pluss at tørsten og den tørre strupa ikke gjorde meg spesielt motivert. Jeg går gjerne en vårskitur på Hellstugubrean seinere sammen med andre kompiser for å komplettere lista. Utsikten fra Søre Hellstugubreahesten var verdt å få med seg, Store og Midtre er to flotte tvillingtopper sett herfra. Og vinterlige Gjendealper i kveldssol slår aldri feil! Vi rant ned breen uten problemer og kunne faktisk nå teltplassen vår uten å måtte gå oppover på slutten. Jeg kom meg til Spiterstulen og fikk kjøpt riktig type gassboks pluss en cola til hver. Det var herlig å komme tilbake til leiren igjen og få skifta til tørre klær og krype i posen! STYGGEHØE 25. MARS Nok en nydelig kald og klar dag å våkne til! Etter frokost rant vi nedover og krysset Visdalen og la trøstig i vei oppover mot Bukkeholet. Det var tungt, men realt, med skifeller på. Etter hvert som vi nærmet oss brekanten tok vi endelig pause, og ved å snu meg kunne jeg for første gang nyte deler av den flotte utsikten denne dagen ville bringe. Hellstugutindane må vel være noe av det mest høyreiste man finner i Jotunheimen i forhold til omgivelsene sett fra vest. Kommet opp til skaret og så vidt innpå ryggen mellom Styggehøe og småtoppene på Nordre Bukkeholstind sa Jan Petter at det frista å droppe Styggehøe på grunn av føret, han var lei av snørygger til fots nå. Fullt forståelig, men like fullt "hva nå?" Jeg var kjempelysten på Styggehøe og svært innstilt på å ta den i dette været. Det ble til at jeg tok den sære avgjørelsen å gå dit alene mens Jan Petter prioriterte de Nordre og Søraustre Bukkeholstinder. Der har jeg vært før (med unntak av de nevnte småtoppene som for øvrig kan tas når jeg en gang skal gå "heimens fineste skitur"), og den holdninga er jo utbredt blant 2k-samlere. Det var både luftig og småkronglete opp til Styggehøe, men ikke så ille som Hellstuguryggen hva synking og smertefull steinsparking angår. Utsikten på 2213 moh var jo bare nydelig da! Som alltid i området mellom Visdalen og Leirdalen så føler man at man er midt i Jotunheimen, alt er svært og tett innpå. Hellstuguryggen og Visbretind var som vanlig blikkfang nummer én i sørøst, og kanskje også totalt sett, men hele den nordre Bukkeholsryggen med Bukkehols- og Tverråbrean på hver sin side er jo også en klassiker. Livet var herlig å leve her oppe, og i dag hadde jeg nok av drikke i sekken! Det er på dager som dette man tar til seg Mortens visdomsord om at "Det finnes bare én Jotunheim!" Jeg fulgte opp med å tenke at "jotnene pynter seg for deg Øyvind, du har jo kommet tilbake fra Aconcagua og hit hvor du virkelig hører hjemme!" En ting er sikkert, og det visste jeg vel på forhånd: Jotunheimen troner fortsatt øverst selv om jeg nå har sett både deler av Alpene og Andes. Etter å ha vært bortom 2200-toppen og sett langt ned mot Spiterstulen var det på tide å returnere. Det gikk uproblematisk nedover, og snart sklei jeg over breen i retning Søre Bukkeholstind. Men Jan Petter var allerede ferdig med den, så jeg nøyde meg med å gå til topps på den lille knausen av en sekundærtopp han satt på. Deretter venta et stort sett fint nedrenn til Visdalen. Kan ikke huske å ha falt en eneste gang til tross for føret. Påny var det godt å komme fram til teltplassen, skifte og krype i posen for å kose seg med mat. RYGGJEHØE 26-27. MARS I dag ville Jan Petter hjem til Sunnmøre. Han var både fornøyd med turen og lei av snøforholda. Hjemme ventet familie og bedre snøforhold. Jeg burde vel hatt sosial intelligens nok til å sitte på til Lom og Stryn for å slå meg sammen med Sondre der borte, men jotuninstinktet hadde meg i sin hule hånd. Nå var jeg i posisjon til å kunne gjennomføre en gammel drøm: Å ligge i telt opptil 5 netter i strekk i Jotunheimen vinterstid i knallvær. Og jeg ville overnatte på en topp igjen. Ryggjehøe måtte være passende til den slags. Dermed måtte det brytes opp fra Hellstuguplassen vår, og sekken måtte på nytt lastes full og blytung. Det ble en lidelse å skli nedover mot Spiterstulen på skavlete betongføre, men det var bare barnematen mot det som venta etterpå. Tok farvel med Jan Petter og kjøpte meg mer snop og brus, ikke minst påske-solo som jeg skulle kose meg med på Ryggjehøe. Det er blytungt å gå på ski med tung sekk, og det blir ikke bedre når det går oppover på ujevnt og hardt skiføre. På grunn av frosne og tunge klær og alt mulig utstyr, inkludert kameraet som ikke fungerte, veide sekken omtrent 30 kilo. Jeg måtte ty til pauser innimellom, for dette var nok en gang en ekte slitetur! Like etter en pause fant pisseflaska jeg av plasshensyn hadde i innerlomma på jakka ut at den skulle gli ut og skli litt ned fra løypa. Æsj! Jeg orka bare ikke å ta av sekken for nok en gang å skulle ta den på pluss all knoting henting ville innebære. De som hever pekefingeren får sette seg inn i slitet jeg gjennomlevde før de uttaler seg. Jeg liker ikke å være natursvin og hadde meget seriøse planer om å plukke opp flaska på vei ned til Visdalen igjen. At jeg ikke fant den to dager seinere er en annen historie, og faen for det! Det gikk tungt, veldig tungt. Sekken gnagde på skuldrene mens sola sørga for å forvandle jakke og lue til trykkokere. Men jeg er vant til svettelidelse, og ønska heller ikke tyngre sekk. Etter langvarig varm seigpining kom jeg endelig til foten av Ryggjehøe. Det var bare å ta det i velkjente etapper, så skulle det nok gå denne gangen også. Jeg har ofte dårlig selvtillit underveis når jeg er så sliten, men jeg klarer ikke å gi meg, og spesielt ikke etter Aconcagua! Og her hadde jeg det selvsagt mye bedre, men det var smertefullt så det holdt… Jeg etterlot skia en kanskje 100 høydemetre under toppen. Og for en befrielse det var å komme til topps! Av med sekken, fram med teltet, desperat omkledning, og vips var jeg den som hadde det mest komfortabelt og luksuriøst her i verden. Utsikten er finere her enn på Glittertind av velkjente grunner. Det er flottere å se på digre Glittertind fra Ryggjehøe enn omvendt, og man er nærmere panoramaet fra Styggehøbreatindene til Leirhøe. Dagen etter opprant selvsagt med like fint vær som de tre foregående, men jeg kunne ane skyer langt unna i nordvest. De hadde imidlertid ikke hastverk og påvirket på ingen måte disse traktene, så jeg kunne virkelig nyte dette panoramaet som viser at Jotunheimen har flere langstrakte godbiter å by på enn Hurrungane og Gjendealpene. Og selv om denne delen av heimen selvsagt kommer til kort mot for eksempel Lyngsalpene i høydeforskjeller så banker hjertet mitt mest for alle deler av Jotunheimen uansett. I gnistrende morgen- og etter hvert formiddagslys finnes en renhet i det alpine vinterlandskapet som ingen andre tider på døgnet kan oppvise. Forbanna kamera altså, men ikke la det ødelegge denne enorme gleden og opplevelsen! For et herlig liv det er å hilse til både Rondane og Sølen i det fjerne mens man sjøl er midt i smørøyet, og snart putrer primusen og jeg kan i tillegg kose meg med den nevnte soloen og leve latmannsliv noen timer til… Skulle jeg bryte opp fra heimen i dag? Nei, sånt går bare ikke an når været er knall og man har ferie! Ikke sant Glittertind? Eller skal vi si Søraustre Styggehøbreatind? Den mangler jeg jo. Uff, det blir langt, men nå har jeg nytt noen timer og har likevel slått meg til ro med at det er en slitetur… SØRAUSTRE STYGGEHØBREATIND 27. MARS Jeg kom meg motvillig nedover, og det var jammen slitsomt det også. Orka ikke ha skia på beina, det var bedre til fots nedover ryggen. Vel nede på Skautflya kunne jeg stavre meg fram på ski mens solsteika gjorde alt den kunne for å gjøre meg desperat av varm svette. Sekken var ikke noe bedre i dag heller, og da jeg endelig var nede i Veodalen slo jeg likegodt opp teltet i nærheten av Veopallan. Skulle jeg til topps måtte jeg ha mer sjokolade og drikke. Hadde ikke tid til å tukle med primus, så jeg satte likegodt kursen mot Glitterheim. Og dette er ei virkelig koselig turisthytte synes jeg, Knut O. Vole er hyggelig og gjestfriheten sjøl, og vi hadde en brukbar prat. På spørsmål fra meg om når han kunne huske at påsken var så bra sist svarte han kontant: 1975! Såpass ja, så i hele mitt liv har det stort sett mangla perfekt vær i påskene i Jotunheimen. Håper ikke det er like langt mellom 2013 og neste knallpåske… Jeg ble full av energi etter å ha inntatt eplemost og en del Farris pluss sjokolade og kjeks. Det bar radig og entusiastisk oppover langs kvisteruta som er en av klassikerne i Jotunheimen, og selv om jeg tapte en del høyde iblant så gjorde det ikke så mye. Besshøe var praktfull fra denne kanten, det er ikke bare Kongskrona i Trollheimen som er nettopp det, nei trauste Besshøe har noe kongelig over seg sett fra nordvest, spesielt på relativt nært hold. Oppover Styggehøbrean gikk jeg jevnt og uten stopp helt til jeg sto på Søraustre Styggehøbreatind. Men til tross for dramatisk utsikt over egga mot Sørvestre så ble inntrykket litt ødelagt nå. Skysystemene hadde nådd Nord-Jotunheimen og spiste litt av toppene. De som gikk fri var ikke pene lenger fordi skylaget gjorde de grå og triste. Mot sør lå Gjendealpene og Surtningssui enda badet i kveldssol, men helheten var på ingen måte perfekt. Hustrig var det også. Bare å komme seg ned igjen! Jeg klagde ikke for mye, for jeg hadde opplevd for mye flott og perfekt til det. Det er ikke mye annet å skrive om tilbaketuren enn at jeg gikk fort for å holde varmen, hadde passende musikk på hjernen (ikke på mp3!!) og tenkte på de der hjemme og håpet de ikke var engstelige. Jeg tok en snarvei ned den relativt bratte fjellsida over mot øvre Veodalen igjen og sklei ganske kontrollert nedover i stadig mer mørke. Presterte faktisk å gå forbi området der teltet lå, men skjønte fort lunta, og snart kunne jeg føle på en av verdens herligste følelser når man er ute i mørket, det å endelig komme hjem til teltet, maten, de tørre klærne inkludert dunjakke og kompressorbukse og sist men ikke minst den herlige posen! For et slitsomt men herlig liv. FARVEL SÅ LENGE JOTUNHEIMEN! 28. MARS Jeg stressa litt i dag fordi jeg ville komme fram til steder med god dekning. Nå var de nok engstelige der hjemme etter å ha vært uten kontakt med meg en stund. Derfor gikk jeg hele langbakken opp til Skautflya i en eneste lang seigpiningsøkt. Vel oppe kunne jeg ikke ha sekken på ryggen før om 10 minutter. Været var igjen nydelig, og jeg prøvde å kose meg bortover flatene mens jeg sa farvel til spesielt Ryggjehøe, men selvsagt til Jotunheimen generelt. For en spesiell tur dette hadde vært! Ikke effektiv 2k-samling, men desto mer villmarksliv. Herlig! Skulle gjerne vært her noen dager til, men er såpass glad i familie og venner at det fikk holde for denne gangen. Må jo være litt til stede i påsken også. Ned mot Visdalen speidet jeg altså forgjeves etter pisseflaska som en velmenende sjel tydeligvis tok hånd om. Fikk også sendt melding til far om at alt sto bra til. Snart ventet Spiterstulen og drosje ned til Lom. Dyrt, men jeg må si det var verdt hver krone. Mange menn bruker jo masse penger på dyre gaver til damer, og jeg mener det er bedre anvendte penger når man bruker de på en knallværstur i Jotunheimen. Damer ser mye bedre ut enn menn, men kom ikke å si at de kan måle seg med nydelige Jotunheimen i vinterdrakt! Det er det ingenting som kan! Takk for en uforglemmelig Jotunpåske!

Tittelen kunne også vært "Små føtter på voksen tur", eller "Familietur for spesiellt interesserte". 18 dager brukte vi. 17 netter i telt, på DNT-hytter og i Fjellstyrets buer. Vi startet ut fra Hjerkinn uka før påske med to voksne og to barn - ei jente som fyllte 6 i januar og en gutt som fyllte tre samme måned - og avsluttet som planlagt med 6-åringen og meg. Siden vi kom sent avgårde og hadde noen timer i bil, lå vi første natta i telt i krattbeltet ovenfor Hagaseter. tempen på dagtid var kald, rundt -18/-noenogtyve grader, og datt enda litt nedover på natta. Bakken opp fra Hagaseter for en 6-åring på første turdagen skal man ikke kimse av, og vi lurte vel litt på om dette egenlig var en god ide...Men alle overganger koster, og vi valgte å se det an. Det viste seg å være lurt. Bagasjen ble pakket i to paris-pulker og en barnepulk. Siden vi som nevnt var to voksne, ble den ene varepulken festet bak barnepulken. Det ble litt av et opptog, med ei bikkje, barn og 3 pulker på rekke og rad over fjellet. Bagasjen bikket 73 kg på xcel-arket når det var litt småplukk igjen, det var uten vekta av pulker, barnepulk og treåringen selv. Totalt dro vi på over 100 kg. Trenger vel ikke engang nevne at bakken ned til Grimsdalshytta ble en interessant affære? Da ble treåringen plukket opp av barnepulken med beskjed om å gå selv. "Mamma! Det er bjatt! Jei ej jedd!!" "Sett deg på rumpa og ak ned da?" "Åja! Det ej mojsomt!!" Aktiv problemløsning i praksis. Han gikk resten av veien ned bakken, og opp igjen til hytta. Vi rakk middag akkurat ikke med 15 minutter eller så, men var ventet. Ungene løp og løp og løp og løp etter middag og vi var veldig enige om at neste dag måtte vi ha lengre dagsetapper. Videre fulgte vi kvistet løype sørover. Laveste temperatur i telt var -30 grader nederst i Haverdalen, pga vekta i pulkene unngikk vi lett Dørålglupen men gikk rundt på østsiden. Ungene sov som steiner, det var en voksen som sutret lett over den soveposen som hadde vært SUPERFANTASTISK den dagen han kjøpte den - for over 10 år siden. Kokking og slikt i forteltet blir alltid litt tullete når de blå nærmer seg -30, og det nye flotte underlaget til den ene primusen, av melamin (inspirert av en ide herfra) ble pakket opp av pulkbagen i "en million" biter. Det andre underlaget holdt. Leksa blir å krype til korset og lage et finerunderlag til neste tur. Rundt og opp til Dørålseter gikk fint, bikkja fikk tilogmed være med på rommet. Det er luksus for en kortpelset "sommerhund" i vinterland. (I teltet ligger hun under en dynge av klær og dunjakker. "Finn hunden!" er en morsom lek om morgenen). Dørålseter - Rondvassbu tok hele dagen, moralen hos barn er omvendt proporsjonalt av graden av motbakke, hvilket betinger gooood tid, mange seigmenn og barnesanger. Treåringen fikk gå litt mer selv i dag, han lå jo på lading hele dagen i pulken og var helt propell når vi ankom Dørålseter. Phu! På høgden fikk jenta snørekjøre litt med hunden som bonus, men den gav jeg nødig fra meg på resten av turen. Pulken ble jo så tung! Over Rondevannet var det ganske mange minusgrader og skygge, så der tok vi turens lengste sitte-på-etappe, ungene satt på toppen av pulkene og sang, vi voksne gjøv på. Rondvassbu dagen etterpå var det isfiske for barna. Stor stas, kroken var ikke nedi 10 minutter en gang før det hang ei lite røye på. Vi tok en pausedag der, jeg og 6-åringen, mens mannen og treåringen pakket og dro mot Mysuseter, med buss til Otta opp til Hjerkinn for å kjøre hjem til jobb. Noen andre er litt heldigere og hadde tatt fri fra jobb og barnehage, og koste oss i sola på Rondvassbu. På Rondvassbu ble det tilogmed tid til en dusj! Turens eneste... Nå var jentene alene på tur! Vi fulgte vi kvistet løype mot Eldåbu og ikke over fjellet. Ved Furusjøen rundet vi 20 km, og satt opp teltet. Jentungen har teltrutine så det holder, og "pynter" teltet med alt som kan henges opp. Også tisseflasker. Når jeg la inn en protest, ble jeg møtt med "jammen mamma, det er jo det fiiineste!" Mor måtte gi seg. Tisseflaskene fkk henge. Etter mye gruing kom tiden for oppoverbakkene fra Furusjøen opp på fjellet. Skia på sekken, både voksenski og barneski. Det var for bratt og for smal løype til å få gått nok fiskebein. Så måtte jeg forklare ungen at her måtte jeg bare gi på for å komme opp kneikene, og at jeg ventet på henne på toppene. Hun forsod det, og var en heltinne opp hele bakken. Men jeg knakk sammen i latter da hun segnet om i et heng, la seg ned og utbrøt i en eneste setning mens hun spratt opp: "MAAAMMMAAAAA!!!! Jeg er så SLIIIIITEN hvordan sover egentlig meitemarken!?" Eldåbu var en koselig hytte med trivelige hyttevakter. Jenta ble småforkjøla, så vi tok en ekstra hviledag der. De andre gjestene på hytta gikk derfra med ny informasjon om alle prinsessene som finnes, informasjon om Belle, Snøhvit, Tornerose og alle de andre ble spredd til almuen av en meget engasjert 6-åring. Neste dag gikk turen til Gråhøgdbu (det eneste hyttenavnet snuppa husker, det har jo farge i seg!). Midt på flaket nedenfor bilveien traff vi mannen og treåringen igjen. En logisk brist gjorde at det ble manko på hundemat og vi trengte påfyll. Ungene lekte og herjet i 2-2.5 time OG ble med tilbake bilen på ski for å hente en leke (!) som far glemte der. Så gikk sola ned, og det ble kaldt. Oppoverbakken mot hytta er lang, og når vi ankom hytta, var begge ungene sultne, sutrete og vel, entreen vår på Gråhøgdbu ble vel ikke av den elegante typen. Varme i ungene, mat i ungene så retur for far og treåring. 6-åringen var desidert mest sliten den dagen på hele turen, først gå fra Eldåbu, så leke intenst i snøen, og så tur/retur bil, så bakken til hytta, men dagen etterpå var hun mye bedre. Jeg lurte litt på å sove en ekstra dag der, men siden det var et par andre litt eldre barn å leke med, drøyde vi heller avmars til de reiste ved 12-tiden og forberedte oss på en natt i telt. Jeg trodde ikke vi kom til å rekke frem til Jammerdalsbu. Men det gjorde vi! Jenta imponerte stort igjen, ved å ta bakken opp til Jammerdalsbu i en jafs når klokka nærmet seg 1900 på kvelden! Og etter den dagen kvelden før!! Vi sov i annekset, med trivelige folk (Heihei til dere, om du leser dette! ) Igjen lurte jeg på å ta morgendagen som "hviledag" , men igjen ble det leking med en annen gutt og heller sen avreise. Vi dro vel ikke fra Jammerdalsbu før klokka var nærmere 1300 på dagen. Da var jeg i allefall overbevist om at vi ikke rakk frem til Vetåbua. På veien traff vi en lokal jeger som tipset oss om en fjellstyret-hytte, Saubu, ca 5 km fra Vetåbu. Ei gammel steinbu, vi tok inn der for natta. Jenta har skjønt opplegget med å hente snø og tar oppgaven med største alvor. OG hente ved til vedkassa om morgenen. Hun bærer tre pinner av gangen, og da blir det ganske mange ganger tur/retur vedskåla/vedkassa. Det morsomste med Saubu, var skiltet som hang på veggen inne i hytta: "Vennligst ha hunden på gulvet, ikke i sengene" Siden dagsetappen var i manko på 5 km, tenkte jeg å pushe litt km, dra forbi Vetåbu og overnatte på Djupsli. Det var en lang tur, men i fine spor og med mange kjekke folk å snakke med underveis og på pausen på Vetåbu, gikk moralbarometeret til topps. Skal sjekke gps'en, men tror vi rundet 23-24 km den dagen. På Djupsli sov vi igjen i annekset, pga hunden. Det er den hytta jeg har vært borti som har vært raskest å varme opp. Fire kubber og vips var det 29 grader der inne. *svett* Vi sov dårlig både jeg og snuppa. Valgets kvaler. Jeg var blitt forkjøla, skikkelig forkjøla. Vi kunne ta runden om Sjursjøen i oppkjørte spor og masse folk, eller dra østover mot Lyngen og finne ei bu eller slå opp teltet der. Jeg valgte villmarka, og to dager uten hverken spor eller kvistaløype. Var spent på hvordan jenta mi kom til å takle det. Heldigvis ble det en lett dag på scooterspor mot Bulonhytta, bare 12 km. SÅ var det utafor allfarvei, hverken spor eller scooterløype. Vi gikk sorøver på skavler og etterhvert som sola tok gjennomslagsføre, gjennom skog og myr mot Tuva og Godlidalshytta. Forkjølelsen hang i, jeg ble godt sliten, pulken var tyngre enn på lenge. Det har barn liten forståelse for, så da var det bare å tenke seg frisk, og "gjøre" pulken lett. Tror det ble drøye 20 km den dagen. Igjen imponerte snuppa meg! På Godlidalshytta booket jenta en teltnatt. Den tok vi like sør for Hamarseterhøgda, hun fikk bestemme plass, tisseflasken kom igjen opp i taket. Planen videre var å overnatte på Sandfløten, men sola hadde tatt såpass at grusvei med paris-pulk ble et ikke-tema. En sjefsavgjørelse senere var vi på vei til Brumundkampen. Vi har vært der også før, ei åpen bu uten senger, men med liggeplass på gulvet. Sånn ble det. Nok en to-mils dag unnagjort! Fra Brumundkampen dro vi til Mållia for å mumse vel fortjent vafler, boller og saft. Desverre var de andre serveringsstedene på Hedemarksvidda stengt etter påske, så vi ble der til jenta hadde spist så mange vafler at hun ville ha grov baguette med ost og skinke. Hun ville gjerne overnatte en dag til (!), jeg begynte å bli ganske klar for badekaret hjemme, det viste seg at mormor og bestefar kom på besøk for å hilse på etter langturen og etter litt diskusjon ble det til at vi dro helt ned til Gåsbu den dagen. Jenta ville gjerne overnatte en natt til, men så var det jo også skidag (!) i barnehagen som hun ville ha med seg dagen etterpå. Akkurat som det er det man trenger mest etter å ha gått 270 km på ski..hehe.. Vi voksne var veldig fornøyde med vel gjennomført familietur i Rondane, ungene har kost seg og både opplevd og lært mye, treåringen syntes det var fantastisk å "kjøje KÅG!" fra Otta til Hjerkinn, jentungen vil allerede ut på noe igjen "mamma, kan ikke vi gjøre noe morsomt i morgen?", jeg syntes alt fungerte bra både med planlegging og pakking og utstyr (selv om det før avreise bar mere preg av ekspedisjonspakking enn familietur). Utfordringen var å pakke mat for så mange, for så mange dager, vi tok med brennstoff og mat for alle dagene i tilfelle værfasthet, eller at vi havnet mellom hyttene alle dagene. Drytech er ok for voksne, ikke så smakelig for barn, så det ble mange timer foran stekeovnen og steke/tørke kjøttdeig og pølser osv. På turen brukte vi tre ulike telt, TNF Bastion 4 pers i Rondane, kan ikke få skrytt nok av det teltet! TNF Mountain 25 (nedtur etter Bastion...) og BD Lighthouse (trangheten kan forsvares i spart vekt, men hund, barn og voksen gjør sitt inni der...). Når vi var fire hadde vi to brennere en Omnifuel og en Omnilite TI. Fra Rondvassbu tok jeg med Omnilite'n. Ungene brukte vanlige voksensoveposer, skumunderlag med NeoAir /xlite under, vi voksne hadde vært vårt Exped 9 dununderlag med en Tyin Elite og en Rab Expedition dunpose. Bivuakksko fra Bergans til meg og snuppa var vel verdt pengene, de var veldig gode å ha både i telt og på hyttene. Ellers har vi pakket minimalt med klær og skift pga vekt, skylte opp sokker og undertøy en gang på turen, på Rondvassbu, ellers var det null skifting og det fungerte fint (for oss. Hva andre syntes om lukt aner jeg ikke). På hendene hadde jentungen tova ullvotter, med vindvotter over, det holdt henne varm under alle temperaturer. Skiskoene hennes var 3 nr for store med ullsåle og ullsokker. Utenpå tredde jeg en tjukk ullsokk og klipte hull til såle/binding og utenpå der en støvelovertrekk fra Yoko, det holdt selv i -30! Hun nevnte ikke kalde tær under hele turen. Jeg har lært mye om pulkdraging både med stivt drag og taudrag, over Rondane hadde mannen med to pulker det stive draget og jeg taudraget, etter Rondvassbu tok jeg det stive draget. Begge har sine fordeler og ulemper, men når man slenger innom oppkjørte løyper foretrekker jeg kontroll på pulken i svingene. En positiv overraskelse på utstyrsfronten var de nye fellene fra Madshus, med glisone først. Gjorde pulkdraging til en forlystelse. Oppsummering av ruta: Hjerkinn- telt ved Hageseter- Grimsdalshytta-telt i Haverdalen-Dørålseter-Rondvassbu. En dag med isfiske på Rondvassbu - telt ved Furusjøen- Eldåbu. En dag litt småforkjøla 6-åring på Eldåbu- Gråhøgdbu- Jammerdalsbu- Saubu - Djupsli - Bulonhytta - Godlidalshytta - telt sør for Hamarseterhøgda - Gåsbu. Dagsmarsene var oftest mellom 15 og 20 km, lengste dagsetappe var rundt 23-24. km (skal sjekke gps'en nærmere etterhvert og legge inn). Været var upåklagelig, men svinkaldt i begynnelsen! Ellers sol hver dag, overskyet og vind to dager. Skal se om jeg får til noen bilder her også. Neste tur er allerede under planlegging. Takk for at jeg fikk dele!

Jeg fikk den i julegave. Veldig inspirerende og god bok for de som ønsker å bli litt mer kreative i matveien i felt. Fra enkle til litt mer "omfattende" oppskrifter, godt organisert i ulike kategorier gjennom boka. En fin ting med boka, er at de på hvert måltid, har beskrevet et "gjøre hjemme"-punkt som innbefatter forberedelser man med fordel kan utføre FØR turen starter - for å forenkle prosessen. Boka er også illustrert veldig bra med fristende bilder som gjør deg sulten! Kan bare anbefale denne.

Det er jo selvfølgelig helt opp til enhver hvordan man regner ut base vekten, men for min del har jeg med absolutt alt jeg har med minus mat og brensel Det er ikke alltid jeg har med lykt, kamera, eller diverse andre ting, men da er det jo bare en bonus i form av lavere vekt Det å inkludere alt utstyr som kan komme til å bli med og regne det som base vekt, tvinger meg til å se på alt med kritiske øyne (om jeg ikke hadde fiskeutstyr på min liste så vill det sansynligvis ikke vært så nøye uttenkt som det er nå) Det at jeg til og med har tatt med bilnøkler på lista har i det siste fått meg til å vurdere å gjemme nøkkelen i nærheten av bilen (noe jeg aldri ville tenkt på om den ikke sto på lista) Det er jo også av betydning hva man har på kroppen og bena så i mine øyne ovenfor meg selv (samme for meg hva andre gjør) så er det "juks" med kamera i lomma, kniv i belte og skallbukse\jakke på kroppen. Jeg har skrevet opp vekten på alt jeg har på kroppen og har dette med på total vekten sammen med mat og brensel. Man kan lese mange imponerende pakklister på godt under 5kg, men det er nok folk som stort sett bare har som mål og forflytte seg lengst mulig på kortest mulig tid og ikke tilbringe mye tid i "leiren" , er du interessert i fisking, fotografering eller annet vil det være nesten umulig å komme ned på et så lavt vekt nivå. Målet er å finne en balanse mellom trivsel, komfort og vekt ikke å komme under et spesielt tall (selv om det også er med på å motivere), man skal jo kose seg på tur

På hiker + kan du mikse som du vil. På en ren parafinbrenner går det med noe bensin i parafinen, mye lettere å tenne, og å regulere. Det blir fort farlig, jeg vil si max 20%, og bare til bruk ved kuldegrader. Antar at 30% funker ved sprengkulde, men da må du ha en sikkerhetsventil du vet at virker, og som lukker igjen. Du finner ingen bruksanvisning som sier at blanding er OK med unntak av Petromax. (mangler den bruksanvisningen) dsk

Der går teorien om at høy levestandard ut vinduet. I 1891 var Norge et rimelig fattig land.

Jegerjente mener nok at hun bruker både parafin og bensin om hverandre på primusen Det går an å blande parafin og bensin, har hørt om flere som gjør det. Mener jeg har hørt at blandingsforholdet er ca 70% parafin og 30% bensin, kanskje noen vet dette sikkert?

Om det ikke snakkes kun middag her synes jeg det er fint å ha med litt mel. Pannebrød er en fin avveksling. Og kjeks. Melet kan jo også brukes ved steking av fisk, selv om jeg aldri gjør det. Og til jevning av supper. Det er enkelt å lage god fiskesuppe av egen fangst på fjelltur. Og godt. Med tørkede grønnsaker er det dessuten lett. Tørrmelkpulver kan til en viss grad erstatte rømme, fløte og slikt om en overdoserer litt. Det er jo forresten fullt mulig å lage gratenger også. En ny dimensjon over friluftslivet startet da vi begynte å legge større vekt på både leir og måltider. Før dette var fisket i fokus. Eller jakten. Teltet var bare overnatting, mat et nødvendig avbrudd for å fiske eller jakte. Men nå synes jeg det er spennende å ha valg. Sitte å se på vakene og lure på hva vi skal ha til middag. Stekt ørret? Kokt? Fiskesuppe, sashimi, pannekaker osv. Eller prate om dette underveis når en begynner å nærme seg fiskevannet, fjelltoppen eller hva som er målet. Jeg begynte å eksperimentere med å steke potetmos i små "kaker". Husker det smakte godt, men kom ikke helt i mål med konsistens og alt dette. Tror jeg ble avbrutt av andre og mer presserende gjøremål, men får vel forsøke igjen. Inntil brukbart resultat foreligger skal jeg prøve disse fløtegratinerte som hørtes fristende ut Om jeg husker rett, spiste jeg en Adventure Food som Tor Magnus fraråder på tur engang. Lurer på om innholdet skulle være "Pytt i panne", men det var en salt potetmosliknende masse med noen prikker i. Muligens gressløk eller noe slikt. Ingen gastronomisk opplevelse og ikke det helt store energitilskuddet heller, så jeg stiller meg bak frarådingen. Holdbarheten på tørket kjøtt er det vel omtrent umulig å tallfeste, men tenk på at det er to forhold som gjør det holdbart. Krydderet som ved hjelp av marinaden trekker inn i kjøttet og tørkingen som fjerner en vesentlig komponent for bedervelse, nemlig vann. Jeg bruker forresten også hvitløk. Jeg har aldri opplevd at tørket kjøtt har blitt dårlig. Jeg lager også pinnekjøtt og fenalår, og sistnevnte har ved noen anledninger blitt dyktig gammelt uten at jeg har kjent usmak eller har blitt dårlig av det. Tørket kjøtt til turbruk tørker jeg ikke til det blir tørt og sprøtt, men det oppbevares i fryseren til avreise og er kjempegreier å kose seg med underveis. Også på den måten er det veldig mettende, noe vi oppdaget for få år siden ved at vi ikke hadde brukt i nærheten så mye av andre råvarer som vi pleier.

tror ikke du skal fokusere så mye på att det nødvendighvis skal være friluftrellaterte ting,det viktige er att det er ting som barna trenger når dem er på tur,min har alltid med seg en bok som han liker og lese i og par andre små ting han liker og holde på med. i det senere har han fått lomme lykt som han er veldig fornøg med og så har han en lite drikke flaske. ville eller brukt mere penger på utstyr som passer til sitt bruk,har selv kjøpt lette gordex sko (dem her står ikke i barnehagen) som han bruker på sommertiden,veier ingen ting og han løper/sykler mye bedre enn og gå rundt med støvler,enda sjefen i huset mente han kunne bruker støvler men forkarte att du går ikke på fjelltur med støvler så fikk pippa en litt annen låt Videre finnes det og til sommeren lette klær som er vanntette og samme med ul fungere det veldig bra (greit og ikke kjøper klært som er aaaaalt får store),trenger ikke koste så mye eller men gjør att barn liker så mye bedre på tur,videre er det viktig syns jeg att man har med seg mye god matt og litt snop osv,skal jo være litt spesielt og være på tur,vi har alltid med oss pannekaker siden det er det beste han vet blir kanskje litt "off topic" det her og kanskje mere tips/råd enn det du spør om Når du skal kjøpe ting er det greit og kjøpe kvalitet slik att det varer hverfall,ikke vits og kjøpe en dårlig kniv bare pga det er små barn som skal bruke den,kjøper du skiklig er den bedre og har nok barna den lengre og

Metodesette til DNT som selges på oslo sportslager. Er det det samme som dette: - http://www2.turistforeningen.no/files/DNT-Oslo/DNT%20Fjellsport%20Oslo/Metodesett%20og%20kursbeskrivelser/Metodesett%202009.pdf står en del om metoder her

Klokken er... Jeg aner ikke hva klokken er. Solen har gått ned og jeg har tilbakelagt etappen fra Mysuseter og inn til Rondvassbu og opp til Fremre Illmanntjønne. Bak meg troner Storronden. Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes sjelden det er behagelig å dra på vintertur. Skiformen er langt fra på topp, det blir fort tung oppakning og… vel… det er kaldt. Nå hadde jeg slept den nye parispulken inn til hjertet av Rondane. Dagen etter skulle den utallige ganger falle sidelengs mens jeg dro meg gjennom skrålier og oppover en li i et mislykket forsøk på å komme meg over til musvordalen. Deretter skulle jeg slepe alt tre mil ned til hytta på kvamsfjellet. Men. Vanligvis dreier jo vinterturene seg om at det er fint å være på tur og, vel, da må man komme seg ut om vinteren også. Og jeg har aldri angret på at jeg tok en natt utendørs. Men, nå. Nå er teltet slått opp og jeg har nesten leselys fra måneskinnet. Det er helt vindstille. Jeg tar en tur ut av teltet, bare rusler rundt på snøen og ser. Det er mange minusgrader, men i fleecebukse , dunjakke og dunfotpose fryser jeg ikke. Inne i teltet har jeg varmt vann og en varm sovepose. Akkurat nå er det veldig ålreit å være på vintertur.

Ja det er sikkert mulig å finne noen turmuligheter. Det finnes firmaer som arrangerer fotturer fra en til 5-6 dager, men dagsturene ser stort sett ut som "en tur i parken", med turister i shorts, joggesko og kamera på magen. Men jeg har jo fått noen tips så jeg får starte med å skaffe meg de nødvendige kartene og så får vi se hva jeg finner ut. I følge damen på reisebureauet så var det bare å få med seg en picknic kurv og ta bussen et lite stykke så var det mye interessant å se. Jeg tror ikke at hun forstod hva jeg var på jakt etter.

Jeg hadde i 2 år en billig lavvo. Den brukte vi ca 60 netter på dem årene og det var helt greit. Men i fjord kjøpte jeg Varanger camp og er kjempe fornøyd. Taket på åpningen er helt gull. Slippe at det blir vann på gulvet hvis man åpner døren når det regner og har plass til sko og diverse. Å ikke minst at en kan justere topphatten fra inne. Brukte den over 30 netter i fjord og kan ikke komme på noe å klage på. #- Mobil -#

Tja, over eller under 5 kg... Egentlig litt uinteressant, selv om det er morsomt å sammenlikne. En liten fyr med god kondis skiller seg veldig mye fra en stor og tung med dårlig kondis. Vi tro sekken er flere kg tyngre både av hensyn til størrelsen i seg selv og kondisjonen, det er en annen grunn til at det kan bli feil med fokus på vektvariabelen alene. Og som allerede påpekt, det er litt forskjell på hva enkelte velger å oppgi som oppi sekken eller "unndra" det som klær på kroppen. Vi søker vel alle det optimale for hver og en av oss, og i det lange løp tror jeg også det er det sikreste.

Har allerede skrevet litt om emnet i bloggen min: http://grunde.wordpress.com/2012/04/09/geniale-pipekjeler/ Grunde Sendt fra en gammel skrammel av en mobil...

Fagre ord, med dertil meget beskrivende bilde, som jeg stiller meg 100% bak.

Utsikt fra gårsdagens skitur. trykk på og zoom inn

Vi har hatt drømmepåske i lavvo. Strålende sol på dagtid og ned i 19 minus på natta, dog ikke kaldere enn 9 minus inne i lavvoen da. Ingen frøs, opptil flere av ungene svettet der de lå i to soveposer. Ungene gikk og dro minstejentene i pulk hele dagen. Hun på 8 som egentlig ikke har vært så ivrig på å gå på ski, fikk seg en oppsving da hun fikk dra pulk. Så, da var det avgårde på ny lavvotur denne helga og, dog bare en natt.

Jeg gikk Norge på tvers mellom Rogen (Femundsmarka) og vestkapp (Stad) i sommer. Det var en helt fantastisk tur jeg har lært masse av. Det var min første langtur, men definitivt ikke den siste.