Vinnerliste

Liten fundering: når folk kjøper hytte, kjøper de 'den beste de klarer i sin prisklasse', på samme måte jeg trur at noen kjøper 'den beste jakken i sin prisklasse'. Men men: det er nesten altid forskjell på det man trenger, og det man vil ha. Man trenger lite, og det store flertalet trenger enda mindre enn man skaffer seg, men samme flertal kjøper seg nog litt opplevd ekstra sikkerhet når man ikke selv vet hva man trenger. Jeg selv har både snobbet opp og ned med mer kunnskap: bedre sovepose, mye rimeligere regntøy. Eldgammel brukt kniv, nyere kjøkken. Enklere ulltøy i lager innerst og midten, mer avansert bomullsjakke. For meg er funksjon veldig mye koblet til brukbarhet, og dermed noe jeg trenger (ikke bare vil ha). For andre kan brukbarhet være at det er pent, eller dyrt, eller i størelse 52. Har ikke lyst til å dømme noen; vi har bare forskjellige forutsettninger, opplevelse av hva man trenger, og ønsker - alltså hva man ønsker men ikke trenger. God tur!

Hei En spark kan bare brukes på is eller fast sammenkjørt snø, så jeg har montert ski under meiene på familiens spark, så huskien vår kan komme på jobb. Jeg har montert skia med noen passe stykker aluminiums vinkelskinne. Da jeg ikke kunne få den i ønsket dimensjon, måtte jeg ta noen vinkelbeslag i bruk til å klemme sammen om meien. Jeg kjørte flathodet 5 mm maskinskruer rett gjennom skia, undersenket og festnet med låsemutter. Sammen i beslaget over meien. Ved bindingene kunne jeg skrue direkte i de gamle monterings hul. Skruehodene i sålen på skia er dekket med smeltelim. Ved fotstøtten var det huller, så der kunne jeg bolte direkte igjennom. Bremsen er utført i 25 x 5 mm flatjern, samme som meiene. Det er bukket i U-form og boltet i festet til oppstanderen på sparken. Bremsen er forsynet med 2 pigger - også i 5 mm flatjern. Støtfangeren på sparken har fått en rørskål på for ikke å skade hunden. Så er sparken klar til action og utprøvd med hund. Det funker bra, men jeg må lære styre teknikken, for jeg er endt i grøften flere ganger. En spark kan styres pgr. av de fleksible meier, men med ski på er de stive. Brem sen er uyhre effektiv, men destruktiv for løypen. Så jeg skal ordne med en form for skutermatte. Biltema har noen anti-spin matter til bil som kanskje kan brukes. Hundekjørere på forumet kan sikkert belære meg om styreteknikken. Hilsen elgen

Fant denne historien på nettet. Fin for oss som liker å lese kart ved siden av og drikke vann fra bekker. Ikke fullt så hyggelig lesning for de som ønsker seg en lykkelig slutt. http://www.otherhand.org/home-page/search-and-rescue/the-hunt-for-the-death-valley-germans/

Bevarer dette limet bedre enn å klistre fellene mot hverandre eller mot seg selv? Det gjør jeg med mine kortfeller og limet er supert på andre året ...

jeg tror mye av styre broblemene ville løst seg med kortere bakski altid morro å konstruere ting selv,vi får trøste oss med att hann som vell er norges beste slede bygger også blandt de beste internasjonalt også har feila litt ettpar ganger skal igang å bygge slede selv i sommer blir morro

Film fra turen produsert av Joakim Eide, denne er verdt en titt:

Denne vinteren har vært kald på Indre Agder. Hadde det ikke vært for den globale oppvarmingen hadde vi frosset i hjel...

«Det går buss tilbake halv fire, halv fem og fem,» såg eg i Skyss-appen mens eg sat i bussen på veg til Fanafjellet. Eg hadde tre toppar som mål for turen i dag: Hamresåta, Sveåsen og Lauvåsen. Ingen av dei hadde eg vore på før, noko som også var grunnen til at eg skulle dit i dag. Så eg såg fram til å få lagt inn tre nye toppar i samlinga mi på Bergentopp 200. Klokka var halv eitt då eg gjekk av bussen på Fanaseter. Stien eg skulle gå på hadde eg vore så vidt innom før, men den gongen måtte eg snu på grunn av at eg blei for våt på føtene. No gjekk eg derimot med nye sko og gamasjar, så eg satsa på at det ville gå betre denne gongen. Det låg enno ein god del snø igjen denne marsdagen. Men først og fremst var det mykje is. Særleg på stien. Eg synest det er veldig flott i furuskogen bak parkeringsplassen ved Fanaseter, og all isen i dag var eigentelg ganske fin han òg. Men eg hadde dessverre ikkje broddar, så det gjaldt å vere litt forsiktig med kor eg sat føtene. Alle stiane på Fanafjellet er utruleg gjørmete. Mykje meir enn andre stader. Eg har alltid lurt på korfor det er sånn. Sjølv om det var mest is i dag, så var det likevel plussgrader og rennande vatn under isen. Men det gjekk no greitt å komme seg nedover stien for det. Hamresåta var første mål. Eg følgde derfor stien nedover til eg kom til ei myr med nokre strømledningar over. Her måtte eg ifølge kartet ta av frå stien for å komme opp på Hamresåta. Men det viste seg at det faktisk gjekk ein bitte liten sti der likevel. Stien var delvis dekka av snø, så det var ikkje så lett å sjå at det eigentleg var ein sti. Men stien tok meg akkurat dit eg skulle: til topps på Hamresåta. No var det på tide å ta fram Norgeskart-appen for å finne ut heilt sikkert at eg var på rett stad. Eg skulle jo tross alt legge ut denne toppen på nettsida mi, så då er kvalitetssikring viktig. Men dessverre var det ikkje noka dekning på mobildata her, så då eg starta Norgeskartet gjaldt å reagere så fort som mogleg. Appen slettar karta dine automatisk etter to veker, fordi Statens kartverk krev at den skal gjere det. Du må deretter laste ned nøyaktig dei same karta på nytt, noko som ikkje er lett utan dekning. Eg lurer på om det er fordi kartverket er vonde og vil at folk skal gå seg vil at dei krev det. Eller om dei berre har inngått samarbeid med statseigde Telenor for å få folk til å bruke meir datatrafikk. Eg kan ikkje sjå nokon annan grunn til at dei skal krevje det. Men eg reagerte i alle fall raskt nok, og rakk å trykke på «avbryt sletting» før dei viktigaste karta mine forsvann. Og, ja, som venta var eg på rett plass. Eg hadde trudd at Hamresåta var ein stad der knapt noko menneske hadde sat sin fot, men eg blei ganske overraska over å få sjå at her sto det ein benk. Og ikkje berre det, det var til og med postkasse her med «gjestebok». Så eg sat meg ned på benken og tok ein liten rast. Joya Alpine Grip er utruleg deilege sko å gå i. Men det er også alt. Elles er dei ikkje noko å skryte av. Produsenten hevder at dei er vatntette, men det var dei berre i éi uke. Dei bruker nemlig Proof Tex, og det er noko herk. Mykje dårlegare enn Gore Tex. Så no sat eg her på denne benken, med klissvåte sko og bytta til tørre sokkar. Samtidig bladde eg litt i gjesteboka. Her var det ei som skreiv at ho anbefalte den nye turstien rundt Jordavatnet. Det var jo nettopp rundt Jordavatnet eg hadde tenkt å gå, og eg hadde rekna med at det ikkje var nokon sti der. Men kunne eg gå på sti, var det jo desto betre. Men eg såg ingen sti vidare frå Hamresåta. Så eg la heller i veg nedover rett frå der eg var. Kor utruleg mykje tyngre det eigentleg er å gå der det ikkje er sti. Ikkje berre er det meir vegetasjon og meir ulendt terreng å bryte seg gjennom. Men du kan fort bli nøydt til å snu for å gå tilbake og finne ein betre veg. Det skjedde med meg då eg var nesten nede ved Jordavatnet. Eg kom til ei skråning full av einekratt. No er det vel ikkje så mange flått ute i mars, men eg føretrekk likevel å gå utanom dei verste kratta. Og hadde eg gått ned denne bakken, så måtte eg berre ha gått opp igjen ein ny bakke rett etter på. Nei, då var det betre å gå litt tilbake igjen, og heller gå opp på toppen av ryggen. Då ville eg både sleppe alle einekratta, og også den ekstra turen ned og opp. Som sagt så gjort, og jammen fann eg ikkje også ein sti oppå denne ryggen. Vel tilbake på sti, gjekk det mykje raskare å gå igjen. Eg var snart framme på eit markert trigonometrisk punkt som heiter Teraleitet. Dette er ein fin plass, men eg hadde ikkje tid til å ta pause no. Eg var våt på føtene igjen, og det begynte å bli kaldt. Så det var eigentlig på tide å komme seg vidare. Kanskje burde eg også skippe Sveåsen for å komme raskare heim. Men då kom eg plutseleg til ein liten bakke, der stien verkeleg hadde ei gigantisk mengde is på seg. Her kunne ein ikkje ein gong ha gått ned med verdas beste broddar. Men det var greitt nok, eg kunne jo berre gå på sida av stien for der var det ikkje is. Sia det var litt bratt, sat eg handa ned på graset for å støtte meg, mens eg gjekk forsiktig ned bakken. Men under graset var det ingenting. Handa mi gjekk rett gjennom graset, og eg falt sideveges ned i ein liten sprekk. Rett ned på ein liten trestubbe som smalt inn i sida på brystet mitt. Den trestubben gav meg eit skikkeleg slag. Det tok nokre sekund før eg klarte å reise meg igjen, mens eg tenkte stygge tankar om den personen som hadde hogd dette treet. Og dette blei fallet som fekk begeret til å flyte over: Det blei ikkje nokon Sveås på meg i dag. Derimot skulle eg definitivt opp på Lauvåsen. Og då eg kom til foten av Lauvåsen, så såg eg at stien delte seg. Den største stien gjekk mot høgre, på nordsida av åsen, langs bredda av Jordavatnet. Men den merka stien gjekk mot venstre. Eg følgde ingen av dei, men gjekk rett fram opp på Lauvåsen i staden for. Det viste seg at Lauvåsen er delt i to. To forskjellige, ganske markerte toppar. Eller kanskje det eigentleg er to forskjellige åsar. Uansett, så var ikkje toppunktet på den toppen eg kom opp på først. Til gjengjeld var det veldig fint her. Men eg var sliten og våt på føtene, så eg orka ikkje å utforske denne toppen også. Det var berre å gå vidare, ned på andre sida av toppen, også opp igjen på den neste. Til mi store overrasking, så trefte eg på stien igjen i dalen mellom desse toppane. Vel oppe på toppen av Lauvåsen var det mange høge tre og dårleg utsikt. Eg tok nokre bilde her, men snudde deretter og gjekk ned igjen med ein gong. På veg ned fekk eg endeleg utnytta snøen for alt han er verd. Det som er så gøy med å gå tur om vinteren, er at du kan ake når du skal ned! I alle fall når det ikkje er nokon andre i nærleiken. Det var stort sett ikkje så mykje snø igjen denne dagen, men i bakken opp til Lauvåsen låg det faktisk ein del. Så då blei det aking! Då eg var nede i dalen igjen, så følgde eg stien vidare. Og eg må få seie at i den litle dalen mellom dei to Lauvås-toppane, så var det utruleg flott! Ved enden av dalen tok stien ein skarp høgresving, og gjekk så ned til Jordavatnet igjen. Då eg kom til vatnet, var eg verkeleg blaut på føtene. Det var omtrent 20 minutt til klokka var halv fire. Viss eg hadde flaks, så ville eg rekke bussen som gjekk då. Viss ikkje, så måtte eg vente ein time på den neste, noko som ikkje var særleg fristande med kalde og våte føter! Men spørsmålet no var kor lang tid eg eigentleg hadde på meg før bussen gjekk. Eg visste berre at han gjekk ca. halv fire, men eg hugsa ikkje det nøyaktige klokkeslettet. Det kunne godt ha vore både ti på halv eller ti over halv. Ettersom eg ikkje hadde med meg noko rutehefte, var det på tide å opne Skyss-appen for å finne det ut. Men det var fortsatt ikkje dekning for mobildata. Eg prøvde å gå inn på «sist brukte»-funksjonen i appen, men han virka som vanleg ikkje. Her sto det nemleg ingenting. Skyss-appen er plagsamt amatørmessig laga. Han er veldig nyttig, men samtidig full av feil og manglar. Det er ein skandale at Skyss ikkje har fått laga noko betre enn dette! Så då var det berre å gamble. Eg begynte å gå oppover på den store (og gjørmete) stien som gjekk tilbake til Fanaseter, og viss eg hadde flaks så ville eg rekke bussen. Eg prøvde å springe litt, men det var ikkje lett med så mykje is. Då eg kom så langt opp at eg høyrde biltrafikken, blei eg skikkeleg nervøs kvar gong eg høyrde ein stor bil som fór forbi. Og då eg endeleg var ute på parkeringsplassen, så kunne eg endeleg laupe dei siste metrane bort til busstoppet. Eg sto og venta på busstoppet i fem minutt, redd for at eg ikkje hadde rekt det. Men då kom bussen endeleg. Glad og fornøgd kunne eg sette meg inn i varmen. Etterpå viste det seg at turen hadde gitt meg både ribbeinsbrot og forkjøling. Men det var nesten verd det. Dette var ein veldig fin tur, og eg ser fram til å komme tilbake til dette området ein annan gong.

Her er en liten snutt fra hundekjøring i Amundsen sin ånd. En fantastisk tur over Hardangervidda. Riktig god påske alle sammen.http://www.stianmedsekken.net/ from http://vimeo.com/user11788539 on http://vimeo.com.

… og nå koster den 699,- hos XXL, det er en bra pris! http://www.xxl.no/Root/Tur-og-villmarksliv/Bo-og-sove/Soveposer/Ajungilak-Kompakt-3-Season-195-sovepose/p/1049524_1_Style?utm_source=kelkoono&utm_medium=cpc&utm_campaign=kelkooclick&utm_term=ajungilak%20Ajungilak%20Kompakt%203-Season%20195

Med erfaring er det også lettere å se hva man krever av utstyret, som gjør det lettere å finne billigere alternativer. Dovrefjell har mange greie produkter som jeg synes fungerer utmerket. Men så sover ikke jeg nevneverdig mye ute i fjellet. Alt til sitt bruk. Det viktige er å komme seg ut. Ikke bli 342. mann på Nordpolen.

Det er fullstendig lov å ha utstyr til titusner, om man har råd til det. Så får resten av oss hoppe av karusellen og kjøpe det vi etterhvert føler er helt nødvendig. Vi har i hvertfall klart 3 sesonger med telting/kanoturer vår/sommer/høst med billigste vindjakke og turbukser fra gaupa, regntøy, 30 år gamle soveposer osv. Ungene og jeg har rundt regnet 75 teltnetter på disse 3 sesongene, som de fleste av oss vet ikke har vært helt tørre. Det jeg virkelig ønsker å legge penger i er et godt isolerende liggeunderlag til hver pers, helst gode å tykke å ligge på. Turtøyet itt holder koken enda, byttet glidelås her og der og fikset noen sømmer, men buksa nekter å ryke etter å blitt brukt i gjennomsnitt 100dager pr sesong i 3 år. Jeg tenker bare at det kan være greit å tenke på at når det kommer nye medlemmer hit, så kan de slik jeg og flere andre jeg har snakket med; få litt noia pga dyrt turutstyr. Men mulig folk blir så skremt av å fryse ei natt at de kutter friluftslivet før de rekker å prøve?

Vel, det var litt sammenrasket. Lettere å veie de tre store: 2,5 kg. Et telt med netting og gulv, en sekk med ramme, dunteppepose og to underlag. Tror nok jeg havner på rundt 10 kg alt i alt for en ukes tur. 3-4 kg mindre enn i fjor og komfortnivået for overnattinger og bæring er høyere. Kiler under føttene allerede. Snart mars, april, mai...

Kjør på! Gå på alenetur så mye du vil. Og gjerne ta en tur ekstra for å gjøre folk ekstra "urolige". Jeg er sterk tilhenger av det enkle liv i ensomhet ute i naturen. Mer enn gjerne i selskap av en hund. Hva er vel bedre? I dagens moderne teknosamfunn er det nærmest et ufravikelig krav om at man "må være tilgjengelig", nesten uan-faen-sett. Folk sitter i kinosalene, på restauranten, på møterommet og i skolesituasjon og oppdaterer fjasbokstatusene sine. I mine øyne er det sykt. Jeg opplever det som respektløst når noen jeg evt sitter over en kaffekopp med, tar fram mobilen sin. Om så bare i et flyktig øyeblikk. Det er helt vanlig i dag. Sikkert bare jeg og noen få andre fossiler som gidder å bry seg om det. Jeg vet jeg "henger etter" i mine meninger her, men jeg står på at jeg synes det er idiotisk. Og trist. Få ting er deiligere enn å slå av mobilen, melde seg ut av det moderne samfunnet, og komme seg ut på tur. Nyt alenelivet på tur. Nyt lydene, inntrykkene og lukten av naturen. Det er hva livet dreier seg om. Kanskje vi sees på fjellet! Det blir i såfall på god avstand

Eg er ikkje her for å diskutere naturopplevingar. Naturopplevingar er det eg er ute for, for å oppleve det sjølv. Utstyr derimot er godt eigna til å diskutere på nett. Og dersom det gjer at eg unngår bomkjøp, har eg både spart masse peng og dårlege erfaringar. Eg sparer miljøet også.

For meg er aleneturer en luksus. Jeg er familiemann, og har for tiden en stressende jobb - men jeg har alltid hatt det slik at ensomhet er godt i perioder - ikke bare etter at jeg ble pappa/ ektefelle. Det å planlegge og mestre er positive faktorer, og selve turopplevelsen som solo en annen. På halvparten av turene mine har jeg kun selskap av fiskestanga, og det er bare glimrende. Å ha med barn, kone eller andre turkamerater er ofte like bra og viktig, men av og til er stillhet godt både for utadvendte - og mer innadvente. At noen bekymrer seg for at du ønsker soloturer får du bare tilgi evt. takke dem for. Skepsisen er sikkert basert på kulturelle faktorer og omsorg, men kanskje også (forhåpentligvis) noe misunnelse:) Jeg bruker aleneturer til å finne igjen biter av meg selv som jeg kanskje mister kontakt med i hverdagen. Du ser ut til å ha et avklart syn på hvem du er og hva du vil på tur. Gi blaffen i negative kommentarer, men det er alltid viktig å ta sine sikkerhetsforhåndsregler i naturen. God tur!