Vinnerliste

Tok en tur opp til Bygland i dag. Tenkte meg en kjapp randotur opp snaut 250 høydemeter på Kvålsnapen-464. Ville gå opp fra nordøst og parkerte på skogsbilvegen. Da kom det to ektepar på turskiski og spurte hvor jeg skulle med det utstyret. Nei Kvålsnapen måtte jeg aldri finne på å gå opp på fra denne kanten. Det var vistnok livsfarlig. Stup og ur som kunne ta livet av styggen selv. Jeg la nå i veg og fant en grei veg både opp og ned. Tross dommedagsprofetiene som ble servert. Burde ikke ha reagert på det, men når disse allviterene var en god del yngre enn undertegnede så ble jeg litt oppgitt. Fandens mange puddinger i sirkulasjon.... Men turen var nå ihvertfall flott i penværet... .

En kjempefin overnattingtur på randoski til Nyheitinden og toppene vest for hovedtoppen. Gikk opp fra Rabban (var brøytet helt fram til Stølen) med 25/30kg på ryggen. Tok ikke lang tid før den varsla snøskredfaren ble besvist. I løpet av 2-3 timer så jeg hele 11 større snøras som gikk ned Høgseternebba, Helvetestinden og helt vest på Nyheitindan (pt.1300), det ene stanset ca. 50m fra der jeg sto. Gikk opp på ei nesten-flate på 1300m, midt i mellom isbrevannet og Nyheitinden pt.1508 og satte opp teltet der. Fikk en fin solnedgang og etterpå sto fullmånen opp å lyste opp såpass at jeg kunne bestige den ene syltynne toppen på ca 1505m langs ryggen. Etterpå brant jeg opp 10kg ved og det gikk med litt drikke (måtte få lettet den sekken før nedturen!). Våknet på søndagen med at toppene fyltes med skyer å etterhvert kom det noen snøfnugg. Gikk opp til pt.1505 igjen og ned på nordsiden av ryggen på breen. Videre opp til skaret mellom Nyheitinden og Sjøvdøla for så å bestige Nyheitinden. Hadde jeg hatt bedre vær og litt mer mat hadde Sjøvdøla blitt besteget også, men må vel spare noen topper til senere! Episk bra pudderføre herfra og ned igjen. Fikk med meg sekken nede på 1300m og rant ned til ca. 600m hvor det gikk over i hard skare. Redningen ble å sette på fellene den siste biten gjennom skogen. Mellom Rabban og Stølen Snøras fra Gjurafjellet Overnattingsplassen ÅPNE PANORAMA (3850x800|500kb) Bålkos! ÅPNE PANORAMA (4071x800|1Mb) Nattbestigning av pt.1505 Stjerner over Gjuratinden Nydag med skyer som kommer inn Rett under og vest for pt.1505 Profil av Nyheitinden Litt tåkete utsikt fra toppen Vel nede i Grøvdalen igjen, ser tilbake på Nyheitinden Kveld i Romsdalen

Här är lite sommarinspiration i vintertider. En film från en vandring förra sommaren i Femundsmarka National park. Mycket fint område!! https://vimeo.com/59515038 Mycket nöje! /Markus EDIT: Se även ett par av mina foton från turen. DROPBOX LÄNK

Egentlig var planen at jeg skulle gå ruta Mysusæter - Eldåbu - Venabu(Trabelia) fra lørdag til søndag. Istedenfor ble turen lagt fra søndag til mandag. På lørdag, når jeg egentlig skulle gå tok jeg et bilde av hælene mine for å se før - etter bilde av beina, og det var faktisk ikke den store forskjellen. Jeg hadde imidlertid utrolig vondt i venstre hæl de siste par kilometerne ned til Trabelia. Likevel var jeg utrolig god og varm, og frøs heller ikke noe på beina. Og noe særlig større gnagsår hadde det heller ikke blitt. Riktignok hadde hælene en god del belastning med 20 kg på ryggen, og slik at man går i variert terreng, så den belastningen kan nok sikkert være en av forklaringene til at jeg hadde så vondt de siste kilometerne. Søndag morgen stod jeg opp kl 05.40, dusjet, spiste mat og fikk alt inn i bilen og ble kjørt opp til Mysusæter. Kom på parkeringsplassen ca kl. 07.30, og begynte å gå ca 07.45. Temperaturen lå på ca 10 minus, ingen vind, og ingen andre rundt meg. Herlig! Etter start fra Mysusæter gikk jeg nedover pungdalen. Når jeg hadde kommet meg bortover et stykke, men før jeg nådde pungen tok jeg meg en 5 minutters pause, tok frem kameraet og knipset bilde av soloppgangen på Gråhøe og sekken min. Etter å ha fått av meg fleecegenseren, tatt en slurk med mozell tok jeg skiene fatt ned mot Furusjøen. På vei ned mot Furusjøen gikk jeg på utsiden av den lille dammen nord for Furusjøen og forbi Furusjøbu og videre ned til Furusjøen. Jeg fulgte da scooterspor som gikk på isen, ca 20-50 meter fra vannkanten. Passerte Glittervika og til Glitteroset hvor jeg tok meg en 10 minutters pause med mozell og bilder av soloppgangen. Hittil hadde jeg sett flere hytter hadde fyrt opp i ovnen, og jeg så også et par stk på motsatt side av Furusjøen som hadde startet dagens isfiske. Etter sekken igjen var pakket, og satt på ryggen igjen fortsatte jeg langs Trolløypa i retning Eldåbu. I overkant av en kilometer lenger inn stoppet jeg opp ved et nytt skilt i Frylia og tok bilde. Etter et kjapt stopp fortsatte jeg videre mot der løypa krysset løypa som går fra Rondablikk til Eldåbu. Satte meg ned der, for da var det en god del timer siden sist jeg spiste. Så i krysset satte jeg meg ned, fant frem primusen, kjel og forsvarets stridsrasjon. Etter å ha spist var det bare å kaste sekken på ryggen og labbe i vei videre. Jeg gikk så mot Kvamsnysætrin. Lenger nedenfor kvamsnysætrin delte løypa seg, og jeg gikk da på vei oppover. Etter å ha passert Kvamsnysætrin ble tilslutt scootersporene borte, og bare gamle skispor etter andre som har gått der var det jeg brukte for å komme meg videre frem. Endelig kunne man slippe unna disse nymotens skispor, og man endelig fikk brukt fjellskiene til noe. Deler av sporene var blåst over, i tillegg var det ca 3-5 cm med nysnø i sporene etter nattens snøfall. På vei opp siste stigningen gjennom skogen og opp mot høgfjellet begynte det å bli bratt. Da var det bare å ta av seg skiene, for å så sette på fellene. Etter fellene var påsatt, var det bare å gå rett opp, hvor andre hadde tatt av seg skiene og gått opp på beina. Når jeg så kom meg opp fra skogen og all løssnøen var det av med sekken og fellene. Etter å ha knipset noen bilder, tatt av fellene, tatt en slurk med mozell, var det bare å kaste sekken på ryggen igjen og gå videre. Etter å ha gått ca en halvtime til begynte jeg å bli sulten igjen. Så var det ut med primusen og siste del av stridsrasjonen. Etter å ha spist, lukket jeg fjellduken, la meg tilbake for å slappe av i 5 min, og plutselig kom det en danske forbi som også skulle til Eldåbu. Han var imidlertid lett kledd i motsetning til meg. Han løp i lette fjellski og staver med trinser beregnet til oppkjøre løyper, med treningssko og vanlig SNS bindinger. I tillegg gikk han i tights og en lett jakke pluss en sekk på ca 10 kg. Etter å ha slått av en prat med ham, fortsatte han videre, mens jeg la meg tilbake i 5 min til. Etter det var det bare å pakke sekken og gå det siste stykket mot Eldåbu. Jeg ankom da Eldåbu ca kl. 15.00. Når jeg kom inn da var det bare å finne sengeplass. Dansken var imidlertid ikke til å se, for han hadde valgt feil rute inn til Eldåbu. Han fortalte han hadde gått ned i juvet, og rullet ned snøen 2-3 meter. Jeg gikk også riktignok også ned i juvet, men jeg brukte en bro som ligger der til å komme meg over. Og så var det delvis traversering opp til hytta og gjennom skogen. Litt tungt, men jeg ville neppe brukt særlig mer ved å gå vinterløypa rundt hele juvet, likevel om det er anbefalt. Jeg burde kanskje valgt den veien istedenfor. Inne i hytta satt det også fire nederlendere som var ved godt mot! I tillegg var det to nordmenn der, som også var brødre. Disse hadde gått fra Mysusæter dagen før meg med 50 kg i pulken som de delte på - en time hver. Planen var at de skulle være en uke på fjellet. Men det viste seg at den ene av de hadde blitt helt utkjørt etter turen opp til Eldåbu. Røde Kors var kontaktet og de skulle bli fraktet ned med scooter senere på kvelden. Nettopp en slik hendelse minner meg på tråden om "Nordmenn gidder ikke gå ned fra fjellet selv". Ut fra hva jeg forstod hadde de heller ikke tatt noe særlig med pauser og mat under turen opp til Eldåbu, begge var slitne, og de hadde nok de samme forutsetningene, men det var kun den ene av dem som ble helt utmattet. Videre forstod jeg det også slik at han også hadde det vanskelig med å innta næring etter han ble helt utslitt fra turen. Likevel om de ble liggende inne på hytta hele dagen etter de gikk opp, var han fremdeles helt ødelagt. Ca halv 9 på kvelden kom røde kors med to scootere, og kjøre avgårde igjen mot Mysusæter. Hvor de skulle ligge over på Rondane Spa. Dansken må jeg si var sprek. Han feiret sin 58-års dag på Eldåbu, og løp som om noen var i hælene på ham. Han hadde startet ved høvringen, og skulle bruke fem dager på ski til Lillehammer sentrum. Nederlenderne var litt mer forberedt og virket som at de var godt rustet til tur i høyfjellet. De hadde vært her i Norge flere år for å gå på ski. Vi snakket om alt fra 22. juli, kart, vær og vind og utstyr. Som allerede nevnt fikk jeg et litt rart blikk når jeg kom med storsekken min. Etter hvert var det sengetid i 10-tiden ca, og vekkerklokken ble satt til 06.10. Da var det å fyre i ovnen, vaske opp etter seg, og forlate hytta. Når jeg kom til Eldåbu ble det ikke tatt mange bilder, men fikk da høre forskjellige historier Når jeg våknet snødde det ute, men ikke så mye. Det var heller ingen tåke når det lysnet, men denne kom etter hvert. Jeg spente på meg skiene ca halv 9, dansken var ute i løypa noen minutter før meg, og jeg fulgte ham, noe som skulle vise seg at jeg ikke burde ha gjort. Han hadde navigert feil og var på vei ned mot Eldåseter hvor en scooter hadde kjørt tidligere. Etter vi hadde kommet ned i skogen, fant vi ut at vi måtte gå tilbake. Han valgte å gå tilbake til Eldåbu, mens jeg valgte å navigere meg inn på trolløypa igjen fra der jeg var. Da slapp jeg også å ha et "press" på meg, og jeg var heller helt overlatt til meg selv. Noe som også viste seg å kanskje være det beste alternativet. Ut med GPSen, kart og kompass for å finne ut hvor jeg var hen. Så var det å se på høydekurver for å unngå å gå nedi et juv, så var det å stake ut kompasskursen og labbe i vei. Tilslutt så jeg trolløypa som var oppstikket, og jeg gikk inn på den. Heldigvis var det lagt seg halvveis skare 5 cm under topplaget med snø, og fjellskiene viste seg å holde utrolig godt. Det var kun få steder jeg gikk dypt gjennom. Men med tanke på navigasjonsrotet var dette min egen feil, og jeg har i hvert fall lært å ikke stole på andre å bare følge etter. I tillegg til alt rotet med navigasjon i begynnelsen kom også tåken, vind, snø, og utrolig flatt lys. Jeg hadde allerede tatt frem googlesene mine som gir et mer gulaktig skjær for å lettere se konturene i snøen. De hjalp faktisk en god det mot det flate lyset og snøen som pisket i ansiktet. Etter å ha kommet inn på trolløypa var det igrunn ren plankekjøring et godt stykke. Jeg gikk riktignok tregt pga. vekten på sekken, og dansken nådde meg fort igjen ettersom han var såpass lett på bena. Han fortsatte forbi meg, og det var igrunn like godt å gå for seg selv for da kunne jeg regulere mitt eget tempo istedenfor å bli presset av en annen person, som jeg heller ikke kjente. Etter å ha gått ca et par-tre timer satte jeg meg ned, hvor jeg da begynte å bli sulten. Frem med primusen, liggeunderlaget, og alt for å få i seg et godt varmt måltid med militærets stridsrasjon fra august 2001. Dette bildet tok jeg når jeg satte meg ned. Alt ettersom hvor jeg var, ville det vært umulig for min del å navigere dersom jeg ikke hadde hatt noen referansepunkter. Hadde det ikke vært for den oppstikkete løypa, jeg ikke hadde hatt GPS, og kun måtte ha navigert etter kart, måtte jeg rett og slett satt meg ned mer permanent i jervenduken/sovepose etc. enn å fortsette å gå. Noen ganger under den oppstikkete løypa var det bare hvitt rundt meg. Ikke engang skog i nærheten. Det ville vært helt umulig å fortsatt dersom jeg ikke hadde hatt med GPS. Etter jeg hadde pakket sammen sekken min igjen, og gått et lite stykke til møtte jeg på, antakeligvis en bestemor og barnebarn, langt inne på fjellet. Kun iført typisk treningsdress ala SWIX eller Dæhlie. Jenta var sikkert ikke mer enn 7-8 år gammel. Og inn dit var det langt fra spidsbergseter. Sprek jente må jeg si! De skulle riktignok ikke gå stort lenger, og det var heller ikke langt fra oppkjørt løype ned til Spidsbergseter. Når jeg da kom til indre Uksan, startet løypene igjen, og dette var den tyngste biten på turen. Løypene var helt forferdelig, skiene begynte å klabbe på Spidsbergseter, og begynte å ise på Venabu. Så den siste biten ned mot Trabelia gikk jeg rett og slett på trass. Så var det rett inn på en hytte, og fikk servert øl og finnbiff med potetmos! Dét var en fin avslutning på turen! Når jeg kom inn i løypenettet i området rundt Spidsbergseter fikk jeg så utrolig mange blikk, sikkert mest pga. den store sekken jeg gikk med og ski-brillene. De som ellers gikk i løypene hadde på seg for det meste treningsklær og tynne pinneski. Lærdom av turen: Stol på deg selv og ikke følg etter pga evt "press". Og mtp. de to nordmennene som måtte bli hentet ned: Vit dine begrensninger.

Timelapser fra turen

Ble så inspirert av innlegget Markus Sjøberg hadde om sin vandring i Femundsmarka at jeg tenkte å slenge ut en fim fra en tur jeg hadde i Rivedalsfjella i sommer. Denne filmen er ikke i nærheten av samme kvalitet som den Markus har lagt ut. Er andre filmen jeg har laget så det er mye teknisk rusk, men målet var rett og slett å formiddle turglede og det gode liv i fjellet. Sunnfjord 2012 from stian aadland on Vimeo.

Jeg tror at Gud har en plan for meg, men jeg er ikke helt sikker på at planen er at jeg skal gå på ski. Tanken var å gå fra Øksendalen på Ringebu til Hafjell. Jeg startet i 14-tiden og fulgte den vinterstengte Friisvegen til jeg fant stikkene mot Jammerdalsbu. Det var sol og vindstille og jeg la i vei videre. Det gikk ikke så fort, men det var vindstille og vakkert. Fjellet på sitt aller beste. Etter å ha gått til ut i skumringen slo jeg opp teltet på en flate. Dagen etter skinte sola praktfullt og jeg var i gang allerede rundt halv ni. Slik var utsikten fra teltet da jeg våknet. Sekken veide nå neppe mer enn ti kilo og jeg kom frem til Vetåbu i 11-tiden. Men nå blåste det stiv kuling. Riktignok ville jeg ha medvind til Djupslia, men det ville likevel bli strevsomt. Valgte å følge den oppkjørte Trolløypa i skogholtet tilbake til Øksendalen. Gikk noen få kilometer i sterk motvind. Greit å gå, men gikk fryktelig tregt. Slo opp teltet i et lite skogholt som ga litt ly. Vinden blåste gjennom natten, men teltet sto fint. Kondens ble imidlertid et problem og alt inne i teltet ble vått etter primusfyring. Black Diamond Lighthouse er på mange måter et fint temt for korte vinterturer,men denne natten ble ikke veldig komfortabel. Jeg fikk likevel sove greit og var i gang i åttetiden neste dag. Hadde omtrent femten kilometer foran meg inn til Øksendalen. Det gikk fint, men beina var tunge og kroppen litt groggy. Trolig hadde jeg fått i meg for lite å drikke. Uansett kom jeg frem etter litt under fire timer og kom meg ned i taxi til toget. En flott helgetur som anbefales på det varmeste!

En del gode innlegg om Timelapsing er lagt i ny tråd - http://www.fjellforum.no/topic/26429-timelaps-teknikk-etc-utskilt/

Selv om flere membranplagg kan vare lenge, så er jeg ikke i tvil om ett god plagg i bomull eller bomullslignende stoffer (eks. g-1000 fra fjellreven) har en lang bedre holdbarhet enn de aller fleste membranplagg. Mange ganger har jeg hørt om gode gamle svært godt brukre bomullsanorakker, eller klær fra fjellreven som er veldig veldig gamle og flittig brukt mens de fremdeles er like gode som nye. De aller fleste membranplagg som er brukt på samme måten er enten for lengst kassert eller lekker som en sil. En fordel med bomullslignende klær er at de ikke trenger å være vanntette, og derfor kan de heller aldri "bli lekk". De kan impregneres med grønnlandsvoks for å få en veldig god vannavvisende effekt og bli mer vindtette hvis ønskelig. I alt annet enn vått høstvær synes jeg bomull- eller microfiberklær med en lett overtrekksjakke i sekken overgår membran.

Nallo 4 GT veier 3,4 kilo, ikke 2,6 kilo! Netto vekt er 2,9 kilo, men den vekta har Hilleberg med kun for å sammenligne seg med andre produsenter som ikke oppgir annet enn yttertelt, innertelt og stenger. I praksis er det altså 3,4 kilo som gjelder, dvs inkl. snorer, plugger, reimer, strammere, pakkposer, repsett etc. Burde absolutt vært en øvre lufteventil i fotenden på ett så dyrt og godt telt, fravær merkes best i stille og varmt vær, men det faktum at vegetasjon hindrer luft å strømme inn nede når det er trekk i lufta også, gjør løsningen dårlig egnet generelt. Mitt gamle Rondvassbu hadde kun en skjørteventil nederst ala Hilleberg, derfor la jeg merke til dette. Bredden på 210 (208) er derimot ett stort pluss, samt større fortelt vs. Fjellheimen Superlight.

Da er valget tatt, det blir Hilleberg Unna. Valgt pga forholdsvis lav vekt, liggelengde, høyde og tåler en del vind. Kan brukes mer eller mindre hele året.

Stemmer det. Og i tillegg får du tollgebyr fra Posten som ligger på 253,- siden vareverdi er over 1000,-

Det er ikke tollavgift på sportsutstyr så dette er helt korrekt. Om telt kan defineres som sportsutstyr er jeg litt usikker på.

Jeg bruker Exped Synmat UL 7. Pakker lite, lett. Er litt glatt i stoffet men ellers veldig fornøyd. Litt billigere enn NeoAir.

"Skallbekledning/membran har ikke samme slitestyrke som bomull/polyester-plagg har." Jo, det har det. Om det är rätt Gore-Tex-grejjor. Gore-TEX är ett membran. Det finnas att köpa med en lång rad yttertyger (2 lager), samt vilket numera är standard: Innetyger (3-lager). Det som går sönder först är oftast innetyget. I dom flesta praktiska avseenden så är 2 lagers bättre: - Bättre andningsförmåga - Bättre slitstyrka - Bättre isolation Nackdel: Högre vikt. Ur produktionssynpunkt är 3-lagers helt överlägset då man bara behöver ett lager och slipper tjafsa med foder. Ett 3-lagersplagg går alltså mycket snabbare och billigare att tillverka. Men är i princip sämre på allt i praktisk användning. " For å få til dette må det være høyere trykk på innsiden av uniformen, altså inn mot kroppen, enn på utsiden. " Nej, inte alls. Det fungerar genom att vattenånga passerar membranet, men att vatten inte gör det. Det har inget med tryck att göra alls utan att vattenångan drar sig dit fukten är lägre. Är det väldigt fuktig luft så fungerar inte det här då det är samma fuktighet på båda sidor om membranet. Även värme fungerar som drivande in processen eftersom värme hela tiden försöker smita till omgivningen, om omgivnignen är kallare. Varm ånga går alltså genom memranet till en kallare omgivning. Extre jobbigt på varma, fuktiga sommardagar i Gore-Tex då det är ungefär lika fuktigt och varmt på såväl in som utsida av membranet och fukttransporten närmar sig noll eller i värsta fall blir negativ.

Her er jeg enig med Grimner, De punktene virket ikke særlig overbevisende. Hvem har skrevet dette? - skeptisk... Og for egen del: jeg har ikke funnet noe som funker bedre enn Gore-Tex i vestlandsvær. I dårlig vær vil jeg ha det beste, uansett pris og miljøpåvirkning.

Synest han skrev meget fornuftig jeg. Trenger man virkelig å rasere marka for å lage noen skuterløyper?? Kommunen svarer med at flere vil bruke disse nye traseen til turgåing sommerstid.. Right.. Tviler på at så mange synest det er spesielt fint å ferdes etter en oppgravd, gjørmete vei med trær og røtter pløyd til siden. Herregud, her prøver man å argumentere for at skuterbruk ikke skader terrenget, og så skal disse noldusene ut med gravemaskin i marka for å lage flatere skuterløyper. *gremm*

Det blir litt feil å si at slitestyrken på skallbekledning er lavere enn bomull/polyesterstoff all den tid membraner kan brukes på de fleste stoffer, også bomull/polyester. Og denne "hermetiske" beskrivelsen er sterkt overdrevet. Støy må gjelde denne uniformen som også trådstarter understreker innledningsvis, for membraner kan jo også brukes sammen med fleece, og de færreste vil vel mene dette er særlig støyende. Selv bruker jeg membranbekledning hele året både på ski, på sykkel, til padling både i kano og kajakk og fotturer, men som jeg har sagt tidligere er jeg lykkelig uvitende om at dette ikke funksjonerer.

Hei! Har nettopp fyllt opp igjen den gode gamle polar parkasen etter faren min (en caravan fra 1975:) ) med dun fra en enda eldre jakke. Og den ble helt rå! Den er nå antageligvis noe av det varmeste man kan ha på seg. + at jeg ikke trenger å være like redd rundt bålgnister, da det bare er moro å lappe videre på jakka. Fyllte samtidig like gjerne de mer enn stusselige bivuakk tøflene fra Helsport og er nå heller bekymret for om de har blitt for varme:) Med andre ord: ikke kast! her er faktisk bruksområdene ganske mange om man er litt kreativ med synåla.. Mitt neste prosjekt blir å gjøre om en gammel isolert skibukse til en skikkelig bobledunbukse. Litt som de ekstremt dyre everest bib'ene bare.. gratis =) mvh ivar

ME Xero 550 ramler vel også inn i den klassen du nevner der. Evt om du går for en Xero 750 så har du en knall vinterpose Jeg har en 750 i tillegg til 250... og er minst like fornøyd med 750 som jeg er med 250'en. .

Kær FF´ere Først en stor tak til Fjellforums martin.m for at hjælpe os med bensin i Oslo. Vi ankom sent fredag aften til Oslo og havde ikke mulighed for at medbringe bensin på flyet. Og da vi gerne ville tanke Colemann fuel til vores brændere og videre med nattoget til Haugastøl, tilbød Martin sin hjælp. Tusind tak Martin. Sig til, hvis vi kan hjælpe i Danmark. Men ellers forløb (næsten) alt perfekt. Med aften/nattog fra Oslo til Haugestøl og efter en hurtig beslutning ved indstigningen i toget købte vi en sovevogn, hvorefter broderparten af selskabet kunne sove sødt hele vejen til Haugastøl. Ohh yeah. To minutter efter ankomst ringede Geilo Taxa og tilbød os at køre os op til Dyranut, vores startsted. Her ankom vi ca. 05:00 og kunne lægge ud på tur kl. 06:00 mod Haukeliseter. Perfekt! Vejret bød på alt: Solskin, stærkt skyet, sne, lettere regn, vindstille, stærk kuling, god sigt, dårlig sigt. Alt på nær kulde. Det var en ganske varm tur denne gang ( i forhold til minus 30 sidste år). Ruten var på Hardangervidda: 1. dag: Dyranut til Sandhaug 2. dag: Sandhaug til Litlos 3. dag: Litlos til Hellevassbu 4. dag: Hellevassbu til Haukeliseter Vi har ikke før prøvet selvbetjente DNT hytter, men kastede os med fryd ud i forsøget på denne tur. Ren luksus. Andre mennesker var der ikke mange af. Vi mødte en hundeslædekører den første dag (kørte i modsatte retning) og et engelsk par den anden dag. Manden var sløj og havde haft en hviledag for at komme sig. Næste dag lagde de ud før os og vi mødte dem igen om aftenen på Hellevassbu, men her havde han blot fået det værre. Det endte med at han skulle hentes ned med enten snescooter eller helikopter. Det drejede sig vist om lungebetændelse. Rasmus og jeg drøftede godt nok prisniveauet for sådan en tur og hvorvidt det dækkes af sygesikringen / forsikringen... (Kedelig overraskelse, hvis det ikke dækkes)... Der var et nogle andre på Hellevassbu, men ellers dejligt øde. Ohh ja, mit pulkdrag knækkede efter 40 meters nedkørsel mod Haukeliseter (lige efter stigningen op fra Mannevatn). Damn it. Derefter kørte vi med begge pulke bundet efter os på skift. Lidt billeder fra en fremragende tur: Endelig på vej og derefter ompakning i Oslo: Vi føler os efterhånden stedkendte på Hardangervidda: Navigationspause: Rasmus slapper af Sandhaugs betjente hytte (lukket, men smukt beliggende): Mental klargøring til næste dag: På vej mod syd: Solen kan mærkes: Hårteigen i horisonten? På tur - aldrig sur Bare fremad: Jakob på vej mod Hellevassbu

Jeg har brukt Granite Gear sekk endel år nå. Har vært superfornøyd med den, og kommer til å bunkre opp et lager om de skulle finne på å slutte produksjonen. http://www.granitegearstore.com/Vapor-Trail-P8.aspx Jeg er 185cm og har str L. Den er 63l og 1100g. - lett nok til dagsturbruk også.. Lokket snurpes/rulles sammen og kan således gi plass for enda mer saker om det kniper. Liggeunderlag kan festes lodrett på sekken, noe som er bedre enn på tvers. Den har gode sidelommer i stretch. Billig ca 1500kr.

Hvis du leder efter tarptent scarp , kan jeg anbefale http://www.backpackinglight.dk/product_info.php?cPath=38_54&products_id=228 har kun gode erfaringer med butikken.

Jeg har ingen problemer med de som kjører snøscooter i henhold til de lover vi har om motorisert ferdsel i utmark idag. Alle som har tillatelse med hjemmel i loven kan fint kjøre for min del, det jeg har problemer med er at noen vil åpne opp for at private kan kjøre når de vil fordi de bare har lyst. Da beveger vi oss i stikk motsatt rettning av det vi prøver og få til i.f.t. og minske utslipp fra forbrenningsmotorer og bevaring av natur og miljø.

Støttar siste taler. I området her var det stor aktivitet med ulovleg skuterkøyring for nokre år sidan. Politiet mobiliserte med skutere og helikopter. Fleire måtte donere tildels store ekstrabeløp til statskassa noko som virka svært avskrekkande på resten av miljøet. Den prevantive effekta med helikopter var ekstemt effektiv, flesteparten fant seg nye interesser og rekrutteringa var minimal.

Nå vet vi jo ikke om f. eks politiet var ute i et annet ærende. Kan hende det var en øvelse el. som gjorde at fuglen allerede var i lufta. Jeg er fra norges største snøscooterkommune og kan skrive under på at ungdommen her gjør sport i å stikke av fra loven når den kommer durende på snøscooter for å kontrollere dem. Helikopter er avskrekkende og effektivt derfor mener jeg at slik ressurssbruk kan forsvares nå og da for å få bukt med tullkjøring.

Jeg er todelt i forhold til dette med snøscooterkjøring. JA, jeg synes det er helt greit at vi i dette vinterlandet tilrettelegger for rekreasjonskjøring ved å lage et skikkelig, godt skiltet og merket løypenett som folk kan ferdes i. For mange (uføre f.eks) er dette en fin måte å komme seg ut i frisk luft, og kanskje få fisket på isen hvis man ønsker det. Kanskje kunne man også laget avgrensede områder for frikjøring på sine plasser. Er jeg derimot i en stille og fredelig dal og fisker på isen eller ligger i telt i et område hvor scooterkjøring er forbud, og det plutselig kommer ungdommer rasende inn for å "herje", da blir jeg rasende. Når jeg tar på meg sekken, spenner skiene og vandrer ut i naturen, forventer jeg å være i fred fra motoriserte kjøretøyer. Et frislepp av ungdommer ut i fjellnaturen med overdimensjonerte monsterscootere liker jeg definitivt ikke.

Dette stemmer, og vi har tidligere vært innom dette. Jeg vil på det sterkeste anbefale Statens Kartverk sin kartserie. Plastserien har blå forside. I motsetningen til Nordecas sin har denne gjennomgående kartreferanser slik at kartreferanser lett kan tas ut. På Nordecas kart er kartreferansen kun gjengitt i margen og det blir vanskelig å ta ut en presis referanse når kartet er såpass stort. I tillegg erfarer jeg at Statens Kartverk har bedre kartografi. Men det viktigste argumentet for å kjøpe Statens Kartverk fremfor Nordeca er at Nordecas manglende kvalitetskontroll gjorde at de sendte et parti med kart med feil sone ut på markedet. Etter diskusjon her inne med påfølgende press fra Røde Kors Hjelpekorps og Hovedredningssentralen ble dette partiet trukket tilbake. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.9386418 http://www.facebook.com/notes/r%C3%B8de-kors-hjelpekorps/plastkart-fra-norge-serien-150000-kan-inneholde-kritisk-feil/10151135714480952 Plastkart fra Statens Kartverk bestilles rimeligst herfra: https://ehandel.statkart.no/fhandel/plast.html?fh=GYLDENDAL

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify). Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute. I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer. Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten. 1 Mat Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta... Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken. 2 Klær Ekstra ditt og hytte datt. Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag. Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den. Turen Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god. X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka. Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim. Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager. To år fremover Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen. Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang. Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd. Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra. Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene. Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk. Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken. Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler. En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring: Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe. 2012 Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre. En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet. Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse. Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt. Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med. Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler. Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon. Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten. Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull. Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken. Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010. Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren. Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye. Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned. Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut. I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter... Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig. Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja. Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det. Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler. Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt. Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene. Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/ Etterspill Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene. Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe. Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.