Vinnerliste

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.

All praktisk erfaring med snøscooter tyder på at både dyr og fugler oppfatter en skiløper som en større fare enn en snøscooter som kjører på anstendig. Det blir det samme som med bil, så lenge du sitter i bilen med motoren i gang - vil elgen stå å se på deg. Stopper du og går ut av bilen, kan du være ganske sikker på elgen springer sin vei. Jeg har flere ganger studert tiur på ganske så nært hold under vedkjøring, og de flyr sin vei i det man stopper scooteren...

Vel la oss se du. Ontario Canada, befolkning ca 13 mill, areal ca 1 000 000 km2. Det gir ca samme befolkningstetthet som Norge, og tilrettelagte scooterløyper. Men så kan vi jo flytte oss over grensen til staten New York, befolkning ca 20 mill, areal ca 140 000 km2. Selv de har lovlige scooterløyper, og også stort fokus på å bevare faunaen/naturen de har igjen. Feks er jeg ganske sikker på at de har en større bjørnestamme(som er i vekst) enn det Norge har, Norge har vel ikke noen bjørnestamme igjen lenger bortsett fra i Pasvik(i selveste snøscooterfylket! oh the irony). Som jeg har sagt tidligere, normal snøscooterbruk skader ikke natur og fauna! Naturvern og snøscooterkjøring kan gå hånd i hånd.

Här är lite sommarinspiration i vintertider. En film från en vandring förra sommaren i Femundsmarka National park. Mycket fint område!! https://vimeo.com/59515038 Mycket nöje! /Markus EDIT: Se även ett par av mina foton från turen. DROPBOX LÄNK

Og 20m/s vind inn på skrå tåler scarp1 også fint - dog med skjerming med noen flak skaresnø (som fantes på isen - dagen før)... Når det blåste som værst var det kjekt å ha to fortelt. Et å fiske i og et å legge fisken i

Tarptent Scarp1 anbefales på det varmeste. Det har blitt min favorittbolig på sommerstid. med 218x81cm i innerteltet og endevegger som går loddrett opp et stykke først. Her har du god plass til også lengre personer og plass til ting og tang i innerteltet. To fortelt er fleksibelt og praktisk. Kjekt å ha to fortelt - et til bagasje og et til inngang/matlaging/etc. Bonus at det er lettere og billigere enn alternativene som er nevnt. Krever at man gjør en innsats med å tette sømmene før man tar det med ut i skikkelig rufsevær, men det er fort gjort. ekstra fortelt til å fyre primus i er veldig kjekt når myggen summer utafor

Så lenge det er opphaldsver er mi meining at bukser i ein eller anna form for bomullsblanding er å foretrekke. Dette pustar fantastisk mykje betre enn membranstoff, og det blir dermed mykje mindre klamt og fuktig. I tilfelle dårleg ver er det då greit å ha med ei form for regnbukse (eller membran) i sekken. Kan anbefale Fjällräven generelt, dei er laga av G-1000, ein blanding av 35% bomull og 65% polyester, og er etter mi meining både behagelege å ha på, har gode pusteeigenskapar og er svært slitesterke. Tørkar også relativt kjapt, langt raskare enn rein bomull. Kan også impregnerast med Fjällräven sin grønnlandsvoks, og tåler då ein god del fuktigheit, men ikkje kraftig regnver i lang tid. Har sjølv Fjällräven Keb (http://www.fjellrevenshop.no/fjallraven-keb-bukse-p-278-c-144.aspx), og dette må vere den beste buksa eg har prøvd. I tillegg til fjellturar brukar eg den stort sett heile tida til diverse utandørsaktivitet, sommar og vinter. Den er relativt dyr, men om du finn den på tilbud er det berre å slå til. Sjølv fann eg mi på halv pris hos G-Max. Trur alle G-sport og Intersport fører Fjällräven, i tillegg til ein god del nettbutikkar. Når det gjeld størrelse er nok det beste å prøve buksa, med det du ser for deg å bruke av f.eks ullundertøy. Enkelte merker er ganske store i størrelsen, andre mindre, og passformen kan også variere mellom forskjellige modellar frå samme produsent. Om du (som meg) har lett for å sveitte, er det også lurt å sjekke luftemoglegheiter på aktuelle kandidatar. F.eks har buksa eg linka til over, store lufteglidelåsar på både lår og legger, desse brukar eg svært mykje. Lykke til

Ut fra denne listen får WM Ultralite flest direkte brukeranbefalinger. Dette er også den nest letteste posen som er oppført til å tåle temperaturer mellom 5 og 10 minus, men Ajungilak Sphere 3 Season er faktisk nesten 10% lettere og har samme mengde dun av samme kvalitet. WM Summerlite er den klart letteste posen, men også den med minst dunfyll. Ut fra anbefalinger kan disse oppgitte grensene være ganske fleksible i praksis, men de kan være en fin pekepinn for å sammenlikne posene. WM Apache MF er kanskje den smarteste posen mtp at den er oppgitt ned til -10 og har et mer vannavstøtende ytterstoff. Skal oppdatere listen løpende ved flere tilbakemeldinger og fundere videre før jeg evt. bestemmer meg.

Oppdatert anbefalingsliste: 3 x WM Ultralite; limit -7 (EN?), 450 g US 850+ dun, totalvekt 820 g. 1 x Marmot Helium; EN-limit -9, 553 g US850+ dun, totalvekt 981 g. 1 x Ajungilak Sphere 3 Season; EN-limit -6, 450 g US(?)850 dun, totalvekt 750 g. 1 x ME Xero 350; EN-limit 0, 350 g EU700+ (US800) dun, totalvekt 730 g. 1 x WM Apache MF; limit -10 (EN?), 535 g US 850+ dun, totaltvekt 905 g. (1 x ME Xero 550); EN-limit -6, 550 g EU700+ (US800) dun, totalvekt 950 g. (1 x Marmot Hydrogen); EN-limit -1, 312 g US850+ dun, totalvekt 702 g. (1 x WM Summerlite); limit 0 (EN?), 275 g US850+ dun, totalvekt 525 g. *Data på posene er angitt ut fra standardlengde (180/185) da dette er lengden som passer meg. **Posene i parantes er poser som kun er foreslått eller som anbefales, men hvor eier likevel har en annen pose som foretrekkes over denne.

    Det ser ut til at dette er poenget: http://www.thecoldestjourney.org/home/science/ Det er i alle fall langt meir meiningsfyllt enn alle sportsekspedisjonane som nordmenn er så kjent for, og som ser ut til å vera forbildet for mange på dette forumet..

kasser fungerer jo også bra, altid likt å pakke i kasser

Det skrives så mye BS om "arkeologiske funn viser" for å bevise at steinalderfolket hadde lavkarbodietter. Det er nærmest religiøst.. Sannheten er at ulike folk gjennom ulike tider og steder i forhistorien har spist veldig forskjellig. Noen folkegrupper har levd på fisk og sjømat, andre på mest kjøtt, andre igjen på mye nøtter og bær. Men det som er viktigst i alle steinalderdietter er at man spiste veldig ujevnt. En periode av året var det rein eller sebra å få tak i. Senere ble det kanskje fisk i noen måneder. Så fråtse i bær i den perioden de var modne.. De hadde ikke kjøleskap, og levde på det som var tilgjengelig ulike perioder i året. Det er sikkert mye fornuftig og bra i mange av disse diettene, men å bruke hva steinalderfolk spiste som argument for hva som er sundt eller ikke, er bare kvasivitenskap.

Ytre deler av Fjordruta kan være et alternativ i april om det er lite snø da. Været og snøforholdene helt ute ved kysten varierer mye, så det er umulig å si noe før en ser værmeldingen i april. I de indre deler av Fjordruta er det normalt snø på denne tiden. Tror det beste tipset er å stikke innom bokhandelen i Kristiansund og kjøpe en av de lokal turbøkene. Der er det mange gode tips, og så er det bare å spørre noen i byen om hvor det er bart. Kristiansund har også en veldig aktiv turistforening du kan kontakte: http://www.kntur.no/ Med kajakk er det nesten ubegrensede muligheter i området. Har du ikke kajakk selv er det sikkert mulig å få låne hos padleklubben eller leie hos en av de som arrangerer padlekurs.

Helt enig med Srx. Løypene vi har her i Finnmark og måten de blir handtert på fungerer bra. Men håper inderlig at administrasjon av løypenett, og bestemmelse over det flyttes til den enkelte kommune. For veldig mange ungdom så er scooterkjøring en intro til naturen, og friluftsliv. Jeg synes det er flott at de kommer seg ut, synes ikke man skal henge seg for mye opp i hvordan de kommer seg fram.Hadde man tatt fra ungdommen scootern så tror jeg de fleste hadde blitt sittende inne foran kassa og glant/gamet. At den eneste gangen fjellet kan nytes er på ski er bare noe tull! Synes det er alt for mange trangsynte "friluftsfantaster" som har enerett på sannheten og naturen.

Det var dette med å lide og dø igjen... "Vi gikk tomme for Earl Grey, og sannelig var det ikke skikkelig, skikkelig kaldt også! Vi må avbryte før vi går den visse død i møte..."

Har du allerede en godt fungerende sovepose som veier under 500 g så er det vel ikke så rart at du ikke ser det store behovet for vektbesparelse. Har du derimot en som veier nesten 2 kg stiller saken seg litt annerledes.... Vekt er for øvrig den ene siden av saken, volum er den andre. For meg blir det et stort sprang for begge parametere hvis jeg går over til dun. Og når jeg tenker å legge noen tusen i en ny pose vil jeg gjerne ha det beste (til min bruk). Det med oppblåsbart liggeunderlag er sårbart, men totalkomforten med dunpose og slikt underlag er såpass mye større at jeg synes risikoen er verdt det.

For min sovestilling passer Wm bedre. Dunkvalitet, stoff osv tror jeg er like bra.

du har plikt å hjelpe folk i nød på fjellet også!

Og jeg har selvsagt møtt min andel av disse folka... Det rare er at det virker som om jentene holder ut lenger, men når de først "drar i snora", så er det helt slutt. Jeg har igrunnen gitt opp å forklare folk at 6 timer med 20 kilo på ryggen kan være svintungt. Det må erfares.

Om noen er i nød på sjøen, og du er i nærheten har du PLIKT til å hjelpe de dersom du kan. Om du er førstemann som kjører forbi en trafikkulykke har du også plikt til å stoppe for å hjelpe. Det samme burde gjelde på fjellet, men det har viss ikke de på den første hytta du ringte til forstått. Så lurer jeg litt på hvordan de ikke kan ha bensin på skuteren på fjellet...? Kjørte de skuteren opp til hytta, så ble den plutselig tom utenfor hytteveggen? Har de tenkt å gå til fots tilbake igjen for å hente bensinkanner? (Det er som kjent TUNGT å bære med seg bensin). Eller hadde de bensinkanner på hytten, og ikke gadd å "sløse" vekk dette? Det virker ulogisk for meg at det går an å gå tom for drivtoff ute i fjellet, uten at det står mer bensin på hytten som de tok med seg samtidig som de kjørte inn med skuteren. Det logiske er jo å ta med seg ekstra bensinkanner når man kjører skuteren inn på fjellet, og ikke gå tilbake for å fylle bensikanner som man bærer tilbake igjen for å fylle å skuteren. Jeg synes det virker som om de rett og slett løy om at de var tom for bensin...

Ble en ganske opphetet diskusjon dette Jeg deler mine erfaringer, uten at jeg skal påstå at det er best for alle.. Tidligere hadde jeg med meg Canon Ixus (50 og 75) med på tur, og var nokså fornøyd med det. Etterhvert så jeg begrensningene og ville gå over til systemkamera. Mange anbefalte meg speilløse systemkamera og billige DSLR. Jeg tenkte at jeg vil ha et kamera som varer lenge og ikke setter begrensninger i læringen, så jeg endte med Nikon D7000. Nesten alle sier at du tar færre bilder med en stor tung DSLR, jeg tar mange flere enn før! På tur pleier jeg å ha kameraet hengende foran på magen/brystet i en vanntett ortlieb kamerabag. Lett tilgjengelig under hele turen! Slipper å grave etter kompaktkameraet i en eller annen trang lomme... Før jeg skulle på en 9 dagers tur i Finnmark i mars kjøpte jeg et ekstra batteri for å ikke gå tom for strøm (har erfaring med at ting sluker strøm i kulden..), jeg tok over 2000 bilder og endel film på turen og trengte ikke å bytte batteri før nest siste dagen (altså mesteparten av bildene på første batteriet)! Veldig fint med to minnekortplasser også Har blitt noen flere objektiver med tiden også, og det er vanskelig å la noen de ligge når jeg skal på tur... Og stativ har også blitt et must for meg nå, spesielt på vinteren. Jeg kjøper rett og slett ikke argumentet tyngre utstyr = færre bilder. Kvalitetsutstyr økte fotogleden min på tur og fikk meg til å ta flere (og bedre) bilder