Vinnerliste

Egentlig var planen at jeg skulle gå ruta Mysusæter - Eldåbu - Venabu(Trabelia) fra lørdag til søndag. Istedenfor ble turen lagt fra søndag til mandag. På lørdag, når jeg egentlig skulle gå tok jeg et bilde av hælene mine for å se før - etter bilde av beina, og det var faktisk ikke den store forskjellen. Jeg hadde imidlertid utrolig vondt i venstre hæl de siste par kilometerne ned til Trabelia. Likevel var jeg utrolig god og varm, og frøs heller ikke noe på beina. Og noe særlig større gnagsår hadde det heller ikke blitt. Riktignok hadde hælene en god del belastning med 20 kg på ryggen, og slik at man går i variert terreng, så den belastningen kan nok sikkert være en av forklaringene til at jeg hadde så vondt de siste kilometerne. Søndag morgen stod jeg opp kl 05.40, dusjet, spiste mat og fikk alt inn i bilen og ble kjørt opp til Mysusæter. Kom på parkeringsplassen ca kl. 07.30, og begynte å gå ca 07.45. Temperaturen lå på ca 10 minus, ingen vind, og ingen andre rundt meg. Herlig! Etter start fra Mysusæter gikk jeg nedover pungdalen. Når jeg hadde kommet meg bortover et stykke, men før jeg nådde pungen tok jeg meg en 5 minutters pause, tok frem kameraet og knipset bilde av soloppgangen på Gråhøe og sekken min. Etter å ha fått av meg fleecegenseren, tatt en slurk med mozell tok jeg skiene fatt ned mot Furusjøen. På vei ned mot Furusjøen gikk jeg på utsiden av den lille dammen nord for Furusjøen og forbi Furusjøbu og videre ned til Furusjøen. Jeg fulgte da scooterspor som gikk på isen, ca 20-50 meter fra vannkanten. Passerte Glittervika og til Glitteroset hvor jeg tok meg en 10 minutters pause med mozell og bilder av soloppgangen. Hittil hadde jeg sett flere hytter hadde fyrt opp i ovnen, og jeg så også et par stk på motsatt side av Furusjøen som hadde startet dagens isfiske. Etter sekken igjen var pakket, og satt på ryggen igjen fortsatte jeg langs Trolløypa i retning Eldåbu. I overkant av en kilometer lenger inn stoppet jeg opp ved et nytt skilt i Frylia og tok bilde. Etter et kjapt stopp fortsatte jeg videre mot der løypa krysset løypa som går fra Rondablikk til Eldåbu. Satte meg ned der, for da var det en god del timer siden sist jeg spiste. Så i krysset satte jeg meg ned, fant frem primusen, kjel og forsvarets stridsrasjon. Etter å ha spist var det bare å kaste sekken på ryggen og labbe i vei videre. Jeg gikk så mot Kvamsnysætrin. Lenger nedenfor kvamsnysætrin delte løypa seg, og jeg gikk da på vei oppover. Etter å ha passert Kvamsnysætrin ble tilslutt scootersporene borte, og bare gamle skispor etter andre som har gått der var det jeg brukte for å komme meg videre frem. Endelig kunne man slippe unna disse nymotens skispor, og man endelig fikk brukt fjellskiene til noe. Deler av sporene var blåst over, i tillegg var det ca 3-5 cm med nysnø i sporene etter nattens snøfall. På vei opp siste stigningen gjennom skogen og opp mot høgfjellet begynte det å bli bratt. Da var det bare å ta av seg skiene, for å så sette på fellene. Etter fellene var påsatt, var det bare å gå rett opp, hvor andre hadde tatt av seg skiene og gått opp på beina. Når jeg så kom meg opp fra skogen og all løssnøen var det av med sekken og fellene. Etter å ha knipset noen bilder, tatt av fellene, tatt en slurk med mozell, var det bare å kaste sekken på ryggen igjen og gå videre. Etter å ha gått ca en halvtime til begynte jeg å bli sulten igjen. Så var det ut med primusen og siste del av stridsrasjonen. Etter å ha spist, lukket jeg fjellduken, la meg tilbake for å slappe av i 5 min, og plutselig kom det en danske forbi som også skulle til Eldåbu. Han var imidlertid lett kledd i motsetning til meg. Han løp i lette fjellski og staver med trinser beregnet til oppkjøre løyper, med treningssko og vanlig SNS bindinger. I tillegg gikk han i tights og en lett jakke pluss en sekk på ca 10 kg. Etter å ha slått av en prat med ham, fortsatte han videre, mens jeg la meg tilbake i 5 min til. Etter det var det bare å pakke sekken og gå det siste stykket mot Eldåbu. Jeg ankom da Eldåbu ca kl. 15.00. Når jeg kom inn da var det bare å finne sengeplass. Dansken var imidlertid ikke til å se, for han hadde valgt feil rute inn til Eldåbu. Han fortalte han hadde gått ned i juvet, og rullet ned snøen 2-3 meter. Jeg gikk også riktignok også ned i juvet, men jeg brukte en bro som ligger der til å komme meg over. Og så var det delvis traversering opp til hytta og gjennom skogen. Litt tungt, men jeg ville neppe brukt særlig mer ved å gå vinterløypa rundt hele juvet, likevel om det er anbefalt. Jeg burde kanskje valgt den veien istedenfor. Inne i hytta satt det også fire nederlendere som var ved godt mot! I tillegg var det to nordmenn der, som også var brødre. Disse hadde gått fra Mysusæter dagen før meg med 50 kg i pulken som de delte på - en time hver. Planen var at de skulle være en uke på fjellet. Men det viste seg at den ene av de hadde blitt helt utkjørt etter turen opp til Eldåbu. Røde Kors var kontaktet og de skulle bli fraktet ned med scooter senere på kvelden. Nettopp en slik hendelse minner meg på tråden om "Nordmenn gidder ikke gå ned fra fjellet selv". Ut fra hva jeg forstod hadde de heller ikke tatt noe særlig med pauser og mat under turen opp til Eldåbu, begge var slitne, og de hadde nok de samme forutsetningene, men det var kun den ene av dem som ble helt utmattet. Videre forstod jeg det også slik at han også hadde det vanskelig med å innta næring etter han ble helt utslitt fra turen. Likevel om de ble liggende inne på hytta hele dagen etter de gikk opp, var han fremdeles helt ødelagt. Ca halv 9 på kvelden kom røde kors med to scootere, og kjøre avgårde igjen mot Mysusæter. Hvor de skulle ligge over på Rondane Spa. Dansken må jeg si var sprek. Han feiret sin 58-års dag på Eldåbu, og løp som om noen var i hælene på ham. Han hadde startet ved høvringen, og skulle bruke fem dager på ski til Lillehammer sentrum. Nederlenderne var litt mer forberedt og virket som at de var godt rustet til tur i høyfjellet. De hadde vært her i Norge flere år for å gå på ski. Vi snakket om alt fra 22. juli, kart, vær og vind og utstyr. Som allerede nevnt fikk jeg et litt rart blikk når jeg kom med storsekken min. Etter hvert var det sengetid i 10-tiden ca, og vekkerklokken ble satt til 06.10. Da var det å fyre i ovnen, vaske opp etter seg, og forlate hytta. Når jeg kom til Eldåbu ble det ikke tatt mange bilder, men fikk da høre forskjellige historier Når jeg våknet snødde det ute, men ikke så mye. Det var heller ingen tåke når det lysnet, men denne kom etter hvert. Jeg spente på meg skiene ca halv 9, dansken var ute i løypa noen minutter før meg, og jeg fulgte ham, noe som skulle vise seg at jeg ikke burde ha gjort. Han hadde navigert feil og var på vei ned mot Eldåseter hvor en scooter hadde kjørt tidligere. Etter vi hadde kommet ned i skogen, fant vi ut at vi måtte gå tilbake. Han valgte å gå tilbake til Eldåbu, mens jeg valgte å navigere meg inn på trolløypa igjen fra der jeg var. Da slapp jeg også å ha et "press" på meg, og jeg var heller helt overlatt til meg selv. Noe som også viste seg å kanskje være det beste alternativet. Ut med GPSen, kart og kompass for å finne ut hvor jeg var hen. Så var det å se på høydekurver for å unngå å gå nedi et juv, så var det å stake ut kompasskursen og labbe i vei. Tilslutt så jeg trolløypa som var oppstikket, og jeg gikk inn på den. Heldigvis var det lagt seg halvveis skare 5 cm under topplaget med snø, og fjellskiene viste seg å holde utrolig godt. Det var kun få steder jeg gikk dypt gjennom. Men med tanke på navigasjonsrotet var dette min egen feil, og jeg har i hvert fall lært å ikke stole på andre å bare følge etter. I tillegg til alt rotet med navigasjon i begynnelsen kom også tåken, vind, snø, og utrolig flatt lys. Jeg hadde allerede tatt frem googlesene mine som gir et mer gulaktig skjær for å lettere se konturene i snøen. De hjalp faktisk en god det mot det flate lyset og snøen som pisket i ansiktet. Etter å ha kommet inn på trolløypa var det igrunn ren plankekjøring et godt stykke. Jeg gikk riktignok tregt pga. vekten på sekken, og dansken nådde meg fort igjen ettersom han var såpass lett på bena. Han fortsatte forbi meg, og det var igrunn like godt å gå for seg selv for da kunne jeg regulere mitt eget tempo istedenfor å bli presset av en annen person, som jeg heller ikke kjente. Etter å ha gått ca et par-tre timer satte jeg meg ned, hvor jeg da begynte å bli sulten. Frem med primusen, liggeunderlaget, og alt for å få i seg et godt varmt måltid med militærets stridsrasjon fra august 2001. Dette bildet tok jeg når jeg satte meg ned. Alt ettersom hvor jeg var, ville det vært umulig for min del å navigere dersom jeg ikke hadde hatt noen referansepunkter. Hadde det ikke vært for den oppstikkete løypa, jeg ikke hadde hatt GPS, og kun måtte ha navigert etter kart, måtte jeg rett og slett satt meg ned mer permanent i jervenduken/sovepose etc. enn å fortsette å gå. Noen ganger under den oppstikkete løypa var det bare hvitt rundt meg. Ikke engang skog i nærheten. Det ville vært helt umulig å fortsatt dersom jeg ikke hadde hatt med GPS. Etter jeg hadde pakket sammen sekken min igjen, og gått et lite stykke til møtte jeg på, antakeligvis en bestemor og barnebarn, langt inne på fjellet. Kun iført typisk treningsdress ala SWIX eller Dæhlie. Jenta var sikkert ikke mer enn 7-8 år gammel. Og inn dit var det langt fra spidsbergseter. Sprek jente må jeg si! De skulle riktignok ikke gå stort lenger, og det var heller ikke langt fra oppkjørt løype ned til Spidsbergseter. Når jeg da kom til indre Uksan, startet løypene igjen, og dette var den tyngste biten på turen. Løypene var helt forferdelig, skiene begynte å klabbe på Spidsbergseter, og begynte å ise på Venabu. Så den siste biten ned mot Trabelia gikk jeg rett og slett på trass. Så var det rett inn på en hytte, og fikk servert øl og finnbiff med potetmos! Dét var en fin avslutning på turen! Når jeg kom inn i løypenettet i området rundt Spidsbergseter fikk jeg så utrolig mange blikk, sikkert mest pga. den store sekken jeg gikk med og ski-brillene. De som ellers gikk i løypene hadde på seg for det meste treningsklær og tynne pinneski. Lærdom av turen: Stol på deg selv og ikke følg etter pga evt "press". Og mtp. de to nordmennene som måtte bli hentet ned: Vit dine begrensninger.

At myndighetene gjør en slett jobb opp mot reindriftsnæringer er helt klart! Sånn som det er nå er bukken satt til og vokte havresekken. Men jeg mener at uansett hva det skulle være, har du ansvar for dyr, og driver med dyr er du ansvarlig for deres velferd! BASTA! Jeg klarer ikke skjønne hvorfor folk får drive på slik. Har du en hund du ikke gir mat burde du ikke få ha hund. Har du mere rein enn du klarer sørge for får næring burde du redusere/kutte helt ut med det du driver med! En bonde med kyr som lar de sulte i hjel blir straffet, en reindriftsutøver som sulter i hjel dyrene sine får erstatning.... Jeg synes ikke det er riktig

Rapport fra NTK sin åpne klatresamling i Svolvær. Kommer nok en film etter hvert på http://www.olsendriver.blogspot.com Tirsdag Lander i Svolvær på kvelden sammen med The Ols, Blixtmannen og Den Nye Rusbrusen. Byen luktet salt og fisk som av en eksklusiv sjømattallerken. Hotellet hadde trivelig betjening og tepper som på danskebåten. Onsdag På: The Ols, Blixtmannen, Norsk Amerikanern og meg selv S&D: 7 taulengder ett eller annet sted. The Ols. Første dag gikk med til mye kjøring og fotografering for å forberede samlingen. Ut på dagen la vi i vei opp noen moderate linjer litt bortenfor der man kjører av mot Henningsvær. Sorry om jeg er vag, men jeg har kun vært to dager i Lofoten sommeren 1998 før denne turen. Det er åsså mye av sjarmen. Eventyrfølelsen er størst i ukjente landskap. Vi skulle bare gå to-tre lengder og ræppe av. Men det var så fint at det ble syv lange lengder. Klubens Nestleder aka Blixtmannen. Jeg og Blixtmannen i et lag. Og The Ols og Paal i et annet. Vi fant veien ned en renne bak og kom ned med kun to rapeller. På kvelden var det en slags kick off på hotellet. Men de fleste hadde ikke kommet, og jeg sovnet i stolen på hotell danskebåt. Torsdag På: Blixtmannen, Norsk Amerikanern og meg selv S&D: Islinje ved Fløya. 2-3 lengder pluss div løpende, så ned samme vei. Blixtmannen i kamin over/i/på(?) Fløya? Olsen prøvde å få kalenderen til å gå opp, mens jeg dro med Blixtmanne og Paal på tur. Vi kjørte rundt mens Blixtern tok bilder av fjell som Fiskebollen, Kråkbollen, Rulteralten etc. Etter lunsj var vi tilbake utenfor Svolvær der vi la i vei opp en kul islinje via minimiksing, isdekte sva renner og en iskamin. Vi returnerte ned samme vei. Og jammen var det fint. Paal i og over kaminen. På Bacalao ble det lysbildeforedrag av Bacardi Breezer fra El Cap. Kule greier. Og en flink sneglespiser viste bilder fra Chamonix. Jeg gikk til hotellet og la meg mens Olsen orget. Tidskabalen gikk ikke opp, så planen om å gå Rulten med Olsen ble avblåst. Heldigvis liker ikke Andreas, Rusbrusen og Finske Fredrik oddetall på craget, så jeg fikk henge på dem. Det var veldig hyggelig syntes jeg. Jeg trengte bare ta med et tau til og med. Jeg tenkte nervøst på hvordan det ville bli å klatre med disse som går Wi7. Jeg vet ikke engang hva Wi7 er for noe. Fredag På: Andreas, Bacardi, Finsk1, Franskmann1, Franskmann2 og meg selv. S&D: Andreas og Martin bailet etter 40 hard klatring på en linje. Jeg og Finsk1 gikk 5,5 taulengder før bail på moderat linje. Ellers: 17 timers biuakk på brygge i påvente av båt. Den Nye Rusbrusen / Bacardi Breezer / Alco Poppen i ribben på vei til The Dark Side of The Rult. Den store dagen. Oppe tidlig. Olsen ville vi skulle rekke tilbake til foredraget av Polardronninga. Men alle som kan legge sammen to pluss to skjønte at det ikke kom til å funke. Ribben gled ut i den blå timen. Inn en fjord, men hvor er Rulten? Viste seg at båtmannen tok oss til feil side av fjellet! Men det gikk ikke å legge til i andre fjorden sa ha. Kom dåkker av båten! WTF? Feil side av fjellet. Joika. Og vips stod vi der perplekse uten å vite helt hva vi skulle klatre. Det ble drøftet mange mulige linjer. For det var fjell på denne siden også. Snøforholdene gjorde at vi etter litt gåing og tenking unngikk grytene og flankene. Gull. Franskmann i soloppgang. Andreas var gira på å sjekke ut en dal og det viste seg å bli Jackpot. Franskmennene ga opp håpet noen hundre meter før vi fikk se skatten. Anmarsjen var tung syntes jeg. Andreas var snill og dyttet meg oppover når jeg tråkket spor. Den terapeuten der vet åssen man skaper god stemning i laget. Linjer! Linja jeg og Fredrik prøvde. Føkk for noen linjer der oppe. Andreas og Bacardi var gira på noe som for meg så veldig hard ut. Jeg og finnen var mer gira på pilaren til venstre som så snillere ut. Sånn fordelte taulagene seg. Og vi gikk mot hver vår klippe med kun et halvtau per lag. Da jeg skulle lede opp første, kom det fra Fredrik; Ka heter du? Jeg heter Kjetil, sa jeg. Og ledet i vei. WID:RIO Lvngthdrm! En renskåret matrise av riss, dieder, pillarer og flak ga mange muligheter. Klatringen var typisk tynn is opp diedere og kaminer med moderate crux innimellom der formasjonene morfet seg til små boller med riss. På vei opp en bolle tryna jeg, men hang igjen i billiken. Stjegjernet løsnet, men for en gang skyld ble jeg ikke satt ut. Jeg gikk videre med øksene tettere og manøvrerte via flere flytt for å ikke få for mye belastning per punkt. Det funka og føltes bra resten av vegen. Utsikt opp og ned. Hahahaaaaaaaaaa. Toppen av tredje. Jag gillar det här! Vi ble bare mer og mer fornøyde. Det var helt fantastisk. Det tok litt tid å hakke frem standplasser, men ellers gikk ting smooth. Lange trange kaminer med is i. Vi lo oss oppover. Etter fem lengder skjønte vi at vi ikke ville rekke båten. Etter fem og en halv skjønte vi at det ble bail. Men for en vakker bail. Fredrik rulter seg oppover. Hele dagen hadde jeg klatret uten frykt. Men da jeg rapellerte nedover med kun et halvtau kom suget i magen. Det er føkkings dust å klatre alpint med et tau. Vi siktet oss mot høyre der en snørenne kom ned. Det var veldig tidkrevende å finne ankre under rimen. Man spleiser som vanlig på det man henger igjen, men jeg var mer beskjeden enn vanlig da vi ikke brukte mitt rack. For Fredrik tyner maks klatring ut av hver Euro, og nå kom Fredriks finnlands-svenske side frem. Han ville nok spare mer på slyngene enn meg. Og racket manglet virkelig lange slynger. Jeg startet med å rope opp spørsmål om det var ok å kutte opp et par slynger. Han ville komme ned og lete selv. Men jeg spurte bare for å være høflig. Resten av vegen ned kuttet jeg opp slyngene uten å spørre Snålsvante. Jeg var glad over å ha tatt med hexene og boltene mine. De kom til nytte. Til slutt landet vi på snø og via litteranne nedklatring var vi trygge og glade. Olsen påpekte etterpå at selv om andre tar med rack, så har man ansvar for å sjekke det selv. Godt poeng. Og neste gang blir det to tau. Trygg på bakken. Så var vi ved fjorden. Vi kunne brutt oss inn i noen hytter, men så føkka var vi ikke. Med soveposer og brenner skulle dette gå bra under åpen himmel. Nede på brygga hadde franskmennene børstet brygga for snø. Grunnet alt pudderet var det ikke lett å finne noe bedre enn brygga. Vi la oss til der. I følge avtalen ville båtmanne hente oss mellom seks og syv neste morgen. Det ble torskegryte til meg og steinbit til Fredrik. Litt tørrprat om vinkler på isøkser, skibindinger og hvor mye rosiner man får for ti euro i Norge. Fredrik fortalte åsså en vits om Finnen, Bellmann og Norsken i saunaen. Den endte med at Norsken ikke kom ut fordi ballene satt fast mellom plankene. Sånn gikk timene der søvn og våken tilstand fløt i hverandre. Lørdag På morgenkvisten tikket en melding inn: Pga tidevannet kunne vi ikke hentes før 13:15. Nå var dunposen så våt at den var blitt gjennomsiktig øverst. Men det var ikke mange minus, så det funka å slumre litt utover dagen. Jeg foreslår at Kluben kjøper denne hytten. Etter 17 timer i soveposen krøp jeg ut og rakk akkurat å pisse før ribben ankom kaia. Det var litt av et syn som møtte turistene på fjord cruise: To rufsete klatrere, han ene kun iført stil-longs (meg), og masse frossent utstyr. 17 timer føling i fjæra... På vei tilbake kræsja vi i en bøye. Men propellen var like hel og snart så vi kaia og Bacalao. Nå var et intenst eventyr i ferd med å bli til et minne. Snart satt vi tørre i sofaen på Bacalao, nippet kaffe og mimret over en kjempefin tur. Lørdagskvelden var det fedlesgryte og multimediashow av Melingen fra Patagonia. Veldig bra greier. Og som ikke det var nok spanderte dirtbagen Martin en Bacardi Breezer på meg. Søndag Både jeg og Olsen var litt bakfulle. At jeg nå var blitt immun mot stanken fra alt som hang til tørk på rommet, gjorde at jeg sov lenge og godt. Vi nøt en dag uten andre planer enn å rekke flyet. Kaffen var god og burgeren åsså. Veldig fornøy med hele turen. Tusen takk til Olsen og Blixt som arrangerte samlingen. Mens vi andre bare møter opp, bruker disse to fritid (og klatredager) på å skape kjempebra arrangement. Den dalen vi klatret i bak Rulten er en skatt. Jeg tror den plassen alene kunne oppfylt de fleste av mine klatredrømmer, sommer som vinter. Nå som jeg har sett den og følt den, vil jeg tilbake. Takk til båtmannen som lurte oss til feil sted så vi fant det vi søkte. Jeg føler med som en unge som akkurat har fått sjokolade med narkotika i. Jeg er blitt hekta. Hekta på The Dark Side of The Rult.

At trening er kjedelig er din mening, og neppe noe alle vil være enige i. Og selv om det er kjedelig, kan det være ganske kjekt. At en dagstur med kaffebål er en flott opplevelse tror jeg derimot alle her på forumet kan stille seg bak, inkludert meg. Men du svarte vel egentlig på noe helt annet enn det jeg skrev. Poenget mitt var: Det må da vel være vel så kjedelig å gå av bussen to-tre stopp for tidlig, alltid ta trapper i stedet for heis, bruke trillebår til butikken, klippe gresset med gammeldags klipper uten motor osv., alle de tingene som folk synes er så grei hverdagstrim. Ærlig talt, det er jo ikke trim å gå et par meter ekstra, det er bare mas. Og hvis man er i så dårlig form at det å ta et par skritt er trim, så er kanskje ikke dette forumet stedet. Det jeg mente med min kommentar er at sånne ting er meningsløst tungvindt, og jeg tror ikke noe på at folk gjør det særlig aktivt uansett, i en stresset hverdag hvor ting skal ordnes. Skal det ha en effekt må du fly rundt med trillebåren opp trapper flere ganger i uka, ikke bare en gang i året, rett etter nyttårsaften. Så jeg foreslo litt god gammeldags trening. Ikke noe fancy, sikkert litt kjedelig, men dersom det er "trim" som er poenget så er det det eneste som funker.

Vi trenger utvilsomt å bevare villmarksområder fri for motorferdsel. Områder man bare får tilgang til hvis man gidder å gå noen mil på ski, områder man kan oppleve virkelig stillhet. Og ja, det er ingen tvil om at scooterstøy bærer laaaaaaangt innover fjellheimen. Dette er det ingen tvil om. Dersom det er flatt må man milevis avgårde for å ikke høre scooterstøyen. Evt så må man bak fjell. Dette vet jeg godt ettersom jeg går mye på skitur der folk kjører scooter. Støyen bærer langt utenfor løypene. Jeg kjører scooter selv også, så jeg tilhører heller ikke scootermotstanderne. Dersom scooterkjøring slippes helt fritt, evt hvis det blir alt for mange løyper er det ingen tvil om at veldig mange, underrtegnet inkludert, hadde fått redusert livskvalitet. Motorferdsel i utmark må også begrenses av hensyn til dyrelivet. Jeg mener at dagens ordning er et relativt bra kompromiss. Hytteeiere kjører til hyttene sine og det finnes mange lovlige isfiskeløyper og i Nord - Troms og Finnmark er det rekreasjonsløyper. Men det burde være være mulig å opprette enkelte rekreasjonsløyper, uten for store konflikter med stille villmarker. Dette kan gjøres på en relativt enkel måte. Man kan feks lage scooterløyper ved siden av bilveiene. Hvorfor skal man absolutt kjøre bil om vinteren...? I vinterlandet Norge er det like naturlig å kjøre scooter, sånn er det i Finland. Scooterløyper parallellt met bilveier hadde ikke ødelagt stillheten i fjellheimen. Videre kan man lage noen scooterløyper beregnet på morrokjøring i nærheten av bebyggelsen rundt omkring, løyper som ikke stikker inn i stillhetens rike. Hvis man hadde gjort dette regner jeg med at de aller fleste vært fornøyd...?

Fordi dette er trening, og trening er kjedelig. Å gå tur derimot, kansje med et kaffebål og en pølse fra sekken, det er en hel liten opplevelse.

Det er ikke noe problem å gå alene, men det krever litt mere av deg mht planlegging og det å ta høyde for uforutsette hendelser. Spesielt væromslag kan være kritisk dersom du ikke er forberedt på det. I så måte er det lurt å ha litt eksta varme klær i sekken. Kart/kompass og Gps er alltid kjekt å ha med, selv om løype er merket hele veien. Sjekk gjerne dekningskart for mobiltelefon på forhånd slik at du vet om det er soner som er dårlig/uten dekning. Jeg ferdes stort sett alene når jeg er på fjelltur og noen ganger har det holdt på å gå skikkelig gærnt. Derfor har livet har lært meg å alltid å være ekstra forsiktig og heller velge sikreste alternativ når jeg ferdes alene. Jeg har valgt å snu flere ganger når jeg har kommet ut for utfordringer som jeg ikke har sett løsning på. Der og da har det vært vanskelig å ta beslutningen men i ettertidens lys har jeg innsett at det var riktig å snu. Det å være ute i naturen alene og det å takle ensomheten naturen byr på, gir en enorm mestringsfølelse som kan anbefales på det sterkeste. Det er virkelig da du kjenner at du lever Håper du får oppfylt din fjellskidrøm. Lykke til

Jeg har sansen for engasjement, særlig når det gjelder natur og miljø, men dette synes jeg var i tynneste laget. Om det da ikke er noe vesentlig som har gått meg hus forbi i det siste. Å "utvide mortorferdselsloven dramatisk" høres kanskje for mange hardtslående ut i første omgang. Å lempe på den er noe annet. Og edelt høres det jo ut å ikke ville tillate motordur i norske fjell, skiløyper og hyttefelt. Men sannheten er jo at det er masse lovlig motordur. "Nyttekjøring" er det jo temmelig mye av og de fleste hytteeiere forbeholder seg jo retten til å sage ved med motorsag, bruke vedklyver med strøm fra aggregatet osv. Og alle de tusener av hytter som bygges og/eller bygges ut forårsaker j en del motordur. Og så skal vi jo selvsagt våkne opp til nypreparerte løyper og nybrøytede veier osv, osv. Jeg har sansen for stille natur, men jeg er også litt realistisk av meg. Nå har jeg ikke lest Høyres program ennå, men ifølge det jeg husker fra FRP sitt (leste det ifm en annen tråd om politikk og naturvern, eller hva den nå het) dreier det seg om å ta beslutningene lokalt. Jeg tviler på at Høyre vil at det skal være helt fritt fram med forlystelseskjøring, man kan hende tar jeg feil. Innspillet minner meg litt om å male fanden på veggen, eller eventulet ha en annen agenda enn natur og miljø i første omgang.

Tallene henger ikke på greip. Ukultur, løgn og bedrag vil jeg kalle slikt. Borgern kan halvere slaktevekta på reinsdyr i Finnmark, de er så avmagrede at du nesten kan lyse tvert gjennom de med en nillelommelykt. Tror nok at alle reinsdyr som dør blir rapportert som rovdyrdrept.

Jeg har akkurat laget en facebookside som kjemper i mot Høyre og Frp sitt nye lovforslag. Nemlig å utvide motorferdselsloven dramatisk. Anbefaler alle å lese dette leserinnlegget fra Jens Kristian Øvstebø (17), Landsstyremedlem Dnt Ung. For de som synes at motordur i norske fjell, skiløyper og hyttefelt ikke skal bli lovlig, anbefaler jeg dere å gå inn å like og dele facebooksiden: https://www.facebook.com/NeiTilSnoscooterkjoringINorskNatur

sente mail til helsport om størelsen på superlight 4,sente inn mail om det 7 januar så sente en purring nå Er jo veldig bra bra att dem kom med 2 og 4 størlse,så er det bare og vente på att noen har 25% salg på alt i butikken og kjøpe seg et,var innom xxl får 1 mnd siden og da hadde dem ikke fått noe informasjon om når det her skulle komme ut da det ikke var i sortimange enda,jeg må ikke ha det før april/mai så har litt tid og vente Takk får info Finnjpedersen

Tenker du på sitatet mitt under nå? Jeg bruker randoskia like mye som telemark, så det går nok bra Jeg likte ikke responsen i waybacken når jeg kjørte. Fikk en litt ustabil følelse. Litt billig følelse kanskje? I tillegg liker jeg ikke målene. Litt mye innsving, litt vanskeligere å få hele stålkanten ned hvis hardt. Må fortere bytte til stegjern, feks... Jeg har jo lest en del reviews rundt omkring, og er klar over at den har fått mye bra tilbakemeldinger. For mange er den sikkert super, men jeg likte den ikke Jeg har andre k2ski jeg liker mye bedre, men de orker jeg ikke gå toppturer med. Dette med ski er jo stort sett personlige referanser så det er vanskelig å velge når du ikke har så mange referanser enda. Hvis det hjelper kan jeg fortelle at det viktigste for meg er at den er lett, leken, ikke for lang slik at vendinger blir et problem (omtrent min egen lengde. Må du velge mellom to størrelser velger jeg den som er nærmest min egen høyde. f.eks, jeg er 180cm. Saint kommer i 177 og 185. Da valgte jeg 177), ikke for mye rocker så jeg ikke sklir ut, ikke for bred for da får jeg vondt i hofta på sikt når jeg traverserer (man må bikke mye på skien for å få stålkanten nedi) ikke for smal for da bærer den dårlig i pudder. Mine preferanser sånn ca: ikke bredere enn 126 - 95 og ikke mindre enn 120 - 90. Men det er helt sikkert folk som er uenig i dette og evt har annen bruk og meninger.

Da har Helsport Fjellheimen Superlight 2 (1.65kg) og 4 (2.10kg) Camp kommet på Helsport sine nettsider. Mistenker bredden på innerteltet på 4 Camp skal være 215cm istedenfor 200cm på det bredeste.(akkurat som std. Fjellheimen) Hvis ikke er stanglengden på 364cm oppgitt feil. http://www.helsport.no/no/produkter/TELT/

Det er denne jeg snakker om. http://www.genuineguidegear.com/gear/skis/saint Som spretten og lett mann tror jeg du vil ha mye moro med denne skien. Det det har allefall jeg. Jeg kjenner et par andre som har den også, som er fornøyde. Den har ikke noe spesielt "fellesystem", Jeg bruker fellene til G3 og de har aldri falt av. Jeg bruker de skiene og fellene ganske mye (hadde 80 skidager i fjor) G3fellene glir forøvrig noe bedre enn feller fra BD og dynafit også..

Er du for lat til å gå på ski eller? Det er ikke en fantastisk måte å oppleve naturen på. Det er gøy å kjøre scooter, ingen tvil om det, men bakdelene med det er alt for store. Kanskje ikke for den som kjører, men for de andre som ikke kjører. Nå har ikke de fleste en scooter stående i garasjen heller, heldigvis! Når jeg langt oppå fjellet blir jeg alltid helt forbauset over at det kan være SÅ STILLE. Jeg bor i byen, atpåtil i en blokk. Og når jeg tror det er stille hjemme, så er det aldri egentlig helt stille. Det er alltid en lyd. De eneste stedene i verden jeg opplever fullstendig total stillhet og ro er i fjellet der man er utenfor størekkevidden av trafikken, og når det er vindstille. En snøscooterkjører 5 km unna vil ødelegge dette fullstendig! (for meg ihvertfall) Denne herlige følelsen av total stillhet opplever jeg kun en sjelden gang i løpet av ett år, og det skal ikke mye støy til for å ødelegge dette. Vi er omgitt av støy HELE (jævla) TIDEN, spesielt vi som er velsignet nok til å bo i byen, og ikke har umiddelbare mulighet til å flytte godt utpå landet og finne seg arbeid. Fritids-scooterkjøring i fjellet også? Det andre stedet jeg opplevde total stillehet var midti katakombene under paris. En annen ulempe er at "villmarksfølesen", eller "fjellfølelsen" blir ganske redusert av å se masse scooterspor rundtom. Det er like ille som lyden de lager...

Jeg har kun brukt G3 saint og K2 wayback av de du nevner. Jeg er ikke så imponert over waybacken, men Sainten er allefall helt fantastisk! Den popper i pudder, lett å gå med, passe mål til traversering og snuing, sitter godt på hardt underlag. Leken ski. Kan anbefales. Hvis du er en tung mann og kjører knallhardt kan den kanskje være litt myk, men det handler om personlige referanser også..

Hva med en kjapp joggetur (eller skitur nå på vinteren) og litt styrketrening et par ganger i uka i stedet for å tenke ut alle mulige kreative metoder for å gjøre hverdagen mer komplisert og slitsom?

Men en utvidning av motorferdselloven vil jo gjøre at det blir flere snøscooter løyper, flere registrerte (og uregistrerte) snøscootere her til lands. Mere motorferdsel der det ikke har vert ferdsel før. Fragmentering av leveområder for dyrearter som mange er sarte for inngripninger i deres leveområder osv. Flere vil også ta seg "avstikkere" fra merkede løyper, som med bil i dag. Flere som kjører "offroad" i skogen uten at det er lov. Hastigheter vil ikke bli fulgt selv om det er lovpålagt, hvem tørr og nærme seg en scooterløype hvis det er fare for at et følge på 2-3 tenåringer med hver sin skidoo kommer kjørende innover vidda i 80-90 km/t? Nei, la naturen få lov og være i fred fra disse motoriserte kjøretøyene. Det er nok at fjelltjenesten, Røde-Kors, grunneiere, samer osv farter rundt i fjellheimen.. By the way..I Lierne i sommer kom jeg over et motorsykkelspor..langt inn i nasjonalparken..har reindriftssamer lov til det?

Noen som har tips ang. deponi og hvordan det lar seg (best) gjøre? Ser for meg ca 14 dager mellom hvert mat depot. Lønner det seg og få lagt ut rundt om kring, levere til betjente hytter, få noen til og sende det i posten mens man går? Tanker..?

Ingen bør gå lengre turer i fjellet uten å ha med seg utstyr til å kunne overnatte i et krisetilfelle. Liggeunderlag, sovepose, vindsekk/fjellduk, spade, termos med varm drikke, matpakke (og ekstra nødproviant), og godt med ekstra klær. Kart og kompass (og kunnskap til å bruke det) er en selvfølge. GPS er en stor fordel. Du bør ha et par ordentlige fjellski, ikke tynne tannpirkere av noen løypeski. Stavene må ha skikkelige trinser, ikke små greier som går rett gjennom løs snø. Dersom du er relativt bra på ski, i fysisk normalt god form, samt har med utstyret som er listet opp over, så bør det gå bra. Det kan blåse opp skikkelig også i Setesdalsheiene, så man må være forberedt på det verste. Husk at hvis man har slitt seg helt ut i dårlig vær, så har man ikke krefter igjen til å grave seg ned og finne ly. 97% av gangene vil denne turen være helt grei, men det er de siste 3 % man MÅ være forberedt på, uansett.

Kriterier: Turer som er greie med telt, men også turer med mulighet for å benytte DNT sine hytter eller tilsvarende. En stor fordel å kune kjøre til utgangspunktet for turen, og å kunne returnere til samme plass for å kjøre hjem. Ang. distanse og tereng så er jeg åpen for det aller meste, sålenge det er "verdt det" i form av naturopplevelser og kosen som turen i seg selv er. Jeg tenker på både helgeturer og lengere turer på 3-4 dager og ukesturer. Har gått mye i fjellet, men somsagt ikke her i Rogaland. I september gikk vi bla. Hardangervidda på langs, året før så vandret vi 3 uker i Jotunheimen ( stikkord: kyrkja,glittertind,vetissfossen, osv.) Utover dette har vi vært på mange helgeturer,ukesturer og småturer i alt fra skog til fjell og vidde. Jeg tenker at en tur skal inneholde opplevelser i form av naturen du går i og harmonien man føler på tur. Det er ikke nødvendigvis for å tilbakelegge flest mil eller topper, men å kunne se å oppleve det naturen har og by på. Tips mottas med stor takk Når det gjelder ukesturer, så mener jeg du bør vurdere å gå fra Haukeliseter til Ådneram. Det er den "klassiske fjellturen" i vårt distrikt. Til Haukeliseter går det buss - Haukeliekspressen, og jeg mener det også vil gå buss fra Ådneram i 2013. Når det gjelder helgeturer, så er Frafjordheiene et bra området, både for telt og for hytte til hytteturer. Hyttene Blåfjellenden, Flørli, Langavatn og Sandvatn kan kombineres på forskjellige måter for å få den lengden du måtte ønske. Røssdalen er nevnt, en kjempeplass for teltur. Det er også mulig å gå oppe i høyden på begge sider av Røssdalen. Fra Vindalen forbi Fossejuvet ned Sneliane til Ernstlegå og tilbake gjennom Røssdalen er en flott tur. Du kan også eventuelt gå videre fra Ernstlegå til Blåfjellenden og videre inn i heia.

Nå er da vel ikke det som er av rein på Hardangervidda strengt tatt ikke tamrein? Forøvrig er vel kanskje mennesket det rovdyret som tar mest rein der og?

Jeg kan ikke si at jeg si at jeg har blitt forstyrret av lyden fra motorsag, vedkløyver eller aggregat mens jeg er på fjelltur. Er heller ikke vanlig å bli spesielt plaget av tråkkemaskiner når man er ute på ski. Dette er fordi, tråkkemaskinene gjerne går på kvelden, morran eller natta. Å sammenligne snøscooterkjøring med disse eksemplene synes jeg ikke er relevant. Synes norsk natur burde være mest mulig skjermet for unødvendig støy og forurensing. Dette gjelder selvsagt ikke f.eks rødekors sine scooterpatruljer.

Litt usikker på om det ligger en sarkastisk undertone i innlegget ditt, men å begynne å mate bjørnene, er sannsyneligvis noe av det siste du skal gjøre. Bjørner og mennesker har ingenting sammen å gjøre, noe gjentatte mislykkede forsøk på dette kan bekrefte. Ja du vil kunne etter lang tid rundt bjørner kunne få en viss 'kontakt' med de, men som beskrevet tidligere av Humle, så er dette totalt uberegnlige dyr du aldri vil kunne stole på. En dag vil bjørnen straffe deg og du vil være nødt til å bøte med livet. Å begynne å mate de, vil gjøre problemet større siden de vil bli mer menneske vandt og tilogmed oppsøke mennesker i større grad.

Det er hevet over enhver tvil at reindriftsforvaltningen har spilt fullstendig falitt i Finnmark. Men man må skille skitt og kanel her. Da noen fiskeslag ble overfisket pga for store kvoter for noen år tilbake, var det ikke den enkelte fiskeren sin skyld, de fisker til kvotene er fulle. Det var systemet som var fullstendig galt. Slik er det i reindriften i nord også.

Jeg går en del alene innover kvisteløyper til STF selvbetjente hytter om vinteren. Stort sett samme turen år etter år, og ikke mer enn 8-9 km en vei. På disse turene er det nok ikke bare fjellvettregel nr 7 jeg ikke tar hensyn til, men jeg har heller ikke med hele vinterutstyret - jeg har ikke med f. eks spade eller sovepose. (Nr 4). Det vil helst gå godt. Men Bossbu blir lett "en annen skål". Hytta ligger langt inne i heia, og forholdsvis høyt, over tusen meter. Da blir turen straks mer krevende, både med hensyn til vær, og kravet til utstyr. Det siste gir tyngre sekk noe som igjen påvirker farten. Det er heller antakelig ikke skikkelig spor. Og det er ikke sikkert at det er andre som går samme ruta - på noen uker. På nettet blir det også meldt at de nærmeste hyttene Svaretnut og Stavskar er stengt (fordi de mangler sikkringsbu????) Bossbu ligger ikke veldig langt fra Taumevatn/Storevatn, hvor det omkom 4 utlendinger som gikk sammen. Så det er ikke helt "ufarlig".

Mennesket er nå seg selv lik, enten vi snakker om samer eller hvem som helst andre. Fryseren er vel aldri fylt med mer (kostbare) delikatesser enn i det øyeblikk den går til helvete, i transportsektoren forsvinner det alltid (også relativt sett) mest av det mest populære godset og aldri er vel en bil eller et hus i bedre stand enn når saken blir flammenes rov. Osv, osv... Jeg er overbevist om at hvis det ble vedtatt erstatningsstopp for tamdyr tatt av f.eks ørn, så ville erstatningskravene for tap til andre rovdyr stige tilsvarende. Den same problematikken ser vi i enhver sammenheng hvor en på noe som helst sett kan fiske litt opp fra den store pengebingen. Det være seg hvilket som helst behov en påberoper seg. Jeg dømmer ikke, konstaterer bare hvordan det (naturligvis) er. Meler vi ikke mer eller midre alle vår egen kake? Særlig om anledningen er der!?

Hei Jeg går noe aleine, men er mest forsiktig med det om vinteren. Det er vel alltid en liten mulighet for å falle på ski og brekke, vri et eller annet. Da er det vanskelig å klare seg selv. Det er visst hendt for et par stykker her på forum, som det gikk bra med. Her kan følgeskap være til stor hjelp og sikkerhet. Endelig er det ras, hvor en må holde sig helt borte fra rasfarlig terreng. Men det er vel så også de 2 eneste forhold, hvor følgeskap er avgjørende? Det er sikkert mulig å komme med en lang rekke eksempler, hvor følgeskap ville være bra, men ikke nødvendigvis avgjørende. Hilsen elgen

Februarbidrag: Utsikt fra "soverommet" på en kort overnattingstur med tema null telt og primus - bål og åpen himmel teller. 16. - 17.02 i Sjunkhatten nasjonalpark.

Jeg skal skrive en turrapport om turen jeg hadde fra i går til i dag, i morgen hvor jeg gikk alene. Mulig du kan dra noen tips ut av det. Men som allerede nevnt god tid, nok med mat, riktig utstyr.

Svartkjele, kokekaffe, whiskey, øl, x-antall sluker, GOD mat, noen trivelige kompiser, godteri

Ser at pengene er trukket fra konto ja, blir mye Real fremover gitt! Brukte penger fra felleskontoen til meg å dama, så spørs hvordan det går siden jeg enda ikke har spurt henne:) går nok bra:)

Jeg kan ikke si noe sikkert om føre og snø, men isen er sikker. Du må antakelig bruke dynamitt for å komme gjennom.

Dersom forholdene ellers ligger til rette er jo svaret åpenbart: få seg en hund! Ikke en sånn veskehund, men en skikkelig turbikkje/jakthund.

Njaa..det kan være en utspekulert jerv med en mauser da..

Rovdyra spiser vel bare en liten del av det de dreper? Spesielt gaupa vil ha ferskt kjøtt. SNO i Finnmark har dokumentert jerv som har drept titalls rein i en flokk under en snøstorm uten å ha spist mange munnfuller kjøtt.

Ja,det er så mange turrapporter av folk på solotur at jeg legger en turrapport under barn og friluftsliv fra våre to flotte turer i jylitngsmarka. Søstra mi Muffen( bruker her inne) har 2 barn på 3 og 12 år og jeg har 3 stk på 5,7 og 9 år, minste min har et sjeldent syndrom og har akkurat begynt å gå, derfor er kanoturer en flott måte å komme seg ut i marka. I vår begynte vi å snakke om kanolandet jyltingsmarka, hvor ingen av oss hadde vært siden skoleturen i 8.klasse. Jyltingsmarka er en perle i utkanten av femundsmarka, kort fortalt på østsiden av Femund, mellom Sorken og Elgå. For oss er jo ikke dette langt unna da, siden vi bor en drøy time unna Drevsjø. Så vi planla tur, mannen fikk tatt seg en dag fri fra jobb og fikk 4 dager fri. Været var meldt så som så, veldig lurt å ha regnponcho lett tilgjengelig. Vi hadde 4 flotte dager. Vi startet i Halvorsjøen, padlet over Glen, gjennom kanelen mellom Glen og Bursjøen og fant en fin plass der hvor vi slo opp lavvoene. Dag 2 var planen å padle til Skjeftsjøen gjennom Håan. Men med 5 unger og to hunder og 3 kanoer som måtte fløtes og bæres, så nådde vi ikke skjedftsjøen pga klokka rant fra oss. Men vi var uansett ute i 8 timer eller så og koste oss. Dag 3. Padlet vi Storjylitngen, dagen opprant med sol, men endte i tordenbyger og vi satte oss til på en øy der og spiste lunsj mens det regnet og tordnet. Lykken var stor da tante Muffen dro fremn gele hun hadde laget kvelden før! Og dagen ble avsluttet med nystekte vafler i lavvoen i tørt ulltøy. Dag 4 skulle vi hjem, men vi padlet innom målartjønna og ungene fisket og koste seg. Alt i alt en flott tur! Men man får jo lyst på mere tur da, så etter en tur hjemme i noen dager for å vaske klær, så dro Muffen og jeg med 4 av ungene( vår minste ble hjemme med mannen som måtte jobbe) enda en tur. Denne gangen ble vi 8 dager. Det var en flott uke, regnbyger hver dag, lunsjen ble inntatt under presenning hver dag, men ingen klaget, og det var definitivt mere latter enn gråt( om det var noe). Vi padlet på alle sjøene utenom Skjeftsjøen denne gangen. Og ja, lavkarbo funker på tur, hjemmetørket kylling, kjøttsaus, wokgrønnsaker og noen bokser kokosmelk, frøknekkebrød og tubeost og nøtter. Mor ble mett og fornøyd og slapp å tenke på magevondt og slapphet. Det tar jo litt ekstraa tid å lage 2 middager, men det holder å bløte opp min mat først og koke den opp, lage mat til de andre og koke opp min mat. De siste 2 nettene kom mannen min med minstejenta, hundene og jammen hadde han fått med seg 3 av sine søsken og en nevø og niese. Og Muffen hentet vår far( han canadieren) som koste seg maks på tur med alle 5 barnebarn.

Det folk må få inn i hodet sitt er at dette ikke er tyttebærbamsen man møter i Trysil og som stikker av når den treffer på folk. Dette er et reinhekla rovdyr som kun spiser kjøtt, og som attpåtil er en utspekulert opportunist. For isbjørnen er du bare en ting: lunch Og det er ikek den bjørnen du ser som er farlig...vel den kan plutselig bli det den da dette er dyr som er totalt uberegnelige. Den ser så fredelig og dorsk ut, og i neste øyblikk er det 500 kilo med muskler tenner og klør som kommer rett mot deg..nok av folk som kan vitne om det...og noen som ikke lnger kan vitne om noe som helst.