Merkelig hvordan begrepet "arroganse" hyppig blir slengt ut under sånne diskusjoner. Jeg tolker det best som dårlig skjulte forsøk på hersketeknikk og bidrar hvertfall ikke til saklighet.
Jeg har da vitterlig aldri sagt at evidensbasert medisin er at man sitter på "den eneste rett sanne lære og bevisførsel". Wikipedia har en grei definisjon: http://no.wikipedia....sbasert_medisin
Jeg påpeker at alle seriøse aktører i min yrkesgruppe forholder seg til evidensbasert medisin. Dette kunne jeg skrevet flere sider om, men kort fortalt vil det si at, i den grad det er mulig, skal medisinsk behandlig bygge på vitenskapelig metode, teset og utprøvd gjennom randomiserte studier og metaanalyser.
Selvfølgelig har man ikke evidens for all behandling man foretar seg i Norge, dette gjelder vel spesielt i allmennmedisin. Men i den grad det er mulig skal dette etterstrebes, og GJØR det, av en samlet legestand. Å kalle Rolf Luneng og Norsk Borreliosesenter for utskudd står jeg ved. Nettopp fordi det er disse som er smålige, som utsetter mennesker og samfunn for hasardiøs, eksperimentell behandling uten noen som helst bevisførsel for effekt annet enn pasientanektdoter, gjerne referert i Dagbladet. Det kan også nevnes at Luneng har fått smekk på lanken fra helsetilsynet for å ha utsatt MS og Parkinsonpasienter for unødvendig, hasardiøs medisin. Og dette gjør han helt uten evne til egen selvkritikk.
Jeg er veldig glad for at du sier, og du har helt rett i, at helsevesenet ikke vet alt og ikke kan alt, og at man stadig må revurdere og korrigere sin lære. Det er det som skiller evidensbasert medisin fra alternativ medisin; Man har en praksis, men så kommer en analyse med evidens som påpeker svakheter ved denne praksisen. Man velger så å endre praksis, slik at faget er i stadig fremgang og forbedring.
Å drive en praksis uten noen som helst evidens bak sine gjerninger, slik man gjør ved borreliosesenteret, DET er arrogant.
For å understreke mitt standpunkt og tilbakevise min "faglige arroganse" vil jeg gjerne gjenta noe av det jeg skrev i en tidligere post i denne tråden:
Jeg er stor fan av Lars Monsen, har lest samtlige bøker av ham og sett Canada på tvers et tosifret antall ganger. Likevel sitter jeg med miksede følelser etter å ha sett han på Lindmo og fått med meg noe av etterspillet.
Besserwissermentalitet skal jeg holde meg langt unna. Nettopp fordi det er, slik flere her nevner, mye vi enda ikke vet ifht borreliose og nye tester/behandlingsmuligheter vil forhåpentligvis komme i fremtiden. Jeg er helt enig med Trine Reins respons til kritikerne; man bør med selvsyn ha undersøkt pasienten før man uttaler seg bastant om diagnosen. Min bekymring som lege, og som Aavitsland og Ljøstad påpeker, bør likevel vies oppmerksomhet. Vi har her en mann ved Norsk borreliosesenter, Rolf Luneng, som benytter en høyst uspesifikk men meget sensitiv test for å påvise borrelia. (i.e. den er nokså ofte positiv, uavhengig av borreliose). Det som ikke kommer frem i media er Lunengs hasardiøse omgang rundt pasientbehandling, og han har tidligere fått advarsel fra helsetilsynet.
Det er en grunn til at man har evidensbasert medisin, og det er ikke for å fostre forståsegpåere slik mange liker å si.
Om vi skal behandle tusenvis av menneskers uspesifikke leddsmerter med antibiotika, hva slags konsekvenser vil dette ha? Foruten direkte bivirkninger av behandlingen vil dette bidra sterkt til resistensutvikling (Norge er et av få land igjen i Europa hvor antibiotikaen penicillin er førstevalg ved halsbetennelse). Dette vil igjen medføre økt morbiditet rundt andre sykdommer, slik som lungebetennelse og sårinfeksjoner, fordi vi vil ha mer motstandsdyktige bakterier. Jeg mener at testene til Norsk borreliose senter ikke er sikre nok til at vi kan pøse på med antibiotika.