Vinnerliste

Vi lå i teltet en etteriddag og gasset oss. Fire unge veidemenn av den gamle skole lå atter engang på fiske inne på vidda. I sekkene lå det et par kilo grovsalt. "Borteboerstipendet" var kalkulert å tilkomme noen skarve studenter på denne tida av sommeren. Suget etter det frie, flakkende veidemannslivet innover Finnmarks uendelige vidder hadde bygd seg godt opp etter 6 ukers sommerjobb med påfølgende helgeturer. Helgeturer er tildels stressende. Man må kjøre som faen ut av byen fredags ettermiddag etter arbeid for så å peise innover fjellheimen til langt på natt natt til lørdag. Så skal man i tillegg rekke å fiske noen timer før man må ned av fjellet søndags ettermiddag. Da blir det ikke så mye søvn, man rekker ikke å komme skikkelig i takt med naturen og man skal være heldig om man treffer godbettet... Midnattssola som karakteriserte isfiskerlivet i juni var gått ned for i år og midt på natta var det tildels skjømt. Perfekt for storørret som tidvis benytter mørket som skjul og kommer sigende innpå grunna... Nå hadde vi akkurat såvidt lettet på øyelokkene etter en 10-12 timers søvn. Ingen gadd å fiske igårkveld, hvorfor skulle vi det? Vi skulle jo være på goplassen i dagesvis. Kølsvart kokekaffe ble skjenket og baconosen holdt på å kvele mygga som virkelig hadde funnet seg til rette under teltduken vår. Han Håkon og han Ottar skulle være med på den første delen av turen. Han Håkon var fiskemessig nybegynner, men ørretsuget var det ingenting å si på. Han risikerte altså å slå persen sin, som var rundt halvkiloet, rett nedi støvlene dersom han fikk fisk... Oppkjøring stod på Ottar sitt program så han måtte ned etter 3 netter på vidda. Jeg og han Magnus bare ristet på hodet, gjespet og syntes synd i han Ottar og han Håkon. For et stress å gå ned etter 3 skarve netter...! Vi to hadde jo all tida i verden... Innturen til dette sanne ørretmekka var tildels strabasiøs for Ottar sin del. Han hadde kjempet mot ræinnarrævv og hælvættesmakt kvelden i forveien, men nå var sekken pakket og han klarte å halte seg innover vidda i feberfantasier om megaørreter. Han Ottar holdt på å gå i isen på turen inn til ørretmekka. Svartkaffen skjenkes Vi var på tur for å virkelig gasse oss! Guttan har kvikna til og er snart klare for innsats Etter å ha fortært noen pakker bacon og flerfoldige liter kaffe komlet vi oss ut av teltet et par tre timer etter at vi våknet. Nå var vi klar for å gjøre en innsats med stanga! Vi var fulle av forventning. Alle hadde planer om ny ørretpers! Første dagen var vi ikke helt i takt med naturen, enda. Vi startet tydeligvis fisket midt i beste middagskviltid for ørreten. Jeg hadde noen "napp" som jeg i skrivende stund mistenker å være botten, rett etter at fisket tok til. Det hadde vært mye regn og utrivelig vær ei stund i forveien. Dette hadde ført til at vatnet var grumsete og fisken hadde nok problemer med å se sluken i det grumsete vatnet. Det var ihvertfall vår forklaring på hvorfor vi ikke klarte å berge koking engang. Mygga var infernalsk! Ekstreme mengder anabole og feite mygg gjorde alt de kunne for å suge så mye blod som mulig ut av kroppene våre, det var svart og det var bare såvidt at man klarte å skimte andre sida av vatnet gjennom svermene av dinosaurusmygg. Han Ottar hadde fått tak i noen skikkelig giftige saker! Jungelolje, som er så giftig at det er forbudt å selge i norge, var det eneste som stakk tilstrekkelig tilbake mot mygga. Når man brukte den kom man seg i det minste under 100 myggstikk pr. fiskeøkt. Ellers ble vi stukket som inn i helvette. Kvinnfolk, fluefiskere, søringer og andre som ikke er vant til å spise seg mette på uhorvelige mengder mygg og som ikke er stukket så mye fra før av at de er immune mot myggstikk ville hatt seriøse problemer med å i det hele tatt klare å puste noen andre plasser enn inne i innerteltet her inne ved finskegrensa. Rett som det var pustet man mygg langt ned i lungene. Plutselig sa det pladask! En pen ørret røpet seg bare noen meter fra land. "Se te hælvættæ å kast!" Ropte jeg til han Håkon. Og da var han ikke snar å be! Sjøl om han var nybegynner kastet han et perfekt kast litt forbi vaket. Sluken, en blank toby, syntes tydeligvis godt nok i det grumsete vatnet. Han slet av 3 av sine 4 jensen på de tre første kastene og prøvde derfor en litt spesiell sluk... Den blanke tobyen må jeg nok investere i! Tre meter fra land hogg det nemlig som faen og han Håkon stod der med stanga i helspenn! Etter ei stund kunne jeg håve inn et smykke av en perfekt torpedoformet skapt halvannen kilos ørret. Ørreten var nesten blank som en sjøørret, til tider blåglinsende, kraftig over ryggen og uvanlig vakker å se til. Han Håkon jublet over å ha persa med en kilo og han Ottar var stum. Jeg fikk en god følelse av å ha hjulpet til å berge Håkon sin fisk og gledet meg voldsomt over Håkon sin åpenbare ørretlykke. Han Ottar, som har gått på flerfoldige bomturer, var stum. "Ka ska man sei?" Hvordan var det mulig at han Håkon fikk en så veldreid fisk på land på sin første tur med meg, men han Ottar sjøl hadde gått 11 bomturer...? Vi sa at det nok var ekstrem nybegynnerflaks, mens fiskeren sjøl rettet en stor takk til ei tøtta som ettersigende hadde gitt noe bemerkelsesverdig godt haill som tydeligvis hadde ekstra lang holdbarhetsdato. Håkon med sitt livs første ørret over kiloen Det glinset i blått på ørrethodet ”Ka ska man sei?” Middag Den påfølgende dagen gikk fisket tregt. Vatnet var fortsatt grumsete og det var generelt få livstegn. Han Ottar peisa faktisk i en liten ørret og fikk sin første fisk på lenge. Det varmet sjøl om det ikke var rare greia han dro i. Han Magnus hadde noen napp men det var tydeligvis nå laushaill han hadde fått seg, fisken ville iallefall ikke feste seg skikkelig i kroken... Været var bedritent. Konstante lavtrykk sørget for mye regn og dårlig bett... Etterhvert klarte jeg å berge litt matfisk type mellom halvkiloen og kiloen. Han Ottar sløye en liten tass Kvelden før han Håkon og han Ottar gikk ned fyrte vi et trivelig bål og med godt kaffebesøk av han Mr. Jameson erindret vi oss tilbake til tidenes morgen. Vi hadde virkelig det som best kan beskrives som KVALITETStid forran bålet med gode kompiser. Utpå natta tok vi fatt på fisket og han Ottar og han Håkon var i takt med naturen og de traff bra på nattbettet. Han Håkon persa på nytt med en ørret av ukjent vekt. MEN; "Han va større einn dæinn forrige!" Milde fiskeguder sendte forskudd på haill til han Ottar! 18 år og uten haill er et dårlig utgangspunkt når man skal gjøre storfangst på vidda men ei bønn om tilgjivelse og credit på haillkontoen hjalp! Han ottar peisa til med en ørret på 1,2 kg og dermed sin første ørret over kiloen! Du kan tro han var glad! Fettgliset var virkelig plantet godt i trynet da jeg traff gutten i teltet på morrakvisten. Karene hadde desverre sløyd og saltet ned fangsten før jeg rakk å forevige den og den foreviges derfor bare gjennom litteraturen. Urstemning Det var to glade gutter som dro hjem til sivilisasjonen, eller skal vi si som dro på tur til sivilisasjonen etter tre netter på vidda. Begge hadde ny ørretpers og de kunne glise fra øre til øre. Vi to som fortsatt skulle ligge noen netter til hadde ikke så veldig mye å glise over, enda. Vi hadde ikke fått ørret over kiloen enda. Vi hadde knapt fått matfisk og lurte på "Ka ska vi gjøre?" mens vi kokte morrakaffe. Morrakaffen var i realiteten ettermiddagskaffe. Det var vel i firetida vi kokte den... Vi må komme skikkelig i takt med naturen, tenkte vi. Vi må fiske når det er bett og sove når det ikke er bett. En god, genial og enkel taktikk. Da var spørsmålet: "Katti e bette?" "På natta!" Ok, og som sagt så gjort! Vi snudde døgnet komplett! Vi kom i takt med naturen! I halv ett tida var det rimelig skjømt, omtrent på det mørkeste. Nå smeller det tenkte vi da vi våknet fra middagskvilen. Nå må vi ut å gjøre storfangst! Vi fisket og fisket og skjønte etterhvert at vi ikke hadde truffet bettet. Vi fikk ingenting annet enn drøye halvkilosørret. Så plutselig omtrent i 4 tida på natta small det i ei 25 grams Jensensild! Etter den påfølgende fighten fikk jeg hjelp av han Magnus til å lande en pen ørret på 1,8 kg. Rett etter røsket det i en på 1,1. Turen var berget for min del! "Det va da som faen..." sa han Magnus... Fortsatt No-Fish... Jeg følte en ekstrem lettelse over å endelig få storfisk på denne turen. Vi gikk lenge rundt i frykt for at noen satt hjemme i godstolen og kastet gainn av værste sort innover vidda... Jeg var i takt med naturen. Nå var det bare å salte ned fangsten og doble innsatsen i morranatt! Nattfangsten Vi går ikke rundt med klokka på oss når vi er på tur, men av ren nyskjerrighet og fasinasjon for vår spesielle døgnrytme så sjekket vi den innomellom bare for å konstatere at vi var i takt med naturen. Klokka var fire på ettermiddagen da vi våknet dagen etterpå. Og ettersom vi var i takt med naturen så drøyde vi fiskinga til langt på natt. På de tidspunktene av døgnet det er dårlig bett kan man like gjerne fyre bål og sove. Da vi følte at storingene kom sigende innover grunna slengte vi uti Jensen. Da tok det selvfølgelig ikke lang tid før jeg bar i den første. I rask rekkefølge landet jeg to ørreter på 1,5 kg. De ble så etterfulgt av en på 1 og en på 1,1 kg og som en feskar hør og bør ble det skjenket en Jägerdram til kompisen og to til den som fisken dro... Jeg var strålende fornøyd! For ei fantastisk natt og en fantastisk fangst. For Magnus sin del var det ikke like enkelt. Han hadde hatt flere napp men ingen satt skikkelig. Plutselig sa han "JAAADDAA! Dær sitt han!" raskt etterfulgt av "mangestyggeordsomikkeegnersegpåtrykk...!!!" da den tilsynelatende storfisken slapp. Hahaha snakke om dåli haill... Jeg sysselsatte meg selv i filetteringsbransjen. Borteboerstipendet ble deretter saltet ned, klart for å bæres ned til fryseboksen. Da jeg var ferdig med å filettere fant jeg han Magnus i full panikkfisking. Han hadde heldigvis lyktes i å berge en ørret på en kilo. Det var blitt morran, jeg peiset uti en pervo og en ørret på 900 gram møtte filetkniven. Vel tilbake i teltet inntok vi de siste restene av godteri før vi sank inn i dyp søvn i takt med naturen... To stykker på nøyaktig 1,5 kg To ble til tre Tre ble til fire Han Magnus holdt motet oppe til tross for ”laushaill” Borteboerstipendet Utpå morrakvisten fikk han Magnus endelig en på kiloen, pervoen fikk en på 9 hekto Vi gjenoppstod klokka 1730 siste dag i villmarka! Så lenge har jeg aldri sovet før. Vi inntok morrakaffe, stekte det siste baconet og i åttetida var vi klare for å fiske middag. Noen få kast senere berget jeg inn koking, en knapp kilos. Vi kokte den mest utsøkte Skomværs fiskesuppe som er å oppdrive med fersk ørret og brød med ekstra mye smør attåt. Ei Mack 1877 hentet rett fra en smeltebekk satte en gourmemessig prikk over fiskesuppa. Han Magnus var i komplett takt med naturen! Halv ett på natta våknet han opp fra middagskvilen og vekte meg. Så gikk vi ut for å toppe storfangsten natta i forveien. Fiskesuppe Noen få kast og PANG! En knallsterk ørret som bikka 2 kg slukte jensensilda mi med grov appetitt. Dreiemomentet fiskestanga ble utsatt for dro hardere enn en dieselmotor. Rett etterpå røsket det i en til og Han Magnus stod rett bortfor meg med stanga i helspenn. Magnus sin fisk veide 1,9 kg og var dermed ny pers for han. Den var litt slankere enn de andre og på sine yngre glansdager var den nok rundt 2,5 kg. Magnus si stang stod på nytt i spenn rett etterpå og han kastet flere ørreter på land. Plutselig så jeg til min forskrekkelse at tåka kom sigende. Det er jo drepen for bettet... Akkurat idet tåka kom til vår del av vatnet røsket det i en til på sluken min. Denne vakre ørreten ble elegant sparket rett opp på land med et meget velrettet oppspark! 1,5 kg og punktum for natta. Iløpet av en time med kanonbett ble alle vinterens våte drømmer om storfangst oppfylt denne første natta i august. 7 ørreter fra 700 gram til 2 kg lå på land. Lerka ble "feska fram" og vi skålte med Jäger til lerka var tom... For en fest denne første augustnatta ble for to veidemenn, nå var turen godt berget og vel så det for Magnus sin del også. Nå kunne han endelig balle seg en pris og virkelig slappe av og roe nervene... Denne natta føres i pennen som en av mine mest intense naturopplevelser i feskarkarrieren. Denne turen var kjærkommen og jeg satte ekstremt stor pris på å endelig få til en fisketur i starten av august. I fem år på rad har august ligget brakk fiskemessig pga sommerjobb, militæret, forkurs i matte, konteeksamen og konteeksamen. Denne natta slo jeg tilbake så jævlig! Tåka la seg tykt og vatnet døde, ikke en eneste fisk ville bite etter at tåka la seg... Etter at mange skrytebilder var tatt filletterte vi fangsten og saltet den ned. "Ska du fløtte hjæmmefra?" spurte jeg. "Blir nok nødt til det ja..." sa han Magnus. Borteboerstipendet hadde han iallefall fått på forskudd! Jeg hadde 9 kg, han Magnus hadde drøye 4 kg ørretfillet i sekken. Det var to lykkelige veidemenn som nøt soloppgangen da vi tok kveld engang utpå morrakvisten. Filletkniven var blitt sløv... Vi har funnet et paradis. Bælfeit tokilos ”Gammelrøya” og slaktern Iløpet av en time slengte vi opp 7 ørreter fra 700 gram til 2 kg Artikkelforfatteren med storfangsten Smilet kom fram og nervene ble roet med en pris Vi hadde tyngre sekker på hjemveien enn innover vidda… Sommerferien var berget og det var bare å ta kveld etter ei helt fantastisk natt… I skrivende stund har undertegnede akkurat investert i ei kokebok om fisk og sjømat i den hensikt å være litt mer kreativ enn normalt når "borteboerstipendet" skal serveres til ei frøken som gir "heilt utruli" godt haill!

Jeg har vært på Høgevardet en nyttårsaften, det gikk veldig rolig for seg, selv om det var endel folk der. Et annet alternativ til vintertur i ok terreng uten de lengste etappene er kanskje Gausdal Vestfjell? Hvilken datoer er turen planlagt innenfor? Jeg vurderer sterkt å bli med, så sterkt at jeg har sagt "tjah?" til jobb i romjula.

Hei! Sjansen for å treffe andre gjester på hyttene er absolutt tilstede, men noe rush av folk treffer du ikke på ruta du skisserer. Likevel er det lurt å tenke hytte med sikringsbu / anneks på nyttårsaften, det trenger ikke å være mange tilstede for å lage det utrivelig hvis de er fulle nok. Ruta du har foreslått er flott, den er ikke så værutsatt at du risikerer å bli liggende værfast. Hele veien har du muligheter til å komme deg ned til folk. Det er litt mer stigning dersom du går over fjellet mellom Eriksbu og Sigridsbu, men det er ikke stort lengre enn til Vasshølet. Lykke til! EirikW

Høst. Regn, kulde og mørke. Man kan bli deprimert av mindre. Så hvordan overvinne høstdepresjonen? Ved å dra ut, selvfølgelig. Fra 10. september til 7. oktober gikk jeg fra Movatn i Nordmarka, på grensa mellom Oslo og Akershus, til Vermundsjøen på Finnskogen. Ruta passerte gjennom Romeriksåsene og skoger i Nannestad og Hurdal, før jeg gikk forbi Mjøsa og fortsatte over sørlige Hedmark til grensetraktene mot Sverige. Det ble en laaaang marsj, med kun en hviledag (uten flytting av leir) på fire uker. Målet med turen var å utforske flere skogsområder som jeg fra tidligere har hatt lite kjennskap til. I ettertid er jeg positivt overrasket over perlene disse skjuler. Særlig Nannestadskogene var kulere og mer villmarkspreget enn jeg hadde trodd. Finnskogen, hvor turen avsluttet, er riktignok tettvokst og hardt kulturpåvirket, men også der finnes det virkelige naturperler verdt mer enn ett besøk. Delmålene var ellers å opprettholde en jevn ro og båleim fra turstart til slutt. Det gikk ganske greit. Turen er del av et større prosjekt bestående av seks langturer fra Oslo. Alle distanser ble gått til fots. Jeg var stort sett alene, men hadde velkomment besøk i noen dager. Og her er noen fotos (Du finner bilder med bildetekster her: http://manepe.no/oslo/foto/nar-morket-kommer/ )

Søndag 30 september var vi klare. Bilen var pakket, hundene danset gledesdansen i hundegården, heftig begeistret for at turutstyret ble lagt i bilen. De vet så alt for godt hva dette betyr! Bilen trillet ut fra tunet, og turen var igang! Da vi hadde kjørt i noe som virket som en "halv evighet" begynte vi endelig å nerme oss. En liten pause ble det langs veien, rett ved en gammel eplegård som også hadde lagt ut epler til selvbetjening. Vi tok med oss en pose med nydelige epler,og eplebonden fikk en 100 lapp ( det vi hadde) så der vil jeg tro han hadde litt av en fortjeneste, posen kostet egentlig 20 Men pengene var vel fortjent, for maken til fantastiske epler har vi aldri smakt. Etter denne lille oppfriskningen tok vi fatt på siste del av turen, veiene var noe dårlige, og pøs regn og mørket gjorde ikke tingene bedre. Gleden var derfor stor da vi ENDELIG kom frem til Geilo og Dyranut. Teltet ble satt opp og både vi og de 4 beinte var fornøyde da vi krøp inn i soveposene for noen timers søvn, før den virkelige turen begynte. Tidlig neste morgen våknet vi til strålende sol,vindstille og ikke en lyd å høre. Vi fortet oss å pakke sammen, før vi gikk ut av teltet. Og FOR et syn som møtte oss. Da vi kom på kvelden var det jo mørkt og vi så derfor ingenting av naturen. Det var derfor med glede vi nøt utsikten at snødekke på fjelltoppene,blandet med helt fantastiske høstfarger. Virkelig en fin start på turen, og ikke minst en herlig plass å nyte den første frokosten Hundene hadde vært klare for tur siden kvelden i foveien da vi først startet turen i bil, og de nerest skalv i iver da jeg fant frem kløvene. De satt seg pent ned og ventet spent på hva som skulle skje. På med sekker og kløver, magebeltet og bånd festet, DA kunne turen begynne for alvor! Bikjene startet intenst som de alltid gjør,og det er litt av en kraft de har når de virkelig bestemmer seg for å hjelpe til å få opp tempoet fremover;) Den første biten var rellativt bratt,og med ganske tunge sekker så måtte vi ha ettpar stopp. Alikevel gikk det veldig bra,med tanke på at både vær og vind var med oss. Etterhvert roet hundene seg og trakk i et jevnt og fint tempo. Etter noen timer kom vi frem til Stigstuv,der vi bestemte å spise lunsj. Hundene var ikke helt innstilt på en pause,men slo seg fort til ro alikevel, mens vi varmet vann på primusen for å lage til lunsj, bestående av kyllinggryte (drytec). Videre bar turen i rettning mot Rauhelleren. Vi bestemte oss for å fortsette ettpar timer før vi slo opp teltet for kvelden. på den måten hadde vi tid til å stoppe å se litt rundt oss, ta noen små pauser,og bare nyte naturen. Været var fremdeles godt, og hundene beviste nok en gang at de virkelig var i sitt rette element. De koste seg med å spise bær,lyng, og diverse avfall fra rein og andre dyr, vasse gjennom små bekker,balansere på steiner,og ikke minst gjøre en fantastisk innsats med både kløven og hjelp for oss. Vi fant oss et fint sted å sette opp teltet, og ble liggende i myke "senger" av reinlav og små busker. Hundene krøp først ned i jervenduken, men fant ut at det ble i overkant varmt ( omlag 0 grader ute.ikke frost) Vi koste oss med middag,bestående av kjøttkaker og spagetti ( også drytec) før vi ble sittende å prate litt over ettpar kopper te mens telysene vi hadde med oss, både gjore det hyggelig å lunt i teltet. Da vi våknet dagen etter ble vi overasket, for jammen lyste det ikke sol i teltet også denne dagen? Glade kunne vi konstantere at været nok en gang var med oss! Hundene sto allerede ved inngangen til teltet og maste om å komme ut. De løp rundt og koste seg i laven mens vi pakket utstyr og telt,og fikk i oss noe frokost. Rauhelleren var neste punkt på turen. Terrenget på vidda er jo generelt veldig greit å gå i, så tiltr oss for litt hit og dit,opp og ned, så får man aldri de absolutt største utfordringene, noe som gjør at man kan nyte turen og kose seg med både natur,dyr og sellskap. Etter noen timer til fots ankom vi rauhelleren. Ingen av hyttene på turen var åpene, da vi valgte å gå utenfor sessongen, men vi koste oss alikevel med lunsj,kaffe og kjeks utenfor teltet, mens hundene tok en velfortjent pause. Etter lunsj fortsatte vi turen i rettning mårbu. Nok en gang fant vi en fin plass å legge teltet for natten, noe som sikret god nattesøvn. Da vi våknet Onsdag morgen kunne vi fort merke at været ikke var med oss denne dagen. Turen til Mårbu ble derfor et kapittel for seg selv. Heldigvis hadde vi godt tøy begge to (gore tex) noe som holdt oss tørre en stund, men alt har sine grenser. Da vi måtte passere to bekker som helt klart var langt over sine bredder, ble vi gjennombløte i beina begge to. Etterhvert som tiden gikk hadde også så mye vann kommet på innsiden av jakkene våre at det hjalp fint lite med gore tex på utsiden. Vi kom frem til mårbu og laget oss lunsj i et forykende tempo, rett på andre siden av en stor hengebro. Hundene var kjempe flinke å passerte hengebroen uten problemer. Jeg var en smule mer gele i beina, men glad for å komme på andre siden å få lunsj. Vi gikk raskt videre igjen med rettning mot Kalhovd. Da ettermiddagen kom og vi bestemte oss for å sette opp teltet, snek minusgradene seg på. Dette i kombinasjon med klissbløtt utstyr kan dere jo tenke dere selv. Da jeg skulle ta av meg skoene var jeg så kald at jeg ikke kjente tærne mine, og det med god grunn. Sokkene hadde nemlig fryst til og fått et godt lag med rim på seg. Iinn i teltet bar det, og på med tørt ull fra topp til tå, og ned i varme soveposer. Hundene var også kalde, og tilbragte sin første natt vellvillig i jervenduken. Dagen etter våknet vi med et stort smil om munnen, solen var nemlig nok en gang på plass! vi pakket utstyr og satte kursen for Kalhovd. Turen gikk veldig fint, og vi kunne nok en gang kose oss med natur og utforske litt utover stien vi gikk på. ( veldig glad for vår garmin gps,som tok oss tilbake på rett spor uansett hvor mange utforskende veier vi valgte å ta.) Rett før vi skulle sette oss for å spise lunsj, møtte vi to andre (turens første menneskelige kontakt. hehe.) Som skulle til Mårbu for å overnatte. Vi snakket litt løst og fast med de, før vi gikk videre. Da vi nermet oss Kalhovd kom vi over en stor bekk hvor det nesten ikke var mulig å passere, vi brukte lang tid å roste vel nermest hundene opp i skyene, som tilslutt endte med å måtte svømme over til andre siden! Glade var vi da vi endelig anom Kalhovd å satt oss ned i husveggen for å kose oss med litt mat. Vi valgte å gå litt til før vi slo opp teltet for natten. Da vi våknet var også været greit, vi konkluderte med at vi alt i alt hadde vært veldig heldig med været denne turen! Da vi hadde spist frokost,pakket utstyr og kommet oss noen km avsted, kom plustselig Umbro,den yngste hunden, i full fart, tydelig fornøyd og stolt. Jeg så han hadde noe i munnen, og det så bemerkelsesverdig levende ut. Det viste seg at gogutten hadde vært på lemmenjakt og fanget en lemmen! Heldigvis fikk vi avverget at han spiste den Da vi nermet oss tiden for lunsj, måtte vi passere enda en bro som var delvis tatt ned for sommeren, dette gjore det noe ubehagelig å passere, men med litt tid og tolmodighet fikk vi både oss og de 4 beinte over Vi slo opp teltet over fikk en god natt søvn før lørdagens "siste" etappe Da lørdagen kom, var målet å gå til Helberghytta. Nok engang var værgudene med oss, og vi kom oss frem til Helberghytta før mørket kom. En litt spennende del av turen, der vi passerte vannkraftverk og virkelig fikk se flere naturkrefter i aksjon! Natten kom, teltet var satt opp og hundene var glade for å hvile etter en lang dag. Søndag morgen kom, og vi var veldig klare for å ta den siste biten av turen mot rjukan og taubanen! Etter litt under 2 timer gange i kjempe fint terreng,kom vi frem til Taubanen, og den følelsen var ubeskrivelig herlig! Solen skinte men gradestokken var et lite stykke under null. Vi var tidlig fremme og måtte vente 1 time på første taubane. Hundene hvilte i jervenduken og koste seg med å spise kjøtt. Vi spiste lunsj og nøt den gode solen mens vi ventet. Vel nede hadde vi ikke så altfor god tid, vi hadde kun en mulighet til å treffe riktig buss,og den gikk om bare 45 minutter. Heldigvis møtte vi på ei svært hyggelig dame i bilettluka til taubanen, og hun forklarte oss korteste og beste vei til bussterminalen Vi kom frem til bussen 10 minutter før den gikk,og rakk tilogmed en hamburger på narvesen før vi gikk satt oss på bussen i retning geilo hvor bilen ventet på oss. 2 bussbytter og 1 tog senere, befant vi oss ved bilen, og jeg skal love dere vi var en fornøyd gjeng på 2 og 4 bein som satt seg inn i varmen og pekte snuter og neser hjemmover! Hele turen var en fantastisk opplevelse, og jeg kan virkelig anbefale den på det sterkeste! Vi fikk tydeligvis ikke helt nok, å sitter allered å planlegger ny tur ti våren

Anbefaler boka Fem Fjell, tror det er Stein P Aasheim som fører pennen. Her ser man hvordan Vegard Ulvang kombinerer toppidrett og friluftsliv, det går fint an å gjøre begge deler. Hilsen en som studerer idrett...