Vinnerliste

Søndag 30 september var vi klare. Bilen var pakket, hundene danset gledesdansen i hundegården, heftig begeistret for at turutstyret ble lagt i bilen. De vet så alt for godt hva dette betyr! Bilen trillet ut fra tunet, og turen var igang! Da vi hadde kjørt i noe som virket som en "halv evighet" begynte vi endelig å nerme oss. En liten pause ble det langs veien, rett ved en gammel eplegård som også hadde lagt ut epler til selvbetjening. Vi tok med oss en pose med nydelige epler,og eplebonden fikk en 100 lapp ( det vi hadde) så der vil jeg tro han hadde litt av en fortjeneste, posen kostet egentlig 20 Men pengene var vel fortjent, for maken til fantastiske epler har vi aldri smakt. Etter denne lille oppfriskningen tok vi fatt på siste del av turen, veiene var noe dårlige, og pøs regn og mørket gjorde ikke tingene bedre. Gleden var derfor stor da vi ENDELIG kom frem til Geilo og Dyranut. Teltet ble satt opp og både vi og de 4 beinte var fornøyde da vi krøp inn i soveposene for noen timers søvn, før den virkelige turen begynte. Tidlig neste morgen våknet vi til strålende sol,vindstille og ikke en lyd å høre. Vi fortet oss å pakke sammen, før vi gikk ut av teltet. Og FOR et syn som møtte oss. Da vi kom på kvelden var det jo mørkt og vi så derfor ingenting av naturen. Det var derfor med glede vi nøt utsikten at snødekke på fjelltoppene,blandet med helt fantastiske høstfarger. Virkelig en fin start på turen, og ikke minst en herlig plass å nyte den første frokosten Hundene hadde vært klare for tur siden kvelden i foveien da vi først startet turen i bil, og de nerest skalv i iver da jeg fant frem kløvene. De satt seg pent ned og ventet spent på hva som skulle skje. På med sekker og kløver, magebeltet og bånd festet, DA kunne turen begynne for alvor! Bikjene startet intenst som de alltid gjør,og det er litt av en kraft de har når de virkelig bestemmer seg for å hjelpe til å få opp tempoet fremover;) Den første biten var rellativt bratt,og med ganske tunge sekker så måtte vi ha ettpar stopp. Alikevel gikk det veldig bra,med tanke på at både vær og vind var med oss. Etterhvert roet hundene seg og trakk i et jevnt og fint tempo. Etter noen timer kom vi frem til Stigstuv,der vi bestemte å spise lunsj. Hundene var ikke helt innstilt på en pause,men slo seg fort til ro alikevel, mens vi varmet vann på primusen for å lage til lunsj, bestående av kyllinggryte (drytec). Videre bar turen i rettning mot Rauhelleren. Vi bestemte oss for å fortsette ettpar timer før vi slo opp teltet for kvelden. på den måten hadde vi tid til å stoppe å se litt rundt oss, ta noen små pauser,og bare nyte naturen. Været var fremdeles godt, og hundene beviste nok en gang at de virkelig var i sitt rette element. De koste seg med å spise bær,lyng, og diverse avfall fra rein og andre dyr, vasse gjennom små bekker,balansere på steiner,og ikke minst gjøre en fantastisk innsats med både kløven og hjelp for oss. Vi fant oss et fint sted å sette opp teltet, og ble liggende i myke "senger" av reinlav og små busker. Hundene krøp først ned i jervenduken, men fant ut at det ble i overkant varmt ( omlag 0 grader ute.ikke frost) Vi koste oss med middag,bestående av kjøttkaker og spagetti ( også drytec) før vi ble sittende å prate litt over ettpar kopper te mens telysene vi hadde med oss, både gjore det hyggelig å lunt i teltet. Da vi våknet dagen etter ble vi overasket, for jammen lyste det ikke sol i teltet også denne dagen? Glade kunne vi konstantere at været nok en gang var med oss! Hundene sto allerede ved inngangen til teltet og maste om å komme ut. De løp rundt og koste seg i laven mens vi pakket utstyr og telt,og fikk i oss noe frokost. Rauhelleren var neste punkt på turen. Terrenget på vidda er jo generelt veldig greit å gå i, så tiltr oss for litt hit og dit,opp og ned, så får man aldri de absolutt største utfordringene, noe som gjør at man kan nyte turen og kose seg med både natur,dyr og sellskap. Etter noen timer til fots ankom vi rauhelleren. Ingen av hyttene på turen var åpene, da vi valgte å gå utenfor sessongen, men vi koste oss alikevel med lunsj,kaffe og kjeks utenfor teltet, mens hundene tok en velfortjent pause. Etter lunsj fortsatte vi turen i rettning mårbu. Nok en gang fant vi en fin plass å legge teltet for natten, noe som sikret god nattesøvn. Da vi våknet Onsdag morgen kunne vi fort merke at været ikke var med oss denne dagen. Turen til Mårbu ble derfor et kapittel for seg selv. Heldigvis hadde vi godt tøy begge to (gore tex) noe som holdt oss tørre en stund, men alt har sine grenser. Da vi måtte passere to bekker som helt klart var langt over sine bredder, ble vi gjennombløte i beina begge to. Etterhvert som tiden gikk hadde også så mye vann kommet på innsiden av jakkene våre at det hjalp fint lite med gore tex på utsiden. Vi kom frem til mårbu og laget oss lunsj i et forykende tempo, rett på andre siden av en stor hengebro. Hundene var kjempe flinke å passerte hengebroen uten problemer. Jeg var en smule mer gele i beina, men glad for å komme på andre siden å få lunsj. Vi gikk raskt videre igjen med rettning mot Kalhovd. Da ettermiddagen kom og vi bestemte oss for å sette opp teltet, snek minusgradene seg på. Dette i kombinasjon med klissbløtt utstyr kan dere jo tenke dere selv. Da jeg skulle ta av meg skoene var jeg så kald at jeg ikke kjente tærne mine, og det med god grunn. Sokkene hadde nemlig fryst til og fått et godt lag med rim på seg. Iinn i teltet bar det, og på med tørt ull fra topp til tå, og ned i varme soveposer. Hundene var også kalde, og tilbragte sin første natt vellvillig i jervenduken. Dagen etter våknet vi med et stort smil om munnen, solen var nemlig nok en gang på plass! vi pakket utstyr og satte kursen for Kalhovd. Turen gikk veldig fint, og vi kunne nok en gang kose oss med natur og utforske litt utover stien vi gikk på. ( veldig glad for vår garmin gps,som tok oss tilbake på rett spor uansett hvor mange utforskende veier vi valgte å ta.) Rett før vi skulle sette oss for å spise lunsj, møtte vi to andre (turens første menneskelige kontakt. hehe.) Som skulle til Mårbu for å overnatte. Vi snakket litt løst og fast med de, før vi gikk videre. Da vi nermet oss Kalhovd kom vi over en stor bekk hvor det nesten ikke var mulig å passere, vi brukte lang tid å roste vel nermest hundene opp i skyene, som tilslutt endte med å måtte svømme over til andre siden! Glade var vi da vi endelig anom Kalhovd å satt oss ned i husveggen for å kose oss med litt mat. Vi valgte å gå litt til før vi slo opp teltet for natten. Da vi våknet var også været greit, vi konkluderte med at vi alt i alt hadde vært veldig heldig med været denne turen! Da vi hadde spist frokost,pakket utstyr og kommet oss noen km avsted, kom plustselig Umbro,den yngste hunden, i full fart, tydelig fornøyd og stolt. Jeg så han hadde noe i munnen, og det så bemerkelsesverdig levende ut. Det viste seg at gogutten hadde vært på lemmenjakt og fanget en lemmen! Heldigvis fikk vi avverget at han spiste den Da vi nermet oss tiden for lunsj, måtte vi passere enda en bro som var delvis tatt ned for sommeren, dette gjore det noe ubehagelig å passere, men med litt tid og tolmodighet fikk vi både oss og de 4 beinte over Vi slo opp teltet over fikk en god natt søvn før lørdagens "siste" etappe Da lørdagen kom, var målet å gå til Helberghytta. Nok engang var værgudene med oss, og vi kom oss frem til Helberghytta før mørket kom. En litt spennende del av turen, der vi passerte vannkraftverk og virkelig fikk se flere naturkrefter i aksjon! Natten kom, teltet var satt opp og hundene var glade for å hvile etter en lang dag. Søndag morgen kom, og vi var veldig klare for å ta den siste biten av turen mot rjukan og taubanen! Etter litt under 2 timer gange i kjempe fint terreng,kom vi frem til Taubanen, og den følelsen var ubeskrivelig herlig! Solen skinte men gradestokken var et lite stykke under null. Vi var tidlig fremme og måtte vente 1 time på første taubane. Hundene hvilte i jervenduken og koste seg med å spise kjøtt. Vi spiste lunsj og nøt den gode solen mens vi ventet. Vel nede hadde vi ikke så altfor god tid, vi hadde kun en mulighet til å treffe riktig buss,og den gikk om bare 45 minutter. Heldigvis møtte vi på ei svært hyggelig dame i bilettluka til taubanen, og hun forklarte oss korteste og beste vei til bussterminalen Vi kom frem til bussen 10 minutter før den gikk,og rakk tilogmed en hamburger på narvesen før vi gikk satt oss på bussen i retning geilo hvor bilen ventet på oss. 2 bussbytter og 1 tog senere, befant vi oss ved bilen, og jeg skal love dere vi var en fornøyd gjeng på 2 og 4 bein som satt seg inn i varmen og pekte snuter og neser hjemmover! Hele turen var en fantastisk opplevelse, og jeg kan virkelig anbefale den på det sterkeste! Vi fikk tydeligvis ikke helt nok, å sitter allered å planlegger ny tur ti våren

Noen så sikkert Lindemo på nrk1 i går. Der sa Monsen noe veldig bra. EN kan ikke la seg styre av flåtten heller. Kan ikke gå i konstant bekymring. Er jo langt i mellom de som blir syke. For min egendel måtte jeg ta et oppgjør med meg selv ang huggorm i år. Liker de fælt lite.. Men mtp på hvor lite jeg ser huggorm og da 1 av 30 bitt er gift i er det forsvinnende liten sjangser egentlig. Gjelder nok noe av det samme mtp flåtten. Må ikke la det ta fra oss turglede men en kikk under knehasen , armhuler og bak ører i ny og ne er nok fornuftig:-)

Som Helge.R sier:La ikke Flått, Hoggorm eller noe annet slikt stoppe oss i turlivets gleder. Jeg er blitt så vant til Flått og Hoggorm, siden det er så mye av dem her jeg bor at det er blitt en del av turene. Jeg går så mye på hjortestier (derav kallenavnet Hjortefot) og får derfor mye Flått på meg. 27 Flått er rekorden på buksene mine på èn gang...! De som har satt seg fast på huden klorer jeg av med tommelfinger neglen. Da får jeg med hodet også siden jeg river av et tynt lag av huden. Kniv har jeg også brukt til å skrape dem av med men det blir litt større sår etterpå. De små Flåttene får du ikke av med flåttklype, som selges, de er rett og slett for små til å få tak på. Jeg sjekker buksene og ermene mine rutinemessig når jeg for eksempel tar en pause når jeg går i terreng der Flåtten trives. Noen er så små,1-2 mm, at de er vanskelig å oppdage ved rutinesjekkene. De oppdager jeg når jeg begynner å klø på samme plass flere ganger. Da ser jeg som oftest en mørk liten prikk, og litt rødt rundt på huden. Den klorer jeg av og kløen stopper. Kløen avslører de små "djevlene". Har ikke blitt syk eller hatt noen plager foreløpig av alle disse Flått-bittene. I dag skal jeg ut og padle på sjøen så der regner jeg med at Flåtten ennå ikke har etablert seg,,?? men der er jo andre farer som jeg er våken for, men som heller ikke stopper meg i å kose meg i naturen. God tur.

Håper alt blir som før med Lars. Ønsker han god bedring. Vi trenger sånne som han. En viktig motivatør og inspirator for mange inkl meg selv. Som Dag skriver over her er det nok noe de fleste av oss kan bli bedre på å sjekke oss selv for flått....

Tok båt fra Gjendeosen til Memurubu, gikk opp Memurudalen og teltet under høyde 1640 moh. Neste dag, 25. juli i år, gikk jeg til Surtningssue. Var der for fem år siden, august 2007, i snøvær og dårlig sikt. Ville derfor gå turen om igjen, bedre vær denne gangen. Neste dag gikk jeg opp til Austre Memurubrean, på sørsida av vannet på 1686, videre opp til minibreen som ikke er avmerket på kartet og opp til 2049. Burde fulgt ryggen til 2140, men feiget ut og gikk på ut på minibreen og opp på bandet mellom 2140 og toppen uten angitt høyde, den skal visstnok være en 2000-meter så gikk bortom den før jeg gikk på 2140. Gikk deretter til 2230. Gikk ned igjen over breen til vannet og ned til teltet. Møtte på far og sønn i Memurudalen da jeg var på vei opp til breen, de var erfarne brefolk og kunne fortelle at breen var trygg å gå på, gjorde derfor det. Link til ut.no-kart over vestre Memurutindan: http://ut.no/map/page/maptool/162452

Her ett par sanne Svenske-historier, før å gjøre noe med selvtilliten til deg, Humle. Jeg er oppvokst i Sørsverige. Der er det - på en snørik vinter - 5 cm snø. Totalt under vinteren. Altså, ikke mye langrenn der, og berg - det finnes ikke. Reiste derimot mye til Alpene som barn med foreldrene, og blev en meget god alpinist. Senere blev det en norsk dam, og norske barn. Disse skulle man ju dra i pulk. Siden man ikke bruker noen smøring till innleide alpin-ski: Smøring till ski var ju bare tull. Faktisk hel-dumt, og sløseri... De tre timene jeg trakk pulk helt uten feste går fortsatt til historien som noen av de verbalt varmeste jeg noensinne vart med om. Da hadde jeg altså lært meg att smøring - det er ju lurt det. Turede sen i flere år på svigerfars tannpirker-ski i pent oppkjørte spår. Så blev vi inviterte til en DNT hytte, som vi vart på tidligere men sommerstid, i det vanlige turområdet. Nære og bra, så vi (kone og jeg) pakkede mye i ryggsekkene våre. Veeeldigt mye. På veien til turområdet mente kona att vi trengte appelsiner, omtrent 10 stykk. Disse parkerte jeg i en plastpose ovenpå ryggsekken. Så drog vi ut i spåret - gikk fantastisk fint, festesmøring er ju bra det. Men efter en kilometer sier guiden: 'Skaaningen, nu skal vi dit' og peker ut i snøen. - Men der er ju ingen spår??? - Nei, det er ingne løyper til den hytten. Tenk deg nå: 25 kilo ryggsekk, med appelsiner oppepå. Tannpirkerski og lette skistøvler. 50 cm nysnø, med 50 cm gammel snø under. Første nedoverbakken: Skaaningen svinger. Skistøvlene svinger. Men ikke svinger tannpirkerskien! Pang. Hodet ned i snøen. Nedtrykket av gigantisk ryggsekk. Apelsinhelvetet kaster seg over bakhodet mitt, pang, pang pang... Strekker venstre arm ned for å trykke meg opp - intet skjer. Trykker ned andre armen - intet skjer, det er ju nysnø... Av med ryggsekken, ser kona straks bakom meg i lignende posisjon. Hun klarer ikke løfte ryggsekken, så jeg trasker opp til henne, løfter ryggsekken hennes, og hun rygger inn og tar den på. Jeg ned til min ryggsekk. Klarer ikke alltid løfte den på meg, jeg bare faller på nytt. Løfter sekken, som kona kjøre frem, tar og holder fremfor seg. Jeg vender meg om, rygger inn till sekken, på med den - begge oppe på ski! Nedover igjen. Maks 10 meter, innen appelsinene på nytt pusser bakhodet, snøen prøver å komme ennu nærmere sjelen min, og jeg får prøvd noen nye internasjonale gloser. ... 1,5 kilometer tog omtrent 5 timer. Når jeg kom frem, fikk jeg den godeste ølen som sannsynlig noensinne er produsert. Til neste år hadde jeg kjøpt fjellski, forhøjningsplate, versting skistøvler, fjellskistaver, 4 lager votter (-20 grader og fortsatt 1,5 kilometer). Tror faktisk jeg leste presis allt som stod på hele Internet om alt av utstyr som hadde med vinter å gjøre. Til året deretter transportpulke, till tross for att Guiden mente at det trengte jeg bare dersom kona var gravid, eller jeg skulle trekke en liten bakke-til-luft-kanon for et lite krig. Deretter har det blitt Ventile-klær, ekstrem-gamacher, og arctic double-ting, tykk ull etc. På en måte har jeg kanskje kjøpt hele den Norske Imagen? Så til saken. Det har tatt meg nærmere 10 år at bli en langrensløper, eller rettere sagt, lanngrens-turgåer. Dersom du bare trener litt, og ikke tar før mange appelsiner høyest oppe på sekken, så løser du saken på mindre enn én vinter. Det er 10 ganger så raskt som jeg. Håper det hjelper på en dårlig dag!

Frua har egen konto mens min er felles. De kaller jeg å være kavaler.... Men så er det heller ingen klager når nytt friluftsutstyr kommer ramlende inn døra.

http://www.nrk.no/kultur-og-underholdning/1.8382578 Hater disse krypene! Var vel bare et tidsspørsmål før Monsern måtte gjennom en kur - var selv gjennom pencillin pga. flått i sommer og fikk flere uker tursesong ødelagt. Håper at det ikke utvikler seg til noe alvorlig senere i livet.

Vil gjerne takke for all hjelp jeg har fått her på fjellforum, uten dere hadde jeg aldri gått norge på langs, eller lært nok til å kunne klare det. startet på lindesnes 24. juni og kom fram til nordkapp 27.september på torsdag, Norge på langs har virkelig vært en drøm som har gått i opfyllelse det har vært helt utrolig! hvis noen tenker på å gjøre det samme ikke nøl med å ta kontakt for hjelp!

Fantastisk dokumentar om ulvens gjeninntreden i USA. BBC-kvalitet. Del 2 gikk i kveld: http://tv.nrk.no/serie/paa-sporet-av-ulv/koid22006312/sesong-1/episode-2

14001 nå ihvertfall Godt jobba å få 2mill views på tynn is videoene dine, du får Bear Grylls til å se ut som en kjempepingle. Hold på å daue av latter på videon hvor du våkner opp fra under snøen utenfor teltet, mens inni teltet så ligger vodkaflasken og koser seg.

Truger med dårlig binding er utrolig irriterende. På mine slakker de seg gradvis, og hvis jeg skal gå i litt skrått terreng begynner skoen å vri seg i bindingen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har løftet foten og merket at trugen er i ferd med å falle av. Er enig i at 2000,- er dyrt, men 1000,- for et par som virker dårlig er etter min mening enda dyrere..

Registrerer at flere deler dette synspunktet, men går selv aldri lei av skogen. Synes i stedet at begge deler har sin sjarm. Fjellet med utsyn og luft under vingene, skogen med ro og små landskapsrom. Begge deler spektakulært på sin måte. Igjen takk for hyggelige tilbakemeldinger! Håper jeg klarer å innfri

sjekk ut arcreyx theta, veldig bra