Vinnerliste

Helgetur til Helgelands Lofoten; Aldersundet, for å sjekke ut ny hytte. Mens noen brukte lørdagen i Motown for å powershoppe senger og annet stæsj, dro jeg til Liatind og Rundtind. Skyfritt, varmt og vindstille helt til toppryggen, og utsikt over store deler av Nordland fylke. Gikk opp sørflanken under Rundtinden og kom opp på ryggen rett vest for denne, fortsatte derfra videre bort til den høyeste av Liatindene. Alternative returruter ble forkastet grunnet snø og sva av heftigere karakter enn håpet. Bilde 1: Nordover fra Rundtind, med Vestisen inkludert Helgelandsbukken og Snøtind Bilde 2: Rundtind fra vest Bilde 3: Toppryggen fra øst og bort til østtoppen Bilde 4: Aldersundet og sørover fra toppen av østtoppen, mot Tomma, Dønna, de 7 søstre og Vistfjellene Bilde 5: Kveldsutsikt over Liatindan fra hytteveggen. Vesttoppen med Omegastasjonen til høyre i bildet. Rundtind er den høyeste av de to knausene til høyre i bildet

Høst. Regn, kulde og mørke. Man kan bli deprimert av mindre. Så hvordan overvinne høstdepresjonen? Ved å dra ut, selvfølgelig. Fra 10. september til 7. oktober gikk jeg fra Movatn i Nordmarka, på grensa mellom Oslo og Akershus, til Vermundsjøen på Finnskogen. Ruta passerte gjennom Romeriksåsene og skoger i Nannestad og Hurdal, før jeg gikk forbi Mjøsa og fortsatte over sørlige Hedmark til grensetraktene mot Sverige. Det ble en laaaang marsj, med kun en hviledag (uten flytting av leir) på fire uker. Målet med turen var å utforske flere skogsområder som jeg fra tidligere har hatt lite kjennskap til. I ettertid er jeg positivt overrasket over perlene disse skjuler. Særlig Nannestadskogene var kulere og mer villmarkspreget enn jeg hadde trodd. Finnskogen, hvor turen avsluttet, er riktignok tettvokst og hardt kulturpåvirket, men også der finnes det virkelige naturperler verdt mer enn ett besøk. Delmålene var ellers å opprettholde en jevn ro og båleim fra turstart til slutt. Det gikk ganske greit. Turen er del av et større prosjekt bestående av seks langturer fra Oslo. Alle distanser ble gått til fots. Jeg var stort sett alene, men hadde velkomment besøk i noen dager. Og her er noen fotos (Du finner bilder med bildetekster her: http://manepe.no/oslo/foto/nar-morket-kommer/ )

Filmsnutt med video og bilder fra turen til Øvre Anarjohka nasjonalpark. Et fantastisk område som absolutt anbefales! (Det er mulig å velge høy video-kvalitet i avspilleren) http://www.youtube.com/watch?v=8zpfeSw84D8

Jeg har en gammel sekk fra Norrøna som jeg fikk i 1969( min første sekk). Den er i bruk som jaktsekk, og er like god den dag i dag. " Norrøna, sportsutstyr av høyeste kvalitet, Jørgen Jørgensen, Oslo" står det på den

Tenkte kanskje det var noe interesse for en rapport om The John Muir Trail. Bildene: http://imgur.com/a/wftig#0 The John Muir Trail(JMT) er en langdistanse sti som går Fra Nasjonalparken Yosemite gjennom 338 km gjennom Sierra Nevada fjellene til fastlands USAs høyeste fjell; Mount Whitney (4421) . Stien går over over 2400 meter nesten hele veien og man må krysse seks høye fjellpass på veien, og den totale stigningen i løpet av JMT er litt over 14000 meter. Og totalt 24000 meter høyde forandring. Etter som at man må gå ned fra Mount Whitney til Whitney portal blir stien total 356 kilometer fra start til slutt. Sierra Nevada fjellene sies å ha noe av det beste været for en fjellkjede av dens kaliber. Temperaturen ligger mellom 20-30 grader hele dagen, men kan lett synke til null om natten. Det er mulig å gå stien fra Nord til Sør eller motsatt, jeg valgte å gå denne veien siden du blir akklimatisert i løpet av starten og blir der for ikke noe problem å gå opp de høyeste passene eller Mount Whitney. Det er blitt i de senere år ganske populært og gå The John Muir Trail, og det kreves derfor at man anskaffer en Wilderness-Permit fra et Ranger Kontor. 40 prosent av alle permits kan reserveres 24 uker i forveien, mens 60 prosent er så kalte Walk-Inn permits som du får utdelt ved et ranger kontor. Det er dog ganske stor konkurranse om disse. Vis du reiser alene er det ikke noe problem å få et Walk-Inn permit. Siden de fleste bruker rundt tre uker på hele distansen er det en del muligheter for å få forsyninger. Jeg plukket opp en etter 4 dager så en etter 11 dager og hadde en ekstra i en liten by som heter Independence , men plukket den ikke opp. Siden det er veldig mye bjørner i området man går er sikker oppbevaring av mat påkrevd, så du kan leien en Bjørneboks, en sylinderformet plast boks som skal være umulig for bjørner og åpne. Det er ganske rass å få plass til all maten, så alt unødvendig må bort. Jeg startet på den 8. Juli fra Happy Isles i Yosemite dalen og gikk de første 1300 til den første av de mange enger som ligger i The Sierra Nevadas. Sunrise Meadow med en helt nydelig utsikt til Cathedral Peaks rett nord. Dag to ble en veldig lang dag, jeg gikk ned langs Cathedral lakes til et sted som heter Toulomne Meadows som er det første stedet du kan plukke opp forsyninger. Der var det en liten butikk og et post kontor og flere titalls fotturister som satt utenfor. Jeg begynte fort å snakke med dem og de gikk The Pacific Crest Trail som går fra Mexico til Canada, de gikk motsatt retting av meg som gikk nord til sør. Det å gå fottur i USA er en meget sosial opplevelse, etter hver så blir du kjent med folk på stien som går ca. samme hastighet som deg og du møter dem flere ganger i løpet av turen. Jeg fortsatte opp langs Lyell Canyon helt til jeg kunne se Donahue Pass som var det første av de seks passene jeg skulle over. Jeg slo opp teltet mitt, men tok ikke på ytterteltet siden været var så bra. Jeg brukte faktisk ytterteltet veldig lite i løpet av turen. Etter å ha krysset over Donahue passet gikk jeg til Thousand Island Lake som har sitt navn siden den er strødd utover med bitte små øyer, og Banner Peak står veldig fint opp bak din lille sjøen. Plutselig flyr det 5 F-22 fly i formasjon rett over hodet på meg, noe som jeg så flere ganger i senere i løpet av turen. Jeg gikk så i to dager over fjell landskapet av The Ansel Adams Wilderness inn i The John Muir Wilderness og kom til Reds Meadow Resort som var en liten butikk og en diner. Her plukket jeg opp min første forsynings pakke. Så fråtset jeg og ble kjent med masse folk og etter hvert ble det ganske fest. Så gikk jeg opp til Devils Postpile som er en veldig fascinere geologisk formasjon av søylebasalt. Derifra gikk turen opp til Lake Virginia og Duck Lake hvor jeg neste tråkket på en klapperslange som befant seg veldig mye høyere opp en de pleier. Det neste passet nå var Silver Pass hvor jeg ble kjent med Alex som var en 21 år gammel sneker som har tatt de få bildene jeg har siden jeg ikke hadde med meg kamera. På Silver pass møtte jeg en gjeng med 8 stykker som satt å røyka og skravlet. Der i fra gikk jeg ned til Lake Edison og så opp den grufulle Bear Ridge som var et mygg infisert dritt. Alle oppoverbakkene er hårnålsvinger eller switchbacks som det heter på engelsk. Denne biten av leder så opp til Evolution Valley, hvor fjellene har fått sine navn fra kjente vitenskapsmenn, som Mount Mendel og Mount Darwin. Ved Evolution Lake så jeg noe av den mest intense Alpegløden jeg har sett i hele mitt liv, mens det brygget dårlig vær bak. det ga et ganske spektakulært syn. Neste var opp gjennom Evolution Valley og opp over Muir Pass.. På toppen av Muir Pass ligger det en veldig fin liten sten hytte som man kan ta en raste pause inne i. Her i fra gikk turen ned til Palisade Creek og så opp til et sted som heter The Golden Staircase som er en lang serie av veldig bratte og trange hårnålsvinger som tar deg opp til palisade lakes og palisade fjellene. Så går det opp langs siden av fjellene til Mather Pass hvor du på toppen får en fantastisk utsikt utover The Upper Basin som er en liten vidde dekket av små sjøer. Her ifra kan man faktisk se det neste passet man skal gå over, som ligger noen 14 km unna. Pinchot Pass. Fra Pinchot går det rett ned nesten 1300 meter til South Fork Trail. der krysser man en elv på en hengbro. Så går man opp til Rae Lakes og til Glenn Pass. Rae Lakes er veldig populært sted og gå fotturer og det var neste for mye folk. Så gikk jeg opp over Glenn Pass og hadde tenkt til å ta det neste passet også den dagen. Når jeg er på vei opp over Forester Pass som er det høyeste passet på turen, begynner det å lyne og tordne som bare pokker, jeg fortsetter opp til tregrensa hvor jeg setter meg ned for å spise noen nøtter og tenk over om jeg skal fortsett opp over, eller vente til været gir seg, kanskje overnatte her. Så begynner det å letter som bare det og jeg fortsetter opp passet til det begynner å hagle. Jeg fortsetter opp mot to store stener siden hagle er et tegn på lyn. Så blir hagelen større og større og etter hver så må jeg ta sekken min på hodet for det gjør så vondt. Og etter 5 minutter med møllkule hagle stopper det plutselig helt opp og det begynner å lette. Jeg kommer meg over passet hel skinnet, og plutselig på vei ned fra passet begynner det å tordne og lyne som bare det igjen. Men nå er jeg på dag 15 og har akkurat krysset det siste passet før Mount Whitney. Neste dag kommer jeg til Guitar Lake hvor jeg treffer på masse folk jeg hadde møt tidligere på turen, og det er et dritt vær. Mount Whitney kan ikke ses en gang og ser mer ut som basen på Mount Doom en noe annet. Jeg setter opp telte for siste gangen i løpet av turen og tenker å få en veldig tidlig start på dagne for å komme opp til toppen før soloppgangen, og det å rekke den legendariske pannekake frokosten som serveres ved Whitney Portal. Jeg begynner å gå klokken 2.30 om natten med hodelykt og en nydelig stjerne himmel som eneste lyskilde, men opp i fjellsiden ser jeg to andre lys. Når jeg kommer til toppen sitter det to stykker i den lille sten hytten som ble bygget av The Smithsonian for noe astronomi målinger. Han ene har en Jetboil presskanne og gir meg en god kopp med Java. På toppen kan man se hele Owens Valley og man kan se nesten hele sørlige Sierra Nevada. Owens Valley er en ørken dal, hvor du kan se den lille byen Lone Pine. Utsikten var helt fantastisk. Så er det bare å komme seg ned de siste 2100 meterne til pannekake frokost. På veien ned møtte jeg masse folk som går den opp på en dag. Jeg kommer til Whitney portal klokken 11 om morgenen en halvtime etter de sluttet å servere frokost. Så jeg fikk en doble hamburger i stedet som var meget bra. Til Lone Pine som er den nærmeste ”byen” er det veldig lett å hike. Lone Pine er en One Street Town, som ligger midt i Owens Valley. Byen er kjent for å være et sted hvor veldig mange western filmer ble filmet. Det er også kjent for å ha hatt en Amerikanske internerings leir for japanere under den andre verdens krig. Men det var masse restauranter og et billig hostel. Så dro jeg til Las Vegas. Beklager for ganske lusen turrapport, er min første. William

Ser det er fleire som har Lillsportsekker i behald. Eg fekk min til konfirmasjonen. Den har vært med på reinsjakt, mc turer, interrail, x-antall flyturer, vanleg jakt, toppturer, langturer og alt mogleg anna gjennom femten år. Rettnok synes det på den at den har vært brukt no, men er fortsatt fullt brukbar. Makan til kvalitet! Generelt forsøker eg å "bruke opp" utstyret mitt før eg kasserer det. Noko som fører til at eg har ein god del utstyr andre nok ikkje ville blitt sett levande med... Lillsportsekken er ikkje noko unntak.

Takk for hjelpen Lastet opp 3 bilder fra Ranserdalen.

Heisann. Ranserbua har fungerende ovn, og det er vanligvis ved i uthuset. Dette kan sjekke hos Statskog Nordland, Fjelltjenesten v/Oppsynsmann Per Lorentzen.Bua er ikke tett, så regn med at det kan være litt snø inne. Når det gjelder Båttjønnhytta, er den heller ikke tett og jeg tror ikke du kan regne med at det finnes ved der. Men dette kan du også sjekke med Lorentzen, han vet det meste ang. Nordlanddelen av Børgefjell.http://www.statskog.no/Statskog/Sider/Fjelltjenesten.aspx

Jeg ville tatt med tarp, forutsatt at du ikke tar med telt.. Det kan faktisk blåse opp og da er tarpen litt beskyttelse mot vinden. Dessuten kan man ved riktig oppsett også få litt ekstra varme med tarp og bål. Men om det ikke skal regne går det selvsagt fint uten. Har sovet helt greit i marka i april med kun lett dunsovepose. Vanligvis ikke noe problem å finne nok ved til et greit bål uten å gå amok med øks og sag i marka, utenom de mest besøkte områdene og enkelte områder der det er mye hogst. Så en kniv og eventuelt en sag skal holde fint.

Fine forhold for fottur i Indre Troms enda. Bilder fra helga 19.-21. oktober. Første bildet er fra Vuomajávri, isen hadde lagt seg og ifølge noen isfiskere over 10 cm tykk. Andre bildet er oppover Anjavassdalen tatt fra Dividalshytta.

Det er heldigvis noen år siden dette var aktuelt, men jeg minnes svært godt problemstillingen. Om du er på hytte eller bu brenner bleiene greit opp i ovnen, særlig dersom det er god grunnvarme fra før og du hiver på noen kubber ved samtidig. Tøm gjerne innhold som er i "fast form" ut av bleien før du brenner den. Av hensyn til andre så kan det være greit å begrennse bleieforbrenningen når andre hyttegjester er innen synsvidde og sørg for all del for at alt er brent opp før du forlater åstedet. Det er ikke mye trivelig å komme til en hytte/bu og finne ovnen delvis full av halvbrente bleier. Gisle

Det ble til at jeg tok turen innover heia på fredags ettermiddag for å bli til søndag.Fredagen var det overskyet, uten regn og plussgrader. Det er i grunnen det beste været på denne årstiden. Er det klart, blir det ofte frost. Det lille som er igjen av farger er dype høstfarger. Det er en egen stemning på disse høstturene. Det er litt mer ”ensomt”. Naturen er klar for vinteren, og det er ikke så mange timene med skikkelig dagslys. Det var ikke lenge etter ankomst til hytta at tussmørket kom snikende. Det er nok gålys ute en stund etter at stearinlysene tennes inne, men det blir likevel kveldsstemning i hytta. Det var ikke antydning til frost. Det lå noen snøflekker i nordhellingene. De tinte godt på lørdagen i yr/regn og en del plussgrader. Men til forskjell for mange andre. Skiene står fortsatt ubrukt. Jeg håper det vil fortsette noen uker til.

Angående membrantelt har jeg god erfaring med mitt både sommer og vinter. Opplever ikke at kondens samler seg inne i teltet selv om det ikke finnes en eneste ventil. Jeg har Outdoor Designs Summit som dessverre er gått ut av produksjon. Den bruker en type Gore Tex membran (air permeable membrane) som visstnok skal sørge for at luft passerer gjennom teltet uten at det trenger å være trykkforskjeller eller temperaturforskjeller som vi er vant med i Gore Tex-plaggene våre. Jeg har brukt teltet om sommeren og vinteren, i +25 og -30 grader C, sovet 12 timer i strekk med glidelåsen igjen uten problemer. Det eneste jeg har vært litt misfornøyd med er at stengene er litt tynne, men jeg ser at det er feste for dobbelt stangsett. Har ikke hatt problemer med vind, teltet har tålt sterk kuling, men i vår på Jostedalsbreen var vi uheldige med teltplassen ved at vi murte opp vindskjerm for nærme teltet og det førte til at vi snødde ned. Måtte ut fire-fem ganger i løpet av natten for å spa av teltet. Da merket jeg meg at stengene ble aldri så lite deformert av tyngden på snøen. Har brukt teltet i etterkant uten problemer, men vurderer å kjøpr nye Easton stenger. En annen ting med dette teltet og andre med samme form er at døren vender skrått innover og dermed fanger den regn når du åpner den. Har et fortelt (vestibyle) jeg bruker på vinteren og som fungerer sånn passe. Outdoor Designs har lagt ned produksjonen på telt, men Rab har overtatt modellen og produserer videre med flere forbedringer. Vestibylen er nå festet med glidelås til teltet noe som gjør at det fungerer mye bedre vinterstid. De har også gått over til Event membran siden Gore sin membran plutselig ikke kunne brukes til friluftslivprodukter av en eller annen grunn. Her er Rab sin modell: http://rab.uk.com/products/equipment/bivis/latok-mountain.html

Kan varmt anbefale tøybleier på tur. Fungerer supert, ingen avfall og drasse med, greitt å skylle i bekken og tørke i sola. Ellers har jeg tatt med engangsbleier i retur hjem.

Driver selv og planlegger en tur i fra Järvelä til Kirkenes. Planen er å komme seg til Inari, så transport opp til startpunktet Järvelä. Derfra går det en offisielt merket kano-løype frem til Neidenelva, så etter noen dager hopper jeg av løypa og beveger meg mot øst for å komme til Munkelva. Benytter en Packraft (oppblåsbar): http://www.skaumann.com/36153421 + http://www.packrafting.com/ Tips. Her er et online kart over Finland som er veldig brukervennlig: http://www.retkikart...retkikartta.php Tips: Busstabeller i Finland: http://www.eskelisen.../index.php?os=7

Padlet ca denne ruta sensommeren 2010. Ble ganske mye bæring for å komme over i munkelva denne veien. Var uansett en veldig fin tur på rundt ti dager.

Ifm åpninga av stort XXL-varehus i Tromsø, ble det en LedLenser H7 på meg til 389,- . Det er nesten slik at jo mer kritikk et produkt får, jo mer gira blir jeg på å prøve det for å se om det er så søppel og ubrukelig som ekspertene skal ha det til. Har holdt på lenge nok i dette gamet til å ha erfart ved flere anledninger at produkter som andre slakter, kan jeg være kanonfornøyd med. Så vi får nå sjå om H7 bare er å kaste i søpla eller om den er verdt å ta vare på nå som vinterturene står for tur.