Vinnerliste

Tenkte jeg skulle prøve meg på en liten turrapport etter en tur som jeg har sett frem til en stund nå. Ikke at det er en spesielt lang tur, men jeg måtte finne en ledig fredag slik at det ikke er noe stress om jeg vil slappe litt ekstra av dagen etterpå. Under legger jeg ut et kart som viser ruten som jeg tok opp. Turen til Aurdalsnibba startet for meg ved utgangsdøren til leiligheten min, for selv om det er mulig å kjøre bil helt til foten av fjellet ville jeg gå hele veien. Etter å ha forlatt byggefeltet la jeg på vei innover Vikedalen, og etter rundt 20 minutter kom jeg til den første stigningen på turen. Jeg tok meg oppover en forlatt traktorvei, og deretter fulgte jeg sansene gjennom skogen og over et stort myrete område som ligger mellom Fagrefjellet og Borgundkollen. Her er jeg under et misslykket forsøk med selvutløser og mobil plassert på bakken. Jeg fant etter en stund en gammel og gjørmete sti som endte på en stor sæter, og for enkelthets skyld følgte jeg grusveien derfra til jeg kom til foten av Aurdalsnibba. På bildet under ser dere den snødekte toppen til venstre. Turen hadde hittil tatt rundt 2 timer, og i følge mitt "tidsskjema" hadde jeg god tid. Jeg fant etter hvert et skilt som markerte starten på stien som gikk opp mot toppen. Når jeg kom til Kollane, som var ca halvveis opp mot toppen fikk jeg se litt av utsiken som ventet meg lengre oppe. Jeg fortsatte oppover, og når jeg etter en stund sto på Nibba fikk jeg øye på den snødekte toppen i bakgrunnen. Snøen ble etter hvert så dyp at jeg måtte til med gamasjer. Jeg fulgte stien så godt jeg kunne, men noen hadde heldigvis vært der etter snøen falt, så det var mulig å se spror som jeg kunne følge. Når jeg endelig nådde toppen etter 1,5 time ble jeg møtt av fire relativt store varder, og ikke minst en helt utrolig utsikt. Synd at jeg ikke fikk plass til speilrefleksen i sekken! Etter noen tapre forsøk på gode bilder meg mobilen var det på tide å snu før det ble mørkt. Turen ned og hjem er ikke så spennende, så jeg tror det holder. Her er noen bilder fra toppen! Jeg regner egentlig at de fleste syns dette er kjedelig lesestoff av den ukjente Kontorstolen, men om noen faktisk gidder å lese setter jeg pris på en tilbakemelding.

Turen med en god kamerat gikk til fots i fjellområdene fra Sydalen til Svolvær, nærmere 2 mil i januar i år. (Beklager dårlig kvalitet på noen av bildene) Siden Januar-dagene er korte i Lofoten, tenkte vi starte en times tid før soloppgang så beste delen av turen ble i fjellene. Gjennomføringen blir (heldigvis) sjeldent som planleggingen, så turen startet vel et kvarter før det ble lyst. Hard snø møtte oss allerede ved starten nede i Sydalen. Planen var å følge nordsiden av eggen på fjellene (se kartutsnitt) nordøstover, for så å runde Torskmannen (Den mindre kjente av de 2 i Lofoten) og runde av ned mot Sætra før vi gikk mot Svolvær. Allerede da vi hadde steget opp på Sydalsskaret, tipper rundt 250-300moh, så innså vi at dette ville bli vanskelig pga isføre. Vi gikk videre opp mot Kroktinden før vi skjærte av den opprinnelige ruta mot ei lavere rute som gikk mye opp å ned på rundt 400-500moh. Uten stegjern ville turen etter min mening ikke bare vært uforsvarlig, men helt umulig å gjennomføre, siden skare-føret gikk over til ren is etter vi skjærte av før Kroktinden. Slik var det også resten av turen. Da lofotfjellene ikke akkurat er kjent for å være runde i kantene var det enkelte partier som var smått ubehagelige mot slutten av turen, da mørket i tillegg meldte sin ankomst. Vi kom oss likevel helskinnet hjem etter 7,5timer;) På sommerstid antar jeg at samme ruten tar rundt 5 timer i bedagelig tempo. Ruten vi gikk Kroktinden i bakgrunnen Pause etter isete etappe. Den mindre kjente av de 2 Torskmannen-tindene i Lofoten i bakgrunnen. På eggen under Kroktinden. Higravstinden (Lofotens høyeste, 1146moh) og Geitgaljen skimtes helt til høyre i bildet. Kroktinden Stavene kom godt med Laukvik i Bakgrunnen Nede om noen få strakser. Buksebenet og stegjernet kom aldri overens.

Jeg har ligget mye ute om vinteren, både i snøhule og i telt. I teltet har "kuldegropa", etter min mening, bare en funksjon. Hvis den er dyp nok kan du stå i den for å kle av og på deg. Du kan stå i den og fyre primus til matlaging og du kan sette primusen i bunnen, legge noen pinner over i toppen og bruke den til tørking av klær. Men dette fordrer at forteltet er stort nok og at det er nok snø. Det er så godt som ingen isolasjon i en moderne teltduk og hvis du varmer opp inne med primusen, så er det ute temperatur inne bare minutter etter at primusen er sloknet. (Dette var visst tre funksjoner, ikke bare en.) I en snøhule vil du ideelt sett ha en temperatur på ca. -1 til -2 grader. Blir det over 0 grader så risikerer du at det begynner å dryppe vann fra taket. Dette kan du til en viss grad regulere ved å stikke en skistav ut gjennom taket fra innsiden. Da har du en ventil som kan slippe ut varm luft, eller slippe inn kald luft alt ettersom, hvis det blir for varmt. La snøen som blir sittende på trinsa bli der. Den virker som et lokk når du ikke vil ventilere. Levende lys i hula bidrar også til å varme den opp. Kuldegropa fungerer bra i snøhuler. -20 ute og i kuldegropa og - 2 til - 4 inne i hula. Prinsippet med kuldegrop i en snøhule er bare at inngangen ligger i bunnen, eller nesten i bunnen av kuldegropa, mens gulvet inne og soveplassen ligger høyere. Taket i åpningen må også være lavere enn gulvet inne. Gropa virker da, på en måte, nesten som vannlåsen på et toalett. Kald luft kommer inn i gropa, men kommer ikke videre inn i hula på grunn av at varm luft ligger og stenger som et lokk på innsiden. Hvis du åpner ventilen i taket så vil kald luft renne inn og ned på gulvet og videre ned i kuldegropa. Varmluft stiger da opp og ut av ventilen og etter en stund har du -20 grader på gulvet inne i hula. Luft oppfører seg i dette tilfellet stort sett på samme måte som vann. Hvis du tenker deg at hula er en luftfullt beholder nedsenket i vann så er det kanskje lettere å se hva som skjer. Her er noen eksempler. I første bilde vil du få kald luft fra ventilen som fyller opp fra bunnen og oppover. Helt opp til ventilen. Andre bilde vil lett bli en "fryseboks" Tredje bilde vil også lett kunne bli en fryseboks, men ved å stenge ventilen i toppen og lage en åpning nede ved beina, ideelt sett litt på skrå nedover, så vil denne fungere noenlunde bra. Bilde 4, ny fryseboks. Bilde 5 fungerer bare hvis åpningen tettes som vist på bildet. Med åpen åpning vil kuldegropa fylles med kald luft utenfra og så vil også hula gradvis fylles med kald luft. I hvert fall opp til taket på inngangen. Med åpen ventil fylles hula helt opp med kald luft. Hvis inngangstunnelen hadde vart laget på samme nivå som gulvet i kuldegropa så hadde vi hatt en helt annen situasjon. Bilde 6 vil fungere bra, men inngangen kunne med fordel vert litt skrånende nedover mot åpningen. Men selvfølgelig er det ikke alltid at kulda er noe problem, men vind og snø derimot gjør det nødvendig å grave seg ned. Da er alle disse eksemplene bra.

En slik en er jeg oppvokst i. Det er en standard barnepulk, og det er nok helt riktig at den er ca 30 år gammel. Jeg er født i 1980, så tipper den pulken der er fra tidsperioden 1979-1981. Etter dette tror jeg de skiftet farge (De som er født i '81 har jeg stort sett sett med pulk med annen farge). Jeg brukte den selv til min førstefødte for noen år siden, og det eneste som egentlig er negativt med den er pakk-egenskapene. Pulken har hovedåpningen med snøring bak, og den lille glidelåsen som du ser foran. Selve pulk-stoffet er egentlig litt for trangt synes jeg, og den begredelige glidelåsen foran var grunnen til at jeg byttet til en 30 år nyere pulk med et langt bedre system. Om du er klar for å klippe og sy litt i pulken, er imidlertid dette ikke noe problem. En annen interessant ting er også hvilke type drag den er levert med. Jeg tror min gamle far snakket om at de kunne velge mellom tre typer stag til denne pulken. Ett bambus-drag i full lengde, et aluminiumsdrag i full lengde, og et delbart aliminiumsdrag. Det delbare aluminiumsdraget er kliss likt det som leveres med Fjellpulken i dag, bortsett fra at de mangler "støtdemperne" som kom på 90-tallet. Designet på selve pulk-kassa er litt annerledes enn dagens barnepulker, men jeg tipper den gamle har litt bedre flyt i løssnø siden den nye fått et litt bredere bak-parti.

Takk for svar:-) Jeg hadde nok ikke råd til denne kassen, men plutselig fikk jeg melding om at noen ville sponse den! Så nå har jeg fått en splitter ny rød arkeoplankasse levert på trappa, med ei flott turbok inni:-) Slå den! kassa er så kostbar at den nesten burde hatt påmontert alarm. Flotte greier!

Bummer! disse koster 25,- nå på magasinet!

Stemmer det. Var 25 telt ved Isvatnet da jeg passerte der. Busslast med finske turister. Tror det er mindre av de på denne årstiden... Kunne virkelig tenkt meg en vintertur til Lofoten - mindre turister også....

Takk for tilbakemeldingene! Jeg setter virkelig pris på alle de fantastiske fjellene i nærområdet, og har enda mange topper å bestige. Det er også ekstra spennende når jeg har mye nytt utstyr som ikke har blitt brukt før.

En plastboks med skrulokk så ut til å fungere utmerket på Torghatten

Slik så det ut nært toppen av Sissihøa i går. Fant aldri toppvarden, slitsomt å krype irundt i total whiteout å stormkast! Å slik så det ut under Jostedalsbreen i August iår!

Med tynn innersokk og tykkere sokk utenpå er det mindre sjanse for gnagsår en med bare en tykk sokk.

Seffern Kjell Iver Skagadalen 21 -23.Sept 2012 På: Meg selv og Dr.Henky. S&D: Andrews Renne, Store Skagastølstind. En flukt fra virkeligheten inn i en mer virkelig virkelighet; Alpinismus. Forhold: Vintercrispt og litt damp i toppen av renna lzm. Vindstille. Skyfritt. Et ganske feilaktiv førsteinntrykk for Henky hehe. Foto: Dr.Henky og meg selv. Halv fredag, så bat out of Trondheim. E6 og VPG kaffe. Shoppe shoppe, høstveger mot fjellene med tiltagende Montanafaktor. Toppet seg da vi rundet vannskillet i solnedgang. Hurrungane i tjuefirekarat rett i fleisen. Hvorfor er jeg tilbake først etter tolv år? Jeg bor jo bare fire og en halv time unna… Snublet oss opp til Klubhytten i mørket. Vindstille og med snøskille ca ved hytten. Opp syv på lørdan. Planen var Nordøstflanken på Store Dyrhaugstind etter inspirasjon fra denne bloggen og denne. Ruslet av gårde i nitiden med minimalt rack og god tid, trodde vi. Nesten oppe ved breen innså vi at snøen vi vasset i til knærne kanskje var et tegn på en viss skredfare oppi flankene. Der lå snøen tykt, nedre toer partiet var nesten helt dekt av snø. Bestemte oss kjapt for å heller prøve Storen. Gå opp mot hjørnet med opsjon på enten Heftyes eller Andrews. En vinn-vinn-situasjon. Jeg tok lett på det. Men det krevde mer rack og to tau til retur. Jeg løp ned til hytten mens Henky pløyde opp breen. Nerover gikk det unna. Kastet utover racket i hytten og dro med meg en masse stål, aluminium og nylon. Følte meg fit som føkk oppover. Hihiii så sprek jeg er! Helt til breen. Der fikk jeg en skikkelig smell. Glad for å følge Henkys spor opp til Bandet der han ventet. Et skred dundret i Dyrhaugssiden og bekreftet at vi hadde gjort et klokt valg. Snødybden økte med høydemeterne. Stegjern på nesten rett ovenfor Bandet. Hadde undervurdert forholdene på anmarsjen. Vi var slitne begge to men vi kom oss jevnt og trutt opp mot hjørnet. Solen stekte bra så vi valgte Andrews som fortsatt lå i skyggen. Tre taulengder med Winter Wonderland. Masse kule flytt, graving, banning, banking av bolter, banking av hexer, alt som er gøy på en gang. Åssen kom jeg opp her for fjorten år siden med bare en øks? Nei miksklatring på lette ruter er gøy ooooo mæææææn. I Skaret under toppen var sola på sitt høyeste. Hele Storen dampet og vi ble innhyllet i særdeles lokal tåke i noen minutter. Toppen var pakket i tørrsnø som nesten skjulte pissflekkene fra nordtindaspirantene. Vi sugde inn utsikten og det lille av drikke vi hadde igjen. På toppen av Skandesfjellene. På toppen av verden. Alpinismus Alarm! Jeg var usikker på å rote meg ned til helikopterslynga, så vi valgte samme vei ned som opp. Fant ikkeno etablert anker, samme hvor mye vi gravde. Dem blokkene vi fant stolte vi ikke på, så vi satte tre fine kiler og firte oss ned i solnedgangen. De neste to ankerne var etablert fra før. Nederst i renna backet jeg opp en gammel slagbolt med en kile og vi kom oss trygt ned selve klatringen. På svaet under sugde snødekte sva med vestveggen som hoppkant. Vi satte nok et anker en siste rapell bragte oss ned til flatere snøbakker. I boblen fra hodelyktene malte vi i vei nerover breen. Lykkelige men mer slitne enn forventet. Ved hytta hadde Henky entrecote, lammekotelletter og potetstappe fremme på fem minutter. Det smakte så jeg nesten begynte å grine. Øllen var så god at jeg skalv. Overload av gode inntrykk absorberes av en uttørket og frynsete kropp. 11 timers kvalitetsøvn på Schjelderubens rom, seng nummer fire. Alpinismens bakrus er den beste rusen. Jeg står opp, åpner døren og ser rett på Slingsbys isøks der den henger på veggen. Under det innrammede lommetørklet med hellig snørr fra den store tindebestigeren. Jeg bukker ærbødig og går mot kjøkkenet. Der slår en vegg av bacon og kaffe meg nesten i svime. Setter oss ut i solveggen med Skagadalen som reflektor. Megasun on steroids. Vi spiser en frokost som går over i lunsj og middag. Alle kombinasjoner er lov. Øl, eplekake, bacon, kaffe og mer øl. Så varmt at jeg slår hull i isen og tar et bad. Himmel på jord. Vi holder hviledagen hellig. Et taulag på tre kommer nedover. De har startet i griseotta fra Turtagrø og bailet fra V-Skaret. Klokt valg da de hadde med kun en isøks hver og nok forventet litt mindre vinter. Etter å ha gjort opp hytta går vi høye på alpinismus ned til bilen. Storen i hvitt over oss. Høsten er gul under oss. I dag er jeg fortsatt høy på turen. Alpinismens bakrus er den beste rusen. <CR Slutt>

Kona: Hvorfor har du så mange ryggsekker i utstyrsboden din ? Mitt geniale svar var: Det er uheldig for ryggen å gå med samme sekk tur etter tur. Det er godt for ryggen med variasjon............ ( Der dekket jeg inn et par mislykkede kjøp ... )

Fossen kunne gjerne ha vore meir synleg bak blada. Heller brukt løvskogen som innramming, og ikkje noko som er i veien for det du har tatt bilete av. Her er eit eg tok på tur denne veka. På vei ned frå Jønshornet(Ørsta kommune), så var lysforhalda på andre sida av dalen veldig spennande: Landscape by K.Sund, on Flickr

Eller så gjør du som meg, ha med en liten notisbok med på tur i noen år, noter hva som funker, hva som er unødvendig og hva man har glemt og evt hva man savner. Så blir det ei sabla fin pakkliste etterhvert

Roligheten, Åna-Sira. Flekkefjord/Sokndal kommune.

Dette er ett jeg ble fornøyd med

Dag G - Evje Vega bildet var ett veldig fint bilde i mine øyne til tross for all støyen. Her syns jeg det fungerer med midtstillingen og du har noen fine linjer i forkant av bildet som sammen med en spennende himmel skaper liv og dybde i bildet Varden la du vel ut her som en respons på kjiver, men det kunne hatt potensiale. Her tror jeg det hadde vært bedre å ikke midtstille fjellet i bakgrunnen for å få ,med seg hele varden som nå fremtrer som ett kuttet hovedmotiv. Og vannlinjen burde rettes opp. Her kommer jeg med ett til Dette er ett motiv jeg kjører forbi hver dag, det er gamle Randsfjordferja som ligger å bader i frostrøyk i desember 2009. Pentax K20D sigma 17-70@26mm F8 1/350s

Drømmehelg i Hurrungane ...

Hadde en fin kveldstur opp på Blåstøyten (920moh) over grensen til Meråker sist fredag. Gikk opp fra Risvola i forradal. Her var det ingen tydelige stier å finne fra Stjørdalssiden, så jeg gikk på kart. Fra motsatt side (meråker) er det lagt opp løype med ski-påler, og det er en populær dagstur vinterstid. Kanskje ikke så rart her ser man til fosen på den ene siden og til svenskegrensa på den andre.