Vinnerliste

Ikke noe tilbud kanskje men nå har de fått inn igjen Arctic bedding på sportsnett. http://sportsnett.no/s/c.aspx?cid=767

En par dager med fiske og avslapping i et av østlandsnorge vakre skogsområde frister alltid. Nå bydde muligheten seg. Min sønn blir med. Simen på 9år. En ihugga fisker blitt etter den flotte ørreten beit på Hallevannet for noen mnd siden. Etter stopp på Siljan for fiskekort og bomnøkkel, blir det km på km innover på grusveien mot Skrim og Sauherad Naturreservat. Grorud Kapell Været er strålende sol og svak vind fra sørlig retning. Det er uoverkommelig her oppe. Flott skog bruser med sitt nærvær, og vi som utenforstående får slipe inn og bevitne slik natur. Vanna sier velkommen "ska dykk vera" og prøv gjerne stanga for her er det bag limit. Det betyr fisk.-)) Vi slår leir og setter opp lavoen på eit flott sted like ved østenden på Tverrvannet. Praktfullt med leirplass der vi er km-vis fra folk og den totale stillhet råder. Etter leirsetting blir de fisketur. Vandrer litt rundt om og prøver litt forskjellige vann. Men et sted biter det vist bedre en de andre. Min største ørret i på lenge. Drøye 700gr å rød og fin i kjøttet. Pga all regnet i det siste er det så vått i bakken at mann kan bade i mosen. Da tar jeg sjangsen i vindstilla på kvelden å fyr opp en medbrakt,hjemmelaget fakkel for anledningen. Artig anrettning. Kvelden kommer over oss og det blir magisk. Med bever på svøm med grein i kjeften og vakende storørret anser vi kvelden som perfekt. Selv Simen påpeker: Pappa, hør hvor stille og deilig det er her. Skulle ønske vi kunne bli en uke. Tror de vi blir lei av fisk og vi blir her hele livet,? avslutter han. Vel en fare for det. Men dette synet , friske lufta og livet som sådan i denne praktfulle naturen blir jeg nok heldigvis aldri, aldri lei... En hyllest til frua/mamma fra gutta som savner hun. Smelter nok når ho ser dette... Utrolig hva lang lukkertid kan få fram God Natt Morning. Etter en regntung natt våkner vi til nok en dag med lettskyet vær og svak vind Frokost på ekte skogvis. Alla speilegg med skaubacon. Herlig. Bare synd magen ikke makter mer etter uker med magesykdom. Etter noen timer med fiske både her og der rundes turen av og vi drar hjem med gode minner. MYE latter og morro å se tilbake på. Far og sønn, Gode venner og to ildsjeler for fiske og friluftsliv må innse at hverdagen kaller. Tusen hjertelig takk for denne gang "marka" Film ligger her: http://www.youtube.com/watch?v=GELNzYYmBT0

Jeg gikk Norge på tvers mellom Rogen (Femundsmarka) og vestkapp (Stad) i sommer. Det var en helt fantastisk tur jeg har lært masse av. Det var min første langtur, men definitivt ikke den siste.

F ta Vetti! Fire ganger har jeg vært der, fire ganger ble det bomtur. Eller det kommer an på hva som defineres som bomtur. Selv om man ikke når toppen, så kan det faktisk være en særdeles vellykket tur. Etter at det ikke ble noe av Grandes Jorasses grunnet usikker værmelding og samtlige turkamerater i Norge var opptatt med noe annet så måtte jeg dra på tur alene. Diverse webcams viste at det har kommet mye snø men jeg skulle prøve meg på Midtmaradalstind allikevel. Tidlig avreise fra Oslo og så gikk det, ved hjelp av sykkel, rimelig rask opp til DNT hytta på Stølmaradalen (2,5 timer). En sjarmerende perle sier mange. Et mørkt, kaldt og halvforfallent sted uten noe som helst komfort måtte andre mene. Begge deler er treffende. Etter en kort lunsj gikk jeg videre retning Midtmaradalsryggen. Utfordringene begynte da jeg skulle passere en liten innsjø på høyre siden. Fra ca. 1.300m begynte snøen og allerede på 1.400 var det såpass mye at jeg så ingen sjanse å nå toppen denne dagen. Jeg gikk ned til Stølmaradalen, fyrte opp peisen og sov godt. Klokken 4.50 ringte vekkeklokken. Nok et forsøk. Jeg dro godt nytte av mine egne spor fra dagen før. Men etter at returstedet var passert gjaldt det igjen å jobbe. Etter drøye fire timer var jeg ikke lenger enn rett under P. 1958. Samme eggen var også vanskelig å passere. Sikkert greit på vinteren med hardpakket snø. Men ren pudder på steinene var ikke noe særlig. Dessuten gadd jeg rett og slett ikke lenger å spore. Det ble altså ikke noe av Midtmaradalstinden denne gangen heller. Men se på bildene, det var vel ingen bomtur det!

Funker bra med tapatalk

Takk for at du likte rapporten Nei det er faktisk ikke lov å bære våpen i Amerikanske nasjonal parker, tro det eller ei. Bjørnen i dette området er som regel veldig snille sort bjørner, de angriper nesten aldri folk og er for det meste bare ute etter din mat. De er ekstremt frekke på sine metoder for å få din mat, men vet at det ikke er noe poeng å gå til kamp for maten. Så all mat må i en Bjørneboks som må legges rundt 50 meter unna teltet. Boksen er laget slik at bjørnene ikke klarer å åpne dem. Bjørnene i dette området forbinder mennesker med mat som kan være noget problematisk, men etter innføring av på påbud med bjørneboks for backpackere har bjørnene begynt å gå etter camping turistene som har med pølser og bacon ikke Coscus og frysetøret beef stew. Jeg så ikke en eneste bjørn noe jeg syntes var litt leit.

Jeg bruker en vanlig tykk ringperm med A4 plastlommer. Den typen som har åpning i toppen. To kart i hver lomme og sortert i numerisk rekkefølge. Så er det bare å åpne permen som en bok og ble seg bakover til rett kart dukker opp. Dette fungerer bra for meg, men nå begynner permen å bli ganske full, så jeg må nok snart gjøre klar en til.

Nå ble jeg enda mer misunnelig på folk som ikke har høydeskrekk..!

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify). Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute. I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer. Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten. 1 Mat Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta... Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken. 2 Klær Ekstra ditt og hytte datt. Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag. Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den. Turen Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god. X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka. Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim. Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager. To år fremover Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen. Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang. Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd. Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra. Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene. Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk. Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken. Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler. En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring: Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe. 2012 Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre. En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet. Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse. Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt. Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med. Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler. Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon. Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten. Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull. Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken. Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010. Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren. Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye. Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned. Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut. I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter... Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig. Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja. Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det. Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler. Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt. Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene. Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/ Etterspill Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene. Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe. Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.

Fisket på høsten kan være bra det, f.eks. i Finnmark i høstferien.

Trollheimen er ikke det mest kjente fiskeområdet i landet. Men fisk er det der, og enkelte steder flott fisk også. Skikkelige trollaurer må det her være snakk om. Et av vanna med stor fisk ligger tilgjengelig for dagstur fra Kårvatn. Er et titalls vann å velge mellom, fin fisk i flere, men ett skiller seg ut. Her har fisken ord på seg for å være umulig å få på stang. Det betyr vanligvis to ting. Du må regne med å fiske en god stund for hver fisk, og, fisken der har nok av mat. Og det vet vi hva betyr! Jeg har fiska der to ganger før uten å få napp. Da værmeldinga sa at ukesvis med gråvær skulle bli avløst av sol og varmere vær ble valget tatt. Lang dagstur! Tidlig start, en halvtime kjøring, ferge og ny halvtime med kjøring og vi, dvs jeg og bikkja, var klare til start. Naustådalsfossen er selve kjennemerket her, en tur bortom hører med, før vi tar stien opp langs fossen. Et litt vondt kne, som nå heldigvis er bedre, har lagt en stor demper på treninga etter påske. Og når verden brått blir en lang motbakke kjennes det det godt. Bikkje i vakker natur og tilgjengelig fotoapparat er god unnskyldning for en stopp! Drøye 600 høydemeter senere kan jeg endelig se ned på første vannet. Selv har jeg bare fått småfisk der, men jeg har sett bilder av stor fisk derfra. I dag var det blankt og fint, men slett ikke gode fiskeforhold! En liten bris kommer når jeg er vel nede ved vannet og en liten tass på 250g lar seg lure før jeg går videre. På veien opp kommer brisen mer og mer og framme ved vannet er forholda riktig så lovende! En matbit først og litt avslapping for å kunne ta ei skikkelig økt! Sol og vind er pervoføre. Det blir dermed den som for seg et bad først. Ingenting. Etter diverse slukbytter setter jeg på "ambulansesluken". På første kastet sitter den! Men desverre bare i noen sekunder. Rimelig irreterende! To kast etterpå er det fisk igjen og denne gtangen havner den i håven. Så var det altså mulig. En litt slank 700 grammer. Det er overraskende. Fisken her har ord på seg for å være grisefeit. Konsekvens av en uvanlig sen vår? Eller begynnende overbefolkning? Jeg fortsetter med samme sluk uten å kjenne noe mer. Vinden stilner og noen vak dukker opp. samme sluk i 12grams utgave lurer en 300 grammer. Det skyer over og jeg setter på en rød jensen. 25g. Det funker bra og jeg kan ganske snart håve en halvkilosfisk! Vanligvis setter jeg lite pris på at noen forsøker å rykke ting ut av hendene mine. Enkelte unntak finnes imidlertid og det neste hogget er absolutt et av dem. Et kraftig rykk helt inne ved land gjør det klart at dette er større fisk. Jeg løsner bremsen og fisken er så grei at den gjør som jeg vil. Et langt rolig utras gjør at jeg slipper heftige krumspring på kort snøre. Godspeedstanga, (12 fot 5-25g) viser seg svært behagelig å kjøre fisk på. Demper rykk effektivt og har ryggrad nok til å legge press på fisken. Noen utras senere kan jeg håve fisken. Den klart største jeg har fått i dette området! Vekta er litt skuffende. 1,45kg. Tippet litt mer, men bredda over ryggen manglet. Uansett svært fornøyd med fangsten. Hjemturen legges via et annet vann litt høyere. Det viser seg å være delvis islagt! Ikke mer enn drøyt 900 meter over havet i slutten av juli! Sen vår! Jeg tar noen få kast uten resultat. På turen ned har jeg gleden av å rusle på det som må være en av de mest idylliske stiene jeg har gått på. En fin avslutning på turen! Det er vel ikke så vanskelig å finne ut hvor dette er. God tur. Vannet bør fiskes mer i. Kjent for smellfeit fisk, men som dere ser på bildene stemmer ikke det lengre. Tror også det er mulig å leie hytte ved vannet. Og i alle fall før var det da også mulighet for å sette garn. Det hadde vært et bra tiltak!

Er det bra nok for Børge, holder det nok for oss andre også, utvendige stangkanaler eller ikke.