Vinnerliste

Jeg gikk Norge på tvers mellom Rogen (Femundsmarka) og vestkapp (Stad) i sommer. Det var en helt fantastisk tur jeg har lært masse av. Det var min første langtur, men definitivt ikke den siste.

TR eller CR som vi på Olsendriver kaller det. Legger ut en video fra turen ila uka på: www.olsendriver.blogspot.com Vi kjører på så lenge Sognefjellet er åpent. På: Meg, I, R og T. Andre: Verdens beste joikas; Martin og Endre støta på Skagastølsrisset S&D: Heftyes Rute i skyene. Her følger CR med bilder. Tar med rapellbeta til slutt. En liten CR-film kommer senere. Fredag ettermiddag i Drontheim, klokka er 16:30. På vei til Turtagrø. Køen står. Ikke akkurat optimalt når vi skal gå opp til NTK-hytten i kveld. Men føkk det. Livet er ikke optimalt. Klokken ett på natten ankommer vi hytta. Rune møter oss og vi setter alarmen på seks. Morgen i Skagadalen. Føles som om alarmen tuter etter fem minutter søvn. Sover litt til. Hodepine og sår hals. Ting er ikke akkurat optimalt. Men føkk det. Går oppover alle fire. Bedre forhold enn sist på anmarsjen. Bandet og Midtmaradalen. Storen er i skyene, men på Bandet klarner det opp en liten stund. Under hjørnet må R o T snu. T har forfrosne hender som ikke funker. Dem firer seg ned og lover oss varm hytte ved hjemkomst. To fargeklatter i en sort-hvitt-verden. En ravn holder oss med selskap. Galleriet er dekt i hvitt. Det føles eksponert selv om vi er midt i skyene. Sort-hvitt-verdenen blir stadig hvitere. Galleriet sett fra stand under Heftyes Renne. Heftyes renne er plastret, spesielt der det lissom skal bli lettere. Jeg pirker, graver, regner vektorer, fryser og svetter. Føles som om jeg har hengt her i Heftyes Renne hele livet. Femten meter opp er det hvitt kaos. Et horn åpenbarer seg etter febrilsk graving. Jeg slynger hornet….og henger. Ting er ikke akkurat optimalt, men pumpa skal jeg ikke bli i dag. Og gode sikringer skal vi ha. Med to hender til graving finner jeg til slutt en bombekam. Føles trygt og jeg går videre med margin. Sikringsarbeidet skal være optimalt. Stand over Heftyes Renne. I toppen av lengden møter jeg en gammel venn; et riss som tar en bombe wallnut nummer syv. Første mai for fjorten år siden gikk jeg og broærn en variant av Sydvestvegen. Jeg endte i en helt ræva hengende stand. Broærn støta videre opp på slakere, men veldig ustabilt snøterreng av massive snøblokker på varm klippe. Fra toppen av en snøblokk fant han bomben; Holdepunktet som ga oss trygghet. Og nå fjorten år etterpå bruker jeg samme kilelommen. Her setter jeg stand i tre kiler. Ine kommer etter med ukontrollerbare skjelvinger. Hun har stått til kjøling i en evighet på stand. Resten er trivielt til topps. Fra toppen. Fra toppen ser vi bare hvitt. Vi retter umiddelbart fokus på returen for å komme i lyset. Ned kjente ankre går det raskere enn sist. Vi står på trygg grunn når hodelyktene slåes på. Rappell ned Andrews. Bunnen av Andrews. Matpause på Bandet. Ny energi. Selv om dagen har vært et slit føler jeg meg i bedre form nå en i morges. Et lys blinker til oss fra hytta. Prøver de å kommunisere med oss? Har det skjedd en ulykke? Eneste morse jeg kan er SOS, jeg avstår fra å blinke tilbake. Endelig ved hytta tar Rune og Trine imot oss. Blinkingen var bare Rune som lurte på hvordan vi ville ha biffene våre stekt. Jeg skulle ha blinket følgende:.-. .- .-. . / -- . -.. / -.-. .... --- .-. .. --.. --- (rare med chorizo) R og T har middagen klar. Det føles som om temperaturen der inne er femti grader, men termometeret viser nitten… Mat og lang søvn. Så søndagsfrokosten (dvs turens egentlige mål) <CR Slutt> Joika. ANBEFALING AV VINTERTUR PÅ STOREN MED RAPELLBETA FOR ASPIRERENDE JOIKAS Vi returnerte ned Andrews på lørdagen. Der var det perfekte klatreforhold med eksponerte riss, vannis som tar skruer og hard snø på hyllene. Er du gira på Andrews om vinteren, så ere bare å komme seg til fjells nå. Det føles trygt med litt beta for åssen man skal komme seg ned fra denne tind av første rang. Sommerstid bruker de fleste helikopterslynga på sydvestvegen. Det blir en rappell ned til slynga, og gjerne to videre om vintern. Det blir fire totalt. Et alternativ er å rappellere Andrews Renne sånn som vi gjorde med 5 rappeller helt ned til gåingen. Det føltes veldig trygt. Og man havner direkte ned anmarsjen. BETA FOR RETUR NED ANDREWS RENNE OG ANMARSJSVAENE0. Fra toppen og ned til starten av Andrews renne er det oftest greit å gå. Dvs man sikrer hverandre ned og sistemann kommer baklengs på led. 1. Vi etablerte et anker i nordsiden av renna. Dvs venstre siden av renna når du har ryggen vendt utover. Ankeret ligger rett før en blokk på kanten (som kanskje snør ned utover sesongen), der det er naturlig å starte rappell. Her må du kanskje grave. Vi satte tre gode kiler her. Rappellen videre fra dette ankeret er bare 15-20 meter. 2. Dette ankeret er en samling slynger rundt diverse blokker. Det ligger til venstre, litt på siden av selve renna. Pass derfor på å ikke rappellere forbi. Herfra rappellerer man en 50-55 meter. (Ca halvveis mellom anker 2 og 3 er det et slakere parti der man finner et gammelt slyngeanker) 3. Slynge rundt karakteristisk blokk. Blokka befinner seg under et litt brattere parti. Rappellen herfra er 50+ meter til bunnen av renna. (NB: På sommeren er det veldig løst den nedre delen av Andrews. Denne delen er ikke vanlig å klatre opp lenger) 4. Anker til venstre for renna på en litt sva del ca der renna slaker ut / tar slutt. En gammel bankebolt og en ny kile. Rappeller herfra og så langt tauet rekker. Da står du på litt slakere grunn og drar ned tauet. Her finner du kanskje ikke noe sikring. Men det er greit å gå herfra og ned til eventuelle rappeller på anmarsjdelen. 5. Anmarsjdelen har to ok alternativer. For begge går du ned mot hjørneformasjonen man gjerne klatrer opp. Alt 5A: Litt ned i hjørneformasjonen kan man også sette anker om man vil. Vi observerte ingen etablerte rapellfester, men sikret her på vei opp så vi vet det er bra kileplasseringer her. (Forrige tur var det mer snø her og vi fant ikke disse). Alt 5B: Traverser diagonalt ned en rampe retning vestveggen. Gå nedover snøbakker/sva langs hjørneformasjon. I denne hjørneformasjonene vil man kunne finne kileplasseringer om man leter. Nederst i hjørneformasjonen satte vi et anker bestående av en blokk og en kile. Dette er der det begynner å bli mer eksponert og klippe nedenfor. Dette ankeret må man nok vite hvor er for å finne, da det fort snør ned. Men som sagt finner man også andre plasseringer her. Fra ankeret er det mindre enn 50 meter ned til gåtereng. Returbeta for vinter. TIL SLUTT· På Storen vil man finne bra kiler om man leter. · Ikke nøl med å sette igjen kiler. · En blokk faller til slutt ned. Bruk ekstra back up til førstemann som man eventuelt tar med dersom ting virker trygt. · Sett nye bånd på ankerne. Kutt av utslitte bånd og ta med. Men det er selvfølgelig ok å la noen gamle slynger bli igjen som back up til din nye dersom du synes fjellet er skarpt. · Sikre hverandre på alle seksjoner der du føler deg uttrygg. Seksjoner kan være trivielle snøbakker en dag og kjipe sva uten festelag andre ganger. Se an og sikre etter forholdene. · Ta med 60 meter tau, så har du alltid litt tau til overs. · Ekstra hodelykt så blir du ikke føkka i mørket. · Blir du føkka alikevel; tenk som Olsen > WWOD (What Would Olsen Do?). Så løser det seg nok. · Dersom WWOD ikke funker > Funk Bailefunken. Bat out of hell og ta vare på livet. Alpinisme er gøy. Selv når man ikke får det til. Sa brura

Begynner å få en del kart nå, og sliter med å ha oversikt over hvilke kart jeg har og hvor alle ligger:) Noen som har et godt tips på en god måte og oppbevare sine papirkart på? Tenker da ikke på når man er ute i felten, men hjemme. En måte som gir gir god oversikt og gjør det lett å finne de kart man måtte ønske. For eksempel en perm eller arkivkoffert...

I jaktlaget vårt går det i kamuflasje frå innerst til ytterst. Og så er det obligatorisk med refleksvest utanpå for å bli sett Men når eg jaktar aleine, er det bare kamuflasje. Og når eg bare er på tur, brukar eg mest mogleg kamuflasje for å ikkje vera til sjenanse for andre turgåarar.

En plastboks med skrulokk så ut til å fungere utmerket på Torghatten

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify). Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute. I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer. Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten. 1 Mat Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta... Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken. 2 Klær Ekstra ditt og hytte datt. Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag. Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den. Turen Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god. X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka. Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim. Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager. To år fremover Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen. Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang. Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd. Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra. Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene. Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk. Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken. Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler. En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring: Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe. 2012 Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre. En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet. Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse. Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt. Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med. Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler. Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon. Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten. Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull. Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken. Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010. Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren. Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye. Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned. Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut. I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter... Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig. Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja. Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det. Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler. Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt. Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene. Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp. http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/ Etterspill Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene. Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe. Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.

Eg bruke Troll sine seler på min ah/malamut/grønnlandshund. Anbefales.

Hei. Jeg ser at seleverkstedet er anbefalt av flere i tråden din, jeg har også gode erfaringer med dem. Men, jeg har også hatt gode erfaringer med en sele fra Kennel. Den ble brukt av en stor tispe, 40+ kg., blanding av Dobermann og Rottweiler. Brukt til snørekjøring og til pulkdrag. Den hunden var ikke noen pingle i løypa så selen fikk kjørt seg i mange år. Kennelselen ble kjøpt på XXL og koster langt mindre enn Seleverkstedet sin. Den første jeg tok med hjem var for liten derfor tok jeg med hunden og fikk byttet den (uten noe problem). Selen har vært mye brukt og har holdt utmerket, alle sømmer o.s.v. er hele og fine. Etter min erfaring er det vikigste med en sele er dobbelt kile foran slik at selen ligger godt fordelt på begge sider av brystbenet til hunden og at den ikke ligger og gnager i overgangen brystkasse/ben på undersiden samt at den er foret på de rette stedene. Trekkpunktet i enden av selen skal være inne ved halerot. Du ser for øvrig både hunden og selen i profilbildet mitt

Slik så det ut nært toppen av Sissihøa i går. Fant aldri toppvarden, slitsomt å krype irundt i total whiteout å stormkast! Å slik så det ut under Jostedalsbreen i August iår!

August 2008 dro vi på fisketur opp til Gulliklivatnet i Ballangen kommune. Med på turen var min mor, storebroren min Robert og datteren min Nora. Nora har vært med meg på tur helt fra hun var født, men denne turen var hennes første fjelltur hvor hun gikk hele veien selv. Turen opp til vannet er på ca 4 kilometer og har en stigning på rundt 500 høydemeter og jeg belaget meg på at jeg måtte bære henne store deler av turen. Vi startet turen fra Vårset i Efjorden og vi hadde pakket med oss det vi trengte for en overnatting. Da vi begynte å gå sa jeg til Nora at det var viktig å komme først opp til vannet, noe som hun tydeligvis tok seriøst:) Hun satte avgårde som en standhaftig tinnsoldat og vi ble gående 100 meter foran de andre to. Nora med bestemor og onkel lenger ned Vi tok mange pauser oppover, men når vi så de to andre komme så sa Nora at vi måtte gå videre så de ikke tok oss igjen. Noen ganger ventet vi på dem og tok pause sammen med dem, men vi begynte alltid å gå videre før dem. Onkel og bestemor sliter seg oppover. Da vi startet turen var det tørt og fint, men det kom litt småregn etterhvert. Det så ikke ut som Nora brydde seg om at det regnet litt, hun gikk med godt mot og samlet på en og annen grein hun fant på veien. Nora ser innover Efjorden. Vi brukte ca to og en halv time opp til vannet og selv om det var fuktig i været hadde vi en fin tur opp. Vel oppe ved vannet var Nora rask å presisere hvem som var kommet først opp, før hun satt seg ned for å hvile. Det var nok ingen tvil om at hun var sliten, hun hadde tross alt gått hele veien selv. Både far, onkel og bestemor var veldig imponert over hva 4 åringen hadde klart. Sliten 4 åring vel fremme:) Det var seint på kvelden når vi var framme og vi var alle blitt litt fuktige i klærne. Vi var derfor rask med å få opp lavooen og fyre bål i den. Det tok ikke lang tid før vi fikk varme i lavooen. Vi laget litt kveldsmat og etter at maten var inntatt tok det ikke lang tid før Nora la seg i soveposen og sovnet. Sliten pia e sovna i prinsesseposen:) Når Nora var sovnet dro jeg og Robert ut for å prøve fisket, mens bestemor var bålsjef. Det tok ikke lang tid før undertegnede hadde fått 2 flotte ørretter var på land. 2 flotte ørretter. Vi fisket en stund til men det ble med de 2 ørrettene. Resten av kvelden slappet vi bare av i lavooen før vi la oss for å sove. lavooen Neste morgen var det bedre vær og vi var klare for å prøve fisket igjen. Nora lå fortsatt og sov da vi gikk ut for å fiske, hun sov faktisk 12 timer i lavooen den natten. Ingen tvil om at turen oppover hadde tatt på for 4 åringen:) Da hun våknet prøvde hun også å fiske litt, mens hun ellers koset seg lamme bestemor og hjalp til med å fyre i lavooen. Fyringsvakten:) Mens Nora og bestemor var leirsjefer tok jeg og Robert noen runder rundt vannet med fiskestanga. Fasiten ble 2 ørretter hver og vi var fornøyde med det. Robert med fangsten sin. Resten av dagen koste vi oss bare før vi utpå ettermiddagen begynte vi å gjøre klar for hjemturen. Klare for hjemturen Turen nedover gikk fint og Nora gikk hele veien nedover også. En liten stopp ved bjørnehula ble det også Nora i bjørnehula:) Vel nede var det en stolt pappa som kunne konkludere med at lillepia hadde gjennomført sin første skikkelige fjelltur:) Flere bilder fra turen og turhistorier finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

Vi kom altså ikke i gang med teltlivet igjen før eldste var 7 år. Mye pga 3 barn på 4 år, vi hadde gård og dyr. Og da minsta ble født, viste det seg at hun hadde et sjeldent syndrom og er fysisk og psykisk utviklingshemmet. Bare det å tenke ut hvordan man gjør på telttur med et barn som sondemates og spyr opptil 10 ganger om dagen var tøft. Men for et par år siden kom vi igang, og hadde vel 14 dager teltliv i 2010. Ting har gått seg litt til, minsta begynte å gå i vår, 5 år gammel, hun spiser litt selv og vi kan slappe av på sondematen og har funnet løsninger som ikke krever kjøling av sondemat 24 timer pr døgn. Men det blir turer med kano da, pga minsta. Vi strekker oss frem mot et mål om Røa/Rogen om 2-3år, det er et stort mål, å gjennomføre det med et fysisk og psykisk utviklinghemmet barn.

Det ble en fin natt, unga som som steiner alle sammen og våknet halv åtte av bål i bålpanna og fikk en kakaokopp mens de satt i soveposen enda.. Dette skal vi gjenta gitt.