Vinnerliste

En filmsnutt fra turen min over Finnmarksvidda mars 2012 med ski og pulk. Kanskje den kan få noen av dere til å se frem til vinteren!

Jegerjente skrev: Greit nok, men de bør vel vite hva de selger? 1662 replies i denne primushjelpetråden ! Her er ekspertiesen, ikke på xxl.........

En liten "skrekkhistorie" fra da jeg vandret på Svalbard i 1986. Jeg var alene, og bodde i telt. Som isbjørnbeskyttelse hadde jeg snubletråd rundt leirplassen, og en 357 revolver. I et innlegg litt over dette snakkes det om fantasi. Vel, ei natt hørte jeg skumle lyder på utsiden av teltet. Noe ruslet rundt der ute! Av og til kunne jeg høre at det ramlet stein ned fra nærmeste skråning. Jeg ble liggende og lytte. Snart hørte jeg tung pusting, og noe som strøk langs telttuken. Plutselig fikk jeg et slag midt i ansiktet. Lynraskt var jeg oppe i sittende stilling med revolveren skuddklar. Hva pokker var dette?? ..og så våknet jeg på ordentlig. Jeg hadde drømt, og drømmen ble styrt av reelle lyder på utsiden: Skifer som helt naturlig løsnet og skled ned fra fjellsiden av og til. Vinden hadde øket på, og telttuken hadde begynt å røre på seg. Det var dette jeg i drømmen oppfattet som at noe drev og snuse rundt teltet. Slaget jeg fikk var et vindkast som hadde løftet teltduken for så å slenge den i ansiktet mitt. Jeg følte meg som en komplett idiot der jeg satt forskremt med en skuddklar revolver, hehe. Men jeg fikk i alle fall vite hvor raskt jeg kunne komme fra liggende i dyp sov og til spent forsvarsposisjon.. At en drøm artet seg slik skyldes nok at jeg like før jeg la meg til å sove lå og lurte på hvordan jeg skulle reagere dersom en isbjørn dukket opp..

Gjelder lavvo som telt? Det er to ganger jeg har spurt meg sjøl om hvorfor jeg driver på med dette her, og begge gangene var med lavvo. Første gang var ved Feren i Meråker. Jeg sover lettest, og våkna av at lavvoduken daska en av de andre fjeset. Etterhvert gikk det opp for meg at dette ble forårsaket av uanmeldt kraftig vind (ikke ukjent der oppe...) som trua med å velte lavvoen. Opp i bare bokseren og holde stanga, mens jeg hylte og skreik for å vekke de andre. Men de andre tok seg selvsagt gooood tid i halvfylla til å få på seg klær og sko, tisse skvetten osv før avlastning kom. Det mest skremmende var i dette tilfellet responstida. Den andre gangen var ved Snåsagrønningen i et lemenår, da den største lemenflokken jeg har sett bestemte seg for å trekke gjennom lavvoen nattestid. De var overalt, over hode og fjes, og inni halsgropene, delvis nedi soveposene. Stappmørkt, grundig utført høylytt bannskap og ingen visste riktig hva dette var før jeg omsider fikk slått på lommelykta. Det stereohylet en av kompisene som bråvåknet av dette, og fikk se gnagerjævelen flekke tenner stående på bare bakbena oppå brystkassen hans mens både lemen og kar hylte i kor, det overgår alt jeg har hørt av skriking i skrekkfilmer. Likheten med scener fra Alien har blitt konstatert i ettertid. Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at nettopp sånne episoder er en av årsakene til at jeg fortsatt driver på.

Her kommer turrapport for første del av vår tur over Alaska. Rapport for resten av turen kommer! Bilder kan sees her: http://acrossalaska.net/archives/581 Kaktovik, Barter Island, nord-Alaska, 3. juni. Det er vanskelig å avgjøre om temperaturen er på pluss- eller minussiden, spesielt med den stive kulingen som hyler fra øst. Her ligger fortsatt mye snø, og like utenfor øya tårner isfjella høyt over resten av havisen. Landsbyen er helt øde, ingen av de nesten 300 innbyggerne er å se. De eneste eskimoene vi har møtt så langt var på flyplassen. De pratet mye om at isbjørnen er tallrik her, også på denne tiden av året. Usikre på om vi syns det er spennende eller skremmende dobbeltsjekkes det at bjørnesprayen er der vi la den. Jo da, vi har den! Neste stopp er politikontoret. Den lokale håndhever, som er fra Las Vegas(!), syns vi er litt i overkant eventyrlystne og ber om personalinformasjonen vår. «People’s been mauled by bears out there, so…» Sjekket vi sprayen i stad? Det er ikke til å unngå å få en litt undrende følelse i kropp og sinn når man står på toppen av Alaska en iskald junidag. Man vet det er 30 dager igjen, man vet det er isbjørn ikke langt unna, man vet det er masse grizzly ikke langt unna, man vet man er på en øy og må gå over havis for å komme på land, man vet det ikke er lenge før man er våt på beina (heldigivis vet man IKKE at man kommer til å være våt på beina i en måned). Men mest av alt er det det man ikke vet som er skremmende. Eller spennende? De første dagene kan oppsummeres i ett ord: vått. 30-40 cm med is, snø og sørpe. Over alt! Til å begynne med prøver man å holde seg tørr. Småbekker hoppes over, dammer balanseres rundt, lange omveger tas. Men selv da, selv når man gjør sitt ypperste for å holde kulde og fuktighet ute, selv da blir man søkkblaut. Så det kulminerer i en likegyldighet; huden er vanntett og klær tørker! Rett fram skal vi, og rett fram går vi. Om natta er det kaldt. Frost om morgenen tyder på negative celcius, og det er akkurat i grenseland for hva vi har med klær og sovepose til. Vi sover i alle klærne vi har, og vi er spesielt glade for at vi har med ei ordentlig tjukk ullbukse, ikke bare en vanlig stilongs. Det hadde blitt for kaldt. Jerv! Vi går langs Okpilak River og følger et snøfelt. Plutselig dukker det opp noe fra ei dump, det er på vei mot oss i full fart. Vår første felles tanke er «bjørn!», og sprayen rives frem. Men gangen er annerledes, denne liksom hopper framover. Det er fjellfrosken, det er en jerv. Den legger merke til oss på ca. 50 meter og bråstopper. Skjønner nok ikke helt hva vi er, godt mulig det er første gangen den ser folk. Det er et flott eksemplar av arten, stor. Jerven er kjent for sitt kraftige bitt, og slik omtalte indianerne den: «Den tygger heller av foten sin enn å sitte fast i ei felle». Jerven er en tøff jævel, og er glad i caribou. Heldigvis syns han ikke vi lignet på caribou, så han gjorde en halvsirkel rundt oss og fortsatte ufortrødent videre. Etter som vi kommer 2-3 mil inn på tundraen begynner vieren i elvedalen å bli litt større, og det er ikke noe problem å finne ved til bålet. Deilig, endelig skal vi få tørket litt klær og! Tundraen er utrolig flat. Umerkelig kommer vi høyere ettersom vi nærmer oss Brooks Range. Siden tundraen for tiden delvis er en innsjø, er fugleaktiviteten stor rundt oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi så minst 500 ryper. Totalt uredde! Det hadde blitt mange gode middager hadde vi hatt ei hagle. Ellers var det ender, svaner og Canadagjess, et ordentlig spetakkel på alle kanter. Okpilak River ble fulgt i noen dager før vi måtte krysse den på vår vei mot Hula Hula River. Vi krysset den på et sted hvor den var delt i to av en øy. Den første delen krysset vi til fots; strømmen var rimelig sterk, men det gikk fint. Vannet rakk oss til opp på magen, så noget kjølig. Den andre delen padlet vi over, da elva var en del bredere der. Tåka hang fortsatt over oss, det hadde den gjort siden Kaktovik. Innimellom stakk noen stakkars solstråler ned gjennom skydekket og gav oss en smakebit av varme, en mangelvare på tundraen. Etter Okpilak fortsatte vi nesten rett vestover til Hula Hula. Over noen små åser, hopping fra tue til tue, litt mer vassing i sørpe. Der! Endelig! Hula Hula River. Det var nærmere midnatt når vi kom dit, og det første som møtte oss var svære iskuppler i elva, og rimelig ferske bjørnespor. Her ble det leir. Dagen etter lettet tåka litt, og for første gang fikk vi et glimt av mektige Brooks Range. Det var et kick, og ga oss en skikkelig dose med motivasjon. Sørover! Den neste uken fulgte vi Hula Hula. Tåka ble snart helt borte, og strålende sol preget himmelen. Brooks vokste seg høyere for hver dag, og dyrelivet ble livligere. Caribou var det nesten over alt. Bjørn- og ulvespor ble sett mange ganger daglig, og på den femte dagen så vi da også bamsefar! Vi hadde medvind, så den luktet oss på 100 m og satte rimelig kjapt avsted vekk fra oss. Synd vi ikke fikk se den på nært hold, men veldig moro uansett! I det vi kom inn i fjellene ble det straks mer utfordrende å gå langs elva. Ikke fordi terrenget ble vanskelig, men fordi store sideelver kom ned og skapte tidvis uframkommelige barrierer. Spesielt East Patuk Creek. Vi kom fram til denne elva seint på ettermiddagen, etter en dag med skyfri himmel. Siden denne elva kommer fra en isbre, var den nå stor og frådende. Ikke bredere enn 5-6 meter, men livsfarlig å krysse nå. Vi vurderte alternativene, og kom fram til at vi skulle prøve å gå oppover elva og se om det var et sted å krysse. Elvedalen ble raskt trangere, og terrenget rundt ble raskt forferdelig. Vi fulgte elva langs stupbratte fjellsider med mye løs stein, opp og ned i mindre bekkedaler. Ned til elva for å se om den kan krysses; «nei, like jævlig her!». 3 timer på 2 kilometer. Beinet til Stein Tore som hadde vært senebetent fra dag 2, var nå ubrukelig. Stivt som en stokk, og fortsatt vondt etter sju smertestillende. Vi ble enige om å snu og gå ned igjen til Hula Hula, og så vente til vannstanden i Patuk Creek var lav nok til å vade i morgen tidlig. To timer senere slo vi leir, dyktig slitne. Neste morgen var vannstanden mye lavere, vi kunne vade! Det samme gjorde vi når vi lenger opp måtte krysse Hula Hula og Itkillik Creek, det var en enorm forskjell på elva etter natta. Brooks Range! For et landskap. Elvedalen ble trangere, og rundt oss var det fjelltopper både med og uten snø. Høyt oppe så vi dall sheep balansere i nær-vertikale posisjoner, og i forhold til oss så de ut til å trives med det. Her møtte vi også på turens første elg, en ung okse. Den stirret også undrende på oss, mon tro om folk er sjelden kost oppi her? Været var fortsatt med oss, og for første gang merket vi myggen. Etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, stod Guilbeau Pass for tur. Det skulle bli en lang dag…

Min lillsport sekk er også 80L, synes den er bedre egnet enn mange andre tyngre sekker også. Det eneste jeg har byttet på sekken er beltespennen på hoftebeltet, denne hadde en tendens til å åpne seg i vått vær og ble byttet ut med en helsport spenne.

Det var som bare ... Jeg har også en Lillsport sekk av god gammel årgang - tidlig nittitall. Sekken er 80l og har vært brukt på mange skiturer. Jeg foretrekker fortsatt denne sekken framfor Norrøna Parrarangeren som blir alt for tung når børa ikke er for tung og det er ski som gjelder.

Næææh Har de ikke peil på hva de selger på xxl

Jeg har også vondt for å kaste, sjøl om turbua etterhvert er sørgelig full. Bygger vel heller på enn å kaste Bergans Alpinist fra tidlig 70tall eller den siste Bjørka Brenva Combi (ryggsekk, forløper'n til Alpinisten) de hadde på Sportco. Hadde i mange år div. årganger SportcoKatalogen med turutstyr som kunne få unggutter til å sikle. De forsvant ved en flytting, men det hadde jo vært artig å kikke i dem nå! EirikW

Har aldri hatt et problem med gående når jeg kommer på sykkel. Men senker alltid farten, plinger hvis nødvendig og tar rolig forbi. Men her i nord er det kanskje ikke så mange gående/syklende å ta hensyn til allikevel Hehe. En liten avstikker.. Var å sjekket terrengløypa vår i dag før rittet. Møtte ikke folk, og alt så greit ut. Setter i gang kort tid etterpå, og plutselig, midt i løypa rundt en sving sitter en hel barnehage å lager "bilder" med rammer i stein, og blomster/blader inni. Det var bråbrems og trille rolig i sikk-sakk forbi.. Ødela så klart sluttiden min litt, men alt i alt skal man vel bare være glad unga er ute å leker. Så får ritt være ritt.. (kan nevnes at jeg fikk en god heiagjeng, og klapping fra barna) hehe

Alt som årenes løp har medført av knekte fiskestenger ligger på garasjeloftet i påvente av konvertering til båtstenger eller isfiskeutstyr. Antallet tatt i betraktning burde jeg nok starte både produksjon og salg av dette, siden jeg umulig vil kunne nyttegjøre meg alle samtidig sjøl... Jeg har også en Ajungilak Tyin sovepose som jeg fikk av mine foreldre i barndommen, antatt ca 1980. Den vil aldri bli avhendet. Posen er altfor stor og tung til dagens bruk for fjellturer, men når man først er nedi den enten det er alene i bilen for en power-nap eller som teppepose i båten, har Ajungilak på en eller annen måte greid å bake inn søvn i konseptet man kjøpte.... Jeg sovner med et smil og våkner alltid uthvilt i den posen der.

Haha.. kom på at en stor maglite (ombygd front) faktisk er så sterk at du kan starte ild med den også. Så her er det bare å selge både lighter og balltre.

Takk

Som Kristian 123 og Dag G - Evje har også jeg en Lillsport ryggsekk kjøpt midt på 90-tallet på Sørlandssenteret. Den var med til Børgefjell i 1996, og den var med dit også i 2012.

Den jakka var også min første skikkelige jakke. Kjøpte nok min 5-6 år senere etter en runde gjennom billige membranjakker som ikke var skikkelig tette eller så pusta de ikke. Har brukt den mye og den har vært trofast i både stormer og godt vær. Selv om den har begynt å delaminere så holder den fortsatt uværet ute. Min er sort, elsker å ta den på for da vet jeg at jeg skal bedrive en friluftsaktivitet. Samme følelsen som når man snører på seg fjellskoene.

Fikk godfølelsen av den videoen, ja.

Kaste noe som bor i boden? Si meg har de gått fra vettet? Har kastes aldri noe som helst. Har enda den knekte fiskestanga mi fra jeg var guttunge. Kjekt å ha, og kan jo få bruk for den en vakker dag...

Det verste vi ser hær opp (Nord-Troms og Finnmark) er (ungdoms) manglende respekt, erfaring og kunnskap om fjellvett, avstander og vinterfjell kontra sneskuter. Jeg kjører sneskuter selv. Men er sikkert blant de få som har vært like langt inne på fjellet til fots og på ski som jeg har vært med sneskuter. Eksempel kjører du passe fort med sneskuter f.eks 70km/t i snitt i en halv time -> 3,5mil. Får du da stopp? 4-6 timer å gå på ski, har de ski med? Nei. Å gå 35km med skuterdress -> Mer enn 10 timer å gå. Har de fleste med seg noe for å berges en vinter natt? -> Nei. Mange tenker bare at jeg tar en snartur opp, men er totalt uvitende om hvor langt inn på fjellet de faktisk kommer. Når mange ungdommer egentlig ikke er fjellinterresert men kun skuter og motorinteresert, og ikke vurderer forhold, bekledning, værmelding, ras osv. så er det dårlig sort. Jeg har fått feil på skuter og måtte gå ned, heldigvis ikke så langt inne (2t å gå), har også fått feil lengre inne, men da var vi flere så ting ordnet seg. Da jeg var liten hadde vi alltid ski med når vi dro på tur bare en skuter. Begge de store ulykkene som var i fjor med sneskuter mener jeg grunnet i dette. Om en ikke er fjellinteresert men kun interesert i å skru og kjøre så kan det bli farlig om været slår om eller en får feil. Tør å påstå at det er de færreste av skuterungdom som går på fjellet om sommeren. Jeg kjører aldri på tur uten spade, fjellduk og gps. Og når evt. om mine barn blir skuterjenter så blir det ikke kjørt en meter uten at de har disse tingene med seg. Det kan gjøre forskjell på liv og død. Synes det burde fokuseres på generell også annen opplæring på sneskutersertifikat. Skredkurs blant annet og litt om fjellvett, avstander, bekledning og hvordan berge seg en natt eller to ute om ting går galt. Med saken i porsanger i fjor (forfjor??) så sto ene faren frem og påsto han var fjellvant, mens gutten frøs ihjel uten klær. Da synes jo jeg at det er noe han har glemt i opplæringen /oppdragelsen. Mange mener jeg er hard og en idiot som mener dette, men orker ikke å unnskylde idioti eller la være å nevne noe bare fordi det gikk dårlig. Skiter vell i eget sneskuter reir hær......

Når er man "sykle til jobben" syklist og når er mann treningssyklist? Jeg sykler, som veldig mange andre, til og fra jobb i trenings- sykkelantrekk og tar ut den treningen jeg kan få i løpet av ca. 16 km hver vei. Vanligvis er det ingen problemer med fotgjengere, men problemet oppstår når man møter fotgjengere som tror de eier veien og oppfører seg deretter. Jeg har blitt presset inn i fortauskanten av bil, jeg er blitt påkjørt bakfra av bil og jeg har opplevd fotgjengere (pensjonister)som demonstrativt går midt i veien på gang og sykkelvei / turvei for å hindre syklister i å passere. Høreapparatet er tydeligvis skrudd av. Unge joggere har ofte ørene fulle av musikk eller så går de med både hodet og bevistheten langt inne i en mobiltelefon og reagerer verken på sykkelklokke eller tåkelur. Det handler kun om normal folkesjikk og å ta litt hensyn til hverandre. Dette burde være enkelt for alle som får gå ut uten følge eller støttekontakt. De får det til i andre land, så hvorfor ikke her?

Ikke bare fotgjengere. Jeg møter stadig vekk syklister med musikk på øra i trafikken. At de tør!

for å oppdatere litt, det blir tur! drar nå i månedskifte holder på med all planlegningen jeg egentlig burde ha gjort for lenge siden... men skole og alt annet tar sin tid... har jobbet mye for å få grunnformen opp og erfaring jeg trenger gjennom turen. Iløpet av denne uken kommer kartene på bord og all mat skal kjøpes inn og pakkes. Det er en helt sinnsyk følelse å forlate alt i 4 mnd gleder meg og gruer meg, er spent på hvordan det blir med ensomheten:) Er ikke så veldig glad i å skrive i tilleg til at jeg ahr hatt veldig mye og gjøre med skole så bloggen blir dårlig oppdatert nå før turen desverre men skal prøve å få inn turene jeg har gjort i det siste