Vinnerliste

Her kommer en turrapport helt uten bilder - jeg hadde med meg et kamera med tomt batteri og bruker alltid en steinalder-mobil uten kamera på tur. Batteriet holder i all evighet og den duger fint til å sende en sms eller to hvis det skulle være dekning. Jeg fikk planleggingshjelp her inne, og holdt meg i grove trekk til ruteforslaget fra Kjell Iver: For øvrig hadde jeg kjøpt boka om Lomsdal-Visten en gang i våres og leste litt i den rundt påsketider, men researchen var temmelig begrenset. Fredag: Kom fra Simsskaret i Børgefjell, og startet vel ikke å gå før ca 1630 eller noe sånt. Det var tungt opp bakkene til Bjørnstokkvatnet, men humøret var på topp nå som jeg endelig kom meg på alene-tur. Det var dessuten antydning til sol og mye bedre vær enn jeg hadde hatt sist uke. Jeg fortsatte opp til Breivatnan, delvis på men like mye utenom stien. Fint å gå. Campet mellom Øvre og midtre Breivatnet, og fikk plutselig veldig dårlig tid med å få opp teltet da en skikkelig regnbyge kom dundrende. Det holdt så vidt. Lørdag: Fortsatte nordover mot Strompdalen. Mistet raskt stien, men det gikk nå fint likevel. Tviler på at jeg fant den smarteste veien ned til Strompdalen, det var styggbratt og lite oversiktig. Kom ned uten problemer likevel, og fant noen multer på vei til koia. Nam-nam! Jeg kikket inn i den hyggelige koia, men ganske fint vær gjorde lunch inne lite fristende. Nede i dalen var det mye innsekter, så jeg fortsatte opp til et av de første Lomstjerna før jeg tok en veldig sen lunch. Rett etter det logget jeg en geocache som hadde ligget urørt siden den ble lagt ut et år før, og slo leir ikke lenge etter det igjen. Deretter ruslet jeg oppover for å se på resten av dalen. Søndag: Jeg la meg lørdag med en klar plan om å krysse opp til Nedre Breivatnet og så følge østsiden av vannet rundt til elva som går opp mot Breidvasstind. Søndag våknet jeg til lavt skydekke, det lå et eller annet sted rundt 4-500 meter så vidt jeg kunne bedømme. Funderte veldig på om jeg skulle justere planen, men endte opp med å bestemme meg for å gå opp til Nedre Breivatnet og så heller vurdere nærmere der. Vel oppe var skydekket på vei nedover, elva så lite fristende ut å krysse og bekkene jeg måtte krysse om jeg skulle følge den østlige kanten av vannet så også ganske voldsomme ut. Det ble en lang lunch og mye fundering, men så dro skyene seg litt oppover, det kom glimt av sol og jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å følge opprinnelig plan. Overraskende nok fant jeg også en sti, så det gikk mye raskere og lettere å ta meg fram enn forventet (jada, hadde jeg lest boka så hadde jeg visst om denne stien, men det hadde jeg altså ikke). Bekkene var også greie å krysse, sola kom mer og mer fram og da jeg slo leir et par hundre meter over Nedre Breivatnet var alt bare idyll. Mandag: Nå bar det virkelig ut i villmarken. Jeg skulle gå mellom Breidvasstind og Lauvvasstind til Elgviddvatnet. Det var mye snø, og jeg endte opp mye høyere i Breidvasstind enn jeg hadde tenkt. Hadde jeg sett mot toppen i stedet for å se etter en rute videre, så hadde jeg definitivt gått oppom, for jeg var nære. Det oppdaget jeg ikke før litt etterpå. Mye snø, skavler, smeltebekker og kløfter gjorde turen ned til Elgviddvatnet temmelig omstendelig. Jeg hadde tenkt meg ned neste dag, og ville komme meg lengst mulig denne kvelden. Bestemte meg derfor for å forsøke å gå sørover langs vestsiden av vannet til bekken som kommer sørfra, altså i retning Øvre Jordbruvann. Det var lettere sagt enn gjort, for det var bratt og mye snø, og jeg hadde lite lyst til å havne i vannet. Det ble mye klyving før jeg omsider fikk slått leir. Tirsdag: Lavt skydekke igjen og en relativt lang etappe ned til veien. Det største usikkerhetsmomentet var når bussen gikk. Jeg hadde sendt en melding med spørsmål og det dagen før, og den gikk gjennom i et øyeblikk med dekning oppe i Breivasstind. Ingen dekning etter det, og dermed heller ingen svar. Jeg satset på å holde tempoet så høyt som mulig og håpet jeg fikk svar i løpet av dagen. Ting tok litt tid fram til Øvre Jordbruvatnet, men langs vannene holdt jeg meg i høyden og hadde enkel navigasjon og rimelig lettgått terreng. Jeg bestemte meg for å ikke følge elva fra Nedre Jordbruvatnet ned i dalen, men heller følge ryggen ned i dalen mye nærmere veien. Jeg mistenkte at det var lettere å gå i høyden. På toppen av ryggen fikk jeg endelig dekning. Det var et par timer til bussen gikk, så her måtte farten holdes høy. Ikke vet jeg hvordan dalen var, men den ryggen var i alle fall ikke lettgått. Det ble veldig mye kryssing fram og tilbake og et stykke nedover kom jeg til en skikkelig kløft. Jeg bestemte meg for å gå ned til elva i stedet, i håp om å finne en sti eller et tråkk. Det ble veldig, veldig vått, for det hadde regnet ikke så lenge i forveien og jeg måtte trenge meg fram mellom busker og trær. Nede ved elva var det slett ikke noen sti, og jeg fulgte dyretråkk så godt jeg kunne og tvilte sterkt på om jeg kom til å nå bussen. Etter et godt stykke kom jeg heldigvis inn på en sti, satte opp farten ytterligere og var ved veien 5 minutter før bussen kom. Puh! Og dermed er jeg ferdig med min første turrapport på fjellforum!

Det er visse elektroniske gjenstander som er obligatorisk for meg når jeg er på tur: -Telefon -mp3 spiller/spotify -gps -kamera Jeg har til nå hatt med min HTC Desire HD, men pga elendig batteri, får jeg ikke brukt denne til annet enn en nødtelefon som er avskrudd og har vært avhengig av å drasse med flere gjenstander. Jeg jobber i mobil og telebransjen og kan enkelt og greit konkludere med at det ikke har vært en mobiltelefon som har kunne dekket alle disse punktene i et og samme firkantet apparat - til nå! Nokia har tidligere vært den som har vært nærmest, da de hele tiden har ligget foran de andre konkurrentene når det kommer til kart, kamera og batteri. Nokia har den mest detaljerte og beste kartdatabasen blandt leverandørene man kan velge mellom, men jeg har fortsatt syntes det ikke har vært riktig nok for å legge igjen GPS og kamera hjemme på kortere turer. I tillegg vil jeg ha en telefon som egner seg i jobb sammenheng, som i tur sammenheng. Nå har Nokia lansert Lumia 920 med pureview teknologien som er revlusjonerende i forhold til kamera på smarttelefoner. Det revlusjonerende med denne er at ved bildetagning innendørs eller på steder med dårlig lys, så slipper linsen inn mye mere lys, som gjør at bildene knuser alt annet av hva man får på high end modellene til f.eks Apple, Samsung og HTC, altså de største i markedet når det gjelder bilder i dårlig lys-settinger. Se på videoen under og scroll til 1.30 for å se sammenligning av bilder tatt med Lumia 920 og Samsung galaxy SIII, det er virkelig et drastisk steg i riktig retning! I tillegg til dette har du Nokia Maps som jeg tidligere i innlegget var inne på. Det Nokia gjør bedre enn noen annen her, er at du kan laste ned kart for område eller land du ønsker på forhånd helt gratis, noe som gjør at du ikke er avhengig av signaler og datatrafikk når du bruker kartene som man må med de andre telefonene. Nokia Maps er også utrolig detaljerte og kan fint brukes som en fullverdig frilufts GPS på kortere turer, ved siden av kart som man selvfølgelig alltid skal ha med seg. I tillegg til dette kan den brukes som "turn by turn navigation" i bilen. For å håndere alt dette har Nokia plassert inn det største batteriet de noen gang har hatt i en telefon før. Når det kommer til byggkvaliteten på telefonen, er dette et område Nokia også er best. Hele telefonen er i polykarbon unibody, som på norsk betyr at hele telefonen er et stykke. Altså ikke deksler, biter, utagbart batteri og deler man kan ødelegge. Telefonen ble testet av de største mobilmediene i går etter lansering og det meldes om en skjerm som er den beste de har sett på en telefon før. Noe av det beste med denne, er at hvis man er ute og solen f.eks skinner på skjermen, så oppfatter mobilen dette selv og justerer lys styrken sånn at man hele tiden ser alt perfekt. Ellers er det viktig å nevne at denne skjermen er den eneste av sitt slag da den kan opereres med fingernegler, votter, kulepenn eller hva det skulle være. Det går ikke an med noen annen smartmobil. Så på vinterstid kan man fint ligge i teltet i 20 minus og operere skjermen med dunvottene på Med lagring på 32 GB har man også mer enn nok til å lagre kart og alt annet man skulle trenge. Lanseringen på denne var i går, så er ennå ikke mye info der ute, men dette er en telefon som skal sjekkes ut så fort den kommer i butikk og blir forhåpentligvis den første telefonen som gjør at jeg kan legge igjen alt det andre hjemme. Det kan kanskje oppfattes som om jeg er månedens ansatt hos Nokia, men dette er ikke tilfellet. Jeg har jobbet i teleoperatørbransjen i snart 10 år og engasjerer meg stort innenfor dette området, noe som gjør at jeg har en høy kometanse innenfor de forskjellige levandørens modeller, men er alikevel helt uavhengig noen av mobil produsentene. Uansett, verdt å ta en titt på når den kommer i butikken

Kom fra Laksefjordvidda i helga hvor det ble dratt ei røye jeg ikke har sett maken til. 450 gram og knall rød både i buk og kjøtt. Snaddermat!

Xcover telefonen min er skikkelig steinalderteknologi. Men fordi den er så enkel gir den inntrykk av å være solid og til å stole på. Jeg setter også pris på at den har store knapper når det er kaldt i været.

Jeg har ikke merket noen forskjell i hverken pusting eller vanntetthet. Er jakken godt impregnert, så er den "vanntett". Er jakken av membran, så puster den ikke. Er jakken av membran, så er den vinntett. Såååå jeg bryr meg egentlig ikke hvilken membran den har, bare den har noe som holder vannet ute. I alt annet vær foretrekker jeg å gå uten skalljakke/bukse. Jeg blir så svett og våt i de plaggene, og det er ubehagelig.

Støttes

Av en eller annen grunn, så har Styggehøe vært på listen av topper jeg ønsket å komme meg opp på i år. Mest sannsynlig er nok årsaken at hver gang jeg har vært på Spiterstulen, så har dette fjellet fanget blikket mitt. Og så ligger det liksom rett ved siden av Spiterstulen, som foreløpig har vært utgangspunktet for mine fjellturer. Jeg ringte en kompis og lurte på om han ville være med. Ga han ikke allverdens med alternativer til topper, og en uke senere var vi på vei. Jeg prøvde flere ganger å ringe til Spiterstulen for å ordne med overnatting, men det måtte jeg gi opp. Men jeg har overnattet flere ganger på Elveseter også, og slik ble det. Vi kjøpte et detaljert kart over Styggehøe på Elveseter, og de kopierte samtidig noen sider fra en førerbok? som viste de vanligste måtene å komme seg på toppen. Vi studerte kartet vel og lenge og fant ut at dette skulle la seg gjøre. Parkeringsplassen på Spiterstulen ble vårt utgangspunkt. For å være på den sikre siden, gikk vi inn i resepsjonen for å forhøre oss litt om vi hadde valgt riktig måte å bestige dette fjellet. Vi fikk pratet med en fører. Han kunne fortelle at de to vanligste rutene for å komme opp ikke var så lette. Det var samtidig mye løs stein. Vi kunne gå på baksiden av fjellet. Han satte et kryss i kartet hvor det gikk bru over elva. Når det gjaldt stivalg opp mot selve toppen, fortalte han om 3 snørenner som gikk ned fra fjellet og at det gikk an å enkelt komme seg opp en plass rundt der. Samtalen varte maks ett minutt. Vi så nok sikkert ut som noen spørsmålstegn der vi tuslet ut av resepsjonen, men klokken var bare 8 om morgenen og vi hadde god tid. Heldigvis så det ut som at det kom til å bli en flott dag. Lite skyer og ikke så veldig kaldt. Vi fulgte den røde T merkede løypa innover Visdalen. Stien går jo ikke helt ved elva, så det var ikke lett å se noen bru. Vi sjekket kartet og fant ut at det enda var en stund til brua, i forhold til det føreren hadde sagt, men nå begynte vi å tvile litt. For nå hadde vi endt opp ved en bru som visstnok tok oss over elva, men ikke nødvendigvis dit vi ville. Så da ble det til at vi snudde. Omsider fant vi brua. Den var ikke synlig fra stien og vi fant heller ikke noe skilt som viste at brua eksisterte. Men det kan godt være vi som ikke hadde øynene med oss. Vi klarte ikke helt å finne noen sti på andre siden av elva, men det er ikke sikkert at det er det heller. Etterhvert kom vi til Bukkeholsbekken. Vi var litt usikker på om vi skulle krysse denne og at det da ville bli lettere å komme seg opp til Bukkeholet. Men vi fant ut at vi skulle holde oss på høyre side av bekken og prøve å følge den oppover. Omsider kom vi oss i Bukkholet. Nå var det å prøve å finne en grei måte å komme seg opp på Styggehøe. Fra hvor vi stod, så det jo ut som de verste høydemeterene allerede var tilbakelagt ved å nå Bukkholet. Og det som nå gjenstod, var en slak rygg med stein. Vi var ved godt mot. Tok oss en pause og diskuterte veivalg som om vi var svært så fjellvante. Det var en flott begynnelse, men så ble det plutselig mye vanskeligere. Løs småstein var en ting, men de var ikke helt stødige de store steinene heller. Etter noen små steinsprang, hvor vi så steinene virkelig få fart på seg nedover fant vi ut at vi måtte gå parallellt oppover. Det holdt et lite stykke, men så sa det stopp. Vi speidet etter små grønne områder, men det var ikke lett å få noen oversikt. Vi fant noen snøområder, men her gikk vi rett gjennom. Omsider fant vi ut at det ikke var helt forsvarlig å gå videre. Vi fant ut at å gå ned fra der vi var, ikke var like lett som å komme opp dit. Det så ut som om det var lettere å komme seg ned 10 meter lengre unna. Disse 10 meterene brukte vi en halv time på. Det var ikke en eneste stein som satt skikkelig fast. Jeg skal innrømme at jeg var litt smånervøs. Vi endte opp i Bukkholet igjen på en liten ukjent topp på 1774 meter, ikke langt fra Bukkeholsbrean og Bukkeholshøe. Dette var trøstepremien. Det var i hvertfall en topp. Ja, det var et nederlag å ikke komme seg opp på Styggehøe. Jeg har lest flere innlegg på både fjellforum og andre forum som viser at det lar seg gjøre. De fleste har dog gått her på vinterstid med ski. Men Bukkholet er ikke å forakte. Så jeg karakteriserer turen som en flott tur. Nydelig utsikt og med fjelltopper som fremdeles er ukjente for meg, men som jeg etterhvert forhåpentligvis blir kjent med. Flott vær var det også. Vi kom oss omsider ned igjen, men det var ikke like enkelt å finne riktig veivalg. Noe vi forsåvidt visste når vi gikk opp til Bukkholet. I ettertid er jeg glad for at vi var 2 som gikk denne turen. Vi møtte ikke et menneske på vår ferd og man kunne lett sette en fot mellom noen steiner og ikke få den opp igjen. Måtte være svært så skjerpet gjennom Bukkholet. Vi brukte 13 timer på turen. Vi var nede ved parkeringsplassen på Spiterstulen ca halv elleve. Godt fornøyde begge to. Så var det rett til Trondheim. Ingen video av denne turen, men noen bilder ble det. Styggehøe fra Spiterstulen. Dette er vel mot Solskinnstoppen. Fra kanten av Bukkeholet i retning av Visdalen. Noen som vet hvilken topp dette er? Kan det være Spiterhøe eller Leirhøe? Den lille toppen nede i høyre hjørne ble vår "topp" 1774. Dette er vel også slutten av Bukkeholet. Gutta på tur. Kjell Tore og meg selv. På vei ned fra vårt forsøk på Styggehøe. Kjell Tore i lett trim ned. Glad for å være på fastere grunn. Styggehøe fra Bukkeholet. Styggehøe fra Bukkeholet. Her en plass var de prøvde å komme opp. Vi er litt usikker i ettertid, men vi tror det er der man ser snøområdene vi prøvde å komme opp. GPS'n viste 1852 sist jeg sjekket.

Flott at du fiksa ny link afe :) Ellers til jegerjente, så er kaffekjelen mye nostalgi for meg, har dog erfart at den er super å lage nudler og cos cos/bulgur i. Med lokket på har jeg en oppfatning (altså ikke vitenskapelig begrunnet) at varmetapet er mindre enn i en gryte, - for steikepanna som ellers kunne vært lokk på ei gryte er jo "selvsagt" i bruk til steiking av ...et eller annet godt... Så har (også) jeg tilgode så langt å se en så hendig liten bålgryte. Har ikke hatt problem med å gjøre ren kaffekjelen etterpå. Går IKKE så langt som å koke fisk i kaffekjelen. DER går grensen

Jeg har en samsung xcover 2370 til turbruk, koster under kr 500,-. Hadde den med i Vassfaret nå i helga, der er det bare unntaksvis dekning. Brukte den innebygde lommelykta ca 10 minuter hver kveld for å få drept myggen som kom inn i teltet. Etter 5 døgn viser den fortsatt fullt batteri . Stående standby med god dekning har batteriet tidligere klart seg ca en måned. Når det gjelder mottak har den også utmerket seg svært positivt i forhold til andre telefoner.

Har brukt 2 år gammel miljøbensin fra halvfull grønn 5L Statoil-kanne på Primus Multifuel uten at jeg merket noe spesielt. Funket som normalt.

Har både en eldre marmot pro shell jakke og en nyere Norrøna Trollveggen dri3. Må si jeg er veldig fornøyd med Trollveggen jakken etter å ha hatt den et år ca. Vært med vær gang jeg går i fjellet. Like bra hver gang. Men som det har blitt sagt, viktig å definere bruksområde, men denne kan anbefales om du skal gå topper/lange harde turer. I tillegg til at man vedlikeholder jakken, ved å impregnere på nytt, da har man den jakken lenge

Skalljakker og bukser er noe jeg kun bruker når det regner eller blåser ekstremt hardt. Til vanlig turbruk blir det alt for tett og vått. For meg spiller derfor vekt og volum sammenpakket en stor rolle. Slitestyrke er for min del mest aktuelt når det gjelder jakkens evne til å takle gnaging fra ryggsekken. Vurdere derfor nøye om du ønsker å kjøpe skalltøy som du skal gå med hele tiden(og dermed også være klam/fuktig hele tiden).I såfall må det være mer solid og ha praktiske løsninger med tanke på lommer og ventilasjon.

Ops, det glemte jeg visst. Dette var de siste dagene i juli.

Hei. Jeg har brukt skallplagg i en rekke membranutførelser igjennom mange år. Jeg ville ikke nødvendigvis ha gått for ProShell, etter min mening er en rekke andre vanntette tekstiler på høyde med Gore når det gjelder tekstilkvalitet. Det er derimot andre parametre som er viktig med innkjøp av skallplagg. Bruksområde er nevnt. Jeg tenker også på ting som lufteglidelåser (ikke i konflikt med remmer/utstyr på kropp), passform (lengde på ermer og torso/størrelse og utforming på hette), antall lommer (evt. størrelse/plassering på disse), lengde på jakke (skal du ha kort alpinjakke eller en lengre vandre/ekspedisjonsjakke) samt om du ønsker et kroppsnært snitt eller en mer romslig jakke. Den ultimate skalljakka til allslags bruk er ennå ikke laget, selv om det er noen hederlige forsøk fra flere produsenter som Arc'teryx, Norrøna, Patagonia og andre. Jeg har selv flere jakker, bl.a. Arc'teryx Fission SV (for ufyselige kalde og våte dager), en Arc'teryx Theta AR (for de lengre turene) samt en Patagonia Stretch Element i H2No-membran samt flere bukser i flere Derimizaxutgaver. Til dager med moderat nedbør bruker jeg en Klättermusen Einride. Klättermusen og Patagonia har både meget gode plagg samt prøver å være mest mulig miljøvennlige i sin produksjon.

Har innsett at jeg ikke får utstyret som jeg bestilte for seks år siden.