Vinnerliste

Jeg skjønner at de fyrte av da angrepet kom for å berge sitt liv. Men hvis de virkelig med vilje gikk så nær dyret, var angrepet provosert og da brukte de ikke vett. Da er det synd at et vilt dyr skal miste livet fordi mennesker ikke holder nok avstand. Da jeg var på Dovre i sommer måtte jeg flere ganger gå en omvei fordi det lå moskus på stien eller de gikk rundt akkurat der jeg ville gå ned fra fjellet. Det samme gjelder vel isbjørn på Svalbard hvis jeg har oppfattet det riktig. Du kan ikke gå helt tett innpå dem og så skyte dme hvis de blir agressive og så forvente å bli ustraffet. Man pleier vel å få bot da.

hmm-er dere såpass fjerne at dere mener at en ikke skal forsvare seg når moskus angriper? Og, ja-dette var et angrep. Nå ordner dette seg selv siden stammen er så innavlet at den dør av helt vanlig sykdomer. Og egentlig er det like greit, dette er rester av en forlengst forkastet forvalting. Ikke rart en viss type turfolk kalles bamsemoms på Svalbard...

Folk er oppfordra til å halde 200 meters avstand. Når dei velger å stå klare med våpen ved passering på 20 meters avstand indikerer det at dei er fullt klar over at dei presser grensane. Er det da moskusen eller folka sin feil når dei tøyer strikken for langt? Oppfølginga etter å ha skutt på dyret var vel heller ikkje heilt reglementert...

Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august. Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook. Berges chausse Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig. Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.) Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå. Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen… Bratt opp til S3 Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her. Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring. Klatring rundt S1 Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte. Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål! Nordre Maradalstind Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte! Utforsking av hammeren på S1 Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren. Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette. Lang retur og sein kveld S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her. Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet. Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der. Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere. Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt. Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres! Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: http://peakbook.org/...dalsryggen.html

Da er valget tatt . Kjøpte først en Arcteryx Alfa FL,den var lett og fin,men litt tynn,også var den blå,men da jeg kom hjem og fikk prøvd den litt mere i stuen og etter bruker erfaringer fra dere på forumet her så gikk jeg og byttet den inn i en Arcteryx Alfa LT i farge rød.Grunnen til at jeg egentlig villa ha rød var at jeg veldig ofte går på tur alene i fjellet og skulle det skje noe,blir jeg lettere å finne. Alfa LT er kun litt over 70 gram tyngre enn Alfa FL,så det er ikke så mye å snakke om. Den er uansett lettere en min forrige jakke som var en Bergans Superlett II.

Det var det jeg kom fram til også. En "ny" brukt i god stand selges jo for 400 - 800 kroner, og man må sikkert ut med det samme eller mer for delene separat.

Jeg har sagt det før og jeg kan godt si det igjen. Dra til butikken og prøv de aktuelle sekkene med vekt i og kjøp den som passer ryggen din best, og har de beste løsningene til ditt bruk. Så enkelt er det! Ingen rygger er like og sekken som er veldig god på min rygg, kan være helt forferdelig for andre!

Att de kom så nærme dyret ser jeg som et hendelig uhell. Har selv vært med erfarne guider som har gått forbi moskus på 25 meters avstand uten å oppdage dem. Da de ble opps på dyret burde de trukket seg stille og rolig tilbake istedenfor å prøve og passere dyret. Lyder fra sykkel og tilhenger kan også ha virket provoserende. En bonde jeg kjente i Rælingen ble drept av oksene sine da han jobbet med ryddesag. Dyrene var ellers helt rolige men lyden av saga provoserte dem. Akkurat som disse jegerene var han vant til at det ikke var noe problem.

Helt enig i at hvis de med vilje og viten går nærmere dyret så har de selvfølgelig oppført seg provoserende og skal bli straffet for det. Mitt svar gikk til de som kritiserte bruken av skytevåpen i denne situasjonen, uansett hva som har ført til at man er i en slik situasjon så kan man selvfølgelig bruke våpen i nødverge, også er det politiets oppgave og se på om de selv var årsaken til at de havnet der og ta ut evt tiltale. springsteen har tydeligvis vært en del i området og kjenner til miljøet, og hvis det er en cowboy kultur hos enkelte som gjør at de velger enkle løsninger pga at de har med rifle som beskyttelse så er dette et holdningsproblem som man selvfølgelig bør gjøre noe med.

Anthony sier: "p.s. all my reels are marked "gift" & only worth a value of $3.00 Shhhhhhhhhhh!!!"

Jeg undrer også på hvor mye hjelp det er i en STS Reactor. Har kjøpt en selv, og får snart testet den i 10-15 minus. Det står oppgitt bedring med inntil fantastiske 14 grader. Gir den 4 er jeg happy, men for meg er den ment mer for å spare posen ved at den er lettere å vaske. Så blir varmen ren bonus. Rapport kommer så snart jeg har fått erfart hva den er god for.

Silkepose fungerer greit, men hvis du har plass i posen så hadde jeg heller valgt å kjøpe en sommerpose, den vil uansett være varmere enn en silkepose pga at den vil holde på mer luft + at det er ganske mye billigere.

Man trenger vel ikke forby alt som er litt farlig. Dem som vil burde få gå på Dovre, men på egen risiko. Syns det blir feil å fjerne alle dyr som er farlige, når det farligste dyret vi har er mennesket. Jeg er mer redd for å gå gjennom Oslo enn over Dovre.

Mandag morgen gikk vi den siste turen, hun fikk sitt siste måltid, og litt senere "trippet" hun glad og fornøyd inn til dyrlegen. Jeg hadde tatt med et fleeceteppe som hun la seg på. Så fikk vi en liten stund for oss selv, vi klappet henne, holdt rund henne, gråt, og hun så på oss med de skjønne øyene. Så forferdelig. Så kom dyrlegen, satte en bedøvelsessprøyte, og vekk var hun. Shalka, vår skjønne brune labrador ble 12 år. Og alderen preget henne mer og mer. De første signaler fikk jeg under fjorårets sauesanking. Hun som alltid var så å være med; «sa» en kveld: «Nå er nok nok». Og så ble hun igjen på setra. Siden har min kone sett den negative utvikling. Men ikke jeg. «Nei da hun er så sprek så, er bare litt stiv og støl, som gamle damer er». Imidlertid, turene ble kortere og tempoet deretter. I juret vokste også en kul, som i følge dyrlegen «satt fast». I den siste tiden ble appetitten dårligere, et alvorlig sykdomstegn for en labrador. I kastet hun opp en del, og da vi så at bakbena begynte å svikte og hun virket trettere og trettere, skjønte til og med jeg at nå var tiden kommet. Hun sovnet øyeblikkelig av bedøvelsen, og et kvarter etter kom dyrlegen igjen, fullførte oppdraget og svarte på mitt tause spørsmål: «Nå er hjertet stoppet» Så gråt vi igjen, omfavnet henne for siste gang, takket for alt, og så svøpte jeg teppe om henne. Og så gikk vi – tause med en klump i halsen. Og nå tar jeg feil hele tiden. Jeg mister en brødbit på gulvet, men må ta den opp selv. Jeg skal sove middag, men Shalka kommer ikke og legger seg tett inntil meg. I dag dro jeg for å fiske. Det ble noen kast, så gikk jeg hjem igjen. Noe vesentlig var borte. Aldri mer skal hun sette seg på fluesnøret, aldri mer skal hun ta et bad akkurat der hvor ørreten vakte. Men hva betyr vel det. Og nå er du borte.........

Søsteren min gikk rett på en moskus i tett kratt rett ved Hjerkinn stasjon. Hun var ca 5-8 meter fra dyret som oppførte seg agressivt, jeg gikk noe lenger bak. Du skvetter fælt når du får et så potensielt farlig og stort dyr rett opp i ansiktet. På så kort avstand har du nesten ikke tid til å reagere før dyret har tatt deg, det tar høyest et par sekunder. Hadde jeg hatt skuddklart våpen med meg hadde jeg uten tvil skutt og med verdens beste samvittighet. Bedre å skyte et dyr for mye enn å la et menneske dø.

Interessant tema. Jeg bruker egen planlegging som motivator. Har ikke tall på hvor mange turer jeg har foretatt på kartet (forestilt meg hvordan det er å vandre en spesiell rute, komme fram til et bestemt vatn langt innpå fjellet, bestige en topp du kun har sett på avstand, krysse ei elv, landskap, vegetasjon, utsikt, osv. osv.) Når det da omsider er forhold for å sette planene ut i live, er det spennende å se om forestillingene stemmer med virkeligheten. En del pleier å stemme rimelig bra, men langt fra alt! Uten drømmer - ingen realisering av drømmer

Vekt på Multiduken til Helsport er 850 gram uten stenger/plugger/barduner, ikke så mye tyngre enn Hilleberg Tarp 10 ul, det er vel ikke med stenger til Hilleberg sin tarp, og litt annen design på denne. Multiduken er kanskje litt mer allsidig da denne kan settes opp som en liten gapahuk.