Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned.
I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815.
Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove.
Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet:
Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå-
Alt er slutt…., det er over nå
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”.
Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg.
Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.
Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..