Vinnerliste

Opplett var meldt først ut på ettermiddagen, og i mangel av en full dag med godvær valgte jeg å besøke enkle topper i Trollsteinkvelven. Men bestemmelsen om å ta meg ned via blåisen vest for Grotbreahesten angrer jeg på – det ble egentlig sommerens dårligste veivalg, og turen hadde potensiale i seg til virkelig å bli farlig. Fra p-plassen ved Grønbue fulgte jeg veien inn Veodalen et lite stykke, før jeg etter Bergenusstjønnet tok meg enkelt og behagelig opp lia i nordvest, og gikk nord for Bergenusshaugen, og inn i Trollsteinkvelven. I ettertid tror jeg at jeg burde fulgt sørsiden av elva tettere innover her, og sluppet flere områder med steinur, som i det fuktige været var glatt og sleipt. Opp øst for Grotbreahesten var det ikke så mye snø igjen, og mye løs ur måtte passeres. Jeg fulgte brekanten (avsmeltet bre = lettgått terreng) til jeg var rett sør for toppen, og tok meg så rett opp den meget løse ura til topps. Heldigvis var toppen fri for skyer, som ellers lå tungt rundt på alle kanter. Jeg ville videre inn Svartholsglupen, og ønsket å unngå den løse ura – og omveien det ble – øst for Grotbreahesten, så jeg kikket litt ned fra toppen mot vest. Jeg kunne krysse et lite stykke på bre vestover og runde Trollsteinrundhø i sør- og vestflanken, men det var noen parti på breen som ikke var avsmeltet – og følgelig ikke helt tilrådelig å gå alene. Da virket blåisen og brefallet ned vest for Grotbreahesten tryggere – men kanskje litt bratt? Sett ovenfra var det vanskelig å vurdere brattheten, men jeg så noen svaparti som kanskje kunne duge, hvis blåisen ble for bratt. Nede på blåisen SV for Grotbreahesten var det behagelig å følge den plane overflaten nordover, men jeg merket meg at det stadig ble brattere. Nede på ca 1880m ble det for bratt uten stegjern, så jeg søkte optimistisk inn i ura ved brekanten, og etter hvert på glattskurte sva. Ved å krysse litt fram og tilbake kom jeg meg nesten helt ned bratta her ved å følge svaene, men så var det bom stopp. De siste 10-15 meterne ble det brattere, sleipere og det var få hyller å følge. Jeg sjekket ut muligheten for å skli litt sittende på rumpa fra avsats til avsats, men fikk sjokk da det ett sted var såpeglatt; dette var aldeles ikke trygt! Så jeg måtte returnere 50-80 høydemeter oppover igjen, og finne en annen løsning. Å gå opp hele veien tilbake og sør og øst for Grotbreahesten, og så øst for Trollsteintjønne ville jeg ikke, så jeg ville se nærmere på brevarianten. Det var nå jeg ble fanget av mine egne valg: Et «point of no return» Jeg skled kontrollert ned et par meter på et sva med litt grus og leire på, og nådde iskanten, som jeg kunne følge noen meter i grenseland mellom is og fjell. Valget var nå tatt, for det ville nesten være umulig å komme seg tilbake og opp det glatte svaet. Jeg måtte finne en vei ned breen eller i kanten av denne, men det så lovende ut, siden brekanten skrådde mot høyre (øst) i det bratteste partiet, og således reduserte brattheten, om en fulgte kanten mellom blåis og fjell (sva). Et sted, ved en større bregleppe, måtte jeg ned i gleppa, for å komme videre. Her hadde snøen, som så fast og fin ut, en merkelig konsistens, og plutselig gikk venstre foten igjennom snølaget. Jeg kastet meg framover, og sank ikke lenger enn ned til knærne. Høyrefoten hadde feste, men venstrefoten tydeligvis ikke – likevel klarte jeg ikke å dra den opp. Jeg la stavene an, slik at jeg hadde noe fastere å skyve fra med, og greide etter noen hektiske sekunder å få opp venstrefoten, og ake meg inn på tryggere snø. Fysj, dette var en ubehagelig opplevelse. Jeg beveget meg raskt ned og ut av denne bregleppa, og sjekket at SPOT-en (nødpeilesenderen) fortsatt lå lett tilgjengelig i lomma på magebeltet på sekken. Nå fulgte et greit parti, der jeg kunne veksle mellom iskanten og fjellet, men jeg så at flere utfordringer dessverre ventet. Jeg begynte alt å angre på veivalget, og mer anger skulle det bli. Bregleppa ble større, og bratte såpeglatte sva forsvant mørke innunder isen. Skled jeg her, ville jeg rutsje nedover og risikere å bli kilt fast mellom is og fjell, og iskappa ville effektivt forhindre signaler fra nødpeilesenderen. Dette var IKKE et alternativ, så jeg måtte ut og opp på isen. Jeg observerte at jeg nå var i høyde med de siste bratte meterne på svapartiet, som jeg hadde stoppet ved tidligere, før jeg hadde returnert oppover. Problemet var at jeg måtte lenger ned på breen, før jeg eventuelt kunne ta meg inn mot ura nede under svaene. En dyp smeltevannrenne i isen – eller var det en bresprekk - så ut til å bli redningen. Den kunne åpenbart følges en del meter, og ved vekselvis å sette føttene litt ned i renna/sprekken og ved å gå armgang med hendene på hver side av sprekken, gikk det egentlig ikke så verst. Sprekken ble imidlertid grunnere og grunnere, og snart var det bare en våt glatt vannrenne i isen. Jeg var nå nede i høyde med ura, men det var 6-7 meter bratt blåis bort dit (til høyre/øst). Jeg testet forsiktig ut overflaten på isen bortover, men måtte skuffet slå fast at jeg neppe ville klare det, uten å miste taket med føttene, og seile ukontrollert ned de siste 10-15 meterne av breen. Æsj! Steinsprang! Det var ikke lenger noen alternativer til sidene, men en stein på størrelse med en hodeskalle lå halvveis ned i isen 4-5 meter under meg. Og et stykke lenger under lå det jammen en til. Hva med å skli kontrollert ned mot disse? Farene var opplagte; jeg kunne bomme med føttene på steinen, og få stor fart videre, eller steinen kunne løsne, og gi en ukontrollert rutsjetur videre. Jeg kunne også i møtet med steinen få en uønsket rotasjon ut til sidene, og fortsette med hodet først nedover. Jeg likte ikke situasjonen, og angret bitterlig på veivalget! Jeg gikk en meter tilbake (opp) og satte meg på rumpa, for å sjekke friksjonen. Den var urovekkende liten, fordi vannet nettopp her i renna hadde vasket bort rester av slam og grus. Mens jeg prøvde ut dette, ble jeg oppmerksom på at det stadig kom mindre steiner rutsjende ned isen på begge sider av meg. Så så jeg det; jammen går det steinras hele tiden her – jeg var midt i et nedslagsfelt. Hvis en større stein kom i min retning, ville jeg måttet kaste meg til siden – og da var det 10-15 meter seiletur ned blåisen til steinura i bånn. Hvis da ikke steinen slo meg ubevisst i forkant. Jeg innså at jeg ikke hadde tid til å stå slik å tenke – hele situasjonen var en tikkende bombe! Derfor handlet jeg resolutt, uten å nøle lenger: Jeg la meg på ryggen, og slapp meg utfor i den grunne smeltevannrenna med føttene først, og med steinen i isen som siktemål. Jeg rakk å observere en overraskende stor akselerasjon, før føttene smalt mot steinen, som ikke beveget seg i det hele tatt. Puh! Jeg rundet steinen, og holdt i den med hendene, mens jeg la meg på ryggen i renna en gang til. Jeg strakk meg så lang jeg var, for å minske avstanden ned til neste stein. Jeg var bedre forberedt på fartsøkningen nå, og traff straks neste stein, som også ble liggende i ro. Humøret steg! Nå var det få meter på nokså bratt blåis, før et parti med mindre bratt snø fulgte, og så var jeg nede. Jeg prøvde å gå på isen, men skled straks ukontrollert, og løp halvt i balanse ned og inn på snøen nedenunder, og så var det over. Endelig – og takk og lov for at dette gikk bra! Jeg la merke til noe blod på venstre stav, og så at det blødde friskt fra et kutt i venstre tommel. Småskramme, som jeg ikke en gang la merke til når kan ha oppstått. Trollsteinhøer og opplett i været Veien videre var heldigvis ganske enkel nå: Jeg krysset blåis og løs ur vest for Trollsteintjønne, og fulgte snøfelter opp i Svartholsglupen. Herfra bratt opp i tåka i løs ur dekket av glatt svartlav – likevel en fryd å gå på sammenliknet med nedturen i breisen jeg nettopp hadde. Oppe på Gråhø merker jeg klare tegn på opplett i været, og jammen kommer ikke Galdhøpiggen og fjellene i vest til syne! På vei over mot Søre Trollsteinhø møter jeg en annen mann, og jeg klarer ikke å la være; jeg må fortelle litt fra den dramatiske nedturen på isen. Så blir været bare nydelig, og turen endrer helt karakter: Nå er alt bare hyggelig og trivelig. Nordre er flat og kjedelig, men ned mot Østre blir det litt formasjoner å se på igjen, og jeg får nærkontakt med en flokk villrein. Oppe på Østre Trollsteinhø, dagens femte 2k-topp, legger jeg merke til en varde som ikke ser akkurat lavere ut 500 m lenger øst, så jeg besøker den også. Vet aldri hva "500fjell" og andre ekstreme «målere» kan finne ut i framtiden, og tenk om den varden var den egentlig østtoppen? Videre i ur ned til Øst for Store Trollsteinhø (1996m), og så ned i Trollsteinkvelven igjen. Her var det mer gress, og det var en behagelig avveksling fra all ura. Turen anbefales egentlig på ski, spør du meg – helt klart; ski er tingen i området her! Jeg la veien oppom Bergenusshaugen også, og fikk noen oversiktsbilder av Veodalen, og så helt inn til morgendagens store mål; Veotinden. Nå dukket også myggen opp igjen, og sørget for få og korte pauser ned til p-plassen ved Grønbu.

En fryd i sommer å gå i Alpene i 2-3000 meters høyde med den frodige floraen. Grunnen må vel være gunstigere klima og mer kalk i grunnen enn her i steinrøysa. Her et et knippe. NB. Har ingen fototekniske ambisjoner.

For en del år siden fikk jeg en ny kollega på jobben. Han var fra Etiopia, men hadde levd mesteparten av livet sitt i Italia. En dag kom han inn på kontoret mitt med følgende spørsmål: "Kan du klare deg / overleve i naturen?" Ja, hvordan det? "Kan du finne mat, kan du fange en fisk og lage mat av den ute i den norske naturen? JA, selvfølgelig! (Jeg er da en ekte nordmann.) "Da vil jeg snakke litt mer med deg." For ham var en del ting som vi tar som en selvfølge, noe ekstremt eksotisk som han stort sett bare hadde sett på film. Jeg tok ham med på en søndagstur til Prekestolen, stekte pannekaker på primusen og drakk vann fra bekken og da det ble litt for varmt midt på dagen så fylte jeg bare vann i capsen min og satte den på hodet. Vannet rant nedover kroppen og hodet ble behagelig avkjølt en halv times tid. Han var et typisk bymenneske, var helt "skutt" etter turen, men også veldig fascinert over hvor avslappet jeg var når vi kom bort fra sivilisasjonen. Når han ikke lenger kunne se veien og bilen sin ble han nervøs og anspent, og tanken på å oppholde seg i slike omgivelser over lengre tid var ganske skremmende for ham. Dette med friluftsliv, å gå på tur uten mål og mening, er noe vi nordmenn tar som en selvfølge, men det er tydelig at dette ikke er så selvfølgelig for en del andre mennesker. Men at dette har stor verdi er det vel ingen tvil om. Derfor synes jeg det er veldig viktig å ta vare på denne tradisjonen, holde på allemannsretten og hindre at "uberørt" natur ødelegges av tankeløs menneskelig fremferd. Eks. Kraftutbygging, kraftlinjer, veier og all verdens byggverk og motoriserte fremkomstmidler. Vårt friluftsliv er tydeligvis ganske eksotisk for ganske mange mennesker i denne verden og vil nok, i fremtiden, få enda større verdi enn i dag.

Jeg tenkte litt på denne i går kveld, holdt på å svare men ble forstyrret av en telefonsamtale. Jeg bruker ofte denne klisjeen selv men er forsåvidt enig med deg Koppen. Synes i grunn Elisabeth-81 svarer på min definisjon av å ladde batteriene For meg å ladde batteri er ikke fylle kroppen med fysisk krefter og fysisk overskudd. Det er psykisk ladding, vekk fra by, trafikk, møter, stress, telefoner og det meste egentlig. Hente meg litt inn rett og slett.

Hmmmm... Den så litt snodig ut ja, men jeg vil tro at den er helt ufarlig til bruk f.eks. til en gasslykt. Inne i brennerens tilkobling til en gassboks har du en o-ring, er denne i orden er det helt trykt, ringen rundt selve "proppen" med gjengene er kun en støtteanordning, for at ikke all belastningen av matlaging osv. Kommer på denne lille delen, men altså blir fordelt over et større område. Så min anbefaling ville være å ikke bruke boksen til matlaging eller ting som utsetter skruehodet for belastning, men heller bruke den til f.eks. gasslykt eller lignende som ikke øver press eller belastning.

Ville definitivt ikke kastet den på bålet... Ta den tilbake til butikken og bytt den!

Nå har du kunn en barriere for gassen og det er gjengene. Når trykket i boksen, og på gjengene avtar rissikerer du lekkasje og the big bang. Pakningen er barriere nummer 2, men er tydligvis for tynn. Kast boksen. Administrators på Fjellforum vokser ikke på trær.!

En par dager med fiske og avslapping i et av østlandsnorge vakre skogsområde frister alltid. Nå bydde muligheten seg. Min sønn blir med. Simen på 9år. En ihugga fisker blitt etter den flotte ørreten beit på Hallevannet for noen mnd siden. Etter stopp på Siljan for fiskekort og bomnøkkel, blir det km på km innover på grusveien mot Skrim og Sauherad Naturreservat. Grorud Kapell Været er strålende sol og svak vind fra sørlig retning. Det er uoverkommelig her oppe. Flott skog bruser med sitt nærvær, og vi som utenforstående får slipe inn og bevitne slik natur. Vanna sier velkommen "ska dykk vera" og prøv gjerne stanga for her er det bag limit. Det betyr fisk.-)) Vi slår leir og setter opp lavoen på eit flott sted like ved østenden på Tverrvannet. Praktfullt med leirplass der vi er km-vis fra folk og den totale stillhet råder. Etter leirsetting blir de fisketur. Vandrer litt rundt om og prøver litt forskjellige vann. Men et sted biter det vist bedre en de andre. Min største ørret i på lenge. Drøye 700gr å rød og fin i kjøttet. Pga all regnet i det siste er det så vått i bakken at mann kan bade i mosen. Da tar jeg sjangsen i vindstilla på kvelden å fyr opp en medbrakt,hjemmelaget fakkel for anledningen. Artig anrettning. Kvelden kommer over oss og det blir magisk. Med bever på svøm med grein i kjeften og vakende storørret anser vi kvelden som perfekt. Selv Simen påpeker: Pappa, hør hvor stille og deilig det er her. Skulle ønske vi kunne bli en uke. Tror de vi blir lei av fisk og vi blir her hele livet,? avslutter han. Vel en fare for det. Men dette synet , friske lufta og livet som sådan i denne praktfulle naturen blir jeg nok heldigvis aldri, aldri lei... En hyllest til frua/mamma fra gutta som savner hun. Smelter nok når ho ser dette... Utrolig hva lang lukkertid kan få fram God Natt Morning. Etter en regntung natt våkner vi til nok en dag med lettskyet vær og svak vind Frokost på ekte skogvis. Alla speilegg med skaubacon. Herlig. Bare synd magen ikke makter mer etter uker med magesykdom. Etter noen timer med fiske både her og der rundes turen av og vi drar hjem med gode minner. MYE latter og morro å se tilbake på. Far og sønn, Gode venner og to ildsjeler for fiske og friluftsliv må innse at hverdagen kaller. Tusen hjertelig takk for denne gang "marka" Film ligger her: http://www.youtube.com/watch?v=GELNzYYmBT0

15.-16.august i Innerdalen: Etter at barna var lagt dro jeg til Gardemoen for å møte Helge. Kl 23:00 gikk flyet til Molde. En grisedyr leiebil sto klar og kl. 02:00 var vi på parkeringen i Innerdalen. Ikke mer enn 3 timer søvn før mobilen ringte for å vekke oss. 05:15 var vi i gang. Målet var Trollatraversen. Været var fortsatt litt grått men yr meldte knallvær ut dagen, med enkelte mulige ettermiddagsbyger. Vi nådde NTK hytta kl 8 og etter å ha parkert teltutstyret fortsatte vi ferden mot Snøskaret. Det ble en del snøtraversering uten økser og høyfjellssko men det var ikke bratt og hardt nok at det skulle by på problemer Etter 5 timers anmarsj var vi i snøskaret og traversen kunne begynne. Det begynte helt forferdelig med masse fuktig mose og løst steingods. Heldigvis bare en taulenge som Helge selvsagt ledet. Etter det var det litt morsommere klyeklatring før det ble litt tøffere igjen mot Nordre Trolla som vi nådde rundt halv 1. Solen tittet fram og varmet men knallvær var det ikke enda. Det gikk greit ned fra Nordre Trolla og videre før en hammer satt klatreferdighetene på prøve igjen. Ikke at klatringen er så vanskelig men fuktige forhold og mose gjør at en 3er føles som en 5er. I hvert fall for meg. Siste stykket opp til Store Trolla er en sylskarp egg. Grad 4+. Vi var nok litt småstresset grunnet byggene som sørget for noen regndråper og omgikk cruxet på venstre siden. Kanskje en feil beslutning fordi denne siden er i skyggen, våt, løst og mosete. Rett og slett ekkelt. Men Helge var suveren og vi kom oss opp til toppen av Store Trolla. Klokken har blitt 15:45. Byggene forsvant fort og nå ble det bare bedre og bedre. Fjellet var tørt og fastere og de største utfordringene bak oss. Men traversen er på ingen måte slutt. Den er ufattelig lang. Eggen over til P. 1770 er lengre enn det ser ut. Fantastisk og eksponert klyving og klatring på løpende sikringer. Ned fra P.1770 fulgte to tøffe rappeller, delvis hengende, men man landet fint og 60 meter tauet holdt akkurat. Men det er fremdeles ikke slutt enda (som vi tenkte først). Nå går det ned langs eggen i pinakkelskaret. Plutselig sto vi foran et stup. Vi så ingen rappelfeste noe som egentlig var litt pussig. Vi satte en slynge og etter nok en morsom 25m rappel ned til en slags grotte var vi i pinakkelskaret. Vi klatret ikke over alle pinakklene men gikk forbi på høyre side og klyvet opp på siste topp. Klokken var 20:15. Skyer var det ingen å se mer, solen var på vei ned og 10 timers klatring og full konsentrasjon var slutt. En utrolig fin følelse av lettelse og tilfredshet. Tauet forsvant i sekken. Vi fortsatte langs eggen over Hoåstind. Og småklyvingen ned fra denne toppen var helt fantastisk. Solnedgangen kombinert med 1200 meter stupet ned til Sunnadalen tar pusten av en. Vi tuslet ned til Giklingsdalen og klokken har blitt 22:00. Autopiloten har for lengst blitt aktivert og føttene gikk av seg selv. Kl. 23.50 var vi fremme ved teltplassen på NTK hytta. Sammen med Weisshorntraversen med Terje den lengste turen jeg har gått i mitt liv. Vi var utslitt men motivasjonen var det ingenting i vei med. Så før vi dro hjem dagen etter ble Innerdlastårnet besteget. Vi orket ingen klatring mer, så det ble normalruta.

Fossen kunne gjerne ha vore meir synleg bak blada. Heller brukt løvskogen som innramming, og ikkje noko som er i veien for det du har tatt bilete av. Her er eit eg tok på tur denne veka. På vei ned frå Jønshornet(Ørsta kommune), så var lysforhalda på andre sida av dalen veldig spennande: Landscape by K.Sund, on Flickr

Jeg er i naturen for å komme bort fra teknologi, bråk, mas og alle krav og plikter som stilles i hverdagen. Det er deilig å være primitiv noen ganger, kun tenke på det man må for å overleve. Jeg liker roen man får i naturen. Jeg har aldri som mål å gå lengst eller fortest, men å få mest mulig inntrykk. Føler at naturen gir meg energi til å takle resten av verden bedre. Hjelper jo også godt på at jeg har en hund som elsker teltturer og jeg elsker å se han fornøyd. Han er en ur-hund som ikke hører hjemme i by-maset. Jeg får nok by-mas de timene jeg er på jobb

Ro, utfordringer, trening, endorfiner, adrenalin, tid med venner, tid alene, tid til å reflektere, aktiviteter som bygger kunnskape og selvtilit, utsikt, møte hyggelige folk og rett og slett MORRO!

Når brenneren også er av typen skru på toppen, så vil jo hele byggverket bli veldig ustødig? når brenneren ikke får ligge an mot ytterringen? Brenner, kasserolle og 2liter vann, som balanserer på kun gjengene til boksen... Er ikke mye disse svenskene får til riktig... (Edit : ca dette storli skrev før meg ser jeg nå, helt enig med han.)

Ikke bare for utlendinger at friluftslivet er eksotisk. Tross økt oppslutning om friluftsliv blant nordmenn de siste årene, er det fortsatt ufattelig mange nordmenn som aldri setter sine ben i skog og mark og som definitivt ikke hadde kunnet bruke kart og kompass for å finne frem. Fint for oss som trives best ute uten store folkemengder rundt oss, synd for de som enda ikke har oppdaget gleden ved å være ute.

halvt om halvt med couscous og gresskarkjerne, en håndfull rosiner og litt suppepulver. skogsoppsuppe er ikke så verst. Tilsett noen dl varmt vann. Koster under en tier og er proppfullt med alt du trenger

Min far var ihuga fotograf. I permen på alle albumene hans hadde han laget en illustrasjon med teksten "Hva øyet har sett" med hvitt blekk på sort kartong... Nevner dette fordi du selv sier noe i samme gate. Jeg liker komposisjonen og billedutsnittet ditt. Alt for mange ville ha bommet på det du har plassert så fint. Et flott og megetsigende bilde som får meg til å føle at "jeg er der". Hurra for fraværet av (etter)manipulering og presentasjon av det ekte!

Bildet tatt på vei mot tindeklubbhytta i Skagastølsdalen sist lørdag kveld.. In the moment, ingen blits, ingen redigering, ingen fancy kamera.. Rett og slett god stemning på tur

Får vel kaste den på bålet da ja... Har brukt den mye i teltet med 2 små unger i samtidig - det vil helst gå godt...Kjøpte denne boksen i Sverige tror jeg. Kan jo være noe å holde øye med når man handler bokser dette da..

Jeg bruker Couscous allerede mye år på sykkel/ryggsekk turer (og også hjemme). Det kommer fra Marokko og blir spist i flere nord-Afrikanske lander. Laget fra durumhvete. Smaket er nutralt, noe mellom pasta og ris. Lettvekt, snart ferdig, smaker godt med nesten alle grunnsaker, kjøtt eller fisk, gir mye energi. Litt kryderi og salt trenger du absolutt til standard-basic couscous. Eller en ferdig-blanding som navnet oppover. Helt enig, mye bedre enn potetmos!

Hele poenget er at alt det du nevner gir "stort sett" ingen gevinst for bruken her. Man trenger sjeldent nøyaktighet ut over 4-6 meter(eller 5-15 meter med dårlig dekning) eller høyere oppløsning. Som tross alt er de to reelle argumentene for å bruke mobil kontra en dedikert GPS. Større skjerm, ja, men da blir enheten tyngre og større også, og det er ikke alltid en fordel. Bedre oversikt får man best på papirkart uansett. Noen få tommer hjelper ikke alltid. Du argumenterer heller ikke akkurat mot motargumentene her. Så det blir en relativt tam diskusjon. Det eneste eg kan si meg enig i er prisen på kart. Den kunne med fordel vært lavere. Eg kan bruke min GPS i flere minus med hansker, mens det regner/snør. Du må ha en boks rundt mobilen for å hindre at den blir våt, og kan ikke betjenes samtidig. Eg vet hva eg foretrekker. Og så er det jo besnærende å se at du har både med deg ekstra batteri, ekstra mobil, GPS, papirkart og kompass som backup. Tilliten til Note'n er ikke så veldig høy

Enda et! Soloppgang...

Bare for å understreke, eg sier ikke at smartmobiler med GPS ikke har sin plass til turbruk. Men på lengre turer, og til litt tøffere miljøer(sterkt solskinn/lys og regn) så er dedikerte GPS'er pr i dag helt overlegent enhver smartmobil. Det ble også nevnt i åpningsinnlegget at oppløsningen på Noten er større. Eg må undres litt på hvor viktig er egentlig dette? Eg kjører selv med Oregon 450, og bruker regelmessig 62s i Hjelpekorpset, og selv om skjermene er små er detaljnivået både på kartene og skjermene gode nok til at vi klarer å planlegge rute fremover. Når eg er ute på søk etter savnede/skadde personer er oppløsningen mer enn god nok, og når eg er ute for å nyte naturen så prøver eg å se opp og utover så mye som mulig, og der er oppløsningen enda bedre For å ikke snakke om at eg dør litt inni meg hver gang eg ser noen prøve å finne rett innsynsvinkel på mobilen når det er solskinn...