Vinnerliste

Dro på langfliret då jeg så denne.....

Får vel kaste den på bålet da ja... Har brukt den mye i teltet med 2 små unger i samtidig - det vil helst gå godt...Kjøpte denne boksen i Sverige tror jeg. Kan jo være noe å holde øye med når man handler bokser dette da..

Jeg vil ha fred for mine egne tanker innimellom.

Singsås, Samsjøområdet, Brungmarka, Vassfjellet. Dragsten og Malvikmarka (Jonsvannsmarka)... Mange fine passasjer for ulv og bjørn. Om jeg ikke husker feil har vel denne streifulven som gjestet Agdenes tilhold i Skaun for tiden. Fra Skaun til "våre egne" er det ikke mye annet enn E6 som skiller. For noen år siden tok jeg noen tidlige vårbilde av hundespor på strandbredden ved Hyttfossen. Tanken var å ha det litt morro og lyge på meg Canadabilder, men i ettertid slo tanken meg på at det faktisk kunne vært akkurat ulv, selv om jeg ikke tror det. I Brungmarka tror jeg det har vært bjørn i minst 20 år. I 2009 fant jeg nesebitt sau i der. Jeg lette faktisk etter bjørn fordi jeg hadde funnet ferske kloremerker på trestammer i området. Jeg lå lenge på vakt, dessverre fikk jeg ikke sett den, men ved neste besøk var sauen "oppspist"... Utrolig spennede med villmarkens sus...

Ville definitivt ikke kastet den på bålet... Ta den tilbake til butikken og bytt den!

Bare en liten "morgenstemning fra Oggevann", og et bilde av den eneste "naboen" vi hadde på turen.

Et vanskelig spørsmål. Egentlig tror jeg de fleste her inn ikke trenger det svaret. Vi hører til i naturen. Vi er en del av den. Men samtidig så er ikke vi et helt vanlig dyr. Vi nyter naturen på en annen måte. Natur gir ro, harmoni, glede, spenning og mening. Det fremste symbolet på menneskets unike forhold til naturen er ilden. Ingen andre skapninger sitter i timesvis og stirrer inn i et bål mens de har sitt livs beste øyeblikk. Eller stirrer på de levende bølgede stripene av glør som tyrved skaper i soten i en peis. Det er urmennesket i oss som vekkes til live i slike øyeblikk. Det var da ilden ble vår venn og allierte at vi ble mennesker! Jeg har selv vokst opp med natur. Siden før jeg kan huske. Jeg limer inn et innlegg på bloggen min her som forklarer mye av hvorfor jeg ble bergtatt av natur. " Fjellet i mitt liv! Fjell og natur har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Jeg har vært med på tur siden jeg satt i bæremeis og var stor nok til å holde hodet oppe av meg selv. Jeg debuterte som fluefisker før toårsdagen min. Jeg stabbet langs Lågen ved Lesja med det ytterste leddet på ei bambusraje og bleia full av møkk. Fisk fikk jeg nok ikke før noen år senere, men en lidenskap var født og ble utviklet gjennom hele oppveksten. Fra 6-7 årsalderen var jeg med på jakt. Oppe tidlig om morran og ut i skogen. Ofte kunne det være kaldt for en liten pjokk. Jeg hadde formaninger om å være stille og holde meg bak far. Og det gjorde jeg. Rett som det var stoppet han opp for å lytte, mens jeg ble lydig stående rett bak. Gjerne i et blauthøl eller en iskald bekk iført mine gummistøvler. Nå har aldri jeg hatt lett for å fryse, men må nok innrømme at jeg har bitt i meg neglespretten mer enn en gang der jeg trasket i hælene på opphavet. Om somrene var vi på ferietur på fjellet. Hele familien pluss mormor og bestefar. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor-Elvdal og mange andre steder. En sommer leide vi hytte på Storhøliseter i det som kalles Gausdal Vestfjell. Ei uke med fisking og fjellturer. En dag skulle vi gå oppover mot Storhøpiggen rett bak setra. Bestefar ville heller fiske, og tok veien mot elva istedet. Vi kom aldri på toppen. Bror var bare 4-5 år tror jeg. Far hadde isjias. Mormor hadde småsko som knapt nok dugde til å krysse stuegulvet, og vi gikk mot toppen i ura utenfor der stien gikk. Så vi snudde. Men den turen har alikevel betydd uendelig mye for livet mitt senere. Jeg fikk toppfeber da. Noe som nok er uhelbredelig. Jeg klarer ikke å gå rundt en topp. Jeg må oppom for å se meg rundt før jeg labber ned igjen. Nesten 30 år senere kjøpte jeg ei bok av Erik W. Thommesen som heter «Kremtopper i Norge» Han beskrev Storhøpiggen som det fjellet som startet hans lidenskap for fjelltopper, og som hele livet hadde betydd noe spesielt for ham. Da gikk det opp for meg at dette gjald jo også for meg. Det var der oppe det startet for meg også. Jeg hadde sikkert ikke ofret toppen en tanke på over 20 år, men nå kom minnene tilbake. En godværsdag sist sommer dro jeg oppover, og gikk opp på toppen av Storhøpiggen. Og det var en spesiell følelse å stå på toppen og skue videre innover mot Jotunheimen, Dovrefjell, Rondane og flere av de andre kjente fjellområdene. På en måte var det noe som falt på plass. Det var fint å minnes gleden jeg hadde følt over turene i barndommen. Jeg trodde jeg skulle føle glede og melankoli over endelig å ha fullført noe jeg begynte på for over 30 år siden. Men på toppen så skjønte jeg at det var ikke snakk om å fullføre noe som helst. Jeg kom endelig på toppen, men det i seg selv er bare en del av noe større. Det var ingen seier å endelig ha klart det. Toppen er enkel. Men det var minnene som betød noe denne turen. Jeg husket så godt denne turen for mange år siden. Hva som rørte seg oppi hodet og hvor skuffa jeg var da vi måtte snu like under toppen. På en måte så ble jeg bevisst på noe som langt på vei hadde gjort meg til den jeg er i dag. Hvor mye turen den gangen skulle bety senere i livet og hvordan den har preget meg. Noen år senere da jeg var midt i tenårene så fikk familien leid ei seter i Rendalen på åremål. Den lå et par kilometer fra Trysilelva ved grensa til villmarksparadiset Engerdal. Det ble mange fine somre og vintre der oppe med fisking og turer. Men halvannen mil nord for setra ligger det et fjell. Et stort fjell! Et fjell som jeg i de siste årene har betegnet som «fjellet i mitt liv!» Rendalssølen! En gigant av et fjell som rager 1000 meter over terrenget rundt. Jeg lærte av bygdefolket der oppe at når du kom opp lia fra Åkrestrømmen og fikk øye på fjellet, så måtte lua av. Sølen betyr noe spesielt for de som bor rundt den. Og det er noe spesielt med dette fjellet. Kanskje er det den dominerende størrelsen og den isolerte beliggenheten. Kanskje er det de rolige slake liene oppover som brått brytes av de voldsomme stupene mot nord. Det er noe trygt over Sølen. Udramatisk, men samtidig voldsom og mektig. Jeg husker min første tur til toppen. Jeg hadde med telt og skulle overnatte i fjellet. Hadde selvfølgelig pakket med alt for mye så sekken veide nok drøye 20 kilo. Det er et stykke å gå før du kommer inn til selve fjelltoppen. Men endelig kom jeg opp til Skardet og tjernet som ligger der. Da ble det en rast og litt mat før jeg gikk mot toppen. Sekken tok jeg med, dum som jeg var. Var ikke sikker på om jeg skulle gå samme vei ned igjen. Men opp kom jeg og for en utsikt!! Følte jeg kunne se halve Norge og mye av Sverige. Og det stemmer faktisk langt på vei. Sølen har en av de videste utsikter i landet. I Sør-Norge er det bare Gaustatoppen og Høgevarde som har videre utsikt. Vel nede fant ut at jeg skulle gå gjennom Skardet og inn i Sølenholet på baksiden. Det ble en lang tur. Vanskelig ur gjorde at jeg måtte gå temmelig mange høydemeter ned før jeg gikk opp igjen. Inne i Sølenholet sto jeg ved foten av stupet under toppen. 700 meter nesten rett opp. Nå var det fremdeles bare ettermiddag så jeg ville gå tilbake å slå opp teltet ved tjernet. Det ble en slitsom tur tilbake. Bæringa av en tung sekk opp på toppen og ned igjen hadde kostet. Og regnet kom da jeg hadde kommet meg på plass i teltet. Men natta ble god. Sov godt som jeg alltid gjør i telt. Dagen etter var regnet borte, og i strålende vær kunne jeg gå ned til setra igjen. Det har blitt mange turer på Sølen senere. Minst et par ganger i året må jeg opp dit. Nå har vi ikke lenger setra og det er litt synd. Men jeg tar ofte turen på gamle trakter for å gå tur eller fiske. Villmarka i Nord-Østerdalen er noe helt spesielt. Femundsmarka er jo mest besøkt i området, men det finnes mer enn nok av minst like flott natur i nærheten der du kan være helt alene uten å vasse i folk og spor etter dem Og midt i dette riket ligger Sølen. Rolig og uforanderlig og passer på. Trygg og mektig! Fjellet i mitt liv!

Hele poenget er at alt det du nevner gir "stort sett" ingen gevinst for bruken her. Man trenger sjeldent nøyaktighet ut over 4-6 meter(eller 5-15 meter med dårlig dekning) eller høyere oppløsning. Som tross alt er de to reelle argumentene for å bruke mobil kontra en dedikert GPS. Større skjerm, ja, men da blir enheten tyngre og større også, og det er ikke alltid en fordel. Bedre oversikt får man best på papirkart uansett. Noen få tommer hjelper ikke alltid. Du argumenterer heller ikke akkurat mot motargumentene her. Så det blir en relativt tam diskusjon. Det eneste eg kan si meg enig i er prisen på kart. Den kunne med fordel vært lavere. Eg kan bruke min GPS i flere minus med hansker, mens det regner/snør. Du må ha en boks rundt mobilen for å hindre at den blir våt, og kan ikke betjenes samtidig. Eg vet hva eg foretrekker. Og så er det jo besnærende å se at du har både med deg ekstra batteri, ekstra mobil, GPS, papirkart og kompass som backup. Tilliten til Note'n er ikke så veldig høy

DENNE TRÅDEN ER JO 1 ÅR GAMMEL, MEN JEG LURER VELDIG PÅ HVORDAN DET HELE GIKK? )

Er skrevet om litt erfaringer med videokamera på tur her: godturen.com/?p=260

Blir jo ikke så mye padlebilder, så jeg legger ved et bilde tatt i dagens lunsj:

Isbregrotting ved Okstinden i Nordland.

Var en tur på Pyttegga på fredag. Flott vær:)

Sov i bilen på en avsidesvei på Dovre forrige uke. Ble vekt av heftig knurring som viste seg å være en gjeng fjellrever som lekte 5m fra bilen. Telte 6-8 hvalper og to voksne. Ble tatt mange bilder!

Snuppa mi er 2,5 og har enda til gode å overnatte på turistforeningshytte. Derimot har hun temmelig mange netter i telt, og vi er nettopp tilbake fra en tur i Børgefjell. Generelt er friluftsliv viktig for meg, og en viktig ting jeg ønsker å introdusere henne til. Jeg legger opp turene våre slik at vi begge skal få mest mulig igjen for det. Som regel betyr det at vi lager en basecamp og går dagsturer. Turene tilpasses ofte så jeg går mest når hun sover, og hun får rikelig tid til å "fiske", kaste stein, klatre eller hva det nå er som er dagens aktivitet og går selv så langt hun vil eller orker. Samtidig så hevder faktisk jeg min "rett" til en litt mer skikkelig tur innimellom. I løpet av sommerferien blir det gjerne en dag eller to der jeg prioriterer lengre tur, og der hun dermed blir litt mer pasivisert på min rygg. Jeg tror hun har godt av en fornøyd mamma, og denne mammaen trenger å få lufte seg innimellom. Selvsagt blir det pauser, selvsagt kommer hun ned, og selvsagt prater og synger jeg etter beste evne. Jeg kan ikke se at dette skal være noe værre en en dag i bil, og det er det da mange som opplever i løpet av ferien uten at foreldrene blir kalt egoister av den grunn. Om hun husker disse turene når hun blir 10? Sikkert ikke, det er vel ikke mange som husker mye fra de var to-tre år? Jeg tror likevel ikke det er verdiløst, vi koser oss i alle fall og får masse kvalitetstid sammen, jobber med felles prosjekter (hun setter for eksempel sammen teltstengene når vi skal slå opp telt). Ikke har jeg tenkt å slutte å dra på tur med henne heller, og hun har helt tydelig en opplevelse av at dette er en arena hun mestrer. Det er ikke så dumt grunnlag å bygge videre på det? For øvrig har denne tråden tatt fra meg all lyst til å dra på DnT-hytte på lange tider.