Vinnerliste

En par dager med fiske og avslapping i et av østlandsnorge vakre skogsområde frister alltid. Nå bydde muligheten seg. Min sønn blir med. Simen på 9år. En ihugga fisker blitt etter den flotte ørreten beit på Hallevannet for noen mnd siden. Etter stopp på Siljan for fiskekort og bomnøkkel, blir det km på km innover på grusveien mot Skrim og Sauherad Naturreservat. Grorud Kapell Været er strålende sol og svak vind fra sørlig retning. Det er uoverkommelig her oppe. Flott skog bruser med sitt nærvær, og vi som utenforstående får slipe inn og bevitne slik natur. Vanna sier velkommen "ska dykk vera" og prøv gjerne stanga for her er det bag limit. Det betyr fisk.-)) Vi slår leir og setter opp lavoen på eit flott sted like ved østenden på Tverrvannet. Praktfullt med leirplass der vi er km-vis fra folk og den totale stillhet råder. Etter leirsetting blir de fisketur. Vandrer litt rundt om og prøver litt forskjellige vann. Men et sted biter det vist bedre en de andre. Min største ørret i på lenge. Drøye 700gr å rød og fin i kjøttet. Pga all regnet i det siste er det så vått i bakken at mann kan bade i mosen. Da tar jeg sjangsen i vindstilla på kvelden å fyr opp en medbrakt,hjemmelaget fakkel for anledningen. Artig anrettning. Kvelden kommer over oss og det blir magisk. Med bever på svøm med grein i kjeften og vakende storørret anser vi kvelden som perfekt. Selv Simen påpeker: Pappa, hør hvor stille og deilig det er her. Skulle ønske vi kunne bli en uke. Tror de vi blir lei av fisk og vi blir her hele livet,? avslutter han. Vel en fare for det. Men dette synet , friske lufta og livet som sådan i denne praktfulle naturen blir jeg nok heldigvis aldri, aldri lei... En hyllest til frua/mamma fra gutta som savner hun. Smelter nok når ho ser dette... Utrolig hva lang lukkertid kan få fram God Natt Morning. Etter en regntung natt våkner vi til nok en dag med lettskyet vær og svak vind Frokost på ekte skogvis. Alla speilegg med skaubacon. Herlig. Bare synd magen ikke makter mer etter uker med magesykdom. Etter noen timer med fiske både her og der rundes turen av og vi drar hjem med gode minner. MYE latter og morro å se tilbake på. Far og sønn, Gode venner og to ildsjeler for fiske og friluftsliv må innse at hverdagen kaller. Tusen hjertelig takk for denne gang "marka" Film ligger her: http://www.youtube.com/watch?v=GELNzYYmBT0

Poster denne mest som informasjon i tilfellet noen tilfeldigvis er interessert i å klatre Bitihorn. Vi (Turbo-henrik og undertegnede) hadde opprinnelig planlagt en tur til Hurrungane eller området rundt Tyin og Uranostinden. Vi kom sent i gang fra Oslo på lørdag og fikk dermed dårlig tid. På søndag kunne vi få en hel dag i Hurrungane, men lørdagen var det verre med. Vi la derfor ruta til Beitostølen for å prøve en litt spenstig variant opp Bitihorn. I klatreføreren for jotunheimen er det beskrevet 4-5-6 ruter opp; to på sørveggen, en på sør/øst og et par-tre på østveggen. Ruta vi valgte var den korteste og letteste. Siden vi ikke hadde klatra ruter med flere taulengder før var dette et enkelt valg. Vår rute inntegnet i rødt. Den opprinnelige ruta går vel mer til høyre mot toppen og topper ut på det høyeste punktet. Turen opp til veggen er ganske direkte og man går på fin sti. Vi lette ikke særlig lenge før vi fant innsteget til ruta vi hadde sett oss ut. Den går gjennom en kamin noe til venstre for en renneformasjon ned langs hele fjellknausen. Det starta ikke særlig lovende. Jeg sleit allerede før første mellomforankring pga mye pågrodd mose. Jeg fant etterhvert ut hvordan jeg skulle komme meg opp og hadde et par mellomforankringer før første standplass. Fra første standplass Videre oppover var det masse løst, mye pågrodd mose og gress og litt trøblete å finne gode standplasser. Vi brukte to 30-meterstau og satsa på hyppige standplasser for å kommunisere greit og få mest mulig trening på rutiner. Mellom mye mose, gress og løs stein fikk vi noen partier med skikkelig morsom klatring. Diverse bilder tatt med mobilkamera.

Søndag 12. august fikk jeg det for meg at jeg ville pakke med meg hund, telt, primus og den oppblåsbare kajakken min en rask tur opp til Njardarheim og Rosskreppfjorden igjen. Vi (hunden og jeg) var der for ca. tre uker siden også, men ble da liggende stille i ei lun bukt og vente på padlevær slik at vi kunne padle heimatt. Da var det fortsatt mye snøsmelting, iskalt vann og ikke fisk å få. Surt vær var det også. Denne gang så alt mye koseligere ut i følge Yr.no, så med nytt mot dro vi i vei. Været var rett og slett nydelig da vi ankom parkeringsplassen oppe ved Rosskreppdammen. En kraftig bris fra sør ga oss fint driv innover fjorden. Målet denne gang var å opprette leir på vestbredden på høyde med Botnsvannet. Derfra var det bare en kort rusletur fra Rosskrepp. Ville vi få litt steikefisk denne gang? Vel, leiren var i alle fall koselig nok. Det ble litt mer stusslig dette med fisken. Forsøkte litt i Roskrepp samme ettermiddag, men ga opp. Resten av ettermiddagen brukte vi oppe ved Botnsvann, der jeg hadde fått vite at fisken var mye mer villig. Det var nemlig ørret der oppe, mens det i Roskrepp stort sett var kanadisk bekkerøye med divanykker. Det viste seg at at ørreten i Botnsvannet heller ikke likte sluken min. Det ble Snurring m. ris til kvelds. Og dagen etter. Tirsdag ble det havregryn, vann og sukkerstrø.. Tirsdagen viste også en surere værtype først på dagen. Kraftig vind med regnbyger. Bagateller for oss teltboere, selvsagt. Men fisken uteble. Så hunden min og jeg ble sittende oppe på en topp en stund og vurdere vinden. Kajakken vår er såpass ny at vi ikke visste hvordan den var når vannet hadde halvmeters bølger med hvit topp på. Sånn rett fra siden. Med stor ryggsekk liggende og balansere oppå, ikke nedi, farkosten. Det er nemlig smått med plass i sånne oppblåsbare. De bare ser store ut.Taran hadde heller ikke vært noe særlig i båt før. Ville hun bli redd og forsøke å hoppe ut? Vel, det var bare en måte å finne det ut på.. Turen over ga meg virkelig en overraskelse! Den derre gummibåt-greia oppførte seg som reneste danskeferja! Tung i motvind selvsagt, men stødig og trygg. Og bikkja? Nei, hun satt og talte skumtopper og virket veldig fornøyd. Så da, så. Har vi gitt helt opp fisken i Njardarheim? Åneida! I media like før vi dro kunne vi lese at det er alt for mye fisk i Norge. Så da må det jo finnes et par pannefisk til meg og bikkja også? Og neste gang skal vi ha med oss et garn eller to.. Været var i alle fall ålreit! Morratryne? Like før morgenduggen blir borte -som dugg for sola.. Kaffepause Kveld i leiren. Manaslu 96 står for maten denne gang.

En kamerat ville ha turfølge til noen topper han manglet i Jotunheimen, blant annet Sagi og Dyrhaugsryggen. På Sagi var det regn i omegnen, men vi fikk bare et par meget lette skurer i løpet av dagen. Da vi kjørte inn Koldedalen, sto det plutselig en bil foran oss hvor to damer og en fører sto og måket snø for å komme gjennom ei snøfonn. Med felles anstrengelser fikk vi ryddet veien med bare isøksene. Fint å registrere at det er godt med snø på breene i sommer. De burde ikke gå i minus i år. På Dyrhaugsryggen siste lørdag hadde vi knallvær. I kikkerten kunne jeg observere folk "over alt", Midtre Skagastølstind, Skagastølsryggen, Centraltind, Storen og Austabottind. På Dyrhaugsryggen var vi heller ikke alene. Legger ved noen bilder. Sagi har kun et kort klyvepunkt. Mjølkedalsbreen med Langskavltind i bakgrunnen. Toppen av Store Dyrhaugstind i sikte. På toppen. Nydelig utsikt mot Riingsskar med Stølsmaradalstind bakerst. Noe klyving ned fra toppen på vei videre. Vi er flere lag på ryggen. Den sydligste av midt-toppene. Når vi kommer på Sydlige Dyrhaugstind, kommer det flere taulag opp ruta fra Bandet. Nordre Midtmaradalstind sett fra S. Dyrhaugstind. Austabottind og Store Riingstind. Folk på Storen har det fint i dag. Austabottind stikker hodet over Soleiskar.

Topp! Tusen takk. Hvor langt er det å gå omtrent? Er det sti eller vei?

Men er ikke Gore-tex bare en ekstra tilleggsbarriere? Når jeg ser på min samboers Alfa Walk queen (Gore tex) og sammenligner med den skoen uten -tex av noe slag (første innlegg), så er det minimal forskjell egentlig. Behandlingen er vel også omtrent den samme.. Så spørsmålet blir da hva som gjør skoene uten -tex tette ..?

Du har funnet mange gode poser allerede. Du blir fornøyd om du bruker et vanntett yttertrekk. Ligg unna fjellduk fra Jerven! Den skal brukes sittende våken på post når du venter på elgen, ikke sove i telt! Jeg har en Exped Waterbloc 1200L. (http://www.exped.com/exped/web/exped_homepage_na.nsf) Denne holder brukbart på mine aller kaldeste turene i telt om vinteren. Kortfattet erfaring; Fine saker når det snør kondens inne i teltet om morran. Den tåler veldig våte kluter når den har blitt skitten. Vannet preller av! Er vanntett selv om smeltevann renner inn direkte mot poseduken om våren. Alle øvrige tekniske detaljer holder samme gode standard som alle Exped-produkter. Kjekt med glidelåser som ikke kan hefte inn i posestoffet. Veldg tett snøring i halsen gjør det litt vanskelig å ligge på siden. Problemet kommer når du til slutt har slurva lenge nok med luftinga og fuktigheten har sivet inn gjennom innerforet i posen. Du får ikke fuktigheten ut igjen! Vanntett stoff, må vite...! Du kan risikere flere isklumper i posen på dine aller lengste turer dersom luftingen uteblir. Hørt om dette fenomenet før, ikke sant? Det er nøyaktig det samme som skjer med vanlige dunposer. Jeg har en velbrukt, men fabelaktig god Ajungilak Goose Bay Winter som tørker mye fortere om den har blitt våt. Jeg har aldri opplevd at duna har klappet sammen i Expeden! Det skjedde med Ajungilak GBW. Derfor; du har ikke kommet til himmelen med vanntett vinterpose med dun. Du vil ikke angre på kjøpet, men ha realistiske forventninger, særlig om du ofte skal være på tur i 15 døgn i strekk som meg. Lykke til! Posen kjøpes på Moontrail i USA; http://www.moontrail.com/exped-waterbloc-1200-large.php

Herlig turrapport! Det enkle er ofte det beste!

Flott turrapport!

Flott tur! Er ikke mye som skal til for å ha det bra, bare en har nok pålegg på tur

Herlig! Fine bilder og godt skrevet

Emanuel Mohn uttalte i 1874: "Over Kirkens urer og glatte vegge har ingen dristet seg å klyve op, ingen mennesklig fot har stået på Kirkens top, og det vil heller ingen komme å stå der" <<Noe å tenke på før dere drar opp !!>>

Sjekk værmelding for torsdag og ta fri. out.

Her ligger det litt info og tlf.nr til flere som leier ut kano i Femunden: http://anders_gilljam.tripod.com/frames1/afpraktisketips.html#Utleie av kano

Heldige barn, sier jeg!! Mine barn fikk dessverre ikke friluftslivet inn med morsmelka da jeg ikke oppdaget gleden ved det før i godt voksen alder

Til tross for en tidvis tung bør for far så virker det da som om du sår noen frø Jeg ble tatt med ut på teltturer fra jeg var liten (da jeg var 6 år var min storesøster og jeg på første tur uten foresatte) og dette la nok grunnlaget for min interesse for friluftsliv. Jeg har ennå tilgode å besøke Børgefjell, må få gjort noe med det.

Uggen, ugrei og fullbefaren elglokker. Kebab er yndet avslutning på en tur gjennom byens lysløyper. Så får man vurdere selv om det er kebaben kl 0300 om natten eller store mengder styrkedrikker i timene før som er årsaken.

Litt på siden, men likevel, i tilfelle du ikke har sett alle trådene om å tørke og smakssette kjøttet selv. Det er jo så utrolig lettvint og billig å lage det selv. Jeg bruker mørbrad og skjærer strimler på rundt 8-10 med mer på tvers av kjøttfibrene og marinerer dem i en marinade med f.eks HP-saus, tabasco og diverse krydderier fra noen få timer til over natten i kjøleskap. Den smaken du blander marinaden til er i det store og hele den smaken du får på det ferdige tørkede kjøttet, men den ferdige smaken er noe mildere enn selve marinaden. Sett stekeovnen på ca 50-60 grader og lag en glippe i døren. Legg kjøttet på bakepapir eller en rist over en langpanne (for å hindre drypp i selve ovnen) og la dette stå i 8-12 timer. Selv bruker jeg en enkel dehyrator, men resultatet er akkurat det samme som fra stekeovnen. Ferdig produkt veier omtrent 1/3 av fersk vare så vidt jeg husker, så en mørbrad til 150 kroner kiloet gir deg ”Beef Jerky” til 450 kroner og du har full kontroll på tilsetninger og smak. Det eneste problemet jeg kjenner til ved å lage det selv er at besøkende spiser det opp før jeg rekker å dra på tur med det, men det er faktisk veldig trivelig det også. Så vidt jeg husker er forresten benevnelsen Beef Jerky avledet av inka- eller mayaspråket og betyr noe slikt som veiamat. Gjør et forsøk, du har alt å vinne og ingenting å tape. Bare ikke heng deg helt opp i disse petimeteroppskriftene som ligger på nett. De nøyaktige mengdeangivelsene har absolutt ingenting for seg. Om det er noe du lurer på må du bare sende en PM, men oppsummèrt vil jeg påstå at å lage sin egen Beef Jerky er latterlig enkelt, morsomt og givende.

Jeg ser også på dette programmet og synes det er god underholdning. En av personene er en amerikaner som bekrefter alle fordommer man har mot amerikanere. Holdningene hans får meg til å tro at hvem som helst kan få plass på dette klartelaget. Han kan UMULIG være noen ressurs og kan umulig vurderes som en spreking. En av personene i programmet skal forsøke å bestige Everest fra begge sider (som de første eller noe slikt..), men dropper hele planen fordi han ser at Sherpaen er FULLSTENDIG overlegen og at når rekorden skal forsegles vil Sherpaen bli nødt til å tre tilbake og la han (som betaler) komme først. Jeg konkluderer ikke som deg Busken, tvert imot synes jeg serien fremstiller Everest som en søplete turistmaskin. Vil neste gå så langt som å si at å bestige Everest er harry!