Vinnerliste

Siden været var flott, og dagen fortsatt ung, foreslo jeg en skikkelig ekspedisjon for Chris, som straks syntes forslaget var bra. Da vi fem timer seinere plundret oss ned den store renna fra toppen, er jeg ikke sikker på om han var like enig… Vi satte igjen en bil ved gården Stabben, ved Sålåsundet, (vest for Stabben 827 m)med tanke på returen på kvelden. Nedenfra så renna fra toppen ut til å være grei skuring helt ned igjen – med mulighet for å søke inn på den skogkledte bratte ryggen dersom uforutsette problemer. Så fortsatte vi med bilen min, helt ned til gården Innerberg i sør, og forbi denne. Nå ble veien langt dårligere og smalere, og jammen møtte vi en elektriker i bilen sin her. Passeringen gikk på utrolig vis, og Chris ropte begeistret og høyt av glede for at det var jeg – og ikke han – som satt bak rattet. Jeg satte opp et telt ved veien her, før vi ruslet videre til stolpe nr 29. Her begynte stien, og her sto en bil parkert på p-lomma også. Flere folk oppi her? Utydelig og gjengrodd sti opp i sør Stien var svært bratt, og ganske så gjengrodd av einer og kratt. Men vi søkte som sporhunder, for å miste stien opp i dette terrenget, ville være håpløst tungt. En formidabel mengde fluer holdt meg med selskap underveis, og stadig nye venner og slekter småkryp sluttet seg til supporterne. Stien endte i et flott utsiktspunkt, der vi knipset litt, før vi gikk videre, nå mot NV. Vi møtte en far og sønn som mente å ha glemt kartet på toppen, men det så vi aldri noe til. Vi fulgte etter hvert en del stein, tidvis løst, men rimelig greit opp til SV-egga på 800 moh. Her tok vi en liten pause, før den lettere delen opp til topps. Innerbergsalen (908m) kalles også Stabben, men da forveksles det lett med den lavere nordtoppen på fjellmassivet her. Kjempevarde her oppe, og en ørliten notisblokk som ikke sto i forhold til varden i alle fall. Videre nordover ryggen Fluer og kryp hadde forlatt oss nå, og den lette morsomme biten gjenstod: Ryggen nordover! Herlig utsikt til begge sider i kveldssola, vindstille og lettgått grassterreng! Vi var snart over Nonsknubben (796m) og Søre Stabben (798m). Men nå var vi spente, for veien videre så meget spennende ut: Tre små forrevne spisse topper måtte forseres, før den bratte hammeren opp til den nordligste og høyeste toppen, som måtte være Stabben (827m.) Klyvinga ned i det første skaret var grei, og vi satte igjen stavene og sekkene her. Klokka var alt 20, og jeg var litt spent på tida. Det var tross alt langt ned til fjorden igjen, om det da gikk an å ta seg ned dit den veien vi tenkte. Godt å vite at jeg hadde hodelykt i sekken, i alle fall. Vi så ned renna som førte mot fjorden, og det så rimelig greit ut så langt vi kunne bedømme det – og det hadde det også gjort nedenfra også. Tøff klyving Nå skulle vi opp på den første av de tre små toppene. Et tråkk var tydelig her, men jammen ble det ganske så utsatt og luftig. Jeg merket av på gps-en, for her må en gul trekant settes. Et blått nylontau var lagt ut, men vi kløv opp uten å bruke dette. Ikke før var vi oppe, før tråkket gikk nedover igjen, og stoppet i en bratt hammer. Hva nå? Jeg var innstilt på å snu, for jeg var redd for at tida gikk i fra oss, men Chris nektet å gi seg her, og kløv ned et sva til venstre for hammeren. Det viste seg å være ganske lett, så jeg fulgte på. Joda, maks 2- her, og ikke så veldig utsatt i grunnen. Vi døpte svaet Chris’ sva, og var nede i neste skar. Omgåelse av pinakkel Den neste toppen var det ikke snakk om å klyve over uten tau – reneste pinakkelen dette. Tråkket gikk da også et stykke nedover i renna til venstre her, og snart rundet vi toppen nede i vestsida. Jeg satte et gps-punkt til hjelp for andre: 32 V 460037 7007119 755 moh. Nå var det grei klyving oppover på neste topp, den tredje. Fra den tredje toppen så det igjen tøft ut videre opp til Stabben (827m). En bratt hammer så umulig ut, men vi gikk nå ned i skaret før denne, og her så vi at tråkket krysset egga like under den bratte hammeren under en diger og løs steinblokk. Etter at vi var forbi denne, sendte jeg den utfor i renna, fysj så skummel! Tråkket gikk nå bortover i den skyggefulle østsida på noen utsatte hyller som Chris slett ikke likte. Så gikk det bratt opp – og vips så var vi oppe på en smal egg med en liten busk av alle ting, og så var det lett bort til varden på 827m. Et trigonometrisk merke eller noe var ramlet ned her. Vi knipset og var storfornøyde med ruta opp hit, men somlet ikke. Jeg minnet om tida; nå var klokka 21! Om to og en halv time var det mørkt. Vi fulgte samme vei tilbake, og etter en snau halvtime sto vi igjen i skaret med sekkene og stavene. Tøff retur for Chris Nedover renna var det ganske bratt og uhyggelig løst mange steder, og Chris var aldeles ikke komfortabel. Han holdt bare halvparten av farta jeg hadde, og klaget høyt sin nød. Det var bare å ta tida til hjelp, enten det ble mørkt eller ei. Nede på 460 høydemeter var det mulig å komme seg ut på den skogkledte bratte ryggen, og alt var bedre for Chris enn å fortsette i renna, så vi lot det stå til. Det var et lurt valg, for det gikk en del raskere nå, og føltes mindre utsatt. Det var begynt å skumre da vi nådde ned til en skogsvei, som vi fulgte lett ned til bilen. Klokka var nå 23.20, og jeg slapp akkurat å ta fram hodelykta! Skulle jeg gått opp på Stabben 827 m tror jeg jammen at jeg ville valgt denne renna opp; og slippe den tette vegetasjonen som er overalt ellers, og heller gått ned stien i sør – ved Innerberg. Forslag; gå altså turen motsatt vei! Gps-track m.m kan lastes ned her: http://peakbook.org/tour/40287/Stabben+%28Innerbergsalen%29+%22extended%22.html

Så var det den danske gjestearbeideren som hadde fått smaken på molte. Han spurte sine norske kolleger om hvor man kunne plukke, men gode moltemyrer er som kjent ikke noe man deler med andre. Han fikk et rundt svar: Du må nok opp på snaufjellet. Dansken satte seg ned med norgeskartet og forsøkte å finne Snaufjellet på kartet. Han fant noe oppe i Troms, men syntes det var en litt lang reise for noen bær. Sann historie fra virkeligheten.

Takk for bildeserien

Enig med att jakke og sko er greit å bruke penger på, men vil si att telt, liggeunderlag, og sovepose er vel så viktig. Erfaringsmessig kan man godta litt av hvert om man kan tilbringe natta behagelig. Ellers er det mulig å få "billig" utstyr som holder mål, men bakdelen er att da veier det en del. Om vekt er et tema kan man bare vinke farvel til tusenlappene. Jeg har nett blåst av feriepengene for å spare 5 kilo i sekken på tur så det koster. Når det gjelder telt er helsport enkelt og greit, de tåler en del vind, er tette, og xxl pusher de relativt billig. Det finnes andre gode alternativ, men det er nå et forslag, jeg har i hvert fall overlevd i de under ganske mange sære forhold, og det ganske behagelig. Men ville hoppet over trek segmentet og heller gått for pro segmentet for å få litt mindre vekt og litt bedre løsninger. Og kjøp uannsett et telt som gjør det forsvarlig å bruke brenner/primus inni når erfaringen er på plass. Alt blir så mye bedre når man kan fyre i stugu etter en dag med fiske og ha det godt og varmt noen timer. Underlag har jeg to jeg er fornøyd med. Exped down mat kjøpt på oslo sportslager, og mammut light pump mat kjøp på xxl. De er tykke varme og tar liten plass. Sovepose, kjøpte en dunpose på xxl nå som heter helsport haukeli. Den er varm og grei nok. Har og en som heter sveabreen. Nett like varm, men 400 gram lettere og godt og vel dobbel pris. Foretrekker dun, men mye fint i kunstfiber, men det tar mer plass og veier mer. Helsport alta er jo en klassiker som er varm og god, og passer det meste av året. Og vist du skal gå mye er en god sekk viktig. Ingenting ødelegger en tur mer enn en dårlig sekk. Ta en tur i butikken og be om å prøve de med ca 15-20 kilo oppi. Gå gjerne opp og ned noen trapper, en god sekk sitter på hoftene og er tight og fin. Og hva som er bra er ganske ulikt fra en person til neste. Når det gjelder jakker kan jeg si mye fint om bergans sine, har hatt turjakka mi i snart ti år og den har tålt mye juling. Å lese tester er ikke så dumt, de bruker å stemme godt vist man tar høyde for sitt eget bruk. Når jeg skal ha noe nytt leser jeg de, og erfaringer med produktene i ulike forum, og finner den butikken som selger det billigst. De som jobber der har sjelden noe erfaring eller kunnskap om det de selger, selv om det finnes noen unntak, mens f.eks folk her inne og andre forum har mye praktisk erfaring til sammen. Og ta høyde for att når du skal på høyfjellet (dovre,vidda osv) kan været forandre seg fort, ubehagelig fort, så bruk heller noen kroner ekstra på det viktige utstyret slik att du er trygg. Et godt telt vil tåle en storm på fjellet. Et dårlig et vil rives sund og så ligger du der i storm uten tak over hodet. Verken snø eller storm er veldig uvanlig i høyfjelllet i august. Min "rekord" er 15 cm snø og stiv kuling på finse 20 august, tror det var i 1997. Noen timer før var det bare en passelig fin sommer med 10+ og regnbyger. Og dagen etter var det fint vær igjen. Så da har du i hvert fall noen forslag til greit utstyr.

Bare for å understreke, eg sier ikke at smartmobiler med GPS ikke har sin plass til turbruk. Men på lengre turer, og til litt tøffere miljøer(sterkt solskinn/lys og regn) så er dedikerte GPS'er pr i dag helt overlegent enhver smartmobil. Det ble også nevnt i åpningsinnlegget at oppløsningen på Noten er større. Eg må undres litt på hvor viktig er egentlig dette? Eg kjører selv med Oregon 450, og bruker regelmessig 62s i Hjelpekorpset, og selv om skjermene er små er detaljnivået både på kartene og skjermene gode nok til at vi klarer å planlegge rute fremover. Når eg er ute på søk etter savnede/skadde personer er oppløsningen mer enn god nok, og når eg er ute for å nyte naturen så prøver eg å se opp og utover så mye som mulig, og der er oppløsningen enda bedre For å ikke snakke om at eg dør litt inni meg hver gang eg ser noen prøve å finne rett innsynsvinkel på mobilen når det er solskinn...