Vinnerliste

Siden været var flott, og dagen fortsatt ung, foreslo jeg en skikkelig ekspedisjon for Chris, som straks syntes forslaget var bra. Da vi fem timer seinere plundret oss ned den store renna fra toppen, er jeg ikke sikker på om han var like enig… Vi satte igjen en bil ved gården Stabben, ved Sålåsundet, (vest for Stabben 827 m)med tanke på returen på kvelden. Nedenfra så renna fra toppen ut til å være grei skuring helt ned igjen – med mulighet for å søke inn på den skogkledte bratte ryggen dersom uforutsette problemer. Så fortsatte vi med bilen min, helt ned til gården Innerberg i sør, og forbi denne. Nå ble veien langt dårligere og smalere, og jammen møtte vi en elektriker i bilen sin her. Passeringen gikk på utrolig vis, og Chris ropte begeistret og høyt av glede for at det var jeg – og ikke han – som satt bak rattet. Jeg satte opp et telt ved veien her, før vi ruslet videre til stolpe nr 29. Her begynte stien, og her sto en bil parkert på p-lomma også. Flere folk oppi her? Utydelig og gjengrodd sti opp i sør Stien var svært bratt, og ganske så gjengrodd av einer og kratt. Men vi søkte som sporhunder, for å miste stien opp i dette terrenget, ville være håpløst tungt. En formidabel mengde fluer holdt meg med selskap underveis, og stadig nye venner og slekter småkryp sluttet seg til supporterne. Stien endte i et flott utsiktspunkt, der vi knipset litt, før vi gikk videre, nå mot NV. Vi møtte en far og sønn som mente å ha glemt kartet på toppen, men det så vi aldri noe til. Vi fulgte etter hvert en del stein, tidvis løst, men rimelig greit opp til SV-egga på 800 moh. Her tok vi en liten pause, før den lettere delen opp til topps. Innerbergsalen (908m) kalles også Stabben, men da forveksles det lett med den lavere nordtoppen på fjellmassivet her. Kjempevarde her oppe, og en ørliten notisblokk som ikke sto i forhold til varden i alle fall. Videre nordover ryggen Fluer og kryp hadde forlatt oss nå, og den lette morsomme biten gjenstod: Ryggen nordover! Herlig utsikt til begge sider i kveldssola, vindstille og lettgått grassterreng! Vi var snart over Nonsknubben (796m) og Søre Stabben (798m). Men nå var vi spente, for veien videre så meget spennende ut: Tre små forrevne spisse topper måtte forseres, før den bratte hammeren opp til den nordligste og høyeste toppen, som måtte være Stabben (827m.) Klyvinga ned i det første skaret var grei, og vi satte igjen stavene og sekkene her. Klokka var alt 20, og jeg var litt spent på tida. Det var tross alt langt ned til fjorden igjen, om det da gikk an å ta seg ned dit den veien vi tenkte. Godt å vite at jeg hadde hodelykt i sekken, i alle fall. Vi så ned renna som førte mot fjorden, og det så rimelig greit ut så langt vi kunne bedømme det – og det hadde det også gjort nedenfra også. Tøff klyving Nå skulle vi opp på den første av de tre små toppene. Et tråkk var tydelig her, men jammen ble det ganske så utsatt og luftig. Jeg merket av på gps-en, for her må en gul trekant settes. Et blått nylontau var lagt ut, men vi kløv opp uten å bruke dette. Ikke før var vi oppe, før tråkket gikk nedover igjen, og stoppet i en bratt hammer. Hva nå? Jeg var innstilt på å snu, for jeg var redd for at tida gikk i fra oss, men Chris nektet å gi seg her, og kløv ned et sva til venstre for hammeren. Det viste seg å være ganske lett, så jeg fulgte på. Joda, maks 2- her, og ikke så veldig utsatt i grunnen. Vi døpte svaet Chris’ sva, og var nede i neste skar. Omgåelse av pinakkel Den neste toppen var det ikke snakk om å klyve over uten tau – reneste pinakkelen dette. Tråkket gikk da også et stykke nedover i renna til venstre her, og snart rundet vi toppen nede i vestsida. Jeg satte et gps-punkt til hjelp for andre: 32 V 460037 7007119 755 moh. Nå var det grei klyving oppover på neste topp, den tredje. Fra den tredje toppen så det igjen tøft ut videre opp til Stabben (827m). En bratt hammer så umulig ut, men vi gikk nå ned i skaret før denne, og her så vi at tråkket krysset egga like under den bratte hammeren under en diger og løs steinblokk. Etter at vi var forbi denne, sendte jeg den utfor i renna, fysj så skummel! Tråkket gikk nå bortover i den skyggefulle østsida på noen utsatte hyller som Chris slett ikke likte. Så gikk det bratt opp – og vips så var vi oppe på en smal egg med en liten busk av alle ting, og så var det lett bort til varden på 827m. Et trigonometrisk merke eller noe var ramlet ned her. Vi knipset og var storfornøyde med ruta opp hit, men somlet ikke. Jeg minnet om tida; nå var klokka 21! Om to og en halv time var det mørkt. Vi fulgte samme vei tilbake, og etter en snau halvtime sto vi igjen i skaret med sekkene og stavene. Tøff retur for Chris Nedover renna var det ganske bratt og uhyggelig løst mange steder, og Chris var aldeles ikke komfortabel. Han holdt bare halvparten av farta jeg hadde, og klaget høyt sin nød. Det var bare å ta tida til hjelp, enten det ble mørkt eller ei. Nede på 460 høydemeter var det mulig å komme seg ut på den skogkledte bratte ryggen, og alt var bedre for Chris enn å fortsette i renna, så vi lot det stå til. Det var et lurt valg, for det gikk en del raskere nå, og føltes mindre utsatt. Det var begynt å skumre da vi nådde ned til en skogsvei, som vi fulgte lett ned til bilen. Klokka var nå 23.20, og jeg slapp akkurat å ta fram hodelykta! Skulle jeg gått opp på Stabben 827 m tror jeg jammen at jeg ville valgt denne renna opp; og slippe den tette vegetasjonen som er overalt ellers, og heller gått ned stien i sør – ved Innerberg. Forslag; gå altså turen motsatt vei! Gps-track m.m kan lastes ned her: http://peakbook.org/tour/40287/Stabben+%28Innerbergsalen%29+%22extended%22.html

25.juli: Fra teltplassen min nær Snøheim, fulgte jeg t-merket sti mot Åmotdalshytta helt inn til vann 1529. Da hadde jeg også passert tett innpå Bruris imponerende østflanke. Skyene lettet heldigvis, og jeg så Langvasstinden og Larstinden, to majesteter her inne! Vannet ble rundet på nordsiden etter en liten spisepause, og jeg gikk begeistret løs på ryggen opp mot Søre Langvasstinden, 1970 moh. Halvveis opp ryggen er denne noe bratt og preget av sva, men ved å holde mot venstre (vest) unngikk jeg det meste av mulige problemer greit. Mot toppen ble jeg litt utålmodig, og tok en litt vanskeligere variant, da jeg skrånet opp i skaret til høyre for Søre L. Vel oppe var det grei skuring over V2 og V1, før det brått stoppet litt opp. Som forventet var det en bratt hammer her, med et nylontau hengende. Det var ikke spesielt utsatt, så jeg nølte ikke et sekund, og kløv resolutt ned hammeren, som nok teknisk sett er grad 2. Herfra var det bare moro opp til Langvasstinden, hvor jeg tok en ny matpause. Returen la jeg om Nordre Svånåtind, og deretter fortsatte jeg i retning Svånåtinden. Noe før denne, tok jeg av mot øst, og skled lett ned et snøfelt med bratt snø, og kom inn på hammeren før Bruris vestegg. Denne kunne ikke omgås, men jeg hadde med et velbrukt snaut 30 m langt statisk 9mm tau. Et rappellfeste viste at jeg skulle fire meg ned på nordsiden av egga. Problemet var at tauet garantert var for kort, om jeg skulle legge det dobbelt. Løsningen ble å binde det fast i rappellblokka, og så fire meg ned på enkelttau. Jeg tok det svært rolig, og inspiserte evt tak og sprekker underveis, med tanke på klatring opp. Det ser jammen ut til å gi utfordringer på solid 4-tall og kanskje 5-er klatring opp her, etter mine vurderinger. Gps-en målte rappelldistansen til 23 m, og det var ikke store taustumpen til overs, enda jeg hadde brukt enkeltau i rappellen. Så folkens; nå henger det det et rødt tau her, så dere kan klatre opp med topptau i alle fall i høst (2012). Satte fra meg sekken i skaret, og kløv raskt opp på Bruri. Returen ned i sørflanken etterpå var som beskrevet av mange; løs og forholdsvis bratt. Heldigvis sparte jeg noen meter mot slutten på å skli på et snøfelt. Deretter fortsatt jeg i østlig retning til jeg møtte på t-stien, før den lange marsjen tilbake til teltet ved Snøheim begynte. Totalt 11 timer på tur.

Bruker noe som heter siste stikk på barn og de 4 beinte http://www.neofolger...sistestikk.html Det funker godt nok vist man smører all bar hud med det, reklamen sier att det og demper kløe om man har blit stukket men sønnen min mente ikke det var tilfelle. BurnAid spray derimot mener alle 3 barna her i huset er det som er best mot kløen vist de har blitt bitt av noe(samme som brukes på brannsår) Så vidt jeg har skjønt inneholder ingen av produktene noen skumle ting, bortsett fra prisen naturligvis. Ang myggspiral så tilsier erfaringen at den er mest egnet for å holde mennesker borte. Myggen har jeg derimot ikke merket att bryr seg nevneverdig. Vet og om en del barn som blir kvalme av røyken/lukten så hos oss er det puttet i kategorien "trengs-ikke-testes-igjen"

Synes du har valgt en litt vanskelig årstid for fiske og fottur. I april-mai kan det være mye snø i fjellet og isfisket er på hell. Det er lite å høste fra naturen, så det vil si at det ikke blir lett å skaffe seg mat. Mye varierende snøkvalitet vil også gjør det tungvindt å bevege seg over lange avstander. Du sier du er uerfaren, så ville det beste alternativet vært å starte fra juli og utover. Jeg mener du vil få en bedre opplevelse da, med bær, fiske, jakt osv.

Jeg kan være enig i at skolesystemet i Norge er skadelig, for ungene blir jo tvinga til å sitte stille på rumpa hele dagen, og når de kommer hjem må de sitte på rumpa foran pc'en og gjøre lekser også. Og når de blir voksne søker dem bare kontorjobber hvor de fortsetter å sitte på rumpa foran en pc. Når det gjelder arbeidslivet så er det jo bare å søke etter kroppsarbeide. Nordmenn flest hater jo fysisk arbeide, så det er jo derfor vi har fått så mange polakker her. Jeg har jobbet 15 år som stillasebygger og vi måtte løfte mange tonn med stål hver dag, og jeg traff aldri en overvektig stillasebygger. Og jeg fikk sterke muskler uten å måtte trene på fritida. Den andre sytinga di om at systemet i Norge med 7,5 timers arbeidsdager stjeler for mye tid, er helt på trynet. Utenfor Europa må folk jobbe 16 timer om dagen, og det er forbudt for vanlige arbeidere å drive med friluftsliv eller jakt og fiske. Hvis du ikke har overskudd til en kort joggetur etter 7,5 timer på jobben, så betyr det bare at du sliter med motivasjon og trenger et spark bak for å komme igang. Du kunne trengt å jobbe et år i en gruve i Sibir eller en bomullsåker i Afrika for å få litt perspektiv på ting, så tenker jeg du hadde lært å sette pris på allemannsretten vi har i Norge.

4 Jensen sild rød/sort 18g eller 25g 3 Jensen sild "pervo" 18g eller 25g 3 Vibrax oransje 8g eller større 2 Spesial #45 12g Og så ville jeg tatt med nesten dobbelt så lang stang.

Første bud for å skaffe sponsorer er å lage en fullverdig pakke med hva du har å tilby sponsorene tilbake. Et sponsorat skal være vinn-vinn for begge parter, i verste fall brake-even. Sponsorater skal med andre ord ha tilbake for samme verdi som du får av dem, enten du får penger, utstyr eller tjenester. Dersom du bruker dette som utgangspunkt, så kommer du langt. Hva har så du å tilby en eventuell sponsor? De fleste i ditt tilfelle må selv skape blest om det de gjør, med andre ord skape mediedekning. I ditt tilfelle burde ikke det være vanskelig. Magasiner / blader / nettsteder er dessverre ikke så interessant for sponsorer som mange tror. Start på toppen. Be heller om et møte med de rette personer i TV2 og NRK, og sjekk hvorvidt det kan være interessant å følge prosjektet ditt i en serie programmer, eller i det minste ett. Får du til dette, så er du i gang. Som jente på 20 år har du et fortrinn. Før dette møtet må du ha soleklare salgsargumenter om hvorfor de bør følge deg. Dette bør du få hjelp til i forkant, om ikke annet så gjør en brainstorming med hele familien, alle vennene, eller skoleklassen for den saks skyld. Eller aller helst noen som kan sponsorarbeid ut og inn. Har selv et prosjekt gående, hvor jeg har fått en intensjonsavtale med TV2. Før dette gjorde jeg masse planlegging, og tok blant annet en lunsj med Børge Ousland for å få innspill. Ikke vær redd for å ta kontakt med de som har tråkket stiene før deg. De er bare normale folk som ofte er glad for å hjelpe, men det viktigste er at du selv har klare rammer for prosjektet, og deretter følger dem. Det viktigste i forkant er rett og slett å ha en god plan. Lykke til!

Et annet alternativ er å holde seg tørr på beina, da. Nettopp tuslet på Hardangervidda (relativt vått), med mine1830 gr Meindel fjellstøvler. Brukte ikke gamasjer, men hadde bergans dermizac bukse utenpå. Tørr hele veien Jeg har behandlet læret godt med crispi sin støvelimpregnering før turen. Jeg er også sikker på at mine lettere fjellstøvler med gore-tex (ikke lær) mest sannsynlig hadde blitt våte av myrtraskinga.

Når man snakker om sko så er det et ord som stadig dukker opp, og det er "støtte". De fleste sko som er beregnet på fjellbruk har god nok ankelstøtte for de fleste. Der det svikter er ofte torsjonsstivheten. Ta tak i skoen foran og bak og vri den som en vaskefille. Da vil du kjenne om den er stiv nok. Mange sko er veldig myke den veien og da kan du ikke forvente at den skal fungere på turer med oppakning og litt tøft terreng. En annen ting er om sålen er myk eller hard. Har skoen for myk såle så får du problemer hvis du går på steinet underlag. Til turer på steder som f.eks. Hardangervidda så vil ofte terrenget være så "lett" at du kan bruke nærmest hva som helst, men kommer du over på vestsida, f.eks. i Ryfylkeheiene så kan du oppleve steder hvor du i perioder går og balanserer på spisse steiner, og hvis du da ikke har en stødig og hard sole så får du problemer under beina. Jeg er turleder i Turistforeningen og har opplevd å ha med folk på tur som skryter av å ha gått både Jotunheimen og Hardangervidda på kryss og tvers, men i løpet av et par timer med motbakker og stein i Ryfylkeheiene så måtte de innse at de nok ikke helt hadde forstått hva de ble fortalt om dette terrenget på forhånd. Du kommer ikke så langt her på joggesko. Selv går jeg nå på et par Alfa Hjerkin pro, og er langt fra fornøyd med disse skoene. Alt for mye polstring og for høy vekt. Tidligere gikk jeg på Lundhags, og det blir ikke lenge før jeg henter ut et nytt par med "svensker". Jeg har også et par ankelhøye Salomon sko. Helt greie sko til småturer, men litt smale til min fot, og så kunne de godt spart seg polstringen rundt åpningen like over ankelen. Denne polstringen skaper bare problemer hvis du går mye i skrått terreng. Selv om jeg bruker høye eller lave sko så bruker jeg alltid gamasjer. Vanlige høye Bergans gamasjer. http://komplettfriti...ergans Dermizax De hindrer at lyng og kvist havner ned i skoene og så unngår jeg at bukse og sokker blir fulle av søle og jord. Ser at trådstarter hadde problemer med våte sokker og sko etter å ha krysset elver og myrer. Dette burde ikke være noe problem. Skift til tørre sokker og trekk en vanlig plastpose utenpå sokkene. (Fattigmanns membran.) Bruk gjerne en "brødpose" eller lignende og fest den rundt ankelen med en tape. Da går du med tørre bein helt til fotsvetten sørger for at sokkene igjen blir våte. Gjerne 2 til 3 timer. Så er det bare å skifte igjen, for tørre sokker har du vel alltid nok av. Jeg har alltid hevdet at gnagsår ikke gjør vondt før du kjenner etter, men det er ikke helt riktig. I hvert fall ikke neste dag. Jeg vet hvor "skoen trykker" og da er det bare å tape godt før turen begynner. Ikke vent til gnagsåret er der, da er det ofte for sent. Legg gjerne på sportstape eller compeed kvelden i forveien. Da får den tid til å feste seg skikkelig og da holder den ofte i flere dager.

Hei. Det som de fleste sverger til er som SuperTed skriver; myggmidler som inneholder DEET. Dette lages av mange produsenter. I Norge er det ikke lov å selge myggmidler som innholder mer enn 20 % DEET. Fimax og jeg hadde med et middel med enten 60 eller 80 % DEET på en lengre tur engang, og plastkorken på glassbeholderen "smeltet" da den hadde vært eksponert for middelet en stund. Dette gjorde oss meget skeptiske til å bruke middelet på teltåpninger og annet utstyr. Vi syntes også å merke et mildt ubehag utpå dagen dersom vi hadde brukt middlet fra morgenen av (tror til og med ulv hadde prellet av oss på den turen). Midler med 20 % funker helt greit.