Vinnerliste

Her kommer turrapport for første del av vår tur over Alaska. Rapport for resten av turen kommer! Bilder kan sees her: http://acrossalaska.net/archives/581 Kaktovik, Barter Island, nord-Alaska, 3. juni. Det er vanskelig å avgjøre om temperaturen er på pluss- eller minussiden, spesielt med den stive kulingen som hyler fra øst. Her ligger fortsatt mye snø, og like utenfor øya tårner isfjella høyt over resten av havisen. Landsbyen er helt øde, ingen av de nesten 300 innbyggerne er å se. De eneste eskimoene vi har møtt så langt var på flyplassen. De pratet mye om at isbjørnen er tallrik her, også på denne tiden av året. Usikre på om vi syns det er spennende eller skremmende dobbeltsjekkes det at bjørnesprayen er der vi la den. Jo da, vi har den! Neste stopp er politikontoret. Den lokale håndhever, som er fra Las Vegas(!), syns vi er litt i overkant eventyrlystne og ber om personalinformasjonen vår. «People’s been mauled by bears out there, so…» Sjekket vi sprayen i stad? Det er ikke til å unngå å få en litt undrende følelse i kropp og sinn når man står på toppen av Alaska en iskald junidag. Man vet det er 30 dager igjen, man vet det er isbjørn ikke langt unna, man vet det er masse grizzly ikke langt unna, man vet man er på en øy og må gå over havis for å komme på land, man vet det ikke er lenge før man er våt på beina (heldigivis vet man IKKE at man kommer til å være våt på beina i en måned). Men mest av alt er det det man ikke vet som er skremmende. Eller spennende? De første dagene kan oppsummeres i ett ord: vått. 30-40 cm med is, snø og sørpe. Over alt! Til å begynne med prøver man å holde seg tørr. Småbekker hoppes over, dammer balanseres rundt, lange omveger tas. Men selv da, selv når man gjør sitt ypperste for å holde kulde og fuktighet ute, selv da blir man søkkblaut. Så det kulminerer i en likegyldighet; huden er vanntett og klær tørker! Rett fram skal vi, og rett fram går vi. Om natta er det kaldt. Frost om morgenen tyder på negative celcius, og det er akkurat i grenseland for hva vi har med klær og sovepose til. Vi sover i alle klærne vi har, og vi er spesielt glade for at vi har med ei ordentlig tjukk ullbukse, ikke bare en vanlig stilongs. Det hadde blitt for kaldt. Jerv! Vi går langs Okpilak River og følger et snøfelt. Plutselig dukker det opp noe fra ei dump, det er på vei mot oss i full fart. Vår første felles tanke er «bjørn!», og sprayen rives frem. Men gangen er annerledes, denne liksom hopper framover. Det er fjellfrosken, det er en jerv. Den legger merke til oss på ca. 50 meter og bråstopper. Skjønner nok ikke helt hva vi er, godt mulig det er første gangen den ser folk. Det er et flott eksemplar av arten, stor. Jerven er kjent for sitt kraftige bitt, og slik omtalte indianerne den: «Den tygger heller av foten sin enn å sitte fast i ei felle». Jerven er en tøff jævel, og er glad i caribou. Heldigvis syns han ikke vi lignet på caribou, så han gjorde en halvsirkel rundt oss og fortsatte ufortrødent videre. Etter som vi kommer 2-3 mil inn på tundraen begynner vieren i elvedalen å bli litt større, og det er ikke noe problem å finne ved til bålet. Deilig, endelig skal vi få tørket litt klær og! Tundraen er utrolig flat. Umerkelig kommer vi høyere ettersom vi nærmer oss Brooks Range. Siden tundraen for tiden delvis er en innsjø, er fugleaktiviteten stor rundt oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi så minst 500 ryper. Totalt uredde! Det hadde blitt mange gode middager hadde vi hatt ei hagle. Ellers var det ender, svaner og Canadagjess, et ordentlig spetakkel på alle kanter. Okpilak River ble fulgt i noen dager før vi måtte krysse den på vår vei mot Hula Hula River. Vi krysset den på et sted hvor den var delt i to av en øy. Den første delen krysset vi til fots; strømmen var rimelig sterk, men det gikk fint. Vannet rakk oss til opp på magen, så noget kjølig. Den andre delen padlet vi over, da elva var en del bredere der. Tåka hang fortsatt over oss, det hadde den gjort siden Kaktovik. Innimellom stakk noen stakkars solstråler ned gjennom skydekket og gav oss en smakebit av varme, en mangelvare på tundraen. Etter Okpilak fortsatte vi nesten rett vestover til Hula Hula. Over noen små åser, hopping fra tue til tue, litt mer vassing i sørpe. Der! Endelig! Hula Hula River. Det var nærmere midnatt når vi kom dit, og det første som møtte oss var svære iskuppler i elva, og rimelig ferske bjørnespor. Her ble det leir. Dagen etter lettet tåka litt, og for første gang fikk vi et glimt av mektige Brooks Range. Det var et kick, og ga oss en skikkelig dose med motivasjon. Sørover! Den neste uken fulgte vi Hula Hula. Tåka ble snart helt borte, og strålende sol preget himmelen. Brooks vokste seg høyere for hver dag, og dyrelivet ble livligere. Caribou var det nesten over alt. Bjørn- og ulvespor ble sett mange ganger daglig, og på den femte dagen så vi da også bamsefar! Vi hadde medvind, så den luktet oss på 100 m og satte rimelig kjapt avsted vekk fra oss. Synd vi ikke fikk se den på nært hold, men veldig moro uansett! I det vi kom inn i fjellene ble det straks mer utfordrende å gå langs elva. Ikke fordi terrenget ble vanskelig, men fordi store sideelver kom ned og skapte tidvis uframkommelige barrierer. Spesielt East Patuk Creek. Vi kom fram til denne elva seint på ettermiddagen, etter en dag med skyfri himmel. Siden denne elva kommer fra en isbre, var den nå stor og frådende. Ikke bredere enn 5-6 meter, men livsfarlig å krysse nå. Vi vurderte alternativene, og kom fram til at vi skulle prøve å gå oppover elva og se om det var et sted å krysse. Elvedalen ble raskt trangere, og terrenget rundt ble raskt forferdelig. Vi fulgte elva langs stupbratte fjellsider med mye løs stein, opp og ned i mindre bekkedaler. Ned til elva for å se om den kan krysses; «nei, like jævlig her!». 3 timer på 2 kilometer. Beinet til Stein Tore som hadde vært senebetent fra dag 2, var nå ubrukelig. Stivt som en stokk, og fortsatt vondt etter sju smertestillende. Vi ble enige om å snu og gå ned igjen til Hula Hula, og så vente til vannstanden i Patuk Creek var lav nok til å vade i morgen tidlig. To timer senere slo vi leir, dyktig slitne. Neste morgen var vannstanden mye lavere, vi kunne vade! Det samme gjorde vi når vi lenger opp måtte krysse Hula Hula og Itkillik Creek, det var en enorm forskjell på elva etter natta. Brooks Range! For et landskap. Elvedalen ble trangere, og rundt oss var det fjelltopper både med og uten snø. Høyt oppe så vi dall sheep balansere i nær-vertikale posisjoner, og i forhold til oss så de ut til å trives med det. Her møtte vi også på turens første elg, en ung okse. Den stirret også undrende på oss, mon tro om folk er sjelden kost oppi her? Været var fortsatt med oss, og for første gang merket vi myggen. Etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, stod Guilbeau Pass for tur. Det skulle bli en lang dag…

Här är lite bilder från min sjunde sommar i Pyreneerna: http://www.huthyfs.com/pyr12gal/index.html Siten huthyfs.com har f ö bilder från alla mina turer (inklusive 11 norska fjällturer) sedan 2001, digitala (och därmed högre kvalitet) fr o m 2006.

Om du til føle litt "villmark" burde du gå for Kjørull. Noen hytter er der, men ikke noe i forhold til vegår og Nelaug. Kjørull ligger ikke langt fra veien, men man føler at men er lang inne på heia Mykland har jeg ikke padlet så tør ikke uttale meg for mye om det.

Finner du ingen annen grunn til å besøke Mosjøen så ligger denne kafeen i Strandgata. dsk

Litt på siden, men likevel, i tilfelle du ikke har sett alle trådene om å tørke og smakssette kjøttet selv. Det er jo så utrolig lettvint og billig å lage det selv. Jeg bruker mørbrad og skjærer strimler på rundt 8-10 med mer på tvers av kjøttfibrene og marinerer dem i en marinade med f.eks HP-saus, tabasco og diverse krydderier fra noen få timer til over natten i kjøleskap. Den smaken du blander marinaden til er i det store og hele den smaken du får på det ferdige tørkede kjøttet, men den ferdige smaken er noe mildere enn selve marinaden. Sett stekeovnen på ca 50-60 grader og lag en glippe i døren. Legg kjøttet på bakepapir eller en rist over en langpanne (for å hindre drypp i selve ovnen) og la dette stå i 8-12 timer. Selv bruker jeg en enkel dehyrator, men resultatet er akkurat det samme som fra stekeovnen. Ferdig produkt veier omtrent 1/3 av fersk vare så vidt jeg husker, så en mørbrad til 150 kroner kiloet gir deg ”Beef Jerky” til 450 kroner og du har full kontroll på tilsetninger og smak. Det eneste problemet jeg kjenner til ved å lage det selv er at besøkende spiser det opp før jeg rekker å dra på tur med det, men det er faktisk veldig trivelig det også. Så vidt jeg husker er forresten benevnelsen Beef Jerky avledet av inka- eller mayaspråket og betyr noe slikt som veiamat. Gjør et forsøk, du har alt å vinne og ingenting å tape. Bare ikke heng deg helt opp i disse petimeteroppskriftene som ligger på nett. De nøyaktige mengdeangivelsene har absolutt ingenting for seg. Om det er noe du lurer på må du bare sende en PM, men oppsummèrt vil jeg påstå at å lage sin egen Beef Jerky er latterlig enkelt, morsomt og givende.

Hei alle sammen. Det ble jammen meg sykkeltur langs Kystriksveien i år også. Nå har jeg syklet den fire ganger på fem år og fortsatt hadde den mye nytt å by på. I år var kona også med for første gang - og hun likte det . Vi skulle skrive turblogg fra turen, og det er vi nettop blitt ferdig med. Turbloggen fra årets tur ligger her: http://www.plohn.com/sykkelturer/?page_id=952 Da håper vi at bloggen kan være med å inspirere noen til å hive seg rundt og sykle Kystrikveien i år eller til neste år - eller en eller annen gang i framtiden ... hvis du ikke sykler Kystriksveien minst en gang i livet er det din egen skyld Bloggene fra tidligere års turer ligger også på bloggen (link til turene i øvre høyre hjørne av bloggen). God tur mvh Trygve