Vinnerliste

(Legger ut enda en turrapport, jeg. Det er jo frivillig å gidde å lese dette...) Godværsdagen i slutten av juni skulle utnyttes maksimalt, og jeg hadde lest at nordryggen på Lauparen skulle være mulig uten tau, og ville også utforske eggen videre over Brurefølgjet i øst. Det ble en krevende travers, og bom stopp ved starten på Brurefølgjet… Parkerte på p-plass i Tresfjord ved veien som går over Vaksvikfjellet, gps 32 V 402216 6931371 på 90 moh, og fulgte skilt mot Eirsdalen, først litt østover. Så gikk den rødmerka stien over et gjerde (!) etter en bro, langs elva et kort stykke bak et uthus, før det var fin-fin skogsvei langt innover (sør) i dalen. Etter nesten 3 km gange fra p-plassen tok en sti av rett fram, mens veien svingte oppover mot øst (blant annet mot Rona og Nonsfjellet.) Galt stivalg Etter bare 200 m på stien kom jeg til et stikryss med skilt. Men skulle jeg til Eirsdalssetra eller Kjersemsetra? Jeg hadde gjort for dårlig research på forhånd, og ante ikke annet enn at jeg skulle opp mot nordryggen på Lauparen i sør. Begge stiene gikk noenlunde i samme sørlige retningen. Jeg satset på Eirsdalssetra, og fikk straks brynt meg på noen bratte bakker. Etter rundt 10 min var jeg oppe på setra, der stien stoppet. Æsj! Så var det bare å rusle ned og tilbake til stikrysset igjen. Den andre stien var i litt dårligere forfatning; og «Dagmar» har nok skylda: Rett som det var lå et lite eller større tre over stien og sperret veien. Brått var det et digert dyr som rørte på seg inni skogen, og jeg skvatt til. Sidesynet hadde varslet meg, men nå så jeg at det heldigvis bare var en hest (!) Flere hester fulgte på, og snart noen sauer også – et rikt dyreliv her inne, altså. Klyving opp nordryggen Halvannen kilometer etter stikrysset gikk ruta over elva (uproblematisk) og vestover opp et kort stykke, før den svingte sørover. Etter kort tid, da stien svingte mer mot vest, passet det å ta av mot sør, og opp de bratte gressbakkene på Breidskallens nordvestflanke. Krattskogen hadde nå tatt slutt, og jeg gledet meg til klyvinga opp på nordryggen på Lauparen, som tok seg flott ut. Oppe ved Breidskallen skulle man ta sikte mot et tydelig skar på nordryggen, men opp dit var det et digert snøfelt. Ved å holde langt lavere ville jeg få mer klyving (på tørt fjell) og valgte derfor dette. Etter 2t 45 min var jeg endelig i gang med klyvinga, som varierte mellom å klyve på selve eggen og andre ganger omgå luftig punkter ved å holde til høyre. Ganske løst her og der, og noen steder kom jeg nok bort i punkter av grad 2- selv om jeg omgikk de bratteste og mest utsatte delene av eggen. Været var imidlertid topp, og soltørr klippe med stor utsikt til begge sider er noe av det beste jeg vet, så jeg koste meg oppover. Mot slutten så det litt bratt ut, men det løste seg veldig greit, og etter 40 min klyving var jeg oppe. Herlig utsikt, og varde med kasse og bok. Tok en lang spisepause og koste meg i sola. Østeggen med «Militærlua» Eggen videre østover så meget spennende og utsatt ut, men skulle være mulig å gå uten tau. Etter kort tid kom jeg til en liten sylkvass pinakkel, som jeg ikke engang prøvde på uten tau. Det var lett å omgå denne i sør. Like etter denne var en tykkere og bratt pinakkel, som fra siden så ut som en av Forsvarets «berets» med sin skrå utoverhengende stil. Jeg tror derfor det er denne som blir kalt for «Militærhua». Heller ikke denne så enkel ut om en ikke har tausikring, men nå var en omgåelse i sør ikke lenger noen «tur i parken» akkurat, og jeg måtte klyve litt ned og opp i et skar. Vil anslå punktet til 2- eller kanskje 2. Så fulgte jeg i sørsida en bred hylle under østtoppen, som fra vest åpenbart krever tau. Etter nesten å ha rundet østtoppen, skjønte jeg det var mulig å klyve opp i sørflanken. Jeg satte igjen sekken, og på tørt fjell følte jeg ikke behov for tau, selv om det vanskeligste punktet nok er grad 2 her. Tok et bilde på toppen, og kløv tilbake samme vei. Klyving nedover østeggen Nå bar det nedover østeggen, men ganske snart støtte jeg på en utfordring, der et rappellfeste (tauslynge) talte sitt tydelige språk. Ved å søke litt østover fant jeg en mulige klyverute ned dette bratteste punktet på østeggen. Utoverhellende sva uten særlige tak er utfordringene her, men på tørt føre var friksjonen stor nok til at det var forsvarlig klyving uten tau. Åpenbart et punkt grad 2 her! Stopp ved Brudefølget Sør Så gikk det greit ned til laveste punkt på østeggen (ca 1220m). Jeg var rimelig spent på veien videre, for nå kom det en rekke bratte punkter. Først opp på Brudefølget Sør, der det på slutten var et noe utsatt klyvepunkt, som jeg gir graderinga 2(-). Etter toppen kom jeg ikke mange meterne før det var en slynge som talte om rappell. Jeg søkte litt fram og tilbake, men her var det ikke snakk om å klyve ned uten tausikring, så jeg måtte prøve en omgåelse av toppen i nordflanken. Dette ble en komplisert affære på fuktige grasshyller og løse steiner i skyggen av sola, og minst ett punkt med gradering 2. Noe andpusten og skjelven kom jeg forbi toppen, og kunne fortsette litt til på eggen østover. Gir opp eggen videre mot Brurefølget En hammer reiste seg stupbratt og krevde tausikring. Jeg kom meg videre i sørflanken et stykke, men det ble stadig mer utsatt klyving og jeg fant ingen lettere veier oppover. Klokka nærmet seg 15, og jeg var helt tom for vann. Migrenen banket så vidt, og jeg skjønte at selv om jeg fant en evt omgåelse av hammeren over på nordvestflanken av Brudefølget (burde være greit å klyve opp en av snørennene der), ventet fortsatt svært mange kritiske punkter og masse klyving opp og ned den kvasse takkete eggen. Det var derfor lett å avslutte moroa, «mens leken var god.» Jeg tok meg forholdsvis greit ned snøfeltet i den første botnen i nord, og ikke minst fant jeg snart rennende vann, som slukket både tørsten og migrenetendensene – deilig! Skulle jeg likevel skrå opp mot Nonsfjellet i øst, og prøve meg på Brurefølget fra nord? Jeg forkastet ideen siden det alt var ganske langt på dag, og jeg hadde 6 timer i beina, og 1300 høydemeter og masse klyving. Traversen av Brurefølget tror jeg er en dagstur i seg selv, og tau er nok absolutt kjekt å ha i sekken. Småspennende ned til Møsvatnet Snøfeltet tok etter hvert slutt, og vått mosegrodd fjell ventet, med utoverhellende flater. Dette kunne jammen bli en bomtur! Jeg holdt meg ganske nær bekken/elva og klarte å tråkle meg ned på en rimelig trygg måte, og ble muligens reddet av en stor snøflekk i nedre delen av bratthenget her: Et parti med kompakte sva stoppet framdriften, men et 1-1,5m hopp ned på snøflekken ble løsningen. Noe råtten snø her og der måtte jeg også se ekstra opp for. Er ikke sikker på om jeg kan anbefale denne veien ned seinere på sommeren. Nå var det grei skuring videre, og snart var jeg på stien igjen, og kunne småjogge ned Eirsdalen tilbake til bilen. 7,5 t på tur Normalveien på Lauparen er selvsagt langt enklere enn denne varianten. Brudefølget er nok en tur i seg selv, men jeg tror nok tau er kjekt å ha der, selv om man går fra nord. Skal en følge eggen i sin helhet; eller klatre fra sør mot nord, er tausikring en nødvendighet, ser det ut til.

Spørsmål om Styggehøe: Fredag 27 juli kjører jeg ned til Spiterstulen. Lørdag den 28 juli tenker jeg å gå til Styggehøe. Dette blir en alene tur. I fjor gikk jeg alene til Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Brukte litt over 5 timer opp (og 5 timer ned). Jeg regner med at Styggehøe ligger innenfor mitt kondisjonsnivå. Men jeg har et spørsmål. Jeg bruker kartene på www.ut.no som referanse for spørsmålet. Jeg har sett litt på forumposter angående denne toppen og gps referanser og forstår det slik at man går til venstre for den lille breen på vei opp? Når jeg er på toppen 2213, ser jeg at det går en liten egg ned mot et punkt 2011 som er på vei mot Nørdre Bukkeholstindan. Er punktet på 2011 et realistisk sluttpunkt for denne soloturen eller er det for bratt ned og for bratt opp igjen? Er foreløpig ikke så veldig begeistret for luftige områder og har på det nåværende tidspunkt ikke tenkt på å komme ut for områder hvor jeg trenger tau. Ellers er tilbaketuren langs samme rute for å nå Spiterstulen igjen. Finnes det linker til bilder som viser akkurat denne eggen fra 2213 og ned til 2011? Spørsmål om Kyrkja: Søndag den 19 august er det planlagt tur til Kyrkja. Nå skal jeg ha med familie fra USA som aldri har gått i fjellet før. Dette er en langhelg, så det blir nok lettere turer for dem også. Men selv har jeg lyst til å nå denne toppen. Jeg har sett noen YouTube videoer av turer til Kyrkja og sett noen bloggposter med bilder. Foreløpig ser det greit ut. Men jeg har ikke klart å se området som betegnes som vanskelig. Noen sier det er enkelt og andre vanskelig. Har også lest noe om at 2 av 10 snur rett før toppen, inklusive en kamerat som forsåvidt ellers ikke har noe problem med å komme seg opp Munken, et klatrefelt i Trøndelag. Jeg skjønner at dette er individuelt, men er det noen som kan legge ut noen linker til bilder som viser området hvor folk snur. Hvordan ser det ut rundt det vanskelige området? Takker så meget på forhånd. Gaute

Årsaken til gnagsår er jo stort sett at skoen ikke passer foten 100%. Selv om skoen passer bra kan det selvfølgelig bli gnagsår om man går mer enn huden er vant med. Det som er ekstremt viktig for å unngå gnagsår er å være på forskudd. Prevangtive tiltak er alltid det beste. Om du har brukt samme sko på turer tidligere, vet du hvor du bruker å få gnagsår. Bruk tape fra dag 1 på steder du vet at gnagsårene kommer, og om du har på følelsen at det kan bli gnagsår på andre steder, vær rask med å tape. Har gnagsåret etablert seg er det for sent. Så til anbefaling av sko. Jeg er overrasket over at forslaget ikke har kommet tidligere (om jeg ikke har oversett det), men Alfa sin marsjstøvel m/77 som forsvaret bruker er en fantastisk sko. Den har et enkelt lærlag som former seg perfekt til foten din. Om du er påpasselig og smører den godt, er den også utrolig god til å holde ut vann. Om den først tar inn vann, kan du omtrent gå den tørr igjen, eller så tar den mye kortere tid å tørke enn en membran-sko. Den er også lett, og er utrolig god å ha på foten. Som det antakelig kommer fram; jeg digger marsjstøvlene mine! Det skal nevnes at de krever inngåing før de sitter behagelig på foten. Ikke kjøp nye m/77 å dra rett ut på tur. For det første, ikke kjøp for store sko. De går ut og former seg til foten din. Er de for store vil det glippe når du går, og det er lettere for gnagsår. Ta på deg en god å tykk ullsokk når du skal finne størrelse. Gjerne en tynn nylonstrømpe innerst i tillegg. Ved bruk av det når du senere skal på tur minsker du igjen sjansene for gnagsår. Når du har fått riktig størrelse, da på ullsokken, fyll skoene med vann, og gå de inn. Gjerne flere timer i gangen, og gjenta. Sett de også meget godt inn med skokrem, i alle kroker (husk nede under 'flikene' ved nedre ende av snøringa). Etter noen runder med dette vil skoene begynne å ta form. Du vil kjenne at de former seg, og du kommer til å bli mer og mer glad i de etterhvert. Når du har brukt de noen måneder-halvt (alt etter hvor mye du bruker de) år vil du virkelig kjenne hvor gode de er. Om du også skaffer deg forsvarets fotposer (klipp til en bit av et liggeunderlag el.l. i 'sko-fassong' slik at det passer i bunnen av fotposen, det isolerer knallbra!) som passer disse skoene, har du også en optimal vintersko! Jeg er ikke det miste i tvil om at den dagen jeg har slitt ut mine m/77, skal jeg ha akkurat samme skoen igjen!

Jeg bruker en nettside som heter Kristins flora http://www.kristvi.com/ til slike spørsmål. Den synes jeg er helt suveren til planter iallefall. Ser at hun også har sommerfugler.

Bruker en Guide 10 fra produsenten GoalZero. Det er en boks hvor man kan putte 4 x AA -batterier i og lade fra USB. Fordelen er at man kan ta med fire ekstra batterier om man vet man trenger litt ekstra lading, og samtidig ha mulighet til å ta batteriene ut og sette dem rett i f.eks en gps. Tror jeg gjør 2 eller 3 ladinger av iPhone på tur på fire stk batterier. Kan velge å også lade digitalkameraet om jeg trenger det, siden det tar lading via USB. Kjøper du med Nomad 7 har du også solcellepanel til å lade batteriene underveis. Link produsent: http://www.goalzero.com/shop/p/79/Guide-10-Adventure-Kit/1:1/

Knot rundt svaene ja.. kan gi et praktisk tips; hold mer til venstre enn du tror! Har 2 av 2 ganger gått for langt til høyre, av en eller annen grunn føles det mer naturlig :

Heisann. Jeg har skrevet noen turbeskrivelser på denne siden. Alle toppturene jeg har skrevet om er dagsturer. http://rangling.no/index.php/ski/haukeli-roldal-og-hardangervidda