Vinnerliste

Det var godt å endelig snøre på seg tursekken igjen å vandre fritt uten plan i Lisleheradmarka igjen. Sekken var sånn akkurat passe tung, og den første turen var bare en liten rusletur til sammenligning med andre turer. Turen gikk til Nedre Sveievtjønn, som kunne by på både fisk og flott leirplass. Nedre Sveievtjønn var et bevis på at ørreten var fortsatt våryr, mildt sagt. 7 ørreter totalt, men mye smått. Men kilosfisken glimret med sitt fravær, så jeg gikk videre mot Elgslitjønn, der var det allerede fiskere. Tjønna er nokså liten og fluefiskere tar stor plass, så jeg valgte å gå videre til Nedre Ramsås i påvente av at Elgslitjønna skulle bli "ledig". Etter fire timer på Nedre Ramsås og en dupp mindre, så vender jeg nesa nordover igjen mot Elgslitjønn. Der kan jeg endelig "breie" meg ut å kose meg med den medbrakte ørretene fra Nedre Sveivtjønn. Utpå kvelden dukker også turkameraten "Holmer'n opp. Med seg har han godt mot og fiskestang og god tro på å få opp fisk, men vi må bare konstatere at Elglitjønn bare tok denne gangen fremfor å gi. Det gikk med noen dupper og kroker som aldri vil se dagens lys igjen desverre. Holmer'n må reise på søndag og jeg føler at kilosfisken mangler, å reiser bare hjemom for å proviantere og øke beholdningen i den nå litt skrentene fiskeveska. Jeg bestemmer meg for å gå opp i høyden. Nærmere bestemt Selsli som ligger på omlag 750 m.o.h. Jeg må manne meg litt opp for å ta fatt på høydemeterne, men tanken på kilosfisk jager meg framover. Endelig oppe så blåser det opp noe voldsomt og mørke begynner å komme sigende på, så det er egentlig bare å få opp duken å komme seg i le for vinden. Stengene kaster jeg ut på måfå. Det skal ta to dager på Selsli før jeg får så mye som et napp, men da tar det også virkelig til å høgge. Teleskopstanga vrenger seg nærmest som ett åttetall mens jeg filmer av alle ting, men kamera må jeg gå ifra om jeg ikke skal miste både stang og fisk. Fire utrusninger har storruggen før den til slutt må gi tapt å legger seg halveis på siden. Jeg tar den opp med noe så sjeldent som en håv. Den fem seks dagers lange turen er reddet. Jeg kan stolt gå ned igjen fra fjellet å si at Selslifjellet aldri skuffer.

På Garmin sine forum har de et eget avsnitt for Mapsource HER, bare ha i bakhodet at Mapsource er utgått og blir ikke videreutviklet. Enig med nyh, sats heller på Basecamp

Etter å ha overlevd mange og også noen lange turer i fjellet de siste 30 åra uten GPS, var det nettopp en GPS som stod på ønskelista til min fødselsdag for snart to år siden. GPS ble det, en Garmin Dakota 20, og selvfølgelig var jeg glad for det. Ikke akkurat den modellen jeg hadde øverst på lista, men likevel. Samme kveld ble instrumentet åpnet og det viste seg da at den allerede hadde vert med på en båttur fra Tananger til Eigersund. Neste helg ble den byttet i et nytt og ubrukt eksemplar. Det fulgte også med en kartpakke, Norgesserien for garmin GPS, Sørnorge vest, som ble installert og så skulle vel alt være i orden. Men, første gang vidunderet ble teste var heldig vis hjemme i stua. Den fikk kontakt med et utenomjordisk vesen som kalles satelitt og alt så ut til å gå etter planen. Så var det bare å finne veien. F.eks. til butikken. "Men hvem i huleste er det som kan finne veien på et slikt lite kart!?" "Kanskje lurt å forsøke å sóme litt?". Når mann er vandt til å lese kart hvor kartutsnittet i vinduet på kartmappa dekker minimum 10 x 10 kvadratkilometer så ble dette mikroskopiske kartet bare en vits. Koordinater etc. er vel og bra, men jeg vil se terrenget der hvor jeg skal gå. For å planlegge ruta så er det jo greit å se hvordan det ser ut der fremme, og det kan man gjøre ved å se på kartet. Et forslag fra kona var at jeg skulle planlegge turen på mitt gamle kart, legge inn koordinater på GPSen og så ville sikkert den fortelle meg retningen jeg skulle gå og om jeg fulgte riktig kurs. Ok, kanskje ikke så dumt det, men dette har jeg jo i alle år brukt kart og kompass til. "Men hva med tåke eller mørke?" Jo, sikkert bra det, men slike situasjoner har jeg jo komet meg gjennom før også uten problemer. Som sikkert mange nå skjønner så var jeg en smule desillusjonert over dette "vidunderet" som nå lå på bordet foran meg. Er det jeg som har missforstått et eller annet eller er jeg bare for gammel for slike "fantastiske nyvinninger? Er noe galt eller har jeg rett og slett bare fått meg et stykke av "Keiserens nye klær?". Kanskje jeg skulle forsøke å lese bruksanvisningen en gang til? Hvordan det nå er så har jeg faktisk, etter nesten to år, en fin ny GPS som fremdeles ligger ubrukt i esken sin, mens noen av mine M711 kart er modne for utskiftning. Men turer blir det uansett, og selvfølgelig kan jeg jo legge GPSen i sekken når jeg drar, og når så noen begynner å trekke frem og diskutere disse fantastiske dippeduttene så kan jeg jo ta den frem og si: "Jeg har en sånn", rette ryggen, sette opp en litt overlegen mine og si, "Men det er ikke så ofte jeg har hatt bruk for den." Kanskje noen da tror at jeg er en så gjennombarket friluftsmann at jeg har utviklet min egen GPS inne i hodet, eller kanskje de bare rister oppgitt på hodet over denne gammeldagse, bakstreverske raringen som ikke har forstått noe som helst. Hvem vet, vi får nå se. "Men hvor var det nå jeg la denne esken da?"

Hehe! På tur synes jeg det er stress nok å holde liv i mobiltelefonen. Hadde noen tanker om disse tekniske greiene på min egen hjemmesiden for en stund siden: Teknisk turutstyr -en sovepute? Som sagt tidligere i tråden: kart og kompass trenger ikke strøm.

En runder ikke opp, men ned. Heldig dere er sørpå som kan dra og fiske ørret nå allerede. Med slukstang. Pen steikfisk

Kjempe fin film asså!! Fulgt med på filmene dine og de blir bare bedre og bedre. Keep it up! Neste MÅ du få med på film når du drar inn storfisken!! Jeg ville runda opp til 1,5 kg da

Hehe, kan jo trøste deg med at jeg som er tidlig i mine 20 også sverger til kart og kompass. GPS er backup, men bruker ikke det i planlegging av tur.

GPS er vel og bra, men slår nok ikke vanlig kart og kompass. Nå har jeg verken brukt det ene eller det andre. Men er en teknonerd av natur. Men ville uansett orientert meg etter kart og kompass. Rett og slett for at kartet ikke kan gå tom for strøm, eller ikke har en skjerm som kan bli ødelagt:) Hvordan skal man ellers overleve når all verdens elektronikk blir svidd av en solstorm? Mén, en GPS er fin å ha i tillegg til kart og kompass. Blir en tur til Femunden i Juli, og da blir det god gammeldags kart og kompass, med smartmobilen som GPS i tillegg for morro skyld

Lille frøkna har i lengre tid vist stor interesse for å gå turer i skog og mark. Så nå i helga tok vi mål for oss å bestige Ringsakers høyeste punkt. Tuva på 1090meter. Turen ble bestemt torsdag kveld og vi satte kursen opp på hytta lørdag. Det skal benevnes at hverken far, datter eller markus turkamerat har vært de ivrigste turfolkene tidligere. Noe en kan se ut fra planleggingen av turen. Vi reise opp alt for sent lørdag til at vi skulle ha en realistisk mulighet til å komme oss opp de 300 høydemetrene og 7-8km turen er på. Så det ble en kort tur på bena lørdag, men vi koste oss. Så skulle vi gjøre et forsøk søndag. Dæven det var faktisk en del snø, blaut snø, tung snø. Og far må nok innrømme at Marias mor hadde rett i det hun maste om lengre skistaver før i vinter. Det er ikke lett å gå i motbakke med alt for korte staver, så Markus og jeg måtte fungere som skiheis i oppoverbakkene. Sliten blir en og på tur, så når vi omsider kom oss opp til Øyungsvannet slo vi rast og grillet pølser. Vi kunne skimte Tuva en 4-5km foran oss eller vi tror vi kunne skimte Tuva. Slo da fast at vi nok venter til snøen er borte før vi tar med oss Maria dit opp. Men alt i alt hadde vi en kjempetur i vårens fineste vær, hvit snø, knallblå himmel og en sol som strålte om kapp med en nybakt verdensmester Maria var meget fornøyd med å få vist at hun var så god til å gå på ski, og hun fortalte oss flere ganger at hun nok skulle klare å gå opp til Tuva. Så dit må vi senere i sommer. Lyst til å vekke naturgløden i henne enda mere, få henne glad i fjell og natur. Og kanskje en topptur opp på Galdhøpiggen i juli kan være en liten gulerot i så måte. Så om det ikke ble den lengste turen i distanse, kanskje 5km totalt, ikke den turen med flest vunnede høydemeter eller beste utsikt var det en begynnelse. Og jeg må si jeg er imponert over utholdenheten til ei lita jente som ikke har rukket å fylle 5 år. Markus og Maria lørdag på hytta. Vi skal ut på tur igjen ja. Men kom gjerne med tips om hvordan en bør legge opp ting når en skal ha med seg små i fjellet. Selv tror jeg at toppturer er lurest når de kan gå på bena, og at en må sette av god tid til noen raster og innhenting av krefter. Gode fjellsko for småtasser hadde og vært veldig fint å bli tipset om. Og min frøken elsker Mariekjeks, men det bør vel benyttes en annen som er mere næringsrik?!

Sommeren 2007 gikk jeg, Runar Danielsen, og Kristian Sarre en fjelltur fra Sitas på Skjomenfjellet. Vi startet turen på norsk side av Sijdasjavrre og satte kursen vestover mot Langvatnet. Planen var at vi skulle ha første overnatting i ei lita hytte der. På vei mot Langvatnet stoppet vi ved noen små vann for å teste ut fiskelykken, men det var tidlig i juli var det bare små åpne råker i vannene og fisket ble dermed resultatløst. Kristian Sarre og hunden Stegg Da vi ankom hytta ved langvatnet tok vi straks turen ned til vannet for å teste fiskelykken. Det var desverre dårlig med napp, så etter ei stund lot vi bare stengene ligge ute med mark og bunnsøkke, mens vi lagde middag nede ved vannkanten. Undertegnede la i tillegg 6 boksøl ned i vannet slik at vi skulle få oss kald øl til kvelds. Etter middag og fortsatt uten napp fant vi plutselig ut at vi heller skulle gå et stykke til før vi slo leir for natten. Langvatnet er et enormt stort vann og vi tenkte at det kanskje vare lettere å få fisk i et mindre vann. Etter en kikk på kartet bestemte vi oss for å gå til Kobbvannet. Det så ut som et passelig stort fiskevann og i tillegg var det en spennende elv som vi kunne fiske i på veien dit. Vi pakket dermed sakene og satte kursen mot Kobbvannet. Jeg og Runar i fint driv i godværet. For å komme oss til Kobbvannet måtte vi først ta østover langs Langvatnet før vi måtte vade over elva som kommer fra Forsvantnet. Deretter var det bare å følge elva nordover mot Kobbvatnet. Været var nydelig så det var fint å gå selv om noe av turen gikk i rotten snø. Vi prøvde litt fiske i elva oppover, men det begynte å bli sent så vi gikk ganske radig til vi kom fram til selve Kobbvannet. Litt irriterende var det at jeg underveis kom på at de eneste 6 pilsene vi hadde med på turen fortsatt lå til kjøling i Langvatnet. Så hvis noen tar turen dit så kan det hende at det ligger noen iskalde pils å venter i vannkanten:) Vel framme ved Kobbvatnet slo vi leir og fikk slått opp teltet. Det var flott vær og lite innsekter så det var strengt tatt ikke nødvendig med telt, men noen mørke skyer som kom mot oss i horisonten gjorde at vi valgte å slå opp ytterteltet. Vi fikk i oss litt mat og fikk servert noen brune drinker av Kristian før vi la oss inn under teltet og sovnet. Neste morgen våknet vi til nydelig vær og etter å ha inntatt frokosten testet vi ut fisket. Det var for det meste is på vannet, men ved elveutløpet var det en ganske stor råk som vi fisket i. Fisket var desverre dårlig og det gikk ikke så lang tid før vi bestemte oss for å pakke sammen og gå videre. Før vi gjorde det fant jeg og Runar, som de villmarkingene vi er, ut at vi skulle ta oss et bad i råken. Kristian syntes imdlertid ikke dette var en god ide og valgte å passe leiren:) Godt med et forfriskende bad:) Da vi var ferdigbadet satte vi kursen videre. Vi hadde bestemt oss for å gå til elva som renner mellom Søndre Bukkevatnat og Geitvatnet. På veien dit stoppet vi flere ganger å prøvde fisket i den fine elva som renner mellom Geitvatnet og Kobbvatnet. Det var mange fine plasser å fiske, men fisken lot fortsatt vente på seg. Jeg prøver fiskelykken i elva. Da vi kom fram til fram bestemte Kristian seg for at han skulle gå ned. Han hadde en del forberedelser i forbindelse med en barndåp og tok turen ned til Råndalen hvor han ble hentet. Jeg og Runar hadde ingen planer om å dra ned, og da vi hadde tatt farvel med Kristian satte vi i gang å fiske. Etter flere timers fiske med både sluk, spinner og mark slo endelig fiskelykken til. Seint på kvelden tok ei flott røye på ca 1.5 kilo tok endelig til vett og bet på. Gleden var stor og vi kunne ta kveld med vissheten om at det var muligheter for mer fangst her. Nemi poserer med stor-røya. Ingen tvil om at det er glede i øynene på Runar:) Innsektene hadde ikke våknet fra vinterdvalen, midnattsola skinte og når det i tillegg nesten ikke var en sky å se på himmelen kunne vi bare legge oss i posene og sove ute i guds frie natur. Dagen etter våknet vi til nok en dag med flott vær. Vi var fri for brødmat, så til frokost ble det kokt røye. Maten smakte himmelsk og kokt røye er virkelig å anbefale for den som ikke har prøvd det. Røya på kok:) Etter frokost og den obligatoriske morgenkaffen var vi i gang med fisket igjen. Det var så varmt i været at vi kunne stå å fiske i bare bokseren og etter noen timer med fiske hadde vi igjen fått røye på kroken. Fasiten var to fine eksemplarer av Salvelinus Alpinus. Stolt fisker:) Fornøyd med fangsten tok vi en liten tur bort mot en flyvinge som stammer fra 2. verdenskrig. Den ligger ved Bukkevatnet. Der fikk vi, som mange andre før oss, risset inn navnet vårt. Vel tilbake i leiren koste vi oss med god mat og bare nøt naturen og det gode været. Vi fisket også mer, men det ble ikke flere røyer den dagen. Gutta nyter livet:) Da kvelden kom kunne vi igjen bare legge oss i posene under åpen himmel. Været var litt mer skyet, men det var ikke nå fare for nedbør, så vi kunne trygt lukke øynene og ta oss en velfortjent hvil i natten. Neste morgen pakket vi sammen å satte kursen hjemover. Vi planla å ta turen mot Sennvantnet hvor vi visste at to kompiser var på hyttetur. Været denne dagen var også nydelig så det lå ann til en varm marsj. Klar for avgang til Sennvatnet. Turen fra Geitvatnet til Sennvatnet var lang og tung, men et forfriskende bad på veien hjalp på. Utpå kvelden var vi framme og Ståle og Ken Eirik som var ved hytta serverte oss kald pils når vi ankom. Vi koste oss resten av kvelden med god mat og drikke i godt selskap. Litt fiske ble det også med noen flotte ørretter til fangst, men mesteparten av kvelden slappet vi bare av med noe godt i glasset. En flott avslutning på en flott tur.. Flere bilder fra turen ligger på www.turopplevelser.blogg.no