Under åpen himmel
Det er eldstejenta som foreslår det: Sesongens siste båltur. La presenningen og teltet bli igjen hjemme og sove under åpen himmel, før myggen og knotten inntar skogen. Hvilken far kan si nei til slikt?
Det blir sent før vi kommer oss avgårde. Igjen. Men det er vi likeglade med. Det er fredag, det er slutten på uka og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, med rugda flyvende fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen. Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille broen. Så tar vi farvel med stien, går inn i natten mellom ranke furustammer og over lyng og lav.
Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden. Å legge seg i soveposen og la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra barna som sover ved siden av.
Det blir kaldt denne natten, men det legger vi først merke til når vi finner litt rim på sekken neste morgen og ser på termometeret – tre streker ned på den blå skalaen. Jentene fyrer opp et morgenbål, og det er vanskelig og si hva som varmer meg mest, jentenes glede ved å være ute, bålet eller sola, som også vil være med.
Vi har ingen hast med å gå hjem igjen, én sitter ved bekken og hører på vannet, med tanker som vandrer til sommerens badeturer, en annen går på oppdagelse, snart ved leiren, snart på den andre siden av bekkekløften, høyt der oppe i den åpne furuskogen. Det er vemodig og fint på en gang. Sesongens siste båltur.
Stikk gjerne innom bloggen http://villmarkarundthjornet.com for flere bilder, turfilmer og mange andre turrapporter – med og uten barn.
Turhilsen
Mikkel