Vinnerliste

Under åpen himmel Det er eldstejenta som foreslår det: Sesongens siste båltur. La presenningen og teltet bli igjen hjemme og sove under åpen himmel, før myggen og knotten inntar skogen. Hvilken far kan si nei til slikt? Det blir sent før vi kommer oss avgårde. Igjen. Men det er vi likeglade med. Det er fredag, det er slutten på uka og det er deilig vær. Det er tre glade vandrere som tar fatt på en liten gåtur gjennom vårskogen i den begynnende skumringen, med rugda flyvende fram og tilbake over tretoppene mot den stadig mørkere himmelen. Den lille barnålstien leder oss gjennom nærskogen, tar oss ned den bratte bakken mot skiløypa og geleider oss over den lille broen. Så tar vi farvel med stien, går inn i natten mellom ranke furustammer og over lyng og lav. Følelsen av å sitte ved et bål som døtrene dine har laget, nesten helt selv, se gleden over ansvaret gløde om kapp med tyriveden. Å legge seg i soveposen og la øynene finne hvile i nattehimmelen over, høre den lette pusten fra barna som sover ved siden av. Det blir kaldt denne natten, men det legger vi først merke til når vi finner litt rim på sekken neste morgen og ser på termometeret – tre streker ned på den blå skalaen. Jentene fyrer opp et morgenbål, og det er vanskelig og si hva som varmer meg mest, jentenes glede ved å være ute, bålet eller sola, som også vil være med. Vi har ingen hast med å gå hjem igjen, én sitter ved bekken og hører på vannet, med tanker som vandrer til sommerens badeturer, en annen går på oppdagelse, snart ved leiren, snart på den andre siden av bekkekløften, høyt der oppe i den åpne furuskogen. Det er vemodig og fint på en gang. Sesongens siste båltur. Stikk gjerne innom bloggen http://villmarkarundthjornet.com for flere bilder, turfilmer og mange andre turrapporter – med og uten barn. Turhilsen Mikkel

Titt på Osprey sine sekker. Mange av de største sekkene kommer i forskjellige størrelser (S,M,L) og man kan feks få en L sekk meg S hoftebelte. I tillegg til dette er det meget bra sekker, i alle fall de seks-syv som jeg har.......

Etter min mening er det veldig stor forskjell på dagsturer og overnattingsturer. Det er når man har lagt seg i teltet, mørket faller på og vinden begynner å sukke og puste i furutoppene at det begynner og bli nifst. Da blir man liggende å lytte til krisling og krasling og andre rare lyder i natten. For noen år siden gikk jeg en halvannen ukes alenetur rundt i de mest avsidesliggende områdene i Femundsmarka. Og etter mange dager i fullstendig stillhet og ensomhet, da jeg satt inne i teltet og ordnet med ett eller annet hørte jeg plutselig et fryktelig høyt og intenst skrik rett utenfor teltduken. Jeg så aldri hva det var, men tror nok det må ha vært en rev. Pussig nok var det like ved Revsjøen. Det jeg tenkte på etterpå var at skriket bare så vidt fikk meg heve øyebrynene. Jeg vet ikke hvorfor, men etter noen dager alene i villmarken får jeg en nesten unaturlig stor sinnsro. Men en gang ble jeg faktisk litt bekymret. Jeg lå alene i en gammen tømmerhytte langt inne på fjellet i et ganske vanskelig tilgjengelig område. Og sent en kveld etter at det hadde blitt mørkt hørte jeg plutselig tramping utenfor. Det hørtes ut som om det var utenfor døren. Det kan da ikke være mulig at det kommer vanlige folk hit nå, tenkte jeg. Jeg dristet meg til å titte ut av et av de små grå vinduene, og der satt en diger hare og trampet i bakken med bakbeina.

Da er denne tråden flyttet og åpnet...

Bruker denne på jobben: http://www.samsung.com/no/consumer/mobile/mobilephones/mobilephones/GT-B2710SSAXEE Kan bruke den relativt mye i 1 uke før den må lades. Og den tåler endel (ja jeg har kastet den i veggen/gulvet osv)

Ingen rødstrømpeprotester her. Det er den største ulempen med å være (liten) jente og alene på tur. For et par netter har det ingen ting å si, men skal man være litt lenger på tur og sove i telt, så blir det tungt. De aller fleste (trente) menn klarer å bære mer enn meg. Ingen hemmelighet det. Men det løser seg det og Jeg er ingen utstyrsfreak, men har funnet ut at jeg må bytte ut de tyngste delene av utrustningen min for å kunne dra på litt lengre turer alene. Er litt stas og bære tungt også da Ihvertfall når man går i sitt eget tempo hehe

Jeg vurderte å skrive «mislykket tur» i overskriften, men vi fikk tross alt så mange fine naturinntrykk, masse trening og litt ny erfaring, at ordet «mislykket» ikke passet, selv om målet hadde vært Veobrehesten. Vi hadde oppdaget et lite godværshull i værmeldinga for Spiterstulen, men fredag den 13.april burde kanskje i overtroens lys gjort at vi droppet planene? Vel, torsdag kveld la jeg og junior (Lars-Petter) oss i bilen like ved avkjøringa til Spiterstulen – kjekt å kunne «campe innendørs også.» Fredag morgen forlot vi Spiterstulen ca. kl 9 med fullastet pulk, klare for minst en natt i telt, og med et bra utvalg av sikringsutstyr for bre. Det var overskyet og lett snø, men vi skimtet glimt av blått der oppe – og temperaturen var behagelig – bare noen få minusgrader. Det var åpenbart lite snø datoen tatt i betraktning, men 10-15 cm hadde kommet de siste dagene og dekket alt noenlunde brukbart til. Likevel var det noen steiner som ripet litt opp i bunnen på den relativt nyinnkjøpte pulken min i begynnelsen, rett ved Spiterstulen; Teltleir ved foten av Hellstuguhø, og godvær Det var forholdsvis tungt å dra pulk i nysnøen, og selv om det mest gikk bortover, var jeg glad for at jeg hadde tatt skifellene på. Mer arbeid ble det ved Hellstugu, da vi svingte oppover til venstre (sørøstover) og inn dalen mot Hellstugubreen. Snaut 2 timer etter Spiterstulen var jeg fornøyd med å dra lasset, og vi slo leir på en horisontal plass på 1370 moh. Alt ble gjort klart til ankomst utpå kvelden igjen, vi spiste litt mat, og så pakket vi om sekkene og la i vei videre kl 12.30. Været var nå ganske flott; nesten vindstille, sola kom igjennom og varmet ordentlig – i grunnen FOR ordentlig: Det kladdet noe aldeles infernalsk i nysnøen. Ved å slå med staven på skia, løsnet det meste, men to-tre tak seinere var det like ille igjen. (se bilde) Fellene har den bakdelen at det kladder langs HELE skias lengde, og det stred formelig mot fysikkens lover hvor mye snø som kunne henge fast på en ski – og hvor tung skia da ble! Vi hadde lagt kursen på skrå opp i sida med kurs mot Veoskardet, for gradvis å vinne høyde, men ser i ettertid at vi selvsagt burde fulgt dalbunnen innover UTEN feller. Nå fikk vi skråbakke hele tiden, og med nysnøen, kladdinga og solsteika som kom, ble det et sant mareritt badet i svette. Jeg tok av skiene en tid, og tråkket spor, men snøen varierte stygt; fra 20-30 cm dype lommer, til 4-5cm med glatt is under. I tillegg var forholdsvis mange av steinene som stakk opp fra snøen løse. Veoskardet lever opp til sitt rykte Jeg hadde gått opp her sommerstid for mange år siden, og husket den løse ura. Håpet var nå at alt skulle vært mer frosset fast, men det var det altså ikke. Lars-Petters feller ville ikke sitte skikkelig, og han valgte å gå uten feller. Jeg satset etter hvert mest på føttene, for skia ble så vanvittig tunge med all kladdinga. Med skia på sekken økte ikke akkurat balanseevnen. Tiden gikk, svetten silte, og sekken tynget, men vi gledet oss over utsynet mot Hellstugubreen – som var fantastisk. Oppe på rundt 1900 m avtok brattheten litt, og jeg tok på skia igjen (uten feller). Lars-Petter hadde mistet trinsa på den ene staven. Plutselig forsvant begge skia under meg, og blank stålis under 2-3 cm snø kom til syne, samtidig som jeg ramla rett på armene. Resultat; et lite blødende kjøttsår på håndleddet – hvordan det nå gikk til? Tidsskjemaet hadde sprukket kraftig – var det fredag 13. som slo til da? Men uten skifeller kladdet det i alle fall ikke! Ulempen var at veien ble lang, med mange svinger på kryss og tvers, og ikke minst mellom steiner som stakk opp her og der. Vi siktet oss inn litt til venstre for høyde 2110 m, og gledet oss over stadig mer utsikt i flere retninger. «Nederlagets» time, eller fornuftens seier? Klokka hadde passert 16, og vi hadde brukt fantastiske 3,5 timer (!!) fra teltet på snaut 1400 m og opp hit ved punkt 2110. Ingen lange pauser underveis, men jevnt over knallhard jobbing, hadde det vært. Jeg var i grunnen ganske sliten nå, og så ikke med lyst på noe «action» under traversen i den stadig brattere snøbakken som ventet oss, i det vi rundet gradvis mer nordover. Løssnøen forsvant, og knallhard is overtok til slutt, i det vi fikk øye på Veobreahesten. Da sa jeg også «stopp» til Lars-Petter. Det var spor etter stålkanter her rundt «hjørnet», men vi så ikke skikkelig brattheten videre, og det var rimelig langt og bratt nedover også – og panseris. Veobrehesten lå i skyggen nå, men batteriet på kameraet tillot ikke flere bilder. Vi kunne forvente en del løssnø opp vesteggen, og kanskje også i flanken som vendte imot oss. Skulle vi virkelig gi oss nå? Jeg ville at vi skulle tilbake i sola, sette oss ned å spise litt, og tenke vurdere situasjonen. Vinden blåste litt her, og klokka ville passere 17 innen vi hadde spist. Vi ble mette, men fort kalde. Jeg kjente at jeg ikke hadde all verden av krefter igjen, og tanken på å begynne å sikre med tau og isskruer var ikke forlokkende, med tanke på at kvelden nærmet seg. Vi ble enige om å snu her, men at Lars-Petter, som følte seg pigg, skulle «jogge» opp til Leirhø, mens jeg rekognoserte litt og holdt varmen. (Jeg hadde også vært på Leirhø tidligere…) På godt under timen var han vel fornøyd tilbake igjen, mens jeg hadde observert at det sørøst for 2110 var styggbratt ned til Veobrean. Jeg hadde også tatt en rusletur på beina opp igjen til et punkt en del høyere enn der vi snudde, og sett at det der oppe var loddrett et stykke ned til breen. Det var tydelig at vi hadde vært ved det punktet der «normalveien» runder Leirhøs sørøst-rygg. Jeg hadde studert Veobreahesten grundigere, og ergret meg over at jeg ikke fikk tatt bilder med kameraet. Hadde vi hatt mye bedre tid, kunne vi gått sør for punkt 2110 m og ned på Veobrean, og så rundet opp i «bassenget» foran (sør for) hesten. Men det så ut til å være store sprekker og et visst fall i breen før vi hadde kommet inn i dette bassenget. Retur Uansett angret jeg ikke på at vi snudde, og vi fikk en fin tur ned til teltet igjen, på en snau time. Jeg hadde tatt av meg skiene et stykke, og gått ned det bratteste partiet: Det var jo kjekt at det ikke var panseris her, da! Lars-Petter akte et lite stykke på rumpa, med skiene i hånda. Sola skinte fra blå himmel nå, og vi kunne jo håpe på at været holdt seg en del neste morgen også? Nysnøen forhindret meg fra å skli helt ned til teltet, men hva gjør det vel med noen stavtak, når en ser hele Galdhøpiggmassivet i kveldssol foran seg? Tilbake ved teltet var det prioritet å få skiftet til tørt tøy, for sola ville straks forsvinne. Dernest gjaldt det å få i seg mat, og ikke minst tine masse snø, for å få vann. Migrenen min meldte seg selvsagt igjen, typisk, men hvor godt smaker det vel ikke med varm mat i teltet etter en slik tur? Bensin til brenneren hadde vi nok av, så vi koste oss skikkelig før vi tok kvelden. Flere grunner gjorde sitt til at vi pakket teltet og dro hjem igjen neste dag, men mest været; som ikke lenger var all verden å skryte av. Ved Spiterstulen var det høyttalere og greier i tåka/snøværet, for der var det Pigg-renn og full fart. Velkommen tilbake til sivilisasjonen, tenkte jeg!

Dette er hvertfall verdens lengste skitur gjennomført uten etterforsyninger og hjelp til framdrift. Kun labbet og gått på ski på den tradisjonelle måten. Gamme gikk alene bortsett fra den siste kilometeren da. http://www.nationen.no/2012/02/21/nyheter/gamme/sydpolen/eventyrer/antarktis/7265587/