Rundtur i Saltfjellet. Godværsuke i mektig villmark.

Neste dag er formen bedre og været like bra. Utsiken over Søre Bjøllåvatnet og nordre del av Bjøllådalen er mer enn storslagen. I det fjerne kan jeg se Stallogropa og det jeg tror må være Skavelfjellet.

Det er dit jeg har lyst til å gå om jeg ikke møter for mye snø. Deretter kanskje ned Store Stormdalen, eller enda lengre vestover, over Skavelfjellet til Blakkådalen.

På vei ned mot Saltfjellstua skremmer jeg opp en stor fugl på kloss hold over en kant. Den letter og lander et godt stykke borte. Med full zoom på kameraet tror jeg det kan være en havørn. Veien går videre mot Stallogropa, som jeg har lest i en bok skal være et spennede sted, men viser seg å stort sett være vierkratt. Insektene er skikkelig plagsomme, så det blir fulle klær og full fart. Myggen er i flertall men kleggen er verst, det er den jeg er minst vant med.

Snøforholdene videre vestover ser ikke avskrekkende ut, så da er valget enkelt. Komme meg opp og bort fra insektene. Jeg fortsetter i krevende terreng oppover langs Tollåga, og snur meg og tar et bilde av Riebivagge. En vakker mosaikk av knauser, våtmark og glissen bjørkeskog, med buktende elver og tjern innimellom.

Omtrent 200 høydemeter lengre oppe forlatter jeg årstid sommer og beveger meg over i våren.

Det er mer snø i landskapet men jeg finner en fin teltplass på en gressmatte ved elven. Når solen går ned får jeg besøk av en reinflokk. De står litt rådville og skuler. Jeg må ha lagt meg midt i matfatet deres.

Neste dag gryr like fin som forrige. På vei mot "Tolloågas kilder" ser jeg en liten bit av karstlandskapet i Saltfjellet. Berggrunnen i Saltfjellet består av ganske store arealer av marmor, særlig lengre vest. Jeg har ikke fått øye på noe grotter, men flere steder kommer dukker den hvite steinen opp i dagen. Gjennom tusener av år har regndråpenes naturlige innhold av karbondioksyd tæret ned den kalkholdige marmoroverflaten med rundt 1/10mm pr år. Der hvor vannet renner i større mengder graver det grotter og tuneller. Rød flekk viser omtrent hvor jeg er nå.

.

Det blir noen friske vadinger i smeltevann før jeg svinger av fra Tollåga og opp mot Skavelfjellet. Jo mer jeg tenker på det, jo mer lyst får jeg til å se breen lenger vest. Men jeg er usikker på om jeg kommer over fjellet til Blakkådalen. Det kan være for mye snø eller det kan være for bratt.

I Skavelfjellet, ved toppen 1070 meter finner jeg deler av et forulykket fly. Luftfartsmuseet i Bodø kunne på forespørsel fortelle mer om flyet:

http://www.fjellforum.no/forums/topic/24922-fly-mot-fjell/?do=findComment&comment=344890

Så er det lunsj med fantastisk utsikt over Tollåsanden. En stund etterpå har jeg øvre del av Store Stormdalen under meg. En sagnomsust villmark, og det er fristende å følge dalen nedover. Men breen i vest lokker mer.

Det er bratt og tungt med stor sekk, men jeg finner en vei opp på Skavelfjellet. Vel oppe ser jeg breene vest for Beiardalen. Blakkådalen åpner seg opp. Her er det fremdeles vårløsning, vått i terrenget og smeltevann over alt. Dalen virker gold og ugjestmild i sitt øvre parti. Bakken har ennå ikke "satt seg" etter at frosten slapp taket, så det er bløtt og gjørmete mange steder. Omtrent der elven fra (restene av) Bogfjellbreen (bildet) møter Blakkåga finner jeg en bra leirplass.

Nok en strålende dag er i emning. Jeg leser litt bok på smartmobilen som er med på tur for første gang og spiser selvbakt brød med smør og jordbærsyltetøy. Så bærer det nedover Blakkådalen.

Lenger nede blir Blakkådalen mer spennende. Når elven forsvinner ned i en kløft, mister jeg den av syne. Da jeg sikter inn kameraet som kikkert mot Svartisen, og tilfeldig zoomer inn på elven i det fjerne, får jeg meg en overaskelse. Elven er borte!

Dette må undersøkes, så jeg klyver ned i den ganske bratte kløften og oppdager at vannet renner over en kant i en betongkonstruksjon og forsvinner. Det må altså være boret en underjordisk tunnel flere mil hit inn i fjellheimen, som henter vannet ut. Jeg tar et bad i det iskalde vannet i bunnen av kløften (vanninntaket i bakgrunnen).

Så følger jeg elveleiet nedover. Det er flotte formasjoner elven har slipt ut av fjellet. Mens jeg går nedover, ser jeg noe blankt mellom steinene. Jeg finner et vater kilt ned mellom steinene. Det må være mistet under byggingen av vanninntaket lenger oppe. Vateret sitter så godt fast at jeg gir opp å trekke det løs. Endel armeringsjern og kabler finner jeg også. Det er en spennede vandring nedover; klipper, kulper, kanter og stup. Her har det rent en stor elv, og gjør det kanskje ennå fra tid til annen

Kløften blir dypere og dypere og vanskeligere å ta seg frem i. Tilslutt tør ikke å følge den lenger ned, av frykt for å bli sittende fast. Det blir en stri tørn å komme opp av kløften og enda 300 høydemeter til, for å komme forbi Øvre Fossbekken.

Så bærer det videre nedover Blakkådalen. Lenger nede venter belønningen, breen. Først ser jeg litt av Lappbreen med selve Svartisen bakenfor, og så "krateret" etter Fingerbreen som er i tilbakegang. I området som breen etterlater seg under tilbaketoget, kan visstnok biologene "i miniatyr" studere hvordan det artet seg da plantelivet inntok Norge etter siste istid.

Det er ganske sti-løst i Saltfjellet, og jeg har ikke sett noen sti siden Riebivagge. Her følger jeg røde T-er et stykke. Men ingen sti er å se, så dette området er nok lite brukt. Kursen blir så lagt oppover dalsiden og østover. Nordecas norgeskartserie viser heller ingen sti oppover dalsiden mot Lille Stormdalen, men Bodø og Omegn Turistforenings bok om Saltfjellet Svartisen inneholder et kart som viser at det engang gikk en ferdselsvei også her. Det er en slitsom oppstigning, men spennede å vite at jeg snart har hele Lille Stormdalen å vandre nedover. Jeg finner jeg en litt for fuktig leirplass på en odde i et lite vann. Neste dag er ikke været lenger fullt så flott, når jeg legger i vei nedover.

Lille Stormdalen har vakkert, lettgått høyfjellsterreng i den øvre delen, men etterhvert som jeg kommer lenger ned blir det tyngre og tyngre.

Terrenget er småkuppert med masse vegetasjon, så det er vanskelig å se hvor jeg setter føttene. I overnevnte bok står det da også at Stormdalen er blant de frodigste dalene i Norge. Fjellbjørka yter meg all den motstand den kan, og værre skal det bli. Lenger nede møter jeg vieren, ikke bare den grå som når moderate høyder, men den grønne som ser ut til å bli opp i 4 meter høy. Tror ikke jeg har slitt sånn i mitt liv. Når mulig vader jeg Stormdalsåga istedet.

Etter mye slit er jeg kommet frem til elvekrysset der Slottåga møter Stormdalsåga. Som flere ganger før i Saltfjellet så er jeg litt nervøs med tanke på hvor stor denne sideelven er, og hvor langt jeg kan bli nødt til å følge den oppover dersom den ikke er kryssbar. Men jeg synes jeg har funnet en bra vademetode etterhvert, med ryggen mot strømmen, sidelengs ett ben av gangen, vandrestaven medstrøms støttende, alltid staven i bunnen når benet løftes. Vel over finner jeg en fin leirplass i Slottågas utos. Vinden er sterk, så jeg plasserer det noe skjøre ringstind-teltet oppunder vierkrattet.