Høsttur i Indre Troms

Jeg sover som vanlig veldig godt i teltet. Jeg har med vintersovepose - en dunpose som takler minus 25. I tillegg har jeg valgt å ta med en påbygningspose av fiber - som jeg av erfaring vet kan være fin om det blir mange dager med fuktig vær

←Sekken pakket og gamasjene på - de vil trengs den kommende dagen.

↓ Det er noe grått på morningen og yr i luften. Jeg kommer nå så vidt inn på stien som går over til Stordalsbua fra Bjørnfjell. Her har svenskene gjort seg veldig flid med stien - men jeg skal ikke gå langs den mer enn et par kilometer - før jeg svinger mer østover.

Foran meg har jeg et svært lettgått terreng, men er avhengig av å finne letteste vei og retning. 

↓ Jeg kommer etter hvert til broa over elven Bajip Njuorajavri. Det har ikke vært antydning til sti frem til rett før denne broen.

Jeg tar meg en god hvil på trammen ved hytta som ligger ved broen. Jeg hadde som mål å klare å nå også neste bro før kvelden, men skjønner da at det ikke lar seg gjøre.

↓ Etter å ha krysset en del myrområder - fortsatt uten tegn til stier - kommer jeg til et litt mer åpent landskap. Jeg burde her ha holdt høyden og gått litt oppover i terrenget - for å slippe unna kratt og ur, men i stedet slipper jeg meg ned. Fra der dette bildet sto så det fornuftig ut. 

↓ Desverre viser det seg at dette ikke var så lurt. Kratt og noe ur - og ikke minst myrområder gjør at jeg sliter en del bortover her og bruker uforholdsmessig mye energi uten spesiell fremgang. 

Nå på senhøsten har det vært mye tørt og det har medført at myrene har sunket en del i sammen. Når jeg krysser denne myra klarer jeg merkelig nok allikevel å tråkke meg helt ned til toppen av låret i en eneste liten myrbekk. Jeg klarer å komme meg opp igjen, men det er tungt med en såpass tung sekk på ryggen.

↓ Jeg syns det har vært en ganske krevende dag - og bestemmer meg for å ta tidlig kveld ved en strand her ved dette nydelige fjellvannet. Det er etablert en bålplass ved dette stedet, og det ligger en del saker inni skogen. Tydeligvis en populær plass på somrene.

 

 

Sekken er pakket og jeg er klar for en ny turdag.

Jeg passerer nå mange gamle samiske boplasser. Jeg har også sett mange spor etter dette de foregående dagene, og det er tydelig at dette området er mye brukt av samene.

 

↑ Det er et noe kupert terreng langs med land her før jeg endelig kommer til broa over Vuolip Njuorajávri. Jeg kommer da også til grensen til Vadvetjåkka nasjonalpark - som er den nordligste nasjonalparken i Sverige og en av de minste. Den er utilgjengelig og lite besøkt siden det er liten grad av tilrettelegging. Det er heller ingen fiskevann i denne nasjonalparken.

↓ Oppe på fjellet her er det mange spor etter mennesker. Jeg teller minst 6 slike steinhauger. Hvorfor de var der vet jeg ikke - det kan være at man har lett etter mineraler eller metaller...?

 

↓ Jeg følger grensen til Nasjonalparken hele veien siden jeg ser at broa jeg må over, ligger i rett linje fra grensen. Det er litt snedig å se at de har merket nasjonalparken så godt, med påler ganske tett - og de har laget en gate med åpen skog. Man skal ikke være i tvil om at man krysser grensen. Sikkert kjekt på vinteren, men det gjør noe med uberørtheten (syns jeg).

Endelig ser jeg broa over Njuoraeatnu der nede.

Jeg tar meg en god pause her ved elva. Koker meg noe mat og spiser godt. Foran meg har jeg et ganske krevende terreng med mye myr, ur og kratt - slik det ofte kan være her i denne delen av landene.

↑ Velget mellom å hoppe fra stein til stein, vasse i myr, gå i ur eller følge krattet langs elva. Det ble litt av det meste.

↑Jeg var skikkelig glad når jeg kom over haugen og så Tornetresk og Lapporten. En del av turen - som jeg i ettertid ser var et fantastisk flott område - er jeg ferdig med. Jeg så allikevel frem til å traske langs med merkede stier.

↑ De lokale og spreke reinene var veldig tillitsfulle.

↑ Endelig ved E-1 - Nordkalottleden. 

↑ Jeg følger nå stien mesteparten av resterende tur  - Pålnostugan helt ved svenskegrensen begynner å bli sliten - men duger sikkert som nødly.

 

↑ Det begynner å bli kveld og jeg passerer den flotte grensevarden fra 1763. Jeg entrer samtidig Rohkunborri nasjonalpark.

Jeg har nå bare en bratt stigning opp til Lappjordhytta - ca 1 km. Hytta ligger idyllisk til med utsikt i mot Tornetresk - og denne flotte høstkvelden er utsikten formidabel. Jeg er ganske sliten ved ankomst og er glad for å slippe teltet.

På Lappjordhytta er det 3 damer - hvorav ei bekjent av meg - og vi prater "kjenning" hele kvelden. Veldig artig og overaskende.

 

 

 

↓Tåken ligger tett rundt hytta når vi bryter opp fra denne flotte hytta. Det er helt vindstille, men jeg har godt håp om å komme over "skyene" i løpet av dagen.

Jeg følger den godt merkede stien oppover Tornevasslia i mot Lullehacorru - jeg skal opp 4-500 høydemeter.

↑Det er et utrolig flott terreng å gå i - og varmen er påtagelig. Ingen som skulle tro det snart er oktober!

↓ Jeg legger dette området bak meg nå - og jeg kan reflektere litt over de distansene som ligger lengre sør - som jeg har lagt bak meg de foregående årene. 

Foran meg ligger fjellet utstrakt - slett som en gressplen - med en tåkedott som flytter seg litt når jeg kommer. Det er i grunnen en flott årstid å ferdes i fjellet på nå.

Jeg krysser Lairevaggi uten noen store problemer, men kan tro at noen av disse elvene kan være vanskelige å krysse under snøsmeltinga i Juli.

Jeg nærmer meg etter hvert Salvasskardet - som er et forholdsvis bredt og stort skar - som leder ned mot Altevatnet.

Samtidig som jeg forlater nasjonalparken blir det også en del mer spor etter mennesker og maskiner.

Tåken kommer sakte drivende og jeg bestemmer meg for å stoppe oppe i skardet - rett og slett telte her oppe over skyene.

Jeg får en nydelig kveld i teltet - der jeg ser tåken henge tungt over Altevatnet - og også i fjellpartiene over meg henger tåken over fjellet. Jeg er fornøyd med turen så langt. Sekken begynner gradvis å bli lettere og det er ingen antydning til væromslag. Jeg har ikke kontakt med de hjemme - det finnes ikke dekning, men jeg sender ut en Spot morgen og kveld - som vanlig. I ettertid var det kun en av disse spot'ene som ikke kom fram.

Teltet plassert ved på stien 

 

Det er morgen og helt vindstille. Teltet kan bare snus rundt og tørkes når sola kommer opp - helt utrolig flott morgen. Jeg har nå vært på tur i 4 dager og begynner så smått å komme i skikkelig turmodus. Jeg vet det ikke da - men dette blir den siste natten jeg bruker telt denne turen.

 

Jeg følger Salvasskardet nedover. Stien går mye godt utenom ATV sporene, og i den grad folk har kunnet velge - så har de forsøkt å opprettholde den gamle stien - selv om det ofte nok kan være fristende å gå i hjulsporene.

 

Det åpner seg etter hvert mer opp og  jeg begynner å skimte det svære Altevatnet i mot nord. Dette blir min andre og siste vei jeg må krysse på denne vandringen

Området har mange hytter og campingvogner - og vannet er mye brukt i alle sesongene som hovedtransportåre inn i mot villmarka mot svensk side.

De foregikk et opptak til et TV program mens jeg var der - jeg håpte å få se noen fra 71° N eller noe lignende, men traff aldri noen i de områdene jeg var i.

Etter å ha spist et bedre måltid nede ved dammen - samt snakket med de hjemme, velger jeg å gå via Altevasshytta til DNT. Jeg går ikke inn i

hytta. Denne hytta ligger tett ved veien og parkeringsplassen her.

Jeg velger altså å gå i terrenget og ikke følge bilveien i mot stien som leder videre broa over Koievasselva. Det er også merket sti fra Altevasshytta og i mot vei-enden.

 

Jeg har 9 km igjen før jeg er ved Gaskashytta, og jeg kommer her inn på stien som går fra vei-enden og via Koievass-elva. Området/stien er veldig skjemmet av mye ATV spor. I dette området har jeg for øvrig vært på tur før - for 10-12 år siden, men syns vel det er en stor negativ utvikling mhp spor etter motorisert ferdsel i terrenget.

Jeg følger bjørkeskogen videre langs med vannet og mot Gaskashytta

Broa over Luotnajohka

Det er et par i den gamle hytta, men siden den nye hytten er tom får jeg den helt for meg selv. Jeg har ubevisst kommet inn i en modus der jeg benytter hyttene.

Jeg må også innrømme at jeg etter disse dagenes vandringer har slitt med vondt i ryggen. Det ble etter hvert så galt at jeg ikke kunne sette fra meg sekken uten at det var en stein å sette den på. Når jeg får hvilt i hyttene er jeg i god slag neste morgen igjen - men det holder ikke så lenge. Dette gjentar seg gjennom hele resten av turen - og det er også en av grunnen til at jeg benytter hyttene.

En nydelig solnedgang fra hyttevinduet.

 

 

 

 

 

Rett etter Gaskashytta passeres broa over Fiskløyselva.

Det er fortsatt lave tåkeskyer og det kommer også et par dråper

↑Jeg har gått et stykke opp i skardet og ser meg tilbake↑

↑Tåken kommer etter hvert sigende bak meg. Jeg har kommet opp i nesten 1000 meters høyde og steinura blir mer fremtredende.↑

↑Foran meg har jeg enda mer steinur↑

 

↑Et skikkelig fint fjellterreng å gå i. Jeg tenker vel allikevel at det hadde vært bedre å ha ski på føttene og skiføre å skli på!

 

↑Jeg har nå kommet inn i Øvre Dividal Nasjonalpark

 

 

↑På enden av dette "dalføret" ved Blåfjellet i enden der - ligger den flotte Vuomahytta.

↑De holder på å sette opp en ny hytte her - og det blir nok svært bra når den er ferdig. Man skimter Glava'en som er klar for legging i vinduet.

 

↑Vannene her er kjente som svært gode fiskevann. Jeg er helt ødelagt i ryggen denne kvelden og det er med skam å melde en tung bør å gå ned til elva og hente 2 spann med vann. Dette tegner i grunnen ikke så veldig godt. Det er veldig irriterende med disse ryggsmertene.

 

Jeg sover godt i hytta og er avgårde i 8-9 tiden. 

Jeg har valgt å ikke følge DNT stien ned til Anjavassdalen, men heller følge Vuomavatnet/dalen nedover mot stidele og broa. 

Vuomavatnet

Jeg ser tilbake mot Vuomavatnet - skal tro om jeg skal tilbake hit noen gang? Hytteboken har vært full av historier om den ene røya større enn den andre..

Jeg går nå utenfor T-stien og ned langs Vuomajohka er krattet veldig høyt og tett. Det lønner seg å peile seg inn på områder som ikke har dette inntegnet i kartet - har jeg funnet ut etter hvert.

Men endelig begynner det å skråe nedover mot Anjavassdalen.

Jeg kommer etter hvert inn på en sti og langt der nede kan jeg skimte broa over Vuomajohka.

Jeg legger fra meg sekken og ordner meg noe mat her ved denne flotte rasteplassen. 

Dette er forøvrig den eneste pausen jeg har denne dagen - og den eneste gangen jeg tar av sekken - på grunn av de før nevnte ryggplagene.

↑Jeg ser meg tilbake mot der jeg kommer i fra. Jeg er på en måte glad for at jeg ikke gikk den lange Anjavassdalen.

↑Det er en del klopplegging her - over myrene - noe som er nyttig for å hindre unødig slitasje

Anjavasselva går i en del flotte stryk nedover mot Dividalen. Jeg var ikke forberedt på at det skulle bli så vildt og flott terreng nedover mot Dividalen.

 

↑Anjavasselva gjør en sving i et dypt og villt juv - før den renner i lag med Dividalselva.

Jeg roter litt her før jeg finner rett vei på stien jeg skal gå - ned mot broa over elva. Jeg tror det er et vadested lenger opp som sikkert kunne spart meg for noe trasking

↑ Stien ned mot broa er så bratt at det er bygd trapp i terrenget nedover.

↑ Dette bildet er tatt fra broa, så stien deler seg rett ved broa. 

Det er en forholdsvis bløt og trasig sti langs med elva her bortover. Jeg er usikker på om den er mye brukt. De fleste går nok oppe i terrenget fra veien ved Frihetsli. Det hadde nok også vært veldig enkelt å vadet denne elven under disse forholdene - noe som kunne spart meg for en del trasking.

Stien åpner seg etter hvert mer opp - og jeg får en flott marsj oppover mot Dividalshytta som ligger et par hundre høydemeter oppe i lia. Det begynner etter hvert å regne og og jeg ser frem til å komme til hytta!

↑ Jeg tar inn på den nyoppussede gamlehytta. En flott hytte med sjel. Det er en del jegere på den nye hytta. Jeg har i grunnen hørt lite smelling i fjellene på denne turen - og lite ryper.

 

 

 

↑Klar for en ny dag. jeg ser meg tilbake mot der jeg har kommet i fra. Det begynner å bli litt distanser ut av det.

 

↑ Stien snor seg flott oppover dalen her. Jeg har en lang dag foran meg - og en del stigning, men været er helt utrolig perfekt.

↑ For noen vidder!

↑ Stien snor seg fint bort i gjennom.

Skaktardalen går tvers i gjennom landskapet foran meg - og jeg har som mål å komme ned til Skaktarelva før jeg tar dagens første pause.

↑ Mot Skaktardalen

↑ Vadestedet er til høyre i dette bildet - og stien videre går også den veien..

↑ Pause ved elva etter passering. Det er ingen problem med å passere den i dag, men kan ikke tro annet enn at denne elven må være stri å passere i verste snøsmeltinga. Noen har gått av seg skoa her i sommer..

↑ Flotte turområder! Det er nok mange av disse vanna som har bra fisk.

 ← En reinskalle har fått oppdrag som merkerein/merkestein.

 

 

↑ Ved Unno Nannas - vann 728 og 729

 

Denne myra var bløt - og jeg får virkelig testet skoene mine. De har holdt utrolig godt denne turen.

 ↑ Mot Jierttaluoppal

 

 

Det er godt å komme frem til den flotte Dærtahytta

 

Det er en flott hytte som er satt opp her langt inne i fjellheimen.  

Etter 

↑ Dærtahytta forlates - et kjempeflott område. En annen gang blir det kanskje vinterbesøk..

↑ Tåken kommer drivende bak meg. Det er noen hundre meters stigning - før det flater mer ut - og begynner å gå nedover igjen.

 

↑ Opp den siste bratta er det mye ur!

↑

 

 

Ved Rostahyttene. Jeg går ikke opp til hyttene.

Her oppe får jeg en melding fra min søster at min svoger kan kommer å hente meg på kvelden. Jeg har uansett tenkt å avslutte her i Rostadalen - men hadde egentlig tenkt å gå ut neste ettermiddag.

Etter å ha spist bestemmer jeg meg for å dure ut de 5-6 kilometrene.

Det er en fantastisk kveld med et utrolig flott lys over fjellene.

 

Jeg må på med hodelykt og gå i mørket den siste biten - og hengebroa over Rostaelva der nede var en av de lengste jeg har gått i Norge. 

Jeg fikk full bevertning hos min søster, og ble litt med på elgjakt et par dager før jeg dro nedover med buss til Narvik og Fauske og med bil videre.