Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen

Overnattinger:

Austerelvsetra (telt)

Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT)

Falkvannet (telt)

Bojobæskihytta (AOT DNT)

Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat)

Virdnedorru (telt)

Valjeguragierratjavri (telt)

Masi (campinghytte)

 

Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender.

 

Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann  (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag.

 

Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus.

Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren!

Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda.

Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

 

Overnatting:

Cikenaljavrrit (telt)

Nedrefosshytta (Troms turlag DNT) 2 netter

Reisadalen/Mollisfossen, telt

 

Telt ved Cieknaljavrrit.

Mellom Masi og Biddjovaggi er det mye myr og kratt, og knapt stier. Når det byr seg en mulighet for bilskyss fra Masi til Biddjovaggi, så takker jeg ja. Sparer ca 4 mil med ikke så spennende terreng, og kommer meg inn til de nedlagte gruvene ved Biddjovaggi. De fleste som skal inn i Reisadalen fra Kautokeino, velger merket sti i dalen inn. Jeg har i stedet lyst til å fortsette Finnmarksvidda til den stuper ned i Reisadalen. Det blir et godt valg. Går en 6-7 km inn til innsjøen Cieknaljavrrit, fin teltplass hundre meter fra vannet. Her har vært folk før, dessverre en del søppel. Har sekken full av god mat etter proviantering i Masi, og det er såpass kaldt at myggen holder seg unna. Her er til og med litt ved, så jeg fyrer bål og innvier ny kaffekjele som er innkjøpt hos kjøpmannen i Masi. Totalt la jeg igjen nærmere 3000 kroner der, i mat, kjele, ny kniv, 1 kg tørket reinkjøtt (smaker fantastisk godt men kilopris på linje med rent gull). Får ingen kontakt med fisken i vannet, men ser flere fine vak. Morgenen etter derimot, får jeg en liten pannefisk i elveoset jeg krysser. Har akkurat spist frokost, men tar den med som lunsjmat.

Kaffekjelen er ny fra Masi, den blir aldri så ren som her igjen. Eagle products minste type, det ble fristende å spare 100 gram på å kjøpe en ny kjele.

Turen mot Reisadalen blir en av de fineste på hele turen! Nærmere 25 km, siste rest av vidda, og når Reisadalen åpner seg er det Norge på sitt vakreste. Det karakteristiske fjellet Jierta er hugget ut i landskapet og en god veiviser. Jeg kommer meg ned i Reisadalen på sørsiden av Imojohka, etter å ha fulgt dalsøkket Luvddidgorsa (som mer og mer blir en liten canyon), det er bratt på slutten, men veldig fin tur. Fra vidda og først ned gjennom bjørkeskogen og så ned i den gamle furuskogen, her er kontraster. Mye elgmøkk, og hører store dyr som flytter på seg.

Her slutter Finnmarksvidda, og Reisadalenn åpner seg.

Det blir seint før jeg kommer meg til Nedrefosshytta. Der er det ingen, det passer bra for jeg er sliten. Satser på to dager her, og dagstur til Imofossen i morgen. Det er helg, så antagelig kommer det folk på hytta. Tror jeg, men det skal vise seg at jeg har hele hytta for meg selv i to netter.

Mulig det er myggen som holder folk unna. Joda, det er en del mygg langs Reisa, men ikke alltid så ille som her.

Godt å gå med lett sekk i retning Imofossen, etter å ha jaget mus på hytta om natta. Jeg tåler mus, men liker ikke at de romsterer rundt i sekken min. Turen opp mot Imofossen går i vilt og ulendt terreng, og selve fossen er flott skue. Det er første gang jeg er i Reisa nasjonalpark, og det er mektige inntrykk. Dette er virkelig en canyon!

Vilt terreng oppe ved Imofossen.

Jeg bruker to dager ut til Saraelv. Ingen steder er Nordkalottleden så dårlig som fra Nedrefoss og ut dalen. Jeg skjønner opplegget, folk får skyss med elvebåt, så nesten ingen går stia. Jeg har også mulighet for båtskyss, men velger å gå. Dette er laksefiskernes domene, og flere steder ser jeg tålmodige laksefiskere i elva med en enda mer tålmodig båtfører på land. Ingen får fisk, jeg sniker meg til noen kast i ei bukt, i håp om en smålaks eller ørret. Det blir ikke noe på meg heller. Jeg får noen timer med høljaregn, og får testet utstyret. Med høyt "ormegress" som blir søkkvått, blir det en våt tur ut dalen. Mye insekter, jeg slår opp telt når jeg skal spise. Ettermiddagsluren strekker seg helt inn i nattetimene, det spiller ingen rolle, det er uansett lyst. Dessuten har jeg det ikke travelt.

Siste dagen før Saraelv kommmer sola, og det er godt å tørke telt og støvler, dessuten lade opp batterier. Har med solcellelader, det fungerer ganske greit.

Reisadalen ved Nedrefosshytta.

 

Overnattinger:

Cavajavri (telt)

Somashytta (Statskog)

Pitsusjärvi (finske turistforeningen)

Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga)

Helligskogen vandrerhjem

Goldahytta (DNT)

Pältsästugan (STF)

Rostahytta (DNT)

Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu.

 

Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter.

 

Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen.

 

Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives.

Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri.

 

Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle.

Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett.

På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner.

God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del.

Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl.

 

Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida.

Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og tørr ved, dessuten har de søppelhåndtering. Sengene er derimot uten madrasser.

 

Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn.

Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte.

Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa.

Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta.

Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli.

Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding.

Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom.

Kveldsstemning ved Pältsä.

Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom.

Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan.

Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta.

 

Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

 

 

Overnattinger:

Ole Nergård bua (Statskog)

Vuomahytta (Troms turlag DNT)

Gaskahytta (Troms turlag DNT)

Altevannhytta (Troms turlag DNT)

Lappjordhytta (Troms turlag DNT)

Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT)

Hunddalshytta (NOT DNT)

Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter

Cunojohka (telt)

Caihnavaggihytta (NOT DNT)

Gautelishytta (NOT DNT)

Hukejavristugan (STF)

Sitasjavre (telt)

Ritsem fjellstation (STF)

Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur.

Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen.

Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua.

Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen.

Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015.

Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén.

Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig.

 

Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet…

Altevannet.

En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere.

 

Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt.

4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen.

Langs elva ved Salvasvaggi.

Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert.

Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget.

Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen.

Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel.

Rallarkirkegården ved Bjørkliden.

Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger.

Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen.

Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua.

Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen.

Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet.

Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta.

Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk.

 

På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen.

DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret.

Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres.

Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap.

På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august.

 

Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt.

Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet.

Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter.

Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes.

Isen går seint i år.

Gautelisvannet mot Gautelishytta.

De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek.

Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg.

No wheel drive ved Akkajaure.

Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation.

Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

 

Overnattinger:

Pietsaure (telt)

Nienndo, Sarek (telt)

Øvre Rapadalen, Piela, Sarek (telt), 3 netter

Alggavagge (telt)

Alajavre (telt)

Staloluokta, Virihaure (STF)

Staddajåkkastugorna (Svenska Naturvårdsvärket)

Sorjushytta (DNT)

Sulitjelma hotell

 

Det er 42 turdager siden jeg startet fra Alta, og turen har gått over Finnmarksvidda, gjennom Reisadalen, via Finland og ut til Helligskogen, indre Troms, Dividalen og Narviksfjellene. Jeg har hatt en hviledag på Ritsem fjellstasjon ved Akkajaure. Herfra kunne jeg tatt båt over innsjøen og fortsatt sørover gjennom Padjelanta. I stedet har jeg lyst til å bruke ei ukes tid på å gå gjennom Sarek nasjonalpark fra øst til vest. Været har vært nydelig de siste to ukene, så jeg har nesten glemt at det straks er september måned. Saltoluokta fjellstation (STF) på grensen til nasjonalparken er en flott fjellstasjon med butikk og full service, og her er fullt av folk. Jeg spiser lunsj i restauranten med en svenske jeg har blitt kjent med på Ritsem, vi har tatt buss til Kebnats og deretter båt over hit. Butikken tar seg godt betalt, men de har alt jeg trenger så jeg provianterer for ei uke, det vil si rundt 6 kg mat. De siste to ukene har det vært fantastisk fint vær, og jeg håper på en topptur inne i Sarek-massivet. Svarta Spetsen (1626 moh) er utpekt som et bra mål, det skal være ganske greit å gå opp på ryggen, og et lite platå på toppen med fantastisk fin utsikt. Det skal ikke bli helt som jeg planlegger, for den neste uka blir det skikkelig møkkavær, med mye regn, lave temperaturer og lavt skydekke, så både toppturen og et par andre planer går i vasken. Men sola skinner når jeg forlater fjellstasjonen med kurs for innsjøen Pietsaure, sekken er full og jeg er mett og klar for ei uke med teltliv i villmarka. Jeg følger Kungsleden en liten kilometer, det blir den eneste på hele turen. Kungsleden er bred som en motorvei, og jeg møter flere folk på den ene kilometeren enn jeg vanligvis møter på ei uke. Så det er godt å komme på mindre stier, og ved Pietsaure slår jeg leir noen hundre meter fra et annet telt, jeg vil jo nødig virke innpåsliten. Tar en ettermiddagslur utenfor teltet i kveldssola, og våkner av at naboene, et trivelig ungt sveitsisk par, lurer på om jeg har lyst på varm sjokolade og en prat. De har nettopp vært på vandring ei uke i Sarek, med fantastisk fint vær og lav vannstand i elvene. Kvelden blir hyggelig, og overskuddslageret deres av sveitsisk sjokolade tilfaller meg.

Flott tur inn mot fjellmassivene i Sarektjåhkka (må innrømme at jeg bruker et filter på kameraet her)

Det er en egen villmarksklang over Sarek. Her er ingen hytter, ingen merkede stier og det er kun noen få elver det er bygget bro over. Her finnes alle de store rovdyrene, og det drives verken jakt eller fiske her. Hund får man heller ikke medbringe, så det er en del restriksjoner. De neste dagene blir de kaldeste og våteste på hele turen. Jeg ser værskiftet komme på vei innover mot Pielastugan og den øverste delen av Rapadalen. Etter to uker uten et regndrypp, setter styrtregnet inn. Det varer uavbrutt i over et døgn, og aldri har jeg sett små tørre bekkeløp bli strie elver på samme måte. Vannet fosser ned fjellsidene, det er plutselig bekkeløp overalt. Jeg blir liggende tre netter i telt nord i Rapadalen, et par kilometer sør for Pielastugan, i påvente av lavere vannstand i elvene jeg skal krysse oppover dalen. Det blir rolige dager med mye lesing og podcasts, krydret med en dagstur opp til Låddebakte, der det er utsikt mot Rapaselet og videre sørover Rapadalen. I 1982 lå vi fire unggutter inne ved Rapaselet, med daglig nærkontakt med de store elgoksene som Rapadalen er kjent for. Vi hadde kjørt en gammel russebil fra Oslo til Jokkmokk, før vi tok sommerferien i villmarka. Den gang ble vi også lurt av elvene, men da var det snøsmeltinga og ikke regnværet som skapte trøbbel. Nå er det regn og dårlig sikt, og jeg finner ingen av Sareks velvoksne elger i kikkerten. Om været ikke er på min side, så har jeg i det minste en av de mest spektakulære teltplassene jeg noen gang har hatt, kun 3-4 meter fra kanten til hundre meters loddrett stup ned til Rapaelva. Når jeg ligger ute på kanten, ser jeg ned på kongeørnene som seiler under meg, det er fantastisk, og ved én anledning står jeg utenfor teltet når ”kungsörnen” kommer stigende forbi, kanskje 6-7 meter fra meg. Den gløtter såvidt bakover mot meg mens den fortsetter å stige, og jeg innbiller meg at den vipper litt med vingene som en hilsen. Et herlig syn.

Elvefast. LIgger her i tre dager mens jeg venter på lavere vannstand etter regnskyllet. På kanten bak teltet kan jeg ligge og se ned på kongeørnene.

Utsikt mot Rapaselet fra Låddebakte. Kaldt og regn, men godt med dagstur.

Jeg bruker alt jeg har av klær, pluss fjellduken.

Jeg har gjort et forsøk på å krysse Bielajåhka, men valgte å snu i den strie strømmen. Nå er det dagen etter, 30. august, og jeg er overmotivert for å komme meg videre. Planen er å følge Rapadalen nordvestover til Mikkistugan/Skårja, deretter vestover Guohpervagge og så sørvestover ut Alggavagge i retning Alkavarre kapell. Det har regnet minimalt den siste natta, og vannstanden er betydelig redusert. Jeg vet at det er tre ”crux”; først Bielajåhka, så en vading før Skårja (Mahttujåhka) og så elveløpet ved inngangen til Alggavagge, rett ovenfor renvaktarstugan der. Jeg starter grytidlig etter nok ei kald natt i for tynn sovepose, kommer meg trygt over elvene og kan ta tidlig lunsj på Skårja. Hytta her er åpen, men er knøttliten og ikke egnet for overnatting. Her passerer et par grupper med folk, både fra Kutjavre og Alkavarre, det er flere som har tatt det med ro og ventet på mindre vann. To tyskere bærer med sammenleggbare kajakker og har tenkt å padle Rapaelva og etter hvert helt ut til Østersjøen.

Mikkastugan, en av få åpne buer i Rapadalen. Ikke egnet for overnatting, men her finnes nødtelefon.

Øverst i Rapadalen, her starter det karakteristiske elvedeltaet.

Rapadalen har fascinerende natur, med sitt karakteristiske elvedelta. Jeg ser masse rein, men ingen elg. Vadinga over Guohperjåhka går også greit, men jeg skjønner virkelig hvorfor ”Sarekstaven” er et begrep. Vannet er helt grått så det er ingen sjanse å se bunnen der man setter ned foten. Uten et ”tredje bein” i form av solid kjepp ville det blitt trøblete. Jeg har gått med blaute sokker i flere dager, og har teipet beina skikkelig for å unngå gnagsår. Huden truer med å forlate foten, men holder seg på av gammel vane. Matposen begynner å bli slunken, og jeg begynner å drømme om å komme til Staloluokta i morgen kveld. Har også et håp om at det er mulig å overnatte inne på Alkavarre kapell, og styrer mot gudshuset som fra 1600-tallet. Utpå kvelden blir jeg dyktig sliten, og velger ei natt i telt midt i Alggavagge. Kun en times gange igjen til kapellet.

 

Uka i Sarek blir våt og kald, men også opplevelsesrik. Støvlene og sokkene blir aldri tørre, og temperaturen ligger rundt 3-4 grader på dagtid og ned mot null på nettene. Soveposen er for tynn, jeg bruker primaloftjakka som nattbukse og bestemmer meg for å få sendt opp en bedre sovepose til Sulis. Jeg fryser mye, og må gå tur om morgenen for å få varmen. En skikkelig bensinprimus og et par liter drivstoff hadde hjulpet betydelig, så jeg innser at det var et dårlig valg å kun ha gassprimus, og dessuten ikke mer gass enn jeg trenger til matlagingen.

Jeg inntat kapellet, og får åpnet vindusskoddene som nærmest er beiset igjen.

31. august når jeg høyfjellskapellet, det er bygget i stein på 1600-tallet, som kapell for gruvearbeidere, men har fått nytt tak og en ansiktsløfting i nyere tid. Jeg legger meg i soveposen og lager mat inne i kapellet, som dessverre ikke har noen fyringsmulighet. Vindusskoddene har fått en runde med brun beis i sommer, og beiseren har like godt tatt med hengsler og hasper, så de sitter godt fast. Jeg gir meg ikke så lett, en solid stein fungerer som hammer, Guds hus trenger lys, og lys blir det. Så snart skoddene er åpne, kvitterer sjefen sjøl med sollys. Mange har overnattet i kapellet gjennom årene, men etter 3-4 timer vil jeg videre, så det blir en kortere tur til Staloluokta neste dag (som ikke må forveksles med Saltoluokta).

Vadestaven har vært god å ha over et par strie elver. Jeg plasserer den her og sier takk for følget.

Brua over elva nedenfor kapellet er ødelagt, men her er det lagt ut tre båter, og jeg er så heldig at to av dem ligger på min side. Da slipper jeg unna med én rotur, og nyter sol og motbakke opp på sørsiden av Nuortap Rissavarre (1153 moh). Jeg går til mørket kommer, og slår leir inne ved innsjøen Alajavrre. Har til og med såpass mye gass igjen at jeg tillater meg litt kveldsfyring i teltet, og morgenfyring neste morgen. Små gleder varmer! Jeg merker meg at noen har vardet ei rute på nordsiden av innsjøen Alajavre, så jeg følger den og kommer meg til Stalo utpå ettermiddagen. Det er siste uka med hyttevakt, hun har fyrt opp badstua, og det er såpass seint på året at jeg får enerom med god seng og madrass. Kjenner at det er fortjent, og når kveldssola duver over Virihavre, av mange regnet som Sveriges vakreste innsjø, er det ikke mye som kan dempe stemningen. Ikke en gang at den lille butikken her nærmest er tom for varer. Hermetiserte kjøttbullar i gräddsås er den eneste middagsmaten han kan by på. Da er menyen klarlagt for de tre neste dagene frem til Sulis.

Butikken i Stalo har ikke så mye annet enn hermetiserte köttbullar og tørkede plommer. Da slipper jeg å diskutere menyvalget. Sauna til forrett, bullar til hovedrett og plommer til dessert.

Kveldssol over Virihavre.

Staloluokta. Tørkerommet ble fullt, vekta på støvlene ble halvert.

Naturen i Padjelanta er helt annerledes enn i Sarek. Åpent, lettgått, slake fjellsider. Jeg følger merket løype mot Kvikkjokk, tar av vestover mot Sulis.

Det er blitt september, og nettene er blitt mørke. Her har jeg Staddajåkkastugorna for meg selv, stugvärden har reist, det er kun én stuga som er åpen.

Consul Persons stuga er en liten perle, overnatter gjerne her ved en annen anledning. Jeg gikk videre til Sorjus på norsk side, men hadde en trivelig lunsj med "Der von Draussen" Tony, som gikk Norge på langs med stø kurs for Nordkapp.

Ei mil på god sti fra Stalo til Staddajåkkastugorna i lettgått terreng, med tørre støvler, det er som en hviledag å regne. Godværet er tilbake, jeg følger merket sti videre til Sårjas (Consul Persons stuga, en liten perle men dessverre tom for ved), spiser lunsj i hytteveggen sammen med en trivelig tysker med kurs for Nordkapp, han går Norge på langs nordover. Ei natt på den flotte DNT-hytta Sorjus er virkelig luksus, en blid sørlending serverer konjakk på terrassen ved ankomst. Her prøver jeg fisket igjen for første gang på lenge, men det blir kjöttbullar i gräddsås her også. Sesongen er over, på Ny-Sulitjelma fjellstue er det tomt for folk, så jeg stopper heller en lokal hanggliderentusiast med bil, og får skyss ned til Sulitjelma hotell. Dusj, basseng og sauna, stor og god seng, skinkesteik og en kald øl – ei hotellnatt her er verdt hver krone, og vel så det.

Sulitjelma-fjellene. Den snøen som ikke har smeltet nå (4. sept) blir nok liggende. Behagelig å følge DNT-merket rute igjen.

På postkontoret i det gamle gruvesamfunnet ligger pakka med varmere sovepose, tykkere jakke, hodelykt, nye strømper, nye kart og et par andre ting jeg har bestilt hjemmefra. Returpakka blir like tung, jeg sender like godt hjem gassprimusen også. Kompis Børge skal slå følge den siste uka på Saltfjellet, han har med primus, så rundt Balvannet og ut Junkerdalen får jeg heller fyre bål.

 

Overnattinger:

Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT)

Balvasshytta (DNT SOT)

Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT)

Langvannet (telt)

Lønsstua (DNT Bodø og omegn)

Lønstindvatnet (telt)

Krukkistua (DNT Rana tf)

Raufjellkoia (DNT Rana tf)

Bolnastua (DNT Rana tf)

Virvasshytta (DNT Rana tf)

Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis.

Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi.

Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige.

Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri.

Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød.

Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager.

Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet.

Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista.

Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad.

Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks.

Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet.

Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet.

Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei.

Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet.

Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger.

God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst.

Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag.

Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet.

Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter.

På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste.

Krukkistua (DNT)

Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget.

Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det.

Virvatnet, her ender turen.

Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo.

Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt.

Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.