Canada 2016/2017

[Þróndeimr]

Snøen ligger dypt og det har blitt mange turer fra november og til nå. De første to turene gikk opp Jimmy Simpson Junior (2780m) ved Bow Lake. Ett flott skiområdet litt over en time nord fra Banff (20min nord for Lake Louise). Jimmy Simpson er ett enkelt fjell med mye alpin kjøring. Fra parkeringa og opp er det ca 800 høydemeter, hvor 300 av de er under tregrensa. 

Mt. Jimmy Simpson Junior, nedkjøring på motsatt side.










Utsikt fra toppen

[Þróndeimr]

Mye vind og kulde (stabilt under -20c) i 5 uker på rad. Har fortsatt snødd endel, men vind har gjort snøforholdene i tregrensa og over tregrensa ganske kompliserte med mange lokale faktorer på hvert enkelt fjell. Har blitt endel turer, men har valgt slake enklere fjell. Selv om det har blåst endel over lengre tid er det fortsatt enklere å finne god snø enn etter ett par dager med vind i Norge, så det har blitt mye god pudderkjøring over tregrensa. I tregrensa er det så mye snø at det bør helt være over 40/45 grader om man i det heletatt ønsker å komme deg neddover for man synker ned nesten en meter.

Storm Mountain (3100m)


Hector Mountain (3394m)

Mount Patterson (3197m)

Spretthopp på 3266m!

Pudderføre ned fre Hector South (2972m)

 

Endret 18. januar 2017 av Þróndeimr

[rbhelle]

Kjempebilder og vakker natur

[Þróndeimr]

Mount Victoria (3464m) ved Lake Louise

Mount Andromache sett fra Highway 93

Uka startet med en godværstur til Mount Andromache på 3033m, min aller første 3k'er her i Canada. Dette skulle også bli oppvarminga til toppturen til Mount Hector dagen etter. Med start ved Highway 93 (1850m) gikk turen opp en trang men utrolig fin dal mellom Andromache og Noseeum. Mange store skred, spesielt fra Noseeum hadde fylt opp dalen, noe som var bra for min del da risikoen for øyeblikket er stedene hvor det ikke gikk skred to uker siden.

Ruta opp til Mount Andromache


Elva Noseeum Creek


Første stigning opp mot Andromache. Sørvesttoppen på Noseeum Mountain oppe til høyre i bildet.


Headwall'n på Andromache

Tok meg god tid oppover, dette var tross alt den første store turen på en god stund ettersom risikoen for snøskred har vært så høy den siste måneden. Etter drøyt to timer var jeg oppe ved isbreen hvor ett bratt parti på drøyt 200 høydemeter gjensto. Snøskredfaren er relativt høy enda (faregrad 3), men det er hovedsaklig skavler som ikke har rast ned som er risikoen. Skavlene utløser som regel store og brede snøras da det er ett svært svakt lag 1.5m nede i snøen over store deler av Canadian Rockies. Jeg måtte derfor holde meg helt til høyre i bildet over. Opp her var det mange variasjoner i snølagene under. Mens det lå 15cm pudder øverst over alt, var det stedvis et lag under med glatt overflate så jeg kunne lett utløse små skred med ett kraftig tramp i snøen. Dette var uansett såpass lett snø at det utgjorde ingen fare for meg om ett større flak skulle gli ut på nedturen.


Molar Mountain

På toppen av Mount Andromache


Zoom på Mount Hector (3394m) som jeg gikk opp dagen etter.

Utsikt ned i dalen

Mount Andromache har to topper, vesttoppen er navngitt Mount Andromache, mens østtoppen ikke har noe navn. Derimot er vesttoppen (Mt. Andromache) aldri blitt målt, kun den ukjente østtoppen på 2996m. Før start trodde jeg at 2996m toppen var den høyeste, men fant fort ut at vesttoppen er høyere da jeg gikk opp. Mobilen min viste 3042m på toppen. Etter turen fant jeg to andre gps-spor som viste 3033m og 3011m på toppen, så ble positivt overasket at jeg hadde uvitende besteget min første 3k'er! Skikjøringa ned var svært bra. Dette var ett veldig lekent terreng med mye snø, godt beskyttet fra vind og solvarme, med mange artige hopp og trange renner. Jeg rant den trygge veien ned akkurat der jeg gikk opp ettersom jeg var usikre på snøen ellers i området. Det svake topplaget løsnet mot slutten og ett lite flak rant ned. 

[Þróndeimr]

Ble en litt dårlig tur til Old Goat Mountain (3120m) i Kananaskis i går. Etter en 5km lang innmarsj var jeg utstill og ga opp på 2300m, med over 800 høydemeter igjen. De første 4km gikk flatt gjennom skog fra 1700-1900m, snøen var pil råtten så her brukte jeg godt over to timer. Da stigninga starta på 1900m trodde jeg forholdene bedret seg da det lå 15-20cm nysnø fra dagen før oppå hardere snø. Desverre var det langt på dag allerede, og temperaturen lå på rundt 10c mens sola kokte. Resultatet ble tidenes klabb, hele veien opp til 2300m hvor jeg snudde. 

Heldigvis fikk jeg sett endel dyr av spennende sort, spesielt Prærieulv da jeg ikke har sett en enda. Fikk også observert noen interessante snøskred.


En trøtt prærieulv dette!


En av mange ryper som gjemte seg i skogen.

Fint nedkjøringsterreng her, snøen ser også fin ut, men det var den ikke.


Oppe på 2200m stoppet jeg opp for å se an terrenget videre oppover langs Old Goat Glacier. Planen min ut fra kartet var å gå tett inntil ei bratt fjellside, men sola sto rett på fjellsida og det var svært varm så jeg vurderte å gå ned til en ganske høy og fin morenerygg som gikk hele veien opp dalen mellom isbreen og fjellsida. Mens jeg vurderer går noen små skred ned fjellsida ca 500m forran meg, startet som små snøballer fra toppen, 200 høydemeter over meg. Ca halvveis nede var de tunge nok til å utløse større flak som rant fort nedover og stoppet i gropa til moreneryggen. De neste to minuttene gikk det som en dominoeffekt langs hele fjellsida ned mot meg hvor det nærmeste skredet passerte 30m foran meg. Jeg sto forøvrig trygt, og hadde ei linje med ordentlig skog som gikk opp fjellsida og skjermet meg akkurat der jeg sto. Trelinja var ca 50m bred og gikk 100 høydemeter oppover fjellsida. Snørasene fortsatte bak meg til fjellsida tok slutt 100m lengre nede.

Topplaget var ikke særlig dypt, 15-20cm lett snø som hadde blitt varmet opp og komprimert til ett 10cm komprimert og tungt topplag. Fra der flaket løsnet akselererte det svært fort nedover, raskere enn mange av de tørre løssnøflakene jeg har sett rase ut fra lignende helninger tidligere, dette pga tyngden av raset. Har sett mange slike ras på varme vårdager før, men dominoeffekten her var spennende å observere.











Rasene gjorde det selvsagt endel tryggere for meg som fortsatte oppover, etter å ha gått ned til moreneryggen. Etter en lang pause på 2300m snudde jeg, var alt for sliten til å fortsette med over 800 bratte høydemeter igjen til toppen. På returen traff jeg også Bighorn Sheep.

Endret 9. april 2017 av Þróndeimr

[Þróndeimr]

Ett fjell jeg har sett på flere ganger når jeg har kjørt opp veien i Kananaskis Country er Mt. Nestor. Så ut som en fint skifjell opp/ned sørsiden med 1200 høydemeter jevn stigning med rundt 30 graders helning hele veien fra Spray Lakes på 1690m. Derimot er det høy snøskredfare ned rennene, spesielt de siste ukene. På avstand var det vanskelig å se hvor store skavlene øverst i rennene var og om de hadde gått i nyere tid eller ei. Det var også vanskelig å finne informasjon om å gå opp her på ski noe jeg syntes var litt mistenkelig da fjellet er populært på sommerstid og beskrevet som en lett topptur. Var nær med å gå opp her noen dager siden, men pga den høye temperaturen så var nok ikke skiføret særlig bra mot sør samt at rasfaren var høyere.

Uka startet med ett fall i temperaturen og plutselig snødde det 1000m lavere enn i helga. Ett værvindu mellom kl 03.00 til 12.00 var meldt på Yr.no, mens den offisielle værtjenesten i Canada meldte snø og skyer hele dagen. Dette var dag to med kuldegrader helt ned til Canmore på 1300m så jeg vurderte det til trygt å gå opp tidlig på morgenen før særlig eksponering av solvarme. Normalruta opp går også i trygt terreng som ikke er spesielt skredutsatt, noe som er betryggende da man kan renne på ski ned denne ruta om man ikke renner ned i rennene.

Slik så fjellet med sin mer imponerende profil fra nordøst ut da jeg var ved Spray Lakes tre dager før.


Slik så toppen og øverste del an ruta ut med store skavler som henger ut over både øst og vest-renna. Den trygge normalruta går på ryggen rett overfor den lange skavlen.


Jeg våknet kl 03.30 med fullmåne og stjernehimmel, men fortsatt var det noen byger i lufta. Det så ut som Yr's værtjenesten var å stole på i dag så jeg gjorde meg klar for tur. Blir det dårlig vær er dette også ett lett fjell å snu på med kort avstand til bilen. Kjørte ned veien langs Spray Lakes til snøskredområdet under Buller Mountain og parkerte der. Parkering innenfor snørasområdet er ikke tillatt så klart. Herfra gikk det en trase igjennom skogen ned til Spray Lakes og jeg krysset den ca 1km brede innsjøen i raskt tempo. Sjøen hadde forøvrig blitt senket med 15m den siste tiden, så her ble det flere høydemeter enn først antatt! Spray Lakes er forøvrig svært populær blant isfiskere og skikitere.





Sola står opp på Mt. Murry (3024m) mens den høyere Mt. French (3234m) ruver bak.




Etter å ha krysset innsjøen startet stigninga umiddelbart og det gikk greit unna opp sørrenna. Har hadde ett stort snøras lugget med seg over 50 store grantrær da det gikk for ikke mange dagene siden. Dette raset hadde gått ned østrenna, så der var det ikke særlig bra føre å renne ned på uansett om jeg ønsket det eller ei. Jeg gikk inn i vestrenna og fortsatte oppover. Der lå det også rester av ett stort skred, men det hadde gått for flere uker siden da det lå godt med snø oppå. Her blåste det også noe så det var litt kaldt og surt før jeg gikk inn i sollyset på 2400m. Solvarmen varte ikke lenge. Oppe på 2600m gikk jeg inn i en sky som omringet toppen av fjellet og som tydeligvis ikke hadde noen planer om å stikke av. Håpet mitt var at den skulle lette akkurat i det jeg nådde topppunktet ettersom skyen hadde ett godt formål; holde snøen kald!

Oppe på den første fortoppen får jeg øye på skavlene som har vokst seg farlig stor over stupet mot øst så her er det bare å holde god avstand.

Jeg gikk ned på vestsiden av fjellet, i god avstand fra skavlene langs toppen. Toppene vokser seg gjerne flere meter høyere enn hjemme i Norge på vinteren på grunn av mindre vind, og slike skavler kan fort dra med seg hele hetta av snø som ligger over toppen. Da jeg kom opp på den andre fortoppen (Nestor S2) ble ryggen tynnere. Vestsiden av fjellet var isete og bratt så jeg ble tvunget opp på toppen igjen. Jeg brukte staven til å kjenne på dybden av snøen ned til fast fjell og kunne vurdere hvorvidt jeg gikk trygt i forhold til skavlen. Ca 10m fra toppen av S2 gikk staven min gjennom det tynne topplaget av forblåst snø. Her var det en stor sprekk under danning, stedvis halvmeter bred fant jeg ut da jeg slo ned nysnøen og fikk se sprekken tydelig. Jeg plasserte meg ca 1m fra sprekken mens jeg fortsatte de få metrene opp til S2. Her spadet jeg ned litt snø og fant ut at fjellet var knapt 20cm under snøen. Fjellet fortsatte flatt 2-3m utover under skavlen før stupet begynte. Skavlen gikk 6-7m utover fra sprekken ved toppen av S2 og det var også her jeg måtte ta av meg skiene. Ruta videre går bratt, først ned i ett skar på 15m, så å gå videre på ski var ikke nødvendig heller særlig trygt etter mine ferdigheter.

Etter å ha gått knapt to meter fra skiene klapser skavlen sammen og faller utfor stupet hvor det går stupbratt i nesten tusen meter. Skavlen river også med seg topplaget med snø opp østsiden av S1 som jeg ser forsvinner med voldsom fart. Slikt skremmer meg der og da, marginene er små og her er det mange vurderinger som taes hver meter samt at det er ønskelig at jeg tar de riktige valgene til en hver tid. Jeg vurderer om det heletatt er trygt nok å fortsette videre og belager meg på å snu på S2. Etter en pause bestemmer jeg meg på å gå ned i skaret for å se nærmere på veggen opp mot S1 som er en klyvebratt vegg på 16 meter. Gå rolig, ta hver meter av gangen og ta meg god tid til å vurdere hver eneste risikoelement er høyt på dagsordenen. Av de siste syv turene har seks av de inneholdt snøras som går langt nærmere meg enn det jeg har opplevd før. Så langt mener jeg at jeg har gjort flere gode vurderinger og beslutninger noe som er grunnen til at jeg akkurat nært nok alle gangene. Det har ikke bare vært flaks. Men marginene er såpass små med fatale konsekvensene og jeg vet at det er umulig å ha hundre prosent oversikt og kontroll på alle fareelementene til en hver tid. Jeg må bare ha den oversikten og kontrollen når det gjelder, og det blir ganske ofte når jeg går så mye i slikt risikabelt terreng som jeg gjør.

Fjellet overasker noe også. Jeg er vant til norske fjell og det er utrolig enkelt å finne informasjon, bilder og videoer av omtrent hvert eneste fjell i landet, både sommerstid, vinterstid og uværstid. Mulighetene vi har med de ulike kartene som produseres og ligger gratis ute på nett gjør at man kan planlegge turene sine ordentlig slik at man vet akkurat hva som venter der oppe. Her er det på langt nært slikt. På en side er det akkurat det som er spennende og eksotisk, på en annen måte forhøyer det flere risikofaktorer. Toppen av Nestor var mer alpin enn jeg hadde sett for meg, noe jeg ser på som ett pluss for det er der jeg trives aller best. Derfor fortsatte jeg mot toppen jeg ikke viste hvor var enda men tok det svært med ro for å gjøre det tryggest mulig. Utfordringen var den bratte snøen og å vite hvor fjellet under var da det fortsatt var store skavler opp mot toppen. Selvsagt viste det seg å være mindre krevende videre til toppen enn hva jeg antok da jeg sto på S2 rett etter at raset gikk.

Bildet tatt knapt ett minutt etter at raset gikk. Deler av skavlen sto igjen så vidt det var.


Fra S2 til S1. Nede til høyre på S1 ser du hvor skredet nettopp gikk. Ut fra beskrivelse på nett så trodde jeg S1 var hovedtoppen, det var det ikke.


Nytt lite skar ventet, men nå ser jeg opp mot det som er toppen.


Fant toppvarden under snøen! Stupbratt mot vest, jeg legger også merke til at skaret mellom Nestor og nabofjellet Old Goat er 200m høyere enn på kartet som er printet i 2011...


På tur tilbake til S2 hvor skiene venter


Når jeg kommer tilbake til S2 åpner også himmelen seg og jeg får akkurat det jeg ønsket meg, utsikt mot alle kanter og fjell


Den høyere Old Goat Mountain (3120m) i nord


Nedkjøringa gikk utrolig fint. Kjørte ned den tryggeste ruta, samme vei som opp. Bortsett fra litt vindblåst parti helt øverst gikk det meste i pudderkjøring hele veien ned til vannet. Fra tregrensa og ned var det mange fine hopp å leke seg med samt at man kunne ha stor fart mellom fint spredte grantrær i nedre parti. Litt humpete og hardt over raset, men samtidig artig å hoppe over tre grantrær som lå veltet! 

Endret 12. april 2017 av Þróndeimr

[7homas]

Fy f***

[AK74]

Fantastiske bilder  at du tør! Jeg får helt ondt i magen av å se på bildene..blir litt kortpusta  Men for et eventyrår du har

[Kjetil E.]

Vanvittig flott!

[Þróndeimr]

Tur til Mount Whymper i Vermillion Pass mellom Lake Louise og Banff. På grunn av usikkerheten med snøskredfaren den dagen snudde jeg og gikk opp Boom Mountain i stedet og fikk nedkjøring på varm og tung løssnø i stedet for kald løssnø og pudder opp isbreen til Whymper. 

Mount Whymper og isbreen jeg angrer litt på at jeg ikke sjansen på da den så langt snillere ut enn det jeg så da jeg var nede i dalen.

 

[Þróndeimr]

Turrapport for turen til Mount Hector ligger på forsiden: 

Endret 25. april 2017 av Þróndeimr

[Þróndeimr]

Noen nattbilder som har blitt tatt i det siste;

Hoodoo'er i Canmore


Veien opp til Kananskis Country fra Canmore


Mount Chephren mellom Wapta Icefields og Columbia Icefields.

[Þróndeimr]

Mount Athabasca (3491m)
Turlengde: 8 timer, 30min  |  Avstand: 13,7km  |  Høydemeter: 1590m

Columbia Icefields hadde ligget på vent ei god stund, ett storfjellrike med Canadian Rockies største isbre og Alberta's høyeste fjell Mount Columbia. Jeg hadde sett meg ut Mount Athabasca tidlig an som en enkel topp å ta om været tillot det. Grunnen til at dette området har ligget på vent er at det snør relativt lite i de østlige områdene, såpass lite at det tar lang tid før bresprekkene snør igjen.

Mount Hilda (t.h.) og Mount Athabasca (t.v.)




Selv om store deler av fjellkjeden lenger sør og vest opplever 30-50års snørekorder denne vinteren har Columbia ligget i le for dette. Dagen før jeg kjørte nordover fra Canmore snødde det tett. For Columbia var dette vinterens første store snøfall med 30cm nysnø. Skredfaren gikk opp til Faregrad 3 for morgenen med økning til Faregrad 5 for terreng utsatt for sollys. Ruta jeg skulle gå tok meg hovedsaklig i noe tryggere terreng, men sola står såpass høyt på himmelen nå at det ikke finnes mye skygge igjen etter kl 10.



Mot brefallet under Mount Andromeda






Jeg fulgte sporene til tre andre som våget seg ut denne dagen. Planen min var egentlig å gå ruta over North Glacier slik at jeg kunne vurdere nedkjøringmulighetene over breen nærmere. Men det ble så jeg fulgte sporene som tok meg opp den andre normalruta mot ryggen mellom Andromeda og Athabasca. Opp mot brefallet på 2600m lå det fortsatt ikke fast snø under nysnøen som falt det siste døgnet. Belaget meg på en litt kjip nedtur om jeg ikke tok nedturen ned North Glacier i stedet. På tur over isbreen mellom Athabasca og Andromeda går det små og store snøras ned fra omtrent alle fjellsider mens temperaturen stiger. De tre foran meg tar av seg skia og klyver opp ett brattere parti innerst i dalen noe som helt klart var tryggere enn å ta seg opp på ski den rasutsatte ruta som gikk noe mer til venstre for der vi gikk opp.



Med skia på ryggen ble det klyving hele veien opp til toppen herfra. Det lå lite snø mye av ruta så jeg håpet virkelig at jeg kunne ta meg trygt ned over North Glacier i stedet for en retur ned her. Det lå bra med snø ett stykke opp mot Silverhorn men fra ca 3400m og opp til toppen var det mest stein før det igjen gikk an å stå på ski over til Athabasca.

Utsikt mot Andromeda


Athabasca sett fra Silverhorn


Opp mot toppen, selv synes jeg at det virket endel luftigere ut her oppe enn hva bildet sier


En titt tilbake på Silverhorn i det tåke omkranser toppen


Mens det blåste litt på ryggen mellom Col og Silverhorn ble det helt vindstille da jeg gikk fra Silverhorn og opp til toppen. Dessverre mistet jeg utsikten da tåka kom inn og bestemte seg for å bli der lengre enn hva jeg hadde tid til. Jeg fikk snakket meg i lag med de tre andre som også var gira på å kjøre ned over North Glacier. Allerede ned Silverhorn, i første sving løsnet ett 20m bred flak og rant 100m ned. Fikk satt noen fine svinger ett stykke ned her før det igjen ble bratt og utsatt. Her går ruta noe utsatt til ett stykke; 50 grader helning med en nærmere 100m høy brekant under slik at man må ta seg skrått mot øst i godt over 200m. Førstemann løsnet ett stort flak ganske tidlig, 100m bredt som faller 3-400m neddover. Det gjorde det noe sikrere for å ikke bli tatt av skred, men nå ble det kjøring på is i svært bratt lende, ett sted hvor man helst ikke vil falle. Her ble det ingen svinger neddover, det gikk heller forsiktig for seg ut mot tryggere grunn. Turen videre ned breen gikk helt smud i ett 2km langt pudderrike med en ny bratt utfordring på slutten.









 

Endret 26. april 2017 av Þróndeimr

[Þróndeimr]

Lesestoff fra 4-dagersturen inn til Glacier Circle og toppturen til Mount Dawson kan leses under denne linken.

Endret 15. mai 2017 av Þróndeimr

[Þróndeimr]

Cheops Mountain (2581m)
Turlengde: 8 timer 30 minutter  |  Avstand: 14,1 km  |  Høydemeter: 1380m

Årets varmeste skitur gikk til Cheops Mountain i Selkirk Mountains. Fra før hadde jeg vært i området to ganger, begge var lengre turer med overnatting på hytte sør for Rogers Pass (Asulkan-turen og Dawson Range-turen). Det var fra hytta i Asulkan jeg fikk øyne på Cheops, en av de enklere dagsturene fra veien i Rogers Pass.

Cheops stikker opp av skyene nederst i bildet. Her vises den spennende vestryggen med flere fortopper og kvasse skar som er vanligste ruta opp


Fjellet har flere spennende nedkjøringsruter på både sør, vest og nordsiden i svære renner og botner i alle slags vanskelighetsgrader. Dessverre for min del gikk jeg fjellet alt for seint på året og på en alt for varm dag så jeg valgte den aller tryggeste returen. Som de aller fleste andre fjell i Selkirk finner man artikler om ulykker når man søker opp fjellet. Cheops gjorde seg kjent i starten av 2000-tallet da ett snøras tok livet av 7 studenter fra en friluftsklasse som var på skitur her. Hendelsen sparket i gang en debatt om skredsikkerhet i Canada og vinteren etter var varslingstjenesten Avalanche.ca født, en tjeneste som jeg synes ligger foran snøskredvarslinga vi har i Norge pr. dags dato.

Jeg våknet opp i bilen noen mil nord for Golden øst for Selkirk Mountains. Rett utenfor sto det en hjort som skvatt godt da jeg kom fram i førersetet. Snedig at dyrene rett utenfor nasjonalparken er så skvettne i forhold til i nasjonalparken som ligger knapt 20km unna. På tur opp mot Rogers Pass viste Mount Sir Donald seg fram mens sola var på vei opp. Lett å bli gira av dette!

Mount Sir Donald sett fra Highway #1


Grizzlybjørn ved Rogers Pass


Parkerte ved Rogers Pass Discovery Center på 1310m. Her var det rundt 0c, noe som lovte godt for turen opp i det minste. En ung grizzlybjørn vandret langs veien, mens Park Rangerne fulgte med fra bilene sine på litt avstand. Grizzlybjørnene her er mindre enn de som lever på kysten, spesielt de mye større grizzlyene som holder til i Alaska.

Ruta opp fra Rogers Pass til Cheops


Bar skiene opp til pumphuset rett nord for parkeringsplassen og gikk på ski derfra. Første hundre metrene går langs en vei opp til demningen som forøvrig var ganske så oversvømt. Forsatte på god skare gjennom skogen opp til de åpne områdene under Cheops. De neste 3 kilometrene går i konstant snøskredterreng fra Cheops og fjellene på nordsiden av elva. Årets snøskredsesong hadde vært unormal også i denne dalen. Måtte ta av meg ski for å kravle meg over noen av rasene som hadde lagt igjen svære 50-100år gamle grantrær.

Gikk ganske radig opp til Balu Pass, men nå var sola fram for fult og temperaturen tok ett byks. Jeg tok meg pause med ordentlig mat før stigninga opp vestryggen startet og det ble såpass varmt at skibuksene ble byttet ut med shorts. Greit opp ryggen til den vestligste fortoppen, men jeg sank 10-15cm ned i ett svært vått topplag i snøen.

Utsikt fra W3 (den vestligste av de tre fortoppene)


Oppe på W3 satte jeg igjen skiene, herfra ble det tinderangling ut til toppen. Toppryggen var kvassere enn det jeg hadde sett for meg, og med randoneesko skulle det ikke gå så veldig raskt bortover her. Mye opp og ned, kvast skar både før og etter W2. Her hang det flere slynger rundt ei stor blokk for her må de som skal stå på ski ned renna starte med en 20m rappel. Halvveis til toppen gikk jeg også tom for vann, da hadde jeg konsumert 3l siden start. Temperaturen var oppe i 25c (Revelstoke nede i dalen var oppe i 33c) og det var liv i alle fjellsider med hundrevis av slusjras og konstante dundrelyder fra nært og fjernt.

Ved W2


Snart på toppen


Panorama fra toppen


Det skulle ta ca dobbelt så lang tid å komme seg helt opp mot det jeg estimerte med. Men det var en ganske artig topp å komme opp til. To store steinblokker markerte toppen. En liten varde sto på den laveste blokka. Her ble det en lang pause i varmen mens jeg holdt litt øye med tordenbygene som holdt på i alle retninger.

Utsikt mot Dawson Range med de to høyeste (Hasler og Selwyn) jeg fikk besteget for to uker tidligere


Rimelig tøff profil av Mount Sir Donald


Hadde vært artig med en tinderanglingstur over disse! Mount Tupper reiser seg 1500m rett opp over Highway #1


Fjell i nordvest


Brukte såpass lang tid på toppen at det ikke lenger var noe håp for fin nedkjøring. Spennende kan den jo fortsatt bli. Kastet ned noen steiner som utløste svært våte skred på tur tilbake. Fikk på meg skia og måtte rase ut hele det våte topplaget av tung sørpesnø før jeg fikk satt noen svinger ned i finere slusj. Fra Balu Pass og ned til Rogers Pass sank jeg såpass langt ned i snøen at det ikke var noe særlig moro lenger, bare ei god treningsøkt!

Skrensing i sørpa!


Måtte lage meg nedkjøringsfelt