Turrapport: Albania

[friluftsRemi]

Denne sommeren tok jeg og en vennine fra Nederland en tur til Albania for å padle kajakk langs Vjosa, og Komani-vannet. Det hele startet med at jeg ville besøke henne i Longyearbyen hvor hun studerer. Jeg har aldri vært på Svalbard, og har fortsatt et stort ønske om å ta en tur dit. Turen til Svalbard skjedde altså ikke, det klaffet aldri med hennes studier og mine, samt flybillettprisen. Da det viste seg at dette ikke gikk, foreslo hun heller å finne på noe i sommerferien. Mange ideer ble slengt ut, og vi endte først opp med å haike Frankrike på langs, deretter såg vi på diverse fjellturer rundt Chamonix, og på litt flatere områder på grensen til Spania. Hun kunne etter hvert meddele at hun hadde skadet kneet sitt, så fjellturer ble dessverre utelukket. Fokuset skiftet fort over på padling og vi sto en god stund fast med å haike frankrike på langs og ende opp i Marseille, hvor vi kunne leie kajakker og padle rundt om langs kysten der. Etter iherdig gransking av google maps, la hun merke til Vjosa i Albania. Dette ble slått opp og bilder fra elven såg helt fantastiske ut (bare søk selv!).

Spikeren ble hamret og flybilletter til Amsterdam ble bestillt. Nå gjensto det bare å få tak i en kajakk... Det var ingen som leide ut kajakker i området rundt Vjosa, eller som hadde mulighet for å frakte kajakker dit. Etter mye frem og tilbake, fant hun en ganske gammel sammenleggbar kajakk med trerammer. Det sier seg selv at denne ikke var direkte lett å drasse med seg, men det skal jeg fortelle mer om senere.

Jeg ankom Amsterdam, tok toget til Zwolle den 12. juli. Her brukte vi noen dager på å fikse kajakken. Lappe litt og lime på ny bunnduk. Vi impregnerte også bomullstrekket på oversiden. Kajakken var blitt litt skjev over de siste 40 åra, så vi måtte finne en løsning for å korrigere dette. Alt i alt, det gikk et par dager før vi satt oss på toget mot Bremen i Tyskland hvor vi skulle møte noen felles venner av oss, avgang 15.juli.

I Bremen var vi i to netter.

Så begynte togturen turen mot Albania. Fra Bremen reiste vi via Hanover - Basel - Luzern - Milano - Bologna og til Bari. Her tok vi båt over middelhavet til Durrës, Albania. Ankomst 19. juli. Herfra var det å finne korteste vei til Tepelëne, hvor vi hadde sett for oss at det var fint å sette ut båten. Det var ikke så lett, da det ikke fantes noe god informasjon å finne, og bussene vi såg gikk bare til de større byene langs kysten, og hovedstaden Tirana. Etter en liten stund kom det en mann opp til oss og spurte hvor vi ville. Etter noe om og men (Tepelëne er ikke akkurat noen turistperle), fikk vi forklart at vi måtte finne bussen til en annen litt mindre by, og derfra ta minibuss resten. Minibusser gikk visst hele tiden, helt uten noe tidsskjema, og vi måtte bare stille oss langs veien i riktig rundkjøring og vinke når vi såg navnet på en papirlapp i vinduet.

Vi kom oss frem, fikk drasset med oss alt pakket ned til elven, spiste mat og sov en natt før vi monterte sammen kajakken. Lokalbefolkningen var kjempehyggelige, og vi pratet mye med forskjellige folk. Stort sett alle som hadde gått noen år på skole, og ikke var for gammel, kunne engelsk, og kommunikasjonen gikk mye lettere enn vi hadde forventet.

Vi satte igang nedover elven, endelig. Det var så fantastisk deilig å endelig komme skikkelig igang med turen. Kajakken var god å stabil, tålte vekten av to personer og dertil bagasje, og alt var bare nydelig.

Elven Vjosa har mye å tilby. Det er noen få raske stryk, men ellers er elven rolig og lett å padle. Det er veldig lite stener å måtte svinge unna, og de største utfordringene var de mange grunnene vi måtte over. Her var det så grunt at vi måtte ut av båten, dra den forsiktig over, og sette oss tilbake når det ble dypt nok. Et par ganger var strømmen så sterk i andre enden, hvor det plutselig ble veldig dypt, at hun som satt bakerst og hadde styringen, og derfor måtte inn først, var den eneste som kom seg inn før båten ble tatt av strømmen nedover elven. Jeg, som da sto igjen, måtte komme meg inn på land, og gå etter langs elvebredden. Det hendte heldigvis bare noen få ganger, og det var rimelig greit å få kajakken inn mot land selv om hun var alene.

De aller fleste nettene sov vi i telt langs elven. Vi hadde med oss et to-mannstelt. To-mannstelt til to personer, ja det var litt trangt, men det gikk veldig bra. De andre nettene vi padlet hengte vi bare opp et myggnett og sov under det. På veien nedover Vjosa, møtte vi flere bønder som gledelig delte ut tomater, frukt og ost. Mange av disse bøndene var veldig fattige, men brukte mye tid og krefter på å lage skikkelig fine hus. Litt i kontrast til hva de ellers brukte i det daglige.

Før vi hadde kastet loss i Tepelëne, ble vi advart mot marihuanadyrkere, og at de kunne være delvis aggressive. En av de siste etappene før vi hadde planlagt å padle ut i middelhavet, ble vi møtt av en noget stresset mann. Vi hadde fått kajakken godt fortøyd, teltet var satt opp, liggeunderlagene blåst opp, og maten var straks klar til fortæring. Vi brukte vanligvis bål til å lage mat, for å spare på drivstoffet til brenneren. Mannen som kom løpende ned fra det som antagligvis var plantasjen hans, sa at det var et stort problem at vi var der. Bålet kunne tiltrekke seg farlige folk, og han viste oss pistolen sin han hadde for å beskytte seg. Det hadde begynt å bli mørkt, og det ville om få minutter bli så mørkt at det var umulig for oss å se noe særlig ut på vannet. Likevel, han var veldig påtrengende og ble mer og mer stresset. Vi fant ut at vi måtte komme oss avgårde selv om det var natt, elven var heldigvis veldig rolig her, og ville fortsette å være det helt ut til kysten. Kajakken ble pakket i all hast, og vi kom oss ut på midten av elven, i frykt for å treffe stener eller trær som sto ut langs kanten. Etter noen minutter med stille banning, forsiktig padling og diskusjoner om det er en sten eller bare lyset som lurer oss, kom vi til en bro. Siden det var store støtter som holdt oppe broen, ble strømmen bare sterkere og sterkere, mens vi såg mindre og mindre fremfor oss. Det hele endte med at vi oppdaget en opphoping av drivved inntil ene brostøtten, omtrent 15 meter direkte foran oss. Vi padlet som noen galne for å få fart på båten slik at vi fikk svinge unna. Marginer så tynne som hårstrå var alt som gjorde at vi ikke kantret der og da. Båten skrapte seg videre og alt var heldigvis bra. Men vi var fortsatt rimelig irriterte, trøtte og sultne. Ved første anledning vi fant, parkerte vi kajakken, fikk fortøyd den, hev i oss noen brødskiver og rullet ut soveposene. En stor betongbrygge ga oss et flatt og fint underlag å sove på.

Dagen etter var vi fortsatt irriterte, og vi studerte kartet nøye. Det viste seg at det ikke var noen veier der hvor elven munnet ut i havet, og om det var slik at strømmen og/eller bølgene var for store for kajakken vår, var vi nødt til å padle hele veien tilbake til hvor vi var, for å komme oss til sivilisasjon. Derfor avbrøt vi kajakkturen vår en dag for tidlig, og reiste til Sarandë.

Det var, for å si det mildt, en helt forykende flott by, og en veldig, veldig etterlengtet anledning for avslapping, god mat og ikke minst øl. Her planla vi å være en natt eller to, men det var så fint og så billig at vi ble i tre netter før vi satte oss på bussen mot hovedstaden. Derfra tok vi buss videre til Bajram Curry. Derfra måtte vi haike oss til Fierzë. I nord-Albania snakker de et helt annet språk, og de få ordene vi hadde lært oss i sør funket dårlig i nord. Men etter mye gestikulering og gjentagelse av Fierzë, fikk vi en gammel mann i en gammel pick-up til å kjøre oss. Ved elvebredden bygget vi sammen kajakken igjen, og satte avgårde på andre etappe av ferieturen vår.

Bildene snakker kanskje for seg selv, men om du ikke har skjønt det, naturen her var idyllisk. Det var vertikale fjellvegger rett ned i vannet, speilblankt vann og så utrolig grønt. På mange måter føltes det som om vi var i en miniatyrversjon av Geirangerfjorden. Det gikk gamle ferger langs vannet, og det var noen få små motoriserte båter, men ellers var det helt stilt og fredelig. Vi var ved flere anledninger på besøk hos gårder vi såg langs turen, og ved en av de ble vi invitert på mat og raki. Det såg ganske stusselig ut nede fra dalbunnen, men da vi kom opp til huset var det utrolig fint tillaget (se bilde over). Og som overalt ellers var alle kjempehyggelige og pratsomme. Utfordringen var selvsagt at ingen skjønte et kvekk av hva motparten sa...

Vi ankom demningen en dag tidligere enn antatt, plukket båten fra hverandre og lot den få tørke litt i solsteken. Herfra fikk vi tatt en minibuss til Shkodër, som veldig fort ble min favorittby i hele verden.

Byen har en veldig lang og fargerik histore, og jeg anbefaler absolutt alle til å besøke den.

Vi var i byen i tre netter før vi hoppet på bussen til Podgarica, hovedstaden i Montenegro. Her var vi en natt og tok tog tilbake til Zwolle via Beograd - Dobova - Villach - Mannheim og Utrecht.

Konklusjon:
Dette er den desidert beste sommeren jeg har hatt i den senere tid. Det til tross for at jeg fikk sinnsykt vondt i ryggen av å padle i et for stort sete, og at hun jeg reiste med fikk solstikk, og at vi begge ble matforgiftet ved å spise noe tørket kjøtt som hadde ligget for lenge i varmen. Jeg kan anbefale Albania på det varmeste, og jeg synes dere alle skulle tatt dere en tur, spesielt nå siden turismen fortsatt er ganske lav. Det er stort sett bare italienere og folk fra Montenegro der nå, siden grekere tilsynelatende hater albaniere. Flere av de vi snakket med underveis var veldig hypp på at Albania skal bli medlem av EU, for å øke turismen, vareutvalget og få has på regjeringen.

 

 

 

Endret 16. august 2016 av kvitknekt

[+rayun]

Tusen takk for en annerledes og "knakande" god turrapport. Har egentlig aldri tenkt på Albania som turmål, men dette så jo bare helt herlig ut. 

[krokavatnet]

Veldig flott rapport frå ein spanande kant av Europa!

[awesomevicc]

Flott rapport! Har selv bare vært et par dager i Albania, men satt bare igjen med gode inntrykk

[friluftsRemi]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger

[+Krankman]

Spennende rapport og ikke minst veldig bra bilder!