Gå til innhold
  • Bli medlem

Oversikt

Om gruppen

En diskusjonsklubb for de av oss som setter oss mål for turer eller andre fysiske utfordringer i hverdagen. Alle kan bli med, men kun medlemmer kan delta i diskusjonene.
  1. Dette er nytt i gruppen
  2. Min 14 trappetrinn opp på "kontoret" blir liksom ikke helt det samme 😛
  3. ✔️ August Etter at sommerferien tok slutt kom også finværet til nord. Denne turen ble gjennomført akkurat som planlagt i åpningsinnlegget. Jeg startet hjemmenfra kl 18 og hadde som mål å komme meg inn i teltet før det ble mørkt. Størsteparten av turen går langs DNT-sti. I den grad det kan kalles en sti. Stort sett var det bare røde merker, og ingen synlige tråkk i mellom. Store deler av turen gikk jeg på T-merket sti. Ikke verdens tydeligste kanskje? Her var en av de bedre plassene, før den deler seg i Gallagadalen. Kart fra vinterturen. Jeg gikk omtrent akkurat samme løype denne gangen også. Sommerløypa går litt annerledes helt til å begynner med og til slutt. (Skal legge ut nytt kart når jeg får lånt litt kartverktøy på kontoret.) De første 5 kilometerne på turen gikk jeg på gamle stier (et kort stykke på DNT-sti i Gallagadalen). Mine forfedre gikk alltid denne stien til fjells. Når man kommer opp fra Gallafjell møter man på DNT-sti. Denne følger jeg et par hundre meter, før den deler seg, og jeg går rett frem mot skoggrensa. Ovenfor skoggrensa kommer vi til Rypesteinen (et navn jeg har funnet på..). En stein som på avstand kan se ut som ei rype, særlig når den er dekt av snø. En svært gjenkjennbar stein som gir meg trygghet om at jeg har gått rett. Molte ved Rypesteinen. På en litt triggerhappy jaktstart-dag, kan denne fort forveksles med ei rype. Fra Rypesteinen og videre over fjellet har det stått varder i hundre år, for å vise en rask og trygg vei over Båtfjellknausen. ' Gammel varding. Delvis intakt fra gamledager, og delvis restaurert av meg. Denne vardinga leder trygt og raskt opp på fjellet. Denne krabaten synes ikke det var så trygt.. På andre siden av Båtfjellknausen møter man på DNT-stien på nytt igjen, hvor den opprinnelig delte seg. Stien som gikk østover til Solvågli er lagt ned av DNT. Den eksisterende stien sørover, kan man følge helt ned til Storjord hvor jeg har kontor. Sti"kryss" ved Sauvatn - herfra kan man gå enten til Evenesdal (der jeg kom fra), Storjord eller gammelstien over til Solvågli (ikke vedlikeholdt merking). Etter stikrysset kommer man til Store Sauvatn. Det var hit mine forfedre gikk for å skaffe fisk (derfor varding..). Fra Store Sauvatn går ferden videre i retning Ølfjell. Ved Store Sauvatnet. Solvågtind til venstre og Ølfjell til høyre. Junkerdal nasjonalpark følger ryggen til venstre i bildet forran Solvågtind, mens Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark går rett under foten til Ølfjell. Kvelden var utrolig fotogen. Dagslyset ble "kastet bort" til fotografering. Jeg glemte helt bort å fiske.. Solnedgang ved Nedre Sauvatnet. Fra toppen av Båtfjellknausen og ned til Sauvatnan er det kun nedoverbakker. Et veldig lettgått terreng, hvor man stort sett går på rabber. Fra Sauvatnan må man igjen ta litt høyde før man kan gå ned i Saltdal. Her er jeg på høyeste punkt, og skal nå starte siste del av turen, ned mot Saltdal. Teltplassen var ved Trollnesåsvatnan, som man såvidt skimter under knyttneven min. Fra høyeste punkt ser jeg meg om etter en egnet teltplass. Det begynner å bli ganske så mørkt, og stien er fremdeles lite synlig i terrenget. Jeg, som for anledningen ikke hadde vannflaske eller annet egnet "drikkeredskap" ville helst ha teltplass ved vann eller bekk. Jeg ender til slutt ved Trollnesåsvatnan. I og med at jeg skal på jobb dagen etter, tenkte jeg at det var greit å gå så langt som mulig denne kvelden, og Trollnesåsvatnan ligger like før terrenget går bratt ned til Storjord. Jeg regnet ut at det skal ta ca 1,5 time å gå derfra til kontoret. Klokka 22:00 var teltet på plass. Teltet ble satt opp rett før det ble mørkt. Det var nydelig vær hele kvelden. Sol så lenge som den var oppe, ikke et vindpust, og jeg tror aldri jeg har sett så mye vak på Sauvatn noen gang. Selvfølgelig måtte det skje: Så fort teltet var på plass, og jeg hadde krøpet ned i soveposen, begynte det å blåse opp. Jeg gikk ut og dobbeltsjekket "alle" bardunene på Helsport Ringstind Superlight, et telt som kanskje ikke er ment for tøft vær på fjellet. Etter en rask sjekk kunne jeg og Molte finne roen, høre på rypene, og på bølgene som skvulpet nede i vannet. Vi sovna ganske fort begge to. Klokka 03:00 på natta våkner jeg av at vinden både har tatt seg kraftig opp, og har snudd litt i retninga så det treffer siden på teltet. Jeg sliter med å sovne igjen. 1 minutt blir til 2 minutt, som igjen blir til 10 min, 30 min.. Etter 45 minutter bestemte jeg meg for at dette var tåpelig, så jeg pakket ned telt og utstyr og gikk ned til jobb.. Der kunne jeg alltids få et par timer på øyet, men da kunne jeg ikke ligge å vente og tenke.. Nydelig morgenlys over Ølfjell og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark på tur ned, ca i femtiden på morgenen. Klokken 05:55 sto jeg utenfor kontoret, og 06:00 (etter en kjapp dusj) ligger jeg i sofaen. Her fikk jeg meg to timer på øyet før jeg kunne ta fatt på arbeidsdagen.
  4. ✔ Juli En litt amputert juli. Det var mye dårlig vær, og de dagene det var fint var jeg gjerne på tur med familien. Det ble en overnattingstur i telt til Beiarfjell og et par turer med utgangspunkt i svigers sin hytte. Molte sitter utenfor teltet på Beiarfjellet Lek med et gammelt bein Finfin ørret På tur hjem. Jentungen speider mot parkeringa og gleder seg til å komme hjem. Vi var ei lita uke på hytta, og gikk fine turer derfra. Svigers sin hytte Når man skal lage egg og bacon til hele familien tar man den største panna man har! Hver kveld var det vakkert kveldslys. Dette bildet ble tatt rundt midnatt, og midnattsola gjør sitt til å lyse opp himmelen (selv om ho var for lavt i forhold til terrenget). Tur til Nydalvatnet Alt i alt ble det litt turer i juli. Selv om ingen av disse var direkte til jobb, kan man jo si at turen til Beiarfjell i det minste var i et av de verneområdene jeg er med å forvalte. Litt tynt ja.. Men jeg følte jeg måtte prioritere å dra på tur med familien de dagene vi fikk godt vær.
  5. ✔️ Juni Da jeg bestemte meg for å gjennomføre dette "gå-til-jobben" prosjektet i vinter, hadde jeg allerede pekt meg ut junituren. Gjennom jobben hadde vi allerede datofestet en befaring til fjellgårdene ved Bredek i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark (Bredekrunden), og jeg skulle dagen i forveien dra opp i Stormdalen, til fjellgården "Nordre Stormdalen". Juni i nord har vært ganske hustrig (kald og våt), med flere frostnetter og lave temperaturer. Uka før jeg skulle av gårde steg temperaturene, og det samme gjorde vannstanden i elver og bekker. Flere dager på rad hadde vi over 30°C her hjemme i Saltdal, og "vår" elv passerte femårsflom (hadde heldigvis en smelteperiode i slutten av mai som hindret riktig storflom). Jeg begynte å tvile på om det i hele tatt var mulig å gjennomføre den planlagte turen i Stormdalen. For de som kjenner dalen, så vet man at det fort fylles med vann innenfor Skarpnesen. Elva snevrer inn her, og klarer ikke å ta unna når det smelter mye snø, eller når det regner kraftig, og den flate dalbunden ovenfor oversvømmes. I tillegg går det ofte skred som demmer opp elva. Derfor er det ofte flom i Stormdalen. Jeg ringte til flere ansatte i Statskog Fjelltjenesten (først og fremst i forbindelse med befaringa til Bredek) og fikk like mange svar som personer jeg ringte til. Jeg bestemte meg for å gjennomføre turen, til tross for flomstore elver! Jeg var likevel fast bestemt på at jeg ikke skulle ta noen sjanser med tanke på sikkerhet, og var egentlig ganske innstilt på å måtte snu ved Sløybekken. Turen opp og inn mot Stormdalen, starter langs med Bredekrunden. Ovenfor Stormdalshei kommer man inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, og akkurat på vernegrensa får man en flott utsikt ned mot Tespa. Den uregulerte elva, som i sin tid skulle overføres til Bjøllådalen, bruste godt der den utemmet slynget seg ned fra nasjonalparken. Etter stidelet mot Stormdalen fikk jeg betrakte elva Stormdalsåga på nært hold. Da føltes det godt å stø seg til denne kjempegrana (som en av de nordligste, i det naturlige utbredelsesområde for gran i Norge) som sikkert har stått gjennom både én og to flommer tidligere. Jo lengre inn jeg kom, jo mer tydet det på at jeg var det første mennesket til å besøke Stormdalen i 2022. Dette er ikke en dal man går inn i vinterstid, da den er forbundet med særdeles stor snøskredfare. Skarpnese kan sees som en "inngang" til Stormdalen. Her åpner dalen seg opp og vier seg ut, og det flotte landskapet kommer mer til syne. Stien går egentlig rett frem, og til venstre i bildet kan man skimte en klopp i vannet. Hele dalen er godt klopplagt, men disse lå nå og fløyt i vannet. Disse er forankret i steiner og røtter, slik at man slipper å hente de ute i Ranfjorden vær vår. Nå ligger de sånn høvelig der de skal være. På dette punktet lå stien under to meter vann. Små sildrebekker hadde blitt til store fosser, som kastet seg ned fra fjellsidene. Etter å ha sloss med kratt og vann, kom jeg inn på stien igjen lengre inn i dalen. Her skimter jeg Nordre Stormdalen-fjellgård i det fjerne. Dette var det nærmeste jeg kom fjellgården. En 200 meter bred elv gjorde det umulig å komme seg til andre siden. Ved normal vannstand kan man trekke seg over med trekkbåt. Slik det var nå var det umulig å komme seg dit trekkbåtsystemet startet, og wiren til trekkbåten lå under vannet. Det ble derfor ikke anledning til å besøke fjellgården. Fjellgården er åpen for alle, og eies av Statskog. Det er brukt betraktelige midler og ressurser på å holde den i stand. På vei innover dalen gikk jeg mest mulig parallelt med stien i lavlandet, men terrenget var bløtt og skogen tett. Tilbake valgte jeg å gå en litt annen rute høyere oppi fjellesiden (se GPX-spor på nederste kart. En fjellside som bar preg av mange ras, og der rasene som hadde gått i vinter lå det fremdeles et tykt lag snø. Langs sidene lå skogen flat flere plasser. Dette var skog som var tatt av et av fjorårets ras. Tre ras fra årets vinter måtte forseres. Det var enklere å gå her enn nede på flata, så da kan dere forestille dere hvordan dét var. Her er eneste bilde fra flatene som viser "jungelen", men dette lyger litt for det viser ikke alt vannet man samtidig måtte forsere. Slik så i alle fall sporloggen ut etter å ha kommet inn i den verste krattskogen. Elva hadde pressa seg opp i myra øverst i kartet. Tre plasser måtte jeg forsere nye ras. Her ser jeg nedover i nydelige Stormdalen. Skarpnesen, som jeg har referert til et par ganger, er den ryggen som kommer ned fra høyre lengst bort i bildet. Her kan man også se de flotte fossefallene som kaster seg utfor fjellsidene. Det var fire-fem mektige fosser på motsatt bredd. På min side av dalen var det bare to bekker som måtte forseres. Jeg var som sagt innstilt på å kapitulere ved Sløybekken, men med vandrestaver og leting etter egnete plasser å krysse, gikk dette problemfritt uten noen risiko (utenom å bli våt på beina da..). Vel ute av selve Stormdalen slo jeg leir og fikk testet noe av det "nye" ultralett-utstyret. "Nye" fordi jeg har kjøpt det inn over flere år, men har ikke hatt så mange anledninger til å bruke det. Her koker jeg vann med MSR PocketRocket II, i en Snønix-titankjele. Jeg ble imponert, og vannet kokte raskere enn jeg hadde forestilt meg. Usikker på tiden, men jeg skulle bare bort til teltet og hente bestikk, og på den korte stunda jeg var borte begynte vannet å koke. Riktignok bare 4 dl. Jeg fikk også testet Helsport Ringstind 1 som jeg kjøpte i fjor sommer på XXL-reward-tilbud (3999,-), til akkurat denne typen turer. Det er et telt man kler på seg, men jeg sov godt gjennom hele natta. Litt vanskelig å få det stramt i hodeenden, men det kommer seg sikkert med litt øvelse. Nå skal det sies at været ikke satte teltet på en eneste prøve, med verken vind, sol eller regn... Dagen etter gikk jeg ned til Storvollen igjen for å møte de som skulle være med på befaring. For så å gå hele Bredekrunden etterpå. Jeg måtte gå via Bredekfossen - et nydelig fossefall ved Bredek. Med den vannføringa som var i Stormdalsåga hørte jeg bruset av Bredekfossen hele natta. Slenger med et bilde fra fjellgården Bredek og. Selv om jeg nå er på jobb, og går ikke lengre "til" jobb. Til sammen ble dette en tur på 32 km (begge dagene), og det var utrolig spennende å ha vært i Stormdalen under disse vannforholdene. Det å krige seg frem som en samurajkriger, gjennom bjørkekratt og myr, var et lite minne for livet! Landskapet er helt fantastisk, og jeg drar gjerne tilbake når vannstanden er mer normal! Lastet inn sporlogg (*.GPX) fra pulsklokka. Oransje sporlogg er turen inn til Stormdalen, mens den grønne er Bredekrunden med avstikkere mot Granneset og Inner-Bredek. Fra teltplass og sørover til Stormdalshei overlapper sporene fra onsdagens tur til Stormdalen, og torsdagens jobbefaring på Bredekrunden.
  6. Ja kanskje en imponerende variant, men gjennomføringsevnen har vært dårlig. Kanskje lett å skylde på covid, men det skjedde noe drastisk med formen under korona (ikke spesielt ille sykdomsforløp). Da jeg tilsynelatende hadde blitt frisk, var jeg fremdeles ekstremt kortpusta, og ble andpusten for den minste ting. Når jeg ble sliten føltes dette på en helt annen måte. Litt sånn influensafølelse av at jeg fikk ondt i hele kroppen, og ble veldig kvalm. Ikke bare sånn vanlig melkesyresliten. Vanskelig å forklare i alle fall, men jeg ble sliten på en helt annen måte, som gjorde at kroppen sluttet helt å fungere. Mars - mai ble derfor bare tull. Har gradvis trent meg opp, men blir fremdeles fort andpusten. Før helga fikk jeg likevel gjennomført juni-turen.
  7. Imponerende variant av gå-til-jobben-aksjon! Jeg har ikke satt meg noen mål for året, men da Februar kom snikende med lyse morgener igjen, klarte jeg ikke å la være. Jeg er ikke noen stor fan av at alt skal måles, så selv om det hadde vært kjekt å måle distansen på akkurat denne turen, så ble det avglemt. Mener å ha målt ca. samme rute til ca. 17km ved tidligere måling. Uten å regne på det, så hadde jeg en magefølelse på at dette kunne ta rundt 2 timer. Det hadde nok vært ett greit overslag på bedre føre, men mye is og knallhard snø var utfordrende for tempoet. At jeg i min iver gikk fra lap-top'en og måtte snu etter ca. 30 minutter hjalp heller ikke. 3,5 timer inklusive strafferunden gjorde ett litt for dypt innhogg i arbeidsdagen, så selv om det var en fin måte å starte dagen på, så var det ikke veldig bærekraftig. Videre gå-til-jobben-forsøk legges på hold inntil underlaget blir mer forutsigbart.
  8. ✔️ Februar Min favoritt-friluftslivsaktivitet er uten tvil fjellrypejakt i februar. Vanligvis tar jeg ut ferie for å nyte godværsdager, når sola endelig begynner å varme igjen. Slutten av februar er den flotteste tida på året! Men ikke i år: Februar startet med et trøblete kne etter den strabasiøse turen i slutten av januar. Deretter fulgte ei lita uke med forkjølelse, og når den slapp taket, kom mr. Covid på besøk. Jeg, barna, samboeren har hatt fullt opp med å holde hverdagslivet flytende i februar. I månedsskiftet februar - mars var det likevel en liten åpning. Madammen tok med seg barna og dro på hytta i vinterferien. Jeg, som ikke hadde tatt ut ferie, gikk etter. Riktignok ble ikke det en tur mellom hjem og jobb, men en tur til og fra hytta. Jeg pakket sammen en sekk etter jobb og labbet 9,21 km inn på fjellet. Det var grått og trått føre. Jeg forstår mindre og mindre av de som sverger til mohair-kortfeller (Åsnes). Jeg synes det gir dårlig glid og til tider dårlig feste. På hytta ble det kun ei overnatting, før det begynte å blåse opp. Ungene var allerede lei, og vi så mørkt på to dager innomhus med to smårollinger. Derfor ble det retur allerede dagen etter jeg kom opp. Etter ei natt på hytta, var det bare å labbe tilbake igjen. I et pussig vær som skiftet hver halvtime, fra flott vintervær med sol og opphold, til snøstorm og null sikt, ble det en kontrastrik retur. Før returen gikk jeg en runde med ungene, og opplevde at det klabbet noe enormt på fellene Jeg droppet fellene til fordel for perfekt smurte ski under krevende smøreforhold (vekslet mellom våt og tørr snø og +2°C). Kameraet var selvfølgelig bare fremme når det var fint vær, og returen kan virke som rene påsketuren. Det ble en tur i februar og, men langt fra det jeg hadde forestilt meg. Skikkelig nedtur!
  9. ✔️Januar Da var månedens "gå-til-jobben"-aksjon gjennomført. Fra torsdag til fredag forrige uke. Januar måned har vært preget av enorme snømengder, regn, og mer snø. Det toppet seg med covid-utbrudd i barnehagen, flom på gårdsplassen, hjemmekontor, og jeg trodde ei lita stund at prosjektet skulle ryke allerede før det hadde begynt. Nuvel.. Værmeldinga helga før meldte en liten åpning med opphold mellom torsdag og fredag 27. - 28. januar. Minstejenta måtte være hjemme fra barnehagen og madammen hostet sammenhengende. Det gikk hardt ut over hurtigtestene forrige uke. Torsdagen kom og jeg hadde ingen symptomer eller utslag på hurtigtester og øvrige familiemedlemmer var på bedringens vei, så da var det bare å spenne på seg skiene og dra. Pulken har jo vært klar i flere uker allerede.. Nå var jeg endelig på tur! Barnepulk og 40 cm nysnø skulle vise seg å bli krevende. I tillegg til at det var djupt spilte heller ikke føret helt på lag: -2°C og regn gjorde at fellene fort ble ubrukelige. Etter en liten kilometer var disse så nediset at jeg ikke hadde noe feste. Jeg hadde så vidt begynt på stigningene før jeg måtte bytte fra feller til festesmuring. Nydelig vinterføre, men dette skulle bli i tyngste laget. De første fire timene var et salig slit i djupsnøen, og jeg skjønte at denne turen ble krevende, mye mer krevede enn først tenkt. Jeg hadde som mål å komme meg til fjells før det mørknet ut, men det var bare å glemme. Når jeg kom så høyt at jeg kunne se huset hjemme, tok jeg på meg hodelykt, ringte familien og sa at jeg hadde det bra tross lavt tempo. Da hadde jeg såvidt kommet meg over tregrensa. Eller 3,5 km på 3,5 time.. Fredagen uka før gikk jeg til samme høydedrag, for å lage "løype", da brukte jeg 1 time og 20 minutter, inkludert ei brødskive og en appelsin. Løypa var forresten ikke i nærheten av å være synlig. Det lå minst en meter snø oppå løypa. Når jeg hadde passert første fjelltopp (Båtfjellknausen) kom jeg på litt mer vindpåvirket snø, og det ble litt enklere føre. Dessverre hadde den lilla festesmurninga som jeg brukte tidligere, alt for godt feste mot den kalde snøen i fjellet. På baksiden av Båtfjellknausen tok det seg også opp med vind og snø. Det var med andre ord null sikt. Jeg gikk kun på GPS, men i kjent og flatt terreng gikk dette nokså greit. Planen var å komme forbi "vannskillet" slik at jeg bare hadde nedoverbakker på dag 2 på tur til jobb. Jeg gikk hele turen med pulsklokke. Torsdagen gikk jeg 9,26 km og brukte 6 timer og 27 minutter, en snittfart på 1,24 km/t og en gjennomsnittspuls på 153 bpm. Til slutt måtte jeg bare kapitulere for manglende krefter, samt at klokka begynte å bli mye med tanke på at jeg hadde en morgentur jeg skulle rekke. Halv ti bestemte jeg meg for å slå leir og sette opp telt. Vel fremme i teltet tok jeg til å koke vann og nyte ei iskald Coca-Cola. Jeg prøvde meg på en pose Real Turmat, men etter tre skjeer var det stopp. Bikkja var ikke helt sikker på hva hun skulle mene om denne turen. Hun har aldri vært med på noe som har vært i nærheten av dette. Hun var også veldig sliten, og lå hele natta på samme plass inne i innerteltet på jervenduken. Hun fikk mange rypesituasjoner å jobbe med, men som den unghunden hun er ble det bare støkking. Siden hun også er blandingsrase er det jo heller ikke 100 % sikkert at hun noen gang vil ta stand. Jeg har jo hatt hjemmekontor hele januar.. Så kontorutstyret måtte være med over fjell. Jeg prøvde meg på å jobbe litt i teltet, men pcen slo seg av, antakeligvis på grunn av lav temperatur? Jeg har fått mange gode tips her på forumet om telting på vinteren. Jeg endte til slutt med å lage meg egne snøplugger av strø, og så kjøpte jeg tre pakker med snøplugger på thansen. Og jeg supplerte med både ski og staver. Utpå natta tok det til å blåse, og ut fra meldingen vil jeg tro det var en plass mellom stiv kuling og liten storm i vindstyrke. Teltet sto fjellstøtt! Jeg slet litt med å sove til å begynne med. Kroppen min verket, det vil si krampetendenser, og jeg hadde ikke fått i meg særlig næring. Jeg våkna flere ganger mellom 23 og 01:30. Da bestemte jeg meg for å stå opp å spise resten av Real Turmaten, drikke mer vann og gå ut på do, før jeg gjorde et nytt forsøk på å krype ned i posen. Da sov jeg uavbrutt til vekkerklokka ringte 07:30. Deilig! På morgenen tok jeg meg endelig bryet med å ta det klassiske "utenfor-teltet-bildet". Her hadde jeg som smått begynt å pakke sammen tingene for å rekke jobb klokka 09:00....(!) Etter et times gåing begynte det å lysne og fjellene kom til syne. Den toppen man ser bakerst på bildet er Solvågtind. For oss lokale er dette et kjent fjell langs denne ruta, men de fleste kjenner det nok best igjen fra øst. Etter å ha gått stort sett hele torsdagen i mørket, var det deilig at dagslyset kom mer og mer frem utover fredagen. Men her skjønte jeg at tidsskjemaet kom til å ryke så det holdt. Ølfjell i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Her var det rart å forestille seg at Saltdal skulle ligge mellom meg og fjellet, for det syntes så nært. Etter hvert bar det nedover mot jobb. Rundt 700 høydemeter skulle forseres, noe som heller ikke var bare bare med pulk. Nå var jeg faktisk litt glad for den dype snøen. Terrenget er formet som terrasser. Der man går en terrasse 500 meter, slipper seg ned 50 meter, før man går neste terrasse 500 meter (se kart under så skjønner dere). Disse terrassene var ikke akkurat flate som fotballbaner, men småkupert og skogkledd. Dette var siste bilde jeg orket å ta fra turen. Det viser godt hvordan de siste kilometerne var. Når jeg endelig kom på kjerreveien, som skulle bringe med trygt ned til Storjord, så satte jeg meg i hockey og lot pulken presse meg ned bakkene. Helt til de siste 500 meterne. Der var det nesten ikke snø igjen, og det var stort sett bare is på veien. Nye utfordringer, nye forsinkelser. Tidsskjemaet sprakk med 3 timer.. For å rekke dagens gjøremål på jobb (hvor vi skulle skifte saksbehandlingssystem klokka 14), måtte jeg rett og slett løpe inn på kontoret uten å ta et eneste bilde på at jeg hadde kommet frem. Fredagen gikk jeg 9,94 km på 4 timer og 22 minutter, med en maksfart på 2,27 km/t. Dette til tross for at jeg kjørte ned 700 høydemeter. Turen over fjell en helt annen opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Selv om jeg kjenner ruta brukbart, bydde den på noen overraskelser. Særlig det siste stykket ned mot jobb. I tillegg ble jeg overrasket over hvor høyt i fjellet jeg måtte grynne i djupsnø. Som regel blir snøen vindpåvirka en god stund før tregrensa, men her måtte jeg over første fjell før jeg kom på vindpåvirket snø. Halvveis på ruta ligger to fiskevann (rett nord for teltplass- se kart under og bilder i åpningsinnlegg). Om sommeren går man normalt til disse på under to timer. Jeg hadde sett for meg at hele turen skulle ta 5-6 timer. Kanskje opp til 7 timer på en dårlig dag. Jeg brukte 10 timer og 49 minutter på 19,2 km! Jeg lærte meg mange nye banneord på turen! Og før helga var jeg bare glad for at turen endelig var over.. Nå er denne gleden byttet med mestringsfølelse, og har allerede begynt å tenke på turen for februar. Hvor skal jeg gå? Kan den stien som går parallelt med der jeg gikk ned være et bedre valg? Bør jeg ha andre feller? Bør jeg ha noe annet enn barnepulk? Kanskje er pariserpulk et bedre alternativ? Svarene finner jeg nok her inne! 😁 Kart: Rød GPS-spor fra pulsklokke. Gult flagg viser teltplass.
  10. Liten oppdatering: Foreløpig har jeg pålagt hjemmekontor, så månedens tur lar vente på seg. Med mindre man teller skrittene opp trappa og inn på kontoret som en tur da..? 🤔Håper jeg kan gå årets første tur rundt 18. januar, da det ventes fullmåne. Ulempen er at det meldes 175 mm. nedbør fra i mårra og frem til 18. januar. Bra, jeg gikk for Breidablikk 😎 Det er enda 20 dager til sola kommer tilbake, så det hadde vært fint med måneskinn gjennom landskapet. Dette gir derimot god tid til forberedelser: - Jeg har gjort barnepulken mest mulig om til transportpulk (fjernet skjerm og sete). Jeg kjøpte en Sydvang pulkpose på tilbud i romjula. Jeg har gått noen turer nå på nyåret, i lavlandet, med den bagasjen jeg skal ha med over fjellet. Har bare drasset på unger de fire siste årene, og før den tid hadde jeg ikke brukt pulk. Jeg har oppdaget at to barn, på til sammen 40 kg, med høyere veltepunkt, var tyngre å dra enn det utstyret jeg planlegger å ta med. Tenker barnepulken får duge, mulig jeg ser på Pariserpulk senere utpå våren. Som dere vil se lengre ned har jeg hatt store utgifter allerede. Mon tro om det er marked for å bytte barnepulk mot bagasjepulk? - Jeg har investert i et Helsport Spitsbergen X-trem 3. Jeg har foreløpig bare satt det opp i stua. Det var noe lengre enn jeg hadde sett for meg (vi leser vel ikke specsa, gjør vi vel..?!), så det gikk på nød og neppe. Nok til å koble sammen ytter- og innertelt. Men ikke nok til å få en romfølelse av teltet. Ser frem til å teste det ute. - Jeg har for første gang på ti år kobla bensinpumpa til primusen, som nesten utelukkende har gått på gass siden jeg kjøpte den i 2010. Den hadde litt startvansker, men Primusen kom seg etterhvert. Det viste seg at jeg måtte pumpe mye mer enn det jeg kunne huske. Har kokt lunsjkaffe på primus hver dag denne uka. Mest for å få det i fingrene igjen. - Jeg har bestilt snøplugger fra Thansen (31 cm). Litt overrasket over at det ikke fulgte med kraftigere plugger til teltet. - Jeg har og bestilt Black Diamond Moji teltlykt. Ser for meg at dette gir et mer behagelig lys, enn det hodelyktene gir, her oppe i mørketidslandet. Blir jo noen timer i et mørkt telt. - I morgen kommer nyskiene: Åsnes Breidablikk. Jeg må teste noen turer med skiene og bli vant til å renne uten stålkanter. Har brukt Fischer Country Crown det siste året, så det skal bli en myk overgang. Må finne ut om jeg skal bruke kortfeller eller ikke, og eventuelt om jeg kan knabbe fruen sine. Har stort sett bare brukt smurning på mine Åsnes Rago-ski. Jeg mista den ene kortfella ganske tidlig på en jakttur, men kom aldri så langt at jeg kjøpte nye. Jeg ble komfortabel med å smøre skiene. Gjenstår: - Må lage noen lengre snøplugger. Jeg vil ha mulighet til å bevege meg rundt på skiene og stavene. Har lest tråder her inne med mange kreative forslag: brøytestikker, bambusstikker, strø, ødelagte skistaver, røye (!), skjærebrett. Jeg har tenkt litt på overgangslist (for tynn i godset?), teltstenger fra ødelagt telt (for glatt/tynn, lett å rive opp?). Antakeligvis går jeg for den strø-varianten. Bambusstikker har jeg hatt som brøytestikker på gården, og opplevd at de har gitt etter for vinden, og det uten barduner. Brøytestikker ser gyselig ut, og jeg er lei av å se brøytestikker overalt. Beklager, jeg har et anstrengt forhold til disse. - Oppdatere GPS. Legge inn nye kart. - Kjøpe batterier, tar gjerne imot tips: Billigst mulig, men som varer også i -20°C. Både AA (til GPS) og AAA (til lykter). Må også lade opp superlykt, powerbank og kamera.
  11. Gjennom 2022 har jeg som mål at jeg skal gå til/fra jobb minst én gang i måneden. Turbeskrivelse fra Ut.no Dette er klassifisert som en krevende tur på 17,3 km. Det er en fin dagstur, men av praktiske årsaker kommer jeg til å legge inn ei overnatting (kontortid fra 09:00). Jeg ser for meg at januar kan bli en seig tur, med lite dagslys og litt dødt i fjellet. Februar-mai kombineres turen med rypejakt og isfiske. Juni kan bli krevende, en måned med svært varierende snøforhold. I juli og august blir det utekukkende fisking (her må det også klaffe litt mtp ferie, mulig jeg må ta det som en ferietur), og september - desember småviltjakt. Fin røye og ørret i flere av vannene i området. Her speider madammen ut over terrenget jeg skal vandre gjennom minimum 12 ganger i 2022.
  12. Jeg synes at drøye to år med erfaringer antyder at gruppe-/klubbfunksjonaliteten muligens ikke funker veldig bra mtp utfordringstema? Jeg har ikke sjekket nøye, men jeg tror at jeg har noe sånt som 80% av postene her. Enten er er jeg en særing (eeh, det er jeg jo ), eller så er det en eller annen terskel som er høyere enn nødvendig for folk som kunne vært tilbøyelig til å utfordre seg selv (eller andre). Uansett begynner jeg å føle meg litt ensom her 😔 Hva kan gjøres for å live opp i utfordrings-trådene?
  13. Siste "topptur" i år som mange år før: Valøytind på Ytre Vikna, har vært fast innslag på RIL Fjelltrim i mange mange år. Her er min gamle mor på tur ned mot downtown Valøya etter et besøk på toppen, med Søla, Vega og mange andre kjente formasjoner i horisonten mot nord Godt nytt år - har virkelig et håp om at 2021 slår 2020 ned i støvlene
  14. Etter å ha bodd i Bergen i 25 år, var det vel kanskje på tide å kjøre over brua til Osterøy? Jepp! Og målet var Osterøy kommunes høyeste topp, Høgafjellet (868 moh) Kjørte til Bruvik og tok av mot Hakanes, deretter over på Blomdalsvegen til parkeringsplassen ved veibommen nord for Blomdalsvatnet. Derfra ble det en rundtur: Gikk på grusvei inn til botnet, med frostrim i gresset der solen ikke hadde tatt tak ennå. Hadde tatt på gamsjer, og utsatt starten med time for å la solen få varmet opp ting litt. Da jeg kom til Botnet, tok jeg av ved en pinne med gul merking i veikanten. Rotet litt med stien ved en hytta like etterpå (i motsetning til det jeg trodde, gikk sannsynligvis stien helt inntil hytta - jeg snudde der), men kom meg tilbake noen hundre meter lenger opp. Derfra og oppover gikk det greit - noen tilsiktede avvik fra stien, noen avvik pga sløvhet, men jeg hadde jo GPS på mobilen, så det var ikke noen heksekunst og komme seg til topps Både på tur opp og ned varmet solen så det ble sommerfølelse, men rundt toppen var den kjølige nordavinden veldig merkbar. Måtte til med en mellomjakke under vindjakken for å ha det behagelig. Med litt kalde pølser, frukt og en usedvanlig god kaffe på termos (jeg må ha hatt kaffegudene på min side da jeg lagde den i morges), ble det en energigivende halvtime på toppen. Det var flere som kom og dro igjen mens jeg satt og koste meg for meg selv i solen. Turen nedover gikk også fint, selv om jeg der avvek mer fra stiene, særlig i den øvre delen. Gikk nå med solen rett i mot, og her og der var det skarpt motlys - men jeg valgte å la skyggeluen ligge i sekken, sollys nå på høsten skal jo ikke stenges ute - her må man nyte det mens solen ennå varmer! Drøye 2 timer opp, en drøy halvtime på toppen, og knappe 2 timer ned - det ble ca 14 km på 4 timer og 3 kvarter. En skikkelig flott oktober-tur! Og dermed er jeg i mål med kommunetoppsutfordringen til meg selv for 2020, dette var den sjette i år Er veldig fornøyd med at jeg har tatt 6 helt nye topper, som jeg aldri har vært på før.
  15. I dag ble det å stå opp til omtrent vanlig arbeidstid, for å komme seg av gårde mot Alver kommunes høyeste topp - Sørdalsnuten (957 moh) - og være sikker på at jeg var nede før solen sa takk for seg. Jeg hadde lest om folk som hadde brukt på 10 og 11 timer, så jeg fant ut at jeg ville være på den sikre siden og starte ganske tidlig, Kjørte fra Bergen ca kl 7, og var klar til avmarsj fra Dyrkolbotn parkeringsplass kl 08:30. Det ankom en bil akkurat i det det jeg skulle starte, og av praten vår fremgikk det at han hadde samme ærend som meg - det viste seg senere at vi to hadde omtrent samme fart, og kunne prates igjen på toppen Brukte samme trasé opp og ned: Jeg hadde valgt gummistøvler i utgangspunktet (med "vanlige" lette støvler i sekken), siden det hadde regnet hele gårsdagen. Det var ikke dumt, endte med å gå helt opp med dem Bukse ble våt til langt oppå lårene av vått høyt gress, måtte flytte mobilen oppover til håndlommene, Trolsk stemning med morgentåke skled sakte over i en sensommerdag mens jeg gikk oppover. Etterhvert kom toppen i sikte, og jeg var oppe på ca 3:45 etter start, med noen småpauser innlagt. På toppen skippet jeg langbukse og gummistøvler til fordel for shorts og lettstøvler - etter en lang periode med barfotlufting Spiste og drakk ned vekta på sekken, så til syvende og sist var den vel like tung med bukser og gummistøvler i... Turen nedover gikk greit - vurderte å gå via Instebotnbolten, men fant ut at jeg ville ha den til gode. Ser for meg en hengekøyetur på vårparten til dette området, før insektene blir plagsomme - kanskje med packraft og fiskekort? Flott tur i flott vær - totalt drøye 21 km på knappe 8 timer. Og nå mangler jeg bare én kommunetopp før den delen av 2020-utfordringen min er på stell 👍
  16. I går kom avlysningen av 7-fjellsturen: https://www.bergenoghordalandturlag.no/artikler/nyheter/21630-7-fjellsturen-2020-avlyst/ Og i dag ble erstatningen iverksatt Det tar ca en halvtime med buss mellom disse busstoppene, Sandvikstorget og Gravdal: Jeg brukte imidlertid over 11 timer på å gå nesten 38 km: Da fikk jeg med meg Stoltzekleiven opp, Over vidden, Oppstemten ned, samt en omkalfatret versjon av 7-fjellsturen (rekkefølge 7-5-6-4-3-2-1). Ufattelig tungt oppover de siste fjellene, men det gikk da når man tok tiden til hjelp Da regner jeg årets 7-fjellstur-utfordring som overkommet, til tross for at den er avlyst - må jo være litt slækk i disse tider. Og jeg nyter i skrivende stund en belønning i form av pizza og velsmakende fluider med skummelt innhold
  17. I går morges kjørte jeg fra familiens feriehus på Austra i Nærøysund til Fuglstad i Bindal, for å bedre litt på status for 2020-utfordringen min. Der har luften gått litt ut av ballongen - ikke bare ble 7-fjellsturen i Bergen korona-flyttet til et tidspunkt der jeg er forhindret fra å delta, men da jeg kom til Trøndelag for noen ferieuker, var jammen RIL-fjelltrimmen blitt kansellert også. Ja, ja... Har så langt bare vært på to 2 kommunetopper i år (Siggjo og Mehammarsåta). Men ovenfor Fuglstad ligger Fuglstadfjellet (873 moh) - høyeste fjelltopp i Nærøysund kommune, og et grensepunkt mellom Trøndelag og Nordland. Og fortsetter man 7-8 km i sørøstilg retning, kommer man til Nonsfjellet (927 moh) som er høyeste punkt i Høylandet kommune. Og turværet var strålende! Fra en traktorveg ved Fuglstad var ruten opp til Fuglstadfjellet godt merket med rødt hele veien opp til toppen. Gikk på ATV-spor i starten, deretter over i myrlendte stier før høyfjellsterrenget tok over. Måtte passere elver/bekker (Skavlåa) etter knappe to km, og dermed var jeg våt på føttene, noe de deretter var mer eller mindre hele turen. Før jeg kom opp i høyden, var det noen plagsomme insekter, minnet om en miniutgave av blending, der jeg etterpå fikk små blodblemmer av bittene fra dem. Ufyselige skapninger! Men sett bort fra dette var det en flott tur opp til toppen av Fuglstadfejellet: Turen opp tok ca 2 timer, og da ble det en pause med litt mat, før turen gikk videre mot Nonsfjellet. Mye opp og ned og kløfter og vann som gjorde at turen ble bittelitt mer strabasiøs enn ventet. Traff på rein flere ganger, og ganske store deler av turen ble trasking på snøfonner med våt snø på toppen (føttene ble aldri tørre, nei). Men jeg kom meg da til Nonsfjellet til slutt, og var veldig fornøyd med det: Etter enda en matpause (med bare føtter i et forsøk på å få tørket sko og sokker litt), ble det retur igjen. Gikk på meg en sår stortå mot slutten, men kom meg likevel ned til bilen i tide til å rekke Coop-en i Terråk med et nødskrik før den stengte. To is og en brus gikk ned i hurtigtempo før jeg meget tilfreds kjørte tilbake mot feriehus og rekemiddag med godt øl. En perfekt sommerlørdag! Iflg GPS-en ble turen drøyt 28 km, ca 1500 hm, på litt under 10 timer inkludert alle pauser. Og nå er jeg 66,6 prosent i mål med årets kommunetopper
  18. Det siste av de utpekte horisont-fjell - Møsnuken 639 moh - ble tatt i en ettermiddagstur i dag Ventet til formiddagens regn hadde tørket opp, før jeg kjørte fra Bergen mot Os i 14 tiden. Tok av mot Tøsdal like før rundkjøringen der E39 brekker av før Osøyro, og var igang med nyinnkjøpte Inov-8 roclite 370 og en hoftesekk bratteste vei oppover mot Linken ca 14:40. Brukte 40 minutter (og en del svette) opp, tok en liten pause og fortsatte så videre mot Møsnuken. Fylte på vann i et av de mange tjernene. Ble etterhvert en del skar som måtte krysses, mye opp og ned og "det der må da være toppen"-håp - og til slutt ble jo håpet belønnet med realitet Flott utsikt - kunne se nordover til Lyderhorn og Ulriken, inn Brekkadalen/Hausdalen, med Sveningen-massivet og Gullfjellmassivet litt lenger øst. Og i sør og søvest lå snødekte fjell på andre siden av Hardangerfjorden, og de andre fjellene i min horisont-utfordring. Spsite litt mat, og så bar det nedover igjen. Ved Linken tok jeg en alternativ sti nedover - Grytelia - litt ulendt terreng inntil man kom ned i dalen og fikk en fin sti. Faktisk såpass at jeg la inn litt jogging hist og pist Måtte også ha en stopp ved et idyllisk sted der det var satt ut benker ved en liten dam som det sildret en bekk med klart vann i, der fikk jeg slukket tørsten igjen. Da jeg kom ned til bilen, viste mobilen at turen hadde vært 9,04 km på total tid 3:05, hvorav drøye 40 minutter var pauser. En fin tur, passelig slitsom opp til Linken, i et vær som var nær ideelt for tur - ikke så steike varmt som det har vært de siste dagene før her. Og utfordringen min lever ennå - men jeg må finne en erstatning for 7-fjellsturen, den er corona-flyttet til september på et tidspunkt som ikke passer for meg. Mulig jeg prøver meg på en Bergen Triple Trek med Stoltzekleiven, 7-fjellsturen og Over vidden bakt sammen til en laaang dagstur 😬 Vi får se.
  19. Da har utfordringen min endelig begynt å trigge noen turer her! Tre stk "horisont-topper" er jaggu i boks! Ble noen små justeringer på planen skissert i forrige innlegg. For det første dro jeg ikke solo, slik jeg pleier, men sammen med en kompis og hans datter (som jeg er fadder til) og en bitteliten hardfør chihuahua-tispe. Så kuttet vi ned til én overnatting og endret rekkefølgen på toppturene for at det skulle passe for alle. Og så hadde vi fått et tips om en fin overnattingsplass for hengekøyer i nærheten av Siggjo Den nye planen ble da å først gå opp på Mehammarsåta, så overnatting og deretter Siggjo og Hovlandsnuten neste dag. På lørdag tok vi 9:00-ferga Halhjem-Sandvikvåg, kom fram til Heio i halvelleve-tiden og var på tur opp Sherpatrappene i god tid før klokka rundet elleve. Da vi hadde gått litt over halvveis var vi kommet ned i Store Tjørnadalen. Der tok vi en lang pause og spiste vi varme pølser før vi skulle begynne på oppstigningen til toppen. Vi valgte ut det som som kunne stå igjen der og slippe å tynge oss ned unødig på turen opp til toppen og ned igjen. Jeg hadde jo blant annet lange gamasjer og brodder i sekken... Fullstendig unyttig Hadde tatt med en lett hoftesekk i ryggsekken, og den holdt i lange baner til det nødvendigste. Turen gikk oppover i fint tempo, og vi gikk over noen få snøfonner som resulterte i opptil flere heftige snøballkriger. Det var så varmt at det faktisk bare var godt å bli truffet av litt snø. Vi nådde toppen, nøt utsikten, lokaliserte både Siggjo og Hovlandsnuten, og returnerte ned til "base camp" for å fyre i gang brenneren enda en gang og spise opp resten av pølsene. Deretter gjenstod det bare å traske tilbake til bilen. 13 km ble tilbakelagt på drøye fem og en halv time, og vi kjente det litt i beina da vi kom ned Vi kjørte deretter til Areiddalen på vestsiden av Siggjo, og fikk satt opp hengekøyene ved en fin elv, fikk i oss litt mer mat og livnet såpass til at vi dro ned til Areidvågen for å leke litt i packraften. Den er egentlig for stor for meg, og veeeldig for stor for fadder-barnet - men det spilte ingen rolle, vi holdt på til solen forsvant bak åsen. Så ble det en rask kjøretur som resulterte i noen gigantiske softiser hos en bensinstasjon på Svortland, før det ble retur til Areiddalen og møte med Hr. Lukkøye Etter en meget behagelig natt i hengekøyen, ble jeg neste morgen vekket av fuglekvitter, en klukkende elv og morgensol Litt frokost og kjapp rådslagning, så pakket vi sammen, og kjørte til parkeringsplassen på østsiden av Siggjo. Derfra går "standardløypa" opp. Siden datteren hadde sovet dårlig (hun hadde hatt chihuahuaen i køyen sin, og den vekket henne utallige ganger), fikk hun og bikkja sove ut i bilen mens jeg og kompisen dro til topps. Kort men artig sti med flere broer, fikk assosiasjoner til Reodor Felgens hjemvei i Flåklypa. En tur som er sammenliknbar med Løvstakken eller Lyderhorn her i Bergen, men kanskje med enda videre utsikt? Tok tre kvarter opp, ett kvarter på toppen og to kvarter ned. Flott tur, i alle fall Etter at vi var kommet ned igjen, var alle sammen klare for ny tur, men først måtte vi komme oss til Hovland. Det ble litt venting på fergeleiet i Jektevika, og en omvei med fergen til Nordhuglo, før vi kom til Hodnaneset og kunne kjøre nordover langs Onarheimsfjorden. Litt før klokken to var vi igang oppover mot Hovlandsnuten, alle sammen. Opp Sandlopedalen var nok de bratteste partiene denne helgen, med tendenser til klyving - og den knøttlille bikkja trengte en håndsrekning i ny og ne for å komme seg oppover. Da vi kom så høyt at vi møtte på snøfonner, ble det selvsagt atter snøballkriging i sommervarmen Utsikten da vi kom til topps, var den mest spektakulære på denne turen, var litt sånn "wow!"-stemning - blågrønn-alger gjorde havet skikkelig turkis, noe mobilkameraet hadde vanskelig for å få med seg, dessverre. Så ble det spist kalde pølser i lompe, appelsiner og sjokolade, før vi tok fatt på nedturen (der det ble mer snøballkriging, vi hadde jo fått ny energi av maten). Vi kom oss ned i god form (bikkja måtte opp i sekken det bratteste partiet nedover) etter å ha brukt tre og en halv time. Deretter vi kjørte mot Våge - der var vi 10 minutter for sein til ferga, og måtte vente i 1 time og 10 minutter på neste - jeg benyttet det til en fortreffelig liten blund. Etter en ladestopp på Os, var alle sammen kommet seg hjem i grei tid på søndagskvelden - med en fin opplevelse å huske i laaaaang tid Og jeg er slett ikke sikker på at denne turen hadde blitt noe av uten denne utfordringstråden. Etterskrift: Det viser seg at fargen i sjøen skyldes kalkalgen Emiliania huxleyi (kjælenavn E.Hux), og den kan sees fra verdensrommet iflg NRK Vestland
  20. Noen fra Bømlo, Stord eller Tysnes som kan dele litt kunnskap om føre og smarte tips her (jeg la merke til at @Tusletur en annen tråd nylig nevnte noe om Stord på langs, takknemlig for tips derfra)? Utfordringen min for 2020 har jo stått fullstendig i ørten steiner av diverse årsaker, men nå er det vel på tide å komme igang med noe av dem i hvert fall Derfor driver jeg og snekrer på en helgetur som omfatter: Først en kveldstur på Siggjo (474 moh), så overnatting før Mehammarsåta (749 moh) skal til pers, så ny overnatting og Hovlandsnuten (727 moh) før hjemturen. Jukser med bil innimellom, og tenker å ha både telt, tarp og hengekøye i bagasjerommet... Regner til og med å ha tid til slaraffenliv ila turhelgen Kjøreruteforslag til mulige parkeringsplasser når jeg kommer fra Bergen, fra ankomstferge A til avreisesferge B: KartGuleSider Ruteforslag hentet fra ut.no: Siggjo, Mehammarsåta, Hovlandsnuten (for den siste tenkte bare den nordre delen) Er det joggeskoføre, midhøye støvler-føre, eller gamasjer og truger/brodder-føre nå? Virker startpunktene mine for turene å være fornuftige? Noen geniale overnattingsplasser? Fylles vanligvis parkeringsplassene fort opp om man ikke er veldig tidlig eller veldig sen? Andre tips og hint og triks tas i mot med takk!
  21. Senker ambisjonsnivået litt for 2020, på tross av at utfordringene for 2019 egentlig ble litt for enkle - men jeg mistenker at jeg må prioritere fritid mot andre ting enn friluftsliv i større grad i 2020. så da nøyer jeg meg med følgende utfordringer, delvis inspirert av et bilde fra en post i "Hvor har du vært på tur i dag"-tråden (Link): Da skal altså Møsnuken, Hovlandsnuten, Mehammarsåta og Siggjo til pers i 2020 I tillegg må jo selvsagt 7-fjellsturen i Bergen i slutten av mai vandres enda en gang Minst 10 stk topper i RIL-fjelltrimmen er en gammel tradisjon som skal ivaretas, det meste på sommeren (10 er grensen for kaffekrus). Bonusturer om tiden likevel skulle strekke til: 1 stk 2000-meter i Jotunheimen, forhåpentligvis en fin høsttur 6 stk kommunetopper, fint fordelt utover året En tur med minst 4 utovernattinger på rad, og uten etterforsyninger. Tilleggsoppgave: Skaff info om Elbrus, og beslutt om den skal bestiges og i tilfelle når (2021?). Som tidligere: jeg skal skrive litt etterhvert hvordan det går
  22. Utfordringene til meg selv for 2019 er herved brakt til ende med suksess! "Ribbebrennerturen" ble gjennomført i dag, i følge med min 75 år gamle mor De 135 høydemeterne opp til toppen av Valøytind er jo ikke all verden, men det er en perfekt luftetur i romjulen for store og små - og det er faktisk fin utsikt fra toppen! Vi fikk en dose sol inn på netthinnen, og følte oss heldige med det: En tradisjonsrik tur, og nok en gang en fin opplevelse Takker til alle som har vært innom tråden, og lest litt og eventuelt lagt igjen spor etter seg - og oppfordrer alle til å vurdere egen tråd med utfordringer til seg selv for 2020 👍 Ønsker alle fortsatt GOD JUL, en fortreffelig nyttårsfeiring og et glitrende 2020.
  23. Sjette og siste (?) kommunetopp i boks gitt! Har aldri vært i Tysnes kommune før i dag, men nå har jeg tilbrakt 2 timer og 3 kvarter der Planla turen i går, da meldte yr.no masse sol, lite vind og ganske kjølig - i dag stemte vel egentlig bare det siste... Så det jeg heiv litt ekstra dunklær i sekken, som likevel snek seg så vidt under 5 kg inkl vann, niste, brodder, førstehjelp etc. Tok ferga fra Halhjem og var fremme ved Våge kl 12:05, og satset på at jeg skulle rekke en kommunetopp og være tilbake til fergeleiet innen 14:50-ferga. Det tok rundt et knapt kvarter å kjøre til Myrdal - der var det en romslig parkeringsplass (plass til ca 15 biler, sto 6 der da jeg kom), og stien opp til Tysnessåta (752 moh Wiki) starter rett bak ei grind. Hadde lest litt om en tur lagt ut på ut.no, og antok at jeg hadde knapt med tid - så jeg kjørte på såpass hardt oppover at det var null behov for dunklær for å holde varmen, til tross for stedvis kraftig kjølig vind. Møtte 3 personer på vei nedover. Ganske bratt, varm panne og god puls. 6 personer la i vei på turen ned i det jeg nærmet meg varden på toppen. Brukte nøyaktig 45 minutter opp, det gikk kjappere enn jeg hadde tenkt. Flott utsikt i alle retninger, både nordover mot blå himmelen over Bergen, sørøstover mot snødekte fjell på andre siden av Hardangerfjorden, sørover mot Rogaland og vestover mot vindturbinene over Fitjar. Jeg tok 10 minutter pause på toppen, var greit når jeg kunne være i le av varden. Så tok jeg fatt på nedturen, var litt spent på hvordan knærne ville kjennes. Det gikk imidlertid strålende, var nede ved bilen ila 35 minutter, uten antydning til knesmerter. Så der jeg trodde jeg ville måtte råkjøre for å rekke ferga, hadde jeg nå alt for god tid... Kjørte innom en bensinstasjon, fylte opp tanken og kjøpte en kopp kaffe - likevel ble det en halvtime å vente på ferga på fergeleiet. Skulle nok heller ha tatt på dunklær og satt ned tempoet, og nytt turen enda mer. Men det var nå uansett en fin tur, altså Da ble det en ny full "progress bar" i andreposten i denne tråden - nå gjenstår bare en Fjelltrimtur. Den er planlagt til romjulen, som en "ribbebrennertur" midt i all godmaten og sofalivet
  24. Kommunetopp! Da Osprey sendte meg en ny Atmos AG 65, fant jeg ut den måtte få en høvelig innvielsestur - selv om det nå bare ble en dagstur, da. Det ble tur til Tveitakvitingen (1299 moh), stedet der grensene for kommunene Samnanger, Fusa og Kvam møtes ved toppvarden - og de to førstnevnte har ingen høyere fjelltopper enn dette: Jeg parkerte ved Furedalen alpinsenter, og hadde vært lur nok til å slå ned baksetene og hive sykkelen bak i bilen - så de 3-3,5 km på grusvei til Mødal gikk en del kjappere enn om jeg skulle ha benyttet apostlenes hester. Da jeg planla turen i går, fant jeg ut at jeg ville gå via Kjel - det er vel ikke den vanlige traséen opp, men jeg syntes den så kul ut. Og det var rett - her er et bilde av utløpet fra Kjelvatnet, der jeg vil gå på venstre side og deretter opp skråningen der, mens neste bildet er tilbakeblikket: Siden yr ila natten hadde blitt mer pessimistisk og meldt tåke fra ettermiddagen, kjørte jeg på oppover, og var på toppen ca kvart på tolv - jeg tok ingen lang pause der, siden antallet lave skydotter syntes å øke etterhvert, og jeg liker ikke tåke til fjells. Men jeg tok meg tid til et eple, litt vann og litt avslapning da det kom noen solstråler. Og sekken funket veldig bra, gikk ned en størrelse til medium og tror det var lurt. Var helt greit å gå ned, skyene kom aldri ned i synet mitt - det var faktisk bare småpent å se på: Tok det jeg antar er standardløypa nedover, forbi Såta som ligger midt i bildet nedenfor: En flott tur på 19 km (hvorav 6-7 km på sykkel) og 1057 hm på fem og en halv time iflg Locus-appen Andreposten er oppdatert med forbedret status på kommunetopper. 3 måneder igjen av året, og jeg er nesten i mål... Mulig jeg gjorde denne utfordringen for enkel for meg selv? På den annen side har den jo uansett trigget mange fine turer
  25. Da ble det jammen Steindalsnosi likevel Utfordring er utfordring, og selv om jeg hadde fått råd om at dette kunne bli slitsomt og vondt pga ugunstige føreforhold, så tenkte jeg at jeg alltids kunne snu om det ble for galt. Men jeg hadde nok aldri lagt i vei uten 2019-utfordringen min ... Egentlig en ganske beskjeden tur i lengde: Startet lørdag morgen med å sette vinterdekk på bilen, og i halvett-tiden ble kursen satt fra Bergen mot Galgeberg på Sognefjellet. Var fremme ved en ubenyttet parekringsplass i 17-tiden. Tok litt tid å få på utstyr, og så måtte jeg koble sammen to ryggsekker for å få med det jeg ville ha med - og min største, en 65 -liter, er for tiden ikke tilgjengelig. Jeg kunne ha gått ned et par hakk på komforten og brukt en bivysekk, men bestemte meg for at telt var bedre. Har en hofte som er på bedringens vei, og en skulder som akkurat har begynt å krangle, og da gjelder det å ha frihet til å finne gode sovestillinger i nattens løp Jeg gikk en times tid fra parkeringen, og var da kommet opp på så vidt over 1600 moh. Det var flott kveldssol, den gjorde sitt til at snøen var temmelig råtten på turen opp, og jeg var sliten. Men utsikten mot Steindalsnosi var lovende - det burde gå an å komme seg opp der, vel? Nøt kveldssolen og spiste jeg litt og satte opp teltet ved en varde. Etter solnedgang trakk jeg inn i teltet og leste litt mens jeg hørte på radio, før jeg sovnet. Var litt kjøligere enn jeg hadde tenkt på natten, så da ble det opptil flere nattlige ærend, og jeg la dunjakken over soveposen - det hjalp Søndag morgen var jeg oppe litt før 8, og etter å ha tatt ned telt og pakket den ene sekken full av leirutstyr, satte jeg den igjen - den andre, som var mye lettere, tok jeg på ryggen da jeg startet på turen mot toppen i 9-tida. Tråkket skikkelig gjennom ned i en bergsprekk en plass, men det gikk bra - og jo høyere jeg kom jo bedre bar snøen. Ganske bratt steinur før man rudner kanten mot toppen. Halvannen time etter at jeg startet, var jeg på toppen - svett og fornøyd Solen varmet, nesten ikke vindpust, og fantastisk klar utsikt! Der og da tenkte jeg med meg selv at det ikke var så dumt å utfordre seg selv litt Slappet av og koste meg en halvtime toppen, men jeg ville ikke sitte for lenge - når solen fikk bearbeidet snøen ble den fort råtten. Så jeg kom meg ned til leiren igjen, spiste litt og dro videre mot bilen med to sekker. Det gikk greit uten uhell - og jeg var tilbake i Bergen i halvsyvtiden. Og dermed ble det to nye fulle "progress bars" i andreposten i denne tråden - jeg manglet en uteovernatting og jeg mangøet en 2k i Jotunheimen Nå mangler jeg bare to kommunetopper og en Fjelltrimtur - og da føler jeg meg ganske overbevist om at jeg kommer i mål her
  26. Jotunheim-turen jeg øynet i månedsskiftet, var en kompis som gjerne ville feire sin 50-årsdag på Galdhøpiggen - men på torsdag fant vi det best å kansellere. For mye vind og nedbør. Hadde jo vært en genial tur for utfordringen min - kommunetopp, K2-topp og et par uteovernattinger i en smell - men når værgudene er i slett lune, gikk det ikke. Men da ble det en ny plan der nedbør egentlig er helt greit; familie-rafting Vi dro 5 stykker (2 barn) til Voss i går ettermiddag, fant en campingplass med noenlunde tørre teltplasser og rigget opp telt før det ble middag/kveldsmat. Mye regn ila natten, men heldigvis ikke så mye i morges. Etter litt om og men var vi raften på Vosso - den snille elva. Vannføringen var såpass stor (vi kunne hist og pist se at vi drev over gressletter) at første gangen nedover var spennende for både voksne og barn - og det var ikke noe motstand da vi ble spurt om vi skulle ta turen en gang til. Merket at når man ble vant til bevegelsene og vannspruten, så ble tur nr to litt mindre spennende - og om det blir en neste gang, vil jeg nok prøve på noe som er et knepp villere. Men vi fikk da skylt oss i Vosso også (bildet er tatt av VossActive): Andreposten er oppdatert med en uteovernatting Begynner å bli litt i tvil om jeg kan rekke en 2K-topp i Jotunheimen før høsten er over ...
  27.  

Annonse


×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.