Søk i nettsamfunnet

Da den yngste datteren min på 16 fortalte at hun hadde lyst å gå på fjelltur sammen en gang i løpet av sommeren, var jeg ikke særlig vanskelig å overtale. På forhånd hadde vi ryddet plass til turen 10-13 august. Når man avtaler tid langt i forveien, er det alltid spennende å følge med på værmeldingen hvordan været skal bli. Jeg tror norgesrekorden i å sjekke yr ble slått med god margin dagene før avreise. Minstejenta ønsket seg Utladalen, så vi planla en rute som startet fra Gjendebu og videre vestover Jotunheimen, forbi Skogadalsbøen og Vettisfossen og ned til Øvre Årdal. I mens vi venter på båten over Gjendevannet sjekker jeg yr en siste gang; lørdagen blir det regn og frisk bris, søndagen småregn og kuling med 2 grader i høyfjellet. Heldigvis skal været snu på mandagen med sol, mindre vind og høyere temperaturer. Det er solgløtt på Gjendesheim, men ser mørkt og truende ut innover fjellet. Båten ankommer Gjendebu klokka 16:15, og vi starter turen oppover med ullgenser og skallbekledning. Det regner og vi kjenner vinden tar godt tak i det vi kommer høyere. Skydekket har lagt seg grått og tungt over alle toppene. Etter tre og en halv time har vi gjort unna 400 høydemeter og 8 km på kartet. Vi finner raskt en grei plass til teltet. Det gjør godt å komme seg ned i en lun sovepose og rigge seg til med litt varm mat. Neste dag våkner vi til regn mot teltduken. Og vind. Heldigvis regner det mindre enn dagen før, men vi har en iskald og frisk vestavind mot oss hele dagen. Det er første gang jeg har gått med tykk strikkegenser, full skallbekledning, lue, hals og hansker en hel dag i fjellet uten å bli svett. Oppe ved Snøholsvatnet blåser det stikker og strå, og det er steinur langs hele vannet. Det går sakte fremover og jeg håper det ikke er slikt terreng gjennom Mjølkedalen også. Men selv om det er vanskelig å gå i, så er omgivelsene dramatiske og flotte. Jeg synes ofte at fotografiene kan bli vel så spennende i ruskevær. Pausene er korte, og lunsjpausen, som jeg til vanlig bruker en times tid på, blir unnagjort på 20 minutter. Begge er glade for å komme seg i gang igjen og få varmen tilbake. Heldigvis er minstejenta en uvanlig optimistisk og trivelig turkamerat, så humøret er bra og skravla går. Landskapet i mjølkedalen er heldigvis mer lettgått og klokka halv seks finner vi en utrolig stilig leirplass nedenfor Mjølkedalspiggan. Neste dag våkner vi akkurat i tide til å få med oss et trolsk spill mellom sol og morgentåke. De kjemper og måler krefter en liten stund. Og så blir det plutselig full sommer i fjellet. Det er utrolig deilig å åpne teltdørene og nyte frokosten slik. Etter at vi bryter leir kommer vi raskt ned til bjørkeskogen i skogadalen og videre forbi Skogadalsbøen. Jeg hadde sett for meg den siste delen av denne etappen, mot Fleskedalen, som enkel og grei men her var det noen hundre høydemeter jeg ikke hadde fått med meg. Og stien er elending med mye vått, glatt berg. Da kommer det et godt forslag fra datteren min; vi skal høre på «Friminutt» med Herman og Mikkel, som hun har lastet ned. Det blir en herlig miks med nasjonalromantisk utsikt over til Hurrungane i mens vi hører på Herman og Mikkel som rapper «Finger i rompa, finger i rompa».... Den siste leirplassen blir i innløpet til Fleskedalen. Begge er slitne, og den eneste gode teltplassen er på en liten øy i elva. Der slår vi oss til. Begge sover uvanlig godt denne natten. Morgenen etter er det sjarmøretappen som skal gjøres unna. Det blir også mye nedoverbakke med nesten 1000 høydemeter. Det går lett ned til Vettismorki og den flotte Vettisfossen. Videre nedover til Vetti Gard er det tungt og bratt. De siste svingene tar liksom aldri slutt og jeg må innrømme at knær og tær er temmelig kjørt når vi kommer ned på grusveien. Det er frodig og flott nedover Utladalen. Men turen er på en måte over i det vi kommer til asfalt. De siste 8 kilometerne kriger vi oss raskt nedover bilveien, og vel nede i Øvre Årdal legger vi føttene til avkjøling nedi elva. Det er som å bli født på nytt etter et fotbad, rene sokker og så kunne smyge potene våre ned i Crocs. Anbefales!

Gjennom Jotunheimen og ned Utladalen 10/8 - 13/8 sammen med yngste datter.

Jeg skal på vandretur i sommer, og vil gjerne se Sognefjorden. Dette blir min første, lange, alenetur med telt, og jeg har derfor valgt en ganske "tryg" rute. Planen er å gå fra Vang til Lærdal, ta buss til Øvre Årdal, og derfra gå en rundtur i Utladalen. Noen tips/erfaringer til telt langs Kongevegen? Eventuelt andre forslag til ting jeg burde få med meg når jeg først er i området Sognefjorden? Eller alternativer til Kongevegen? (Helst ikke de stedene det er mest turister) Jeanette

Da har jeg landa på en turrute:) Alle turene finnes i UT-appen. 1. Ville, vakre Utladalen ( 17,9km, 2-3 dager) 2. Fortun til Fuglesteg, kanskje videre opp til Berdalen. 3. Topptur til Molden (fra Krossen eller Marifjøra, ser ann beina og været) 4. Fottur til Flatbrehytta og Flatbreen. (6,7 km, 5t) Fra Manheller til Fodnes med ferje. 5. Lærdal: Sjønosi, Fagerset eller Torsteinen? 6. Stegastein i Aurlandsvangen. Tar gjerne imot andre forslag til turer i disse områdene. Kommer til å gå fra Hjelle i morgen formiddag. Tusen takk for god hjelp:)

Hva med å starte på Gjende, f.eks Gjendebu og følge merket DNT sti gjennom landskap med mektige tinder, via den selvbetjente hytta Olavsbu, og ned hele Utladalen med øvre Årdal som siste stopp. Da er det i alle fall grei forbindelse med kollektivtransport til startpunkt og hjemreise. Jeg har planlagt denne turen iløpet av sommeren. Kanskje @Gabs88, som er lokalkjent, har synspunkter på denne turen?

Har ikke gått turen selv men det høres ut som en veldig fin tur, det å for eksempel komme på oppsiden av Vettisfossen og gå ned Utladalen er noe av det jeg ville ha anbefalt. Samtidig så har @JeanetteP i utgangspunktet valgt en tur i praksis er en sykkelsti, både Kongevegen og Utladalen er jo i praksis grusveier ikke villt terreng. Så det blir veldig annerledes i forhold til det som var planlagt. Men hvis dette er første tur i området og Jeanette har et ønske om å oppleve Sognefjellene og Sognefjorden så ville jeg heller ha anbefalt å ha med bilen, da kan man feks: * Gå deler av kongeveien. Jeg vet ikke selv hva som er best. * Ta seg en tur i området rundt Tyin, feks innover mot Koldedalen. * Kjøre til parkering i Utladalen og gå til Vettisfossen. * Kjøre videre forbi Tindevegen og Turtagrø for å komme opp til området rundt Sognefjellshytta. Da kan man feks ta en tur-retur til Skogadalsbøen. * Ned forbi Luster og Gaupne, inn til Jostedalsbreen. * Og eventuelt kjøre via Sogndal, ta ferjen over til Lærdal og så opp på Snøvegen mellom Aurland og Lærdal. Det er jo igjen et fantastisk fint turområde. Det blir jo igjen en veldig annerledes tur, hvor man gjerne kjører 50 km mellom hver tur man gå, for så å gå dagsturer eller todags turer.. Men jeg vil påstå at noe slikt vil være en mye finere tur enn for eksempel bare å gå Kongevegen. Det er mange som syntes kongevegen er ganske kjedelig på grunn av at veldig mye av turen går langs veien på asfalt.

Du får i alle fall ikke sett mye av fjorden med den ruten, knapt nok når du tar bussen mellom lærdal og årdal. Men det spørs også mye på hvilken terreng du ønsker å gå i. Det du har valgt nå er jo stort sett veier. Det vil uansett ikke være noe stort problem å finne teltplass. Selv bor jeg i Utladalen, men syntes det er mye mer givende å gå oppe på fjellet enn i de mer trafikkerte strøkene. Det finnes feks en del hytter på fjellet som kan leies billig og da går man ofte på steder hvor det ikke en gang finnes sti.

Takk! Skal sjekke ut utladalen:) troll og trolljegere hørtes spennende ut Hehe

Utladalen kanskje. Da har du fin tilgang til Tindevegen og alle toppene der, eller selve Utladalen. Latterlig vakker dal som er verdt et besøk eller tre. Utladalen Camping er et veldig trivelig sted. Bare se opp for troll og småskrudde trolljegere.

Noen som har gått fra Stølsmaradalen over til Kyrkjestien og ned til utla og videre til Skogadalsbøen?

Utladalen med en tur innom Hurrungane.

fikk høre fra en sauebonde som slapp sauene ut på beite nå i helga at det var svært vanskelige snøforhold i år. Han gikk med sauene fra Turtagrø til utladalen.

Ja detta var turen sin det Kaare! Takk for flott rapport! Jeg har også fantasert forferdelig mye om Botolfsnosi, Rolandsnosi, Kalvedalen og Skoddedalen, må vel nærme seg 20 år med fantasier, håper inderlig jeg får gjort noe med det i god tid før jeg blir 40 år. Dette er jo den mest spennende delen av Jotunheimen uten diskusjon i mine øyne! Mystisk, avsidesliggende og ekstremt storslagent! Jeg skal på mange turer i det området, det er et løfte Men blir nok kun en gang jeg får gått Maradalsryggen og Styggedalsryggen, og det er ikke sikkert jeg kombinerer de to, det vil tida vise. Usikker på om jeg har vært på toppen av Rolandsnosi, for jeg ble innhenta av skodde og gadd ikke å tusle mer oppi der da jeg var i området høsten 2004, jeg hadde et ønske om å ta Mannen nærmere i øyesyn da. Men at det var idyllisk på kanten mot Utladalen fikk jeg med meg. Og ja, Midtmaradalen er en perle av de sjeldne! Resten av turen kan jeg ikke uttale meg om i kraft av egne erfaringer, bortsett fra Gjertvasstind fram og tilbake via normalruta, får heller bare bøye meg i støvet. Jeg vet at jeg er enig i at dette er turen med stor T i den norske fjellheimen!

Siden flere gir uttrykk for at turrapporten har gitt inspirasjon til å besøke bl.a. Midtmaradalen, legger jeg ut noen flere bilder herifra. Bildet ”38_Midtmaradøla” viser første glimt av Storen når man kommer opp i dalmunningen, om lag ved kote 950m. Midtmaradøla får akkurat sin første fartsøkning på veg ned mot (men forbi) det lille tjernet ovenfor Kyrkjestigen. Bildet ”39_Nordsiden i kveldssol” viser tinderekken på nordsiden av dalen, om lag ved 1100m koten hvor vi teltet. Det er de samme tindene som beskrives på neste bilde, med unntak av Mannen som hever seg helt til høyre. Bildet ” 40_Nordsiden med Nordre Maradalstinder” er tatt litt lenger inne i dalen og viser fra høyre Jernskardet med Jernskardtind, fulgt av skardet sør for Nordre Maradalstinder, hvor vi kom opp via Maradalsbreen. Så sees Nordre Maradalstinder ganske komprimert, med S1 som en tydelig hammer med delvis snødekte sva under. Selve hovedtoppen ligger bak S1 og sees ikke. Så kommer selvsagt Vesle og Store Skagastølstind. Bildet ” 41_Dalen i retrospekt” er tatt etter at vi har begynt oppstigningen innerst i dalbunnen, antakelig rundt 1250m koten. Vi går i storsteinet ur ispedd snøfenner og skulle trolig ha holdt enda lenger inn i dalen før vi begynte oppstigningen. Bildet ” 42_Øverst i ura” viser oss like under en bratt hammer i høyre kant, hvor stien går langs et hyllesystem mot venstre i bildet (ca. i høyde med toppen av den røde sekken). I dette området er gammel T-merking til god hjelp, men denne blir ikke vedlikeholdt pga. hensynet til den lille villreinstammen i Hurrungane. Bildene ”43_Under svapartiet” og ”44_Mot svapartiet” er tatt hver sin vei fra samme sted, like under svapartiet som er rutens crux, et sted mellom 14- og 1500m koten. Bilde 43 viser hvor lang dalen i virkeligheten er, sett innenfra. Man ser det golde partiet med ur og morener innerst, fulgt av den langt mer frodige dalbunnen lenger ute. Stølsnostind danner en vakker monolitt på den andre siden av Utladalen. Den som har beundret Midtmaradalen fra Fleskenoshaugane på turistruta mellom Vetti og Skogadalsbøen, har sett akkurat motsatt vei… Bilde 44 viser en av de gamle T-ene, som fortsatt holder stand etter mange tiår uten vedlikehold. Ruta går opp snøfonna mot venstre billedkant, opp cruxet i overkant av fonna og ca. i retning de små snøfeltene ovenfor. Etter dette går ruta et par hundre høydemeter videre opp over greie sva og snøfelt til Bandet. Hvis du ikke er kjent, bør du ha brukbar sikt i dette området. Videre er det selvsagt en fordel å ha tørre forhold over sva og gjennom ura. Da vi gikk ned bratta for 15 år siden, firte vi ned sekkene med en taustump, men jeg husker ikke at vi hadde problemer med å komme ned selv. Når vi gikk opp i sommer hadde vi jo med klatretau, og to av oss valgte å entre opp det mest utsatte partiet (taugang uten sele eller annen sikring). Skal jeg ned bratta en neste gang, tar jeg med meg en slynge og et kort rappelltau, så jeg kan entre noenlunde trygt ned. Lykke til, om du skulle være så heldig å oppleve Midtmaradalen!

Uff ufff uff, so much of great new news:) marmotta: great pictures! I see I will get a great view if I choose a mountain pass every now and than as well. I am having troubles locating the valleys you named (Hjelledalen and Fleskedalen). In which part of J. are they located? Am looking at a map on ut.no, but can't find it. Also, I bought my sleeping bag yesterday and I know I'm not gonna be cold in it. Comfort of -9 should be enough for the summer in J. JohnnyGunn: HEy thanks for the idea. I also decided now not to take a look at 2 different parks. Instead, I will stay J. and make a longer hike. Since we will only summit a mountain or two, I think we will be able to make quite some mileage every day. jbl: I think I definetly have to go to Utladalen to show my 2 friends, who will be with me, the waterfalls. I personally have seen so many waterfalls in the last 3 years then I was in Norway, that they don't impress me anymore:P, but I know my friends will love it! Will take a look there the others are and try to make my route so that I will pass most of them. josteink: Thanks. Another user also replied me with the www.ut.no, where you can also find all the huts and some more info. But thanks anyway:) Ok I think now I have all the infos that I need so far:) I just have to find the right busses to start and end point and it's a go:) lp, Matej

Fleskedalen connects Utladalen with Koldedalen and lies about 5 km South of Skogadalsbøen. To me it's the most beautiful valley in all of Jotunheimen, very green, and not rocky like many other valleys in Jotunheimen. The pass leading from Urdadalsvatnet into the valley is majestic. The tricky ford near Kvitevatnet (image 29) can be avoided by walking along the river and using the road instead. Hjelledalen lies 7 km further South. It is fair to point out that the passage shown as Hjelledalssmoget is extremely rough and rocky. Also, I advise against crossing the river on the T path shown on the map especially in rainy periods; I had a very frightening accident there in 2000, lost my foothold and was carried away by the river. Further West there is (or should be) a bridge at Fremre Hjelledalen. Hjelledalen is not shown on Jotunheimen Aust or Vest maps but on the Årdal map, 1:50 000, Ugland IT, Best.nr 2531. And, yes, however you choose to combine all the tips given here I agree that you should spend all ten days in Jotunheimen; less hectic, enough variety. I've been there seven times, last time in 2010. And you can manage if you're reasonably fit. I know I'm very fit for my age (almost 67) but you're much younger, I suppose.

Takk så mye for svært hyggelige kommentarer alle sammen! Askogvoll: Gleder meg også til flere turer i lag! Atomsilda: Ja, denne turen egner seg nok best rundt juli, når Utladalen og Stølsmaradalen blomstrer for fullt. Som Alex er jeg fortsatt nummen i høyre stortå, satser på at den bedrer seg etter hvert, skal ikke se bort i fra at det er en liten forfrysning ja. Tja... kanskje en liten grunn til bekymring. Jeg var i alle fall bekymret helt til vi kom opp igjen på Midtmaradalsryggen, da kjente hvor mye lettere det gikk da og fikk synet av den flotte stjernehimmelen, det ga optimisme. Truger var absolutt eneste løsning her ja, fra og med tregrensa hadde ski vært bedre, men helhetlig sett... trugene! Mayhassen: Den soloppgangen var i seg selv verd turen, lenge siden jeg har sett noe flottere. Er noe helt annet å oppleve den i virkeligheten enn gjennom bildene. Ozzi: Takk for linken, var noe sånn jeg så for meg. Øksa er i og for seg fin den, men den gummistroppen rundt den isete stammen får ikke friksjon som når det kun er få minusgrader.

Turtagrø Trass i usikre værmeldinger tok Fjellsportgruppa i Storebrand sjansen på at turværet ble greit. De fleste tok fri på fredag og reiste opp torsdag ettermiddag / kveld. Da vi kom til Turtagø var det varmt, men vindfullt. Vi ble 9 stykker, fra 31 til 69 år. Utpå kvelden tok det til å regne kraftig. Hvordan skulle dette gå? Ganske bra, faktisk. Dyrehaugsryggen Fredags morgen kom med sol og skyer som skrenset de høyeste toppene. Glade fordelte vi oss i to biler og kjørte opp anleggsveien nederst i Ringsdalen. Nattens voldsomme regn hadde fått Ringselvi til å svulme så mye at kraftverkets slukt ikke klarte å ta den unna. Dermed måtte vi kjøre ned til bilbrua og starte 60 høydemeter lavere. Så var det å traske i vei opp forbi Nedre og Øvre Dyrehaug. Noen små regnbyger kom truende nær, men ellers ble ikke turen spenndene før vi kom opp på Nordre Dyrehaugstind. Eggen var passe smal og luftig slik at alle kom mer eller mindre greit til Store Dyrehaugstind. Etter en fotosessjon, mens skyene prøvde å kjøle ned øra, tok vi til å lirke oss videre mot Søre Dyrehaugstind. Ingen ville være dårligere enn noen annen, så alle gikk videre på sitt vis, noen litt nede i siden der det gikk og andre danset på eggen. Sjokoladen smakte godt på den fine flata på Søre Dyrehaugstind. Returen gikk på omtrent samme vis, men i motsatt rekkefølge. Eggen tok 5 timer tur retur. Deretter var det å trave ned for å rekke øl og middag. Det lå faktisk ganske mye snøfonner nedover, noe som var morro og sparte endel knær. Det begynte å regne igjen og holdt på nesten hele natta. Vi rakk middagen med hårfin margin og gruppen ble enda en person til. Store Soleibotntind På morgenen gjemte fortsatt toppene seg i tåkeslør, men vi fikk noen kjappe glimt og så at det var kommet snø over ca 1850 moh. Dermed måtte vi finne på noe enkelt. Løsningen ble en hviledag på Store Soleibotntind. Det ble 7 med på denne turen og vi parkerte ved Tverrelvi som renner ut fra Soleibotn. Grusryggen oppover var lettgått og udramatisk, men da vi kom opp på snøen ble det veldig glatt. På ca 1900 moh fikk vi også besøk av skyene. De kom og gikk slik at vi måtte passe på for å få tatt bilder av de flotte nabotoppene. Lunsjen på toppen smakte uansett godt. Nedover igjen gikk det smått til å begynne med siden det var så glatt. Etter snøen var passert gikk det lettere. Noen fine snørenner ble også utsatt for helkjøring. Nesten nede ved bilene var det noen tuer med mode blåbær som ble fortært. Lovskar Det hadde regnet og kommet nysnø på toppene også denne natten. Fire av oss tenkte det måtte gå greit opp på Midtmaradalstindane via Lovskar. Vi kom avgårde relativt tidlig og raste opp mot hytta på Bandet. Det tok i underkant av 2 ½ t. Vi traff noen som hadde prøvd på Storen og gitt opp. Det gikk enkelt over Midtmaradalsbreen, men opp snørenna til Lovskar ble det vanskelig. Snøen lå bare halvveis opp. Der hvor snøen manglet var det vått og mye ekle løse steiner. Etter litt forsiktighet kom vi opp på Midtmaradalsryggen og spiste lunsj. Vi fikk besøk av to drevne tinderanglere som kom fra Turtagrø og skulle videre ned til Utladalen. Planen vår var å prøve Nordre Midtmaradalstind. Vi gikk nordover på ryggen og fikk utsikt til pinaklene. Ettersom vi kom høyere ble det våtere og glattere. Det fornuftige valget var å snu, dermed fikk tindene stå for seg selv idag, mens vi returnerte tilbake til sivilisasjonen.

Nå har jeg lest rapporten to ganger og merker at selv ett døgn etter gjennomført tur er enkelte av minnene og opplevelsene litt fjerne. Dette skyldes nok at jeg på noen tidspunkter var svært sliten: slutten av maradalsryggen opp mot Sentraltind, og hele nedturen fra Storen. Denne turen havner høyt på listen over turer som inneholder størst variasjon og nye inntrykk. Den frodige dalen ned fra keiserpasset mot Utladalen, synet mot maradalsbreen, omkranset av voldsomme tinder(ikke minst Gjertvasstind brutale sørvegg!), den konstant utfordrende og morsome maradalsryggen og ikke minst den fantastiske utsikten fra Sentraltind der Store Skagastølstind etter min mening viser seg fra en av sine bedre sider mens Lodalskåpa i vest hadde et rosa slør over seg. Ettappen over Storen var til tider en stor psykisk og fysisk påkjenning men samtidig er jeg takknemmelig for å ha opplevd Storen i slikt vær også. Det var definitivt en opplevelse utenom det vanlige der jeg fikk kjenne naturkreftene som herjet med oss. Som en forfatter som jeg ikke husker navnet på skrev en gang: Erfaring er noe man bygger opp gjennom hele livet, og oftest mot sin vilje takk for turen og for uvurdelig turfølge som greide å holde hodet kaldt i stressende situasjoner

Fjøsblues i Utladalen. Dette var topp nå i helga, Årdal bluesband spilte skikkelig rå blues og vi fjellfolka digga rått.Noen andre her ute som var oppi dalen nå i helga 24-26-06-05 Været var bra ,kun litt duskregn inneimellom.Litt sur vind men ellers toppers Var oppi dalen der i fjord også vakkert sted med masse flotte topper innover i jotunheimen.Gikk ruta fra parkplass og opp langs fossen.Skikkelig bratt og vått.Fossen var kraftig flott nå.Vi gikk en skikkelig fin runde og inn mot toppen av vettifossen.Denne fossen er helt praktfull så den fra nedsiden i fjor og nå på toppen.Fantastisk ligger den der med sine 275 m i frittt fall.(Nordeuropas høyeste i fritt fall)

Apropos: Erfaringer med fiske i Huldreheimen/Jotunheimen? Jeg planlegger tur her i august/september-ish, er det noe fisk å få, tror dere? Kommer til å bevege meg en del, fra øst til vest (endemål Øvre Årdal, men har ikke bestemt meg hvor jeg går fra enda). Vil ikke basere meg på fiske, men positivt om det er litt fisk å få. Hei, lillebroren og jeg hadde alle tiders tur fra Turtagrø ned mot Årdal langs DNT stiene. Vær obs på at det de sier på DNT (km, tider osv) er bare tull...men vi hadde tunge sekker (35 kg...ble en del pils!). Vi fant en fantastisk, nydelig sted å slå leir med telt noe før Skogadalsbøen, like ved Storebrui på Ut.no eller statkart sine kart. Opp derfra til største foss fikk vi faktisk (in the hole) ganske mange fine ørret på circa 2-300g. Masse sopp også. Vel verdt å slå leier der i noen dager, du kan utforske Storutladalen (vi kom ikke langt) eller Vetle Utladalen som vi ikke rakk. Begge fantastiske dagsturer. Obs på at stien opp etter Skogadalsbøen er rimelig tøft (med tunge sekker), og stien ned mot Vettisfossen er rimelig hårreisende. Vi var heldige og hadde veldig mye tåke (kunne ikke se en dritt). Alt dette med forbehold at du telter selv med 30kg+, sikkert mye lettere hvis du går med dagsekker...men de der DNT tider kan du bare blåse i! Pffft..bare tull altså! *(DNT er stengt dog da). Igjen, om høsten, aller tiders tur, som vi sent glemmer! Sterkt anbefalt! Knall farger osv, mye ørret, sopp, bær osv.

Etter å ha syklet fra Aurlandsfjorden og opp til toppen av gamleveien mot Lærdal (1300 meter stigning, anbefales ikke ), var det klart for nok en oppdagelsesferd. Denne gang var det gamleveien mellom Tyin og Øvre Årdal som sto for tur. Alle har kanskje ikke lagt merke til gamleveien der den slynger seg høøøyt over den nye veien. Jeg parkerte der hvor de møtes i svingene ned mot Årdal. Der er det en rasteplass hvor man kan sette fra seg bilen uten problemer. Man kan også starte fra Øvre Årdal sentrum, men da blir det ytterligere cirka 400 meter stigning. Jeg syklet så opp slyngene og oppover mot Tyin. Når man er kommet et stykke oppå fjellet, der hyttefeltet virkelig "tar av", ser man en bro over elva og en grusvei som bukter seg innover fjellet. Denne tar man av på. Det var digg å legge trailere som passerer med en meters avstand bak seg og ha veien for seg selv. Etter noen minutter med opp og ned kommer man til den gamle veien, som skiller seg ut med at den er mer forseggjort enn grusveier flest. Så er det bare å følge denne nedover og nyte. Det er svært vakkert, utsikt hele veien, masse blomster, og veldig morsomt å tenke på at dette faktisk har vært en hovedvei som til og med busser trafikkerte. Veien går i fjellsiden i omtrent 1000 meters høyde utover dalen. Stedvis er det meget bratt ned. Et sted må man gjennom en tunnel. Den er helt mørk, så da må man gå av sykkelen og nærmest føle seg frem. Etterhvert kommer den mest nydelige utsikt mot Hurrungane du kan tenke deg. Først dukker Austabottind opp, senere Storen og Styggedalsryggen, før man til slutt ser unnover Utladalen og mot. Gravdalstind og Smørstabbtindene. Langt der nede ser man nyveien som er totalt uinteressant i forhold. Like før den bratte nedkjøringen mot Årdal begynner får man et praktfullt syn ned mot denne Sognebyen. Det å kunne stå der og se Bøttejuvet, det grønne Årdalsvannet, Årdal og Hurrungane på samme tid er ikke til å beskrive. Vakkert moseteppe, lyng og blomster gjør det hele så perfekt at man undres på hvordan naturen klarer å lage noe så pent. Nedkjøringen til nyveien er lang, med mange slyng. De som er dyktige på terrengsykkel kan sikkert ha det morsomt med å råkjøre. Selv tok jeg det pent og nøt stunden. Slike får man nemlig ikke mange av hver sommer. Tror jeg kommer til å se for meg denne utsikten og lengte tilbake i lange tider fremover. Og de som liker å sykle er bare nødt til å ta denne turen

Morten Det er veldig rart at du på den ene siden uttaler deg negativt om hvor utbygget Jotunheimen er og hvor lite villmarksaktig det er, mens du på den andre siden sier at det holder for deg. For meg lyder det litt som en selvmotsigelse. Jeg er ganske lei av all klagingen, og det er nesten utrolig at folk kan irritere seg over parkeringsplassen på Leirvassbu eller båten på Gjende. Du tror kanskje at jeg er en utbyggingsfantast, men det stemmer ikke. Jeg har ikke lyst til at det skal skje noen særlig videre utbygging nå. Jeg har sett dette kartet til Carl for lengst, og det er klart at det er tankevekkende. Men jeg tror vi har forskjellig syn på hva som er en truende utbygging. For deg er det kanskje fælt hvis man utvider Spiterstulen med en bu til eller at man ikke lager bom inn mot Koldedalen, mens for meg skal det noe mer til før jeg går imot. Jeg respekterer at andre folk ønsker stor villmark rundt seg, men Norge er ikke egnet til dette. Vi har et land med mange daler hvor veier og fremkommelighet er nødvendig, og vi har som Espen sier dype fjorder som gjør at Norge er smalt. Det er faktisk ikke særlig rart at det ikke kan være enorme villmarksområder (etter myndighetenes definisjon) her. Folk må føle som de vil, men hvis de måler naturkvalitet etter antall kilometer til nærmeste betydelige spor av mennesker, virker det temmelig irrasjonelt for meg. Jeg tror nesten jeg hadde oppsøkt psykolog hvis jeg presterte å ikke klare å nyte for eksempel Utladalen fordi Årdal og Gravdalsdammene ligger i nærheten. Men jeg tror vi begge er enige om at naturen er svært verdifull, så på det området trenger vi ikke ”krangle”. Jeg er enig i at det ville være forferdelig trist hvis de gjenværende områdene blir bygget ut (og da snakker jeg om betydelig utbygging, ikke om det er litt mange varder langs en sti i området). Jeg trenger ikke komme med noen eksempler, for jeg har ikke kommet med noen konkrete beskyldninger rettet mot navngitte debattanter. Jeg snakker her om den følelsen jeg får av at du og andre klager over hvor lite villmark det er i Norge. Julia virker som om hun er drittlei av norsk natur fordi den ikke lenger er noe særlig verd. Jeg synes det er veldig negative holdninger når vi tross alt bor i et av de aller vakreste landene i verden. Det skuffer meg faktisk. Hvilke kort du mener jeg blander er jeg ikke sikker på. Jeg er også klar over at jeg ikke er langt fra sivilisasjon når jeg er på Kalvehøyden, men så lenge jeg kan se mangfoldige mil i alle retninger, og likevel ikke kan se annet enn et par små tegn på at det i det hele tatt finnes noen sivilisasjon i området, synes jeg ikke utbyggingen er noe stort problem.

Jeg setter også pris på Jotunheimen slik den er nå. Veiene innover i dalene letter transportetappene betraktelig. Da blir det mye lettere å ta seg helgeturer til de flotteste tindene selv for oss som bor et stykke unna. Jotunheimen er forholdsvis stor og det meste finnes. Dalene som strekker seg østover ut av Hurrungane (mot Utladalen) er etter min mening ganske øde og tomme for mennesker og menneskelige inngrep, i motsetning til f.eks. Leirdalen og Visdalen. Flere veier i Jotunheimen er jeg uansett helt imot!

Det er flere "Sunnmørsalper" I Norge, både i omrdået like rundt og lenger nordover (lofoten, lyngen etc.) men bare et Jotunheimen, bare et området hvor kontrastene er der i så stort monn, Fra Skjolden til Skagasølstindene, fra Utladalen til Hurrungane, fra Bøverdalen til Galdhøpiggen, fra Valdres til Bygdin. Breer, masse breer Innsjøer, masse innsjøer Dype daler. Riktig dype daler. Spisse og ville tinder. Riktig spisse og ville tinder. Furuskog og milde bjørkeskoger. Østlandsk Frodig skog og grønn vegetasjon. Vestlandsk. Elver, masse elver. Flate høer, virkelig flate høer. Høgfjellsdaler, med enda høgere fjell rundt. Man kan gå i høgfjellet og likevel være omgitt av høgfjellet. Norges høyeste fjell. Denne kombinasjonen er det bare Jotunheimen som har, med eller uten det siste momentet. Sunnmørsalpene er flott, og ja - jeg har vært der Kim, ikke på langt nær så mye som deg, men har sett både Norangsdalen, Geiranger, Romsdalen etc. og vært på noen av kitsch tindene som Slogen og Skruven. JOTUNHEIMEN